Kapittel 2 handlar om utsiktene for finansiell
stabilitet i Noreg. I kapitlet er det mellom anna greidd ut om det
makroøkonomiske biletet, tilhøva på finansmarknadene, risikoutviklinga
for finansinstitusjonane og soliditeten og resultata i institusjonane.
Det er òg teke med eit oversyn over arbeidet med å tryggja finansiell
stabilitet i Noreg. Framstillinga gjeld for det meste året 2012,
men somme punkt er oppdaterte med tal for dei fyrste månadene av
2013.
Kapittel 3 gjev eit oversyn over nokre sentrale
initiativ til regelverksendringar som har kome mellom anna som følgje
av røynslene frå finanskrisa. Blant dei omtala prosessane er arbeidet
med å gjennomføra dei nye kapitalkrava for bankane (CRR/CRD IV-regelverket)
i norsk rett, og oversikt over ulike initiativ om særskilte krav
til systemviktige institusjonar. Kapitlet inneheld òg på ein del
punkt merknader om korleis departementet stiller seg til og arbeider
med desse regelverksinitiativa.
I kapittel 4 er det ei omtale av organiseringa
og verksemda i Finansklagenemnda. Stortinget vedtok i juni 2012
å be regjeringa vurdera om organiseringa av og verksemda i Finansklagenemnda
kan endrast med sikte på å styrkja rettstryggleiken til klagarane. Departementet
gjer i kapitlet greie for korleis regjeringa følgjer opp oppmodingsvedtaket.
Kapittel 5 gjer eit oversyn over hovuddraga
med den finansielle infrastrukturen i Noreg og skildrar sårbarheit
knytt til svikt i systema, kriminalitet og trugsmål utanfrå. Kapitlet
handlar òg om kva ein kan gjera for å minske sårbarheita.
Kapittel 6 handlar om hovuddraga i dei gjennomførte
regelverksendringane i Noreg, og om dei viktigaste løyvesakene som
Finansdepartementet og Finanstilsynet har handsama på finansmarknadsområdet
i 2012.
Kapittel 7 inneheld ei omtale av verksemda til Noregs
Bank i 2012 og ei vurdering av korleis pengepolitikken vert utøvd.
Omtala av verksemda til Noregs Bank er lovpålagd, jf. sentralbanklova
§ 30. Kapittel 8 omtalar verksemda til Finanstilsynet i 2012. Kapittel
7 og 8 byggjer i stor mon på årsmeldingane frå institusjonane.
Kapittel 9 inneheld ei omtale av verksemda til Folketrygdfondet
i 2012, med omtale av Statens pensjonsfond Noreg i kapittel 9.3
og Statens obligasjonsfond i kapittel 9.4. Verksemda i Statens finansfond
er omtala i kapittel 10.
Ein artikkel kalla «Banking on Experiments?» utarbeida
av professor Martin Dufwenberg på oppdrag frå departementet, jf.
vedlegg 2, følgjer som vedlegg til denne meldinga. Årsmeldingane
frå Noregs Bank, Finanstilsynet og Statens finansfond for 2012 følgjer
som uprenta vedlegg. Det gjer òg artikkelen «Experimental Economics
and Financial Market Regulation» av professor Torsten Henz og Amelie
Brune (2012).
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Gerd Janne Kristoffersen, Marianne Marthinsen, lederen
Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim, Knut Storberget og Dag Ole Teigen,
fra Fremskrittspartiet, Jørund Rytman, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra
Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser
til at sentralbanksjef Øystein Olsen og Finanstilsynets direktør
Morten Baltzersen var invitert på høring i komiteen 21. mai 2013.
Referatet fra høringen med sentralbanksjefen er lagt ved denne innstillingen.
Finansiell stabilitet inneber at det finansielle
systemet er robust nok til å ta imot innskot og andre tilbakebetalingspliktige
midlar frå ålmenta, formidla finansiering, utføra betalingar og
omfordela risiko på ein tilfredsstillande måte. Ein viktig del av
dette er at bankar og andre finansinstitusjonar er solide og verkar
på ein føremålstenleg måte.
Tidlegare krisar har lært oss at det er vanskeleg på
førehand å seia kva forstyrringar økonomien kjem til å verta utsett
for. Økonomien er i endring, og endringane kan gjera det norske
finanssystemet meir sårbart. Til dømes synte den internasjonale
finanskrisa at svikt i dei internasjonale kapitalmarknadene kunne skada
norske bankar. Låg rente, høg bustadgjeld og høgare levealder er
faktorar som no påverkar sårbarheita i finanssystemet.
Utviklinga i internasjonale finansmarknader
betra seg noko i 2012. Aksjekursane har stige, og risikopåslaga
på gjeld har gått ned. I Noreg steig aksjekursane på Oslo Børs med
15 pst. Bufferane til livsforsikringsselskapa auka i 2012, men dei
har framleis store utfordringar knytte til høgare levealder og låge renter.
Tilhøva på dei internasjonale marknadene er framleis prega av uvisse.
Bankane styrkte soliditeten sin i 2012, og dei har òg skaffa seg
meir robust finansiering.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteen viser til at tilstanden
i de internasjonale finansmarkedene bedret seg i 2012. Samtidig
er forskjellene i den økonomiske utviklingen mellom land og regioner
store. Mens veksten holder seg godt oppe i framvoksende økonomier
og ser ut til å være på vei opp i USA, er utviklingen i produksjon
og sysselsetting fortsatt svak i euroområdet. Mange land i Europa
har satt i verk krevende finanspolitiske innstramminger for å rette
opp de ubalansene som bygde seg opp i årene før finanskrisen. Komiteen er
urolig for at en utvikling hvor svekket etterspørsel, kombinert
med rekordhøy arbeidsledighet, kan danne grunnlag for betydelig
sosial uro og sviktende tillit til politikk og viktige samfunnsinstitusjoner
i flere land. Komiteen understreker at usikkerheten
om den videre utviklingen internasjonalt fortsatt er stor.
Komiteen mener situasjonen i
norsk økonomi står i sterk kontrast til situasjonen hos mange av
våre viktigste handelspartnere. Komiteen viser til
at BNP for Fastlands-Norge økte med 3,5 pst. i 2012, samtidig som
arbeidsledigheten er lav og sysselsettingen er høyere nå enn før
finanskrisen.
Samtidig mener komiteen at tendensen
til todeling av økonomien er alvorlig, hvor aktiviteten på norsk
sokkel er høy samtidig som tradisjonelle eksportvirksomheter sliter
med lav etterspørsel, sterk krone og et høyt kostnadsnivå. Det er
også en klar geografisk todeling av norsk næringsliv, hvor det utvikler
seg en sterk geografisk ubalanse med hensyn til vekstkraften i norsk
næringsliv. Komiteen understreker at hvordan vi håndterer
disse utfordringene vil få stor betydning for den økonomiske utviklingen
framover.
Komiteen viser til at tidligere
kriser har lært oss at det er vanskelig på forhånd å si hvilke forstyrrelser
økonomien kan bli utsatt for i møte med nye kriser. Økonomien er
i endring, og lav rente, høy boliggjeld og høyere levealder er faktorer
som nå påvirker sårbarheten i det norske finansmarkedet. Komiteen understreker
at robuste og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever
god risikostyring og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen mener
det er avgjørende for finansiell stabilitet at norske banker har
styrket sin soliditet betydelig etter 2008 – også i 2012 – ved å
holde tilbake deler av resultatet og å hente inn ny kapital på markedet. Komiteen viser
til at resultatutviklingen de siste åra har vært god, og vil bemerke
at utsiktene framover tyder på at bankene også vil ha gode muligheter
til å videre styrke soliditeten.
Komiteen er samtidig bekymret
for at stadig flere husholdninger i Norge har en gjeldsbelastning som
gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet eller fall
i boligprisene. I Norge har verken boligprisene eller husholdningenes
gjeld noen gang vært så høye som nå, og rentenivået er samtidig
svært lavt. Komiteen mener at kombinasjonen av blant annet
lave renter, høy lønnsvekst og en sterk befolkningsvekst i mange
områder medvirker til å presse prisnivået opp på boliger. Komiteen viser
til at endringer i boligprisene vil kunne ha stor virkning på norsk
økonomi og bankenes kredittrisiko. Skulle boligprisene falle mye,
mister bankene trygghet for utlånene sine. Det kan true den finansielle
stabiliteten i Norge. Komiteen mener dette taler
for krav til bankenes egenkapital som setter banken i stand til
å bære tap under den løpende driften, uten at bankens kunder og
kreditorer blir skadelidende. Har banken godt med egenkapital, vil
banken kunne opprettholde normal utlånsvirksomhet selv om den må
bære tap, slik at heller ikke økonomien som helhet blir skadelidende.
Komiteen merker seg at Finansmarknadsmeldinga
i år inneholder et eget vedlegg om eksperimentell økonomi, og mener
det er positivt at meldinga på dette vis gir et bidrag til faglig
utvikling.
Komiteen viser for øvrig til
sine merknader i kap. 3 om videreutvikling av finansmarkedsreguleringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til økende
boligmangel, særlig i sentrale strøk, som sammen med lave renter, høy
reallønnsvekst, tomtemangel og treg saksbehandling blant annet innen
statlige instanser bidrar til økte boligpriser. Disse medlemmer mener
Finanstilsynets krav om 15 pst. egenkapital ved boligkjøp rammer
tilfeldig. Videre har det flyttet ansvaret for finansiering av bolig
til kommunene som rapporterer om en økning i antall søknader og
innvilgede startlån gjennom Husbanken. Disse medlemmer mener
derfor at det økte kravet til egenkapital bør gjennomgås på nytt
og erstattes med andre virkemidler som nødvendige krav til sikkerhet
for lån og bedre ordninger for å spare til egen bolig gjennom Boligsparing
for ungdom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
redusere Finanstilsynets krav om 15 pst. egenkapital ved boligkjøp.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil innføre et veiledende egenkapitalkrav på
10 pst. ved kjøp av bolig, men la bankene få utøve skjønn ved lånetilsagn
bl.a. basert på utsikter til fremtidig inntekt.
Finansielle kriser kjem ofte etter at finansielle ubalansar
har fått byggja seg opp. Det finansielle systemet er tett vove saman
over landegrensene. Det aukar faren for at ubalansar og kriser raskt
smittar frå eit land til eit anna.
Samanbrotet i internasjonale finansmarknader hausten
2008 har skapt brei semje om at styresmaktene må leggja meir vekt
på regulering og tilsyn for å tryggja finansiell stabilitet, og
at arbeidet må samordnast over landegrensene. Det er sett i verk
omfattande prosessar for å greia ut nye tiltak i mellom anna G20,
Det internasjonale valutafondet (IMF), Baselkomiteen for banktilsyn,
Financial Stability Board (FSB), OECD og EU. Dei internasjonale
prosessane vil ha innverknad på norsk rett ved at endringar i det
gjeldande EU-regelverket på finansmarknadsområdet vert tekne inn
i EØS-avtala. Noreg er med i det arbeidet som skjer på dette området,
mellom anna ved å medverka i ulike komitear under EU-kommisjonen
og ved å svara på høyringar.
Departementet har dei siste par åra jamleg gjort greie
for dei viktigaste prosessane som er sette i verk for å betra internasjonal
og norsk finansmarknadsregulering etter finanskrisa, mellom anna
i finansmarknadsmeldingane og i meldingane om nasjonalbudsjettet.
Prosessane og utviklinga av nye reglar kan gå føre seg over fleire
år. Dette kapitlet byggjer på tidlegare orienteringar som departementet
har gjeve Stortinget, og på det som har hendt den siste tida. I
Rådet og EU-parlamentet er det no mellom anna framlegg om å gjennomføra
Basel III-tilrådingane i EU (CRR/CRD IV). Vedtakinga av Solvens
II-reglane for forsikringsselskap har på nytt vorte utsett i EU.
Nasjonale reglar om Solvens II vil truleg ikkje ta til å gjelda
før tidlegast frå 1. januar 2015.
Regelverksutviklinga i Noreg speglar i stor
mon arbeidet med nye reglar i EU. I Noreg arbeider ein mellom anna
med korleis ein best kan gjennomføra dei venta EU/EØS-reglane som
svarar til Basel III-tilrådingane (CRR/CRD IV-reglane), jf. framlegg
i Prop. 96 L (2012–2013). Norske styresmakter legg stor vekt på
å fremja soliditet, likviditet og god framferd gjennom offentleg
regulering og tilsyn med finanssektoren. Ansvaret for reglar som
fremjar finansiell stabilitet, ligg fyrst og fremst hjå dei nasjonale styresmaktene,
og kostnadene ved finansiell ubalanse råkar i særleg grad økonomien
til det aktuelle landet. Det er difor viktig at kvart land rår over
dei verkemidla som trengst for å sikra stabilitet i sine finansielle
marknader. Departementet vil framleis leggja vekt på å nytta det
nasjonale handlingsrommet i internasjonale regelverk, slik at det
norske regelverket medverkar til solide finansinstitusjonar. Solide
finansinstitusjonar vil òg stø opp under konkurranseevna til norsk
økonomi og finansinstitusjonane. Ein viser til meldinga for nærare
omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteen viser til at årsaken
til finansielle kriser ofte er at finansielle ubalanser får bygge
seg opp over tid. Når det finansielle systemet er tett sammenvevd
over landegrensene, kan ubalanser og kriser raskt smitte fra ett
land til et annet. Det økonomiske tilbakeslaget i verdensøkonomien
etter den internasjonale finanskrisa i 2008 er et sterkt eksempel
på hvor kraftige og skadelige kriser i banksystemet er for realøkonomien,
og hvor langvarige de samfunnsøkonomiske virkningene av finansielle
kriser kan være. Komiteen mener på denne bakgrunn
at det er viktig og nødvendig at det nå er bred enighet nasjonalt
og internasjonalt om at myndighetene må legge mer vekt på regulering
og tilsyn for å trygge finansiell stabilitet.
Komiteen mener at uroen i finansmarkedene etter
finanskrisa har vært en sterk påminnelse om at også norsk økonomi
er sårbar for det som skjer internasjonalt. Markedet for finansiering
er i stor grad internasjonalt, og også norske banker og kredittforetak henter
mye av markedsfinansieringen sin i utlandet og i utenlandsk valuta.
Dette gjelder i første rekke de største bankene. For mindre banker
er de større bankene viktige finansieringskilder, og internasjonal
uro kan således spre seg også til norske banker som ikke er direkte
eksponert for de internasjonale finansieringsmarkedene.
Komiteen mener nye regler for
norske banker må veie soliditet mot andre hensyn, som konkurransen
med andre banker, både i og utenfor Norge. Komiteen vil
likevel understreke at ansvaret for finansiell stabilitet primært
påligger nasjonal myndighet, og kostnadene ved finansiell ustabilitet
rammer i særlig grad eget lands økonomi.
Komiteen viser til at det i den
internasjonale regelverksdebatten etter finanskrisa er tatt til
orde for at systemviktige institusjoner bør ha særskilte tilleggskrav
til kapital, ettersom økonomiske problem i disse bankene får større
følger for samfunnet enn problemer i mindre viktige institusjoner. Komiteen viser
til at Stortinget i Prop. 96 L (2012–2013) har gitt sin tilslutning
til innføringen av en egen buffer i kapitalkravene for systemviktige
banker som er spesielt viktige for økonomien i Norge. Komiteen tar til
etterretning at arbeidet i EU med å klargjøre hvilke kriterier som
skal ligge til grunn for vurderingen av om en bank er systemkritisk,
ikke er avsluttet, og at utfallet vil påvirke utformingen av norske
regler. Komiteen støtter imidlertid at regjeringen
i arbeidet med kriteriene for å bli definert som systemkritisk legger
til grunn rammeverket fra Baselkomiteen, og ser hen til løsninger
valgt i andre land, da særlig de nordiske. Komiteen stiller
seg positiv til det oppdraget Finansdepartementet 8. mai 2013 ga
Finanstilsynet om valg av kriterier mv. for å fastlegge hvilke banker
som er systemviktige. Komiteen forutsetter at et
norsk system for systemviktige banker er særlig tilpasset den norske
banksektoren.
Komiteen legger videre til grunn
at CRR/CRD IV-reglene også vil skjerpe kravene til likviditetsdekning
(LCR) og stabil finansiering (NSFR) i norske banker. Målet er å
redusere likviditetsrisikoen på henholdsvis kort og lang sikt. Komiteen viser til
at Stortinget har gitt sin tilslutning til at disse kravene kan
gjennomføres i norsk rett slik det er foreslått i EU-reglene, men
merker seg at kun halvparten av de 17 største norske bankene oppfyller
NSFR-kravet, og bare to av alle norske banker oppfyller kravet til
LCR ved utgangen av 2012. Komiteen forutsetter at
regjeringen følger utviklingen nøye.
Komiteen tar samtidig til orientering
at regjeringen tar sikte på å komme tilbake med forslag til gjennomføring
av de resterende delene av CRR/CRD IV-pakka i forbindelse med forslag
til ny finansforetakslov basert på Banklovkommisjonens utredning.
Komiteen mener at den norske
innskuddsgarantiordningen må videreføres. Garantien har vært viktig
for å sikre innskyternes rettigheter og stabilisere innskuddsdekningen
i bankene gjennom finanskrisen, og er av hjørnesteinene i en norsk
finansregulering. Komiteen gjentar derfor sin fulle
tilslutning til regjeringens arbeid overfor EU for å sikre videreføring
av den norske innskuddsgarantien.
Komiteen viser til at arbeidet
i EU med å etablere en felles bankunion er omfattende, og reiser
en rekke viktige spørsmål, blant annet om forholdet mellom nasjonal
og overnasjonale myndigheter. Komiteen forutsetter
at regjeringen følger arbeidet nøye, vurderer hvordan Norge vil
påvirkes, og kommer tilbake til Stortinget med vurderinger i tilknytning
til dette på egnet vis.
Komiteen er også oppmerksom på
at de nye EU-reglene for forsikringsselskap (Solvens II) vil medføre
utfordringer for norske livsforsikringsselskaper. Den endelige utformingen
av regelverket er ikke endelig vedtatt i EU, men reglene vil innebære at
livsforsikringsselskapene må øke bufferkapitalen for å imøtekomme
de nye kravene. Blant annet skal verdien av forsikringsforpliktelsene
vurderes ut ifra markedsrenter, i stedet for ved en fast beregningsrente.
I tillegg øker levealderen til de forsikrede mer enn det selskapene
har lagt til grunn ved beregning av premiene, noe som øker verdien
av selskapenes forpliktelser, samtidig som lave renter kan gjøre
det utfordrende å oppnå en stabil avkastning som er høyere enn rentegarantien. Komiteen er
kjent med at utfordringene knyttet til dette er særlig store for
de selskapene der fripoliser utgjør en vesentlig del av virksomheten. Komiteen mener
det er viktig at rammeverket for livforsikringsselskapene kommer
på plass, og imøteser at regjeringen høsten 2013 vil fremme lovforslag
basert på forslagene fra Banklovkommisjonen, Finanstilsynets tilrådning
om dødelighetstariffer, og høringene som er gjennomført på disse.
Komiteen viser til at adgangen
til fritt investeringsvalg vil bidra til å redusere pensjonsinnretningenes
kapitalkrav, ved at innehaverne av fripoliser som velger investeringsvalg
istedenfor rentegarantiordning overtar hele risikoen ved de investeringsvalgene
som tas. Komiteen understreker imidlertid at det
påligger selskapene et betydelig ansvar for god rådgivning på dette
feltet, slik at forbrukere gjør riktige valg basert på sin livssituasjon.
Komiteen konstaterer samtidig
at den norske reguleringen av finansmarkedene er grunnleggende god,
og har vist seg å være robust gjennom den internasjonale finanskrisen.
Norge har dratt nytte av lærdommene fra egen bankkrise for 20 år
siden. Etter bankkrisen ble det stilt større krav til bankene, finanslovgivningen
ble forbedret, tilsynet styrket og innskuddsgarantiordningen modernisert.
Sammen med orden i statsfinansene bidro blant annet lærdommene fra
den gang til at norsk økonomi ble spart for de verste utslagene
av den internasjonale finanskrisen denne gangen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener denne erfaringen
tilsier at Norge også i fremtiden bør ligge langt fremme – både
i tidsmessig innfasing av nye regler og i graden av regulering.
Flertallet viser til at det er
bred internasjonal enighet om å heve minstekravene til bankenes
egenkapital. Mer egenkapital i bankene reduserer sannsynligheten
for bankkriser. Flertallet viser til behandlingen
av Prop. 96 L (2012–2013) om innfasing av nye kapitalkrav for norske
banker. Gjennom proposisjonen stadfester Stortinget at kapitalkravene skal
gjennomføres tidligere i Norge enn det vi er forpliktet til etter
EØS-avtalen. Flertallet mener forholdene ligger godt
til rette for en raskere innføring i Norge nå. For det første går
norsk økonomi godt. Det gjør det lettere for bankene å styrke soliditeten,
blant annet fordi inntjeningen er god. For det andre er norske banker
solide fra før, og oppfyller allerede i dag mange av de nye kravene
som skal innføres. Og for det tredje fungerer verdipapirmarkedene
godt, og gir bankene god tilgang på ny kapital.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener det er viktig og riktig at regjeringen
har lagt bort tankene om å innføre en aktivitetsskatt på finansnæringen.
I en periode der kapitalkravene øker så kraftig som nå, vil ytterligere
belastninger på finansinstitusjonene få store og utilsiktede konsekvenser
på aktiviteten i norsk økonomi.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen innfører nye kapitalkrav et halvt år før kapitalkravregelverket
skal iverksettes i EU, første gang 1. juli 2013 i stedet for 1. januar
2014. Dette betyr at finansinstitusjonene ikke kan benytte årsresultatet for
2013 i kapitalberegningene. Videre vil disse medlemmer peke
på at reglene i Basel III skal gjelde fullt ut fra 1. januar 2019,
mens regjeringens forslag innebærer at de norske reglene skal gjelde fullt
ut fra 30. juni 2016.
Disse medlemmer har merket seg
at innføringen av nye krav og frister for når de skal oppnås, snarere
utsettes enn strammes til, og ser ikke behov for at Norge her skal
gå foran resten av Norden, og er derfor kritiske til at nye kapitalkrav
innføres et halvt år tidligere i Norge enn det som er fristen for
våre nordiske naboland.
Disse medlemmer legger til grunn
at finansinstitusjonene langt på vei har tilpasset seg de nye kravene
som implementeres 1. juli 2013, og vil ikke gå inn for å endre disse. Disse
medlemmer vil imidlertid be regjeringen foreta en ny vurdering
i løpet av høsten 2013 for å se om de videre stegene i innfasingen
skal flyttes ut i tid fra 1. juli til 1. januar påfølgende år.
Disse medlemmer ser på regulering
av banker og annen finansieringsvirksomhet som svært sentral for
å sikre en velfungerende økonomi. Det er en sentral myndighetsoppgave
å sørge for at det finansielle systemet er solid nok til å formidle
finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende
måte, både i oppgangs- og nedgangstider.
Finanskrisen har satt dype spor, og mange land sliter
fortsatt og kommer til å slite i mange år framover med virkningene
av den. Norge hadde en fordel både av det vi lærte og de reguleringer
vi innførte etter vår egen bankkrise for mer enn 20 år siden og også
av at vår økonomi er meget solid. I tillegg til dette er finanssektoren
liten i Norge målt som andel av BNP relativt til hva den er i mange
andre land.
Disse medlemmer vil påpeke at
det har vært klart lenge at finansinstitusjonene vil komme til å møte
nye og strengere krav til kjernekapital i nær framtid. Disse
medlemmer har merket seg at finansinstitusjonene har respondert
på dette og hatt et eget fokus på å styrke sin soliditet før kravene
materialiserer seg i form av krav. Økt egenkapital koster, noen
må betale. Det kan enten skje i form av kapitalinnkalling, tilbakeholdt
overskudd, lavere utbytte, høyere rentemarginer, kostnadskutt eller
en kombinasjon av dette. Disse medlemmer har merket seg
at alle virkemidlene er tatt i bruk i varierende grad siden finanskrisen
slo til i 2008.
Disse medlemmer viser til at
finansinstitusjonene er svært viktige når det gjelder finansiering av
aktivitet i samfunnet. De sirkulerer kapital, og egenkapitalen er
sikkerheten for at de kan stå ved sine forpliktelser. Soliditet
blir viktig for å sikre kapitaltilgang og motstandsevne mot tap,
men finansinstitusjonene skal også sikre finansieringen for næringsliv,
arbeidsplasser og befolkningen for øvrig. Når egenkapitalkravene
øker, vil kapitaltilgangen strammes til. Norske husholdninger har
økt sin gjeld i prosent av disponibel inntekt kraftig de siste årene og
boligprisene har økt sterkt, men mye tyder på at innstrammingene
foreløpig treffer hardest i næringslivet selv om utlånsrentene nå
er en god del høyere enn styringsrenten fra Norges Bank. Obligasjonsmarkedet
har økt betydelig i omfang, men dette markedet er i praksis ikke
tilgjengelig som kapitalkilde for små og mellomstore bedrifter. Disse
medlemmer mener det er en klar svakhet ved Finansmarknadsmeldinga
at man ikke har analysert målsettingene og de økte kravene til egenkapital
i bankene i lys av hva det vil bety for arbeidsplasser og næringsliv. Disse
medlemmer har merket seg at EU i siste runde har lettet
på kapitalkravene for bankenes utlån til små og mellomstore bedrifter.
De økonomiske konsekvensene er for svakt belyst, og disse
medlemmer mener situasjonen krever at utviklingen må følges
svært nøye.
Disse medlemmer vil påpeke at
kravet til total ansvarlig kapital vil øke fra 8 pst. til 18 pst.
dersom den motsykliske bufferen også virker fullt ut. Dette er et
nivå godt i overkant av det som antydes som optimalt i de fleste
utredninger og analyser regjeringen selv henviser til i Finansmarknadsmeldinga
2011. Disse medlemmer vil også påpeke at de til enhver
tid gjeldende kapitalkrav vil være minimumskrav som alle banker
og finansinstitusjoner må ligge over om de vil unngå en risiko for
å falle under ved tap eller ekstraordinær vekst og dermed kunne oppleve
at tvangstiltak iverksettes. Det er viktig å balansere kravene opp
mot innstrammingseffekten av kravene.
Disse medlemmer viser til at
kapitalkravene blir bygd opp gjennom flere forskjellige typer bufferkapital.
Det introduseres også en mulighet til å innføre en motsyklisk buffer.
Det er Finansdepartementet, etter råd fra Norges Bank i samråd med
Finanstilsynet, som inntil videre skal ha denne myndigheten. Den
motsykliske bufferen skal kunne innføres med 12 måneders varsel
og være inntil 2,5 pst. av risikovektet balanse. Den skal kunne
fjernes umiddelbart. Disse medlemmer mener en motsyklisk buffer
i teorien er et fornuftig tiltak, men som også er noe som i praksis
kan bli svært vanskelig å benytte. Å forutse konjunkturutviklingen
er meget vanskelig, og risikoen er åpenbar for at denne bufferen
lett kan bli en «sensyklisk» eller i verste fall «medsyklisk» buffer.
Disse utfordringene er overhodet ikke belyst i Finansmarknadsmeldinga. Disse
medlemmer merker seg at «fastsettelsen av bufferkrav skal
være basert på forholdet mellom kreditt og BNP og dets avvik fra
den langsiktige trend», men ser dette som en meget grovkornet indikator
og forutsetter at det settes ressurser inn på å finne gode indikatorer
som sikrer at ikke den motsykliske bufferen får uønsket virkning.
Disse medlemmer har merket seg
at fastsetting av vekter på aktiva, og da særlig på bolig, er et sentralt
tema, og at Finansdepartementet har foreslått endringer i beregningsgrunnlaget
som vil bety vesentlig høyere risikovekting i Norge enn i Sverige.
Disse medlemmer mener det er
sentralt å unngå at norske banker gjennom særnorske reguleringer
og bestemmelser får svekket konkurransekraft. For disse medlemmer er
det viktig å sikre trygge banker, men samtidig sikre en konkurransedyktig
norsk finansnæring. I Norden har vi et felles bankmarked. Disse
medlemmer er derfor opptatt av at kapitalkrav, boliglånsvekter
og implementering i størst mulig grad må harmoniseres mellom de nordiske
land.
Disse medlemmer viser til at
små og mellomstore bedrifter utgjør ryggraden i norsk næringsliv.
Over 99 pst. av bedriftene i Norge har 100 ansatte eller færre.
Når nye bedrifter etableres og eksisterende bedrifter utvikler seg,
skapes og opprettholdes arbeidsplasser. Små og mellomstore bedrifter
er således viktige bidragsytere til verdiskapingen i Norge og til
å opprettholde arbeidsplasser og bosetting i hele landet. Det er
derfor av avgjørende betydning å sørge for gode rammebetingelser
for de små og mellomstore bedriftene.
Disse medlemmer mener at en av
de største utfordringene for næringslivet er tilgang til kapital, bl.a.
gjennom lån fra bankene. Som følge av nye og strengere kapitalkrav
faller nå bankenes utlån til næringslivet. Det kan få store konsekvenser
på sikt dersom dette er en vedvarende utvikling.
Som del av EUs forordning om nye kapitalkrav
– som Norge plikter å rette seg etter – er det tatt inn en bestemmelse
som skal stimulere bankene til å yte kreditt til små og mellomstore
bedrifter. Dette er låntagere som i særlig grad vil kunne rammes
når bankene som følge av strengere krav til kapital strammer inn
sin utlånspraksis.
Disse medlemmer mener derfor
at det er svært viktig at Norge har samme forståelse av EU-forordningen
om nye kapitalkrav slik at små og mellomstore bedrifter i Norge
blir likebehandlet med landene rundt oss når det gjelder mulighet
til å få lån og tilgang på kapital innenfor rammene av et felles regelverk.
Små og mellomstore banker har ikke på samme måte
som større bedrifter et alternativ i obligasjons- og sertifikatmarkedet.
Forordningens regel er at risikovekten for små og mellomstore bedrifter
med lån mindre enn 1,5 mill. euro, skal multipliseres med en faktor
på 0,7619.
Finansklagenemnda er eit utanrettsleg tvisteløysingsorgan
som handsamar tvistar mellom finansføretak og kundane deira. På
bakgrunn av Dokument 8:88 S (2011–2012) om kompliserte spareprodukt, klageorgan
og rolla til Finanstilsynet, og Innst. 312 S (2011–2012) frå finanskomiteen
på Stortinget, gjorde Stortinget 13. juni 2012 vedtak nr. 601 om
Finansklagenemnda:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det er grunnlag
for endringer i organiseringen og virksomheten i Finansklagenemnda
som kan bidra til å styrke klagers rettssikkerhet.»
I Meld. St. 4 (2012–2013) Anmodnings- og utredningsvedtak
i stortingssesjonen 2011–2012, vart det kort greidd ut om pågåande
og relevante regelverksprosessar i Justis- og beredskapsdepartementet, Barne-,
likestillings- og inkluderingsdepartementet og Finansdepartementet.
Det vart òg varsla at Finansdepartementet i samråd med partar som
saka vedkjem, ville vurdera om det trengst fleire tiltak, mellom
anna om det er grunnlag for endringar i organiseringa og verksemda
i Finansklagenemnda, for å styrkja rettstryggleiken til klagarane
i tvistar med finansføretak.
I dette kapitlet gjer Finansdepartementet greie for
korleis regjeringa følgjer opp Stortingets oppmodingsvedtak om Finansklagenemnda.
Kapitlet inneheld ei framstilling av korleis Finansklagenemnda er oppbygd
i dag, korleis liknande klagenemnder er organiserte i dei andre
skandinaviske landa, kva for relevant regelverksarbeid som frå før
er sett i gang uavhengig av oppmodingsvedtaket til Stortinget, og
kva for andre tiltak som har vore drøfta for å følgja opp vedtaket.
Kapitlet gjev òg eit oversyn over forbrukarvernet i finansmarknaden.
Hovudbodskapen i kapitlet er at regelverksarbeidet
som er i gang, kan gjera det tryggare og lettare for forbrukarane
å få løyst tvistar med finansføretak, samstundes som det kan gjerast
fleire tiltak for å styrkja stillinga til forbrukarane i klagesakshandsaminga i
Finansklagenemnda. Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteen mener det er avgjørende
at forbrukernes interesser og rettigheter ivaretas på en god måte.
Dette er særlig viktig i et marked som er så komplekst og viktig
for forbrukerne som finansmarkedet. Komiteen viser
til at forbrukervernet på finansmarkedsområdet er styrket de senere
årene. Komiteen er samtidig opptatt av at forbrukervernet
kontinuerlig videreutvikles og forbedres.
Komiteen understreker viktigheten
av en velfungerende ordning for tvisteløsning innen bank og forsikring,
som både forbrukerne og næringen har tillit til.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, mener Finansklagenemnda
generelt er et velfungerende og effektivt tvisteløsningsorgan, men
at det har vært behov for visse forbedringer. Dette var også bakgrunnen
for anmodningsvedtaket i Dokument 8:88 (2011–2012) om kompliserte
spareprodukter, klageorgan og Finanstilsynets rolle, hvor flertallet ba
regjeringen «vurdere om det er grunnlag for endringer i organiseringen
og virksomheten i Finansklagenemda som kan bidra til å styrke klagers
rettssikkerhet».
Flertallet støtter de endringer
som nå er foreslått. Flertallet mener det er fornuftig
at det fastsettes i styringsdokumentene til Finansklagenemnda at
lederen og nestlederen i hver fagnemnd skal være en høyt kvalifisert
jurist som er nøytral overfor avtalepartene og de næringene og interessegruppene
som avtalepartene representerer. Flertallet mener
også at utvidelse av nemndene fra fem til sju medlemmer, inkludert
de nye kravene til faglighet, vil styrke nemndbehandlingen.
Flertallet mener det er viktig
at det også blir lettere for forbrukere å melde inn godt utformede
klager til Finansklagenemnda. Flertallet er følgelig tilfreds
med at Finansklagenemndas styre skal utrede og gjennomføre forbedringstiltak
på dette området, hvor det tas bl.a. sikte på å gi god veiledning
på Internett om hvordan en klage skal leveres, og ellers legge til
rette for bruk av hensiktsmessige elektroniske løsninger ved innlevering
av klager. Flertallet legger til grunn at klagere
fortsatt vil kunne få veiledning fra Finansklagenemndas sekretariat
om hvordan en klage skal settes opp.
Flertallet slutter seg også til
oppfordringen til finansforetakenes organisasjoner om å skille tydelig mellom
interne klageordninger og en nøytral klageinstans som Finansklagenemnda
når finansforetakene kommuniserer med kundene sine. Finansforetakene
bør informere tydelig om Finansklagenemnda, og oversende klager
dit om de er av en slik karakter at de bør behandles av et uavhengig
organ. Flertallet merker seg at dette er også i tråd
med nye retningslinjer fra Finanstilsynet.
Flertallet gir videre sin fulle
tilslutning til arbeidet med nye regler om tvisteløsning på finansmarkedsområdet,
som blant annet vil gi forbrukerne rett til nemndbehandling av tvister,
uavhengig av om finansforetaket er nemndtilknyttet eller ikke. Flertallet mener
også at det er riktig at finansforetak som ikke aksepterer nemnduttalelser
i forbrukerens favør, må dekke sakskostnadene ved en eventuell rettssak. Flertallet mener
dette styrker forbrukers rettssikkerhet fordi det bidrar til å ta
bort den økonomiske risikoen for forbrukeren ved å reise søksmål hvis
finansforetaket ikke følger opp en nemndsavgjørelse i kundens favør,
og at dette samtidig kan virke disiplinerende på finansforetakene.
Samlet vil de to tiltakene, i kombinasjon med endringene i Finansklagenemda,
bety betydelig forbedret forbrukervern i finansmarkedsområdet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til Dokument 8:88 S (2011–2012) om kompliserte spareprodukter, klageorgan
og Finanstilsynets rolle, fremmet av representanter fra Kristelig
Folkeparti. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti
fremmet en rekke forslag for å bedre forbrukervernet i finanssaker
i forbindelse med Stortingets behandling av representantforslaget,
jf. Innst. 312 S (2011–2012). Dette medlem viser blant
annet til begrunnelsen gitt i representantforslaget og i stortingsinnstillingen
for å opprette et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle
tjenester. Dette medlem mener at Finansklagenemnda ikke
fungerer etter hensikten, og at de endringene i nemndas organisering
som har blitt vedtatt er ikke er tilstrekkelige. Dette medlem mener
at Finansklagenemnda bør erstattes av et uavhengig, statlig klageorgan
for finansielle tjenester.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at det opprettes et
uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.»
Den finansielle infrastrukturen er dei systema som
tek hand om dei finansielle transaksjonane som følgjer av økonomisk
samhandel. Det er viktig for alle økonomiar at slike transaksjonar
kan gjennomførast raskt, sikkert og til låge kostnader. Betalingar kan
gjennomførast ved at betalaren overleverer kontantar til mottakaren.
Alternativet er at betalinga vert organisert av ein mellommann,
til dømes ein bank. Mellommannen kan tilby papirbaserte eller elektroniske
betalingsløysingar, men i dag vert mykje betalt elektronisk gjennom
eit komplekst nettverk av system hjå bankane, avreknings- og oppgjerssentralar, IT-leverandørar
og teleselskap. Bruken av elektroniske løysingar aukar frå år til
år, og det er ikkje mange land der ein i større mon enn i Noreg
nyttar nettbank, betalingskort o.a. til å innleia finansielle transaksjonar.
Berre sidan tusenårsskiftet har varekjøpa med betalingskort auka
frå om lag 30 pst. til meir enn 50 pst. i høve til konsumet i norske
hushald. Om lag 70 pst. av rekningsbetalingane og andre transaksjonar skjer
no gjennom nettbankane, mot rundt 30 pst. for tolv år sidan.
Utviklinga er marknadsdriven og medverkar til høgare
effektivitet og lågare kostnader. Jamvel om det er enkle oppgåver
betalingssystemet utfører, er systema komplekse. Ein kan difor ikkje
venta at dei som nyttar systema – det vil seia betalarane og dei som
tek imot betalingane – skal setja tilstrekkelege krav til tryggleik
og reserveløysingar.
Systema er sårbare for teknisk svikt og trugsmål utanfrå.
Svikt i systema, òg i korte periodar, kan få store følgjer for økonomien
si evne til å halda oppe produksjon og handel. Dei samfunnsøkonomiske kostnadene
ved alvorleg svikt i betalingssystema er truleg mykje større enn
det inntektstapet systemeigarane vil få. Det er difor viktig at
systemeigarane har nok tilskuv til å utvikla gode og robuste tiltak
som kan setjast inn mot ulike trugsmål, og at styresmaktene legg
til rette for utviklinga av trygge og effektive system. Styresmaktene
og finansnæringa samarbeider om mange spørsmål på dette området,
mellom anna gjennom arbeidet i Beredskapsutvalet for finansiell
infrastruktur (BFI), som er samansett av representantar frå styresmaktene,
bankane og andre sentrale brukarar av infrastrukturen. Utvalet er
skipa for å tryggja ei best mogleg samordning av vernebuingsarbeidet
i den finansielle infrastrukturen, jf. òg kapittel 8 om verksemda
til Finanstilsynet.
Dette kapitlet gjev eit oversyn over hovuddraga ved
den finansielle infrastrukturen i Noreg og skildrar sårbarheit knytt
til svikt i systema, kriminalitet og trugsmål utanfrå. Kapitlet
handlar òg om utfordringane på dette området, og kva styresmaktene
og systemeigarane kan gjera for å minska sårbarheita. Ein viser
til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteen viser til at det er
avgjørende for finansiell stabilitet at den finansielle infrastrukturen, dvs.
de systemene som tar hånd om de finansielle transaksjonene som følger
av økonomisk samhandel, er solid og god. Det er viktig for alle
økonomier at slike transaksjoner kan gjennomføres raskt, sikkert og
til lave kostnader. Komiteen mener på denne bakgrunn
at problemstillinger tilknyttet den finansielle infrastrukturen
naturlig hører hjemme i vurderingen av situasjonen i finansmarkedet,
og er fornøyd med at det er gitt en omfattende behandling av dette i
årets finansmarkedsmelding.
Komiteen konstaterer at stabiliteten
i den finansielle infrastrukturen i Norge er relativt god, og tapene
som følge av misbruk og svindel er små. Komiteen viser
til at bruken av elektroniske løsninger øker fra år til år, og Norge
ligger langt fremme i bruken av nettbank, betalingskort osv. Dette,
sammen med felles infrastrukturløsninger bankene imellom, bidrar
til at det norske betalingssystemet er enkelt og kostnadseffektivt
å bruke for folk og bedrifter.
Komiteen merker seg samtidig
at den finansielle infrastrukturen er sårbar for teknisk svikt,
kriminalitet og andre trusler. Komiteen er urolig
for at svikt i systemene, selv i korte perioder, kan få store følger
for økonomiens evne til å opprettholde produksjon og handel. Komiteen mener
utviklingen i bruken av betalingstjenester og endringene som skjer i
den finansielle infrastrukturen stiller stadig større krav til bankene
og myndighetene. Komiteen understreker at sikkerheten
og stabiliteten i systemene må ligge til grunn for teknologisk utvikling
og nye tjenestetilbud.
Komiteen mener det er viktig
at finansnæringen og myndighetene samarbeider om spørsmål knyttet
til sikring av systemene og de funksjonene de skal ivareta, og at
samarbeid om vern mot trusler videreutvikles. Komiteen merker
seg at det i inneværende år blant annet skal etableres en felles
enhet for håndtering av angrep mot infrastrukturen, kalt FinansCert.
Det kan bidra til å verne kundene bedre mot stadig mer alvorlige
trusler fra kriminelle.
Komiteen mener det er positivt
at Finansdepartementet har bedt Finanstilsynet vurdere om det er behov
for regelverksendringer på dette feltet for å ytterligere fremme
en stabil og solid finansiell infrastruktur.
I meldingas kapittel 6 er eit oversyn over dei
viktigaste endringane i regelverket på finansmarknadsområdet i 2012.
Avsnitt 6.1.8 gjev eit lite oversyn over forskrifter fastsette i
2012, medan avsnitt 6.2 inneheld omtale av sentrale løyve som vart
gjevne same året.
Det overordna målet med endringane i regelverket
på finansmarknadsområdet i 2012 var å fremja finansiell stabilitet
og effektive og velfungerande marknader. Ein viser til meldinga
for nærare omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Etter lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank
og pengevesenet (sentralbanklova) § 1 fyrste ledd skal Noregs Bank
vera utøvande og rådgjevande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken.
Banken skal gje ut setlar og mynt, fremja eit effektivt betalingssystem og
overvaka penge-, kreditt- og valutamarknadene. Banken skal òg forvalta
Statens pensjonsfond utland (SPU) og sine eigne valutareservar.
Etter sentralbanklova § 30 andre ledd skal årsmelding og årsrekneskap
sendast til departementet, som så skal leggja desse dokumenta fram
for Kongen og kunngjera dei for Stortinget. Årsmeldinga frå Noregs
Bank for 2012 følgjer i tillegg til bankens eigen rapport om forvaltninga
av SPU i 2012 som uprenta vedlegg til denne meldinga.
Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd
at «Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens myndighetsutøvelse
etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen og instruks fastsatt
av Stortinget». Etter § 12 i denne instruksen skal statsråden snarast
råd etter å ha fått papira senda årsrekneskapen for banken, årsmeldinga
frå hovudstyret, fråsegn frå representantskapet om protokollar frå
hovudstyret og eventuelle fråsegner om andre tilhøve som gjeld banken,
til Riksrevisjonen. Det følgjer òg at statsråden skal greia ut for
Riksrevisjonen om korleis styringsretten som ligg hjå departementet
og regjeringa i saker som gjeld Noregs Bank, har vore nytta. Departementet sender
årsrekneskapen til Riksrevisjonen når departementet har fått han
frå Noregs Bank. Riksrevisjonen får òg kopi av korrespondansen mellom
departementet og Noregs Bank i saker om instruksjon og i saker der
ein lèt vera å instruera. Finansministeren gjev ei særskild utgreiing
om verksemda i Noregs Bank til Riksrevisjonen.
Regjeringa har fastsett eit inflasjonsmål for
pengepolitikken gjennom ei forskrift til sentralbanklova. Oppgåva
Noregs Bank har med å forvalta SPU, er regulert gjennom lov om Statens
pensjonsfond og eit særskilt mandat fastsett av Finansdepartementet. Forvaltninga
av Statens pensjonsfond vert omtala i ei særskild melding til Stortinget,
jf. Meld. St. 27 (2012–2013) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i
2012.
Under punkt 7.5 i meldinga vert utøvinga av
pengepolitikken i 2012 vurdert. Pengepolitikken i tidlegare år er
drøfta i finansmarknadsmeldingane for dei respektive åra. Som eit
grunnlag for vurderinga følgjer det fyrst ei omtale av retningslinene
for pengepolitikken. Deretter følgjer ei omtale av utøvinga av pengepolitikken
i 2012 og dessutan vurderingar frå nokre andre institusjonar. Departementet
sine vurderingar kjem til slutt.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteen viser til at Norges
Banks hovedstyre leder den utøvende og rådgivende virksomheten til banken,
mens representantskapet skal føre tilsyn med bankens drift og med
at reglene for bankens virksomhet blir fulgt. Representantskapet
har sitt eget sekretariat, og det fastsetter Norges Banks regnskap
og vedtar budsjettet. Komiteen viser til at det de
siste årene har skjedd flere endringer som gjelder representantskapet.
I 2009 ble tilsyns- og kontrollansvaret til representantskapet presisert
i sentralbankloven, og fra 2010 skal representantskapet ikke sende
meldingen om sin virksomhet til Finansdepartementet, men direkte
til Stortinget.
Komiteen mener det er viktig
at det løpende vurderes hvordan tilsynet med bankens virksomhet kan
utvikles videre, herunder representantskapets rolle.
Komiteen viser for øvrig sine
merknader i Meld. St. 27 (2012–2013) Forvaltningen av Statens pensjonsfond
2012 og Dokument 9 (2012–2013) Rapport til Stortinget fra Norges
Banks representantskap for 2012.
Finanstilsynet er det sentrale offentlege organet som
fører tilsyn med at finansinstitusjonane steller seg slik at lover
og forskrifter vert følgde. Etter lov 7. desember 1956 nr. 1 om
tilsynet med finansinstitusjoner mv. (finanstilsynslova) § 8 andre
ledd skal Finanstilsynet kvart år gje ei melding om verksemda si til
Finansdepartementet. I meldinga omtalar Finanstilsynet organisatoriske
tilhøve, rekneskap, tilsynsarbeidet ålment og arbeidet på kvart
tilsynsområde. Årsmeldinga til Finanstilsynet er uprenta vedlegg
til denne meldinga.
Etter finanstilsynslova § 1 har Finanstilsynet
tilsyn med finansinstitusjonar, det vil seia forretnings- og sparebankar,
kredittføretak, livs- og skadeforsikringsselskap, private, kommunale
og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, finansieringsselskap,
forsikringsformidlarar, børsar og andre regulerte marknadsplassar.
Etter finanstilsynslova § 1 nr. 14, jf. verdipapirhandellova § 15-1,
har Finanstilsynet ansvar for å føra tilsyn med verksemda til verdipapirføretak
og oppgjerssentralar og sjå til at reglane i verdipapirhandellova
vert følgde. Finanstilsynet har òg ansvar for kontrollen med eigedomsmeklarar
etter eigedomsmeklarlova § 8-1, kontrollen med inkassoverksemd etter
lov om inkassoverksemd § 30, kontrollen med forvaltning av verdipapirfond etter
lov om verdipapirfond § 8-2, tilsynet med revisorar og revisjonsføretak
etter finanstilsynslova § 1 nr. 9, tilsynet med sjøtrygdelag, jf.
finanstilsynslova § 1 nr. 12, og tilsynet med føretak som driv låneformidling,
jf. finanstilsynslova § 1 nr. 7. Finanstilsynet fører tilsyn med
rekneskapsførarar etter finanstilsynslova § 1 nr. 18. Finanstilsynet
fører òg tilsyn med verksemda til filialar av kreditt- og andre
finansinstitusjonar frå andre statar i dei tilfella styresmaktene
i heimlandet ikkje gjer det. Finanstilsynet fører dessutan tilsyn
med filialar av norske finansinstitusjonar i utlandet.
Finanstilsynet skal etter finanstilsynslova
sjå til at dei institusjonane det har tilsyn med, fungerer tenleg
og trygt i samsvar med lover og føresegner og etter det føremålet
og dei vedtektene som kvar institusjon har. Tilsynet skal sjå til
at institusjonane under tilsyn i verksemda si tek hand om interessene
og rettane til forbrukarane. For å utføra tilsynsoppgåvene skal
Finanstilsynet granska rekneskapar og andre oppgåver frå institusjonane,
og elles granska stillinga og verksemda til institusjonane i den
mon tilsynet meiner det trengst, jf. finanstilsynslova § 3.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Folketrygdfondet er eit statleg særlovselskap som
har til oppgåve å forvalta Statens pensjonsfond Noreg (SPN) og Statens
obligasjonsfond på vegner av Finansdepartementet. Verksemda i dei
to fonda er regulert gjennom overordna mandat som er fastsette av
departementet, medan styret i Folketrygdfondet er ansvarleg for
den operative forvaltninga. Målet med forvaltninga av SPN er høgast
mogleg avkastning målt i norske kroner. Det finansielle målet for
Statens obligasjonsfond er høgast mogleg avkastning over tid innanfor
det regelverket som gjeld for forvaltninga. Samstundes skal det
takast omsyn til målet om å medverka til auka likviditet og betre
kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarknaden i Noreg. Finansdepartementet
følgjer opp Folketrygdfondets forvaltning av dei to fonda, mellom
anna gjennom kvartalsvise møte.
Folketrygdfondet si forvaltning av SPN er omtala
i Meld. St. 27 (2012–2013) Forvaltningen av Statens pensjonsfond
i 2012, der departementet òg gjer greie for sine vurderingar av
dei oppnådde resultata i forvaltninga. Folketrygdfondet si forvaltning
av Statens obligasjonsfond er omtala i avsnitt 9.4 nedanfor.
Folketrygdfondet har for 2012 utarbeidd ein
årsrapport og ein halvårsrapport om forvaltninga av SPN, i tillegg
til ein årsrapport om forvaltninga av Statens obligasjonsfond. Årsrapporten
frå Folketrygdfondet følgde som uprenta vedlegg til Meld. St. 27
(2012–2013).
I samsvar med § 13 i lov om Folketrygdfondet har
departementet peika ut ein ekstern revisor til å revidera rekneskapen
for Folketrygdfondet, inkludert forvaltninga av SPN og Statens obligasjonsfond.
Det skjedde etter ein offentleg konkurranse der tilbydaren med det
samla sett økonomisk beste tilbodet fekk tilslaget. Det er òg gjort
avtale med revisor om eit attestasjonsoppdrag for å stadfesta at
forvaltninga av SPN er i samsvar med lov, mandat, forskrift o.a.
som er fastsett av departementet. Riksrevisjonen skal følgja opp
og føra tilsyn med Finansdepartementet som forvaltar av Statens
pensjonsfond og eigar av Folketrygdfondet, jf. riksrevisjonslova
§ 9.
Departementet har i ei særskild forskrift fastsett nærare
reglar for korleis rekneskapen for Folketrygdfondet skal førast,
jf. forskrift 8. desember 2011 nr. 1217 om årsregnskap m.m. for
Folketrygdfondet. Etter lov om Folketrygdfondet § 12 skal årsrekneskapen
og årsmeldinga til Folketrygdfondet godkjennast av departementet
og leggjast fram for Stortinget. Finansdepartementet godkjende årsrekneskapen
og årsmeldinga 20. mars 2013.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Statens finansfond (Finansfondet) vart skipa 6. mars
2009, same dagen som lov om Statens finansfond vart sanksjonert.
Lova vart vedteken av Stortinget på grunnlag av Ot.prp. nr. 35 (2008–2009), som
vart lagd fram 9. februar 2009. Finansfondet vart skipa med ein
kapital på 50 mrd. kroner, jf. St.prp. nr. 40 (2008–2009), Innst.
S nr. 158 (2008–2009) og vedtak nr. 230 26. februar 2009. Overvakingsorganet
i EFTA (ESA) godkjende tiltaket 8. mai 2009. Fondet var ope for
søknader om kapitaltilførsel frå medio mai 2009 til ultimo september
2009. Finansdepartementet legg opp til at Statens finansfond vert
avvikla i 2014, sjå nærare omtale i avsnitt 3.2.4.
Målet med Finansfondet er å «bidra midlertidig med
kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette bankene
bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet», jf. lov
om Statens finansfond § 1. Finansfondet høyrer inn under Finansdepartementet.
Fondet skal leggja særleg viktige saker fram for departementet før
fondet tek avgjerd, og departementet kan instruera fondet.
Finansfondet betalte ut det fyrste innskotet 30. september
2009 og det siste 17. desember 2009. I alt teikna fondet fondsobligasjonar
i 28 bankar på til saman vel 4,1 mrd. kroner. Fondet tilførte ein
bank preferansekapital på snautt 27 mill. kroner.
Bankane som fekk tildelt kapital frå Finansfondet,
representerte om lag 14 pst. av forvaltningskapitalen i norske bankar,
og dei representerte 21 pst. av alle bankane i landet. Nitten bankar
hadde ei kjernekapitaldekning på over 12 pst. etter kapitalinnskot, og
fire bankar fekk ein auke i kjernekapitaldekninga på meir enn 2
prosentpoeng. Alle bankane valde seks månaders statskassevekselrente
som referanserente for fondsobligasjonane.
Ein viser til meldinga for nærare omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteen viser til at Statens
finansfond ble etablert som et midlertidig tiltak for å bidra med
kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette dem
i bedre stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet gjennom
finanskrisa. Komiteen merker seg at Statens finansfond
per 14. januar 2013 hadde kapitalinnskudd på 484 mill. kroner fordelt
på 14 banker, og at fondet legger til grunn at flere av bankene
trolig vil løse inn kapitalinnskuddene før årsskiftet 2013/2014. Komiteen slutter
seg på denne bakgrunn til regjeringens plan om at Statens finansfond
avvikles første kvartal 2014, og at forvaltningen av gjenstående
engasjementer overføres Folketrygdfondet.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sikre at det opprettes
et uavhengig, statlig klageorgan for finansielle tjenester.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 30 (2012–2013) – om Finansmarknadsmeldinga
2012 – vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 6. juni 2013
Torgeir Micaelsen |
leder og ordfører |