Det fremgår av proposisjonen at formålet med byggereglene
i plan- og bygningslovgivningen er å sikre at byggverk oppføres
i tråd med føringer for arealbruk, som først og fremst gis i kommunale
arealplaner. Videre skal krav til byggetiltak sikre kvalitet i det
bygde miljøet, i tråd med krav i plan- og bygningsloven og byggteknisk
forskrift. Det er en viktig samfunnsmålsetting å bedre den tekniske
standard på det som bygges, slik at de krav som settes til byggverk
ut fra andre overordnede målsettinger, faktisk blir fulgt. Alle
aktører i byggemarkedet, både de utførende, tiltakshavere, andre
brukere og myndigheter bør i utgangspunktet ha felles interesser i
høynet kvalitet i byggverk og mer ordnede forhold i byggenæringen.
For øvrig er det et særtrekk ved det norske byggemarkedet at det
har vært og er preget av en stor andel engangsbyggherrer, i motsetning
til det som ser ut til å være tilfellet ellers i Europa. Norge har
hatt tradisjon for mye selvbygging og bruk av lokale byggmestre/håndverkere.
Særlig for en engangsbyggherre er godkjenningsordningen av foretak
for ansvarsrett ansett å bidra til å sikre at det brukes kvalifiserte
foretak som påtar seg et ansvar overfor kommunen om å utføre arbeidet
i samsvar med plan- og bygningslovgivningen.
Kvalitet i byggetiltak skal nås gjennom bruk
av en rekke samvirkende tiltak. Et hovedprinsipp i bygningslovgivningen
er at ansvaret skal legges til den aktør som har reell mulighet
for å påse at feil ikke oppstår. For å godkjennes for ansvarsrett
stilles en rekke krav. For det første er det krav om at foretakene
må være registrert i foretaksregisteret. For det andre stilles det
krav om en klar ansvarsdeling i byggetiltak. De som står for byggearbeidet
skal påta seg ansvaret for bestemte deler av tiltaket, jf. nåværende
plan- og bygningslov § 20-1 andre ledd. For det tredje skal kvalitet
i byggetiltak sikres gjennom reglene om obligatorisk uavhengig kontroll,
som trådte i kraft 1. januar 2013. Krav om ferdigattest og regler
om ulovlighetsoppfølging skal også bidra til at krav til byggverk
følges.
Foretak som ønsker å påta seg nøkkelroller i byggetiltak,
må i en rekke tilfeller søke kommunen om lokal godkjenning for ansvarsrett,
jf. plan- og bygningsloven § 20-1 andre ledd. Godkjenning kreves
for rollen som ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig
utførende eller ansvarlig kontrollerende. Søknad om lokal godkjenning
for ansvarsrett anses som en del av søknaden om tillatelse til tiltak,
jf. plan- og bygningsloven § 21-2 andre ledd. En lokal godkjenning
for ansvarsrett gjelder kun for den konkrete byggesaken, og opphører
ved kommunens utstedelse av ferdigattest.
Lokal godkjenning for ansvarsrett skal gis til kvalifiserte
foretak. Vurderingen av om foretaket er kvalifisert skal basere
seg på en samlet vurdering av foretakets organisasjon, styringssystem
og kompetanse. Ansvarsretten gis til foretaket som sådan, ikke til
foretakets faglige ledelse. Det vises i proposisjonen til at departementet
har lagt til grunn at når foretak ansvarliggjøres for eget arbeid,
og når de ved feil blir pålagt å rette feilen samt løper risiko
for også andre typer sanksjoner, gir dette preventive virkninger.
Dette sikrer større etterlevelse av regelverket og fremmer større
respekt for det.
For å dokumentere sine kvalifikasjoner kan foretakene
søke om sentral godkjenning. Når et foretak er sentralt godkjent,
skal kommunene ikke vurdere kvalifikasjonene på nytt. Behandlingen av
en søknad om lokal godkjenning for ansvarsrett vil derfor gå raskere
og skal medføre mindre byggesaksgebyr når foretaket er sentralt godkjent.
Sentral godkjenning er også et kvalitetsstempel for foretakene,
og kan brukes i deres markedsføring.
Kommunene skal føre tilsyn med byggetiltakene i
kommunen, for å oppdage ulovligheter og feil, og for å luke ut foretak
som ikke er kvalifisert.
Det fremgår av proposisjonen at EFTAs overvåkningsorgan
(ESA) i brev av 18. juli 2011 åpnet formell sak mot Norge om lovligheten
av den lokale godkjenningsordningen. ESA ga i sin begrunnede uttalelse
uttrykk for at Norges krav om at foretak, også de som kun skal levere
tjenester på midlertidig basis, må forhåndsgodkjennes i hver enkelt
sak, er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, særlig
avtalens artikkel 36 om fri flyt av tjenester og tjenestedirektivets
artikkel 16 om adgang til midlertidig tjenesteyting. Det pekes særlig
på at tjenestedirektivets artikkel 16 nr. 2 b) oppstiller et generelt
forbud mot tillatelsesordninger og obligatorisk registrering for
midlertidige tjenesteytere. I den begrunnede uttalelsen datert 16. mai
2012 ble Norge gitt en frist til å endre regelverket, for å unngå
at ESA reiser sak for EFTA-domstolen.
Tjenestedirektivet setter grenser for hvilke
krav som kan stilles til foretak. Når det gjelder tjenester levert
av foretak etablert i en annen stat, altså midlertidig tjenesteyting,
er det i direktivets artikkel 16 oppstilt betydelig strengere rammer
for hvilke krav nasjonalstaten kan stille. Deriblant oppstilles
det i utgangspunktet forbud mot tillatelsesordninger og plikt til
å registrere seg. Eventuelle unntak fra dette utgangspunktet kan
kun tillates forutsatt at kravet er begrunnet i et legitimt hensyn,
så som offentlig orden, offentlig helse, offentlig sikkerhet eller
vern av miljøet. Kravet må også være ikke-diskriminerende, nødvendig
og forholdsmessig, se artikkel 16 nr. 1. Kriteriene for dette er
meget strenge.
Det vises i proposisjonen til at Norge har funnet det
vanskelig å argumentere mot at godkjenningsordningen er i strid
med tjenestedirektivet artikkel 16 nr. 2 b). Dette gjelder særlig
ut fra at det er vanskelig å dokumentere med tilstrekkelig styrke
at ordningen alene har en effekt på kvaliteten i byggverk, og det
er da vanskelig å vise at godkjenningsordningen er lovlig i forhold til
tjenestedirektivet, særlig når det gjelder krav til forholdsmessighet.
Til tross for forbudet i tjenestedirektivet
mot tillatelses-/godkjenningsordninger har en rekke EØS-land opprettholdt
både tillatelses-/godkjenningsordninger og krav om registrering
for foretak som tilbyr tjenester på midlertidig basis innenfor bygg-
og anleggsområdet.
Departementet viderefører i proposisjonen i hovedsak
lovforslaget som var på høring. Forslaget innebærer at kravet om
at ansvarlige foretak skal forhåndsgodkjennes oppheves. Kravene
i plan- og bygningslovgivningen justeres slik at det ikke stilles
krav til midlertidige tjenesteytere i strid med EØS-regelverket. Kravene
som oppstilles må være ikke-diskriminerende, nødvendige og forholdsmessige.
I proposisjonen vises det til at det ut ifra
tjenestedirektivet er mulig for departementet å ha ulike regler
for henholdsvis etablerte og midlertidige tjenesteytere. Departementet
foreslår at kravene til foretak etablert i Norge og midlertidige
tjenesteytere så langt det er mulig skal være like. Å stille strengere
krav til etablerte foretak vil gi en ulempe i konkurransen for norske
foretak. Det kan også hende at strengere krav for etablerte foretak
vil innebære at foretak som ellers ville etablert seg, i stedet
leverer tjenester som midlertidige tjenesteytere. Det bør altså
i utgangspunktet stilles like krav til alle foretak, uavhengig av hvilket
land de er etablert i.
Vurderingen av kvalifikasjonene for etablerte foretak
og tjenesteytere vil kunne bli forskjellig. Grunnen til dette er
at tjenesteytere som er godkjent for å yte en tjeneste i hjemlandet
ikke skal måtte dokumentere på nytt at de oppfyller de kravene som
er stilt i hjemlandets regelverk. Dette følger av det såkalte dupliseringsforbudet i
tjenestedirektivets artikkel 5 nr. 3. Det som eventuelt kan kreves
dokumentert ved tilsyn i byggesaker vil være oppfyllelsen av norske kvalifikasjonskrav
der de går lenger enn krav i tjenesteyterens hjemland.
Ut over de endringene som er nødvendige for
å bringe kravene i overensstemmelse med tjenestedirektivet, fremgår
det av proposisjonen at departementets forslag er basert på at krav
som stilles til foretak i reglene om ansvarlige foretak skal ligge
så nær opp til eksisterende system som mulig. Det pekes i proposisjonen
på at det er en rekke positive sider ved reglene som kan beholdes,
og det er i seg selv et poeng å ikke endre reglene mer enn det som
er strengt nødvendig. Videreføring av kjente elementer i reglene
vil gjøre overgangen enklere for kommunene og foretakene.
Departementet foreslår i proposisjonen at ansvarsrettssystemet
skal videreføres. De høringsinstansene som kommenterer videreføring
av ansvarsrettssystemet, stiller seg positive til dette. Departementet
oppfatter det videre slik at krav om ansvarlig foretak i tiltak
ikke er i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Det avgjørende
forholdet vil være hvordan og når ansvaret erklæres overfor myndighetene,
samt hvilke krav som stilles til foretaket.
Det skal altså fortsatt kreves at foretak skal
påta seg ansvar for sentrale roller i tiltakene, selv om foretakene
ikke lenger skal forhåndsgodkjennes.
Departementet foreslår i proposisjonen at foretaket
skal sende en erklæring til kommunen. Foretaket skal erklære at
det påtar seg ansvar for en angitt del av tiltaket, og at det er
kvalifisert for ansvaret i overensstemmelse med lov og forskrift.
Boligprodusentenes forening mener at erklæringen ikke bør sendes
kommunen, men i stedet oppbevares av ansvarlig søker. Departementet
er ikke enige med foreningen i dette.
Erklæring om ansvar og prøving av kvalifikasjoner
kan ikke skje på en slik måte at det innebærer en hindring for tjenesteytere
i strid med tjenesteloven og tjenestedirektivet. Det vil ha betydning
hvor omfattende erklæringen skal være. Departementet anser at de
fleste opplysningene som i dag oppgis, kan kreves oppgitt i en erklæring
om ansvarsrett.
Erklæringen må inneholde opplysninger om foretakets
navn, organisasjonsnummer, kontaktperson med mer. Videre må det
gis en angivelse av hvilke ansvarsområder erklæringen gjelder. Ansvarsområdene
vil måtte svare til en beskrivelse i gjennomføringsplanen som kommunen mottar
fra tiltakshaver i forbindelse med søknad om byggetillatelse, eventuelt
igangsettingstillatelse, jf. nedenfor. Sammen med gjennomføringsplanen
vil erklæringen, som ansvarsrettssøknaden i dag, være viktig for
å avklare omfanget og grensene for foretakets ansvar, og mellom
foretakenes ansvar.
I erklæringen må foretaket stå inne for at det
er kvalifisert, og at det vil utføre oppgavene i tiltaket i overensstemmelse
med kravene i plan- og bygningslovgivningen.
Det skal etter departementets forslag ikke legges ved
noen dokumentasjon for foretaket. Det bør krysses av i erklæringen
for om foretaket er sentralt godkjent og om foretaket er midlertidig tjenesteyter.
Det bør ved kommunens planlegging av tilsyn legges stor vekt på
om tiltaket gjennomføres av foretak med sentral godkjenning.
Departementet foreslår at erklæringen skal leveres
i forbindelse med søknad hvis arbeidet foretaket skal være ansvarlig
for starter før søknadstidspunktet, og ellers senest før arbeidet foretaket
er ansvarlig for starter. Å kreve at erklæringen alltid bør leveres
sammen med søknaden om tiltak, slik Sarpsborg kommune mener, vil
etter departementets mening kunne gi en regel som er i strid med
tjenestedirektivet.
For ansvarlig søker og enkelte prosjekterings-
og kontrolloppgaver må ansvaret erklæres senest sammen med søknad
om rammetillatelse.
Departementet presiserer at frist om innlevering senest
når arbeidet starter er en siste frist, og det er ikke noe til hinder
for at ansvaret erklæres tidligere.
Etter departementets mening skal en oversikt over
tiltaket, som i dag, fremgå av gjennomføringsplanen. Gjennomføringsplanen
vil være viktig for å vise en oversikt over ansvarsområdene i tiltaket,
og vil være grunnlaget for kommunens vurdering av ansvarsområder,
jf. forslaget til plan- og bygningsloven § 21-4 nytt andre ledd.
Oppdatert gjennomføringsplan skal sendes kommunen hver gang det
foretas endringer av betydning, og dette vil ofte gjelde når et
nytt foretak erklærer ansvar. Departementet viser til at planen
og erklæringen sammen vil gi oversikt over inndelingen av ansvar
i tiltaket, og begge vil være grunnlag for kommunens plan for tilsyn
med tiltaket, herunder også foretakene. En tidlig oversikt over
de ansvarlige foretakene i tiltaket vil kunne være en indikasjon
på ryddige forhold i tiltaket, noe som kan tilsi at ressurser til tilsyn
heller kan prioriteres andre steder.
Forslaget innebærer at foretakene ikke lenger trenger
forhåndsgodkjenning for å begynne arbeidet. Ansvarsretten oppstår
når erklæringen er sendt til kommunen. Tidspunktet for forsendelsen
må kunne dokumenteres.
Departementet har vurdert om det vil være mer hensiktsmessig
at ansvarsretten skulle oppstå når erklæringen er mottatt av kommunen.
Departementet har imidlertid kommet til at det ville bli vanskelig
å dokumentere mottakstidspunktet, med mindre det også blir krevet
en form for mottaksbekreftelse.
Når erklæringen om ansvar er sendt kommunen, har
foretaket ansvarsrett for de ansvarsområdene erklæringen oppgir.
Det oppstår da rettigheter og plikter uten at kommunen har fattet
vedtak om det, og det foreligger ikke et enkeltvedtak som kan påklages.
En erklæring om ansvar vil for øvrig ha samme virkning
som når foretaket er tildelt ansvarsrett etter gjeldende regler.
Det ansvarlige foretaket vil altså få rett til å utføre arbeidet
i overensstemmelse med byggetillatelsen. Ansvarsretten vil være
avgrenset etter erklæringen og gjennomføringsplanen. Ansvaret gjelder
inntil det er avsluttet.
Foretaket vil være bundet av erklæringen, og
kan utsettes for reaksjoner hvis det utfører arbeid i strid med
regelverket.
Det vises i proposisjonen til at innenfor rammen av
lovbestemmelsene om ansvar, vil nærmere detaljer fastsettes i forskrift.
Departementets lovforslag tar utgangspunkt i
at det skal stilles like krav til etablerte foretak og midlertidige
tjenesteytere. Kravene som stilles til alle foretak må da ligge
innenfor rammene av tjenestedirektivets artikkel 16 nr. 1 bokstav
a)-c). Kravene kan ikke være diskriminerende, og de må være nødvendige
og forholdsmessige.
Krav må være begrunnet i ett av hensynene som er
nevnt i art. 16 nr. 1, det vil si offentlig orden, offentlig sikkerhet,
folkehelsen eller miljøvern.
Videre må kravene som oppstilles være forholdsmessige.
Dette innebærer dels en prøving av hvilket beskyttelsesnivå som
kan fastsettes for å ivareta det påberopte hensyn, og dels en prøving
av hvilke virkemidler som kan anvendes for å oppnå det formålet.
Kravet må være egnet til å oppnå det ønskede formålet, og det må
vurderes om målsettingen like effektivt kan oppnås gjennom mindre
inngripende tiltak. Etter departementets mening er det åpenbart
at kvaliteten i byggetiltak blir bedre når sentrale oppgaver i tiltaket
forestås av foretak som har de nødvendige kvalifikasjoner, og legger
som utgangspunkt til grunn at det nivået som er stilt til foretakenes kvalifikasjoner
til nå kan videreføres. Kvalifikasjonskrav vil imidlertid anses
som et krav etter tjenestedirektivets artikkel 4 nr. 7, og altså
en restriksjon som vil måtte oppfylle kravene gitt i artikkel 16
nr. 1 a)-c). EU-domstolen har blant annet gitt uttrykk for at kvalifikasjonskrav
kan være akseptable restriksjoner. Departementet anser at det i
utgangspunktet bør kunne forsvares i forhold til tjenestedirektivet
å stille krav til kvalifikasjoner, og at dette kravet også kan gjøres
gjeldende for midlertidige tjenesteytere forutsatt at dupliseringsforbudet
blir etterlevd. Kravene må utformes på en slik måte at de tilfører
kvalitet i konkrete tiltak. Krav som kun hever kompetansenivået
i byggenæringen mer generelt kan således ikke stilles til tjenesteytere.
Det må derfor fremkomme klart av regelverket at kvalifikasjonene
i foretaket skal benyttes for å bidra til kvalitet i konkrete tiltak.
Ved fastsetting av de nærmere kravene til foretakenes
kvalifikasjoner i forskrift, vil det bli vurdert om kravene ligger
innenfor rammene av tjenestedirektivet.
Etter departementets mening er kvalifikasjonskravene,
altså krav til utdanning, praksis og kvalitetssikring, viktige for
å sikre at foretak har et minimum av kompetanse. Kravene vil stilles
i forskrift, men departementet legger til grunn at rammene nedenfor
vil gjelde for forskriftene.
Kvalifikasjonskravene som stilles til ansvarlige foretak,
skal være på samme nivå som etter gjeldende regler. Departementet
vil vurdere innspillene fra høringen når kvalifikasjonskravene fastsettes
i forskrift.
Kravet til utdanning skal bidra til å sikre
at foretaket besitter teoretisk kunnskap om hva som kreves for å
gjennomføre et tiltak i samsvar med plan- og bygningslovgivningen,
mens hensynet bak praksiskravet er å sikre at foretakene har praktiske
kunnskaper.
Etter forslaget skal foretaket samlet sett ha
ansatt personer med relevant utdanning, i form av fagbrev, høyskole
eller universitet. I foretaket skal det videre finnes praktisk erfaring
dokumentert gjennom praksisprosjekter. Norges byggmesterforbund
mener i høringen at det må stilles krav om at personlig kompetanse
skal være ansatt i foretaket, og at det skal være dokumentert kompetanse
i foretaket hos de som prosjekterer og utfører arbeidet. Til dette
bemerker departementet i proposisjonen at personer med kompetanse
innenfor foretakets ansvarsområde i de fleste tilfeller vil være
ansatt i foretaket. Det kan også tenkes tiltak der foretaket med
ansvarsrett har ansatt få fagpersoner, og baserer seg på at mange av
ansvarsområdene skal dekkes av innleid kompetanse. Departementet
anser at denne fleksibiliteten er en fordel i mange tilfeller, og
at systemet ville blitt vanskelig å praktisere hvis det var et ufravikelig
krav at foretakene hadde ansatt personer med kompetanse for alle
sine ansvarsområder.
Departementet mener at kvalifikasjonskravene fortsatt
skal knyttes til foretak, og ikke person, og viser til begrunnelsen
i Ot.prp. nr. 39 (1993–1994).
I høringsforslaget la departementet til grunn
at kvalifikasjonskravene bør endres på en slik måte at de blir mer
spesifikke og klare i forskrift. Dette vil gjøre dem enklere å forstå
og dokumentere for foretakene, og dermed minske muligheten for at
de anses som en uforholdsmessig ulempe. Flere instanser støtter
dette i høringen. Formålet med dette er altså ikke å endre nivået på
kravene som stilles. Etter departementets mening vil det være hensiktsmessig
å videreføre tiltaksklassene som utgangspunkt for hvilke krav som
stilles.
Kvalifikasjonskravene vil rette seg mot at foretaket
har personer med tilstrekkelig formell utdanning. Det må i forbindelse
med utarbeiding av forskriften vurderes om kravene til utdanning skal
fremgå direkte av regelverket. Departementet vil videre vurdere
om krav til utdanning for høyskole- og universitetsnivå bør endres
slik at de i utgangspunktet blir oppgitt som krav til studiepoeng
innenfor relevante fag.
Det pekes i proposisjonen på at som i dag må foretak
også kunne dokumentere relevant praksis. Praksis kan være opparbeidet
ved at foretaket har hatt relevante oppdrag, eller ved at det benyttes
personer som har opparbeidet relevant praksis. Det kan etter omstendighetene
benyttes praksis opparbeidet som underentreprenør, ansatt, lærling
eller lignende. Praksis kan dokumenteres med referanseprosjekter
for foretaket, attester for ansatte eller lignende. Kravene til foretakenes
praksis bør videreføres, men det må fremkomme relativt klart i regelverket
hvilke krav som gjelder.
Departementet mener at det generelle kravet
til foretakets organisering skal fjernes. Departementet anser at
det vil bli vanskelig for Norge å argumentere for at et generelt
krav om kvalitetssikringssystem for foretak er nødvendig og forholdsmessig
i tjenestedirektivets forstand. Imidlertid må det kunne kreves at
foretaket gjennomfører konkrete byggetiltak i overensstemmelse med
regelverket, noe som ofte vil innebære bruk av kvalitetssikringsdokumentasjon.
Imidlertid vil departementet vurdere om det
i forskrift skal bestemmes at de generelle kravene til kvalitetssikringssystemene
fortsatt skal gjelde for sentral godkjenning.
Det vises i proposisjonen til at de nærmere kravene
til foretakenes kvalifikasjoner vil som i dag bli trukket opp i
forskrift.
Når det gjelder dokumentasjon av kvalifikasjoner
for midlertidige tjenesteytere foreslår departementet som i høringen
at det skal være en egen lovbestemmelse om dette. For at krav til
ansvarlige foretak ikke skal være i strid med Norges forpliktelser
etter EØS-avtalen, må bygningsmyndighetene ta hensyn til eventuelle
godkjenninger, tillatelser eller lignende som tjenesteyter har i
sitt hjemland. Dette er også slått fast i en rekke dommer avsagt
av EU-domstolen, se blant annet sak C-390/99, Canal Satélite, avsnitt
36. Forbudet mot duplisering for midlertidige tjenesteytere følger
av artikkel 5 nr. 3, som gjelder administrativ forenkling. Bestemmelsen
må ses i sammenheng med artikkel 28 nr. 1 som bestemmer at EØS-statene
skal gi hverandre gjensidig bistand, og skal iverksette tiltak for effektivt
samarbeid med hverandre for å sikre tilsyn med tjenesteyterne og
de tjenestene de yter. Det pekes i proposisjonen på at det bør være
en egen bestemmelse om hvilke krav bygningsmyndighetene kan stille
til dokumentasjon av kvalifikasjoner.
Bygningsmyndighetenes eneste mulighet til å undersøke
om kvalifikasjonskravene er oppfylt, vil være gjennom tilsyn. I
høringen peker Arkitektbedriftene på at det kan bli krevende for kommunene
å føre tilsyn med utenlandske foretak. Trondheim kommune anser at
sentrale myndigheter bør opprette et system for foretakenes dokumentasjon.
Departementet viser til at kommunene kan bruke IMI
(Indre Markeds Informasjonssystem) for å undersøke foretakenes kompetanse.
IMI gir kommuner og statlige myndigheter en enkel mulighet for å
innhente informasjon fra andre land, blant annet om foretak.
En problemstilling som derimot kan oppstå er hva
myndighetene kan gjøre dersom godkjenningen/tillatelsen fra hjemlandet
ikke samsvarer på noen måte med hva tjenesteyter ønsker å utføre
av tjenester i Norge.
Det sentrale slik departementet ser det må altså være
om tjenesteyter kan vise til at han lovlig leverer tilsvarende tjenester
i sitt hjemland. Dersom tjenesteyter lovlig kan oppføre boliger
i sitt hjemland, må hovedregelen normalt være at han dermed også
kan oppføre boliger i Norge.
I høringen påpeker Trondheim kommune og Heismontørenes
fagforening at det bør kunne stilles krav om kompetanse for særnorske
forhold. Det vil være tilfeller hvor spesialkompetanse er nødvendig,
også ved oppføring av eneboliger, som for eksempel kompetanse innen geologi
dersom området potensielt er utsatt for skredfare. Under den klare
forutsetning at det lovlig kan oppstilles kvalifikasjonskrav for
tiltak, vil bygningsmyndighetene, dersom de avdekker at godkjenningen/tillatelsen
eller lignende som tjenesteyter har fra sitt hjemland, ikke på noe
måte tilsvarer det han skal utføre av tjenester i Norge, kunne gi
pålegg om stans av arbeidet inntil den nødvendige kompetansen innen
eksempelvis geologi, brannsikkerhet, konstruksjonssikkerhet eller
lignende, tilføres tiltaket. Det kan også tenkes andre reaksjoner mot
foretaket, hvis tiltaket ikke er gjennomført i overensstemmelse
med ansvarsretten.
I høringen drøftet departementet om det vil
være hensiktsmessig å lovregulere enkelte aktører som omfattes av
plan- og bygningslovgivningen. Det ble imidlertid konkludert med
at det på kort sikt ikke vil være overkommelig å gjennomføre omfattende
utredninger av innføring av lovregulerte yrker i bygningssektoren.
Av aktørene som dekkes av plan- og bygningslovgivningen
er det uavhengig kontrollerende som fremstår som mest aktuelt å
lovregulere. Det utelukkes imidlertid ikke at også andre og helt nye
aktører innen bygg- og anleggssektoren på sikt kan være aktuelle
å lovregulere, som for eksempel byggeleder og prosjekteringsleder.
Det pekes i proposisjonen på at en klar fordel ved
å lovregulere yrker er at man kan kreve at bestemte kvalifikasjoner
er oppfylt og kan dokumenteres og kontrolleres.
En annen fordel med å lovregulere yrker er at myndighetene
kan kreve at tjenesteytere som ønsker å tilby sine tjenester på
midlertidig basis i et annet EØS-land, må sende inn en skriftlig forhåndsmelding
før arbeidet påbegynnes.
Det kan ikke forventes at godkjenning av yrkeskvalifikasjoner
skal gjøres av den enkelte kommune. Denne oppgaven må utføres av
et kompetent statlig organ, for eksempel Direktoratet for byggkvalitet.
Det er enkelte utfordringer knyttet til innføring av
lovregulert yrke. En utfordring er at yrkeskvalifikasjonsdirektivet
kun retter seg mot godkjenning av kvalifikasjoner til enkeltpersoner.
Dette avviker fra systemet etter gjeldende plan- og bygningslov
hvor utgangspunktet er at ansvarsrett gis til foretak, ikke enkeltpersoner, på
bakgrunn av foretakets samlede kompetanse. Det vises i proposisjonen
til at det vil måtte fastlegges hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles
til enkeltpersoner for å kunne få godkjenning. Dette arbeidet vil
kreve nærmere utredning, og det må påregnes betydelige endringer
i det gjeldende systemet i loven.
Departementet ser ikke bort fra at lovregulerte yrker
på sikt kan innføres for enkelte funksjoner innenfor bygg- og anleggssektoren.
Dette er et spørsmål man eventuelt må komme tilbake til i samarbeid
med byggenæringen, ved en mer helhetlig gjennomgang av lovens ordninger
for sikring av kvalitet i byggevirksomheten.
Det vises i proposisjonen til at Byggenæringens landsforening,
Arkitektbedriftene og Norges byggmesterforbund ønsker et bredere
grep for å luke ut useriøse foretak. Det etterlyses ytterligere
utredninger, der man vurderer muligheten for mer gjennomgripende
ordninger, slik at myndighetene i større grad tar tak i de problemene useriøse
foretak representerer.
Departementet ser at svart arbeid og andre regelbrudd
som ikke stanses, gjør at useriøse foretak kan bruke mindre ressurser
på å følge reglene, og således kan operere med lavere priser enn
seriøse foretak.
Departementet peker imidlertid på at lovforslaget
om oppheving av krav om lokal godkjenning av foretak for ansvarsrett
springer ut fra en konkret sak for ESA, og at kravet om lokal godkjenning
må oppheves raskt.
Problemstillingene byggenæringen peker på er generelle,
og omfatter også arbeider som ikke er søknadspliktige, særlig rehabilitering,
ombygging og tilbygg til eksisterende bebyggelse (såkalte ROT-arbeider).
Dette er en sentral og viktig samfunnsutfordring som går ut over rammene
i plan- og bygningslovgivningen og de endringer som foreslås.
Etter departementets mening må tiltak rettet
mot useriøse foretak gjennomføres i flere trinn ved bruk av et sett
av virkemidler. Det bør fokuseres på å opprettholde og styrke de
virkemidlene i plan- og bygningsloven som allerede eksisterer. Eventuelle
større grep som også kan ha til formål å ivareta andre hensyn enn
kvalitet i bygg, bør utredes i senere samarbeid med næringen, i
en annen og bredere sammenheng. Dette vil kreve en grundig gjennomgang
av tiltak for kvalitetssikring i byggetiltak, der det vurderes hvordan
bygningsmyndighetene skal involveres i å sikre seriøsitet og kvalitet
i byggevirksomheten.
Departementet foreslår i proposisjonen å videreføre
sentral godkjenning, som et tilbud til ansvarlige foretak. Dette
er en enkel måte å vise at foretaket er kvalifisert for ansvarsrett.
Sentral godkjenning er et viktig virkemiddel for å opprettholde
kompetansen i næringen. Når en del foretak er sentralt godkjent,
vil det også forenkle planlegging og gjennomføring av tilsyn i stor grad
for både foretaket og kommunen. I høringen støtter flere instanser
videreføring av sentral godkjenning, både som en støtte for kommunen ved
tilsyn, og som et virkemiddel for å opprettholde og dokumentere
kompetansen.
Noen høringsinstanser peker på at bortfall av krav
om lokal godkjenning vil redusere interessen for sentral godkjenning.
Departementet ser muligheten for at en del av den direkte nytten kan
falle bort når sentral godkjenning ikke lenger er et hjelpemiddel
for en mer summarisk behandling av en søknad om lokal godkjenning. Etter
departementets mening vil allikevel sentral godkjenning kunne spille
en viktig rolle i ansvarsrettssystemet, og fortsatt være attraktivt
for foretakene.
Sentral godkjenning skal være en sterk indikator for
at foretaket er seriøst, og at arbeidet som utføres er i overensstemmelse
med kravene i plan- og bygningslovgivningen. Kommunens tilsyn bør
derfor prioritere tiltak der foretakene ikke er sentralt godkjent.
Departementet peker også på at sentral godkjenning
bør fortsette å være en måte for foretak å vise sine kvalifikasjoner
overfor tiltakshavere. Som OBOS peker på, kan dette gi et konkurransefortrinn.
Oslo kommune mener at den sentrale godkjenningsordningen
må føre flere tilsyn, mens Enebakk kommune anser at det må bli enklere
å miste sentral godkjenning. Departementet er enig i at det er viktig
at det er stor tillit til foretak som er sentralt godkjent. Den
sentrale godkjenningsordningens oppfølging og tilsyn med foretak
må sikre at de faktisk har de kvalifikasjonene de er godkjent for,
og befeste inntrykket av at sentral godkjenning er et kvalitetsstempel.
Oslo kommune foreslår at det vurderes om den sentrale
godkjenningsordningen gjøres obligatorisk. Departementet peker på
at en obligatorisk statlig ordning høyst sannsynlig vil være i strid med
Norges EØS-rettslige forpliktelser på lik linje med obligatorisk
lokal godkjenning.
Til forslaget fra Boligprodusentenes forening om
at sentral godkjenning bør gå inn som et tilbud under Norsk akkreditering,
peker departementet på at sentral godkjenning i dag er knyttet direkte
til kravene i plan- og bygningslovgivningen. Sentral godkjenning
er en relativt enkel og rimelig måte for foretak til å vise at de
kan inneha ansvar i byggesaker, der godkjenningen baseres på en
konkret vurdering av kompetanse innenfor plan- og bygningslovens
virkeområde. Direktoratet for byggkvalitet har i dag en etablert avdeling
med god kompetanse og erfaring med å vurdere foretak for ansvarsområder.
Departementet kan ikke se noen gevinst i at denne ordningen med
offentlig godkjenning av foretak direkte knyttet til oppfyllelsen
av offentligrettslige krav skal erstattes av akkreditering.
Departementet foreslår i proposisjonen å innføre en
hjemmel for den sentrale godkjenningsordningen til å ilegge overtredelsesgebyr.
Maskinentreprenørenes forbund motsetter seg innføring av overtredelsesgebyr.
Det vises i proposisjonen til at overtredelsesgebyr skal kunne ilegges
der ordningen mottar feil eller villedende opplysninger fra foretak
som søker om eller har sentral godkjenning. Det er ikke meningen
å ramme misforståelser, skrivefeil og lignende. Forfalskning av
dokumentasjon og underskrifter er et særlig alvorlig brudd på regelverket.
I slike tilfeller kan handlingen også anmeldes til påtalemyndigheten.
I mange tilfeller vil det imidlertid være naturlig å håndtere en falsk
underskrift i forbindelse med oppfølgingen av foretak som har eller
har søkt om godkjenning. Det er videre ikke gitt at påtalemyndigheten
finner å kunne prioritere slike saker.
For det andre foreslås i proposisjonen en hjemmel
for å ilegge overtredelsesgebyr for å bruke merket for sentral godkjenning
urettmessig. Det bør kunne reageres mot urettmessig bruk av merket
for godkjente foretak, slik at tiltakshavere og kommunen kan være
trygge på at godkjenningen er reell og at foretaket således er kvalifisert.
Etter forslaget skal overtredelsesgebyr tilfalle statskassen,
og altså ikke Direktoratet for byggkvalitet.
Justis- og beredskapsdepartementet mener det bør
vurderes om nye særbestemmelser om overtredelsesgebyr heller innarbeides
i reglene som allerede finnes i lovens kapittel 32 om ulovlighetsoppfølgning,
jf. særlig §§ 32-5 og 32-8. Det pekes i proposisjonen på at forslaget
om overtredelsesgebyr for brudd på reglene om sentral godkjenning
skiller seg fra lovens øvrige regler om overtredelsesgebyr både
når det gjelder hvem som kan ilegge gebyrene, hvem som kan ilegges
denne reaksjonen og hvilke forhold som kan føre til overtredelsesgebyr.
Departementet viderefører derfor forslaget om å ha bestemmelsen
i samme kapittel som de øvrige reglene om sentral godkjenning.
I departementets høring støttet en rekke instanser
forslaget om hjemmel til et register over foretak som har hatt ansvar
i byggesaker. Imidlertid mener blant annet Norges byggmesterforbund og
Byggenæringens landsforbund at det bør undersøkes nærmere om andre
former for registre kan innføres.
Departementet viderefører forslaget om en hjemmel
til et register. Grunnen er at det kan bli mer utfordrende for kommunene
å følge opp useriøse foretak når disse ikke skal godkjennes av kommunen
før arbeidet kan begynne. Et register over foretak som har påtatt
seg ansvarsrett, kan være et hensiktsmessig hjelpemiddel for kommunene.
Registeret kan inneholde navn, organisasjonsnummer
med videre for foretakene. Det kan også inneholde eventuelle anmerkninger
på eller reaksjoner mot foretaket. Videre vil registeret etter hvert
ha henvisning til flere tiltak der foretaket har hatt ansvar. Dette
vil gjøre det enklere for en kommune å føre tilsyn, siden de kan
kontakte kommuner der foretaket har hatt ansvarsrett.
Registeret er i utgangspunktet tenkt som et hjelpemiddel
for bygningsmyndighetene. Formålet er ikke å skape en database for
forbrukere eller andre foretak.
Det vises i proposisjonen til at utvikling og
opparbeiding av et register vil forutsette både en rent teknisk
utvikling så vel som praktiske vurderinger av hvilke opplysninger
som skal registreres, rutiner med videre. Departementet anser at
denne vurderingen egner seg bedre som et forskriftsarbeid. Det foreslås
derfor at opprettelsen av et register ikke lovfestes. I stedet foreslås
en lovhjemmel som gir departementet adgang til å gi forskrift om
innføring av registeret senere. Et register bør driftes sentralt,
og departementet antar at Direktoratet for byggkvalitet ved den sentrale
godkjenningsordningen vil være en naturlig instans for å utvikle
og drive det. Plassering og drift vil imidlertid vurderes i forbindelse
med utarbeiding av en forskrift. De økonomiske rammene for opprettelse
og drift må da avklares i de ordinære budsjettprosessene.
Det vises i proposisjonen til at bortfall av
kommunens forhåndsvurdering gjennom lokal godkjenning og dermed
muligheten for å hindre at arbeid settes i gang av foretak som ikke
er kvalifisert, medfører at muligheten for å avdekke useriøse foretak
svekkes. Dette kan påvirke muligheten for å oppdage feil, og viljen
til å følge regelverket kan svekkes for noen foretak. En åpning
for foretak som ikke er kvalifisert, kan svekke kvaliteten i byggetiltak.
Videre kan det medføre en konkurransemessig ulempe for foretak som
bruker ressurser på å oppfylle kravene. Mange høringsinstanser peker
på det samme, og etterlyser kompenserende tiltak.
Det vises i proposisjonen til at kravet om uavhengig
kontroll som ble iverksatt 1. januar 2013, vil bidra til å opprettholde
kvaliteten i tiltakene. Effekten av kontrollreglene vil for øvrig bli
vurdert i løpet av 2014 og 2015.
Imidlertid er departementet enig med høringsinstansene
som peker på at det bør føres mer tilsyn i byggetiltak, og at dette
kan være et godt virkemiddel for å opprettholde kvaliteten i det som
bygges. Det foreligger ikke noen grundig oversikt over omfanget
av tilsyn i kommunene i dag, men undersøkelser og rapporteringer
i KOSTRA viser klart at omfanget er sterkt varierende fra kommune
til kommune. Videre virker det klart at omfanget er lavere enn ønskelig,
i hvert fall i en del kommuner.
Det fremgår av proposisjonen at departementet ikke
kan se at det vil ha noen effekt i seg selv å skjerpe lovfestede
krav til tilsyn, slik Arkitektbedriftene mener. Det foreligger allerede
i gjeldende lov en plikt for kommunene til å føre tilsyn. For å
øke mengden av tilsyn må det vurderes andre virkemidler som kan
bidra til dette.
Flere kommuner innvender at forslagene i realiteten
vil medføre en økt arbeidsmengde, fordi innsparingen ved opphevelse
av kravet til lokal godkjenning blir mindre enn det tilsynet som
blir nødvendig for å oppdage feil. Det hevdes også at det kan være
problematisk å finansiere tilsyn gjennom en økning av overheadkostnadene
i gebyrene.
Det fremgår av proposisjonen at departementet fortsatt
mener at kommunalt tilsyn i byggesaker må være et viktig element
for å opprettholde kvaliteten i byggevirksomheten når lokal godkjenning
faller bort. Dette vil innebære en generell plikt for kommunen,
men arbeidet kan gebyrfinansieres. Departementet forutsetter at kommunene
legger opp til at gebyrene også skal dekke disse pliktene hvis arbeidet
ikke dekkes på andre måter.
Samtidig er departementet enig i at det kan
være utfordrende for kommunene å føre tilsyn, både på grunn av arbeidsmengden
og fordi det må bygges opp kompetanse. Departementet legger derfor
opp til flere virkemidler som kan hjelpe kommunene med å komme ordentlig
i gang med tilsyn, og opprettholde en tilfredsstillende frekvens.
Et viktig element er at statlige bygningsmyndigheter har en rolle
i å bistå kommunene med organisering og gjennomføring av tilsyn.
Direktoratet for byggkvalitet veileder i dag kommunen, og denne
virksomheten kan videreføres og utvikles. Direktoratet gjennomfører allerede
i dag tilsyn med sentralt godkjente foretak, også ved å vurdere
foretakets gjennomføring av konkrete tiltak, og har kompetanse som
kan utvides til å bistå kommunene.
I høringen påpeker flere instanser at det kan
være utfordrende for kommunene å vurdere kvalifikasjoner, særlig
til utenlandske foretak. Departementet mener at direktoratet i tillegg
til å gi veiledning også bør kunne bistå kommuner med tilsyn i slike
tilfeller, også der foretakene ikke er sentralt godkjent. Det forutsettes
at tilsyn utføres etter initiativ fra kommunen. Hvis kommunen av ressurshensyn
eller andre grunner ikke følger opp ansvarlige foretak, kan det
bedre kvaliteten i foretak og tiltak at direktoratet har hjemmel
til å utføre tilsyn med tiltak selv, også når tiltaket ikke forestås
av sentralt godkjent foretak. Direktoratet vil blant annet kunne
føre tilsyn med midlertidige tjenesteytere, noe som ble etterlyst av
flere instanser i høringen. Finner direktoratet forhold som bør
følges opp i tiltaket, for eksempel at et foretak som ikke er sentralt
godkjent ikke er kvalifisert, vil det være kommunens oppgave å følge
opp dette.
Kommunene bør føre tilsyn for å stanse foretak som
ikke er kvalifisert. Departementet er altså ikke enig med Boligprodusentenes
forening, som mener at kommunene må konsentrere seg om forhold som
hører under rammetillatelsen. Ved tilsyn bør kommunen vurdere om
foretakene i det enkelte tiltaket oppfyller kravene til kvalifikasjoner,
på samme måte som ved lokal godkjenning i dag. Departementet vil
vurdere om det skal vedtas en bestemmelse i byggesaksforskriften
med hjemmel i plan- og bygningsloven § 25-2. Det kan i forskriftsbestemmelsen fastsettes
at kommunen for en periode skal la angitte forhold inngå i sine
prioriterte tilsynsområder.
Departementet foreslår i proposisjonen å oppheve
plan- og bygningsloven § 23-7 første ledd andre punktum. Det har
ikke kommet noen innvendinger mot dette i høringen. En rekke av
de samme argumentene vil i hovedsak kunne gjøres gjeldende overfor
et krav om obligatorisk sentral godkjenning for kontrollforetak
som overfor krav om lokal godkjenning. Oppfølging av kvalifikasjonene
til kontrollforetak kan skje gjennom tilsyn, på samme måte som for
andre ansvarlige foretak. På sikt kan det være aktuelt for departementet
å vurdere innføring av et lovregulert yrke for kontrollerende.
Det vises i proposisjonen til at fjerning av
kravet om godkjenning av foretak vil gjøre prosessen med å søke
om byggetillatelse enklere for både tiltakshaver, foretak og kommunen.
Forenklingen vil virke sammen med de øvrige forenklingsforslagene
i proposisjonen.
Kommunenes oppgaver vil reduseres som en følge
av færre sakstyper til behandling, inkludert bortfall av krav om
godkjenning for ansvarlige foretak. Ressursbehovet til behandling
av mottatte søknader vil bli mindre. Kommunene kan benytte frigjorte
ressurser til tilsyn. Det vil imidlertid bli en reduksjon i antall
gebyrer kommunene krever for mottatte søknader, siden antall/typer
søknadssaker reduseres. Samtidig forventes det at kommunene fører
tilsyn med foretakenes seriøsitet og kvalifikasjoner. Kommunenes
oppfølging av plan- og byggesaker kan finansieres helt eller delvis
gjennom gebyrer etter lovens § 33-1, og en økning i kommunenes tilsynsvirksomhet
kan således dekkes gjennom en økning i overheadkostnadene i de gjenværende
byggesaksgebyrene.
For ansvarlige foretak vil søknadsprosessen
bli enklere når krav om godkjenning faller bort. Departementet legger
til grunn at endringene i praksis vil ha liten betydning for foretakene
ut over dette. Det vises i proposisjonen til at det imidlertid er
viktig med tilsyn som sikrer at useriøse foretak følges opp, slik
at det ikke blir mindre lønnsomt å følge regelverket.
Det pekes i proposisjonen på at den sentrale
godkjenningsordningen i Direktoratet for byggkvalitet vil bli viktig
for å følge opp ansvarlige foretak. Eventuelle kostnader knyttet
til økt tilsyn vil bli vurdert i de årlige budsjettprosessene.
Finansiering av et nytt register over ansvarlige foretak
må vurderes gjennom de ordinære budsjettprosesser. Det samme vil
gjelde andre tiltak som skal gi kommunene bistand ved tilsyn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at som en følge av saken ESA har reist mot Norge, må krav om lokal
godkjenning oppheves. Foretakene skal ikke lenger godkjennes. I
stedet skal de erklære overfor kommunen at de påtar seg ansvar og at
de er kvalifisert.
Flertallet registrerer at det
foreslås å styrke andre virkemidler i plan- og bygningslovgivningen.
Sentral godkjenning kan fortsatt spille en viktig rolle, og kommunalt
tilsyn må veie opp for fraværet av lokal godkjenning ved å fange
opp foretak som ikke er kvalifisert eller som på andre måter ikke
følger regelverket.
Komiteen er enig i
at det må legges til rette for at en statlig etat (i praksis Direktoratet
for byggkvalitet) kan føre tilsyn med foretak i byggesaker også
der foretaket ikke er sentralt godkjent.
Komiteen er videre enig i at
det foreslås en hjemmel for å opprette et register over foretak som
har hatt ansvarsrett.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det er viktig at Norge holder seg til EØS-avtalen, og mener det
vil være meget uheldig dersom det skulle reises sak mot Norge i
EFTA-domstolen. Flertallet støtter derfor regjeringens
forslag og konklusjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener overgangen fra godkjenning
til erklæring vil gi økt behov for styrket kommunalt tilsyn, og mener
det er positivt at Direktoratet for byggkvalitet gis en mulighet
til å føre tilsyn med byggesaker etter kommunalt ønske.
Disse medlemmer viser til at
situasjonen i Europa med stor arbeidsledighet har bidratt til endringer
i hvem som jobber i byggenæringa i Norge. Disse medlemmer mener
det er en stor utfordring at arbeidskraft uten formell kompetanse
står for en stadig større del av verdiskapningen i næringa, og mener
det er avgjørende at bedrifter som prioriterer formell og etterprøvbar kompetanse,
får bedre rammevilkår. Sentral godkjenning kan fortsatt spille en
viktig rolle, men disse medlemmer mener det må etableres
tilstrekkelige insentiver til at ordningen blir attraktiv.
Disse medlemmer mener det er
behov for tiltak som bidrar til bekjempelse av svart arbeid, og
viser til at BNL i høringsrunden foreslo en ny registreringsordning
over hvilke foretak som gjennomfører tiltaket. Etter disse
medlemmers mening vil et slikt register skape mer åpenhet
og øke muligheten for å avsløre useriøse foretak som jobber svart. Disse
medlemmer ser derfor frem til at ekspertgruppen nedsatt
av BNL legger frem sine forslag til tiltak.
Disse medlemmer viser til at
krav om lokal godkjenning av foretak oppheves, og mener det er hensiktsmessig
at eventuelle tiltak for å styrke kompetansen i næringa iverksettes
samtidig som de foreslåtte endringene i loven. Disse medlemmer mener
derfor at endringene i Prop. 99 L (2013–2014) først bør iverksettes
fra 1. januar 2016.
Disse medlemmer påpeker at til
tross for forbudet i tjenestedirektivet, har en rekke EØS-land opprettholdt
både tillatelses- og godkjenningsordninger og krav om registrering
av foretak som tilbyr tjenester på midlertidig basis innenfor bygg
og anlegg. Disse medlemmer mener regjeringen bør
se på hvordan de andre EØS-landene har innrettet seg og se på om
noen av ordningene derfra kan brukes i Norge, herunder innføring
av lovregulert yrke.
Disse medlemmer påpeker at også
flere høringsinstanser mener at forslaget ikke går langt nok i å
vurdere alternative ordninger for å sikre kvalitet, og anser at
tjenestedirektivet har et bredere spillerom for Norge enn det som
er lagt til grunn i høringsnotatet. Disse medlemmer understreker
at endringer medfører at muligheten for å avdekke useriøse foretak
svekkes og man mister muligheten til å hindre at arbeid settes i
gang av foretak som ikke er kvalifisert. Disse medlemmer understreker
at det må settes av mer ressurser og tiltak for kompetanseheving
til kommunenes tilsynsvirksomhet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en statlig godkjenningsordning
av foretak for ansvarsrett».
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
forslag om at regjeringen må avvente avviklingen av lokal godkjenningsordning
av foretak for ansvarsrett, og foreta en ny vurdering av om det
kan etableres en lokal godkjenningsordning på bakgrunn av blant
annet regelverket i andre EØS-land.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvente avviklingen av
lokal godkjenningsordning av foretak for ansvarsrett, og foreta
en ny vurdering av om det kan etableres en lokal godkjenningsordning
på bakgrunn av blant annet regelverket i andre EØS-land.»