Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger med dette frem proposisjon om endringer i lov 17. juli 1992
nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven)
og lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven).
Skyldnere som søker om gjeldsforhandlinger må etter
gjeldende rett først ha forsøkt å komme frem til en utenrettslig
gjeldsordning på egen hånd (egenforsøket). Dette leder i en del
tilfeller til forsinkelser og dobbeltarbeid for de som er involvert
i saken. Vilkåret foreslås derfor oppmyket ved at egenforsøk bare
skal kreves i saker som egner seg for dette og hvor det ikke fremstår som
usannsynlig at en utenrettslig ordning vil kunne komme i stand.
Dersom skyldneren ønsker å foreta et låneopptak i
gjeldsforhandlingsperioden, må det etter gjeldende rett innhentes
samtykke fra samtlige kreditorer, noe som kan være både vanskelig
og upraktisk. Låneopptak i forbindelse med etablering av en gjeldsordning
kan i noen tilfeller være hensiktsmessig i forbindelse med refinansiering av
gjeld, overgang til rimeligere bolig mv. For å forenkle saksbehandlingen
foreslås kravet om kreditorsamtykke erstattet med et krav om samtykke
fra namsmannen.
Utenlandsboende med tilknytning til Norge kan ikke
søke om gjeldsforhandling slik loven nå lyder. Departementet foreslår
i proposisjonen at søknad om gjeldsforhandling fra utlandet i noen tilfeller
kan behandles av norsk namsmyndighet. Gjeldsforhandling skal kunne
åpnes dersom visse særvilkår er oppfylt og gjeldsordning er ubetenkelig
i forhold til sakens opplysning. Forslaget er særlig ment å hjelpe
nordmenn som arbeider i utlandet eller som av andre grunner har vanskeligheter
med å flytte tilbake til Norge for å gjennomføre gjeldsforhandlinger.
Også utlendinger som etter lengre opphold i Norge har pådratt seg
gjeld til norske kreditorer, kan etter forslaget søke om gjeldsordning
uten å flytte tilbake.
Det foreslås flere endringer når det gjelder
behandlingen av skatte- og avgiftskrav, blant annet at fortrinnsretten
for utleggstrekk i forhandlingsperioden skal bortfalle. Regelen
som medfører at restanser på eiendomsskatt skal behandles som boliggjeld
og rentebetjenes under gjeldsordningen, foreslås erstattet av en
regel om at slike krav skal gis full dekning. Det foreslås videre
visse justeringer for å klargjøre hvordan krav på restskatt og tilgodebeløp
oppstått etter åpning av gjeldsforhandling skal behandles.
Personer som har gjeld etter å ha begått en
straffbar handling kan i visse tilfeller måtte vente i tre år før
gjeldsforhandling kan åpnes. Dette kan føre til at det for enkelte
vil ta uforholdsmessig lang tid å komme ut av problemene. Regelen foreslås
derfor oppmyket ved at det i større grad enn i dag skal kunne gjøres
unntak for personer som er i en klar rehabiliteringssituasjon. Videre foreslås
presisert at bot ilagt ved dom bare skal kunne ettergis ved benådning.
Bot ilagt ved forelegg skal kunne nedsettes av påtalemyndigheten som
tidligere.
Det foreslås å sentralisere saksbehandlingen
av gjeldsordningssaker til enkelte særlig utpekte «gjeldsordningsnamsmenn».
Lovforslaget går ut på at det skal kunne bestemmes i forskrift hvilke namsmenn
som innenfor hvert politidistrikt skal ha gjeldsordningssaker. Myndigheten
er foreslått lagt til «Kongen», men det vil i praksis være Politidirektoratet
som etter delegasjon fra Justis- og beredskapsdepartementet vil
utforme og iverksette ordningen. Det er i dag 27 politidistrikter,
et antall som nå er foreslått redusert til 18. Det vil således høyst
sannsynlig bli tale om flere «gjeldsordningsnamsmenn» i hvert politidistrikt.
Det er skyldnerens bostedskommune som er avgjørende for hvilken
gjeldsordningsnamsmann vedkommende skal fremsette søknaden for,
også der gjeldsordningssakene er samlet hos én namsmann for flere
namsmannsdistrikter. Det er den namsmannen som søknaden skal fremsettes
for, som skal stå for den videre saksbehandlingen etter gjeldsordningsloven.
I den forbindelse vil denne namsmannen kunne opptre i andre namsmannsdistrikter innenfor
«gjeldsordningsdistriktet». Begrensningene i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-3 i adgangen til å opptre i andre namsmannsdistrikter vil forutsetningsvis
ikke gjelde. I hvilken grad namsmannen skal rekvirere bistand fra
andre namsmenn i «gjeldsordningsdistriktet», må avgjøres av praksis,
eventuelt av overordnet nivå innen politi- og lensmannsetaten.
Det foreslås å etablere standardiserte livsoppholdssatser
til bruk ved gjeldsordning og utlegg. Satsene skal være et utgangspunkt
for skjønnet som skal utøves i hver enkelt sak. Departementet forslår
derfor å etablere forskriftshjemler i dekningsloven og gjeldsordningsloven
for å fastsette satser for beregning av det som med rimelighet trengs
til underhold av skyldneren og hans familie.
Gjeldsordningsloven stiller krav om at den som skal
søke om gjeldsforhandlinger først må ha forsøkt å løse problemene
på egen hånd, det såkalte «egenforsøket».
Departementet pekte i høringsnotatet på at egenforsøket
kan forsinke prosessen med å komme frem til en gjeldsordning og
at det kan medføre unødig ressursbruk ved at det leder til dobbeltarbeid
både for det offentlige og kreditorene. Det ble imidlertid også
understreket at et høyt antall potensielle gjeldsordningssaker i
praksis blir løst av kommunale gjeldsrådgivere, og at dette innebærer
at kommunene avlaster namsmannen og domstolsapparatet i betydelig
grad. Departementet fant på denne bakgrunn ikke å ville foreslå
å fjerne egenforsøket, men gikk inn for en mellomløsning hvoretter
gjeldsforhandlinger skal kunne åpnes uten egenforsøk dersom det
med grunn må antas at utenrettslig gjeldsforhandling ikke kan oppnås.
Høringsinstansene er noe delt i synet på om kravet
til egenforsøk bør fjernes eller ev. modifiseres, men de fleste
er enige eller i det vesentlige enige i departementets forslag.
Departementet kan ikke se at det har kommet avgjørende
innvendinger mot det som ble foreslått i høringsnotatet, og vil
derfor videreføre forslaget, dog med enkelte modifiseringer. Slik departementet
ser det, er egenforsøket prinsipielt sett et verdifullt supplement
til en gjeldsordning etter loven. Det er imidlertid viktig at gjeldsordningsprosessen
ikke forsinkes av egenforsøk som har liten mulighet til å lykkes,
eller som er uforholdsmessig arbeidskrevende i forhold til en prosess
etter loven. Dersom denne type saker i større grad enn i dag kan
behandles av namsmannen, vil også økonomirådgivningstjenesten i kommunene
få frigjort ressurser til å behandle de sakene de har best forutsetninger
for å lykkes med, samt å drive forebyggende arbeid.
Flere av høringsinstansene har imidlertid fremholdt
at det ikke bør være tilstrekkelig for å anse egenforsøket som oppfylt
at kommunen har oversendt saken til namsmannen, idet det da lett kan
bli oversett at ansvaret for å gjennomføre egenforsøket i utgangspunktet
skal ligge hos skyldneren selv. Departementet er enig i dette, og
har derfor foretatt en justering i lovutkastet på dette punkt for
å komme innvendingen i møte. Departementet vil imidlertid også understreke viktigheten
av at skyldneren ikke blir «kasteball» mellom kommunens økonomirådgiver
og namsmannen. Departementets endrede forslag går derfor ut på at
det vil være tilstrekkelig til å anse egenforsøket som oppfylt at
kommunen tilkjennegir at den ikke kan behandle saken, og at skyldneren
selv må antas å ha gjort det denne evner.
Departementet har vurdert om regelen bør utformes
slik at egenforsøk skal kreves dersom en finner positive holdepunkter
for at dette vil lykkes, eller om regelen bør være at egenforsøk
bare kan unnlates dersom det er grunn til å tro at dette ikke vil
lykkes. Ved det førstnevnte alternativet vil altså hovedregelen
være at egenforsøk ikke kan kreves, og at en derfor må begrunne
positivt hvorfor en likevel vil kreve egenforsøk, mens ved det andre
alternativet vil hovedregelen være at egenforsøk skal kreves, og
at en må begrunne hvorfor dette ev. ikke skal kreves.
Departementet har kommet til at sistnevnte alternativ
best uttrykker formålet med regelen, se forslag til nytt § 1-3 nytt
tredje ledd.
Den som er under gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven
kan ikke stifte ny gjeld uten kreditorenes samtykke, idet dette
antas å kunne komplisere forhandlingene og redusere mulighetene
for å komme frem til en gjeldsordning. Det kan imidlertid i denne
perioden både være behov for refinansiering av eldre gjeld, opptak av
boliglån, finansiering av reparasjon av bolig, nødvendige transportmidler
mv. Departementet foreslo i høringsnotatet at regelen bør endres
slik at det er tilstrekkelig med samtykke fra namsmannen for å foreta
låneopptak i gjeldsforhandlingsperioden. Begrunnelsen var hovedsakelig at
det kan være upraktisk å måtte innhente et positivt samtykke fra
samtlige kreditorer i slike tilfeller.
Det presiseres også at forbudet bare gjelder
i forhandlingsperioden, ikke i gjeldsordningsperioden.
De fleste høringsinstansene stilte seg positive
til endringen som ble foreslått.
Departementet har kommet til at forslaget bør
videreføres, dog med noen justeringer i forhold til forslaget i
høringsnotatet. Departementet tar utgangspunkt i at skyldnere som
er under gjeldsforhandling i alminnelighet ikke har noe legitimt behov
for å stifte ny gjeld i gjeldsforhandlingsperioden. Det antas videre
at stiftelse av ny gjeld etter omstendighetene likevel kan framstå
som både nødvendig og fornuftig, også om det skjer under gjeldsforhandlinger.
Det tenkes her særlig på lån til bolig eller strengt nødvendig inventar. Også
lån til transportmidler til bruk i arbeid kan være aktuelt. Etter
gjeldende rett må skyldneren da innhente samtykke fra samtlige kreditorer. Dette
betyr i praksis at hver enkelt kreditor må kontaktes og avgi et
positivt samtykke til forespørselen. I saker med mange kreditorer
vil dette kunne medføre svært mye arbeid.
Enkelte høringsinstanser har fremholdt at det ikke
er behov for en bestemmelse som foreslått, idet et ev. låneopptak
kan inkorporeres i forslaget til gjeldsordning. Departementet antar
imidlertid at det lett kan oppstå behov for å avklare spørsmålet
om låneopptaket før, eller uavhengig av forslaget til gjeldsordning.
Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen
går imot forslaget dersom det er tale om å øke gjeldsvolumet totalt
sett og mener at samtykkekompetansen da bør ligge hos de som må
bære byrden ved låneopptaket. Departementet er i prinsippet enig
i denne betraktningen, men vil her peke på at det kun er tale om
låneopptak til å dekke strengt nødvendige utgifter til bolig, inventar,
reparasjoner, transportmidler, nødvendig i arbeid osv. Dette er
utgifter som likevel måtte ha vært dekket av skyldnerens midler
på en eller annen måte og som derfor i praksis ikke vil belaste
evnen til dividendebetaling. Opptak av boliglån kan tvert imot redusere skyldnerens
boutgifter betraktelig i forhold til å leie bolig.
Flere høringsinstanser har imidlertid påpekt
at det kan være behov for nærmere retningslinjer for når lån kan
innvilges under gjeldsforhandlingene. Departementet er enig i dette
og mener at de sentrale grunnene for slike låneopptak bør nevnes
i lovteksten. Akseptable låneformål vil først og fremst være refinansiering
av eldre gjeld samt kjøp av bolig. Det bør også være adgang til å
oppta mindre lån til innkjøp eller reparasjon av nødvendighetsgjenstander.
Videre bør det presiseres at det skal gjøres en forsvarlighetsvurdering
av låneopptaket. Denne vurderingen bør gjøres både i forhold til
gjeldsordningen som skal etableres og skyldnerens økonomiske bæreevne.
Departementet finner ikke grunn til å foreslå en absolutt beløpsgrense
for slike låneopptak slik enkelte høringsinstanser har gått inn
for, idet grensen for hva som vil være forsvarlig i en slik situasjon
vil kunne variere sterkt både med hensyn til låneformålet og skyldnerens personlige
økonomi.
Det foreslås etter dette at § 3-5 bokstav (d)
endres slik at det er tilstrekkelig med namsmannens samtykke ved
låneopptak i gjeldsforhandlingsperioden. Dette vil foruten å gi
en effektiviseringsgevinst også medføre at det blir en offentlig
kontroll med vurderingen. Dette vil gi skyldneren bedre rettssikkerhet
ved at en nektelse vil kunne påklages etter de alminnelige reglene
i tvangsfullbyrdelsesloven. Skyldneren vil også bli skånet for mulige
grunnløse eller sjikanøse nektelser fra kreditorene.
Etter gjeldende rett kan ikke utenlandsboende komme
inn under gjeldsordningsloven. Dette skyldes at loven stiller krav
om at søknad om gjeldsforhandling skal leveres til namsmannen der
skyldneren bor, jf. § 2-1 første ledd. Av dette antas å følge at
en skyldner bosatt utenfor Norge ikke kan få åpnet gjeldsforhandling.
Det er etter departementets syn et klart behov
for at det skal kunne søkes om gjeldsforhandling fra utlandet. Et
betydelig antall utenlandsboende nordmenn og andre med tilknytning
til Norge har alvorlige og uløste gjeldsproblemer. En rekke av disse
må antas å fylle kravene for å komme inn under gjeldsordningsloven
dersom de var bosatt i Norge.
Departementet har kommet til at det bør åpnes for
at det i noen tilfeller kan gjennomføres gjeldsforhandlinger og
etableres gjeldsordning for personer som er bosatt utenfor Norge.
Departementet har tatt hensyn til at det finnes saker av denne art
hvor de økonomiske forholdene er svært enkle og gjennomsiktige.
Det er også lagt vekt på at manglende adgang til å søke fra utlandet
kan omgås ved at skyldneren flytter tilbake til Norge en kort periode,
for å flytte ut igjen. Dette vil være fullt lovlig etter gjeldende regelverk.
Også i slike tilfeller vil en ha problemer knyttet til kontrollmuligheter
mv. Det forutsettes dessuten at utenlandssøknader kun skal aksepteres
i de tilfellene hvor forholdene lar seg opplyse tilstrekkelig, og
at gjeldsordning ellers fremstår som ubetenkelig. Ved siden av at
gjeldsordningslovens ordinære vilkår må være oppfylt, foreslås det
enkelte særvilkår som må være oppfylt i tillegg til vilkårene som
gjelder i dag. Ved siden av det generelle vilkåret om at det må være
ubetenkelig med hensyn til sakens opplysning, foreslås det at skyldneren
ikke skal ha eller bare i ubetydelig grad ha gjeld til utenlandske
kreditorer, samt at økonomiske og andre forhold omkring en ev. bolig
som skal beholdes, må være særlig godt opplyst. Videre vil det på
enkelte punkter også måtte følges en noe avvikende prosess i forhold
til den ordinære saksgangen. Det vil således måtte etableres særskilte
rutiner for saksbehandlingen i disse sakene hos den namsmannen som
skal behandle dem.
I det følgende drøftes ulike problemstillinger forslaget
reiser i lys av høringsinstansenes bemerkninger.
En innvending som har kommet fra flere høringsinstanser,
er at det vil bli vanskelig for utenlandsboende å gjennomføre det
såkalte egenforsøket. Regelen går ut på at den som skal søke om
gjeldsforhandlinger, først må ha forsøkt å komme frem til en ordning
med kreditorene på egen hånd, jf. gjeldsordningsloven § 1-3 annet ledd.
Etter departementets syn vil ikke regelen om egenforsøk,
verken slik den lyder i dag eller slik den eventuelt blir lydende
etter de foreslåtte endringer, være noe avgjørende hinder for å
åpne for søknader om gjeldsforhandling fra utlandet. Det presiseres
imidlertid at kravet om egenforsøk «etter evne» skal gjelde på lik
linje for de som søker gjeldsforhandlinger fra utlandet.
I gjeldsordningssaker vil det i praksis ofte
være personlig kontakt mellom skyldneren og namsmannen eller dennes
representant.
Departementet antar at de fleste av disse gjøremålene
relativt enkelt kan gjennomføres uten skyldnerens fysiske tilstedeværelse,
for eksempel ved bruk av e-post, telefon og vanlig post. I noen
tilfeller vil det også være mulig for utenlandsboende skyldnere
å møte personlig dersom det skulle være nødvendig.
Hvorvidt saken lar seg opplyse i tilstrekkelig grad
vil blant annet avhenge av hvorvidt det finnes troverdige registre
for eiendom, motorvogn og annet løsøre i det landet det søkes fra. Skyldneren
må i større grad kunne pålegges å fremskaffe utskrift fra registre
og annen dokumentasjon når det søkes fra utlandet. Departementet
antar at det normalt sett vil være større muligheter for å få saken
tilstrekkelig opplyst i de landene som har lignende systemer som Norge,
for eksempel de nordiske landene.
Skyldnerens botid i utlandet vil også kunne
ha betydning. Det samme gjelder bolig- og familieforholdene.
Det vil kunne ha betydning for sakens opplysning
om søkeren har skattemessig tilknytning til Norge.
Dersom skyldneren er folkeregistrert i Norge, kan
dette gjøre det enklere å finne opplysninger om søkeren i norske
registre. Personer som flytter fra Norge vil i varierende grad være
utmeldt av Folkeregisteret, og det kan være noe tilfeldig hvem som
er det.
Søkerens inntektssituasjon og hvor inntektene kommer
fra, vil også være et viktig moment ved vurderingen av om saken
er tilstrekkelig opplyst. Det må her gjøres en konkret vurdering
av om saken er tilstrekkelig opplyst til at det er ubetenkelig å
åpne for gjeldsforhandlinger.
Det er på det rene at sikring, og i mange tilfeller også
verdsetting, av bolig og andre eiendeler blir vanskeligere når gjenstandene
ikke befinner seg i Norge. Når det gjelder bolig eller et annet
større formuesgode kan det også oppstå problemer med å oppfylle
kravet i lovens § 2-3 tredje ledd om at namsmannen «skal» innhente
opplysninger om heftelser i skyldnerens eiendeler. Med hensyn til
nødvendigheten av å få saken opplyst kan det derfor være utilrådelig
å fastsette gjeldsordning for en skyldner som bor i utlandet, og
som er eier av bolig eller andre verdifulle formuesgoder. Departementet
vil gå inn for at det på dette punkt skal gjelde strengere regler
for utenlandssøkere enn for ordinære søkere. Det foreslås derfor
at skyldnere som søker fra utlandet som hovedregel derfor ikke kan
eie bolig eller andre verdifulle formuesgoder. Det vises her til
utkastet til § 1-4 fjerde ledd bokstav c).
Når det gjelder namsmannens pålegg, beslutninger
og annen myndighetsutøvelse, er det klart at disse ikke kan tvangsgjennomføres
overfor en person som ikke er bosatt i Norge. I saker etter gjeldsordningsloven
vil det imidlertid normalt ikke være behov for tvangstiltak overfor
skyldneren. Eksempelvis vil pålegg om salg av eiendeler, jf. lovens
§§ 2-5 og 4-6, bare være å forstå som betingelser for å oppnå gjeldsforhandling eller
gjeldsordning. Dersom skyldneren ikke frivillig etterkommer slike
pålegg, vil resultatet bli at namsmannen kan avslå søknaden, alternativt
heve saken. Riktignok kan det også bli tale om å nedlegge utleggstrekk
i lønn mv., jf. lovens § 3-3. Dette kan imidlertid gjøres uten hensyn
til hvor skyldneren befinner seg, så lenge inntekten kommer fra
Norge, for eksempel i form av offentlig trygd e.l. Dersom skyldneren
har inntektene sine fra utlandet, må det etableres frivillig trekk/avsetning
etter reglene i gjeldende lov § 3-5 (a). Dersom dette ikke lar seg
ordne på betryggende måte, bør søknaden avslås eller saken eventuelt heves.
Namsmannen kan etter loven innhente opplysninger
fra tredjepersoner, som da under visse betingelser har plikt til
å avgi slike opplysninger, også slike som er taushetsbelagt, jf. gjeldsordningsloven
§ 2-3 tredje ledd med henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12.
Dersom den aktuelle informanten befinner seg i utlandet, vil et
slikt pålegg ikke kunne tvangsgjennomføres. Slik departementet ser
det, vil heller ikke dette være noen avgjørende innvending mot å
åpne for søknader fra utlandet. Dersom det skulle oppstå en situasjon
hvor sentrale opplysninger ikke er gitt og heller ikke kan fremskaffes
av slike årsaker, bør søknaden avslås ev. saken heves.
Etter loven skal skyldneren beholde «det som med
rimelighet trengs» til sitt og sin husstands livsopphold. Det foreslås
i proposisjonen her at det etableres forskriftshjemler for å fastsette standardiserte
satser for livsopphold både ved utleggstrekk og gjeldsordning. Satsene
skal være et utgangspunkt for skjønnet som skal utøves i hver enkelt
sak. Nye satser vil basere seg på hva som «med rimelighet trengs
til livsopphold» under norske forhold. Satsene vil ikke være egnet til
å bestemme hvor mye som kan settes av til livsopphold i land med
et annet kostnadsnivå. I dag foreligger veiledende satser for beregning
av livsoppholdsutgiftene ved gjeldsordning. Disse benyttes i de
fleste gjeldsordningssaker i dag, og er også tilpasset et norsk
kostnadsnivå.
Departementet er oppmerksomt på at det vil være
mer komplisert å vurdere hva som er et rimelig livsopphold, og hva
som er rimelige boutgifter når skyldneren bor i utlandet. Departementet
vil likevel peke på at det finnes flere hjelpemidler som kan benyttes
for å finne frem til et riktig utgangspunkt for skjønnsutøvelsen, blant
annet indekser over kostnadsnivået i ulike land.
Departementet har derfor kommet frem til at
det ikke er nødvendig med særskilte retningslinjer i loven knyttet
til utmåling av livsoppholdsutgifter i utlandet.
Noen få høringsinstanser, herunder Oslo Byfogdembete,
har innvendt at forslaget er problematisk på bakgrunn av at det
vil forekomme både norske og utenlandske kreditorer i de aktuelle sakene.
Det pekes på at utenlandsboende må forventes å ha kreditorer i det
landet de bor i, og at betjeningen av slik gjeld vil gi begrensede
muligheter for å gjennomføre en gjeldsordning. Det fremholdes også
at utenlandske kreditorer ikke vil være berørt av en gjeldsordning
i Norge og at dette vil kunne virke støtende overfor de norske kreditorene,
som må avskrive sine tilgodehavender.
Departementet er enig i at det vil være problematisk
å etablere en gjeldsordning for en skyldner som har forpliktelser
av betydning overfor kreditorer som ikke kommer til å delta i gjeldsordningen.
Departementet er enig med de høringsinstanser som
mener at en gjeldsordning under slike forhold kan virke støtende.
Departementet har derfor kommet frem til at bare utenlandsboende som
ikke har gjeld, eller ingen gjeld av betydning til utenlandske fordringshavere,
gis anledning til å oppnå gjeldsordning i Norge. Dersom betjening
av den utenlandske kreditoren i nevneverdig grad påvirker skyldnerens
betalingsevne, bør gjeldsordning ikke innvilges. Det vises til utkastet
til § 1-4 fjerde ledd bokstav b.
Departementet antar at de fleste som ønsker
å søke norske myndigheter om gjeldsordning fra utlandet vil være
norske statsborgere. Departementet ser likevel ingen grunn til at
adgangen bør reserveres for disse. Det kan lett tenkes personer
som bor utenlands og ikke er norske statsborgere, men som likevel
har en så relevant tilknytning til Norge at de bør kunne oppnå gjeldsordning
i Norge.
Hvorvidt vedkommende er «bosatt utenfor Norge»,
må i tvilstilfelle avgjøres av namsmannen i forbindelse med den
enkelte søknad.
En frivillig eller tvungen gjeldsordning for
en skyldner som bor i Norge, vil gi beskyttelse mot kreditorpågang
både under gjeldsforhandlingene, i gjeldsordningsperioden og etter
at gjeldsordningen er over. Dette vil kunne stille seg annerledes
dersom skyldneren bor i utlandet. En frivillig gjeldsordning vil
mest sannsynlig måtte betraktes som en bindende avtale, og dermed forplikte
kreditor til å avstå fra videre innkreving på avtalerettslig grunnlag
uansett hvor skyldneren bor. Dette må i alle fall gjelde dersom kreditor
positivt har akseptert den frivillige gjeldsordningen. I dag er
bortimot 90 pst. av alle gjeldsordninger frivillige. En norsk rettsavgjørelse
om tvungen gjeldsordning kan imidlertid ikke påregnes anerkjent
i andre land, slik at utenlandsboende skyldnere kan risikere kreditorpågang
på tross av gjeldsordningen i Norge. Slik pågang vil dog bare kunne
rettes mot eventuelle eiendeler og inntekter som skyldneren har i
bostedslandet, herunder lønn fra utenlandske arbeidsgivere eller
oppsparte midler på en utenlandsk bankkonto. Dersom skyldnerens
inntekter kommer fra Norge, for eksempel i form av trygd, vil en
gjeldsordning i Norge beskytte mot pågang rettet mot disse midlene.
Dette vil også gjelde eventuelle oppsparte midler på konto i en norsk
bank.
Et særlig spørsmål er om også norske kreditorer har
mulighet til å rette pågang mot skyldnere som bor i utlandet på
tross av en eventuell gjeldsordning i Norge.
Gjeldende rett synes å være at en tvungen gjeldsordning
ikke vil beskytte mot videre kreditorpågang verken fra utenlandske
eller norske kreditorer. På denne bakgrunn utformet departementet
et tilleggsforslag hvoretter kreditorene overfor en utenlandsboende
forbys å inndrive gjeld som er bortfalt i en gjeldsordning. Det
ble også utformet forslag til en bestemmelse om at betalingsutsettelse
mv. i gjeldsforhandlingsperioden også skulle gjelde overfor utenlandssøkere.
Departementet antar at de nevnte forslagene
vil være tilstrekkelige til å avhjelpe problemet med manglende beskyttelse
av utenlandsboende kreditorer og vil videreføre disse for så vidt gjelder
inndrivelsesforbudet. Bestemmelsen er noe omformulert for å klargjøre
at forbudet også skal gjelde i gjeldsordningsperioden.
Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet
at det vil være tilstrekkelig med sivilrettslige sanksjoner på dette
punkt, jf. utkast til nytt femte ledd i § 5-2.
Forslaget videreføres i det vesentlige, jf.
utkast til § 1-4, nytt 4. ledd.
Etter gjeldsordningsloven skal skatte- og avgiftskrav
som hovedregel behandles som uprioriterte fordringer.
Departementet foreslår nå enkelte ytterligere
endringer i reglene om skatte- og avgiftskrav. Dette gjelder reglene
om hvordan utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav skal behandles
i forhandlingsperioden, behandlingen av skatte- og avgiftskrav oppstått
under gjeldsordningen, samt hvordan visse kommunale avgifter skal
dekkes i forbindelse med en gjeldsordning.
Departementet finner at forslaget om å fjerne prioriteten
for utleggstrekk som gjelder skatte- og avgiftskrav i gjeldsforhandlingsperioden,
bør videreføres.
Etter at loven ble endret slik at skatte- og avgiftskrav
ikke lenger har noen prioritet under selve gjeldsordningen, er det
etter departementets vurdering naturlig å fjerne prioriteten for disse
kravene også i gjeldsforhandlingsperioden. Dette vil skape større
likhet mellom kreditorene under gjeldsforhandlingene. Dersom forhandlingene
trekker ut i tid, kan det her bli tale om betydelige beløp. Dessuten
vil utformingen av forslaget til gjeldsordning bli enklere ved at
det ikke lenger vil være nødvendig å ta hensyn til betalinger i
forhandlingsperioden. Endelig vil sammenhengen i loven bli bedre
ved at det blir samsvar mellom behandlingen i gjeldsforhandlingsperioden
og gjeldsordningsperioden.
Departementet vil også peke på at en endring som
foreslått vil passe best med gjeldsordningslovens grunnprinsipp
om likebehandling av kreditorene. Likebehandling av skatte- og avgiftskrav
med andre krav stemmer også godt med stortingsflertallets ønske,
slik dette kom til uttrykk under behandlingen av loven i 2002. Departementet
foreslår således at gjeldsordningsloven § 3-4 femte ledd endres
i samsvar med dette.
I henhold til gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd
bokstav (a), skal «fordringer sikret ved pant i bolig innenfor boligens
omsetningsverdi med tillegg av 10 prosent» gis avtalt rente under gjeldsordningen.
Regelen er først og fremst ment å skulle gjelde ordinær boliggjeld,
men medfører at alle krav som er pantesikret i boligen vil falle i
denne kategorien. Dette vil også gjelde krav sikret ved lovbestemt
pant (legalpant). Eventuelle restanser vedrørende slike krav blir
dermed behandlet som boliggjeld og skal dermed rentebetjenes i gjeldsordningsperioden
og deretter nedbetales avdragsvis sammen med ordinær boliggjeld.
Erfaringene har imidlertid vist at en slik behandlingsmåte kan skape
betydelig problemer for skyldneren, samtidig som den er uhensiktsmessig
for kreditorene. Departementet vil derfor foreslå en justering av
loven på dette punkt, hvoretter visse krav sikret ved legalpant
i bolig som skal beholdes, gis full dekning.
Etter gjeldende rett vil restanser på krav som
er sikret ved legalpant ikke kunne nedbetales under gjeldsordningen,
jf. gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav (a). Samtidig
vil panteretten i boligen ikke bli foreldet så lenge gjeldsordningen
løper, jf. panteloven § 6-3 tredje ledd, som bestemmer at foreldelse
skjer tidligst en måned etter at gjeldsordningen er gjennomført.
Dersom det aktuelle kravet er stort, og samtidig forutsettes innbetalt
i sin helhet umiddelbart etter gjeldsordningens utløp, vil dette
kunne skape betydelige problemer for skyldneren, som normalt ikke
har hatt muligheter til å legge seg opp ekstra midler under gjeldsordningen.
Disse vanskelighetene avhjelpes etter det departementet
er kjent med i en viss utstrekning i praksis ved at en finner frem
til alternative løsninger i den enkelte sak.
Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg, støtter
forslaget.
Departementet legger særlig vekt på at dagens regel
kan skape vanskeligheter for skyldneren, som risikerer at boligen
blir tvangssolgt etter at gjeldsordningen er over fordi det ikke
er mulig å betale legalpantekravet. Samtidig vil det kunne være
både omstendelig og kostbart for skattemyndighetene å etablere en
langsiktig nedbetalingsavtale, ny sikkerhet mv. for denne type krav. Det
er videre i dårlig harmoni med lovgivers ønske om å prioritere de
legalpantesikrede krav at skyldnerens midler under gjeldsordningen medgår
til å dekke uprioriterte krav, mens legalpantekrav bare gis rentebetjening.
Endringen vil bedre både skyldnerens og den aktuelle kreditors stilling,
klargjøre rettstilstanden og forenkle arbeidet med gjeldsordninger.
Forslaget vil riktignok i en viss utrekning kunne svekke stillingen til
de uprioriterte kreditorene. Departementet kan imidlertid ikke se
at disse kreditorene rammes på noen urimelig eller utilbørlig måte. Krav
sikret ved legalpant i bolig må betraktes som boutgifter, og disse
må skyldneren i vid utstrekning ha adgang til å prioritere foran
andre fordringer. Det vises til forslagets § 4-8 første ledd bokstav
a første ledd.
Gjeldsordningsloven inneholder ikke noen generell
regel om skjæringspunkt når det gjelder hvilke krav som kan eller
skal medtas i gjeldsordningen og således eventuelt gis redusert
dekning. Som hovedregel vil imidlertid åpning av gjeldsforhandling
bli brukt som skjæringspunkt. Når det gjelder skatte- og avgiftskrav,
er det fastsatt et skjæringspunkt i lovens § 4-8 første ledd (c),
hvoretter skatte- og avgiftskrav oppstått etter åpning med noen
unntak skal gis full dekning («ikke omfattes av gjeldsordningen»).
Bakgrunnen for regelen er at man ønsker å behandle
restskatt på en mest mulig rettferdig måte, samt å unngå spekulasjon
i form av illojal pådragelse av restskatt i forbindelse med gjeldsordninger.
Bestemmelsen har imidlertid vist seg å være uklar og vanskelig å
forstå. Den inneholder heller ikke noen bestemmelse om den relativt
parallelle situasjonen som oppstår når skyldneren mottar et tilgodebeløp
ved skatteavregningen. Departementet vil derfor foreslå en klargjøring
av lovteksten på dette punkt. Det foreslås samtidig en regel som
på tilsvarende måte vil fange opp tilgodebeløp ved skatteavregningen.
Departementet foreslo følgende lovendringer
i høringsnotatet:
«Gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd (c) skal lyde:
(c)
Skatte- og avgiftskrav
Skatte- og avgiftskrav som
er oppstått etter åpningstidspunktet omfattes ikke av gjeldsordningen.
Dette gjelder også skatte- og avgiftskrav som fastsettes ved vedtak
etter åpningstidspunktet.
Har skyldneren hatt for
lavt forskudd i gjeldsordningsperioden som har medført høyere dividende
enn dersom forskuddet hadde vært riktig, skal derved oppstått skattegjeld
dekkes fullt ut ved at dividenden til kreditorene nedsettes tilsvarende
inntil skattekravet inklusive evt. renter og omkostninger er innbetalt.
Gjeldsordningsloven
§ 6-2 første ledd tredje og fjerde punktum skal lyde:
Dersom
skyldneren har mottatt et tilgodebeløp ved skatteavregningen som
følge av for mye innbetalt forskudd, skal beløpet fordeles på kreditorene
dersom disse som følge av feilinnbetalingen har fått for lite dividende.
Dersom feilinnbetalingen har ført til at skyldneren har kunnet beholde
mindre av sine inntekter enn forutsatt i gjeldsordningen, skal skyldneren
beholde tilgodebeløpet. Dette gjelder uansett størrelsen på tilgodebeløpet.»
Departementet vil videreføre forslaget slik
det er fremlagt i høringsnotatet. Slik departementet ser det vil
de foreslåtte endringene bidra til å klargjøre behandlingen av skatte-
og avgiftskrav som oppstår etter åpning av gjeldsordning og skape
bedre forutsigbarhet både for skyldneren og kreditorene. De aller
fleste høringsinstansene har også sluttet seg til forslaget. Riktignok
vil forslaget, slik Skattedirektoratet påpeker, ikke regulere situasjonen
hvor det første skatteoppgjøret etter gjeldsordningen medfører tilgodebeløp
eller restskatt som følge av feil trekk i gjeldsordningens siste
år. Departementet har vurdert denne problemstillingen, men vil av praktiske
grunner ikke gå inn for en regulering av dette spørsmålet. Riktignok
kunne man tenke seg en løsning hvoretter skyldneren fordeler et eventuelt
tilgodebeløp ved skatteavregningen på kreditorene. Dersom det oppstår
restskatt ville man imidlertid ha måttet kreve inn et beløp fra samtlige
kreditorer. Selv om dette vil gi det riktigste økonomiske resultatet,
finner departementet at det er lite ønskelig med et slikt etteroppgjør mellom
partene lang tid etter at gjeldsordningen er over.
I høringsnotatet foreslo departementet flere bestemmelser
med sikte på å gjøre oppgjøret av en gjeldsordning mer fleksibelt.
Forslagene ble i hovedsak begrunnet med at det var behov for å gjøre
gjeldsordningen lettere gjennomførbar for ressurssvake skyldnere.
Gjeldsordningsperioden utgjør en viktig del
av balanseforholdet i gjeldsordningsloven. Grunntanken bak gjeldsordningsperioden
er at skyldneren, innenfor rammen av sine muligheter, skal yte noe
tilbake for å oppnå det betydelige velferdsgodet en gjeldssanering innebærer.
Motytelsen består i at skyldneren skal leve så sparsommelig som
mulig i en begrenset periode, hvor mest mulig av gjelden skal tilbakebetales.
I en gjeldsordning etableres dermed et bytteforhold mellom partene
som både dem imellom og utad er ment å skulle fremstå som en rettferdig
fordeling av goder og byrder. Hvor lang gjeldsordningsperioden skal
være, blir dermed en avveining mellom kreditorenes og skyldnerens
interesser. I likhet med mange andre land har man i Norge falt ned
på fem år som et rimelig kompromiss mellom disse interessene. Dersom
en skulle fjerne gjeldsordningsperioden, eller korte den vesentlig
ned, ville dette, i alle fall formelt, skape ubalanse i dette bytteforholdet.
Loven ville da kunne oppfattes som urettferdig ved at den som får
gjeldsordning ikke yter noe tilbake til kreditorene. Fjerning av
gjeldsordningsperioden eller en reduksjon av dens lengde må derfor
ha en begrunnelse som gjør at balansen i loven likevel ikke forrykkes
ut over det akseptable.
Bedringer i skyldnerens økonomi kan skje som følge
av en rekke ulike omstendigheter. En uføretrygdet person kan bli
arbeidsfør, en arbeidsledig kan komme i arbeid, enslige kan inngå ekteskap
og derved få reduserte utgifter osv. Også mer uforutsette forhold
kan inntreffe, som arvefall eller lotterigevinster. Dersom en ikke fastsetter
en gjeldsordningsperiode, kan kreditorene dermed tenkes å gå glipp
av store beløp, selv om det ikke er noe til fordeling på det tidspunktet
gjeldsordningen kommer i stand.
Departementet har, etter en grundig vurdering, kommet
frem til at gjeldende lov er tilstrekkelig fleksibel på dette punkt.
Det vises til at loven allerede åpner for at gjelden kan slettes
umiddelbart i forbindelse med at en gjeldsordning vedtas eller stadfestes,
jf. lovens § 4-2 første ledd første punktum.
En gjeldsordning kan tenkes oppgjort ved at
skyldneren betaler et engangsbeløp til kreditorene.
Som alternativ til et betalingsprogram som strekker
seg over mange år vil en slik ordning rent økonomisk sett normalt
innebære klare fordeler for begge parter.
Spørsmålet må imidlertid også vurderes opp mot samfunnsmessige
interesser. I gjeldsordningsloven er samfunnshensynet bl.a. kommet
til uttrykk ved at en gjeldsordning ikke må virke støtende samt
at fordringer skal innfris så langt det er mulig. Spørsmålet er
om en gjeldsordning som avikles ved et kontantoppgjør lettere vil
bli oppfattet som støtende.
Høringsinstansene har vært delt også i synet
på dette spørsmålet. Det er en liten overvekt av instanser som er
negative. De fleste av disse har begrunnet sitt syn med spekulasjonsfare
og at engangsinnbetaling er en for enkel løsning. Inkassobyråforeningen
frykter bl.a. at konkursryttere skal kunne misbruke en slik ordning.
Departementet finner å måtte legge vekt på de betydelige innvendinger
som har kommet på dette punkt, og går ikke inn for å videreføre forslaget.
En annen oppgjørsform som ble foreslått i høringsnotatet
var at det fastsettes et totalbeløp skyldneren skal betale, for
eksempel på bakgrunn av en tenkt dividendeberegning. Det avtales samtidig
at dersom skyldneren klarer å betale dette beløpet før tiden, så
vil det medføre at saken blir avsluttet fra kreditors side, altså
valgfri eller fleksibel nedbetalingstid så lenge den fastsatte perioden
ikke overskrides.
Bare et fåtall av høringsinstansene støtter
dette forslaget, og det har kommet vesentlige innvendinger fra de
øvrige. Innvendingene går i hovedsak ut på at en slik ordning lett
kan misbrukes, og at skyldnerens muligheter for ekstrainnsats bør komme
kreditorene til gode i form av høyere utbetalinger og ikke lede
til kortere nedbetalingstid for skyldneren. Departementet antar imidlertid
at få skyldnere vil være motivert til en innsats ut over det som
kan kreves dersom resultatet kun blir høyere utbetalinger til kreditorene. Det
synes likevel klart at det kan være en betydelig fare for at en
slik ordning både vil bli misbrukt og fremstå som urettferdig. Departementet har
etter dette valgt å ikke gå videre med forslaget.
I noen tilfeller ønsker skyldneren å avslutte gjeldsordningsperioden
ved å innbetale et kontantbeløp til kreditorene. Hensikten med å
ville avslutte gjeldsordningen er gjerne at skyldneren raskere enn
forutsatt ønsker frihet til å starte på nytt, for eksempel med ny
næringsvirksomhet. Departementet antar at skyldneren etter gjeldende
rett gyldig kan inngå avtale med kreditorene om å avslutte gjeldsordningen
på denne måten. Det samme må for øvrig gjelde for ulike andre oppgjørsformer,
for eksempel ved refinansiering, ytterligere ettergivelse eller
på annen måte. Departementet antar videre at gjeldende lov ikke
åpner for at retten kan stadfeste en slik ekstraordinær avslutning
av gjeldsordningen som en tvungen endring. Domstolene har i praksis
også vært tilbakeholdne med å godta slike endringsforslag.
Departementet foreslo i høringsnotatet å åpne for
oppgjør ved kontant innbetaling av den resterende dividenden. De
som har gått imot forslaget har stort sett vist til mulighetene
for bedret økonomi hos skyldneren som grunnlag for motstanden mot
forslaget. Departementet finner å måtte legge vekt på disse innvendingene,
og går ikke videre med forslaget.
Skyldnere som har gjeld knyttet til næringsvirksomhet,
utgjør en relativt stor gruppe blant dem som søker om gjeldsordning.
I en undersøkelse hos namsmannen i Oslo i 2004 fant SIFO at den langt
viktigste årsaken til å søke gjeldsordning var havarert næringsvirksomhet.
Omtrent 40 pst. av sakene hadde dette som årsaksbakgrunn. Departementet
har vurdert om det bør fastsettes særlige regler i gjeldsordningsloven
om avvikling av gjelden for næringsdrivende som har fått gjeldsproblemer
etter konkurs mv. slik at disse raskere kan få muligheten til å
starte på nytt. Departementet konkluderte i høringsnotatet med at
det ikke var tilstrekkelig grunnlag for dette. De fleste høringsinstanser
var enige i denne konklusjonen, og departementet foreslår derfor
ingen nye regler på dette punkt.
Mange straffedømte sliter med store gjeldsforpliktelser.
For noen utgjør dette en barriere i forsøket på å etablere en normal
livssituasjon. Det er derfor særlig viktig at straffedømte har tilgang
på økonomisk rådgivning, gjeldssaneringsordninger og andre hjelpetiltak
på dette området.
Utgangspunktet etter gjeldsordningsloven er
at straffedømte har samme rett til å få åpnet gjeldsforhandling
og etablert en gjeldsordning som andre. Skyldnere som har strafferettslig
gjeld av ikke ubetydelig omfang, kan imidlertid bli nektet gjeldsforhandling
før det har gått en viss tid. Dette kan virke som et hinder for
personer som ønsker å legge kriminaliteten bak seg, og så raskt som
mulig tilpasse seg en ryddig og lovlydig livsførsel. Departementet
foreslo derfor i høringsnotatet at denne regelen skulle lempes for
skyldnere i en klar rehabiliteringssituasjon.
Gjeldsordningsloven inneholder også enkelte særregler
for behandling av strafferettslig gjeld når en gjeldsordning skal
utformes. Med unntak for visse bøter samt krav som grunner seg på særlig
alvorlige forbrytelser, kan strafferettslig gjeld nedsettes eller
bortfalle som ledd i en gjeldsordning. Forholdet til strafferettslig
gjeld ble grundig vurdert av Stortinget ved revideringen av gjeldsordningsloven
i 2002, og departementet har ikke foreslått endringer på dette punkt.
Departementet foreslo i høringsnotatet en endring
i gjeldsordningsloven § 1-4 annet ledd bokstav (b), slik at det
klarere skulle fremgå at det kan gjøres unntak fra bestemmelsen
dersom skyldneren er i en klar rehabiliteringssituasjon.
Departementet har ved vurderingen av straffedømtes
forhold til gjeldsordningsloven tatt utgangspunkt i det hevdvunne
prinsipp at straffedømte ikke er fradømt de rettigheter vanlige
borgere har. Den som løslates fra soning må derfor på linje med
andre i samfunnet sikres tilgang til og – noe som er meget viktig
for denne gruppen – informasjon om de virkemidler og ordninger som
er opprettet for å hjelpe gjeldstyngede personer. Den som har bestemt
seg for å slutte med kriminalitet og er under rehabilitering og
tilbakeføring til samfunnet, bør som andre kunne stilles i utsikt
å få orden på en vanskelig gjeldssituasjon innen overskuelig fremtid.
Reglene i gjeldsordningsloven som særlig omhandler strafferettslig
gjeld, kan nok i noen tilfeller tenkes å hindre eller vanskeliggjøre
dette. Bestemmelsene som her er aktuelle er § 1-4 annet ledd bokstav
(b) om åpning av gjeldsforhandling, bestemmelsene i § 4-8 første
ledd bokstav (h) om innholdet i en gjeldsordning og i § 5-2 tredje
ledd bokstav (d) om forlengelse av gjeldsordningsperioden når strafferettslig
gjeld er involvert.
Gjeldsordningsloven § 1-4 annet ledd bokstav (b)
er ment å skulle hindre at åpning av gjeldsforhandling vil virke
støtende fordi skyldneren relativt kort tid før søknad fremmes har
pådratt seg strafferettslig gjeld. Bestemmelsen leder til at skyldnere
med slik gjeld av ikke ubetydelig omfang, som hovedregel må vente
i tre år på å få åpnet gjeldsforhandling. Den nærmere begrunnelsen
bak regelen er at det kan fremstå som urimelig at denne type gjeld
blir slettet kort tid etter at den er oppstått, samt at skyldneren
ved å vente en tid kan ha betalt – i alle fall noe – ned på gjelden
når gjeldsforhandling søkes. Slik departementet ser det, er det
således gode begrunnelser bak denne regelen.
Det kan likevel ikke utelukkes at det for en
person i en klar rehabiliteringssituasjon og med et påtrengende
behov for gjeldsordning, kan føles som en tung barriere å måtte
vente i tre år på å komme i gang med en økonomisk opprydding. Dersom
perioden også blir forlenget på grunn av den strafferettslige gjelden,
vil det lett kunne ta 10–12 år før skyldneren er ute av problemene. Samtidig
er det grunn til å peke på at den nevnte treårsregelen ikke er absolutt,
det kan åpnes gjeldsforhandling på tross av regelen dersom tilstrekkelig
sterke mothensyn er til stede. Dersom det er tale om et lengre fengselsopphold,
vil dessuten hele eller deler av treårsperioden være forløpt ved
løslatelse.
Departementet vil på denne bakgrunn gå inn for at
forslaget i høringsnotatet videreføres slik at treårsregelen blir
stående med den presisering at den kan sees bort fra dersom det
er tale om en skyldner i en rehabiliteringssituasjon. Departementet
har ikke funnet grunn til å skjerpe regelen ved å kreve at det skal
foreligge «sterke» rehabiliteringsgrunner slik som foreslått av
enkelte høringsinstanser. Det må imidlertid være åpenbart at det
i det aktuelle tilfellet virkelig foreligger en rehabiliteringssituasjon.
En av høringsinstansene har anbefalt at det legges noen nærmere
føringer i proposisjonen når det gjelder anvendelsesområdet for
den foreslåtte unntaksregelen. Departementet er enig i dette og
viser til omtalen i de spesielle merknadene til bestemmelsen.
Når det gjelder bestemmelsene om hvorvidt strafferettslige
krav skal omfattes av en gjeldsordning og hvordan disse skal behandles
(lovens § 4-8 første ledd bokstav h), fremholdt departementet i
høringsnotatet at disse i utgangspunktet ivaretar hensynet til de
straffedømte på en tilfredsstillende måte. Departementet fastholder denne
vurderingen, og mener det med unntak for endringen vedrørende straffebot,
jf. kap. 14 i proposisjonen, ikke er nødvendig med endringer på
dette punkt. Gjeldsordningsloven inneholder også en bestemmelse
om at gjeldsordningsperioden kan forlenges dersom det er strafferettslig gjeld
inne i bildet (§ 5-2 tredje ledd d). Denne regelen har en meget
sterk begrunnelse ved at den skal hindre at byrden ved gjeld som
skal dekkes fullt ut, blir veltet over på kreditorene.
Reglene om behandling av strafferettslige krav er,
med unntak for endringen vedrørende straffebot, jf. kap. 14 i proposisjonen,
ikke foreslått endret. Det kan imidlertid være behov for å se nærmere
på hvordan reglene virker i praksis, og Justisdepartementet vil
vurdere å nedsette en arbeidsgruppe for dette formål.
En gjeldsordning kan bli satt til side i inntil
to år etter at den er gjennomført dersom skyldneren mottar arv,
gevinst eller liknende av betydelig omfang i denne perioden, jf.
gjeldsordningsloven § 6-2 fjerde ledd. Tilsidesettelse av gjeldsordningen
betyr at skyldneren kan bli pålagt å betale mer til kreditorene
enn det som opprinnelig var fastsatt.
I forbindelse med at det foreslås enkelte alternative
oppgjørsformer i gjeldsordningssaker, herunder også gjeldsordninger
uten gjeldsordningsperiode, har departementet vurdert om dette skal
få noen konsekvenser for etterperioden.
I høringsnotatet ba departementet om høringsinstansenes
syn på om det burde gjøres endringer i regelen om etterperiode ved
eventuell innføring av regler om nye typer oppgjørsformer i gjeldsordningsloven.
Det ble pekt på flere ulike alternativer.
Høringsinstansene er delte i synet på om etterperioden
bør fjernes.
Hovedargumentene for å oppheve regelen om etterperiode
er at den kan skape betydelig utrygghet og usikkerhet for skyldneren
samtidig som den betyr lite for kreditorene. Regelen kan også sies
å uthule det grunnleggende prinsipp i gjeldsordningsloven at en
gjeldsordning skal være et endelig oppgjør. Den kan også virke sosialt skjevt
ved at den er lett å omgå for ressurssterke personer som kjenner
regelverket eller har tilgang til juridisk ekspertise. Hovedargumentet for
å beholde etterperioden er at det kan oppfattes som støtende at
en person som mottar en større lotterigevinst e.l. like etter at
gjeldsordningen er over, ikke skal måtte betale noe ekstra til kreditorene.
Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at den reduksjon
av etterperioden som ble gjort ved forrige lovrevisjon er tilstrekkelig,
og at gjeldende to-årsordning derfor kan bestå.
Gjeldsordningsloven § 4-8 første ledd bokstav (h)
bestemmer at straffebøter i visse tilfeller kan nedsettes eller
ettergis i forbindelse med en gjeldsordning. Departementet går inn
for en presisering av lovteksten slik at det klart fremgår at adgangen
til nedsettelse av straffebøter kun gjelder bøter som er ilagt ved
forelegg.
Departementet vil videreføre forslaget i høringsnotatet.
Gjeldende regulering av krav på bøter i gjeldsordningsloven § 4-8
første ledd bokstav (h) kan gi et noe uklart bilde av hvordan bøter skal
behandles i en gjeldsordning. For å skape større klarhet foreslås
det å presisere i loven at domstolenes adgang til å stadfeste et
forslag til tvungen gjeldsordning hvor en straffebot nedsettes,
bare gjelder dersom boten har sitt grunnlag i et forelegg eller
allerede er nedsatt i et benådningsvedtak.
Det er under høringen reist spørsmål om en bot ilagt
ved forelegg eller forenklet forelegg kan anses nedsatt gjennom
en frivillig gjeldsordning som er vedtatt ved at ingen kreditor
har motsatt seg den. Situasjonen oppstår når forslaget til frivillig
gjeldsordning inneholder en bestemmelse om at en bot skal nedsettes
eller bortfalle, og påtalemyndigheten ikke motsetter seg forslaget
innen fristen som namsmannen har satt, jf. gjeldsordningsloven § 4-12
første ledd. Gjeldende rett må her antas å være at det – på bakgrunn
av at det kun er påtalemyndigheten som har kompetanse til å oppheve
et forelegg – bare er ved en aktiv beslutning fra denne myndigheten at
en bot kan ettergis eller nedsettes. Dette må sies å følge av gjeldsordningsloven
§ 4-12 tredje ledd. Dersom det i en frivillig gjeldsordning foreslås
hel eller delvis ettergivelse av en bot, må det derfor avventes
en avklaring med påtalemyndigheten før frivillig gjeldsordning kan
komme i stand. Dersom påtalemyndigheten ikke ettergir boten, vil
alternativene være å endre det frivillige forslaget til å gå ut
på at boten skal dekkes fullt ut, eller å begjære tvungen ordning,
slik at retten kan avgjøre spørsmålet med hjemmel i gjeldsordningsloven
§ 4-8 første ledd bokstav (h).
Departementet har kommet til at det bør foretas en
presisering i lovteksten for å skape klarhet på dette punkt, jf.
utkastet til endring i § 4-12 første og fjerde ledd.
Etter gjeldende rett skal gjeldsordningssøknadene
leveres til namsmannen på det sted der skyldneren bor, jf. gjeldsordningsloven § 2-1.
Departementet foreslo i høringsnotatet en bestemmelse
som åpner for kanalisering av gjeldsordningssakene til bestemte
namsmenn, ved at Kongen kan fastsette at søknader i et politidistrikt
skal fremsettes for en av namsmennene. Forslaget medfører at det
i praksis vil være opp til den enkelte politimester etter delegasjon
å utpeke hvilke driftsenheter som skal arbeide med gjeldsordningssaker.
Høringsinstansene har gjennomgående vært positive
til forslaget om å legge behandlingen av gjeldsordningssaker til
særskilt utpekte namsmenn.
Gjeldsordningssakene er gjennomgående de mest
krevende av de gjøremål innen den sivile rettspleien på grunnplanet
som ligger til politi- og lensmannsetaten. På grunn av liten saksmengde
er det for mange namsmenn vanskelig å opparbeide den kompetansen
som gjeldsordningssakene krever. Gjennom endringen som foreslås,
kan det sørges for at de namsmennene som behandler gjeldsordningssaker,
har en så stor saksmengde at de kan opparbeide og opprettholde den
kompetansen som kreves.
Det foreslås å innføre en hjemmel for at Kongen kan
fastsette at søknader i et politidistrikt skal fremsettes for en
av namsmennene. En bestemmelse som åpner for kanalisering av gjeldsordningssakene
til bestemte namsmenn, bør suppleres av en bestemmelse om hvilken
tingrett namsmannen hører under i de forskjellige sakene.
Det vil følge av bestemmelsen at det er skyldnerens
bostedskommune som er avgjørende for hvilken «gjeldsordningsnamsmann»
vedkommende skal fremsette søknaden for, også der gjeldsordningssakene
er samlet hos én namsmann for flere namsmannsdistrikter. Tilknytningen
til kommunen er dessuten avgjørende for hvilken tingrett namsmannen
hører under. Det vises til forslag til § 2-1 første ledd.
Når det fastsettes utleggstrekk og når det avgjøres
hvor mye som skal betales hver måned under gjeldsordning, må det
tas hensyn til hvor mye skyldneren trenger til å dekke egne nødvendige
utgifter. Lovens utgangspunkt er i begge situasjoner at skyldneren
skal kunne beholde det som med rimelighet trengs til underhold av
skyldneren og skyldnerens husstand. Det skal gjøres en konkret,
skjønnsmessig vurdering av hvor mye som trengs til livsopphold.
Ved utleggstrekk taler høyesterettspraksis for
å ta utgangspunkt i sosialhjelpssatsene ved vurdering av hva som
med rimelighet trengs. I praksis er det stor variasjon mellom de
satser som benyttes av namsmennene. Dette ser ikke ut til å være saklig
begrunnet. Ulike satser gir lite forutberegnelighet både for skyldnere
og kreditorer. Mange skyldnere reagerer på at satsene varierer,
og på at de som får gjeldsordning har mye mer å leve av enn personer
med utleggstrekk over mange år.
Ved gjeldsordning har Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet (BLD) fastsatt veiledende satser for
livsopphold. Satsene har vært knyttet til utviklingen i minstepensjonen,
og er nå på et nivå som medfører at de fleste som får gjeldsordning
ikke må betale noe til kreditorene, men kan beholde hele sin inntekt
til eget forbruk. For høye satser fører til at personer med alminnelig
økonomi anses som betalingsudyktige, og dermed kan kvalifisere for
gjeldsordning.
Regjeringen besluttet 28. oktober 2010 å nedsette
en arbeidsgruppe med sikte på å etablere standardiserte livsoppholdssatser
ved tvangsinndrivelse og gjeldsordning etter gjeldsordningsloven.
Departementet slutter seg i det vesentligste
til arbeidsgruppens vurderinger og konklusjoner, og vil videreføre
forslaget om å etablere standardiserte livsoppholdssatser for livsopphold
ved utlegg og gjeldsordning.
Arbeidsgruppen foreslår at det etableres standardiserte
satser som gjelder både ved utleggstrekk og gjeldsordning. Det foreslås
at satsene forankres i lov ved at det tas inn en forskriftshjemmel
i dekningsloven § 2-7 og gjeldsordningsloven § 4-3. Satsene kan
så fastsettes i forskrift. Satsene skal være retningsgivende for skjønnet
som skal utøves i hver enkelt sak.
Departementet mener at etablering av standardiserte
satser for livsopphold ved gjeldsordning og utleggstrekk er viktig
for å få en riktig balanse mellom skyldnerens og kreditorenes behov
ved innkreving av gjeld. Standardiserte livsoppholdssatser vil sannsynligvis
føre til større grad av likebehandling ved utleggstrekk. I tillegg
vil standardiserte satser gi mer forutberegnelighet både for skyldnere
og kreditorer.
En reduksjon i gjeldsordningssatsene er nødvendig
for at gjeldsordningsloven skal fungere etter formålet. Når de færreste
i dag betaler noe til kreditorene i gjeldsordningsperioden, er dette neppe
i samsvar med lovens formål om at skyldneren skal innfri sine forpliktelser
så langt det er mulig. Et riktig nivå på satsene er også nødvendig
for å sikre at kun de som har alvorlige gjeldsproblemer, omfattes
av loven.
Hensynet til den enkeltes særlige behov skal fortsatt
ivaretas gjennom namsmennenes utøvelse av skjønn i hver enkelt sak.
Satsene skal kun være et felles utgangspunkt for å vurdere hvor mye
som med rimelighet trengs til livsopphold.
Departementet fremmer derfor forslag om å etablere
forskriftshjemler i dekningsloven og gjeldsordningsloven for å fastsette
satser for beregningen av det som med rimelighet trengs til underhold
av skyldneren og dennes familie.