Jeg viser til justiskomiteens brev av 7. mai
2013 der det bes om departementets uttalelse til representantforslag
fra stortingsrepresentantene Anders Anundsen og Hans Frode Kielland
Asmyhr om utnevning av dommere ved Høyesterett. Representantforslaget
er datert 30. april 2013.
Forslaget som fremmes lyder:
«1. Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige
forslag slik at Stortinget med to-tredjedels flertall forhåndsgodkjenner
kandidater ved utnevning til dommere ved Høyesterett før regjeringen
utnevner vedkommende i statsråd.
2. Stortinget ber
regjeringen fremme nødvendige forslag slik at Høyesterett selv velger
høyesterettsjustitiarius.»
Dyktige, innsiktsfulle og uavhengige dommere er
en forutsetning for et velfungerende domstolsystem. Utvelgelsen
av dommere er derfor en meget viktig oppgave for utnevnelsesmyndighetene.
Det fremgår av domstolloven § 55 at dommere
til Høyesterett, lagmannsrettene, tingrettene, jordskifteoverrettene
og jordskifterettene utnevnes som embetsmenn av Kongen etter Grunnloven
§ 21. I henhold til domstolloven § 55 b innhenter Kongen innstilling
fra Innstillingsrådet for dommere før en dommer blir utnevnt. Til
ledig embete som høyesterettsdommer gir høyesterettsjustitiarius
muntlig eller skriftlig uttalelse direkte til departementet etter
at Innstillingsrådet har gitt sin innstilling.
Et av hovedhensynene ved dommerutnevnelse er ønsket
om en demokratisk utnevnelsesprosess. Spørsmålet om hvorvidt Stortinget
bør ha innflytelse på dommerutnevnelsene ble tatt opp i Ot.prp.
nr. 44 (2000-2001) Om lov om endringer i domstolloven m.m. (den
sentrale domstoladministrasjon og dommernes arbeidsrettslige stilling)
punkt 8.7.2. Departementet delte Domstolkommisjonens syn i NOU 1999:
19 Domstolene i samfunnet om at man i den sammenheng måtte vurdere
forholdet til domstolenes dømmende uavhengighet:
«Vern av domstolenes uavhengighet vil også måtte
omfatte vern mot at den lovgivende statsmakt griper inn i den dømmende
virksomheten på en måte som ikke harmonerer med Grunnloven. Man
må stille spørsmål om myndigheten til å utnevne dommere, eller ha
avgjørende innflytelse ved slike utnevnelser, ville gi Stortinget
en for sterk innflytelse på domstolenes dømmende virksomhet. Dersom
Stortinget kun har en etterfølgende kontroll av dommerutnevnelsene,
jf. Grunnloven § 75 f, kan ikke det anses som et problem i forhold
til den dømmende uavhengigheten. Stortinget vil da bare kontrollere
at tilsettingsmyndighetens skjønnsmessige vurdering holdes innenfor de
grenser som kravet til en forsvarlig og samvittighetsfull saksbehandling
trekker opp.»
I vurderingen av Stortingsalternativet som et
mulig løsningsalternativ for dommerutnevnelsene la departementet
vekt på følgende:
«Demokratihensynet kan tale for å legge utnevnelsesmyndigheten
til Stortinget. Dommerne utøver en viktig statlig myndighet, uten
at Stortinget har samme reaksjonsmiddel mot dommernes dømmende virksomhet
som det i henhold til våre parlamentariske prinsipper har overfor
regjeringens og de enkelte statsrådenes beslutninger og unnlatelser.
Den mest effektive form for påvirkning fra Stortingets side vil derfor
være at Stortinget selv utnevner dommerne eller godkjenner regjeringens
utnevnelser.
Å legge utnevnelsesmyndigheten til Stortinget ville
også redusere muligheten for irregulær påvirkning fra den utøvende
makt på domstolenes dømmende virksomhet. Teoretisk er dette positivt,
dersom man anser den dømmende uavhengigheten viktigere i forhold
til regjeringen enn til Stortinget. En innvending mot en slik vurdering
er imidlertid at regjeringen og Stortinget i vesentlig grad står
i samme stilling i forhold til domstolene. Domstolenes overprøvende
myndighet retter seg både mot forvaltningen og mot lovgiver.
En
viktig innvending mot å legge utnevnelsesmyndigheten til Stortinget
vil være faren for partipolitisk begrunnede dommerutnevnelser, eller
i hvert fall faren for at publikum vil få et slikt inntrykk.
Å
legge dommerutnevnelsene til Stortinget fremstår etter dette som
lite aktuelt med den tradisjon og samfunnsoppbygging man har i Norge.
Med vår parlamentariske statsskikk vil Stortinget ha den nødvendige
kontroll og de nødvendige reaksjonsmidler i forhold til regjeringen
også når det gjelder embetsutnevnelser.»
Departementet har ikke skiftet syn i denne saken, heller
ikke hva gjelder høyesterettsdommere.
Siden Innstillingsrådet for dommere ble etablert 1.november
2002 har for øvrig rådets innstilling blitt fulgt i alle utnevninger
av høyesterettsdommere.
Stillingen som justitiarius i Høyesterett står
i en særstilling. Det fremgår av domstolloven § 55 b siste ledd
at reglene i paragrafen ikke gjelder for utnevning av høyesterettsjustitiarius.
Stillingen som høyesterettsjustitiarius behandles dermed ikke av
Innstillingsrådet for dommere. Det er i slike saker vanlig at regjeringen
konsulterer Stortinget før utnevnelsen finner sted. Det er opp til
Høyesterett selv hvorvidt virksomheten skal uttale seg om spørsmålet
om utnevnelse av justitiarius.
Til stillingen som høyesterettsjustitiarius
vil også kravet om lederkvalifikasjoner stå sentralt. Høyesterettsjustitiarius
stilles overfor spesielle og utfordrende oppgaver som domstolleder
i en virksomhet hvor dommerne har sin fulle faglige uavhengighet.
Det vil derfor stilles andre kvalifikasjonskrav til stillingen som
høyesterettsjustitiarius enn som høyesterettsdommer. Det er derfor
ikke selvsagt at det blant høyesterettsdommerne alltid vil være
egnede kandidater til stillingen som høyesterettsjustitiarius.
Jeg mener det ikke er grunn til å vurdere systemet med
utnevnelse av høyesterettsdommere eller justitiarius på nytt nå.