Utenriksdepartementet viser i proposisjonen
til at FNs rammekonvensjon om klimaendring av 9. mai 1992 er det
sentrale rammeverket for internasjonalt samarbeid for å motarbeide
klimaendringer og sikre tilpasning til et klima i endring. Målet
for den globale innsatsen gjennom FNs klimakonvensjon er å stabilisere
konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som er lavt
nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av jordens klima.
I tråd med dette er partene til klimakonvensjonen enige i en målsetting
om å holde økningen i den globale middeltemperaturen under 2°C sammenliknet
med før-industrielt nivå. For å nå dette målet må verdens samlede
utslipp av klimagasser ifølge FNs klimapanel reduseres med 50–85
pst. fram mot 2050, sammenlignet med nivået i 2000.
Kyotoprotokollen av 11. desember 1997 ble vedtatt
på den tredje partskonferansen under Klimakonvensjonen i Kyoto i
1997, og er den første juridisk bindende internasjonale avtalen
på klimaområdet som setter tallfestede utslippsforpliktelser for
de landene som den gang ble klassifisert som industriland.
Norge ratifiserte Kyotoprotokollen i 2002 og
har en utslippsforpliktelse knyttet til første forpliktelsesperiode
(2008–2012). Gjennomføring av Kyotoprotokollen er en viktig del
av norsk klimapolitikk. Kyotoprotokollens system, med åpning for fleksibel
gjennomføring og samarbeid mellom land, som supplement til nasjonale
tiltak, gjør det mulig for Norge å påta seg større forpliktelser
og bidra til større globale reduksjoner enn det som ville vært mulig
utelukkende gjennom nasjonal gjennomføring.
Kyotoprotokollen trådte i kraft 16. februar
2005, og er ikke tidsbegrenset. Utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen
er imidlertid tidsbegrenset. På FNs klimakonferanse i Doha desember
2012 ble det vedtatt endringer i Kyotoprotokollen som fastsetter utslippsforpliktelser
for perioden 2013–2020 (andre forpliktelsesperiode).
For Norge innebærer vedtaket en ny utslippsforpliktelse
som er konsistent med målsettingen om en utslippsreduksjon på 30
pst. i 2020 sammenlignet med 1990-utslippene. Norge vil etter Kyotoprotokollen
være forpliktet til å sørge for at de totale klimagassutslippene
i perioden 2013–2020 i gjennomsnitt er 16 pst. lavere enn Norges
utslipp i 1990. Norge vil benytte de fleksible mekanismene under
Kyotoprotokollen, som supplement til nasjonale tiltak, for å nå forpliktelsen.
Til sammenligning har Norge for perioden 2008–2012 en forpliktelse
til å sikre at utslippene gjennomsnittlig ikke skal være høyere
enn 1 pst. over 1990-utslippene.
I tillegg til Norge er det vedtatt nye utslippsforpliktelser
for Australia, EU som fellesskap, EUs individuelle medlemsland,
Hviterussland, Island, Kroatia, Liechtenstein, Monaco, Sveits, Ukraina
og Kasakhstan for andre forpliktelsesperiode. Endringene innebærer
i hovedsak en videreføring av det eksisterende regelsettet i Kyotoprotokollen.
I Doha ble det vedtatt endringer i Kyotoprotokollen
som åpner for at partene med tallfestede utslippsforpliktelser under
protokollen kan bruke kvoter fra en ny markedsmekanisme som skal
etableres under FNs klimakonvensjon, til oppfylling av forpliktelsene
under Kyotoprotokollen.
Departementet viser til at Norge, i likhet med EU,
har argumentert for at den nye mekanismen skal være på sektornivå,
i motsetning til Den grønne utviklingsmekanismen under Kyotoprotokollen
som er på prosjektnivå. En markedsmekanisme på sektornivå vil innebære
at det kan godkjennes utslippsreduksjoner for en eller flere sektorer
og/eller delsektorer i et land, noe som vil kunne bidra til større
samlede reduksjoner og sikre bedre kontroll med de totale utslippene.
Mekanismen vil kunne inngå i den nye avtalen som skal fremforhandles
under Klimakonvensjonen innen 2015. Dersom denne mekanismen kommer
på plass før 2020, vil den også kunne benyttes til oppfyllelse av
utslippsforpliktelsene under Kyotoprotokollen.
Endringene i Kyotoprotokollen med nye utslippsforpliktelser
for perioden 2013–2020 var del av et samlet kompromiss på partskonferansen
i Doha, og en forutsetning for å komme videre også på andre forhandlingsområder
under FNs klimakonvensjon. Av Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk fremgår
at det på FNs klimakonferanse i Durban i 2011 ble politisk enighet
om å etablere en ny forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen
fra 2013, som del av en større pakke. En annen sentral del av dette kompromisset
var enighet om framforhandling av en ny klimaavtale under FNs klimakonvensjon
for alle land, som skal være ferdigforhandlet i 2015, og gjelde
fra 2020.
Kostnadene for Norge og virkningene for norske bedrifter
og arbeidsplasser som følge av en ny utslippsforpliktelse for Norge
under Kyotoprotokollen, vil være avhengig av nasjonale utslipp og
hvilke virkemidler og tiltak som gjennomføres.
Norge vil etter Kyotoprotokollen være forpliktet til
å sørge for at de totale klimagassutslippene i perioden i gjennomsnitt
er 16 pst. lavere enn Norges utslipp i 1990.
Med nye GWP-er og nåværende estimat av 1990-utslipp
blir grunnlaget for tildeling 51,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter.
Utslippsforpliktelsen på 84 pst. vil i så fall innebære at Norge
får tildelt 43,3 millioner kvoter årlig og totalt 346 millioner
kvoter for perioden 2013–2020. Utslippene i samme periode kan med
utgangspunkt i Perspektivmeldingen 2013 anslås til rundt 440–450
millioner tonn CO2-ekvivalenter. Basert
på de tekniske framskrivningene i Perspektivmeldingen 2013 innebærer
dette at Norge i gjennomsnitt årlig må redusere utslippene med rundt 12–13
millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold
til anslått utslipp i perioden 2013–2020. Disse tallene vil kunne
justeres som følge av de nye retningslinjene for rapportering og
metodiske endringer og eventuelle andre endringer.
Departementet viser til at godkjennelse av endringene
i Kyotoprotokollen inneholdende nye bindende utslippsforpliktelser
for Norge nødvendiggjør budsjettvedtak, og at Stortingets samtykke
til godkjennelse av endringene derfor er nødvendig i medhold av
Grunnloven § 26, annet ledd.
Kyotoprotokollen forplikter Norge til å etablere og
opprettholde nasjonale systemer for utslippsregnskap og kvoteregister,
og protokollen stiller også utvidede krav til rapportering i forhold
til den rapporteringen som følger av Klimakonvensjonen.
Endringene til protokollen følger som trykt
vedlegg til proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen, Anna Ljunggren
og Terje Lien Aasland, fra Høyre, Nikolai Astrup, Tina Bru, Odd Henriksen
og Eirik Milde, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen og
Oskar J. Grimstad, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide,
fra Senterpartiet, Geir Pollestad, fra Venstre, lederen Ola Elvestuen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Heikki Eidsvoll Holmås, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til at Kyotoprotokollen ble
vedtatt 11. desember 1997 i Kyoto under den tredje partskonferansen
under Klimakonvensjonen, og ble ratifisert av Norge i 2002. Kyotoprotokollen trådte
i kraft i 2005.
Komiteen viser videre til at
på FNs klimakonferanse i Doha i desember 2012 ble det vedtatt endringer
i Kyotoprotokollen som fastsetter utslippsforpliktelser for andre
forpliktelsesperiode (2013–2020). Komiteen har merket
seg at endringene innebærer i all hovedsak en videreføring av det
eksisterende regelsettet. Komiteen viser til at disse endringene
var en del av et kompromiss, og en forutsetning for å komme videre
på andre forhandlingsområder under FNs klimakonvensjon. Dette kompromisset
har komiteen merket seg blant annet omfatter en enighet
om framforhandling av en ny klimaavtale, som skal være ferdigforhandlet
i 2015 og gjelde fra 2020. Komiteen vil understreke
at det er av stor betydning at en ny internasjonal klimaavtale kommer
på plass i desember i 2015.
Komiteen vil peke på at det gjennom Kyotoprotokollens
system åpnes for en fleksibel gjennomføring og samarbeid mellom
land som supplement til nasjonale tiltak. Komiteen viser
til at dette kan gjøre det mulig for Norge å ta på seg større forpliktelser
og bidra til større globale reduksjoner.
Komiteen viser til at for første
forpliktelsesperiode (2008–2012) har Norge forpliktet seg til å
sikre at klimagassutslippene gjennomsnittlig ikke skal være høyere
enn 1 pst. over 1990-utslippene. Komiteen viser videre
til at for andre forpliktelsesperiode (2013–2020) vil Norge måtte
ta ansvar for å redusere utslipp til 84 pst. i forhold til 1990-utslippene som
et årlig gjennomsnitt. Dette har komiteen merket
seg vil innebære at de totale norske klimagassutslippene i denne
perioden i gjennomsnitt skal være 16 pst. lavere enn Norges utslipp
i 1990.
Komiteen viser til beslutningen
fra klimatoppmøtet i Doha i 2012 om revisjon av Kyoto-protokollens
forpliktelser i 2014, og til den videre utviklingen i de internasjonale
klimaforhandlingene hvor landene skal levere forslag til nasjonale
utslippsforpliktelser for perioden etter 2020.
Etter komiteens syn går vi inn
i en periode med flere viktige forhandlinger om en internasjonal klimaavtale,
og flere arenaer for internasjonal klimadebatt. Komiteen mener
derfor regjeringen bør involvere Stortinget i en diskusjon om innrettingen
på Norges internasjonale klimainnsats, og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en sak om innretting av Norges internasjonale klimainnsats i
løpet av vårsesjonen 2014.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil vise til svakhetene ved at flere
sentrale land ikke har forpliktet seg i forhold til Kyotoprotokollen
med hensyn til kvantifiserbare reduksjoner og målsettinger, noe
som er nødvendig for at en globalt skal kunne oppfylle Klimakonvensjonens
og Kyotoprotokollens intensjoner gjennom å kunne få gjennomført
nødvendige utslippsreduksjoner.
Komiteen har ingen
merknader utover dette, og støtter regjeringens forslag til vedtak.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget samtykker i godkjennelse av endringer av
8. desember 2012 i Kyotoprotokollen av 11. desember 1997.
II
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en sak om innretting av Norges internasjonale klimainnsats i
løpet av vårsesjonen 2014.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 5. desember 2013
Ola Elvestuen
|
Eva Kristin Hansen
|
leder
|
ordfører
|