I proposisjonen ber regjeringen om Stortingets samtykke
til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge
og Island og Det europeiske fellesskap om kriterier og mekanismer
for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av
en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat,
ved innlemmelse av Dublin III-forordningen av 26. juni 2013 og ny
Eurodac-forordning av 26. juni 2013.
Gjennom avtalen av 19. januar 2001 fikk reglene i
Dublin-konvensjonen, inngått mellom EU-statene i 1990, anvendelse
i forholdet mellom EU-statene, Norge og Island, jf. St.prp. nr.
38 (2000–2001).
Dublin-konvensjonen ble erstattet av rådsforordning
(EF) nr. 343/2003 (Dublin II-forordningen). Norge innlemmet våren
2003 Dublin II-forordningen av 18. februar 2003, jf. St.prp. nr.
57 (2002–2003) om samtykke til godtakelse av endring av avtale av 19. januar
2001 mellom Norge og Island og EF om kriterier og mekanismer for
å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som
fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat. Norge knyttet seg
ved denne endringen samtidig til rådsforordning (EF) nr. 2725/2000
om opprettelse av Eurodac, som innførte obligatorisk opptak av fingeravtrykk
av alle asylsøkere, og utlendinger med ulovlig opphold eller ulovlig
grensepassering, for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk
på en effektiv gjennomføring av Dublin-konvensjonen (Eurodac-forordningen).
Dublin II-forordningen og Eurodac-forordningen er
nå erstattet med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 604/2013
(Dublin III-forordningen) og europaparlaments- og rådsforordning
(EU) nr. 603/2013 (Eurodac-forordningen av 2013).
Det vises i proposisjonen til at gjennom avtale mellom
EU og Island og Norge om de sistnevnte statenes tilknytning til
gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket
av 18. mai 1999, har Norge siden våren 2001 deltatt fullt ut i EUs
Schengen-samarbeid. Dublin-samarbeidet er en forutsetning for Schengen-samarbeidet, og
norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet er dermed nødvendig for videre
deltakelse i Schengen-samarbeidet.
I juni 2013 vedtok EU forordning (EU) nr. 604/2013
om fastsettelse av kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken
medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal
beskyttelse som framlegges i en medlemsstat av en tredjelandsborger
eller en statsløs person, Dublin III-forordningen. Hovedformålet
med den nye forordningen er å gjøre samarbeidet mellom medlemsstatene mer
effektivt, og å styrke rettighetene til søkerne. I likhet med gjeldende
forordning inneholder den ikke regler for realitetsbehandling av
søknader om beskyttelse.
Ikrafttredelsesdato for endring av tilknytningsavtalen
ved innlemmelse av Dublin III-forordningen er regulert i avtalens
bestemmelser. I henhold til avtalens artikkel 4 vil Dublin III-forordningen
tre i kraft når Norge skriftlig meddeler Kommisjonen og Rådets generalsekretariat
at de forfatningsmessige krav er oppfylt. Slik underretning må senest
skje seks måneder etter at Kommisjonen underrettet Norge om rettsaktens
vedtakelse. Det fremgår av proposisjonen at Dublin III-forordningen
vil få anvendelse for alle EU-stater fra og med 1. januar 2014.
Dersom Norge ønsker å fortsette deltakelsen i Dublin-samarbeidet, må
det legges til rette for at den nye forordningen kan tre i kraft
her fra samme dato. Gjennomføring av Dublin III-forordningen i norsk
rett krever endringer av flere bestemmelser i utlendingsloven.
Det vises i proposisjonen til at Dublin III-forordningen
favner videre enn Dublin II-forordningen ved at begrepet «asylsøker»
fra Dublin II-forordningen er erstattet med «en som søker om internasjonal
beskyttelse». I henhold til Statusdirektivet skal internasjonal
beskyttelse omfatte både flyktningstatus og subsidiær beskyttelse.
Begrepet «subsidiær beskyttelse» omfatter personer som ikke er flyktninger,
men som ved en eventuell retur vil risikere «alvorlig skade» som
er nærmere beskrevet i direktivets artikkel 15. Det omfatter dødsstraff
og henrettelse, tortur, inhuman eller annen nedverdigende behandling
eller straff, og alvorlig og konkret trussel mot den enkeltes liv
eller person på grunnlag av vilkårlig vold i internasjonale og/eller
interne væpnete konflikter.
Det vises i proposisjonen til at enslige, mindreårige
asylsøkeres rettigheter er styrket med Dublin III-forordningen.
Forordningen viser flere steder til FNs barnekonvensjon og EUs charter
for grunnleggende rettigheter. Det uttales i fortalen at retten
til familieliv og barnets beste bør være grunnleggende hensyn ved fastsettelse
av hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av søknaden. Artikkel
6 fastlegger at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn,
og artikkel 6 (3) oppfordrer statene til å ta hensyn til følgende
aspekter ved vurderingen av «barnets beste»: muligheten for familiegjenforening,
den mindreåriges velferd og sosiale utvikling, sikkerhetshensyn, og
den mindreåriges egne synspunkter.
Personkretsen som en enslig, mindreårig asylsøker
skal gjenforenes med i en annen medlemstat for å få søknaden behandlet
er nærmere definert i artikkel 8, jf. artikkel 2. Personkretsen
er utvidet fra kun å omfatte familiemedlemmer etter artikkel 6 i
Dublin II-forordningen, dvs. ektefelle eller ugift partner, mindreårig
barn, foreldre og verge, til også å omfatte søsken eller andre slektninger
som har lovlig opphold. «Slektning» var ikke nærmere definert i
Dublin II-forordningen artikkel 15 (3), mens begrepet i Dublin III-forordningen
artikkel 8, jf. artikkel 2 bokstav h er definert som onkel, tante
og besteforelder. Det følger av artikkel 8 (4) at den staten der
søkeren har levert søknad om beskyttelse blir ansvarlig for å behandle
søknaden dersom det ikke finnes familiemedlemmer, søsken eller slektninger
i noen annen medlemsstat.
Av hensyn til familiens enhet skal søkere som
på grunn av alder, svangerskap, nyfødt barn, alvorlig sykdom eller
alvorlig handicap er avhengig av hjelp fra sitt barn, søsken eller
forelder som lovlig oppholder seg i en medlemsstat, normalt føres
sammen med denne personen dersom familiebåndet eksisterte i hjemlandet,
jf. artikkel 16 (1). Bestemmelsen er en videreføring av dagens Dublin
II-forordning artikkel 15 (2) og Kommisjonens implementeringsforordning
2003/1560/EF artikkel 11.
Etter dagens Dublin-forordning kan en medlemsstat
velge å påta seg ansvaret for å behandle en søknad uten at det følger
av de omtalte kriteriene, jf. artikkel 3 (2) (suverenitetsklausulen).
Videre kan en medlemsstat anmode en annen medlemsstat om å overta
ansvaret for en asylsøker av humanitære grunner, jf. forordningen
artikkel 15 (humanitærklausulen). Suverenitetsklausulen er videreført
i Dublin III-forordningen artikkel 17 (1), mens deler av humanitærklausulen
er videreført i artikkel 17 (2) med mindre endringer.
Etter artikkel 3 (2) i Dublin III-forordningen
har statene plikt til ikke å sende personer til medlemsstater hvor
det er berettiget grunn til å tro at det er systematiske mangler
i asylsystemet og ved mottaksforholdene, og dermed en risiko for
at søkeren utsettes for inhuman eller nedverdigende behandling i
henhold til EUs charter artikkel 4. Bestemmelsen er ny, og det følger
av annet og tredje punktum at dersom heller ingen andre land er
ansvarlig etter kriteriene i forordningen, går ansvaret over til
den staten som har vurdert Dublin-kriteriene.
Det vises i proposisjonen til at utgangspunktet om
at den medlemsstat som mottar en søknad om beskyttelse skal fastsette
hvilken stat som i henhold til forordningen har plikt til å behandle
søknaden videreføres, men at Dublin III-forordningen innfører flere og
kortere frister.
Nytt er også at en søker ikke selv skal dekke
reiseutgiftene ved Dublin-overføring.
Det går frem av proposisjonen at Dublin III-forordningen
innfører flere prosessuelle rettsgarantier for søkeren. Artikkel
4 fastslår at staten må informere søkeren på en tilstrekkelig måte
om anvendelsen av Dublin III-forordningen. Informasjon til utlendingen skal
gis skriftlig på et språk søkeren forstår eller med rimelighet kan
forventes å forstå. Søkeren skal i tillegg få informasjonen formidlet
muntlig dersom det er nødvendig for at søkeren skal forstå budskapet.
Statene skal i utgangspunktet gjennomføre et personlig
intervju med utlendingen for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig
for realitetsbehandlingen. Statene kan unnlate å gjennomføre intervjuet dersom
søkeren har gitt myndighetene tilstrekkelig informasjon til å vurdere
rett ansvarlig stat eller dersom søkeren har forsvunnet, jf. artikkel
5 (2).
Artikkel 27 i forordningen gir søkeren rett
til å klage på en avgjørelse om overføring til en annen medlemsstat.
Klagebehandlingen skal foretas av en domstol eller et domstollignende
organ. I artikkel 27 (3) innføres en ny og viktig begrensning for
statenes regulering av utsatt iverksetting av et Dublin-vedtak. Statene
gis her tre valgfrie alternativer for behandlingen av begjæringer
om utsatt iverksetting av vedtak om Dublin-overføring.
Etter artikkel 27 (5) flg. skal søkeren sikres
tilgang til rettshjelp og om nødvendig språklig bistand ved klage
på vedtak om overføring. Rettshjelpen skal være gratis dersom søkeren
ikke selv kan dekke utgiftene, med mindre klagen åpenbart ikke vil
føre frem.
Det fremgår av proposisjonen at Dublin III-forordningen
innfører regler for internering/fengsling, hvilket Dublin II-forordningen
ikke gjorde. Hovedregelen etter artikkel 28 er at man bare kan fengsle
en utlending for å sikre overføring i henhold til Dublin-regelverket
dersom det er en betydelig unndragelsesfare («significant risk of
absconding»). Videre er fengsling kun tillatt i tilfeller hvor det
er forholdsmessig, og hvor mindre inngripende tiltak ikke anses tilstrekkelig.
Forordningen stiller krav til statene om å lovfeste relevante objektive
kriterier for hva som utgjør unndragelsesfare.
Forordningen artikkel 28 (3) regulerer varigheten
av fengsling. Det fastslås at varigheten skal være så kort som mulig,
og ikke lenger enn hva som med rimelighet er nødvendig for å gjennomføre
de administrative prosedyrene.
Det går frem av proposisjonen at det i fortalen punkt
26 og 27 presiseres at EUs personverndirektiv 95/46/EF gjelder for
behandlingen av opplysninger etter Dublin III-forordningen. Landene
må videre sørge for at organene opprettet i medhold av personverndirektivet
gjennomfører uavhengig kontroll av utlendingsforvaltningens utveksling
av personopplysninger.
Artikkel 34 regulerer informasjonsutvekslingen mellom
medlemsstatene. Bestemmelsen fastslår at statene er forpliktet til
å oversende personopplysninger som er nødvendige, relevante og rimelige
for at andre stater skal kunne oppfylle sine forpliktelser etter
forordningen og behandle søknaden om beskyttelse.
All informasjonsutveksling skal være relevant for
statenes oppgave. Dublin III-forordningen artikkel 40 pålegger statene
å sanksjonere med straff enhver form for misbruk av informasjon.
Søkeren har på forespørsel rett til å få vite
hvilke opplysninger som er behandlet og kan kreve at eventuelle
feilregistreringer korrigeres. Dersom søkeren ikke får rettet opplysningene,
har vedkommende rett til å fremme en klage for det aktuelle organet,
eventuelt for domstolen eller det domstollignende organet som nektet
tilgang til informasjonen eller nektet korrigering eller sletting
av informasjon, jf. artikkel 34 (9).
For å sikre tilfredsstillende medisinsk pleie
og behandling skal all tilgjengelig og nødvendig helseinformasjon
oversendes staten som skal motta søkeren, jf. artikkel 32. Funksjonshemmede,
eldre, gravide kvinner, mindreårige og ofre for tortur, voldtekt og
annen alvorlig vold nevnes som eksempler på personer som kan ha
et omsorgsbehov som krever at det overføres en spesiell type informasjon.
Informasjonen skal nedfelles i et helsesertifikat.
Det fremgår av proposisjonen at Dublin III-forordningen
innfører en ordning for tidlig varsling av mangler i asylsystemet,
jf. artikkel 33. EU-kommisjonen kan i samråd med Det europeiske
asylbyrået (EASO) be stater som opplever migrasjonspress eller at
asylsystemet ikke fungerer tilfredsstillende om å utarbeide en forebyggingsplan.
Medlemsstaten skal deretter rapportere jevnlig om utviklingen i
landet. Dersom det er stor risiko for at situasjonen utvikler seg
til en krise som ikke kan avhjelpes gjennom en forebyggingsplan,
kan Kommisjonen i samråd med EASO be staten om å skissere en krisehåndteringsplan.
Det vises i proposisjonen til at EU i desember 2000
vedtok rådsforordning (EF) nr. 2725/2000 (Eurodac-forordningen)
som innførte obligatorisk opptak av fingeravtrykk av alle asylsøkere,
samt utlendinger som påtreffes i forbindelse med ulovlig passering
av en ytre Schengen-grense eller ulovlig opphold i en medlemsstat.
Det vises i proposisjonen til at Eurodac har effektivisert arbeidet
med å identifisere asylsøkere og fremskaffe dokumentasjon om reiseruter,
tidligere asylsøknader og opphold i andre medlemsstater, og er en
forutsetning for et fungerende Dublin-samarbeid.
I desember 2008 fremla Kommisjonen forslag til ny
Eurodac-forordning. Formålet med forslaget var å løse utfordringer
knyttet til ineffektiv overføring av fingeravtrykk og sletting av
data, samt mangler i medlemsstatenes tilgang til relevant informasjon
om asylsøkere i andre medlemsstater. Videre skulle forslaget etablere
et bedre rammeverk for forvaltning og sikring av personopplysninger.
Ny forordning ble vedtatt av EU i juni 2013.
Den inntok også bestemmelser som gir rettshåndhevende myndigheter
tilgang til opplysningene i Eurodac med det formål å forhindre,
oppdage og etterforske alvorlig kriminalitet. Det vises i proposisjonen
til at dette innebærer en endring av det opprinnelige formålet med
Eurodac. Artiklene, 5, 6, 19–22, 33, 36, 39 (3), 40 (7) og 43 i
forordningen faller utenfor Norges nåværende tilknytningsavtale
og vil ikke få virkning for Norge selv om Norge tilsluttes de øvrige
bestemmelsene i forordningen. Dersom Norge ønsker at rettshåndhevende
myndigheter skal gis tilgang til databasen i de tilfeller som nevnes
i forordningen, må det inngås en ny avtale med samarbeidslandene
om dette. Det er ennå ikke besluttet å starte forhandlinger med
EU. Resultatet av forhandlingene om dette påvirker imidlertid ikke
Norges behov for tilslutning til de øvrige endringene i den nye
Eurodac-forordningen for å sikre et effektivt Dublin-samarbeid.
Ikrafttredelsesdato for endring av tilknytningsavtalen
ved innlemmelse av den nye Eurodac-forordningen er regulert i avtalens
bestemmelser. I henhold til forordningens artikkel 46 trådte forordningen
i kraft på den tjuende dagen etter offentliggjøring i EU Journal.
Det vises i proposisjonen til at den imidlertid først får anvendelse
fra den 20. juli 2015, jf. artikkel 46 (2).
Det går frem av proposisjonen at hovedformålet med
den nye forordningen er å løse utfordringer knyttet til overføring
av fingeravtrykk og sletting av data, samt mangler ved medlemsstatenes
tilgang til relevant informasjon om asylsøkere i andre medlemsstater.
Dessuten har det vært ønskelig å lage et bedre rammeverk for forvaltning
og sikring av personopplysninger, i tråd med bl.a. EUs personverndirektiv
95/46/EF, slik det presiseres i fortalens punkter 38–40.
Andre viktige endringer er:
I henhold til ny forordning, jf. artikkel 10,
skal flere situasjoner registreres i Eurodac, bl.a. skal mottakerstaten
registrere og sende informasjon til sentralsystemet om personer
som overføres til ansvarlig medlemsstat og ved ansvarsovertakelse
iht. Dublin-forordningen. Videre skal den aktuelle medlemsstaten
registrere/sende informasjon når en person har forlatt medlemslandets
territorium eller saken realitetsbehandles i medlemsstaten som følge
av suverenitetsklausulen.
Data som skal registreres i Eurodac i forbindelse med
søknad om internasjonal beskyttelse utvides til også å omfatte operatørens
bruker-ID, dato for overføring eller ansvarsovertakelse etter Dublin-forordningen,
dato for når en person har forlatt medlemsstaten og dato for avgjørelse
om å realitetsbehandle en sak iht. til suverenitetsklausulen, jf.
artikkel 11. Informasjonen som registreres i forbindelse med irregulær
grensepassering, jf. artikkel 14, utvides også med operatørens bruker-ID
utover det som registreres i dag. Unntak for registrering er gjort
dersom vedkommende som oppholder seg ulovlig på territoriet fengsles
med sikte på utsendelse. Videre skal informasjonen som registreres
ved irregulær grensepassering slettes etter 18 måneder, i motsetning
til etter to år som er dagens regel.
Informasjon om en person som er gitt internasjonal
beskyttelse skal nå gjøres søkbar, jf. artikkel 18.
Informasjon om den registrertes rettigheter,
jf. artikkel 29, skal gis skriftlig, og om nødvendig muntlig, på
et språk vedkommende forstår eller med rimelighet kan antas å forstå.
Det skal utarbeides en felles informasjonsbrosjyre om Eurodac- og
Dublin-forordningene. Der vedkommende er mindreårig, skal informasjonen
være alderstilpasset. Informasjon «skal», i motsetning til tidligere
«kan», gis til personer som oppholder seg ulovlig i riket.
Det innføres forbud mot å dele informasjon til tredjeland,
internasjonale eller private parter, jf. artikkel 35.
Det vises i proposisjonen til at gjennomføring
av Dublin III-forordningen i norsk rett vil medføre behov for endringer
i utlendingsloven (lov 2008-05-15 nr. 35: Lov om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her) og utlendingsforskriften, Prop.
26 L (2013–2014) om endringer i utlendingsloven (gjennomføring av
Dublin III-forordningen).
Justis- og beredskapsdepartementet har til vurdering
om det er behov for lovendringer for å gjennomføre ny Eurodac-forordning.
Det vises i proposisjonen til at det i så fall vil bli fremmet egen
lovproposisjon med forslag til konkrete lovendringer.
Det vises i proposisjonen til at Dublin III-forordningen
skal gjelde i hele samarbeidsområdet fra 1. januar 2014. Nye oppgaver,
kortere frister og grundigere utredninger får konsekvenser for hele
utlendingsforvaltningens ressursbruk. Det er stor usikkerhet knyttet
til konsekvensene, da disse er avhengig av flere faktorer, bl.a.
antall asylsøkere som kommer til Norge, hvilke land disse kommer
fra og aldersfordelingen på søkerne. Ut fra dagens situasjon anslås
det at UDI vil komme til å realitetsbehandle mellom 90 og 130 ekstra
søknader pr. år som følge av Dublin III-forordningen. Det antas
at omtrent 20 av disse sakene ville gjelde enslige, mindreårige
asylsøkere.
Det vises i proposisjonen til at utgifter over
statsbudsjettet på de direkte berørte områdene på dette grunnlag
anslås å utgjøre om lag 273 mill. kroner per år. (Beløpet er korrigert
til 217 mill. kroner i vedlagte brev av 9. desember 2013 fra justis-
og beredskapsminister Anders Anundsen.) Utgiftene vil først realiseres
fullt ut etter full innfasing av tilskudd til bosetting og integrering
det femte året etter iverksetting av regelendringene. Utgiftene
påløper som følge av endringer i sakstilførselen og saksbehandlingen,
engangsinvesteringer i saksbehandlingsverktøyene, utgifter til mottakene
og tilskudd til bosetting og integrering. Det forventes at 16 mill.
kroner av totalbeløpet knytter seg til engangsinvesteringer og løpende utgifter
i forvaltningen, 1 mill. kroner til uttransportering, 23 mill. kroner
til mottaksdrift og 233 mill. kroner til forskjellige tilskudd til
bosetting og integrering. Det vil også påløpe noe økte utgifter
til representanter for enslige mindreårige asylsøkere og grunnskoleopplæring
for barn i mottak. I tillegg kommer engangsinvesteringer knyttet
til oppgradering av IT-systemer på fire mill. kroner, som er bevilget
over 2013-budsjettet. Utgifter til saksbehandling i Utlendingsdirektoratet,
Utlendingsnemnda og politiet, og politiets utgifter til uttransporteringer,
dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. Det vises i proposisjonen
til at øvrige utgifter til mottak og diverse tilskudd til integreringstiltak
vil bli håndtert ved innarbeidelse i prognosene som legges til grunn
for de aktuelle budsjettforslag.
Det vises i proposisjonen til at medlemsstatene dekker
kostnadene til utvikling og drift av den sentrale Eurodac-løsningen.
Disse påløper etterskuddsvis og fordeles etter en avtalt nøkkel.
Per i dag er Norges andel 4,995 pst. av kostnadene, jf. tilknytningsavtalen
artikkel 9. Gjennomføringsskostnadene som vil kunne bli fordelt
på Norge anslås til 4 mill. kroner fordelt på 2015 og 2016. Det
vises i proposisjonen til at det er svært vanskelig å anslå utgiftene
fordi EUs IT-byrå ennå ikke har utarbeidet noen kravspesifikasjon
eller kostnadsramme. Det forventes imidlertid ingen større økninger
i de løpende driftskostnadene som deretter vil kunne bli fordelt
på Norge.
Kripos og UDI vil også måtte foreta tilpasninger i
nasjonale løsninger knyttet til kommunikasjon med Eurodac. Dette
gjelder særlig politiets fingeravtrykksystem, Biometrica. Det anslås
at merkostnadene i implementeringsperioden 2015–2016 kan komme opp
i en størrelsesorden på 4 til 5 mill. kroner. Det vil også måtte
foretas endringer i ulike prosedyrer som kan øke framtidige driftskostnader,
ettersom det stilles strengere krav til personvern, informasjon
til søker og kontroller av fingeravtrykkene.
Det vises i proposisjonen til at det er ønskelig
at Norge knytter seg til Dublin III-forordningen og Eurodac-forordningen
av 2013. Norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet er svært viktig for
norsk asylpolitikk, og er en forutsetning for norsk deltakelse i
Schengen-samarbeidet. Gjennom Dublin-forordningen sikres personer
som kommer til Europa for å søke beskyttelse og få søknaden behandlet
i en medlemsstat, og statene unngår å bruke ressurser på personer
som allerede har fått søknaden behandlet. Den nye forordningen gir
søkerne flere prosessuelle rettigheter og effektiviserer samarbeidet
mellom medlemsstatene.
I likhet med Dublin II-forordningen bygger Dublin
III-forordningen på at ansvaret for behandlingen av en asylsøknad
påhviler den stat som har spilt den største rollen ved asylsøkerens
innreise eller opphold på medlemsstatenes område. Eurodac-forordningen av
2013 løser utfordringer knyttet til ineffektivitet og tilgang til
relevant informasjon, og er en forutsetning for et effektivt og
fungerende Dublin-samarbeid.
Det fremgår av proposisjonen at Justis- og beredskapsdepartementet
tilrår godtakelse av forordning nr. 604/2013 (Dublin III-forordningen)
og forordning nr. 603/2013 (Eurodac-forordningen), og at Utenriksdepartementet
slutter seg til dette.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
at formålet med Dublin-regelverket er å motvirke at asylsøkere som
kommer til Europa, blir henvist mellom stater uten å få søknaden
om beskyttelse behandlet. I tillegg ønsker man å forhindre at en
person søker beskyttelse i flere stater. Norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet
er svært viktig for norsk asylpolitikk, og er en forutsetning for
norsk deltakelse i Schengen-samarbeidet.
Komiteen registrerer at den vedtatte
Dublin III-forordningen viderefører og videreutvikler Dublin II-forordningen,
og at formålet med den nye forordningen er å gjøre samarbeidet mellom
medlemslandene mer effektivt og styrke rettighetene til søkerne.
Komiteen merker seg også at Dublin
III-forordningen, i likhet med Dublin-konvensjonen og Dublin II-forordningen,
ikke regulerer vilkårene for å innvilge asyl. Norsk rett samt internasjonale
forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis asyl
i Norge.
Komiteen viser til at endringer
i utlendingsloven som følge av godtakelse av Dublin III-forordningen
behandles i regjeringens Prop. 26 L (2013–2014), jf. komiteens behandling
av denne i Innst. 67 L (2013–2014).
Komiteen viser til at Dublin
III endrer begrepet «asylsøker» til «en som søker internasjonal
beskyttelse», og at dette omfatter både de med flyktningstatus og
subsidiær beskyttelse, og at definisjon av begge grupper er inntatt
i proposisjonen.
Når det gjelder fastsettelse av hvilket
land som skal behandle søknaden, viser komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, til at rettighetene
til enslige mindreårige asylsøkere styrkes gjennom at statene oppfordres
til å legge «barnets beste» til grunn i Dublin-saker. En del av
denne vurderingen vil være muligheten for familiegjenforening, og
i Dublin III utvides kretsen av personer som den enslige mindreårige
asylsøkeren skal gjenforenes med for å få søknaden behandlet, fra å
omfatte blant andre foreldre og verge, til også å omfatte søsken,
onkler, tanter og besteforeldre.
Komiteens medlemmer fra Venstre og
Sosialistisk Venstreparti viser til at sammenlignet med
Dublin II-forordningen er enslige mindreårige asylsøkeres rettigheter
styrket i Dublin III-forordningen. Det uttales blant annet i fortalen
at hensynet til retten til familieliv og hensynet til barnets beste
bør være et grunnleggende hensyn i Dublin-saker. At barnets beste
skal være et grunnleggende hensyn, følger også av artikkel 6. I
barnets beste-vurderingen oppfordres statene til å ta hensyn til «muligheten
for familiegjenforening, den mindreåriges velferd og sosiale utvikling,
sikkerhet og trygghet og den mindreåriges egne synspunkter». Disse medlemmer viser
videre til at personkretsen som en enslig mindreårig asylsøker skal
gjenforenes med i en annen medlemsstat for å få søknaden behandlet, er
utvidet til også å omfatte søsken, onkler, tanter og besteforeldre.
Komiteen viser videre
til at det inntas en ny bestemmelse i Dublin III som innebærer at
personer ikke kan sendes tilbake til medlemsland hvor det er vesentlig
grunn til å tro at det er systematiske mangler i asylsystemet og
ved mottaksforholdene, og dermed en risiko for at søkeren utsettes
for inhuman eller nedverdigende behandling.
Komiteen viser til at Dublin
III innebærer at det oppstilles frister for hhv. overtakelse og
tilbaketakelse av søkere mellom stater, og at søkere ikke selv skal
dekke reiseutgifter til en Dublin-overføring mellom stater.
Videre viser komiteen til at
Dublin III oppsetter regler for varighet av fengsling i forbindelse
med anmodning om overtakelse/tilbaketakelse, og frister for anmodning
om overtakelse/tilbaketakelse i denne sammenheng.
Komiteen registrerer at Dublin
III endrer den personkrets som man forplikter å forene enslige mindreårige
asylsøkere med, at det innføres nye oppgaver, kortere frister og
grundigere utredninger, og at departementet legger til grunn at
dette får konsekvenser for ressursbruken i hele utlendingsfeltet. Komiteen registrerer
at departementet forventer en viss økning i antall asylsøknader. Komiteen viser
til vedlagte brev fra justis- og beredskapsministeren av 9. desember
2013 om korrigering av feil. Komiteen forutsetter
at regjeringen sikrer at utlendingsforvaltningen er i stand til
å håndtere endringene som følger av Dublin III.
Komiteen viser til
at Eurodac-forordningen innebærer obligatorisk opptak av fingeravtrykk
av alle asylsøkere og noen andre grupper utlendinger, og at Eurodac
er en forutsetning for et fungerende Dublin-samarbeid. En ny og
revidert forordning, vedtatt av EU i juni 2013, skal bidra til mer
effektiv håndtering av overføring av fingeravtrykk og sletting av
data, bedre tilgang til relevant informasjon for medlemslandene
samt bidra til et bedre rammeverk for forvaltning og sikring av
personopplysninger.
Komiteen registrerer også at
det i Eurodac er inntatt bestemmelser som utvider virkeområdet for Eurodac
slik at opplysningene også skal kunne brukes til å forhindre, oppdage
og etterforske alvorlig kriminalitet, men at de aktuelle delene
av forordningen ikke er en del av vår tilknytningsavtale og således
ikke får virkning for Norge uten at det inngås egen avtale om dette.
Komiteen registrerer for øvrig
at Justis- og beredskapsdepartementet har til vurdering behovet
for lovendringer for å gjennomføre ny Eurodac-forordning.
Komiteen viser til at Dublin
III og Eurodac er sentrale forordninger for norsk asylpolitikk og
deltagelse i Schengen-samarbeidet, og støtter regjeringens forslag
om innlemmelse av disse.
Komiteens utkast til innstilling har vært forelagt utenriks-
og forsvarskomiteen til uttalelse, jf. vedtak i Stortinget av 3. desember
2013.
Utenriks- og forsvarskomiteen uttaler følgende
i brev av 11. desember 2013:
«Utenriks- og forsvarskomiteens medlemmer slutter
seg til kommunal- og forvaltningskomiteens utkast til innstilling
til Prop. 25 S (2013–2014) og har ingen ytterligere merknader.»
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
Stortinget samtykker i godtakelse av endringer av
avtale av 19. januar 2001 mellom Norge og Island og EF om kriterier
og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen
av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat,
ved innlemmelse av Dublin III-forordningen og Eurodac-forordningen
av 26. juni 2013.
Jeg viser til Prop. 26
L (2013-2014) Endringer i utlendingsloven (gjennomføring av Dublin
III-forordningen)samt Prop 25 S (2013-2014) Samtykke
til godtakelse av endring av avtale av 19. januar 2001 mellom Norge
og Island og EF om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken
stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges
i Norge, Island eller en medlemsstat, ved innlemmelse av Dublin
III-forordningen og Eurodac-forordningen av 26. juni 2013.
Under kap. 5 i Prop. 26 L (2013-2014) og kap.
7 i Prop. 25 S (2013-2014) anslås årlige merutgifter på 273 mill.
kroner fra og med femte året etter ikrafttredelsen av nytt regelverk,
gitt de forutsetninger som det for øvrig er redegjort for i både
proposisjonen og høringsbrevet.
En nærmere gjennomgang av forutsetningene for anslaget
viser at det ved en inkurie er lagt til grunn en for høy faktor
på forventet antall påfølgende familiegjenforeningssaker. Konsekvensen
er at anslaget, gitt øvrige forutsetninger, er om lag 56 mill. kroner
for høyt. Det vil si at anslaget burde vært på om lag 217 mill.
kroner per år. Feilen påvirker ikke Regjeringens forslag til 2014-budsjett.
Det presiseres fortsatt at det er stor usikkerhet knyttet
til hvor store de økonomiske konsekvensene reelt sett vil bli, noe
som særlig knytter seg til hvor mange flere realitetsbehandlede
saker det vil bli per år og hvor høy innvilgelsesprosent det til
enhver tid er.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 12. desember 2013
Helge André Njåstad
|
Frank J. Jenssen
|
leder
|
ordfører
|