Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig Folkeparti, Laila Dåvøy, viser til representantforslaget om tiltak mot barnefattigdom i Norge.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at antall mottakere av overgangsstønad (ytelse til enslig mor/far) er gått ned, og at sysselsettingen er høy. Dette er bra. Flertallet viser til omleggingen av overgangsstønaden og at det nå stilles krav til aktiv arbeidssøking eller kvalifisering for arbeid for å kunne få ytelsen mer enn ett år. Omleggingen er gjort for å sikre at enslige forsørgere kommer i gang med kvalifisering. Det er nødvendig for å øke muligheten til å få arbeid. Flertallet viser til at Fafo har sett på hvordan overgangsstønaden fungerer for eneforsørgere med innvandrerbakgrunn der barnefattigdommen øker – de fant at ordningen fungerer bra som midlertidig hjelp til selvhjelp, og at det store flertallet går over i arbeid etter avsluttet stønadsperiode. Flertallet viser til at Jobbsjansen (videreføring av forsøket Ny sjanse) ble en permanent ordning fra 2013. Formålet er å øke sysselsettingen blant innvandrere uten tilknytning til arbeidsmarkedet.

Flertallet viser til at overgangsstønaden for enslige forsørgere er viktig for å forebygge og hindre barnefattigdom, da foreldrene får bistand og kvalifisering til å komme i arbeid. Dette er særlig viktig for personer med aleneomsorg for barn. Erfaring viser også at det kan være vanskelig å komme tilbake i arbeid for personer som har vært utenfor arbeidslivet i lengre tid, og at det for mange vil kreve kvalifisering over lengre tid. Samtidig viser tallene at enslige forsørgere som bruker perioden med overgangsstønad til kvalifisering, i stor grad lykkes med å komme i arbeid og få en lønnsinntekt som sikrer mot fattigdom. Derfor er det viktig for enslige forsørgere å komme raskere i gang med yrkesrettet aktivitet gjennom arbeid, utdanning eller bistand fra Nav i den tiden overgangsstønaden kan benyttes til inntekt mens kvalifiseringen pågår. God barnehagedekning har bidratt til at dette nå vil være mye enklere. Både Fremskrittspartiet og Høyre vil kutte overgangsstønaden fra dagens tre til ett år. I tillegg vil Fremskrittspartiet fjerne utdanningsstønaden og økningen i bidragsforskottet.

Flertallet har merket seg at Høyre og Fremskrittspartiet kutter i inntektssikring til enslige forsørgere som ikke har arbeid, men som er i aktivitet, opplæring eller arbeidstrening, slik kravene for å få stønaden er. Dette vil øke barnefattigdommen og fjerne muligheten de i dag har til å ha trygg inntekt mens de kvalifiserer seg til arbeid.

Flertallet viser til at det ifølge Navs rapport «Fattigdom og levekår i Norge Status 2012» slås fast at det er 2,5 gang så stor risiko for fattigdom i familier med en forsørger som er uten arbeid. Kjennetegn ved deler av barnefattigdommen er knyttet til dette og til enpersonshusholdninger med forsørgeransvar. I tillegg er det utfordringer i familier med annen etnisk kultur enn den norske og i familier der foreldre har store og ofte sammensatte sosiale, økonomiske og/eller helserelaterte utfordringer.

Flertallet viser til at St.meld. nr. 37 (2007–2008), kapittel 13, Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn, også peker på innsattes familie og barn som en utsatt gruppe, sitat:

«Særlig barnefamiliene rammes, idet de i tillegg til de personlige belastninger som følger av forholdet, framstår som en marginalisert gruppe preget av fattigdom.»

Flertallet viser til at Norge er et av verdens rikeste land. Dette er blant annet et resultat av tidligere fremtidsrettede politiske vedtak, som har bidratt til at Norge i dag er et land med stor tillit mellom folk, og der inntektsforskjellene er små i internasjonal sammenheng. En trygg, forutsigbar økonomisk politikk, der arbeid til alle, vektlegging av jevnbyrdige forhold mellom folk og yrkesgrupper og en omfordelende stat, er viktig. Forslagsstillerne problematiserer inntektsgraderingen som ligger til grunn for definisjonen av fattigdom. Flertallet viser til statsrådens svar, som også peker på vanskelighetene med å finne gode måter å måle dette på. En mer omfordelende politikk, som også favner utfordringene fattige barn har, er et uttalt mål for regjeringen. Veksten i andelen barn i hushold med vedvarende lavinntekt har flatet ut i de senere år, og andelen har holdt seg stabil de siste årene. Arbeidet for å redusere denne andelen må fortsette, og involvere flere politikk- og tjenesteområder og frivillig sektor. Barnefattigdom dreier seg ikke bare om økonomi og penger. Det dreier seg også om gode levekår og andre velferdsordninger og at alle barn skal kunne delta på like fot i aktiviteter og sosiale sammenhenger.

Flertallet viser til flere viktige tiltak som er gjort for å sette barns behov på dagsorden, deriblant bestemmelser om å vurdere barn og unges behov spesielt i helselovgivningen og i sosiallovgivningen, makspris på barnehageplass og den kulturelle skolesekken. Flertallet viser til at det under Stortingets behandling av Prop. 13 L (2009–2010) Lov om sosiale tjenester i Nav, ble lagt inn en plikt til å vurdere barns behov i lovens formålsparagraf, og at det ble vedtatt å føre statlig tilsyn med de sosiale tjenestene i kommunene, jf. Innst. 87 L (2009–2010). Slikt tilsyn har avdekket manglende oppfølging i praksis, særlig når det gjelder gode rutiner for oppfølging av barnefamilier som trenger sosialhjelp.

Tilsynene avdekket behov for å sikre at Nav og kommunene endrer praksis og følger opp barnefamilier slik loven forutsetter. Flertallet er kjent med at det arbeides med dette. Det gjennomføres for tiden systematisk gjennomgang av direktoratets nye rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Her vektlegges kravet til individuelle vurderinger i hvert søknadstilfelle, og forvaltningens plikt til å etterspørre og kartlegge barnas behov i økonomisk vanskeligstilte familier.

Flertallet viser til at mange virkemidler må til. Utfordringen kan ikke løses innenfor ett departement eller ett politikkområde, ei heller gjennom bevilgninger alene. Fattigdomsbekjempelse utfordrer oss mer enn noe til samarbeid og samhandling, spesielt når det gjelder forebygging og tidlig innsats. Det vises i den forbindelse til Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen, jf. Innst. 222 S (2011–2012) hvor det uttales, sitat:

«Uten en helhetlig, kunnskapsbasert og samordnet innsats overfor vanskeligstilte barn og unge kan en målsetting om et godt forebyggende barne- og ungdomsarbeid ikke nås.» (kap 5.3.1)

Lov om folkehelse er en universell lov som skal fremme folkehelse i alle befolkningsgrupper, også barns. Formålet er blant annet å:

«… bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller» (§ 1 lov om Folkehelse).

Flertallet viser til statsrådens svarbrev og opplisting av tiltak og virkemidler denne regjeringen har satt i verk, og gir sin tilslutning til statsrådens vurdering. Intensjonene i forslagene representantene har fremmet, er i tråd med den politikk regjeringen har iverksatt og arbeider for. Flertallet viser til at oppfølging av tiltakene hører hjemme i de årlige budsjettproposisjoner, og legger til grunn at regjeringens arbeid for å hindre at barn vokser opp i fattigdom videreføres og følges opp i de årlige budsjetter.

Komiteen viser til at Norge er et av verdens rikeste land, og at forekomsten av fattigdom er lav sammenliknet med andre land. Men også i Norge finnes det mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Ofte henger dårlig økonomi og dårlige levekår sammen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dersom personer blir stående utenfor arbeidslivet og andre viktige arenaer over tid, øker dette faren for varig utenforskap. Dette har store omkostninger for det enkelte menneske og for samfunnet som helhet. Det er særlig grunn til bekymring når det gjelder barn og unge.

Disse medlemmer viser til at antallet fattige barn har økt under denne regjeringen. Ifølge EUs målemetode for fattigdom var det i 2005 91 000 barn under 18 år som kunne betegnes som fattige i Norge, mens det tilsvarende tallet i 2011 var 106 000. I samme periode har fattigdommen i befolkningen vært stabil. Disse medlemmer er svært bekymret over utviklingen, og ønsker en mer kraftfull politikk enn det regjeringen legger opp til for å snu denne trenden.

Komiteen viser videre til at barnefattigdom i Norge ikke bare dreier seg om sosial nød eller mangel på forbruksvarer. Fattigdom i Norge handler heller ikke om å sammenligne seg med de rikeste. For barna handler fattigdom først og fremst om manglende mulighet til å delta i aktiviteter på lik linje med andre barn. I et samfunn hvor det i økende grad koster penger å vokse opp, vil lav inntekt få konsekvenser for barna – både på kort og lang sikt. Det handler om at barna faller utenfor deler av det sosiale livet, fordi idrett, fødselsdager og skoleturer koster for mye.

Komiteen viser videre til at de fleste forskere er enige om at de universelle og forebyggende tiltakene mot barnefattigdom virker. Dette dreier seg om den generelle oppvekst-, utdannings- og arbeidsmarkedspolitikken. Det å fullføre skolegang og utdanning og det å ha arbeid, gir stor grad av beskyttelse mot fattigdom. Det samme gjelder en god oppvekstpolitikk, gode og inkluderende barnehager, skoler og fritidsaktiviteter. Forskere trekker også frem betydningen av billige og/eller subsidierte barnehager og skolefritidsordninger, som arbeid for å motvirke frafall fra videregående opplæring.

Komiteen mener at de viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom, inkludert barnefattigdom, på lang sikt vil være en god, sosialt utjevnende skole og et åpent arbeidsliv med plass til alle. Det vil likevel alltid være noen som faller utenfor, permanent eller midlertidig. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier kan ikke på noen måte lastes for den økonomiske situasjonen de er i, og samfunnet bør derfor ta et ekstra ansvar for å sikre at denne gruppen blir inkludert på så mange arenaer som mulig på en likeverdig måte.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at de foreliggende forslagene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, ikke permanent vil løse fattigdomsproblematikken, men at de vil være et viktig skritt på veien mot en bedre fattigdomspolitikk.

Komiteen mener videre at offentlig finansierte velferdstjenester, samarbeid mellom ulike forvaltningsnivåer og etater, samt et bedre samspill med de frivillige organisasjonene, er nødvendig for å gi et mangfoldig og godt tilbud til vanskeligstilte. Allerede i dag stiller de frivillige organisasjonene opp på en utmerket måte hvor det offentlige ikke strekker til, og på den måten hjelper de mange barn i en vanskelig situasjon med tilbud om aktivitet og deltakelse.

Komiteen er derfor av den oppfatning at det er viktig at man utvikler et enda bedre og større samspill mellom frivilligheten og det offentlige slik at flere barn som lever i fattige familier kan få tilbud om aktiviteter, og hvor man kan bryte med den negative sosiale sirkelen. Frivilligheten vil på den måten være en viktig medspiller i kampen mot barnefattigdom på de områder der det offentlige ikke strekker til.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser for øvrig til at de fire partiene som står bak dette forslaget, hver for seg eller sammen har fremmet flere ulike tiltak de siste årene for å bekjempe og motvirke fattigdom i Norge, og spesielt blant barn. Dette gjelder en rekke forslag.

Disse medlemmer viser videre til at de respektive partier hadde en større og mer målrettet satsing mot barnefattigdom i sine alternative statsbudsjett for 2013 enn det regjeringen mente var tilstrekkelig. De forslagene som følger er tiltak disse partiene uten videre er enige om. Partiene har videre en klar intensjon og politisk vilje om et kraftig løft for innsatsen mot barnefattigdom ved et nytt flertall etter valget høsten 2013.

Disse medlemmer viser også til partienes felles merknad og bevilgninger til tiltak for å forhindre barnefattigdom i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2013, jf. Innst. S. 470 (2012–2013), hvor man foreslår å øke bevilgningene med 70 mill. kroner for 2. halvår 2013, til tiltak for å forhindre barnefattigdom i Norge.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen trappe opp tilskuddsordninger til frivillige organisasjoner som yter fritidstilbud til fattige og vanskeligstilte barn.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at alle barn fra økonomisk vanskeligstilte familier har tilgang på utstyrslån til fritidsaktiviteter og ordninger tilsvarende opplevelseskort, organisert enten i regi av det offentlige eller i regi av frivillige organisasjoner.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke inkluderingstiltak i regi av frivillige organisasjoner og kommuner.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å tilby gratis barnehageplass til alle barn av flyktninger hvor begge foreldrene deltar i introduksjonsprogrammet.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke tilbudet til barn og unge rammet av fattigdom og dårlig oppvekst- og levekår i kommuner med storbyproblematikk.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem en opptrappingsplan for psykisk helsevern for barn og unge.»

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt tilgjengelighet av og faste åpningstider for skolehelsetjenesten og helsestasjoner.»

«Stortinget ber regjeringen i langt større grad ta i bruk sosialt entreprenørskap i bekjempelsen av barnefattigdom.»

«Stortinget ber regjeringen styrke koordineringen mellom barnevernet og Nav for å sikre at barnevernsbarn ikke faller utenfor arbeidslivet i overgangen til voksen alder.»

«Stortinget ber regjeringen styrke kommunenes tilbud om råd og veiledning til personer med økonomiske problemer.»

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag til lovendringer slik at kommunene ikke kan foreta avkorting i foreldrenes sosialhjelp når de har barn under 18 år som bor hjemme og som har egen inntekt under den skattemessige friinntektsgrensen.»

«Stortinget ber regjeringen igangsette et forsøksprosjekt med det formål å styrke samarbeidet mellom arbeidsmarkedsbedriftenes utdanningstilbud og de videregående skolene. Formålet med et slikt prosjekt skal være å fange opp elever som står i fare for å falle ut av det ordinære skoleløpet.»

«Stortinget ber regjeringen igangsette et forsøksprosjekt mellom Nav og dagligvarebransjen, hvor ungdom som har falt ut av videregående opplæring gis mulighet til å kvalifisere seg gjennom dagligvarebransjens bransjeskoler.»

«Stortinget ber regjeringen igangsette et treårig landsomfattende 'sommerjobbprosjekt', etter modell fra Kristiansand kommune, målrettet mot ungdom mellom 16–22 år med behov for spesiell oppfølging, og hvor ungdommene enten har falt ut av videregående skole og/eller vært i kontakt med barnevernet eller sosialtjenesten.»