Det vises i proposisjonen til at regjeringen
ønsker robuste kommuner som ivaretar rollene som tjenesteyter, samfunnsutvikler,
myndighetsutøver og demokratisk arena på en god måte for sine innbyggere,
og at regjeringen vil styrke kommunene gjennom en reform.
Regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens
samlede inntekter i størrelsesorden 4 1/2 til 5 mrd. kroner. Av
veksten i samlede inntekter legges det opp til at mellom 4,2 og
4,5 mrd. kroner er frie inntekter.
Rusomsorg og psykisk helsetjeneste er viktige satsingsområder
for regjeringen. 200 mill. kroner av veksten i kommunesektorenes
frie inntekter er begrunnet i behovet for å styrke disse tjenestene.
Storbyene er viktige for utviklingen i den enkelte landsdel,
og en stadig større del av befolkningen bor i byer. Regjeringen
vil derfor føre en aktiv storbypolitikk, og en ny regionalpolitikk
der storbyene og regionene omkring utvikler et samspill til det
felles beste.
Kommuner med sterk vekst har særskilte utfordringer.
Regjeringen vil derfor styrke økonomien i kommuner med store investeringsbehov
som følge av sterk befolkningsvekst.
Det vises i proposisjonen til at ifølge Perspektivmeldingen
2013 vil den demografiske utviklingen føre til økt behov for offentlige
velferdstjenester i tiårene framover. Økende privat kjøpekraft vil
også bidra til at innbyggernes forventninger om kvaliteten og omfanget
på det kommunale tjenestetilbudet vil øke.
Byene står overfor utfordringer knyttet til
befolkningsvekst og infrastruktur. En rekke sosiale utfordringer
er spesielle for byene.
Omfanget av oppgaver og forventninger til hvilke
oppgaver kommunene skal ta på seg har økt over tid, i takt med utviklingen
av velferdsstaten. Økte krav til kapasitet og kompetanse gjør særlig
de små kommunene sårbare på grunn av små fagmiljø og problemer med
å rekruttere tilstrekkelig kompetanse.
Landet har hatt en kraftig befolkningsvekst
de siste ti årene. Det er ventet at befolkningsveksten vil fortsette
i årene framover, men befolkningstall per 1. januar 2014 kan tyde
på at veksten bremser noe opp.
Samtidig varierer utfordringsbildet mellom ulike typer
kommuner og på tvers av regioner. Mens de fleste kommunene vil oppleve
befolkningsvekst i årene framover, vil enkelte kommuner oppleve
fraflytting. Befolkningsveksten de siste årene har i hovedsak vært
sterkest i sentrale deler av landet, og det er ventet at denne utviklingen
vil fortsette. Videre har alderssammensetningen i befolkningen betydning for
hvilke offentlige tjenester det er behov for i lokalsamfunnet. De
mindre sentrale områdene har en større del av befolkningen i de
eldre aldersgruppene enn resten av landet, noe som gir et økt behov
for pleie- og omsorgstjenester.
Det fremgår av proposisjonen at regjeringen
ønsker å prioritere kommunesektoren, og sørge for robuste
og forutsigbare inntektsrammer i årene framover. Imidlertid må utviklingen
i kommuneøkonomien sees i sammenheng med utviklingen i norsk økonomi
for øvrig. Det er betydelig usikkerhet om anslagene for den økonomiske
utviklingen. Oppgangen i internasjonal økonomi er skjør, og en svakere utvikling
ute vil gi lavere vekst hos norske eksportører. Samtidig vil også
utviklingen i hjemlige forhold spille inn. På lengre sikt er det
ventet at den demografiske utviklingen og avtagende inntekter fra
petroleumsvirksomheten vil redusere handlingsrommet i offentlig
finanser. Det gjør at det er viktig at staten gir realistiske signaler
om hva kommunesektoren kan forvente av framtidige inntekter. Samtidig
er det grunnleggende at kommunene gjennom god økonomistyring planlegger
for framtiden og tar høyde for at de økonomiske forutsetningene
kan endre seg.
Stor befolkningsvekst i sentrale strøk, økende
regional integrasjon og utvidelse av tettsteder på tvers av kommunegrenser
har gjort helhetlig planlegging og tilrettelegging i flerkommunale
byområder mer krevende enn før.
Hele kommunesektoren påvirkes i økende grad av
utviklingstrekk, regelverk og arbeidsformer som er et resultat av
internasjonaliseringen og samarbeidet i EU/EØS. Regjeringen vil
føre en aktiv politikk for å ivareta norske interesser og kommunenes
handlingsrom ved å medvirke tidligere i prosesser i EU. Regjeringen
vil også legge til rette for at kommunal sektor blir sterkere involvert
i og utnytter de mulighetene som ligger i EUs samarbeidsprogrammer.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
ønsker å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner.
Siden kommunestrukturen gjennomgikk en stor endring
på 1960-tallet har det funnet sted omfattende endringer i det norske
samfunnet.
Befolknings- og kommunikasjonsutviklingen har
endret de funksjonelle samfunnsutviklingsområdene. Kommunestrukturen
er i liten grad endret i tråd med denne utviklingen. Særlig i byområdene
er mulighetene store fremover for å sikre en helhetlig og bærekraftig
utvikling i areal-, transport- og boligplanlegging med større og
mer robuste kommuner.
De siste femti årene har kommunene fått stadig flere
oppgaver og økt ansvar. Kommunene er i dag helt sentrale aktører
for å løse viktige samfunnsutfordringer.
Kommunereformen er en reform for styrket lokaldemokrati,
bedret tjenestetilbud og mer rettsriktig og effektiv forvaltning.
En hensiktsmessig kommuneinndeling er viktig for
å sikre og videreutvikle framtidige velferdstjenester og en god
og helhetlig lokal samfunnsutvikling.
Regjeringen vil i arbeidet med reformen legge stor
vekt på god lokal forankring, og inviterer til bredt politisk samarbeid
om reformen.
Ekspertutvalget for kommunereform avga 31. mars
2014 sin delrapport «Kriterier for god kommunestruktur». Sluttrapporten
skal leveres i desember 2014. Våren 2015 vil regjeringen legge fram
en stortingsmelding med forslag til nye oppgaver til robuste kommuner.
Reformperioden varer fram til nasjonale vedtak om
sammenslåinger er fattet, innen 1. januar 2018.
De lokale/regionale prosessene må ta utgangspunkt
i målene for reformen.
Departementet ønsker å legge til rette for en
mer standardisert organisering av arbeidet med å etablere et faktagrunnlag
for lokale diskusjoner, og et opplegg for å innhente synspunkter
fra innbyggerne.
I reformen legges det opp til at kommunene fatter vedtak
innen sommeren 2016. De regionale prosessene som starter opp høsten
2014 skal avsluttes ved utgangen av 2016.
Regjeringen planlegger å fremme en samlet proposisjon
til Stortinget om ny kommunestruktur våren 2017.
I utarbeidelsen av beslutningsgrunnlag for Stortinget
vil det bli lagt til grunn at enkeltkommuner ikke skal kunne stanse
endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut fra regionale og nasjonale
hensyn. I proposisjonen vil det dermed kunne foreslås sammenslåinger
av kommuner som avviker fra de lokale vedtakene.
Departementet legger til grunn at sammenslåingene
som et utgangspunkt vil iverksettes senest fra 1. januar 2020.
For å legge til rette for overgangen til en
ny kommune for kommuner som slår seg sammen vil regjeringen benytte
positive økonomiske virkemidler som kan stimulere til kommunesammenslutning
i reformperioden.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
vil styrke lokaldemokratiet. Kommunereform er en viktig del av dette
arbeidet.
En kommunereform er en god anledning for den enkelte
kommune til å gjennomgå sin demokratiske praksis. Gjennom bidrag
til demokratiinnovasjon og ved å vise eksempler på kommuner med
god demokratipraksis, vil departementet bidra til erfaringsspredning,
læring og utvikling av demokratiet i flere kommuner.
Regjeringen vil arbeide aktivt for en effektiv
og funksjonsdyktig forvaltning med høy etisk standard. Robuste og
åpne kommuner er viktige for innbyggernes tillit til offentlig forvaltning.
Det er lokalt man kjenner egne utfordringer
best, og prinsippene om økonomisk og juridisk rammestyring ligger
til grunn for den statlige styringen av kommunesektoren. For å styrke
kommunenes selvstyre er det nedsatt et offentlig utvalg som skal
foreta en helhetlig gjennomgang av kommuneloven. Regjeringen har
også nedsatt en arbeidsgruppe som utreder opprettelsen av en tvisteløsningsmekanisme
som skal håndtere tvister mellom statsforvaltningen og kommunene
i saker hvor statsforvaltningen i dag har den endelige beslutningsmyndigheten.
Rammefinansiering støtter opp under lokaldemokratiet
og fremmer effektivitet ved at det gir kommunene handlingsrom til
å prioritere ressursbruken i tråd med lokale forhold og behov.
For at innbyggere i ulike kommuner og fylkeskommuner
skal få likeverdige tjenester, er det viktig at forhold som kommunene
og fylkeskommunene ikke selv kan påvirke utjevnes gjennom inntektssystemet,
og at utjevningen baseres på mest mulig oppdatert informasjon. Samtidig
er det viktig at kommunene og fylkeskommunene, gjennom skatteinntektene,
får beholde en andel av verdiskapningen som skjer lokalt.
Grunnlaget for dagens utgiftsutjevning for fylkeskommunene
skriver seg fra midt på 1990-tallet. Det vises i proposisjonen til
at det er nødvendig med en oppdatering av kostnadsnøkkelen og at
regjeringen derfor legger fram forslag til nytt inntektssystem for
fylkeskommunene.
For å styrke vekstkommunene foreslår regjeringen
å utvide veksttilskuddet slik at tilskuddet øker og flere kommuner
kommer inn under ordningen.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
ønsker en enklere hverdag for både innbyggere og næringsliv gjennom
å forenkle, fornye og forbedre tjenestene i offentlig sektor. Regjeringen
har derfor valgt en enklere hverdag for folk flest som
et av sine åtte satsingsområder.
Det vises i proposisjonen til at kommunene spiller
en avgjørende rolle i å fornye, forenkle og forbedre offentlig
sektor. Mange kommuner har allerede kommet langt i å tenke nytt
om hvordan de kan gi bedre tjenester til sine innbyggere.
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har
fått i oppdrag å være et senter for innovasjon både i stat og kommune,
kommuner kan få støtte til innovasjonstiltak gjennom fylkesmannens
skjønnsmidler, og det er etablert et innovasjonsstudium rettet mot kommunalt
ansatte.
Det pekes i proposisjonen på at kommunenes medarbeidere
er den viktigste ressursen for å levere gode tjenester til innbyggerne.
En kommunal arbeidsgiverstrategi er et viktig virkemiddel. Det er også
avgjørende at medarbeiderne trekkes med i arbeidet med å forbedre
offentlig sektor.
Regjeringen vil bygge samfunnet nedenfra og skape
større rom for private, lokale og frivillige initiativ.
Regjeringen bygger sin politikk på målet om
en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Det er et
effektiviseringspotensial i kommunesektoren. Som en hjelp i effektiviseringsarbeidet
har departementet lagt fram en nettportal på regjeringen.no om kommunenes
tjenesteproduksjon og framtidige arbeidskraftbehov. Høsten 2014
tar departementet sikte på å legge fram tall for effektivitet i
2013 i kommunal tjenesteyting.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen,
og Eirik Sivertsen, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir S. Toskedal, fra
Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad, og
fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til
Prop. 95 S (2013–2014) Kommuneproposisjonen 2015. Kommunal- og forvaltningskomiteen
hadde høyring om proposisjonen 19. og 20. mai 2014.
Komiteen viser til at kommunesektoren
er svært viktig for landet. Kommuneforvaltninga forvaltar på vegne
av skattebetalarane årlege inntekter på 457 447 mill. kroner i 2014.
Målt i brutto nasjonalprodukt sto kommunesektoren sine inntekter
for om lag 18 pst. både i 2012 og 2013.
Kommunesektoren er viktig for innbyggjarane
i landet, då norske kommunar samanlikna med mange andre land, har
store og relevante oppgåver.
Komiteen vil understreke at gode
og føreseielege rammevilkår for kommunesektoren er naudsynt for
å kunne yte gode velferdstenester over tid.
Komiteen vil vise til at det
er brei oppslutnad om kommunesektoren si viktige rolle som grunnmur i
det norske velferdssamfunnet, og vil understreke betydinga av kommunane
sin posisjon som arena for eit sterkt lokaldemokrati. Kommunane
representerer nærleik, tilhøyring og moglegheit for innverknad for innbyggjarane.
Kommunesektoren er òg viktig som arbeidsplass då
15,5 pst. av timesverka i 2013 var knytt til sektoren. Målt i talet
på personar er sysselsettingsandelen 19 pst.
Komiteen viser til at mye av
den viktigste velferden skjer i den enkelte kommune. For komiteen er
subsidiaritetsprinsippet et bærende prinsipp, som fordrer mer lokal
makt og styring.
Komiteenviser
til at det er i distriktene det meste av våre naturressurser ligger.
Verdiskapingen i lokalsamfunnet danner grunnlaget for velferden
både i distriktene og i urbane strøk. Komiteenmener folk skal ha reell valgfrihet med
hensyn til bosted, det skal være likeverdige levekår i hele landet,
og hovedtrekkene i bosettingsmønsteret må opprettholdes. Komiteenvil påpeke at kultur- og fritidstilbudet stadig
blir viktigere når folk velger bosted. Det skal være tilgang til
et bredt spekter av kulturopplevelser også i distriktene. Satsing
på barn og unge er god distriktspolitikk. Distriktspolitikken skal
også utjevne forskjeller mellom ulike deler av landet.
Komiteen mener at inntektssystemet
må sikre forutsigbarhet, opprettholdelse av bosettingsmønsteret
og gode velferdstjenester i alle kommuner. Komiteen mener
det må være samsvar mellom kommunenes pålagte oppgaver og kommunenes
økonomi. Komiteen viser at undersøkelser har vist
at det er et gap mellom forventninger og hva kommuneøkonomien
gir rom for, og at dette gapet har økt de siste årene (Perduco 2010). Komiteen peker
på at kommunene er førstelinjetjeneste med tanke på tilrettelegging
for næringsliv og samfunnsutvikling. Komiteen mener
også dette krever at inntektene må stå i forhold til det ansvaret
og plikter dette medfører.
Komiteen peker på at tillit til
lokalpolitikere bygges gjennom å sørge for et så lite som mulig
gap mellom de skapte forventningene til det kommunale tjenestetilbudet
og den faktiske innfrielsen av disse. Komiteen viser
til at det gjennom undersøkelser blant ordførere og rådmenn har
kommet frem at innbyggernes forventninger overstiger kommunens økonomiske
gjennomføringsevne. Komiteen viser til at en stor
del av tjenestetilbudet og «førstelinjen» har blitt lagt under kommunal
styring uten at det følger tilstrekkelig med midler.
Komiteen understreker at det
er avgjørende for et godt tjenestetilbud i kommunene, og opprettholdelse
av tilliten mellom kommuneforvaltningen og innbygger, at alle nye
tjenestetilbud som underlegges kommunene, eller overføres fra stat
til kommune, også fullfinansieres fra dag én.
Komiteen mener at effektivisering,
fornying og modernisering av offentlig sektor også er avgjørende
for å sikre velferden for enkeltmennesket og for å forvalte fellesskapets
ressurser på en god måte. Utgangspunktet for fornyingsarbeidet må
være å sikre en god og verdig velferd for kommende generasjoner
og å ta på alvor de store utfordringer befolkningsutviklingen gir
oss. Høyere levealder og lavere fødselstall fører til at antall
eldre øker i forhold til antall personer i yrkesaktiv alder. Effektivisering,
omstilling og fornying er helt nødvendig for å sikre nok arbeidskraft
innenfor viktige velferdsområder i årene framover.
Komiteen mener at statens krav
til kommunenes rapportering må forenkles. Fellesmidlene må i større
grad benyttes til aktiv tjenesteyting, og byråkratiet utover det
nødvendige må reduseres.
Komiteen mener at det er viktig
å ha en kritisk innstilling til et voksende byråkrati. Komiteen mener
det må være et politisk mål å jobbe for et enklere, mer
oversiktlig og effektivt byråkrati.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa gjennom kommunereforma vil overlate større
oppgåver til større og meir robuste kommunar. På den måten gjennom
å flytte makt og mynde til kommunane, vil innbyggjarane få auka
påverknad på eigen kvardag og eige lokalsamfunn.
Fleirtalet viser til at regjeringa
legg opp til ein vekst i kommunesektorane sine inntekter i storleiken 4 1/2
til 5 mrd. kroner i 2015.
Fleirtalet viser til at regjeringa
varslar å auke kommunesektoren sine inntekter utover demografi og
pensjon med grunngjeving i behov for å styrke rusomsorg/psykisk
helseteneste, auka satsing på fylkesvegnett, helsestasjon og skulehelsetenester.
Fleirtalet er nøgd med at regjeringa
i hovudsak føreslår midlane som såkalla frie inntekter og på den
måten anerkjenner det lokale sjølvstyret.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har fortsatt
høye ambisjoner for bedre kvalitet i velferd, omsorg og skole i
kommunesektoren og viser til at sektoren under regjeringen Stoltenberg
II fikk et betydelig økonomisk løft.
Disse medlemmer viser til at
fra 2005 til 2013 har kommunesektorens inntekter reelt økt med 69,6
mrd. kroner. Det tilsvarer en årlig realvekst på 2,6 pst.
Disse medlemmer peker på at inntektsveksten
har dekket både nye oppgaver og utvidelse av eksisterende oppgaver.
Samtidig har den finansielle situasjonen i kommunesektoren vært
god. I perioden 2006–2012 var netto driftsresultat for kommunesektoren
i gjennomsnitt 2,9 pst. I 2013 fikk kommunesektoren et netto driftsresultat
på 2,9 pst. Det viser at det er balanse mellom kommunenes oppgaver
og de økonomiske forutsetningene.
Disse medlemmer viser til tall
fra KOSTRA som viser at det fra 2005 til 2012 har kommet
til om lag 59 000 nye årsverk i kommunesektoren. Dette er i all
hovedsak årsverk innenfor barnehager, skole og pleie- og omsorgstjenestene.
Kun 1 av 18 årsverk har gått til sentraladministrasjonen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II gjorde flere endringer i det kommunale inntektssystemet
for å sikre en jevnere fordeling av inntekter og større forutsigbarhet
for kommunene.
Disse medlemmer mener at dagens
regjering fører Norge i feil retning. Skattelette for de rikeste
prioriteres foran velferd. Velstanden til dem som har mest, øker.
Samtidig vil barns barnehagetilbud, barns skoletilbud og eldreomsorgen
bli dårligere i mange kommuner fordi regjeringens forslag i sum
betyr nedgang for mange kommuner. Disse medlemmer er
uenig i dette verdivalget. Disse medlemmer påpeker
at en sterk kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud
i hele landet, og det er en bærebjelke i by- og distriktspolitikken.
Disse medlemmer konstaterer at
regjeringen og samarbeidspartiene er mer opptatt av å tegne nytt
kommunekart, enn av å sikre økonomien og kvaliteten i velferd, omsorg
og skole. Disse medlemmer støtter frivillig kommunesammenslåing
og kan ikke se at regjeringens planer og prosess rundt kommunereform
er noe godt utgangspunkt for mer demokrati og bedre velferd.
Disse medlemmer vil styrke kommunesektorens
økonomi. Dette er et verdivalg der fellesskapet og barnehage, skole
og helse- og omsorgstjenester settes foran skattelette til de rikeste.
God offentlig velferd er avhengig av en god kommuneøkonomi. Kommunesektorens
frie inntekter må økes betydelig slik at tilbudet i barnehagen,
skolen og eldreomsorgen og andre helse- og omsorgstjenester kan
bedres.
Disse medlemmer mener at regjeringen
fører en politikk hvor omstilling og effektivitet forveksles med
privatisering, og hvor målet er å legge til rette for at omsorg
skal bli satt ut på anbud. Disse medlemmer mener
dette er feil bruk av fellesskapets midler. Det vil heller ikke
sikre kvaliteten på velferd og omsorg og heller ikke sikre at pleietrengende faktisk
får den hjelpen som de trenger.
Disse medlemmer viser til at
regjeringens forslag til inntektsrammer for kommunesektoren i 2014
ikke vil være tilstrekkelig for å videreføre dagens tjenestetilbud
på samme nivå. Disse medlemmer viser videre til at
regjeringen forutsetter at flere nye oppgaver skal løses innenfor
foreslått ramme, noe som vil bety en nedbygging av kommunale bevilgninger
til oppgaver de i dag løser.
Disse medlemmer mener offentlige
oppgaver løses best når de ansatte har tid og mulighet til å bruke
sitt faglige skjønn i arbeidet sitt. Mange ansatte opplever i dag
at deres faglige handlingsrom begrenses av byråkratiske krav eller
markedsprinsipper som griper inn i deres arbeidshverdag. Tiden den
ansatte bruker i møtet med eleven, pasienten eller andre innbyggere
blir spist opp av andre og mindre viktige oppgaver – enten det er
i skolen, i barnehagen, i helsevesenet, i politiet eller i Nav.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det må lages bemanningsnormer i omsorg og skole som sikrer nok kvalifiserte ansatte
til å gjøre de viktige jobbene.
Dette medlem viser til behovet
for omstillingsarbeid for å gi innbyggerne best mulig velferd og
de ansatte et godt arbeidsmiljø med mindre sykefravær og utstøting.
Utviklingsarbeidet må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres
organisasjoner. Omsorgs- og opplæringsoppgaver skal ikke ses som
en vare som kan settes ut på anbud. Arbeidstakernes lønns-, arbeids-
og pensjonsvilkår må ikke svekkes som følge av konkurranseutsetting
av offentlige tjenester.
Dette medlem mener tiden er inne
for en tillitsreform, der de ansattes faglige handlingsrom styrkes
på bekostning av markedsprinsipper og byråkratisk kontroll. Dette
medlem sier nei til privatisering av offentlige tjenester,
og vil redusere antall mål og rapporter i det offentlige. Grunnbemanningen
i det offentlige må styrkes, slik at de ansatte får bedre tid til
sine kjerneoppgaver. God kommuneøkonomi er avgjørende for å nå dette
målet.
Dette medlem støtter ikke omlegging
av inntektssystemet for fylkeskommunene nå og vil be regjeringen
utrede dette nærmere og ha en grundig høringsrunde med fylkeskommunene,
og legge fram endringer i kommuneproposisjonen for 2016.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er behov for forandringer i kommunestrukturen, men støtter ikke
regjeringens bruk av tvang, og kan derfor ikke støtte regjeringens kommunereform
slik den er lagt frem. Endringer i dagens kommuneinndeling er nødvendig
for å sikre like gode velferdstjenester for alle innbyggere, i funksjonelle
og bærekraftige kommuner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter ikke regjeringens opplegg
til kommunereform. Det er behov for reformer som styrker kommunesektorens
rolle i løsningen av tjenestetilbudet til innbyggerne og som reduserer
omfanget av statlig styring av oppgaveløsningen. En slik styrking
av primærkommunenes og fylkeskommunenes rolle i den offentlige forvaltningen
er ikke et spørsmål om strukturendringer, men om vilje til desentralisering
av makt og myndighet fra statlig til lokalt nivå.
Regjeringen legger i proposisjonen opp til realvekst
i kommunesektorens samlede inntekter i 2015 i størrelsesorden 4 1/2
til 5 mrd. kroner. Av veksten i samlede inntekter legges det opp
til at mellom 4,2 og 4,5 mrd. kroner er frie inntekter. Dette tilsvarer
en realvekst i frie inntekter på om lag 1,4 pst.
Beregninger utført av Det tekniske beregningsutvalg
for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) indikerer at kommunesektoren
kan få merutgifter i 2015 på om lag 3,1 mrd. kroner knyttet til
den demografiske utviklingen. Departementet anslår at om lag 2,7
mrd. kroner må finansieres av frie inntekter.
Det understrekes i proposisjonen at anslagene
er usikre.
Den foreslåtte inntektsveksten legger til rette
for styrking av det kommunale tjenestetilbudet, både i omfang og
kvalitet. Dersom kommunesektoren klarer å ta ut effektiviseringspotensialet
i sektoren, vil det kommunale tjenestetilbudet kunne styrkes utover det
som følger av inntektsveksten. Regjeringen har klare forventninger
til at det i kommunesektoren arbeides kontinuerlig med å forenkle,
fornye og forbedre tjenestene.
Regjeringen legger opp til at kommunene får mellom
3 3/4 og 4 1/4 mrd. kroner av veksten i frie inntekter. Av denne
veksten er 200 mill. kroner begrunnet i behovet for å styrke helsestasjon-
og skolehelsetjenesten. Videre er 200 mill. kroner av veksten begrunnet
i en styrking av kommunale tjenester til rusavhengige og personer
med psykiske lidelser.
Regjeringen legger opp til at fylkeskommunene får
mellom ¼ og ½ mrd. kroner av den foreslåtte veksten i
frie inntekter. Av denne veksten er 150 mill. kroner begrunnet i
behovet for opprusting av fylkesveiene. Bakgrunnen er at det i Nasjonal
transportplan 2014–2023 er satt av en totalramme på 10 mrd. kroner
til opprusting av fylkesveiene. Midlene gis som rammetilskudd og
fordeles på samme måte som tilsvarende midler til fylkesveier i
statsbudsjettet for 2014 (i alt 780 mill. kroner). Videre vil 95
mill. kroner av veksten i frie inntekter gis som kompensasjon til
fylkeskommuner som taper mer enn 200 kroner per innbygger på systemvirkningene
av ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene.
Dersom anslaget for nivået på kommunesektorens
inntekter i 2014 endres når statsbudsjettet legges fram i oktober,
vil inntektsveksten for 2015 som nå varsles kunne bli endret.
På vanlig måte legges det opp til at de kommunale
og fylkeskommunale skattørene for 2015 fastsettes ved behandlingen
av statsbudsjettet for 2015. Det legges opp til at skattøren fastsettes
på grunnlag av målsettingen om at skatteinntektene skal utgjøre
40 pst. av kommunenes samlede inntekter.
Innenfor rammen av konsultasjonsordningen har staten
dialog med kommunesektoren (representert ved KS) om det økonomiske
opplegget for kommunesektoren i 2015.
Det vises i proposisjonen til at pensjonspremiene som
kommuner og fylkeskommuner betaler inn til pensjonsordningene de
siste årene har vært høyere enn de regnskapsmessige pensjonskostnadene.
Dette har gitt en oppbygging av et akkumulert premieavvik i regnskapene
i perioden 2002–2013. Høy lønnsvekst og lavt rentenivå har bidratt
til premieveksten de siste årene. Veksten i de regnskapsmessige
pensjonskostnadene har vært jevn, men likevel noe svakere enn veksten
i premiene. Denne utviklingen ser ut til å fortsette i 2014. Nivået
på pensjonspremiene vil også i 2014 være særlig høyt som følge av
at pensjonsleverandørene fortsatt har behov for å styrke premiereservene.
De siste årene har Kommunal- og moderniseringsdepartementet
strammet inn på de økonomiske forutsetningene for beregning av de
regnskapsmessige pensjonskostnadene (langsiktig lønnsvekst, diskonteringsrente
og avkastning mv.). Dette har vært nødvendig for på lang sikt å
kunne oppnå et bedre samsvar mellom nivået på de årlige pensjonspremiene
og nivået på de regnskapsmessige kostnadene. Departementets vurdering
er at forutsetningene som blir benyttet i kostnadsberegningene for
2014, også bør benyttes i 2015, men understreker at det er en betydelig
usikkerhet knyttet til utviklingen i pensjonspremiene. Departementet
vil derfor følge premie- og kostnadsutviklingen nøye fremover. Departementet vil
opplyse nærmere om de økonomiske forutsetningene for beregning av
pensjonskostnadene i rundskriv til alle kommuner og fylkeskommuner.
Dette vil gi kommunesektoren et grunnlag for å anslå størrelsen
på pensjonskostnadene for 2015 allerede i løpet av våren.
Departementet legger opp til at de kjente elementene
i pensjonsreformen implementeres i beregningene av de regnskapsmessige
pensjonskostnadene for 2015. Dette gjelder levealdersjusteringen
og lavere pensjonsregulering, samt reglene for ny uførepensjonsordning.
Se proposisjonen for nærmere beskrivelse.
Implementering av elementene i pensjonsreformen
og ny ordning for uføretrygd i kostnadsberegningene medfører isolert
sett en vesentlig reduksjon i kommunesektorens pensjonskostnader
i 2015. På den andre siden innebærer implementering av nye levealdersforutsetninger
en betydelig økning i pensjonskostnaden for 2015. Samlet sett er
det anslått at disse endringene gir en viss reduksjon i pensjonskostnadene.
Det fremgår av proposisjonen at det er ventet
at betalte pensjonspremier klart vil overstige regnskapsførte pensjonskostnader
i 2014. Premieavviket som dette medfører i 2014 bidrar til en vekst
i amortiseringskostnadene i 2015.
Regjeringen Stoltenberg II sendte i september 2013
på høring et forslag om å redusere amortiseringstiden for premieavvik
oppstått i 2014 og senere, for å bygge ned nye premieavvik raskere,
og redusere økningen i det akkumulerte premieavviket. Høringsforslaget
skisserte to alternativer for amortisering av premieavvik. Alternativ
1 var en reduksjon i amortiseringstiden fra 10 til 5 år, og alternativ
2 reduksjon til 7 år. Se proposisjonen for nærmere beskrivelse av høringsuttalelsene.
Departementet trekker i proposisjonen fram at for
at utjevningen av pensjonskostnadene i kommunesektoren skal bidra
til tilstrekkelig stabilitet, er det viktig med et tilstrekkelig
antall år å amortisere premieavviket på. Premienivået vil ventelig
fortsatt være på et høyt nivå de nærmeste årene, og være noe høyere
enn nivået på pensjonskostnadene. Dette betyr at vi kan forvente
et premieavvik også de neste årene. Departementets vurdering er
at dette bør bygges ned raskere enn ved dagens 10 år. Departementet mener
at det er viktig med stabilitet i kommuneøkonomien og spesielt i
utviklingen i pensjonskostnadene, og departementet vurderer derfor
amortisering av premieavvik over 7 år som det beste alternativet.
Da ivaretas både hensynet til utjevning og behovet for en noe raskere
nedbygging av fremtidige premieavvik. Departementet vil iverksette
endringen i amortiseringstiden gjennom endring i regnskapsforskriften for
kommuner og fylkeskommuner, med regnskapsmessig virkning fra 2015.
Departementet har gjort et grovt estimat som innebærer
at veksten i kommunesektorens samlede pensjonskostnader vil være
i størrelsesorden 1/2 mrd. kroner i 2015, utover det som dekkes
av den kommunale deflatoren. Dette anslaget tar høyde for at de økonomiske
beregningsforutsetningene for 2015 beholdes uendret fra 2014. Anslaget
inkluderer i tillegg kostnadsøkningen som følge av nye levealdersforutsetninger,
og innsparinger for kommunesektoren som følge av pensjonsreformen
og ny uførepensjon. I anslaget er det også tatt hensyn til virkningen
av redusert amortiseringstid for premieavvik fra 10 til 7 år. Anslaget
er beheftet med betydelig usikkerhet.
Lavt rentenivå har over tid medvirket til det
opparbeidede premieavviket. Kommunesektoren har samtidig betydelig
gjeld, og har dermed også fordeler av det lave rentenivået. Departementet
understreker i proposisjonen at kommuner og fylkeskommuner har et
selvstendig ansvar for pensjon, som er en del av lønns- og avtalevilkårene
i kommunesektoren.
Komiteen viser til
at regjeringa legg opp til ein vekst i kommunesektoren sine inntekter
i storleiken 4 1/2 til 5 mrd. kroner for 2015.
Komiteen viser til at av veksten
i 2015 vert det lagt opp til at mellom 4,2 og 4,5 mrd. kroner er
frie inntekter. Det tilsvarar ein realvekst på 1,4 pst.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
er nøgd med at regjeringa fortsetter å styrkje sektoren sin økonomi,
slik at kommunane kan møte utfordringane med auka kostnader til
folketalsauka, auka kostnader til pensjon, og i tillegg styrkje
dei kommunale velferdstenestene. Fleirtalet meiner
at den varsla inntektsramma er robust, men at kommunane òg i framtida
må ha fokus på effektiv drift og prioriteringar.
Fleirtalet er samd med regjeringa
i at det er viktig å formidle rammene nøkternt slik at det ikkje vert
skapt eit urealistisk bilete av situasjonen. På den måten unngår
ein at storting eller regjering skapar store forventningar lokalpolitikarane
vil slite med å innfri. Kommunesektoren vil alltid stå overfor behov for
prioritering og fokus på effektiv drift.
Fleirtalet viser til at kommunane
får mellom 3 3/4 og 4 1/4 mrd. kroner av veksten frå dei frie inntektene.
400 mill. kroner av dette er grunngjeve utifrå behov om styrking
av rusomsorg/psykisk helseteneste, helsestasjon og skulehelsetenester,
men gitt som frie inntekter.
Flertallet viser til at regjeringen
legger opp til realvekst i kommunesektorens samlede inntekter i 2015
i størrelsesorden 4 1/2 til 5 mrd. kroner. Flertallet forutsetter
at veksten i fire inntekter til kommunene dekker økningen i kommunenes
kostnader knyttet til demografi, lønn og pensjoner, samt gir rom for
bedret tjenestetilbud slik regjeringen gir uttrykk for. Selv om
regjeringen er opptatt av ikke å skape store forventninger knyttet
til lokalpolitikernes innfrielsesevne, peker flertallet på
at den beste måten å sette lokalpolitikerne i stand til å innfri
innbyggernes forventninger på, er å sette kommunene i stand til
å ha godt tjenestetilbud. Dette gjøres mest effektivt gjennom å
styrke kommuneøkonomien slik at kommunene tilføres de ressursene
det krever å levere et godt tjenestetilbud.
Fleirtalet viser til at den føreslåtte
veksten i frie inntekter for 2015 er om lag på line med gjennomsnittet
for perioden 2007–2014. Den varsla veksten inneber at
kommunane vil ha 1–1,3 mrd. kroner til å vidareutvikle velferdstilbodet
etter at utgifter til demografi og pensjon er dekka. Dette inneber
at handlingsrommet for kommunane er større i 2015 enn det som låg
til grunn i kommuneproposisjonen for 2014. Vidare vil desse
medlemene påpeike at differansen i veksten av samla inntekter
mellom 2015 og tidlegare år, i hovudsak skuldast at løyvingar i
tidlegare år er finansiering av nye lovpålegg og regelendringar
som påfører kommunane auka utgifter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
kommunesektorens skatteinntekter nedjusteres med 1,2 mrd. kroner i
revidert nasjonalbudsjett 2014. Det betyr at veksten i de frie inntektene
for 2015 reelt sett vil oppleves fra kommunens side som 1,2 mrd.
kroner lavere enn regjeringens forslag. Veksten i de frie inntektene
i 2015 sammenlignet med opprinnelig budsjett for 2014, vil da bli
3–3,3 mrd. kroner. Disse medlemmer vil peke på at
lavere befolkningsvekst og lavere kostnadsvekst kan øke kommunenes
handlingsrom. Men disse medlemmer vil samtidig understreke
at det er betydelig usikkerhet knyttet til befolkningsveksten og
at denne vil kunne endres i løpet av året.
Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette komme tilbake med sitt endelige økonomiske opplegg for
kommunesektoren for 2015 i forbindelse med statsbudsjettet.
Disse medlemmer viser til at
ifølge KS vil en videreføring av dagens tjenestetilbud alene kreve en
økning av frie inntekter utover den foreslåtte ramme i intervallet
4,2 til 4,5 mrd. kroner. Regjeringen har i tillegg forutsatt at
nye oppgaver, som satsing på helsestasjons- og skolehelsetjenesten
med 200 mill. kroner og satsing på rusfeltet og psykisk helse med 200
mill. kroner, skal dekkes innenfor rammen av frie inntekter. Regjeringen
foreslår ikke å kompensere kommunene for feilene i anslaget på etterspørsel etter
barnehageplasser, noe som KS har anslått representerer en merkostnad
på 825 mill. kroner for 2015. Regjeringen foreslår å øke vekstkommunetilskuddet fra
60 til om lag 340 mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
realiteten bak regjeringens opplegg for kommunene i 2015 er at det sendes
en milliardregning til kommunene som forutsettes dekket innenfor
den kommunale inntektsrammen uten kompensasjon. Det betyr at kommunene må
skjære ned på det kommunale tjenestetilbudet på andre områder.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren har ansvaret for de viktigste områdene som angår
folks hverdag, slik som skole, omsorg, kultur, samferdsel og stønad
til livsopphold. Disse tjenestene er avgjørende for folks levekår
og er en uunnværlig infrastruktur for næringslivet. En god kommuneøkonomi
gjør det attraktivt for folk å bo og jobbe i kommuner over hele
landet. Dette er viktig for næringslivet som skal rekruttere og
beholde kompetent arbeidskraft.
Disse medlemmer har som målsetting
at kommunesektoren skal være styrt av et aktivt og engasjert lokaldemokrati
med fornøyde og kompetente ansatte som yter tjenester av god kvalitet
til alle sine innbyggere. For å nå denne målsettingen må det være samsvar
mellom de oppgaver kommunene skal utføre og de økonomiske ressurser
de har til rådighet.
Oppslutningen om velferdsstaten opprettholdes kun
dersom flertallet føler seg tjent med og er fornøyd med det offentlige
tilbud. Kvalitet, tilgjengelighet og behovsdekking må derfor ta
utgangspunkt i brukernes behov.
Disse medlemmer vil påpeke at
en god kommuneøkonomi er en viktig forutsetning for å tiltrekke
seg og beholde gode arbeidstakere. Behovet for arbeidskraft for
å løse velferdsoppgaver i åra framover vil øke sterkt, og konkurransen
om arbeidskraften øker. Kravene til arbeidsgivere vil øke både når
det gjelder å legge til rette for et godt og interessant arbeidsliv,
til å kunne følge opp ansatte med videre- og etterutdanning. Det
er nødvendig å ha en slik bemanning at det ikke oppstår helse- og
belastningsskader.
Disse medlemmer vil framheve
at en styrking av kommunesektorens inntekter vil øke sysselsettingen
samtidig som det vil øke arbeidstilbudet. Mange jobber i offentlig
sektor anses blant annet å være attraktive for kvinner, og gjør
at de melder seg på arbeidsmarkedet. Økt sysselsetting gir økt verdiskaping.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Framstegspartiet viser til at det frå andre parti vert
påstått at det vert eit dårlig økonomisk opplegg for 2015. Desse
medlemene vil understreke at samanlikna med dei siste åra
er veksten i frie inntekter på nivå med snittet, og påstanden er
derfor ikkje riktig.
Desse medlemene viser til at
det er vanleg praksis at kommunane verken får kompensert skattesvikt
eller trekk ved skattevekst. Dette er eit grunnleggjande prinsipp
og sjølve poenget med å delvis finansiere kommunesektoren med skatteinntekter
og rammetilskott.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot regjeringens forslag til økonomisk ramme for 2015. Disse
medlemmer viser til at regjeringen legger opp til å underfinansiere
barnehagene i kommunene med 0,8–0,9 mrd. kroner neste år. Disse
medlemmer går imot dette.
Ut over å sikre kommunene finansiering av barnehageplassene,
foreslår disse medlemmer at kommunesektorens frie
inntekter i 2015 økes med minimum 1,5 mrd. kroner. Dette vil gi
en økning i de frie inntektene på minst 5,7 til 6,0 mrd. kroner.
Med et slikt økonomisk opplegg vil kommunesektoren ha mulighet til
å styrke kvaliteten på kommunale velferdstjenester som barnehage,
skole, helsetjenester og eldreomsorg. Disse medlemmer er
opptatt av å prioritere velferd og god kommuneøkonomi framfor skattekutt.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
i sitt forslag til statsbudsjett for 2015 til høsten at veksten i
kommunesektorens frie inntekter skal være 5,7–6,0 mrd. kroner for
2015.»
Den foreslåtte økningen i frie inntekter utover
regjeringens forslag skal fordeles mellom kommuner og fylkeskommuner.
Kommunenes andel vil være 1 mrd. kroner og fylkeskommunenes andel
0,5 mrd. kroner. Dette gir fylkeskommunene mulighet til blant annet
å prioritere midler til videregående opplæring, kollektivtrafikk
og fylkesveier ut over regjeringens opplegg.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen ber kommunene bruke av veksten i de frie inntektene til
å satse på skolehelse- og helsestasjonstjenestene og tilbud innenfor
rus og psykiatri. Med regjeringens stramme økonomiske opplegg vil
kommunene i realiteten bli nødt til å nedprioritere andre velferdstjenester
for å kunne prioritere regjeringens ønsker på skolehelse, helsestasjon,
rus og psykiatri. Disse medlemmer mener regjeringen
setter kommunene i en vanskelig situasjon. Med Arbeiderpartiets økonomiske
opplegg for 2015 vil kommunene bedre settes i stand til å kunne
prioritere både skolehelse, helsestasjon, rus og psykiatri i tillegg
til andre viktige tjenesteområder.
Komiteens medlem fra Senterpartietviser til at regjeringen anslår at kommunesektorens skatteinntekter
kan bli 1,2 mrd. kroner lavere enn lagt til grunn i statsbudsjettet
for 2014. Regjeringen har anslått en noe lavere lønnsvekst og at
demografikostnadene vil øke mindre enn anslått, men dette er usikre
anslag som ikke kan legges til grunn for å nedjustere kostnadsveksten
i kommunesektoren for 2015.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
i sitt forslag til statsbudsjett til høsten at veksten i kommunesektorens
samlede inntekter skal være mellom 7,5 og 8 mrd. kroner for 2015.»
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
i sitt forslag til statsbudsjett til høsten at veksten i kommunesektorens
frie inntekter skal være mellom 6 3/4 og 7 1/4 mrd. kroner for 2015.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det er et stort behov for at det settes av mer midler til
kommunene. Dette medlem påpeker at regjeringa har
forregna seg grovt og kuttet i overføringene til kommunene til tross
for økt etterspørsel etter barnehageplass. Dette medlem påpeker
at ifølge KS mangler kommunene nå 825 mill. kroner for å sikre barnehagetilbudet. Dette
medlem vil derfor sette av minst 825 mill. kroner for å
finansiere regjeringens underdekning av barnehageplasser, samt øke
overføringen for å sikre makspris for barnehageplass, opptrapping
til to barnehageopptak, kulturtime i skole/SFO og fortsatt gratis
frukt og grønt.
Dette medlem viser til at regjeringen
har satt av 400 mill. kroner, hvorav 200 mill. kroner skal styrke
skolehelsetjenesten og helsestasjonene, og 200 mill. kroner er satt
av til styrking av kommunale tjenester til rusavhengige og personer
med psykiske lidelser, men gitt som frie inntekter. Dette
medlem viser til erfaringen fra regjeringen Stoltenberg II
hvor økte midler til skolehelsetjenesten og til helsesøstre ikke
ble øremerket, med den effekt at mye av midlene ble brukt til andre
tjenester. Dette medlem mener derfor de økte midlene
til skolehelsetjenesten og helsestasjonene og til styrking av kommunale
tjenester til rusavhengige og personer med psykiske lidelser, må
øremerkes.
Dette medlem vil vise til at
det største barnevernsløftet på 20 år ble startet i 2010 og har
resultert i blant annet 890 nye stillinger til barnevernet så langt. Dette
medlem er glad for at regjeringen vil videreføre dette øremerkede
tilskuddet i 2015 og mener dette er helt nødvendig for å sikre den
nødvendige opptrappingen i kommunalt barnevern. Dette medlem mener
satsingen må økes utover det som ble bevilget i 2014 fordi det er
helt nødvendig med flere ansatte som kan gi barn i en utsatt situasjon
den hjelpen og beskyttelsen de har krav på og fordi det fortsatt
er behov for å styrke kompetansen på utsatte barn. Dette
medlem mener vi må opp i minst 1 500 nye stillinger og fortsette
satsingen på kompetansehevende tiltak, og dette medlem vil
derfor sette av anslagsvis 300 mill. kroner til dette i 2015.
Dette medlem viser til at skolehelsetjenesten og
helsestasjonene er lavterskeltilbud som når alle barn. De er der
barna er og har derfor mulighet til å oppdage hvem som trenger hjelp.
1,1 millioner barn, unge og foreldre møter disse tjenestene årlig,
men skolehelsetjenesten og helsestasjonene mangler 1 500 årsverk. Dette
medlem vil derfor bedre barne- og ungdomshelsen gjennom
et løft som blant annet innebærer 1 500 nye stillinger (helsesøstre,
fysioterapeuter, jordmødre) til helsestasjonene og skolehelsetjenestene.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ivareta det helhetlige
forebyggende og helsefremmende arbeidet rettet mot gravide, barn
og unge i alderen 0–20 år, ved å forebygge sykdom og skade og fremme
god fysisk og psykisk helse. Dette medlem vil derfor
sette av anslagsvis 550 mill. kroner til dette, utover de 200 mill.
kronene som regjeringen planlegger.
Dette medlem vil vise til forpliktelser
i klimaforliket om å redusere klimautslippene og at regjeringen
på sektor etter sektor unnlater å følge opp dette. I Stortingets
klimaforlik fra 2012 slås det fast at kommunene kan spille en viktig
rolle for å redusere klimagassutslippene. Til tross for dette inneholder kommuneproposisjonen
ingen støtte til kommunene i dette arbeidet. Dette medlem vil
derfor foreslå at det opprettes en finansieringsordning for lokale klimatiltak
som skal støtte kommuner og fylkeskommuner i å gjennomføre prosesser
for klimavennlig omstilling.
Dette medlem mener det er behov
for å sette av mer midler til aktivitetsstøtte til barnefamilier,
og dette medlem foreslår derfor minst 100 mill. kroner
til dette i 2015. Dette medlem vil i budsjettet for
2015 komme tilbake med en større satsing for å redusere barnefattigdom.
Dette medlem ønsker å innføre
et prøveprosjekt for eldre med de største hjelpebehovene, med et «klippekort»
på en halvtime ekstra hjemmepleie i uka. Halvtimen kan spares opp
til maksimalt tre timer. Dette medlem viser til at
etter at de innførte dette i København, har de fått fantastisk respons
fra de eldre. Dette gjør blant annet at gamle som ellers ikke har
mulighet til det, kan besøke kirkegården og stelle med gravene til
sine kjære. De får mulighet til å gå i butikken eller besøke banken,
som mange ønsker. Det betyr også at de som bare ønsker en hånd å holde
i noen timer, får det. Dette medlem vil sette av
25 mill. kroner til et slikt prøveprosjekt i 2015.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Veksten i kommunesektorens samlede inntekter skal
være mellom 8,3 og 8,8 mrd. kroner for 2015.»
«Veksten i kommunesektorens frie inntekter skal være
mellom 6,2 og 6,5 mrd. kroner for 2015.»
Komiteen viser videre
til at det legges opp til at fylkeskommunene får mellom 1/4 og 1/2
mrd. kroner av den foreslåtte veksten i frie inntekter. 150 mill. kroner
av denne veksten er midler til fornying og opprusting av fylkesveinettet. Komiteen viser
til at Norge dessverre har et dårlig utbygget og vedlikeholdt fylkesveinett. Komiteen viser
til at dette slås fast på side 115 i Nasjonal transportplan 2014–2023, der
det står:
«Det har oppstått et betydelig forfall på fylkesveinettet.»
Komiteen mener det er behov for
en styrket statlig innsats for utbedring av fylkesveinettet.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at fylkeskommunane får mellom 1/4 og 1/2 mrd. kroner i
frie inntekter. Av dette er 150 mill. kroner grunngjeve i behov
for opprusting av fylkesvegane. Vidare er det avsatt 95 mill. kroner
til ei kompensasjonsordning i samband med omlegging av inntektssystemet
for fylkeskommunane.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
fylkeskommunene innenfor foreslått inntektsramme forutsettes å dekke 150
mill. kroner til opprusting av fylkesveier. I kommunalkomiteens
høring framkom det at fylkene er underfinansiert både når det gjelder
å dekke forutsatt innsats i å løfte kollektivtrafikken og i styrke
det videregående opplæringstilbudet. Nedtrekket i bevilgningene
til regionale utviklingsmidler i 2014 videreføres og gir fylkene
store utfordringer i å ivareta sin rolle som pådriver i næringsutviklingen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser
til at Statens vegvesen har dokumentert at det vil koste opp mot
75 mrd. kroner å fjerne forfallet på fylkesveiene. Disse
medlemmer viser til at det i forbindelse med Meld. St. 26
(2012–2013) Nasjonal transportplan (NTP) 2014–2023 ble foreslått
en økning på 10 mrd. kroner i rammeoverføringene til fylkene, som
i all hovedsak først skal komme om fem år – i siste del av planperioden. Disse
medlemmer frykter at dette ikke vil være tilstrekkelig for
å løse de svært prekære behovene for utbedring av fylkesveinettet.
Komiteen viser til at regjeringa
tar høgde for 0,5 mrd. kroner i høgare pensjonskostnader for kommunane
i 2015 enn for 2014. Dette skuldast ei rekkje faktorar som trekkjer
i begge retningar på kostnadsbiletet. Endring av amortiseringstida
frå 10 til 7 år er med på å auke kostnaden medan uføredelen av pensjonsreforma
trekker i motsett retning.
Komiteen er samd om at det er
viktig å redusere amortiseringstida for å få ned premieavviket på sikt. Komiteen slutter
seg til regjeringa si tilråding på 7 år.
Komiteen viser til at regjeringa
skriv at anslaget er hefta med betydeleg uvisse og ber regjeringa fortløpande
følgje utviklinga i kommunesektoren sine pensjonsutgifter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at pensjon ikke
har vært dyrere siste 30 år enn de siste årene. Flertallet viser
videre til at det akkumulerte premieavviket nå er på om lag 30 mrd.
kroner, og at veksten i kommunesektorens samlede pensjonskostnader
vil være i størrelsesorden 1/2 mrd. kroner i 2015, utover det som dekkes
av den kommunale deflatoren. Dette, kombinert med betydelig gjeld,
gjør flertallet bekymret for situasjonen i kommuneøkonomien,
og forventer at regjeringen følger situasjonen tett for å hindre
at deler av kommunesektoren kommer i økonomiske vanskeligheter.
Det fremgår av proposisjonen at saldert budsjett 2014
innebar at realveksten i kommunesektorens samlede inntekter ble
anslått til 5,4 mrd. kroner, tilsvarende 1,4 pst.
Foreløpige regnskapstall for 2013 viser at kommunesektorens
inntekter fra skatt på alminnelig inntekt ble om lag 0,5 mrd. kroner
lavere enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen for 2014 (Prop.
1 S Tillegg 1 (2013–2014)). Skatteinngangen til og med mars 2014,
samt noe lavere anslått lønnsvekst, trekker i retning av at inntektene
fra skatt på alminnelig inntekt kan bli ytterligere 0,7 mrd. kroner
lavere enn lagt til grunn i det vedtatte budsjettopplegget for 2014.
Anslaget for den kommunale kostnadsdeflatoren for
2014 er nedjustert med 0,1 prosentenhet. Dette skyldes at anslått
lønnsvekst for 2014 er nedjustert fra 3,5 til 3,3 pst. Lavere kostnadsvekst
bidrar isolert sett til å trekke opp realinntektsveksten i 2014
med om lag 0,4 mrd. kroner.
Samlet sett anslås realveksten i kommunesektorens
samlede inntekter i revidert nasjonalbudsjett 2014 til 5,0 mrd.
kroner. Realveksten i frie inntekter i 2014 anslås til 3,2 mrd.
kroner.
TBU anslo våren 2013 at kommunesektoren i 2014
ville få merutgifter på 3,3 mrd. kroner knyttet til befolkningsutviklingen.
I mars 2014 nedjusterte TBU anslaget med om lag 0,5 mrd. kroner.
Bakgrunnen er lavere befolkningsvekst enn anslått.
Det er også kommet ny informasjon om 2013 etter
budsjettbehandlingen i fjor høst. Anslaget for den kommunale kostnadsdeflatoren
er oppjustert med 0,6 prosentenheter. Oppjusteringen må ses i sammenheng
med høyere konsumpriser, sterkere lønnsvekst og innarbeiding av
økte pensjonskostnader i forhold til lønn. Inntektene fra eiendomsskatt
ble i 2013 0,8 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i tilleggsproposisjonen.
Også kommunesektorens inntekter fra gebyrer ble ifølge de foreløpige
regnskapstallene for 2013 0,8 mrd. kroner høyere enn tidligere anslått.
De oppdaterte nivåene på eiendomsskatt og gebyrer er videreført
i inntektsanslagene for 2014. Samlet sett er anslaget for realveksten
i de samlede inntektene i 2013 nedjustert med 0,9 mrd. kroner, mens
realveksten i de frie inntektene er nedjustert med 1,5 mrd. kroner.
Tabell 3.1 Kommunenes og fylkeskommunenes frie inntekter
i 20131 og 2014. Mill. kroner2 og endring i pst.
| Kommunene3 | Fylkeskommunene3 | Kommuneforvaltningen
i alt |
| 2013 | 2014 | Endr. i pst. | 2013 | 2014 | Endr. i pst. | 2013 | 2014 | Endr. i pst. |
Skatteinntekter | 135 890 | 139 739 | 2,8 | 26 954 | 27 940 | 3,7 | 162 844 | 167 679 | 3,0 |
Herav skatt på
inntekt og formue | 126 421 | 130 160 | 3,0 | 26 954 | 27 940 | 3,7 | 153 375 | 158 100 | 3,1 |
Rammetilskudd | 114 747 | 121 057 | 5,5 | 28 603 | 29 878 | 4,5 | 143 350 | 150 935 | 5,3 |
Sum frie inntekter | 250 637 | 260 796 | 4,1 | 55 557 | 57 818 | 4,1 | 306 194 | 318 614 | 4,1 |
1 Inntektene i 2013 er korrigert for
oppgaveendringer, innlemming av øremerkede tilskudd mv.
2 Nominelle priser. Kostnadsdeflatoren
for kommunesektoren i 2014 anslås til 3,0 pst., mot 3,1 pst. i tilleggsproposisjonen
for 2014
3 Oslo er delt i en kommunedel og
en fylkeskommunedel
Noen kommuner som søkte refusjon mot slutten av
2013 fikk utbetalt 80 pst. refusjon i 2014. I Prop. 93 S (2013–2014)
Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2014
foreslår regjeringen at disse kommunene får utbetalt full refusjon
for søknadene som ble sendt inn i 2013. Det foreslås bevilget 12,3
mill. kroner til å utbetale de gjenstående 20 pst. av utgiftene
til de berørte kommunene.
Tilskudd til utleieboliger (kap. 581 post 76)
skal bidra til å skaffe egnede boliger for vanskeligstilte på boligmarkedet.
Mange kommuner melder at de disponerer for få egnede boliger til
vanskeligstilte på boligmarkedet, herunder utleieboliger til flyktninger som
har fått lovlig opphold i Norge. I Prop. 93 S (2013–2014) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet 2014 foreslår regjeringen
derfor å øke tilsagnsrammen på posten med 222,2 mill. kroner i 2014,
fra 572,4 mill. kroner til 794,6 mill. kroner. Dette vil gi rom
for å gi tilsagn om tilskudd til mellom 400 og 450 flere utleieboliger.
Forslaget fører til et økt bevilgningsbehov på posten på 100 mill. kroner
i 2014.
For å legge til rette for oppstart av regionale
prosesser i forbindelse med kommunereformen, vil regjeringen gi
støtte til en prosessveileder i hvert fylkesmannsembete fra høsten
2014. I tillegg skal det utarbeides et opplegg for standardiserte,
lokale spørreundersøkelser rettet mot innbyggerne og et standardisert
system for å sammenstille nødvendige fakta for å vurdere kommunesammenslåing.
På bakgrunn av dette foreslås det i Prop. 93 S (2013–2014) at bevilgningen
på kap. 571 post 21 økes med 6,9 mill. kroner mot en tilsvarende
reduksjon på kap. 571 post 64.
Det foreslås å overføre 1,4 mill. kroner fra
kap. 571 post 60 til kap. 227 Tilskudd til særskilte skoler, post
74 Tilskudd til Signo og Briskeby under Kunnskapsdepartementet.
Midlene tilsvarer kostnadene som kommunene tidligere har dekket
til hjemreise for elever ved Signo grunn- og videregående skole, jf.
nærmere omtale under kap. 227 post 74 i Prop. 93 S (2013–2014) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet 2014.
Videre foreslås det å overføre 1 mill. kroner
fra kap. 571 post 60 til kap. 732 Regionale helseforetak, post 70
Særskilte tilskudd under Helse- og omsorgsdepartementet. Dette tilsvarer
kommunenes netto mindreutgifter som følge av en omlegging av rutinene
i arbeidet med å forebygge tuberkulose fra 1. juli 2014, jf. nærmere
omtale under kap. 732 post 70 i Prop. 93 S (2013–2014) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet 2014.
Det foreslås også å overføre 0,4 mill. kroner
fra kap. 571 post 60 til kap. 2661 Grunn- og hjelpestønad, hjelpemidler
mv., post 76 Bedring av funksjonsevnen, hjelpemidler som tjenester
under Arbeids- og sosialdepartementet. Dette tilsvarer kommunenes mindreutgifter
som følge av endret finansiering av tilbudet om barnepass ved Ål
folkehøyskole og kurssenter i tilknytning til tilpasningskurs for
døve og sterkt tunghørte og deres pårørende, jf. nærmere omtale
under kap. 2661 post 76 i Prop. 93 S (2013–2014) Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet 2014.
Samlet sett foreslås det at bevilgningen på
posten reduseres med 2,8 mill. kroner.
Ved stortingsbehandlingen av statsbudsjettet
for 2014 ble bevilgningen til arbeidet med psykisk helse økt med
16 mill. kroner. Ved en feiltakelse ble midlene bevilget over rammeområde
18 Rammeoverføringer til kommunesektoren mv. istedenfor rammeområde
15 Helse. På bakgrunn av dette foreslås det å overføre 16 mill.
kroner fra kap. 571 post 64 Skjønnstilskudd til kap 762 Primærhelsetjeneste, post
60 Forebyggende helsetjenester og kap. 764 Psykisk helse, post 72
Utviklingstiltak og post 73 Vold og traumatisk stress under Helse-
og omsorgsdepartementets budsjett. Dette er i tråd med helse- og omsorgskomiteens
og kommunal- og forvaltningskomiteens merknader til Prop. 1 S Tillegg
1 (2013–2014), jf. Innst. 11 S (2013–2014) og Innst. 16 S (2013–2014).
I tillegg foreslås det at bevilgningen reduseres med
6,9 mill. kroner mot en tilsvarende økning på kap. 571 post 21.
Samlet sett foreslås det at bevilgningen på
posten reduseres med 22,9 mill. kroner.
Komiteen er positiv
til at regjeringa aukar rammene til tilskott til utleigebustader.
Det vil gjera det lettare for kommunar med bustadutfordringer å
ta imot flyktningar og tilby ein bustad til vanskeligstilte på bustadmarknaden. Komiteen ber
om at denne ordninga gjerast kjent for kommunane i den løpande dialogen
mellom stat og kommune om busetjing av flyktningar.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
merker seg ein reduksjon i skatteinntekter for 2014 i høve til overslag
i statsbudsjettet. Skatteanslaget vert endra som følgje av ein svakare
økonomisk utvikling enn føreset i næringslivet, blant anna som følgje
av internasjonale forhold.
Fleirtalet viser til at anslått
lønnsvekst for 2014 er nedjustert frå 3,5 til 3,3 pst.
Fleirtalet er nøgd med at regjeringa
foreslår å løyve 12,3 mill. kroner til dei kommunane som i 2013
har sendt inn refusjonskrav for barnevernstiltak for einslege mindreårige
asylsøkjarar (EMA). Omlegginga vart varsla seint på året, og krav
til dokumentasjon frå kommunane si side kombinert med ein kort tidsfrist,
gjorde at saka vart heilt spesiell.
Fleirtalet er samd med regjeringa
si vurdering, utan at dette kan skape framtidig presedens i saker
der kommunar sender inn refusjonskrav og liknande seinare enn oppsette
fristar.
Fleirtalet synest at det er positivt
at fylkesmennene får ei sentral oppgåve i kommunereforma og støtter
at det får oppstart allereie i 2014. Fleirtalet støtter
difor framlegget om å gje ei løyving på 6,9 mill. kroner for å komme
i gong med arbeidet med kommunereforma.
Fleirtalet viser til at i revidert
nasjonalbudsjett for 2014 er innbyggjartilskottet auka med 175 mill.
kroner, med grunngjeving i auka behov for barnehageplassar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for
den varslede skattesvikten i kommunesektoren i 2014. Lavere kostnader
og lavere befolkningsvekst bidrar til lavere utgifter, men totalt
sett kan det se ut som om kommunenes økonomiske handlingsrom i 2014
blir mindre enn forutsatt i statsbudsjettet for 2014. Disse medlemmer registrerer
at regjeringen ikke signaliserer at den vil kompensere kommunesektoren
for sviktende skatteinntekter.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2015 kompensere kommunesektoren dersom skatteinntektene i 2014
blir lavere enn forutsatt i statsbudsjettet for 2014. Kompensasjonen skal
ta hensyn til kostnadsvekst og befolkningsvekst.»
Disse medlemmer viser til Innst.
16 S (2013–2014) der komiteens flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre skrev følgende:
«Flertallet viser til at kontantstøtten øker med 1 000
kroner for ettåringer til 6 000 kroner. Dette vil etter flertallets
syn bety redusert etterspørsel etter barnehageplasser som kommunene
yter tilskudd til. Derfor blir post 60 Innbyggertilskudd redusert
med 344 mill. kroner.»
Disse medlemmer kan med bakgrunn
i tall fra kommunene presentert av KS under høringen i komiteen,
fastslå at økt kontantstøtte ikke har ført til redusert etterspørsel
etter barnehageplasser. Tvert imot kan det se ut som om etterspørselen
etter barnehageplasser har økt. Disse medlemmer konstaterer
at regjeringen i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett 2014
ikke kompenserer kommunene for dette, og dermed underfinansierer
kommunene med opp mot 400 mill. kroner. Disse medlemmer viser for
øvrig til sine respektive merknader i forbindelse med behandlingen
av revidert nasjonalbudsjett 2014.
Disse medlemmer har merket seg
de sterke reaksjonene på regjeringens reduksjon av refusjonen til
kommunale barnevernstiltak for enslige mindreårige asylsøkere.
I budsjettet for 2014 er det kuttet 240 mill. kroner gjennom at
den statlige refusjonen utover kommunal egenandel er kuttet fra
100 pst. til 80 pst. Regjeringens forslag om å bevilge 12,3 mill. kroner
til de kommunene som også mistet refusjon for tiltak gjennomført
i 2013, er positivt, men endrer ikke på de vanskeligheter kommuner
med tiltak for denne gruppen vil møte i inneværende budsjettår.
I Sundvolden-erklæringen står det at «Det gjennomføres
en kommunereform, hvor det sørges for at nødvendige vedtak blir
fattet i perioden. […] Regjeringen vil foreta en gjennomgang av
oppgavene til fylkeskommunene, fylkesmennene og staten med sikte
på å gi mer makt og myndighet til mer robuste kommuner.»
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
vil spre makt, begrense statlig detaljstyring og bygge samfunnet
nedenfra gjennom å gi mer handlingsrom til enkeltmennesker, familier,
lokalsamfunn og bedrifter. Regjeringen ønsker å gi mer makt og myndighet
til mer robuste kommuner.
Regjeringen vil satse videre på kommunene og styrke
velferdstjenestene der folk bor. Nærhetsprinsippet, som innebærer
å legge oppgaver og beslutninger så nær dem det gjelder som mulig
og en tro på det lokale folkestyret, er grunnlaget for at regjeringen ønsker
å gjennomføre en kommunereform der det også tas sikte på å gi kommunene
flere oppgaver.
Regjeringen vil forsterke og utvikle det lokale selvstyret.
Kommunereformen er en reform for styrket lokaldemokrati, bedret
tjenestetilbud og mer rettsriktig og effektiv forvaltning. En hensiktsmessig kommuneinndeling
er avgjørende for å sikre og videreutvikle framtidige velferdstjenester
og en god og helhetlig lokal samfunnsutvikling. Et sentralt utgangspunkt
for kommunereformen er å forenkle, fornye og forbedre styringen
av og i kommunene.
Etter regjeringens syn er det viktig at kommunestrukturen
gjøres robust også for framtidige oppgaveendringer og reformer.
En kommunereform bør innrettes slik at kommunene er robuste i flere
tiår framover.
Regjeringen vil i arbeidet med reformen legge stor
vekt på god lokal forankring, og inviterer til bredt politisk samarbeid
om reformen.
Per 1. januar 2014 er det 428 kommuner i Norge. Kommunene
varierer betydelig i både befolkning og størrelse. Norge har i en
europeisk målestokk ikke spesielt små kommuner, verken når det gjelder
areal eller innbyggere. Men de nordiske kommunene har ansvar for
en betydelig større oppgaveportefølje enn mellom- og søreuropeiske
kommuner. Sammenlignet med kommunene i våre nordiske naboland som også
har et betydelig ansvar for innbyggernes velferd, er norske kommuner
relativt små. Det vises i proposisjonen til at hvilke oppgaver kommunene
har ansvar for og hvilken frihet de har i oppgaveløsningen, er viktigere
for det lokale selvstyret og lokaldemokratiet, enn antall kommuner.
De siste femti årene har kommunene fått stadig flere
oppgaver og økt ansvar. I proposisjonen pekes det på viktige utfordringer
på kort og lang sikt for kommunene.
Siden 1970 har folketallet i Norge økt med vel 1,2
mill. innbyggere eller 32 pst. Siden 1985 har veksten
vært på 22 pst. Det har vært en klar tendens til betydelig økning
i folketallet i de store kommunene og en betydelig nedgang i kommuner
som nå har under 4 000 innbyggere.
Alderssammensetningen av befolkningen varierer
også mye mellom kommunene. I 1985 utgjorde andelen innbyggere over
67 år om lag 16,5 pst. av befolkningen både i kommuner som nå har
under 4 000 innbyggere og i Bergen og Oslo. I 2013 hadde andelen
eldre økt i alle kommunegrupper bortsett fra i de fem største kommunene.
De siste femten årene har kommunene vært gjennom
en periode der antall eldre har vært relativt stabilt. Fram mot
2040 vil antall eldre over 67 år fordobles. En relativt
høy innvandring bidrar til å senke andelen eldre for alle grupper
av kommuner, mens innenlandsk flytting bidrar til å øke andelen
eldre i små kommuner og redusere andelen i de større kommunene.
Det økte behovet for tjenester som følger av økningen i antall eldre
vil dermed være en utfordring for alle kommuner, men særlig for
de minste.
SSBs framskrivinger (middelalternativet) antyder
at veksten i de fire største byregionene vil øke med 27 pst. fram
mot 2030 og 36 pst. fram mot 2040. For de 16 mellomstore byregionene
er tilsvarende tall 21 pst. og 29 pst. Dette vil gi store utfordringer med
hensyn til nye boliger, forbedret transportinfrastruktur og utvidet
omfang av tjenester (barnehager, skoler mv.).
Siden kommunestrukturen gjennomgikk en stor endring
på 1960-tallet har det funnet sted omfattende endringer i det norske
samfunnet, blant annet en betydelig sentralisering av befolkningen.
Befolkningsveksten, særlig i sentrale byområder, er
ventet å holde seg høy. Her vil også den regionale integreringen
i form av økt pendling og utvidelse av tettstedsområder fortsette.
Det pekes i proposisjonen på at utviklingen i retning av sentralisering,
som en har sett de siste 30 årene, vil trolig også fortsette.
Utviklingen av kunnskapssamfunnet er en av drivkreftene
bak sentraliseringen. Utdanningsnivået i Norge forventes å stige
framover, blant annet som følge av at stadig flere unge kvinner
fullfører høyere utdanning.
På landsbasis studerer noe over halvparten av førstegangsstudentene
utenfor hjemfylket. Nyutdannede kandidater tar primært arbeid i
samme region som utdanningsstedet eller tilsvarende regioner i landet,
men det er forskjeller på høyskole- og universitetskandidatene.
Andelen kommunalt sysselsatte avtar med økende
innbyggertall.
Utbygging av digital infrastruktur og bruk av
digital kommunikasjon vil føre til betydelige endringer i arbeidsmåter
og samhandling i og med kommunal sektor. 99,9 pst. av alle hushold
har tilgang til bredbånd. Dermed er grunnlaget for at innbyggerne
skal kunne kommunisere digitalt med egen kommune til stede i hele
landet. IKT gir også mulighet for å jobbe desentralt og skape større
fagmiljøer uten samlokalisering.
Parallelt med sentraliseringen har det vært
en omfattende utbygging av transportinfrastrukturen over hele landet
med nye veisamband og høyere standard. Dette har gitt folk og foretak
større rekkevidde. Det er mer pendling på kryss og tvers, og ikke
bare mer pendling inn til de sentrale tettstedene. Det er imidlertid
stor forskjell mellom kommuner når det gjelder egendekning av arbeidsplasser.
Særlig rundt de større byene har kommunene lav dekningsgrad.
Den økte pendlingen har først og fremst gitt
sterkere integrasjon mellom kommuner i allerede eksisterende bo-
og arbeidsmarkedsregioner.
Sentraliseringen har samtidig medført færre
innbyggere i de mest spredtbygde områdene i landet. Her har det
også skjedd en regional sentralisering med vekst i tettstedene.
Kommunene er i stadig større grad involvert
i oppgaveløsningen av nasjonale og globale samfunnsutfordringer.
Befolknings- og kommunikasjonsutviklingen har
endret de funksjonelle samfunnsutviklingsområdene. Det pekes i proposisjonen
på at kommunestrukturen i liten grad er endret i tråd med denne
utviklingen. De fleste funksjonelle samfunnsutviklingsområder
dekker i dag flere kommuner.
Mange bykommuner har begrenset areal og er avhengig
av boligbygging i omkringliggende kommuner for å håndtere stor befolkningsvekst.
Høye boligpriser og lav boligbygging kan virke hemmende på rekruttering
av arbeidskraft til næringsliv og kommunal virksomhet. Store investeringer
knyttet til høy befolkningsvekst har vært en av grunnene til at
enkelte kommuner ønsker å begrense boligbyggingen på tross av stort
behov for boliger i regionen. Både økonomiske og miljømessige kostnader
gjør at den enkelte kommune noen ganger ikke ønsker å få viktige
næringsmessige etableringer i egen kommune.
I andre sammenhenger vil kommunene kjempe om
å få størst mulig andel av den regionale veksten. Dette kan skape
et unødvendig spredt lokaliseringsmønster som i liten grad begrenser
bilbruken og transportbehovet.
Det pågår et utstrakt samarbeid i mange byområder.
Men ekspertutvalgets rapport viser at fordeling av kostnader og
gevinster ved befolknings- og næringsutvikling skaper konkurranse
og uenighet mellom kommunene. Dette fører til lange prosesser med forsinkede
og dårligere løsninger.
Lite funksjonelt avgrensede kommuner gir utfordringer
også for ivaretakelsen av kommunenes andre roller.
Veksten i byområdene har økt presset på dyrket mark
fordi alle kommunene planlegger og bygger innenfor sine administrative
grenser. Det pekes i proposisjonen på at bedre muligheter til å
se areal- og samfunnsplanleggingen i sammenheng i pressområdene
vil bidra til å lette presset på dyrket mark.
Det er 50 år siden siste store endring i kommunestrukturen
i Norge. Denne reformen var begrunnet i innføring av niårig skole
for alle. De siste 50 årene har kommunenes oppgaver blitt utvidet
på en rekke områder. Se proposisjonen for beskrivelse.
Veksten må også ses i sammenheng med den sterke
befolkningsveksten som har gitt store sysselsettings- og investeringsbehov
for kommunesektoren.
Kravene til kommuneplanlegging har blitt mer omfattende
de siste årene og handler i dag ikke bare om arealplanlegging. Se
proposisjonen for nærmere beskrivelse av en rekke hensyn som skal
ivaretas.
Økende krav til kommunenes myndighetsutøvelse
har kommet i form av flere lovpålagte rettigheter og plikter, flere
og mer komplekse enkeltvedtak som skal fattes, flere kommunale plikter,
samt tiltakende rapporteringskrav. Innbyggerne og næringslivet har en
berettiget forventning om rettsriktige avgjørelser, likebehandling,
upartiske avgjørelser, overholdelse av taushetsplikt, samt effektiv
saksbehandling. Dette krever relevant og tilstrekkelig kompetanse
i kommunene.
Økt oppgaveomfang og flere spesialiserte oppgaver
sammen med økte krav til kvalitet i tjenestene og økte forventninger
fra innbyggerne, stiller store krav til kommunene om kapasitet og
kompetanse for å gi innbyggerne et godt og likeverdig tilbud uavhengig av
hvor de bor i landet. I tillegg har den statlige sektorstyringen,
og spesielt regelstyringen, blitt mer detaljert.
Størrelsen og sammensetningen av fagmiljøene
i en kommune vil ha betydning for kvaliteten på de tjenestene som
tilbys innbyggerne. Kommuner med små fagmiljø er sårbare med hensyn
til uforutsette hendelser som sykdom og turnover, og har færre ressurser
til videreutvikling av tjenesten. For stor ulikhet i hvor gode og
store fagmiljøene er i de ulike kommunene gjør at det blir stor
variasjon når det gjelder kvaliteten på de tjenestene innbyggerne
i dag mottar.
Når det gjelder lokal politisk styring, pekes
det i proposisjonen på at det er behov for kommuner med større administrativ
kapasitet og større mulighet til å ha en reell styring og kontroll
på lovpålagte oppgaver. En kommunal administrasjon med kompetanse og
kapasitet til å utarbeide gode beslutningsgrunnlag for de folkevalgte
kan også gjøre den politiske styringen bedre og øke mulighetene
for å utnytte det lokalpolitiske handlingsrommet.
Lokaldemokratiet er knyttet både til kommunens makt
og myndighet og omfanget av reelle beslutninger i kommunen, men
også til mulighet for innbyggerne til å påvirke beslutninger som
er viktige for hverdagen deres.
Interkommunalt samarbeid har vært kommunenes
egen strategi for å gjøre dem rustet til å ivareta lovpålagte tjenester
med tilstrekkelig kompetanse og kapasitet. En stadig større andel
av den kommunale aktiviteten ivaretas i ulike kommunesamarbeid.
Både store og små kommuner har til dels omfattende
samarbeid. Totalt er det flest samarbeid innen teknisk sektor, og
om oppgaver som renovasjon, vann, avløp, energi og brann. Deretter
kommer samarbeid innen kultur, natur og næring, herunder samferdsel,
før samarbeid innen administrative oppgaver som kontrollutvalgssekretariater,
revisjon og IKT.
Også innen flere tjenesteområder har interkommunalt
samarbeid blitt løsningen på de kapasitets- og kompetanseutfordringer
som ligger i dagens kommunestruktur. Ett eksempel er barnevernstjenester,
hvor små kommuner oppfordres til å inngå interkommunalt samarbeid.
Interkommunalt samarbeid står også sentralt i samhandlingsreformen.
Undervisningssektoren har færrest samarbeid, men samarbeid i PP-tjenesten
er svært vanlig for små kommuner.
Statlige myndigheter har også tilrettelagt for
interkommunalt samarbeid ved at det nå er flere mulige modeller
til rådighet. Kommunene kan i dag inngå samarbeid med andre kommuner
om alle typer oppgaver, både forretningsmessig drift/næringsvirksomhet
og lovpålagte kjerneoppgaver. Det var først ved innføring av vertskommunemodellen
i 2007 at lovverket fikk generell åpning for at kommunene kunne samarbeide
om lovpålagte oppgaver og myndighetsutøving. Fra 2012 ble mulighetene
utvidet ved lovfestingen av samkommunemodellen.
De siste tiårene har styringen fra staten økt.
Den detaljerte styringen reduserer kommunenes muligheter til å tilpasse
tjenestene til lokale forhold i kommunen. Detaljeringsgraden i regelverket
og i statlige retningslinjer og veiledere ser til dels ut til å
komme av at sektordepartementene strammer til styringen for å sikre
innbyggerne et mer likeverdig tilbud både i små og store kommuner.
I mange tilfeller etterspør også de mindre kommunene
statlige føringer og veiledning.
Det er også et press på kommunens myndighet, for
eksempel på arealområdet. Ekspertutvalget la til grunn at jo flere
kommuner og instanser som må samordne sin arealutvikling mot felles
mål, jo vanskeligere er det. I tillegg kan samordning bety en svekking
av kommunenes myndighet over egne areal, og slik en svekking
av lokaldemokratiet.
Kommunereformen skal legge til rette for at
flere kommuner slår seg sammen til større og mer robuste kommuner.
Færre og større kommuner skal gi bedre kapasitet til å ivareta og
videreutvikle lovpålagte oppgaver, gi bedre muligheter til å utvikle
bærekraftige og gode lokalsamfunn, samt ivareta viktige frivillige
oppgaver. Generalistkommuneprinsippet er et utgangspunkt for reformen.
Som et generelt prinsipp skal reformen legge et grunnlag for at
alle kommuner kan løse sine lovpålagte oppgaver selv. Kommunestrukturen
skal legge til rette for en enhetlig og oversiktlig forvaltning.
Regjeringen har følgende mål for reformen:
Gode og likeverdig
tjenester til innbyggerne
Helhetlig og samordnet samfunnsutvikling
Bærekraftige og økonomisk robuste kommuner
Styrket lokaldemokrati
Se nærmere beskrivelse av målene i kapittel
4.4.1 i proposisjonen.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet satte
3. januar 2014 ned et ekspertutvalg som på fritt faglig grunnlag
skulle foreslå kriterier som har betydning for oppgaveløsningen
i kommunene.
Kommunereformen er en nasjonal reform som skal
ivareta mange og ulike hensyn. Utvalget har gått gjennom viktige
samfunnsmessige hensyn som gir grunnlag for å anbefale kriterier
som ikke bare ivaretar lokale, men også regionale og nasjonale hensyn. Viktige
samfunnsmessige hensyn er at det skal være god kvalitet i de kommunale
tjenestene, og at ressursbruken i sektoren er effektiv. Kvaliteten
på tjenestene skal være likeverdig over hele landet. Rettssikkerhet
er et sentralt hensyn i kommunenes myndighetsutøvelse. Videre er
det et viktig hensyn at ivaretakelsen av areal- og transportinteresser
er helhetlig og tilpasset klima- og miljøhensyn, og at det legges
til rette for en positiv utvikling både i lokalsamfunnet og storsamfunnet.
At kommunene har ansvar for betydningsfulle oppgaver og at staten
legger til rette for rammestyring er sentralt for et godt lokaldemokrati
og for at kommunene skal kunne ivareta sine oppgaver på en mest
mulig effektiv måte. Kommunene må ha muligheter til å prioritere
ressursbruken lokalt, utvikle lokalsamfunnet, ha et levende lokalt
folkestyre og være en aktiv lokalpolitisk arena.
Utvalget anbefaler 10 kriterier som er rettet
mot kommunene (tilstrekkelig kapasitet, relevant kompetanse, tilstrekkelig
distanse, effektiv tjenesteproduksjon, økonomisk soliditet, valgfrihet,
funksjonelle samfunnsutviklingsområder, høy politisk deltakelse, lokal
politisk styring samt lokal identitet), og 2 kriterier som er rettet
mot staten (bred oppgaveportefølje og statlig rammestyring).
Se nærmere beskrivelse av kriteriene i proposisjonen
kapittel 4.5.1.
På bakgrunn av gjennomgangen gir utvalget følgende
anbefalinger for en god kommunestruktur:
1. Kommunene bør ha
minst 15 000–20 000 innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning
2. Kommunestrukturen bør i større grad
nærme seg funksjonelle samfunnsutviklingsområder
3. Staten bør redusere detaljstyringen,
og ordninger for politisk deltakelse bør videreutvikles for å sikre
gode og slagkraftige demokratiske arenaer
Se proposisjonen kapittel 4.5.2 for en nærmere beskrivelse
av de enkelte anbefalingene.
Utvalgets anbefalinger om kommunestørrelse og mer
funksjonelle samfunnsutviklingsområder spesielt rundt byområdene,
innebærer at antall kommuner vil kunne komme ned mot 100.
En vanlig innvending mot større kommuner i folketall
er de store avstandene dette kan medføre innad i kommunen. En annen
innvending mot større kommuner generelt er at nærheten mellom innbyggere, tjenester
og folkevalgte svekkes.
Historisk sett har lange reiseavstander og dårlige kommunikasjoner
vært viktige begrunnelser for å videreføre dagens kommunestruktur.
Siden Christiansen-utvalget la fram sitt forslag har det skjedd
betydelige endringer i infrastrukturen, både knyttet til vei, jernbane
og bredbånd. Det vises i proposisjonen til at ensidig fokus på reisetid
i dag derfor ikke er like relevant, og kan etter utvalgets mening
ikke være styrende for en kommunereform som skal gi større enheter
som samsvarer bedre med funksjonelle regioner.
Arealmessig er Finnmark det største fylket i
landet. Store deler av fylket preges av punktbosetting og lang reisetid
mellom hovedbosettingene, som ofte er kommunesentre.
Utvalget legger til grunn at mange kommunale tjenester
uansett må leveres der folk bor. Utviklingen innenfor IKT gjør imidlertid
at forutsetningene for å etablere store kommuner også i spredtbygde
områder er annerledes enn tidligere.
Utvalget ser at det for kommuner med svært store avstander
vil kunne bli en utfordring for politisk representativitet
i kommunale organ og for politisk deltakelse generelt. Dette vil
etter utvalgets oppfatning først og fremst kunne gjelde deler av
Finnmark. Utvalget mener at også disse kommunene må foreta en gjennomgang
av de enkelte kriteriene. En god oppgaveløsning må ses opp mot ulempene
avstander vil gi for demokratiet.
Utvalget peker på at befolkningsutviklingen
i stor grad er preget av en sentralisering.
Det hevdes at en endring i kommunestrukturen med
større kommuner vil medføre at bosetting og tjenester sentraliseres
internt i kommunen, gjerne rundt det nye kommunesenteret. Når det
gjelder sentralisering av innbyggerne som følge av de kommunesammenslåingene
man har erfaring med i Norge, er funnene mindre entydige.
Utvalget oppfatter imidlertid at det er nærhet
til de store tjenestene som skole, barnehage og pleie- og omsorgstjenestene
som er viktigst for innbyggerne. Dette er tjenester som ytes desentralisert
og ofte er organisert i tilknytning til det enkelte tettsted. Hvordan
disse tjenestene skal organiseres og lokaliseres er opp til kommunene
å bestemme. Dette kan tas opp som tema i selve sammenslåingsprosessene
og eventuelt inngå i avtaler mellom kommunene før sammenslåing skjer.
Ved de siste frivillige sammenslåingene var dette et tema, og alle
kommunene har i noen grad valgt desentralisert lokalisering av en
del tjenester. Innbyggerne mener at tilgjengeligheten til tjenestene
ikke har blitt svekket etter sammenslåingene.
Erfaringene fra sammenslåingene som har vært gjennomført
viser at kommunene har fått bedre forutsetninger, muligheter og
handlingsrom når det gjelder lokalt og regionalt utviklingsarbeid.
Utredninger viser også at større funksjonelle enheter vil ha et
bedre utgangspunkt for overordnet planlegging og styring av utbyggingsmønsteret,
sammenliknet med de gamle kommunene.
Det har blitt trukket frem at innbyggerne i
små kommuner er mer fornøyd med tilgangen til tjenester som barnehage,
hjemmesykepleie og sykehjemsplasser enn innbyggerne i større kommuner.
Ifølge Innbyggerundersøkelsen 2013 utført av Direktoratet for IKT
og forvaltning (Difi) har innbyggerne i små kommuner også jevnt
over et bedre inntrykk av de kommunale tjenestene enn innbyggerne
i store kommuner.
Ekspertutvalget viser i sin rapport at innbyggernes
tilfredshet med tjenestetilbudet ikke henger sammen med kommunestørrelse,
men at den er knyttet til andre forhold som innbyggernes alder og
utdanningsnivå, i tillegg til kommunenes inntekter. At små kommuner
har høyere inntekter enn store kommuner, legger til rette for at
små kommuner kan ha en høyere dekning av blant annet sykehjemsplasser.
Innbyggerundersøkelsen viser også forhold som trekker
mot økt tilfredshet i store kommuner, som kollektivtransport, brannvesenet,
mulighet til å få arbeid i og å etablere egen næringsvirksomhet
i kommunen, samt utdanningsmulighetene.
Innbyggerundersøkelsen fra 2013 viser at når innbyggerne
skal uttale seg om helhetlig tilfredshet med egen kommune, så er
den like stor i små, mellomstore og store kommuner. Undersøkelsen
viser også at tilhørigheten er like sterk i store og små kommuner.
Oppsummert viser Innbyggerundersøkelsen 2013
at det er forhold i både store og små kommuner som innbyggerne er
fornøyde eller mindre fornøyde med. Den generelle tilfredsheten
er jevnt over høy.
De siste femti årene har kommunene fått mange nye
oppgaver. Samtidig har ansvaret for mange oppgaver blitt flyttet
fra folkevalgte organer til interkommunale samarbeid. Det fremgår
av proposisjonen at et omfattende interkommunalt samarbeid etter
departementets syn svekker lokaldemokratiet.
Det viktigste motivet fra kommunenes side for
å inngå i interkommunale samarbeid er å utnytte det regionale kompetanse-
og arbeidsmarkedet og utnytte eksisterende fagkompetanse i kommunene
på en bedre måte. Først i annen rekke vektlegges rimeligere og mer
varierte tjenester. Behovet for samarbeid varierer også mellom store
og små kommuner. Små kommuner deltar i flere samarbeid innen helse-
og omsorgssektoren enn større kommuner. De største kommunene deltar
gjennomsnittlig i flere interkommunale samarbeid innen teknisk sektor
enn mindre kommuner. På planområdet samarbeider for eksempel distriktskommuner
først og fremst for å styrke kapasitet og kompetanse til planarbeid,
mens kommuner i sentrale strøk i større grad samarbeider for å håndtere
funksjonelle planutfordringer på tvers av kommunegrenser, som felles
arbeids-, bolig- og servicemarked.
Det foreligger ikke sammenlignbare tall om interkommunalt
samarbeid. Det er imidlertid bred enighet om at omfanget av interkommunalt
samarbeid er stort, og har vært økende de seneste tiårene. Se proposisjonen
kapittel 4.6.2 for en nærmere beskrivelse av ulike kartlegginger.
Erfaringer fra ulike kartlegginger kan tyde
på at kommunene har mangelfull oversikt over sine interkommunale
samarbeider, og at det er stor mulighet for systematisk frafall
i kommunenes egne rapporteringer. Ekspertutvalget mener derfor at
det er grunn til å tro at omfanget av interkommunalt samarbeid er betydelig
høyere enn anslaget i Leknes m.fl., som anslo i alt 1 250 formelle
og uformelle samarbeid i hele landet.
Interkommunalt samarbeid kan ha positive effekter.
Leknes m.fl. (2012) viser at mindre kommuner kan høste de største
gevinstene når det gjelder kvalitet i tjenestene og når det gjelder
økonomi.
IRIS-rapporten viser videre at interkommunalt samarbeid
er vel så utbredt i store som i små kommuner. En rimelig forklaring
på dette kan være at den største kommunen i regionen har regionsenterfunksjoner
og inngår samarbeid med sine omlandskommuner i lys av denne rollen.
IRIS-rapporten viser at innen kultur, natur
og næring øker det interkommunale samarbeidet med kommunestørrelsen.
De største kommunene deltar også i gjennomsnitt i flere samarbeid
innen teknisk sektor.
En gjennomgang som ble gjort om miljørettet helsevern
i kommuner i 2009 (Helsedirektoratet, IS-1633), viser at miljørettet
helsevern fungerer generelt dårlig i kommuner med lavt innbyggertall.
Det som særlig trekkes fram er manglende kompetanse. Evalueringen
viser videre at interkommunale enheter synes å ha en bedre styrke
i å kunne ivareta flere fagområder og tverrfaglige områder, men
mangler ofte kompetanse på lokale planprosesser/-arbeid. Videre ble
det oppgitt at interkommunale enheter mangler organisatorisk tilhørighet
og deltakelse i den enkelte kommunes samfunnsutvikling. Arbeidet
utføres i stor grad reaktivt i stedet for å forebygge at uheldige miljøforhold
oppstår. Konsekvensen blir at det foretas inspeksjoner og krav om
retting av forhold i ettertid.
Ekspertutvalget peker på at interkommunalt samarbeid
kan gjøre samarbeid på tvers av tjenestene innad i en kommune vanskeligere.
For eksempel er det for barnevernets del avgjørende med et godt
samarbeid med helsetjenesten, barnehager og skole. Dette kan bli
mer krevende når barnevernet for eksempel er lagt til en vertskommune.
Jo flere interkommunale samarbeid, desto større er muligheten for
at man ikke ser kommunens tjenester i sammenheng.
Hvis det er behov for økonomiske innsparinger
i en kommune i løpet av budsjettåret kan dette bli vanskelig. Konsekvensen
kan bli at kommunen må kutte i de tjenestene en ikke samarbeider
om, og at samarbeidsområdene blir skjermet fra kutt.
Det pekes i proposisjonen på at det er viktige
utfordringer ved interkommunalt samarbeid. For andre tjenester som
ikke er velferdstjenester, vil interkommunale samarbeid kunne være
økonomisk rasjonelle.
Det fremgår av proposisjonen at departementet derfor
ikke vil legge begrensinger på bruken av interkommunalt samarbeid.
Hvis kommuner ser at samarbeid med andre kommuner gir gevinster
for økonomi og/eller tjenestekvalitet, og samtidig har et godt grep om
styringen og kontrollen med samarbeidet, må det være opp til den
enkelte kommune å vurdere om den vil inngå slike samarbeider. Det
er imidlertid viktig at når en kommune inngår et interkommunalt
samarbeid, må den også ha kompetanse og kapasitet til å kontrollere
og håndtere samarbeidet.
Regjeringen er opptatt av at kommunereformen legger
til rette for en kommunestruktur som ikke gjør det absolutt nødvendig
for kommunene å inngå interkommunalt samarbeid for å kunne løse
sine lovpålagte oppgaver.
I lys av den forestående kommunereformen, ønsker
departementet å starte opp et arbeid med sikte på å avvikle den
muligheten til interkommunalt samarbeid som ligger i samkommunemodellen.
Samkommunen utgjør et nytt forvaltningsorgan (selvstendig juridisk
person) som gir mulighet til sektorovergripende samarbeid. Deltakerkommunene
overfører ikke bare oppgaver til samkommunen, men også ansvaret
for å utføre disse. Om en kommune trenger å samarbeide på så mange
tjenesteområder som samkommunen gir anledning til, mener regjeringen
at kommunesammenslåing er en bedre løsning. Samkommunen er en modell
som ytterst få kommuner har tatt i bruk, noe som viser at denne
modellen oppleves som mindre relevant for kommunene. Modellen er
hjemlet i kommuneloven.
Departementet mener at ekspertutvalgets første rapport
gir et solid faglig grunnlag for det videre arbeidet med kommunereformen.
Departementet mener at utvalgets kriterier er
et godt utgangspunkt både i de lokale prosessene og senere når staten
skal vurdere hva som er en god nasjonal kommunestruktur. Departementet
vil sørge for at det utvikles et faktagrunnlag for de lokale diskusjonene,
og kriteriene vil være en del av dette.
En styrking av fagmiljøene som kan gi bedre oppgaveløsning,
er også bakgrunnen for at utvalget anbefaler en minstestørrelse
på kommunene på 15 000–20 000 innbyggere.
Større kommuner med bedre kapasitet og kompetanse
vil legge til rette for gode og likeverdige tjenester over hele
landet. Større fagmiljø vil gi mer stabile arbeidsmiljø, bredde
i kompetansen og en bredere tiltaksportefølje, særlig i små og spesialiserte
tjenester. Større fagmiljø vil også legge til rette for en bedre kvalitetsutvikling
i de store tjenestene.
Regjeringen mener det ikke er naturlig å stille
et absolutt krav til innbyggertall. Samtidig er ekspertutvalget
tydelig på hvilke forutsetninger kommuner bør ha for å sikre gode
tjenester innen for eksempel barnevern, PPT og legevakt. Disse forutsetningene vil
også styrke kommunenes mulighet til å ivareta samfunnsutviklerrollen
og myndighetsrollen.
Utvalget ser at avstander kan være til hinder
for kommunesammenslåing opp til den størrelsesorden utvalget anbefaler,
først og fremst i Finnmark. Utvalget mener imidlertid at utfordringen
ikke gjelder tjenestene, som uansett må leveres der innbyggerne
har behov for dem. Utfordringen gjelder demokratisk representasjon,
og der lange reiseavstander kan hindre flere grupper å delta i politisk
arbeid. For å sikre kvaliteten i tjenestetilbudet, foreslår ekspertutvalget
pålagt interkommunalt samarbeid som en løsning i de tilfeller hvor
avstandsulempene er så store at kommunene ikke finner det tilrådelig
med kommunesammenslåing.
Departementet legger til grunn at avstandsulemper
kan gjelde flere steder enn i Finnmark. Kommunereformen må ta hensyn
til Norges mangfoldige geografi. De kommunene som anser dette som
en særlig stor utfordring, må vurdere dette særskilt i de lokale
prosessene.
Departementet vil utrede en generell hjemmel
i kommuneloven som gir anledning for å pålegge interkommunalt samarbeid
for å få større fagmiljø i de tilfeller kommunene på grunn av avstander
vurderer at det ikke kan slå seg sammen, jf. omtale av prosessene
i kapittel 4.7 i proposisjonen.
Ekspertutvalgets andre anbefaling gjelder i
første rekke å sikre bedre samsvar mellom kommunestrukturen og funksjonelle
samfunnsutviklingsområder.
Departementet vil vise til at det er et mål
med kommunereformen at den skal styrke forutsetningene for en helhetlig
samfunnsutvikling i alle deler av landet både når det gjelder arealbruk,
samfunnssikkerhet og beredskap, transport, næring, miljø og klima,
og den helsemessige og sosiale utviklingen i kommunen.
En endret kommunestruktur vil gi større og mer funksjonelt
avgrensede kommuner som evner å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling
lokalt og regionalt, og en kommunesektor som vil være i stand til
å løse nasjonale utfordringer.
Det vises i proposisjonen til at regjeringen
vil oppfordre samtlige kommuner til å ta stilling til utvalgets
anbefalinger i de lokale prosessene.
Det vises i proposisjonen til at kriteriene
til staten om en bred oppgaveportefølje og rammestyring er noe regjeringen
vil følge opp i det videre arbeidet med kommunereformen. Disse kriteriene
fanges også opp i den tredje av utvalgets anbefalinger, hvor utvalget
forutsetter at staten reduserer detaljstyringen. Samtidig understreker
også ekspertutvalget at for å sikre gode og slagkraftige demokratiske arenaer,
må ordninger for politisk deltakelse videreutvikles. Regjeringen
deler denne oppfatningen og vil redusere den statlige styringen
av kommunene.
Regjeringen mener at interkommunalt samarbeid ikke
er et fullgodt alternativ til større og mer robuste kommuner. Som
vist fører dette til en mer kompleks forvaltning, og svekker demokrati,
transparens og kontroll ettersom viktige beslutninger flyttes fra
folkevalgte organer til interkommunale samarbeid. Krav om konsensus
i samarbeidsorganer kan dessuten gjøre det vanskelig å
fatte beslutninger i kontroversielle spørsmål, som for eksempel
i utbyggingssaker. Det er en utfordring at de minste kommunene, som
har det største behovet for interkommunalt samarbeid, også har minst
kapasitet og kompetanse til å etablere, styre og håndtere formelle
samarbeid.
Departementet mener det er en betydelig fordel med
større kommuner at behovet for interkommunalt samarbeid om viktige
kommunale oppgaver vil bli redusert. Klare ansvarslinjer og god
rolleavklaring vil kunne styrke det lokalpolitiske engasjementet.
Større kommuner, med et bredt ansvarsområde, vil
gi grunnlag for større styringskapasitet og gjennomføringskraft.
Dette vil også kunne gjøre lokalpolitikken mer attraktiv og meningsfull
for politikerne. Større kommuner vil som regel være mer økonomisk robuste
og vil dermed ha større evne til å finansiere tiltak utover de sentrale
velferdstjenestene, som kommunene selv ønsker å prioritere. De vil
også ha større fagmiljøer og større ressurser til å utvikle lokalsamfunnet
i den retning de ønsker.
Ekspertutvalgets samlede vurdering når det gjelder
demokratiske konsekvenser av en økt kommunestørrelse er at det vil
kunne styrke heller enn svekke lokaldemokratiet, men at det vil
endre måten lokaldemokratiet fungerer på.
Ekspertutvalget viser til erfaringene med den danske
kommunereformen hvor det ikke var tilstrekkelig oppmerksomhet rundt
demokratiutfordringene, verken hos staten eller hos de nye kommunene.
Større kommuner vil trolig føre til færre folkevalgte, og det vil
bli vanskelig for innbyggerne å opprettholde samme nærhet til folkevalgte
som i små kommuner. Det kan på den ene siden også være en fordel
fordi det i små forhold kan bli for nært og gi manglende distanse
og habilitetsutfordringer også i politikken. For innbyggernes tilgjengelighet
til de folkevalgte kan det likevel være negativt.
Utvalget understreker at det ikke er grunn til
å tro at demokratiutfordringer som følge av sammenslåinger vil løse
seg av seg selv. Etter en sammenslåing vil det derfor være behov
for demokratitiltak innad i den nye kommunen.
Departementet er enig i dette og mener at det
er viktig, gjerne i samarbeid med KS, å vurdere hensiktsmessige
tiltak. Ekspertutvalget peker på folkevalgtopplæringen som et tiltak
som kan brukes for å utvikle politikerrollen, blant annet for å
ta vare på og utnytte et utvidet politisk handlingsrom.
Departementet er enig i at det må være oppmerksomhet
om at innbyggernes vurdering av lokaldemokratiet kan endre seg som
følge av at kommunene blir større. Et nærliggende tiltak for de
nye kommunene vil være å vurdere oppretting av lokalutvalg/bydelsutvalg
for å legge bedre til rette for lokal deltakelse. Lokalutvalgene/kommunedelsutvalgene
er i dag hjemlet i kommuneloven og disse kan gis kompetanse fra
å være en høringsinstans til å kunne få delegert myndighet for konkrete
oppgaver. Det er gode erfaringer fra tidligere sammenslåinger med
slike lokalutvalg, blant annet i Bodø og Vindafjord. Det er viktig
at den politiske ledelsen i de nye kommunene tidlig vurderer og
finner fram til løsninger som kan ivareta interessene til de ulike
delene av kommunen.
Analysen til ekspertutvalget viser at lokalpolitikken
i små og store kommuner kan fungere ulikt. I små kommuner legger
nærheten mer til rette for å ta kontakt med ordføreren, og ha større
forståelse for lokalpolitikken. Innbyggere i små kommuner har også
mer tillit til lokalpolitikere og en større vilje til å ta på seg
politiske verv enn innbyggerne i store kommuner.
Store kommuner derimot, legger i større grad
til rette for å delta i politisk aktivitet mellom valgene, og har
oftere ulike medvirkningsordninger. Det ligger et stort potensial
for engasjement og involvering av innbyggerne i en planmessig tilnærming
til dette spørsmålet. En viktig faktor for å lykkes med god innbyggermedvirking
er at kommunen har en administrativ stab som kan forankre arbeidet
og håndtere innspill.
Ekspertutvalget mener at når de minste kommunene
blir større, og når kommunegrensene i mindre grad er til hinder
for god samfunnsutvikling, så vil behovet for statlig detaljstyring
reduseres. Dersom staten i større grad driver rammestyring vil det
lokale handlingsrommet øke, noe som vil styrke lokaldemokratiet.
Det er et mål for kommunereformen at færre og større
kommuner, med gjennomgående god kapasitet og kompetanse, vil kunne
gjennomføre en velferdspolitikk i henhold til nasjonale mål og slik
kunne redusere behovet for statlig detaljstyring. Med redusert statlig
detaljstyring vil kommunene få større frihet til å prioritere og
tilpasse velferdstilbudet til innbyggernes behov. En viktig forutsetning
for dette er at kommunene i hovedsak rammefinansieres. Når staten
ser det nødvendig med øremerkede midler bør disse utformes slik
at de ikke fører til unødig merarbeid, kontroll og rapportering.
Det er derfor igangsatt et arbeid for å forenkle prosedyrene for
søknad og rapportering på øremerkede tilskudd.
Kommuner med robuste fagmiljøer vil ha gode forutsetninger
for å ha en god egenkontroll, noe som på sikt kan føre til bedre
etterlevelse av lovverket og dermed redusere behovet for statlig
tilsyn. En statlig styring som bygger på at kommunene har ansvar
for å kontrollere egen virksomhet, gir god effektivitet og et godt
grunnlag for lokalt tilpasset oppgaveløsning. Etter departementets
syn kan det være store effektivitetsgevinster å hente ut ved å se
statlig tilsyn og kommunal egenkontroll i sammenheng. NIBR peker i
rapporten «Samordning av statlig tilsyn og systemrevisjon som tilsynsmetode»
(NIBR-rapport 2011:28) på at det er grunn til å tro at de statlige
tilsynene og kommunerevisjonene gjør unødig dobbeltarbeid, bl.a.
på grunn av at informasjon om resultat ikke blir utvekslet og fordi
de ikke samordner seg.
Regjeringen vil fortsette arbeidet med å redusere den
statlige detaljstyringen, og statlig styring vil være et viktig
tema i meldingen om nye oppgaver til større og mer robuste kommuner.
Høsten 2014 vil alle landets kommuner inviteres til
å delta i prosesser med sikte på å vurdere og å avklare om det er
aktuelt å slå seg sammen med nabokommuner. Fylkesmannen vil få ansvar
for å igangsette disse prosessene. Det er ønskelig at de regionale prosessene
gjennomføres i et samarbeid mellom fylkesmannen og KS regionalt.
Regjeringen ser på KS som en sentral aktør i kommunereformen, og
KS vil få en egen invitasjon om å delta i prosessene.
Fylkesmannen er godt egnet som tilrettelegger og
koordinator i de prosessene som skal gjennomføres lokalt/regionalt.
Departementet mener at det er viktig å få på plass fundamentet for
gode lokale prosesser på et tidlig tidspunkt i reformperioden. Et
utgangspunkt kan være at fylkesmannen legger til rette for innledende
samtaler mellom ulike kommunegrupper i fylket. Dette bør skje etter
en vurdering av lokale preferanser og i samarbeid med KS regionalt. Fylkesmannen
kan invitere til seminarer eller fellesmøter. Fylkesmannen skal
tidlig ta initiativ mot de regionale KS-styrene for å drøfte og
avklare hvordan samarbeidet skal være gjennom reformperioden, og finne
fram til en hensiktsmessig form på og innhold i dette samarbeidet.
Hvordan det praktiske samarbeidet vil bli i det enkelte fylke, vil
derfor kunne variere.
Fylkesgrensene skal ikke være til hinder for
å slå sammen kommuner. Det vil derfor være avgjørende for en god
gjennomføring av prosessene at det er kontakt og samarbeid mellom
fylkesmennene på tvers av nabofylkene.
Departementet vil i et eget oppdragsbrev til
fylkesmennene beskrive oppdraget nærmere etter at kommuneproposisjonen
er behandlet i Stortinget. Som et utgangspunkt bør igangsatte prosesser
i stor grad fortsette sitt planlagte løp, men det må samtidig legges
opp til at prosessene avsluttes samtidig med resten av regionen.
Kompetansesenteret for distriktsutvikling (KDU)
vil kunne bistå prosessveilederne i de enkelte fylkene (se nærmere
omtale nedenfor) både om erfaringer fra tidligere sammenslutninger
og om råd når det gjelder organisering av de lokale prosessene. KDU
vil imidlertid ikke ha kapasitet til å bistå enkeltkommuner eller
de enkelte sammenslutningsalternativene i konkrete utredningsarbeid.
Fastsetting og endring av kommunegrenser reguleres
av lov av 15. juni 2001 nr. 70, inndelingslova. Loven inneholder
ikke vilkår som virker styrende på antallet kommuner. Fylkesmannen
er det sentrale bindeleddet mellom staten og kommunene i alle saker
som følger av inndelingslova. I rundskriv H-01/07 framgår det blant
annet hvilke oppgaver som er delegert til fylkesmannen.
Innbyggere og næringslivet i en kommune har rett
til å foreslå grensejustering eller grensefastsetting, men det er
bare kommunestyret selv som kan fremme forslag om sammenslåing eller
deling, jf. § 8. Stortinget og departementet kan også ta initiativ til
alle typer inndelingssaker.
Kongen i statsråd kan avgjøre saker om deling
eller sammenslåing av kommuner når kommunene det gjelder er enige.
Dersom kommunene ikke er enige, må saken avgjøres av Stortinget.
I saker om sammenslåing på tvers av en fylkesgrense kan Kongen i
statsråd flytte en kommune til et annet fylke. Saker der to eller
flere kommuner bytter fylke må avgjøres av Stortinget. Departementet
har avgjørelsesmyndighet i alle saker om justering av kommunegrenser.
Dersom kommunene det gjelder er enige i løsningen, og det anses
for å være en mindre sak, kan grensejusteringen avgjøres av fylkesmannen.
De lokale/regionale prosessene må ta utgangspunkt
i målene for reformen.
Departementet vil gi økonomisk støtte til en
prosessveileder i det enkelte fylkesmannsembete fra høsten 2014.
Også KS kan, etter søknad, få midler til sitt
arbeid med kommunereformen.
Tradisjonelt har spørsmål om sammenslåinger medført
store og tidkrevende utredninger og folkeavstemninger.
Siden starten av 2000-tallet har departementet gitt
støtte til om lag 50–60 lokale utredninger. Erfaringene fra dette
arbeidet gir et bilde av hva som utredes i de ulike alternativene,
og hvilket datagrunnlag det er vanlig å benytte seg av. Det foreligger
mye tilgjengelig data i en rekke nasjonale registre som enkelt kan
bearbeides for å gi relevant informasjon til hvert enkelt sammenslåingsalternativ
og hver enkelt kommune. Departementet har de siste årene også jobbet
med å gjøre informasjon på kommunenivå lett tilgjengelig på Internett.
Videre har planavdelingene i de enkelte fylkeskommunene mye relevant,
tilgjengelig informasjon som vil kunne benyttes i de lokale prosessene.
Departementet tar sikte på å utarbeide standardiserte
faktaoppsett med utgangspunkt i kriteriene som er utarbeidet av
ekspertutvalget og annen relevant tilgjengelig informasjon. Faktaoppsettet
vil også være et viktig verktøy for de regionale prosessveilederne. Departementet
mener derfor det ikke lenger vil være behov for å videreføre dagens
praksis med utredninger av enkeltstående sammenslåingsalternativer.
Inndelingslova § 10 sier at innbyggerne bør
høres før kommunestyrene gjør vedtak om en eventuell sammenslåing.
Slike høringer kan skje ved folkeavstemning, opinionsundersøkelser,
møte eller lignende. Tradisjonelt har det i de fleste kommuner vært gjennomført
folkeavstemninger i spørsmål om kommunesammenslåing. Departementet
vil i forbindelse med kommunereformen utarbeide et opplegg for spørreundersøkelser
som kommunene vil få tilbud om å bruke i høringen av innbyggerne.
Spørsmål som kan være aktuelle i en slik spørreundersøkelse kan for
eksempel være knyttet til hvilke forventinger innbyggerne har til
det framtidige tjenestetilbudet, hvordan de ser på potensialet for
utvikling og vekst, og hvordan de forholder seg til ulike sammenslåingsalternativer.
Dette vil etter departementets syn gi kommunestyrene et bredere
og bedre beslutningsgrunnlag enn hva som er mulig i en rådgivende
folkeavstemning.
Det vil fortsatt være opp til kommunene selv
å avgjøre om de ønsker å spørre om innbyggernes råd ved folkeavstemning
eller benytte en spørreundersøkelse. Departementet vil dekke inntil
100 000 kroner til hver kommune i forbindelse med høring av og informasjon
til innbyggerne.
Departementet ønsker å peke på at kommunereformen
ikke bare er en sammenslåingsreform. En nasjonal reform bør også
legge til rette for at lokale saker som har oppstått på grunn av
uhensiktsmessige og utdaterte kommune- og fylkesgrenser, blir løst.
Endring av kommunegrenser vil i noen tilfeller også
bety endring av fylkesgrenser. Det legges opp til at uhensiktsmessige
fylkesgrenser også vil bli behandlet i kommunereformen. I slike
saker vil det kunne oppstå behov for å veie nasjonale hensyn mot lokale
ønsker. En problemstilling ved endring av fylkesgrensene vil være
mandatfordelingen til Stortinget. Hvert åttende år beregnes den
fylkesvise mandatfordelingen til Stortinget basert på innbyggertall og
areal i 19 valgdistrikter. Dette er fastlagt i Grunnloven § 57.
Det fremgår av valgloven § 11-1 at hvert fylke utgjør et valgdistrikt.
Reglene for endring av fylkesgrenser ble endret i 2013, og nå står
det i inndelingslova § 6:
«Kongen gjer vedtak om justering av grenser mellom
kommunar og mellom fylke. Dersom grensejustering mellom fylke gjeld
meir enn éin kommune, skal saka leggjast fram for Stortinget til
avgjerd.»
Tidligere var lovteksten direkte knyttet til
mandatfordelingen. Da het det at saker som får følge for flere innbyggere
enn det som står bak hvert stortingsmandat, skal legges fram for
Stortinget til avgjørelse. Tanken bak formuleringen var at Kongen
ikke skulle kunne avgjøre sammensetningen av Stortinget. Da inndelingslova
ble vedtatt i 2001 var det ikke noe lovfestet kriterium for fordeling
av stortingsmandat, men det ble endringer i forbindelse med innføring
av ny valglov i 2002 og endringer i Grunnloven. Nå er det klare
utregninger som fastsetter mandatfordelingen, basert på innbyggertall
og areal i fylkene. Departementet viste i Prop. 109 L (2012–2013)
at selv små endringer av fylkesgrensen ville kunne ha innvirkning
på mandatfordelingen. Derfor ble det foreslått en tydelig myndighetsfordeling
mellom regjering og Storting, hvor det blant annet ble åpnet for
at regjeringen skulle kunne gjennomføre sammenslåinger på tvers
av dagens fylkesgrenser. Samtidig ble det poengtert at regjeringen
kan sende en sak til Stortinget selv om det bare gjelder en kommune,
for eksempel der saken er av en slik art at utfallet kan være av
nasjonal interesse.
Den gjeldende fylkesvise fordelingen av stortingsmandatene
ble fastsatt av departementet våren 2012, basert på innbyggertallene
per 1. januar 2012. Ny fylkesvis mandatfordeling skal beregnes av
departementet i 2020, basert på innbyggertall per 1. januar 2020.
En endring av dagens fylkesgrenser vil dermed ikke påvirke Stortingets
sammensetning før etter stortingsvalget i 2021. Departementet vil
i proposisjonen til Stortinget våren 2017 synliggjøre hvilke konsekvenser
regjeringens forslag til ny kommunestruktur vil ha for den fylkesvise
mandatfordelingen.
Departementet forutsetter at fylkesmennene også legger
til rette for prosesser på tvers av fylkesgrensene.
Det vil også være tilfeller hvor det vil være
mest hensiktsmessig å vedta nye grenser i forbindelse med kommune-/fylkessammenslåinger.
Departementet forutsetter at det legges opp til gode prosesser som tar
høyde for slike utfordringer.
Kommunereformen må ta hensyn til Norges mangfoldige
geografi. Regjeringen mener derfor at det ikke kan stilles et absolutt
krav til innbyggertall. Christiansen-utvalget anbefalte i 1992 en
veiledende norm for akseptabel tilgjengelighet på 60 minutter til kommunesenteret.
Departementet mener det kan være utfordrende å sette landsdekkende
standard for akseptabel reiseavstand, da topografiske og klimatiske
forhold i noen tilfeller kan være vel så utfordrende for tilgjengelighet.
Derfor er spørsmålet om avstand en utfordring som best løses lokalt,
og departementet mener at spørsmålet om avstand må vurderes i hvert enkelt
tilfelle. Ekspertutvalget har synliggjort at innbyggernes behov
for å besøke kommunesenteret har blitt mindre, blant annet på grunn
av teknologibaserte tjenester.
Det er et mål for kommunereformen at alle innbyggerne
skal ha gode og likeverdige tjenester, uavhengig av hvor man bor.
For mange kommuner betyr det at de må ha større fagmiljøer for å
ivareta dette målet. Kommuner der avstandsulempene kan bli svært
store ved sammenslåing, må vurdere dette spesielt. De må i sine
vurderinger veie fordelene ved en bedre og mer robust oppgaveløsning
opp mot de demokratiske ulempene svakere representativitet eller mer
omfattende interkommunalt samarbeid kan gi.
For å sikre kvaliteten i tjenestetilbudet, foreslår ekspertutvalget
pålagt interkommunalt samarbeid som en løsning i de tilfeller hvor
avstandsulempene er så store at kommunene ikke finner det tilrådelig med
kommunesammenslåing. Departementet vil utrede en generell hjemmel
i kommuneloven som gir anledning til å pålegge interkommunalt samarbeid for
å få større fagmiljø i de tilfeller kommunene på grunn av avstander
ikke ønsker å slå seg sammen. En slik generell hjemmel kan erstatte
hjemlene i særlovene.
I St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn –
regional framtid, ble det lagt til rette for å gjennomføre en regionreform
hvor målet var å etablere færre og større regioner som erstatning
for dagens fylkeskommuner. Det ble gjennomført to regionale høringsrunder,
med foreløpige vedtak våren 2007 og endelige vedtak våren 2008.
Vedtakene ble oppsummert av regjeringen Stoltenberg II i Ot.prp.
nr. 10 (2008–2009) på følgende måte:
«Vedtakene er ikke sammenfallende på en slik måte
at de gir grunnlag for å endre fylkesgrenser på frivillig basis.
Dermed ser ikke regjeringen at det er grunnlag for å ta initiativ
til å endre fylkesinndelingen.»
Det er et utgangspunkt for arbeidet med kommunereformen
at inntil det foreligger en robust kommuneinndeling og kommunene
har fått tilført nye oppgaver, vil fylkeskommunene bestå. En vurdering
av det regionale folkevalgte nivået bør eventuelt tas etter at kommunereformen
er gjennomført. Det er fortsatt ulike syn på fylkeskommunens fremtid
og utviklingen av et regionalt forvaltningsnivå, mens det er bredere
politisk enighet om behovet for en kommunereform. Det vil i tillegg
være uhensiktsmessig å gjennomføre en ny omfattende prosess allerede
seks år etter forrige forsøk. Dersom fylkeskommuner på eget initiativ
ønsker å slå seg sammen, er regjeringen åpen for at det kan gjennomføres.
Dersom det diskuteres forslag til kommunesammenslåinger
som påvirker fylkeskommunenes grenser, vil det være viktig at fylkeskommunene
blir involvert på et tidlig tidspunkt.
Samelovens kapittel 3 gir innbyggerne i forvaltningsområdet
for samisk språk rettigheter til bl.a. å kunne benytte samisk i
kontakt med offentlige myndigheter, rettsvesen og helsevesen. Også
andre lover knytter bestemte ordninger til forvaltningsområdet for
samisk språk (enkelte steder kalt samiske distrikt).
I 2005 ble sameloven endret slik at det nå fastsettes
i forskrift hvilke kommuner som inngår. Ved spørsmål om innlemming
av nye kommuner i forvaltningsområdet er det nå Sametinget som skal
søke departementet om dette. Det er lagt til grunn som en forutsetning
at kommunen selv har ønsket å bli en del av forvaltningsområdet,
jf. Ot.prp. nr. 38 (2004–2005). Departementet vurderer søknaden,
og Kongen vil eventuelt fastsette endring i forskriften.
Arbeidet med å skape større og mer robuste kommuner
kan aktualisere problemstillinger knyttet til forvaltningsområdet
for samisk språk. En eventuell endring av det samiske forvaltningsområdet,
som fører til en innskrenking av samiske språkbrukeres rettigheter,
vil reise spørsmål om forholdet til Grunnloven og Norges internasjonale
forpliktelser. Det vil kunne tilsi at saken må forelegges Stortinget.
Minoritetsspråkpakten fastslår blant annet prinsippet
om at administrative inndelinger ikke skal utgjøre et hinder for
å fremme det berørte regions- eller minoritetsspråk. I tillegg gir
rammekonvensjonen for nasjonale minoriteter bestemmelser om at det
skal legges til rette for bruk av minoritetsspråk overfor myndighetene
i områder som tradisjonelt eller i betydelig antall er bebodd av
nasjonale minoriteter. I Norge har det hittil vært lagt til grunn
at plikten overfor samene i denne bestemmelsen i hovedsak er oppfylt
gjennom ordningen med et forvaltningsområde for samisk språk. Forholdet
til folkeretten må derfor vurderes ved spørsmål om eventuelle endringer
i forvaltningsområdet som følge av en ny kommunestruktur.
Regjeringen er opptatt av å ta vare på samisk språk,
og vil vektlegge at samiske språkbrukere ikke kommer dårligere ut
som følge av endringer i kommuneinndelingene. Fylkesmennene i de
aktuelle fylkene må sikre at Sametinget involveres i de regionale prosessene
på en hensiktsmessig måte. Hvis det blir aktuelt å gjøre endringer
i dagens forvaltningsområde for samisk språk, med andre ord lov-
eller forskriftsendringer, vil departementet konsultere med Sametinget
i tråd med Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter
og Sametinget.
Det er kommunene selv som avgjør hvilken målform
som skal brukes i kommunen. Departementet legger til grunn at kommunene
selv finner gode løsninger på språkutfordringene når de gjennomfører
de lokale prosessene.
Endring av kommunenes administrative grenser vil
også kunne ha innvirkning på andre administrative inndelinger. Kirkelig
inndeling vil for eksempel bli påvirket av en endring av kommunale
grenser. Selv om kommunesammenslåinger først berører andre
aktører etter at sammenslåingen er gjennomført, bør disse aktørene
holdes orientert om de lokale og regionale prosessene på en hensiktsmessig
måte. Det mest hensiktsmessige vil være at informasjonen gis på
kommune- og fylkesnivå. Departementet mener at aktørene som vil
bli påvirket av en kommunesammenslåing må få tidlig informasjon
og tilstrekkelig tid til å forberede seg på endringene som vil komme.
I forbindelse med sammenslåinger kan lånegjelden
øke fordi det sittende kommunestyret kan investere og velte kostnadene
over på den nye, større kommunen. For å sikre sammenslåtte kommuner
etter kommunereformen best mulige vilkår for driften og utviklingen
videre, kan det være behov for å styrke den statlige kontrollen
i forkant av reformen.
Dette er bakgrunnen for et lovforslag som nå
sendes på høring og som vil innebære at kommunenes låneopptak og
langsiktige leieavtaler må godkjennes av fylkesmannen for å være
gyldige. Godkjenningsordningen er bare ment å hindre rent strategiske
tilpasninger eller disposisjoner i forkant av kommunereformen. Formålet
er å unngå konflikter mellom aktuelle kandidater for sammenslåing
og at kommuner gjør seg mindre «attraktive» som partnere ved å ta opp
nye lån. Nye, større kommuner vil få et bedre økonomisk grunnlag
for å lykkes dersom en unngår høyere lånegjeld enn nødvendig, og
unngår driftsmessige ulemper som følge av uhensiktsmessig lokalisering
av nye bygg. Det legges opp til en effektiv godkjenningsordning.
Det legges i proposisjonen opp til at de regionale prosessene
starter opp høsten 2014 og avsluttes ved utgangen av 2016. Det pekes
i proposisjonen på at det er viktig at kommunene kommer i gang med
diskusjonene om sammenslåing høsten 2014 selv om ikke alle komponentene
i reformen er kjent på dette tidspunktet. Regjeringen tar sikte
på å legge fram en melding til Stortinget våren 2015 med forslag
til nye oppgaver til robuste kommuner. Stortinget vil dermed ha
behandlet forslaget før kommunene oppsummerer sine prosesser og
gjør vedtak om sammenslåing.
Det er allerede kommuner som diskuterer sammenslåing.
Noen av disse har fått statlig støtte til å utrede konsekvenser
ved en sammenslåing. Regjeringen ønsker at kommuner som tidlig i
reformen fatter vedtak om at de ønsker å slå seg sammen, skal slippe unødvendige
perioder der prosessene står på vent.
Erfaringene fra de siste sammenslåingene tilsier at
det lokalt er behov for minimum halvannet år fra det fattes nasjonale
vedtak om sammenslåing, til sammenslåingen trer i kraft, selv om
dette varierer mellom ulike sammenslåinger. For kommuner som fatter
vedtak tidlig i kommunereformperioden, mener departementet at det
er viktig at disse gis mulighet til å starte selve sammenslåingsprosessene
på et tidlig tidspunkt. En sammenslåing vil alltid tre i kraft ved
et årsskifte. Det er vanlig at sammenslåinger gjennomføres ved årsskiftet
etter et kommunestyre- eller stortingsvalg, men det er ingen forutsetning.
Kongen i statsråd har myndighet til å vedta
sammenslåinger der kommunene er enige. For kommuner som gjør kommunestyrevedtak
i løpet av høsten 2015, vil departementet legge til rette for at
sammenslåing skal kunne vedtas på nasjonalt nivå i løpet av våren
2016. Et slikt løp tilsier at disse sammenslåingene vil kunne tre
i kraft fra 1. januar 2018.
Det er noen forutsetninger som må være til stede for
å kunne gjennomføre et slikt løp. Først og fremst må vedtakene være
likelydende i de aktuelle kommunene. Departementet vil deretter
foreta en vurdering av om de foreslåtte sammenslåingene er i tråd
med målene for reformen. Dersom det kommer mange søknader om sammenslåing
på tvers av fylkesgrenser, vil det kunne bidra til å forsinke prosessene
selv om forslagene er i tråd med målene med reformen. Departementet
har myndighet til å flytte en kommune over til et annet fylke i
forbindelse med en sammenslåing. Sammenslåinger som er mer omfattende må
avgjøres av Stortinget.
I reformen legges det opp til at kommunene fatter vedtak
innen sommeren 2016. De kommunale vedtakene skal meldes inn til
departementet via fylkesmannen, som bistår med å oppsummere tilbakemeldingene
fra hvert enkelt fylke. Fylkesmannen vil også bli bedt om å gjøre
en vurdering på selvstendig grunnlag av de samlede tilbakemeldingene.
Regjeringen planlegger å fremme en samlet proposisjon
til Stortinget om ny kommunestruktur våren 2017. Kommunale vedtak
som fattes høsten 2015, men som ikke følges opp av kongelig resolusjon
våren 2016, vil også bli inkludert i proposisjonen.
I utarbeidelsen av beslutningsgrunnlaget for Stortinget
vil det bli lagt til grunn at enkeltkommuner ikke skal kunne stanse
endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut fra regionale og nasjonale
hensyn. I proposisjonen vil det dermed kunne foreslås sammenslåinger
av kommuner som avviker fra de lokale vedtakene.
Departementet legger til grunn at sammenslåingene
som et utgangspunkt vil iverksettes senest fra 1. januar 2020. Det
vil ofte være ønskelig å gjennomføre valg forut for en sammenslåing,
slik at kommunestyrevalget høsten 2019 blir valg til de nye kommunestyrene.
Ved de siste sammenslåingene har departementet anbefalt minimum
1,5 år fra vedtak til sammenslåing. Dette er beregnet til arbeidet
som må gjøres etter at det er gjennomført felles kommunestyremøte,
jf. inndelingslova § 25, og kommunene har blitt enige om sentrale
spørsmål som navn og størrelsen på kommunestyret. Det er ikke lagt
opp til at alle kommunene skal være kommet så langt i prosessene før
Stortinget behandler proposisjonen med forslag til ny kommunestruktur.
Etter departementets vurdering bør det derfor legges opp til en
lengre sammenslåingsperiode i denne delen av kommunereformen. Dersom
det er ønsket lokalt, vil det kunne være aktuelt at enkelte
sammenslåinger kan iverksettes fra 1. januar 2019. Dette vil avhenge
av hvor langt de ulike kommunene har kommet i sine prosesser.
Rammene for økonomisk kompensasjon ved sammenslåing
er slått fast i inndelingslova § 15:
«Ved samanslåing av kommunar eller fylke gir staten
delvis kompensasjon for eingongskostnader som er direkte knytte
til samanslåingsprosessen. I ein overgangsperiode gir staten også
kompensasjon for bortfall av rammetilskot.»
Departementet dekker i dag nødvendige engangskostnader
i sammenslåingsprosessen, og kommunene blir kompensert for tap av
framtidige statlige tilskudd i en overgangsperiode på 20 år. Det
har også vært gitt støtte til ulike infrastrukturprosjekt i forbindelse
med kommunesammenslåinger.
Departementet har i tidligere sammenslåinger dekket
direkte engangskostnader etter søknad fra kommunen. Se proposisjonen
for detaljer.
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet kompenserer
sammenslåtte kommuner for en reduksjon i rammetilskuddet som følge
av sammenslåingen. Se proposisjonen for detaljer.
Under regjeringen Bondevik 2 ble det i tillegg gitt
lovnad om støtte til infrastrukturtiltak i forbindelse med kommunesammenslåinger.
Ved fem av de sju siste sammenslåingene har kommunen fått støtte
til infrastrukturtiltak eller andre kostnader ut over dekning av
engangskostnader.
For å legge til rette for overgangen til en
ny kommune for kommuner som slår seg sammen, vil regjeringen benytte
positive økonomiske virkemidler som kan stimulere til kommunesammenslutning
i reformperioden.
Departementet legger opp til at alle kommuner som
slår seg sammen i reformperioden får dekket engangskostnader ved
sammenslåingen etter en standardisert modell.
Basert på utbetalingene i de siste sammenslåingsprosessene
er 20 mill. kroner satt som et grunnbeløp per sammenslåing. Det
er imidlertid grunn til å anta at kostnadene ved en sammenslåing vil
øke med flere kommuner i sammenslåingen, blant annet siden det da
vil være flere systemer som skal samordnes. Videre kan det være
terskeleffekter som slår inn med høyere innbyggertall. I den standardiserte
modellen tas det hensyn til dette, slik at støtten til dekning av
engangskostnadene differensieres etter antall kommuner og antall
innbyggere i sammenslåingen. Se tabell under pkt. 4.9.1
i proposisjonen.
Samferdsel og infrastruktur er ofte et sentralt
element i kommunenes vurderinger av kommunestrukturen.
Det vises i proposisjonen til ulike erfaringer
og til at det i kommunereformen derfor ikke legges opp til en modell
der støtte til infrastrukturtiltak knyttes opp til kommunesammenslåingen,
men at den nye kommunen får en reformstøtte som kan benyttes til
det kommunen selv anser som mest hensiktsmessig. I forbindelse med
arbeidet med neste Nasjonale transportplan er det naturlig at nye
kommunegrenser vil være et element som må vurderes.
Kommuner der det fattes nasjonale vedtak om sammenslåing
i reformperioden vil kunne få reformstøtte fra staten. Utbetalingen
blir gitt uten ytterligere søknad fra kommunene, og utbetales på
tidspunktet for sammenslåingen. Reformstøtten går til alle sammenslåtte
kommuner som etter sammenslåingen har mer enn 10 000 innbyggere,
med et minstebeløp på 5 mill. kroner per sammenslåing. Støtten er
differensiert etter innbyggertall. Maksimalt beløp er
30 mill. kroner for de mest folkerike sammenslåingene.
Med dagens inndelingstilskudd får den nye sammenslåtte
kommunen beholde tilskudd som om den fortsatt var to (eller flere)
kommuner i 15 år etter sammenslåingen, før inndelingstilskuddet
trappes ned over 5 år. Dette er en gunstig og langsiktig ordning
for kommunene, som får god tid på seg til å tilpasse seg nye rammebetingelser.
Departementet vil videreføre dagens ordning for kommuner som slår seg
sammen i reformperioden. Etter reformperioden vil ordningen bli
strammet inn. Omfang og innretning på ordningen, herunder perioden
for inndelingstilskuddet, vil bli vurdert.
Regjeringen legger opp til en helhetlig gjennomgang
av inntektssystemet for kommunene i løpet av perioden. Gjennomgangen
av inntektssystemet vil ses i sammenheng med kommunereformen.
Dagens inntektssystem legger til grunn at smådriftsulemper
er en ufrivillig kostnad for kommunene, og at denne kostnaden kompenseres
fullt ut. Om dette er en rimelig forutsetning, eller om kommunestørrelse
i noen grad kan ses på som en frivillig kostnad for kommunene, er
et spørsmål som har vært diskutert flere ganger, blant annet i Borgeutvalgets
utredning (NOU 2005:18).
Behandlingen av smådriftsulemper vil bli vurdert som
ett av flere elementer i den samlede gjennomgangen av inntektssystemet
i lys av kommunereformen. I tillegg til at kommunene kompenseres
for kostnadsforskjeller i tjenesteproduksjonen, inneholder inntektssystemet
tilskudd som er begrunnet med regionalpolitiske målsettinger. Dette
omfatter Nord-Norge- og Namdalstilskudd, småkommunetilskudd, distriktstilskudd
Sør-Norge og storbytilskudd. Utformingen og omfang av de regionalpolitiske
tilskuddene vil også bli vurdert som en del av gjennomgangen av
inntektssystemet. Regjeringen ønsker at kommunene skal beholde mer
av skatteinntektene enn i dag. Det tilsier at også skatteelementene
i inntektssystemet og systemet for inntektsutjevning vurderes i gjennomgangen
av inntektssystemet.
Departementet har satt i gang et arbeid med
å vurdere oppgaver som nå ligger hos fylkeskommunen, fylkesmannen
og staten for øvrig. Mer makt og myndighet til mer robuste kommuner
vil bidra til et styrket lokaldemokrati. Flere oppgaver vil gi kommunene
mulighet til å utvikle et mer helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud
til brukerne, samtidig som det vil bidra til å skape større interesse
for lokalpolitikken.
Det tas sikte på å legge fram et samlet forslag
om hvilke oppgaver som kan overføres til større og mer robuste kommuner
i en melding til Stortinget våren 2015. Stortinget vil dermed ha
behandlet forslaget om nye oppgaver til kommunene før kommunene skal
gjøre sine lokale vedtak. Det tas deretter sikte på å legge fram
en samlet lovproposisjon om nye oppgaver til større og mer robuste
kommuner våren 2017, samtidig med en proposisjon om ny kommunestruktur.
Departementet vil i arbeidet legge til rette
for dialog med KS gjennom konsultasjonsordningen.
Ekspertutvalget skal i det videre arbeidet vurdere kriterier
kommunene bør oppfylle for å ivareta mulige nye oppgaver. Departementet
har konkretisert oppdraget i et tilleggsmandat, hvor det framgår
at ekspertutvalget skal ta utgangspunkt i kriteriene fra første
delrapport og vurdere om det er behov for tilleggskriterier/sektorkriterier,
eventuelt justeringer av kriteriene fra delrapporten, for å kunne
overføre nye oppgaver til kommunene. Som grunnlag for denne vurderingen,
skal ekspertutvalget på faglig grunnlag analysere og vurdere eksempler
på enkelte oppgaver som det kan være aktuelt å overføre til kommunene, forutsatt
større og mer robuste kommuner. Utvalget skal vurdere eksempler
på oppgaver innen tjenesteproduksjon, myndighetsutøvelse og samfunnsutvikling.
Sluttrapporten skal leveres departementet innen desember 2014.
Rammestyring er et av hovedprinsippene for statens
styring av kommunesektoren. Rammestyring er en forutsetning for
at kommunene skal ha et handlingsrom, slik at de kan fungere som
lokale demokratier som kan gjøre lokale og individuelle tilpasninger av
tjenestene og foreta egne veivalg. Ved overføring av nye oppgaver
til mer robuste kommuner vil rammestyring, både økonomisk og juridisk,
ligge til grunn.
Departementet legger i det videre arbeidet til grunn
at færre og større kommuner som gjennomfører en velferdspolitikk
i henhold til nasjonale mål vil redusere behovet for statlig detaljstyring.
Stortingsmeldingen om nye oppgaver til kommunene vil presentere
eksempler på hvordan den statlige styringen av større og mer robuste
kommuner kan reduseres.
Departementet legger i det videre arbeidet til grunn
at overføring av nye oppgaver til kommunene vil bidra til redusert
byråkrati og økt effektivitet.
Det vises i proposisjonen til at det i tillegg
til prinsippene om rammestyring og lokal handlefrihet er noen overordnede
retningslinjer som bør ligge til grunn når en skal vurdere overføring
av oppgaver til større og mer robuste kommuner. Oppgavefordelingsutvalget
la i NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune
fram følgende retningslinjer for oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene:
1. oppgaver bør legges
på lavest mulige effektive nivå
2. oppgaver som krever utøvelse av lokalpolitisk skjønn
og vurdering bør legges til lokale folkevalgte organer
3. oppgaver som ikke skal la seg påvirke
av lokalpolitiske oppfatninger og lokalpolitiske forhold, og som
derfor er kjennetegnet av standardisering, regelorientering og kontroll,
bør i utgangspunktet være et statlig ansvar
4. staten bør ha ansvar for oppgaver som
gjør krav på sentrale beslutninger og som forutsetter et nasjonalt
helhetsgrep for god oppgaveløsning
5. oppgaver som krever stor grad av koordinering, og/eller
oppgaver som har store kontaktflater med hverandre, bør legges til
samme forvaltningsorgan
6. oppgaver som krever stor grad av samordning overfor
brukerne legges til samme forvaltningsorgan
7. det myndighetsorgan som er tillagt ansvar
og beslutningskompetanse for en oppgave skal også ha ansvaret for
å finansiere utgiftene til oppgaveløsningen.
Departementet vurderer at disse retningslinjene har
holdt seg over tid og fortsatt har gyldighet. Retningslinjene legges
derfor til grunn i arbeidet med overføring av oppgaver til større
og mer robuste kommuner.
Generalistkommuneprinsippet er utgangspunktet i
dagens kommuneforvaltning og vil også være utgangspunktet for den
kommende reformen. Generalistkommunesystemet bidrar til et likeverdig
lokalt folkestyre i alle deler av landet gjennom en enhetlig oppgavefordeling.
Generalistkommunesystemet kombinert med en svært
heterogen kommunestruktur kan innebære at det oppstår ujevn kvalitet
på offentlige tjenester som følge av store ulikheter i kompetanse
og lokale ressurser. Det kan også oppstå lav kostnadseffektivitet grunnet
dårlig utnyttelse av mulige stordriftsfordeler og på grunn av høye
geografiske betingede kostnader.
Det er en forutsetning for overføring av nye
oppgaver til kommunene at kommunene har blitt større og mer robuste.
Dersom resultatet av de lokale strukturprosessene blir en svært
heterogen kommunestruktur med kommuner av svært varierende størrelse,
vil spørsmål om pålagt interkommunalt samarbeid og oppgavedifferensiering
hvor de største kommunene kan få nye oppgaver bli aktualisert. Dette
er tema som vil inngå i stortingsmeldingen om nye oppgaver til større
og mer robuste kommuner.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at det er brei semje om behov for å sjå på kommunesektoren
50 år etter førre store reform. Fleirtalet viser
til at det er semje om mange av elementa i regjeringa si kommunereform
og eit godt grunnlag for vidare arbeid.
Fleirtalet er difor positiv til
at regjeringa no viser til måla og prosessen med kommunereforma. Fleirtalet er
òg positiv til at fylkesmennene og KS får viktige roller og at reforma
er tenkt gjennomført med god lokal forankring.
Fleirtalet viser til at Noreg
fekk lokalt sjølvstyre i heile landet med formannskapslovene av 1837.
392 kommunar vart då etablert med basis i inndelinga av prestegjelda
som har ein eldre historikk. Og likeins kan ein gå heilt tilbake
til 900-tallet då landet vart inndelt i skipreider. Fram til 1930
auka talet på kommunar frå 392 til 747 då fleire prestegjeld vart
delt inn i nye einingar basert på sokna. Talet på kommunar vart
igjen redusert til 454 som konsekvens av Schei-komiteen, som gjennom
vedtak i Stortinget, reduserte talet på kommunar med 290.
Fleirtalet viser til at sidan
arbeidet med Schei-komiteen har det skjedd få kommunesamanslåingar,
og talet på kommunar i Noreg i dag er 428.
Fleirtalet er samd med regjeringa
om at det har skjedd ei stor utvikling i Noreg på 50 år og at tida er
moden for å sette kommunereform på dagsordenen. Kommunane har mellom
anna dei siste 50 åra fått stadig fleire, komplekse oppgåver og
auka ansvar.
Fleirtalet viser til at kommunane
har løyst mange av dei nye oppgåvene gjennom aukande samarbeid.
Det er positivt at kommunar samarbeider om å løyse oppgåver, men
det er viktig at omfanget er på eit slikt nivå at det er mogleg
å ha oversikt og eigarstyring av samarbeida, samt at det er demokratisk kontroll
over samarbeida. Fleirtalet er av det syn at dagens
omfang av interkommunale samarbeid er i største laget og at svaret
på det gjerne kan vere færre og større kommunar.
Fleirtalet viser vidare til regjeringa
si omtale av stadig aukande rapporteringskrav frå stat til kommunar,
og er samd med at den statlege styringa over kommunane med fordel
kan erstattast med meir lokalt sjølvstyre.
Fleirtalet viser til at regjeringa
sitt mål med reforma er:
Gode og likeverdige
tenester til innbyggjarane
Heilheitleg og samordna samfunnsutvikling
Bærekraftige og økonomisk robuste kommunar
Styrka lokaldemokrati
Fleirtalet er samd med regjeringa
om måla for kommunereforma.
Fleirtalet viser til regjeringa
sitt nedsette ekspertutval og meiner delrapporten er eit
godt utgangspunkt for vidare arbeid og diskusjonar i kommunane. Fleirtalet ser
fram til houvdrapporten der også nye oppgåver vert tatt med. Fleirtalet viser
til regjeringa si vurdering av rapporten og tilrådingane, og slutter
seg til mellom anna regjeringa si haldning om at det er unaturleg
å setje ei minimumsgrense for innbyggjarar i ein kommune.
Fleirtalet viser til at Noreg
har ein geografi som tilseier at det også etter reforma vil vere
mindre kommunar i Noreg. Dette fordi store avstandar mellom anna
skapar utfordringar for politisk representativitet. Spesielt er
det Finnmark og enkelte fjell- og øysamfunn der dette kan verte
vekta opp mot andre omsyn. Regjeringa vil vurdere ordningar som
sikrar at mindre kommunar har forpliktande samarbeid for å imøtekomma
dei krava som er nedfelt i kriteria med reforma. Dette må særskilt
vurderast i dei lokale prosessane.
Fleirtalet er positiv til at
regjeringa i arbeidet med reforma har stort fokus på demokratiutfordringane,
noko reforma i Danmark ikkje hadde tilstrekkeleg fokus på.
Fleirtalet viser til at regjeringa
varslar to ulike løp for kommunesamanslåingar, der eit munner ut i
nye kommunar frå 1. januar 2018 etter avgjerd i Kongen i statsråd
2016 og resten frå 1. januar 2020 etter vedtak i Stortinget i 2017. Fleirtalet er
samd med at desse to løpa ser ut til å kombinere nødvendig tidsbruk
med å unnlate å «dra ut» prosessane unødig. Fleirtalet ber
likevel om at dersom man lokalt ynskjer raskere prosessar, må regjeringa
strekkje seg langt for å imøtekomme dette.
Fleirtalet er positiv til metodikken
regjeringa legg opp til med å framskaffe faktagrunnlag i eigen regi
framfor aukande bruk av eksterne konsulentar. Fleirtalet er
òg positiv til at regjeringa etablerer modellar for å innhente synspunkt
frå innbyggjarane, men viser her til at kommunane må sjølv stå for
vurderinga om dei skal nytte dette eller ordinære folkeavstemmingar.
Fleirtalet viser til at regjeringa
tek sikte på å fremje ein heilheitleg proposisjon våren 2017 om kommunestruktur. Fleirtalet viser
til at dette er i samsvar med regjeringa si plattform som seier
at forpliktande vedtak skal gjerast i denne perioden. På den måten
sikrar ein òg ein tydeleg framdrift i prosessen og god nok tid til
lokale prosessar. Fleirtalet er samd med regjeringa
at i denne proposisjonen kan det verte gjort framlegg om samanslåingar
som avvik frå dei lokale vedtaka, men at hovudhensikta med reformarbeidet
er lokale prosessar og lokalt leiarskap.
Fleirtalet viser til at regjeringa
foreslår tre økonomiske verkemiddel i reforma.
Fleirtalet viser til at inndelingstilskottet
held fram med den gode ordninga med at basistilskott og andre tilskott
vert oppretthaldt i 20 år (nedtrapping dei siste 5 år).
Fleirtalet er samd med regjeringa
i at dette er fornuftig og at ordninga etter denne kommunereformprosessen
vert stramma inn.
Fleirtalet viser vidare til at
regjeringa har utarbeida eit enkelt objektivt system for dekning
av eingongskostnader basert på talet på kommunar som er med i samanslåinga
og innbyggjartal. Dette skaper stor føreseielegheit og ein reduserer
byråkrati med søknadsskriving og liknande.
Fleirtalet viser til reformstøtta
som òg er objektiv og føreseieleg. Fleirtalet viser
òg til omtale om at infrastrukturtiltak ikkje direkte vert kopla
til kommunestruktur, men merker seg at regjeringa omtaler det som
naturleg at nye kommunegrenser vert element som må vurderast i NTP. Fleirtalet synest
det er naturleg at infrastruktur vert sett på samla i NTP samanheng,
men understreker viktigheita av at nye større kommunar får gode
infrastrukturtiltak for å redusere avstandane og betre framkommelegheita også
internt i nye og større kommunar.
Fleirtalet understreker at det
er viktig at alle kommunar gjennomfører lokale prosessar knytt til kommunereforma
og melder tilbake innan fristen. Fylkesmennene må fylgje opp dei
kommunane som ikkje på eige initiativ tar nødvendig lokalt leiarskap.
Fleirtalet vil understreke at
det er eit utredningsansvar for alle kommunar.
Fleirtalet viser til at kommunereforma
må gjennomførast i henhold til det planlagde tidsskjemaet, og støtter
regjeringa sitt ynskje om å styrkje lokaldemokratiet og syte for
betre tenester til innbyggjarane gjennom meir robuste kommunar.
Fleirtalet meiner at ein parallelt
med kommunereforma må gjennomgå og samanstille utredningar vedrørande
mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma. Fleirtalet meiner
at ein ved gjennomgangen av kommunane sine oppgåver må inkludere
oppgåvene som skal liggje til eit folkevald regionnivå/mellomnivå/
færre fylkeskommunar. Fleirtalet er positive til
fylkeskommunar som sjølv tek initiativ til å slå seg saman til større
regionar.
Fleirtalet viser til forslag
fremja i Innst. 262 S (2013–2014) Representantforslag frå Venstre
om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for
fylkeskommunen.
Fleirtalet viser til at regjeringa
òg må vurdere kva for moglege oppgåver i staten, herunder direktorater,
statsforvaltning, tilsyn og fylkesmannen, som kan flyttast for å
sikre ein god demokratireform der avgjerder kan tas på eit lågare
nivå. Fleirtalet meiner at det må verte lagt til
rette for gode prosessar for dette i regionnivå/mellomnivå/færre
fylkeskommunar, og at det vert utvikla gode belønningsordningar
også for dette.
Fleirtalet viser til at regjeringa
foreslår både reformstøtte, inndelingstilskudd og dekning av eingongskostnader
i samband med kommunereforma. Fleirtalet meiner det
er viktig med positive økonomiske verkemidlar for å stimulere kommunane
til kommunesammenslutning, og ber om at regjeringa i statsbudsjettet
for 2015 gjer greie for korleis ein i NTP-samanheng kan fremje kommunesamanslåingar
gjennom infrastrukturtiltak.
Komiteen mener kommunene
utgjør grunnmuren i velferdssamfunnet med ansvar for skole, helse,
eldreomsorg og andre viktige velferdsoppgaver. Kommunene er en demokratisk
arena for innbyggerne der disse kan få innflytelse på samfunnsutviklingen.
Kommunene har en viktig rolle som myndighetsutøver. Kommunene er
også sentrale utviklingsaktører, med ansvar for arealplanlegging,
bidrag til næringsutvikling og livskraftige bo- og arbeidsmarkedsregioner.
Komiteen mener det er naturlig
og har tillit til at lokale folkevalgte kontinuerlig vurderer tjenestetilbudet
i sin kommune og om kommunegrensene er til hinder for å løse oppgavene
på en god måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, er derfor positive til at alle landets
kommuner høsten 2014 inviteres til å delta i prosesser med sikte på
å vurdere og å avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabokommuner. Flertallet forventer
at kommunene på en god måte fra starten av en slik prosess involverer
innbyggere, organisasjoner og ansatte på en god måte. Slik involvering
øker sannsynligheten for en best mulig prosess for lokalsamfunnet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen legger opp til en stram tidsplan for gjennomføring av
lokale prosesser og eventuelle vedtak i kommunene. Disse
medlemmer viser til at kommunene kan trenge lengre tid,
særlig tatt i betraktning at regjeringen legger opp til å avklare
eventuelle nye oppgaver for kommunene tidligst i midten av 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det er behov for forandringer i kommunestrukturen, men støtter ikke
regjeringens bruk av tvang, og kan derfor ikke støtte regjeringens kommunereform
slik den er lagt frem. Endringer i dagens kommuneinndeling er nødvendig
for å sikre like gode velferdstjenester for alle innbyggere, i funksjonelle
og bærekraftige kommuner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener noen kommuner kan ha nytte av å slå seg
sammen, og ønsker derfor regjeringens forslag om en omfattende kommunereform
velkommen. Disse medlemmer mener at slike prosesser
primært må stimuleres ut fra gode lokale samarbeidsløsninger med
fokus på lokaldemokrati, gode tjenester til innbyggerne og velfungerende
enheter. Mange velferds- og tjenesteoppgaver har blitt svært spesialiserte,
og en rekke kommuner har utfordringer med å rekruttere og beholde
robuste fagmiljøer. Også for å ivareta balansen mellom lokaldemokrati
og stat kan det være nødvendig å etablere større og mer
robuste kommuner.
Disse medlemmer viser til at
interkommunale selskap og andre samarbeidsløsninger uten politisk
styring kan gi demokratiske utfordringer ved at viktigste beslutninger
ikke blir tatt i bredt sammensatte politiske fora. Disse
medlemmer mener dette taler for at flere kommuner med fordel
kunne slå seg sammen. Disse medlemmer mener Stortinget
bør påskynde sammenslåing av flere kommuner der det er åpenbare
fordeler ved slik sammenslåing. Det er en stor fordel med størst
mulig grad av enighet fra det lokale nivået. Disse medlemmer mener
at må gis betydelige økonomiske insentiver for å få til hensiktsmessige
kommunesammenslåinger.
Disse medlemmer mener at kommunereformen
må føre til en offensiv distriktspolitikk som gjør det mulig å bo,
arbeide, drive konkurransedyktig næringsliv og ha likeverdige tjenestetilbud
i hele landet. Disse medlemmer viser til at Distrikts-Norge
har sammensatte utfordringer som må løses med differensiert distriktspolitikk,
basert på regionale fortrinn og med sterk regional styring og samordning
Disse medlemmer viser til at
gode kommunikasjonsløsninger, som reduserer avstandsulempene, er
viktig for en positiv utvikling i hele landet. Dette gjelder et
effektivt veinett, fly-, båt-, buss- og togtilbud, men også utbygd
mobildekning og bredbånd med tilstrekkelig kapasitet. Disse
medlemmer mener dette er forhold som kommunene må vurdere
i forbindelse med kommunereformen.
Disse medlemmer viser til at
kommunereformen krever at kommunene tenker utvikling framover i
flere tiårsperspektiv. Det gjelder arealdisponering, infrastruktur,
etablering av handelssenter, skoler og institusjoner. Disse
medlemmer tror ungdom vil arbeide i kvalifiserte fagmiljø
og at interessante arbeidsplasser er det viktigste virkemiddelet for
å styrke bosettingen i distriktet. Disse medlemmer mener
det må legges til rette for at personer med høyere utdanning må
kunne finne relevante arbeidsplasser også i distriktet.
Disse medlemmer viser til at
det har vært en betydelig vekst rundt byer og tettsteder med påfølgende
arealbehov. Flere steder fungerer flere kommuner sammen som enhetlige
bo- og arbeidsområder med flere fellesfunksjoner og god infrastruktur. Disse
medlemmer mener det vil være naturlig at disse kommunene
vurderer sin framtid i forbindelse med kommunereformen for å sikre
sine innbyggere de beste tjenester for framtiden.
Disse medlemmer mener en kommunereform
må se på alle disse sidene og tenke langsiktig ut fra dagens og
framtidens virkelighet. Disse medlemmer viser til
at det nå er 50 år siden siste reform basert på etterkrigstiden. Disse
medlemmer ønsker en kommune- og regionreform som gjør Norge til
et trygt og godt land å bo i for våre barn også ved hjelp av en
mer hensiktsmessig offentlig organisering av tjenester og tilbud.
Disse medlemmer peker på at det,
for kommuner med stor geografisk utstrekning og spredt bosetting
eller perifer beliggenhet, kan være lite å hente på sammenslåing
med andre. Disse medlemmer mener det er nødvendig
å sikre kommuner med store smådriftsulemper, og små muligheter for
sammenslåing med andre kommuner, økonomisk grunnlag for å gi befolkningen
likeverdig tjenestetilbud.
Disse medlemmer understreker
at fylkesgrenser ikke må være til hinder for nye grenseinndelinger
ved kommunereformen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener regjeringens rammer for
en kommunereform har et altfor snevert perspektiv i sin vurdering
av kommunenes rolle i vårt samfunn. Kommunenes rolle som lokal samfunnsutvikler
er ikke vektlagt på en tilfredsstillende måte. Kommunene er både
i bygd og by rammen for lokalsamfunn hvor næringsliv, organisasjonsliv,
kulturliv og offentlig sektor virker sammen. Disse medlemmer mener
dette perspektivet må langt sterkere inn i utredningen av reformer
i kommunesektoren.
Disse medlemmerviser
til at kommunestrukturens betydning for distriktspolitikken ikke
er med i rammene for regjeringens kommunereform. Regjeringen vektlegger
ikke kunnskap om kommunestrukturens betydning for lokalisering av
arbeidsplasser i både offentlig og privat sektor. En kommunereform
hvor antallet kommuner reduseres til ca. 100, vil få konsekvenser
for bosettingsmønsteret som må kartlegges og vurderes for å sikre
de politiske målene om å opprettholde en spredt bosettingsstruktur.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen kartlegge kommunenes
betydning for bosetting i hele landet og konsekvensene av forslag
om store endringer i kommunestrukturen. Resultatet av dette arbeidet
legges fram for Stortinget som grunnlag for arbeidet med reformer
i kommunesektoren.»
Disse medlemmer mener det er
lite hensiktsmessig å drøfte reformer i kommunesektoren uten å inkludere
fylkeskommunenes rolle. I politikkutformingen for felles bo- og
arbeidsplassregioner vil kollektivtrafikk, fylkesveiene og regional
planlegging stå sentralt. I utdanningspolitikken har fylkeskommunen
en sentral rolle som ansvarlig for videregående skole. Disse
medlemmer mener anbefalingene fra regjeringens ekspertutvalg
blir svært mangelfulle og får redusert verdi fordi utvalget er bedt
om ikke å drøfte fylkeskommunenes rolle i sammenheng med framtidig
oppgaveportefølje for primærkommunene.
Disse medlemmer mener regjeringens
forutsetning om at kommunene ikke skal samarbeide med andre kommuner
for å løse sine lovpålagte oppgaver, er en stor svakhet ved forutsetningene
for gjennomføring av en kommunestrukturreform. Det er et faktum
at store kommuner deltar i flere interkommunale samarbeid enn mindre
kommuner. Samlet sett er det etablert ca. 850 interkommunale samarbeid
som har et økonomisk omfang tilsvarende ca. 7 pst. av kommunenes
budsjetter. Disse medlemmer mener interkommunale
samarbeid er en del av løsningen for å utvikle gode kommunale tjenester
til en lavest mulig kostnad. Det er et paradoks at parallelt med
at regjeringen legger opp til en kommunereform hvor interkommunale
samarbeid unngås, fremmer den forslag om lovpålagt interkommunalt
samarbeid der regjeringen mener kommunene blir for små til å løse
oppgavene på en forsvarlig måte. Det er også et paradoks at regjeringen
bruker barnevernet som eksempel på et område hvor mange kommuner er
for små til å løse sine oppgaver, samtidig som det nettopp på dette
feltet er utviklet et omfattende interkommunalt samarbeid mellom
kommuner for å sikre kvalitet og faglighet i omsorgen for utsatte
barn.
Disse medlemmer mener det er
en stor svakhet at regjeringen ikke har avklart kommunenes framtidige
oppgaver før kommunene blir bedt om å avklare sin organisering.
Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter
ikke regjeringens opplegg til kommunereform. Det er behov for reformer
som styrker kommunesektorens rolle i løsningen av tjenestetilbudet
til innbyggerne og som reduserer omfanget av statlig styring av
oppgaveløsningen. En slik styrking av primærkommunenes og fylkeskommunenes
rolle i den offentlige forvaltningen er ikke et spørsmål om strukturendringer,
men om vilje til desentralisering av makt og myndighet fra statlig
til lokalt nivå.
Dette medlem viser til at Stortinget
i tidligere vedtak har lagt til grunn at kommunesammenslåing skal
skje på grunnlag av lokale prosesser og ved frivillighet. Senterpartiet
vil fortsatt legge frivillighetsprinsippet til grunn for å støtte
forslag om sammenslåing av kommuner og fylkeskommuner. Regjeringen
sier den vil fremme det lokale folkestyret og at kommunereformen
er en reform for å styrke lokaldemokratiet. Senterpartiet mener
regjeringens opplegg til kommunereform, og truslene om tvangssammenslutning
av kommuner som ikke ønsker å inngå i en ny storkommune, er et opplegg
for redusert folkestyre og svekket lokaldemokrati.
Dette medlem deler regjeringens
syn når den sier den vil ha en kommunestruktur som er tilpasset morgensdagens
utfordringer. Derfor er det ikke akseptabelt at regjeringen legger
opp til en behandling av kriterier for kommuneinndeling først, mens
oppgaveporteføljen skal behandles i ettertid. Dette medlem mener
Stortinget må legge til grunn at endringer i oppgavedelingen mellom
forvaltningsnivåene må fremmes før kommunene kan delta i vurderinger
av om dagens kommuneinndeling er den beste for å løse framtidige
oppgaver.
Dette medlem mener offentlig
tjenesteproduksjon skal løses på laveste effektive nivå. Produksjon
av tjenester som er tilpasset lokale ønsker og som kan omstilles
ved behov for endringer, forutsetter en videreføring av generalistkommuneprinsippet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge fram en gjennomgang
av oppgavedelingen mellom forvaltningsnivåene med forslag til desentralisering
av ansvar til laveste effektive nivå. Alle statlig initierte prosesser til
endringer i kommunestrukturen må stilles i bero til oppgavedelingen
mellom kommuner, fylkeskommuner og staten er vedtatt av Stortinget.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er et stort rom for forenklingsforslag i den statlige styringen
av kommunesektoren gjennom redusert øremerking, mindre bruk av rettighetsfesting og
rapportering, og forenkling av kontroll- og tilsynsregimer. Slike
tiltak er ikke, slik regjeringen synes å mene, avhengig av endret
kommunestruktur.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig utvalg
for å gå gjennom omfanget av og virkningene av statlig styring av
kommunesektoren, og for å fremme forslag til forenklinger av statlig
regelstyring, rapportering og rammer for oppgaveløsningen.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at lokalt folkestyre skal gi innbyggerne mulighet til å påvirke
utviklingen i eget lokalsamfunn. Gjennom en målrettet desentraliserings-
og demokratiseringspolitikk vil Senterpartiet bidra til at det norske
folk gis ansvar for å skape robuste lokalsamfunn som bidrar til
en bærekraftig nasjonal utvikling. Ut fra dette mener Senterpartiet
det bør rettes særlig oppmerksomhet mot utvikling av folkestyret
i våre største kommuner. Kommuner som har etablert bydelsorganisering,
har gode erfaringer fra dette, men bydelene har begrenset myndighet
som gir lite rom for direkte innbyggermedvirkning. Senterpartiet
mener derfor innbyggerne i storbyene må gis sterkere medbestemmelsesrett
gjennom at bydelene får større makt, innflytelse og ressurser innenfor
de viktigste områdene for lokal velferdsutvikling.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti er positive til mer kommunalt samarbeid
og til sammenslåing når kommunene ønsker det selv. Kommunesammenslåing
må skje frivillig, ikke med tvang. Det er viktig at ingen kommuner
skal tape penger på sammenslåing, uavhengig av hvilket tidspunkt
det skjer på. Dette medlem støtter at det gis tilskudd til
sammenslåing, men er uenig i å sette tidsfrister for å få tilskudd
med den hensikt å sette kommunene under økonomisk press.
Dette medlem vil slå fast at
dersom kommunene skal klare alle oppgavene sine godt og bygge sterke
fagmiljøer, er god kommuneøkonomi og stopp i anbudsutsetting av
oppgaver viktigere enn størrelsen.
Dette medlem er enig i at kommunene
i all hovedsak skal utføre oppgavene selv eller samarbeide med andre
kommuner og frivillig sektor om oppgaver. Dette medlem vil
påpeke viktigheten av at kommunene selv bygger opp kompetanse på
viktige områder som juss, teknisk kompetanse, oppdragsgiver for
bygg og anlegg, kontraktsinngåelse og at denne kompetansen eies
og videreutvikles av kommunene. Det er ikke tilfredsstillende at
kommunene gjør seg helt avhengige av kjøp av for eksempel juridisk kompetanse
og ikke selv besitter, bygger opp og utvikler dette. Dette
medlem mener at kommunene må samarbeide om å bygge opp denne
fagkompetansen og på denne måten kunne ha spisset og høy kompetanse
for å ivareta kommunens krevende oppgaver og innbyggernes interesser
på best mulig måte.
Dette medlem vil påpeke at slik
storparten av Distrikts-Norge er geografisk, er ikke en minimumsgrense
på 15 000–20 000 innbyggere gjennomførbart eller meningsfullt. Da
får innbyggerne mange mil til kommunesenteret og mister oversikt som
gjør det mulig å delta i demokratiet på en gitt måte. Dette
medlem vil påpeke at det ikke er noe i regjeringens arbeid
med kommunereform som vil gjøre det enklere å være lokalpolitiker.
Tvert imot vil det bli flere byråkrater og færre folkevalgte, mer kompliserte
organisasjoner, større avstander og større avstand mellom innbyggere
og lokale folkevalgte.
Dette medlem vil påpeke at uansett
kommunereform vil det allikevel være stort behov for å samarbeide
med nabokommuner om oppgaver. Vil en ha sterkere demokrati og fagmiljøer
og like tjenester i hele landet, er det gode og likeverdige inntekter
som er viktigst, og at en ikke bryter opp fagmiljø med anbudsutsetting.
Dette medlem vil påpeke at kommunene rundt
byene og bykommunene kan ha mange innbyggere, men trenger allikevel
interkommunalt samarbeid. Det er heller ikke slik at store kommuner
alltid gir god nok velferd eller er i stand til å skaffe nok kvalifiserte
fagfolk. Difis innbyggerundersøkelse fra 2013 viser at innbyggere
i små kommuner er mer tilfreds med de kommunale tjenestene enn i
store kommuner.
Dette medlem påpeker at mangel
på fagfolk ikke løses med storkommuner, men ved å utdanne mange
nok og sikre gode lønns- og arbeidsforhold slik at flere vil jobbe
i kommunene. Mange kommuner samarbeider i dag innenfor flere felt
for å få større kompetansemiljø, for eksempel innenfor barnevern. Dette
medlem understreker også at om en ønsker sterkere fagmiljø
på juridisk og teknisk kompetanse, må det bygges opp kommunalt og
ikke tillates anbudsutsatt. Å bli stor nok til å gjøre oppgaven
selv, kan ikke bety at en ikke skal utføre oppgaven selv.
Dette medlem vil vise til at
Høyre-Fremskrittsparti-regjeringen har allerede foretatt en vridning
av prioritering vekk fra distrikts- og regionalpolitikk. I budsjettet
for 2014 ble det kuttet flere hundre millioner kroner i distriktenes
arbeid med regional utvikling.
Når regjeringen nå signaliserer endringer i
kommuneøkonomi med mer vekt på egne inntekter og mindre inntektsutjamning,
vil dette øke sentraliseringen og presset i vekstkommunene ytterligere.
Dette medlem viser til at regjeringen
og samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti har sagt at
dette ikke er en ren «spare-reform». Men når vi ser prioriteringene
i kommuneøkonomien for 2015 sammenholdt med arbeidet med kommunestruktur,
viser det at kommunesektoren totalt sett får en mindre andel av
økonomien framover.
Dette medlem vil ikke gi tilslutning
til regjeringens opplegg for kommunereform. Planen har for mye preg
av at mindre kommuner skal bli tvunget til å slå seg sammen, og
trues med å miste inntekter hvis de ikke slår seg sammen. Opplegget
gir færre folkevalgte, mer sentralisering og lenger til makta.
Regjeringen vil gjøre det enklere å privatisere
og konkurranseutsette helse- og omsorgstilbud.
Dette medlem vil også advare
mot at dette kan bli en reform som forsterker økonomiske forskjeller,
der rike kommuner får beholde mer av sine egne inntekter, og at
regjeringen vil svekke inntektsutjevningen mellom kommuner.
Dette medlem viser til at prinsippet
om generalistkommuner har vært enerådende til nå, og kan være et
element som presser fram uønskede og uhensiktsmessige kommunesammenslåinger. Dette medlem mener
derfor at det kan være grunn til å se på en modell der små kommuner
kan ha noen færre oppgaver og ansvarsområder, eller pålegges samarbeid
med andre kommuner for å løse noen av oppgavene.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Framstegspartiet viser til at desse medlemene sitt
primærstandpunkt er ein tonivåmodell utan mellomnivå. Desse
medlemene meiner fylkeskommunen sine oppgåver i hovudsak
kan verte overtatt av kommunane, og at ein kommunereform vil leggje
betre til rette for eit mangfald av lokalsamfunn med fleire moglegheiter,
større ansvar og nye oppgåver.
Desse medlemene viser til at
Stortinget nyleg har vurdert spørsmålet om regionreform og hatt store
prosessar og utgreiingar knytt til det. Sist i samanheng med regionreforma
som kom i etterkant av St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn
– regional framtid.
Desse medlemene viser til at
regjeringa Stoltenberg II oppsummerte regionreforma på følgjande
måte:
«Vedtaka er ikkje samanfallande på en slik måte at
de gir grunnlag for å endre fylkesgrensene på frivillig basis. Dermed
ser ikkje regjeringa at det er grunnlag for å ta initiativ til å
endre fylkesinndelingen.»
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
legg til grunn at sammenslåinger som er basert på lokale ønskjer
og friviljugheit, òg gir dei beste resultata. Difor er òg friviljugheit
eit grunnleggjande premiss for arbeidet med kommunereforma.
Medlemene i komiteen frå Høgre, Framstegspartiet
og Venstre registrerer at det vert hevda at regjeringa i
kommunereforma vil bruke tvang. Desse medlemene vil
understreke at tvang ikkje er ein del av regjeringa si melding til Stortinget
og heller ikkje intensjonen. Det regjeringa har sagt, er at det
i spesielle tilfeller kan gjerast vedtak frå Stortinget si side
som avviker frå lokale vedtak. Desse medlemene meiner
det berre vil verte aktuelt i få tilfeller. Desse medlemene meiner difor
det er feil å gje inntrykk av at dette er ein reform basert på tvang.
Desse medlemene viser til påstanden
om at kommunen sine framtidige oppgåver ikkje vert avklart før kommunane
vert bedne om å avklare si organisering. Dette er feil, då oppgåvene
vil verte klargjort våren 2015 og kommunane skal avklare si organisering
i løpet av 2016.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, merker seg at regjeringen mener det
ikke er naturlig å stille et absolutt krav til innbyggertall i kommunene.
Samtidig er flertallet opptatt
av at det skal være reell frivillighet for de kommunene som deltar i
sammenslåingsprosesser. Dersom kommuner etter en helthetlig vurdering
og etter å ha innhentet synspunkter fra sine innbyggere konkluderer
med at sammenslåing ikke er aktuelt på det nåværende tidspunkt,
er dette en konklusjon flertallet mener må respekteres.
Unntak fra dette frivillighetsprinsippet vil likevel kunne være
aktuelt i helt spesielle situasjoner der enkeltkommuner ikke må
kunne stanse endringer som er hensiktsmessige ut fra regionale hensyn.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at ett eksempel på et slikt
unntak kan være en situasjon der tre kommuner i en region støtter
en sammenslåing, mens den fjerde kommunen sier nei.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiviser
til at regjeringen skriver i proposisjonen at «større kommuner vil
kunne ha bedre kompetanse til å planlegge helhetlig, noe som også
kan øke muligheten for innpass i NTP». Disse medlemmer vil
advare mot at kommuner som ikke slår seg sammen, får mindre mulighet
til å få realisert samferdselsprosjekter. Dersom regjeringen mener
sammenslåing skal være frivillig, kan den ikke antyde at kommunesammenslåing
vil få konsekvenser for samferdselsprioriteringene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener endringer i kommunestrukturen
ikke er svaret på alle utfordringer kommunene står overfor. Flertallet viser
til at ett av målene med endringene i kommunestrukturen, er å sikre
gode og likeverdige tjenester til innbyggerne i hele landet. Flertallet mener
god kommuneøkonomi og de ansattes kompetanse er de to viktigste
enkeltfaktorene for å nå dette målet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti mener en god kommuneøkonomi er en
forutsetning for utbygging av og styrking av kvaliteten på tjenestetilbud
i kommunene. Disse medlemmer viser til at et av målene
med endringer i kommunestrukturen er bærekraftige og økonomiske
robuste kommuner. Disse medlemmer mener en god kommuneøkonomi
er nøkkelen for å sikre dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
regjeringen gjør en feilvurdering når de starter sitt reformarbeid
med et dårlig økonomisk opplegg for kommunene for 2015.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmet fra Senterpartiet, viser til at satsing på de ansattes kompetanse
vil gi sterkere fagmiljøer og et bedre tjenestetilbud til innbyggerne. Flertallet mener gjennomføring
av en kompetansereform for både små og store, sammenslåtte og ikke
sammenslåtte kommuner, er avgjørende for fremtidens tjenestetilbud
og velferd i kommunene. Reformen må utformes, gjennomføres og finansieres
i tett samarbeid mellom kommunene, de ansatte og staten.
Prinsippene for kompetansereformen skal være:
Forventning til arbeidstakerne
om at de skal holde seg faglig oppdatert
Forventning til kommunen som arbeidsgiver
om at den skal tilrettelegge for faglig utvikling og etter- og videreutdanning
Tett kontakt mellom kommunene og forsknings- og
utdanningsinstitusjonene
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil advare mot
regjeringens varslede endringer i skattelementene i det kommunale
inntektssystemet slik det fremgår av regjeringsplattformen. Etter disse
medlemmers syn vil de endringene regjeringen skisserer føre
til større forskjeller kommunene imellom når det gjelder inntektsnivå.
Større forskjeller i inntektsnivå vil føre til større forskjeller
i tjenestetilbud til innbyggerne. På generelt grunnlag vil disse
medlemmer advare mot en slik politikk, men også rettet inn
mot arbeidet med endringer i kommunestrukturen er dette uheldig, da
mange kommuner vil kunne oppfatte disse endringene som en sparereform.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at skattens andel
av kommunenes totale inntekter (40 pst.) og den symmetriske utjevningen
i inntektssystemet for kommunene (60 pst.) beholdes på dagens nivå.
Gjeldende ordning med at kommunene ikke mottar en andel av selskapsskatten,
beholdes.»
Komiteen fremmer følgende forslag
til vedtak:
«Stortinget ber regjeringen gjennom de årlige budsjettforslagene
foreslå en vekst i kommunenes inntekter som setter kommunene reelt
i stand til å bygge ut og styrke kvaliteten på skole og andre velferdstjenester,
og i tillegg fullt ut dekke demografi- og pensjonskostnader.»
Der geografiske og samfunnsmessige
hensyn tilsier endring av kommunegrenser eller sammenslåing av kommuner,
mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
at staten positivt må stimulere til det. Flertallet merker
seg at regjeringen viderefører prinsippene knyttet til dekning av
engangskostnader og inndelingstilskuddet.
Flertallet viser til regjeringens
forslag om reformstøtte, og at en ordførerundersøkelse gjennomført
av Kommunal Rapport avdekker at de økonomiske gulrøttene ikke anses
å være gode nok. Flertallet ber regjeringen vurdere
om de økonomiske ordningene er tilstrekkelige.
Komiteen ber om at
regjeringen innfører reformstøtte også til kommuner som etter sammenslåing
har under 10 000 innbyggere, slik at ikke 10 000 innbyggere oppfattes
som en minimumsstørrelse for kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener ordningen
med dekking av engangskostnader og støtte til sammenslåtte kommuner
ikke skal være tidsavgrenset, slik regjeringen legger opp til i
sitt forslag. Det vil være behov for økonomiske stimuleringsmidler
også ut over den tidsplanen regjeringen har skissert.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i proposisjonen gjennom konkrete forslag og varslede forslag,
legger opp til å straffe kommuner, særlig de med lavt innbyggertall,
som ikke deltar i kommunesammenslåinger.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen vil stramme inn på ordningen med inndelingstilskuddet etter
reformperioden. I tillegg antyder regjeringen at den vil foreslå
endringer i kompensasjonen for smådriftsulemper i det kommunale
inntektssystemet. Disse medlemmer vil be regjeringen
legge opp til reell frivillighet i sammenslåingsprosessen, og ikke
antyde at det vil komme innstramminger for de som ikke følger regjeringens
opplegg. Disse medlemmer viser til at kommunene er
gitt ansvaret for store velferdsoppgaver som skole og eldreomsorg.
På bakgrunn av dette har disse medlemmer tillit til
at kommunene selv også er i stand til å håndtere spørsmål rundt
kommunestruktur på en god måte. Disse medlemmer mener
det må bestemmes lokalt om det skal avholdes folkeavstemminger. Disse
medlemmer har tillit til at lokaldemokratiet og innbyggerne
vet sitt eget beste.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at økonomiske virkemidler
til sammenslåingskommuner gis uten frist for tidspunkt for sammenslåing.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen i
hovedsak viderefører gjeldende ordninger for økonomisk bidrag til
kommuner som inngår i en kommunesammenslutning.
Forslaget til innføring av en egen reformstøtte
er nytt og er presentert som en «gulrot» for kommuner som slår seg
sammen, men med unntak av sammenslåtte kommuner under 10 000 innbyggere.
Innføringen av en reformstøtte og forslaget om å målrette den til
bare å gjelde store kommuner, er en form for overstyring av de lokale
prosessene som viser at regjeringen er villig til å bruke svært
sterke virkemidler for å tvinge fram kommunesammenslåinger etter
egen modell.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen foreslår at de økonomiske virkemidlene som kommer sammenslåtte
kommuner til del, bare skal gjelde ut 2017. Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti mener dette må endres for å unngå å presse fram kommunesammenslutninger
som det ikke er faktisk støtte til lokalt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at dekning av
engangskostnader og reformstøtte til kommuner som slår seg sammen,
dekkes utenfor den ordinære inntektsrammen til kommunesektoren.»
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at de økonomiske virkemidlene som regjeringen ønsker å bruke
i kommunereformen, representerer svært store kostnader. Det vises
i denne sammenheng til at dekning av engangskostnader alene kan
beløpe seg til 5 til 6 mrd. kroner. Reformstøtten kommer i tillegg.
Kostnadene vil, om regjeringen får støtte for sitt opplegg, komme
til utbetaling i en toårsperiode. Dersom pengene skal tas fra inntektsrammen
til kommunesektoren vil dette gi svært store utslag i nedjustert
ramme for kommuner som ikke blir sammenslått.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener det fortsatt vil være behov for interkommunalt samarbeid for
å løse oppgaver på en rasjonell og hensiktsmessig måte selv etter
endringer i kommunestrukturen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener det er paradoksalt at regjeringen
varsler at den kan komme til å pålegge kommuner interkommunalt samarbeid
– på tross av regjeringens motstand mot slikt samarbeid. Disse
medlemmer vil beholde prinsippet om generalistkommuner og
mener dette prinsippet undergraves dersom noen kommuner får andre
oppgaver enn de fleste norske kommuner.
Komiteen viser til
representantforslag om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå
til erstatning for fylkeskommunene (Dokument 8:26 S (2013–2014))
og sine respektive merknader og forslag til dette i Innst. 262 S
(2013–2014).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regionalt folkevalgt nivå
og endringer i kommunestrukturen henger sammen. Flertallet mener
det er behov for folkevalgt styring på regionalt nivå i Norge og
at dette må være et grunnleggende prinsipp for arbeidet med endringer
i kommunestrukturen. Oppgaver bør løses på et folkevalgt nivå nærmest
mulig innbyggerne. Selv etter endringer i kommunestrukturen, vil
det være oppgaver som mange kommuner er for små til å utføre og
staten for langt unna til å utføre. Derfor har vi fortsatt behov
for et folkevalgt nivå mellom kommune og stat. Eventuelle endringer
i fylkesstrukturen må på samme måte som ved endringer i kommunestrukturen
bygge på lokale ønsker.
Regjeringen har varslet en vurdering
av hvilke nye oppgaver som kan tilføres primærkommune. Et annet
flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre imøteser denne gjennomgangen. Det er viktig at
regionalt nivå og deres oppgaver blir en del av denne gjennomgangen
samtidig, siden det er et flertall i Stortinget for tre folkevalgte
nivåer. Dette flertallet synes det er positivt at
regjeringen så langt i arbeidet med kommunereformen har innhentet
uavhengige faglige råd i prosessen og imøteser at det også skjer
videre, bl.a. gjennom bruk av ekspertutvalg eller andre egnede måter.
Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg
som skal vurdere hvilke nye oppgaver primærkommunene kan tilføres. Komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet imøteser denne
gjennomgangen. Samtidig er det viktig at regionalt nivå
og deres oppgaver blir en del av denne gjennomgangen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, mener det er særskilte
utfordringer i hovedstadsområdet. Dagens administrative inndeling
vanskeliggjør en helhetlig areal- og transportplanlegging. Flertallet mener
det derfor er behov for en særskilt vurdering av inndelingen i hovedstadsområdet,
eventuelt også andre storbyområder.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede særskilt etablering
av et regionalt folkevalgt nivå i hovedstadsområdet. Målet er å
slå sammen minimum Oslo og Akershus fylkeskommune, eventuelt også
større deler av hovedstadsområdet. Kommunal- og moderniseringsministeren
skal sammen med fylkesmannen i Oslo og Akershus ha et særskilt ansvar
for denne prosessen.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at en parallelt med kommunereformen må
gjennomgå og sammenstille utredninger vedrørende et framtidig folkevalgt regionnivå
og se disse i sammenheng med reformen. Disse medlemmer mener
at en ved gjennomgangen av kommunenes oppgaver må inkludere oppgavene
som skal ligge til et regionnivå, noe som vil redusere dagens antall
av fylkeskommuner. Disse medlemmer er positive til
fylkeskommuner som selv tar initiativ til å slå seg sammen til større
regioner.
Disse medlemmer mener større
regioner enn dagens fylkeskommuner vil åpne for at flere oppgaver
kan løses regionalt. Det forutsetter at Stortinget og departementene
gir fra seg makt til regionforsamlingene.
Disse medlemmer mener en del
oppgaver er mest hensiktsmessig å legge til regionalt nivå. Disse
medlemmer ønsker større og mer slagkraftige regioner enn
dagens fylkeskommuner.
Disse medlemmer mener det fremtidige
regionnivået må få hovedansvaret for helhetlig regional utvikling.
En vellykket distrikts- og regionalpolitikk forutsetter at det tas
utgangspunkt i egne regionale forutsetninger og behov. Disse
medlemmer mener videre at statlig politikk må samordnes på
regionalt nivå. Regionalisering av statlig virksomhet bør i størst
mulig grad samsvare med de folkevalgt styrte regionene.
Disse medlemmer mener flere av
virkemidlene som i dag forvaltes av staten, må overføres til regionene.
Transport- og infrastrukturtiltak, personrettede og næringsrettede
virkemidler må sees mer i sammenheng. Dette er alle oppgaver som
krever politiske prioriteringer, som bør sees i sammenheng og som
er for omfattende til at den enkelte kommune kan ivareta ansvaret. Disse
medlemmer mener et politisk styrt regionnivå dermed vil
være et nødvendig redskap for å legge makt og beslutninger nærmest
mulig dem det gjelder.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til representantforslag fra Senterpartiet om styrking av barnevernet
gjennom omorganisering av det statlige barnevernet og styrking av
kommunenes rolle. I forslaget foreslås det at fylkeskommunene overtar
Bufetats regionale virksomhet. Forslaget vil bli behandlet av Stortinget
som egen sak og ikke i direkte tilknytning til kommunereformen,
men forslaget er eksempel på at fylkeskommunen vil ha en viktig
rolle i en framtidsrettet oppgavedeling mellom forvaltningsnivåene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader og forslag under behandlingen av Dokument 8:26 S (2013–2014)
om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for
fylkeskommunen og Innst. 262 (2013–2014).
Komiteen merker seg
at regjeringa er opptatt av samisk språk og vil vektleggje at samiske
språkbrukarar ikkje skal koma dårlegare ut som følgje av endringar
i kommuneinndelinga. Komiteen ber også om at forholdet
til nynorsk som målform får same fokus slik at nynorsk som målform
ikkje vert skadelidande som resultat av reforma.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av
å ta vare på samisk språk og vil vektlegge at samiske språkbrukere ikke
skal komme dårligere ut som følge av eventuelle kommunesammenslåinger. Disse
medlemmer ber regjeringen konsultere Sametinget om dette.
Disse medlemmer mener nynorsk
som målform ikke må svekkes ved endringer i kommunestrukturen og
mener regjeringen må ha en strategi for å sikre dette.
Medlemene i komiteen frå Høgre, Framstegspartiet
og Kristeleg Folkeparti viser til at regjeringa, på same
måte som ved regionreforma, har sendt på høyring eit lovforslag om
godkjenning av låneopptak. Desse medlemene er samd
med regjeringa at dette er fornuftig for å unngå strategiske investeringar
i opptakta til ny kommuneinndeling. Desse medlemene understreker
at fylkesmennene si godkjenning skal vere ein sikkerheitsventil
slik at ikkje kommunar som naturleg blir ein del av ein ny kommune
skal gjere investeringar som kan vere uheldig sett med den nye kommunen
sine auge.
Desse medlemene viser til at
låneopptaksframlegget er i tråd med det regjeringa Stoltenberg II foreslo
i høve til forvaltningsreforma. Framlegget er ikkje tenkt å handsame
alle kommunar som ROBEK-kommunar og skal ikkje brukast til anna
enn å vurdere heilt strategiske tilpassingar, og på ein ubyråkratisk
måte. Desse medlemene viser til at lovlegheitskontroll
ikkje er ein hensiktsmessig metode.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
det fremstår noe underlig at en regjering som påstår at den er opptatt
av lokal frihet og handlingsrom, pålegger statlig tilsyn med låneopptak
i samtlige norske kommuner over en periode på tre år. Disse
medlemmer har tillit til at lokale folkevalgte styrer på
en økonomisk ansvarlig måte. Disse medlemmer mener
det er tilstrekkelig med ordinær lovlighetskontroll etter dagens
regelverk.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen trekke tilbake lovforslaget
om statlig godkjenning gjennom fylkesmannen av kommunale låneopptak
og langsiktige leieavtaler.»
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti merker seg at regjeringen samtidig
som den sier den ønsker å begrense statlig detaljstyring
og gi mer makt og myndighet til kommunene, har sendt på høring et lovforslag
om statlig godkjenning av låneopptak som i realiteten gjør alle
kommuner til ROBEK-kommuner. Dette er en mistillit til det lokale
folkestyret og til at også kommuner som vurderer sammenslåing med
andre kommuner, opptrer ansvarlig og rasjonelt.
Et langt mindre inngrep, som i større grad ivaretar
hensynet til det lokale selvstyret, er å foreta endringer i adgangen
til å kreve legalitetskontroll og omfanget av en slik kontroll,
noe som i stor grad ville dekket regjeringens behov.
Det vises i proposisjonen til at et systematisk
moderniseringsarbeid er satt i gang gjennom regjeringens satsingsområde
«En enklere hverdag for folk flest».
Det pekes i proposisjonen på at viktige tematiske områder
i moderniseringsarbeidet er å
Øke valgfriheten
for innbyggerne
Fjerne tidstyver i arbeidet
Forenkle regelverk
Digitalisere forvaltningen og offentlige
tjenester
Bedre styring og ledelse i forvaltningen
Økt valgfrihet for innbyggerne omfatter ulike
tiltak som vil øke innbyggernes mulighet til å velge selv, blant
annet friere brukervalg i kommunal sektor og større valgfrihet ved
valg av skole eller behandling i helse- og omsorgstjenester (psykisk
helsevern, rusomsorg, brukerstyrt personlig assistanse, rehabilitering).
Tidstyver er et begrep som kan brukes om aktiviteter,
rutiner og uklart språk som skaper unødig tidsbruk for innbyggerne
(«foran skranken»), og om ineffektive løsninger internt i forvaltningen
og unødvendig regelverk («bak skranken»).
Staten har gjennom prosjektet «Klart språk i
staten» jobbet med å stimulere til et bedre og mer brukervennlig
språk i statlige virksomheter. KS har nå fått støtte fra departementet
til å gjennomføre et pilotprosjekt for klart språk i kommunesektoren.
Dårlig språk er anslått å koste staten 300 mill. kroner årlig. Det
er ikke gjort tilsvarende undersøkelser for kommunesektoren, men
det er grunn til å tro at kostnadene for kommunesektoren også er
betydelige.
Enklere regelverk er et viktig bidrag til å
gi en enklere hverdag for folk flest. Den politiske plattformen
lister opp flere konkrete regler som skal forenkles. Blant
annet har regjeringen startet en gjennomgang for å få enklere regler
for behandlingen av plan- og byggesaker. En viktig form for forenkling
er å arbeide for klarere språk i brev og skjemaer fra offentlige
organer og i lover og forskrifter.
Digitalisering av offentlige tjenester og automatisering
av interne arbeidsprosesser er viktig for å forenkle, fornye og
forbedre forvaltningen. I tiden framover vil stadig flere offentlige
tjenester bli tilgjengelige på nett.
Bedre styring og ledelse i forvaltningen er
et sentralt tema. Gjennom systematisk arbeid med å forenkle,
fornye og forbedre offentlig sektor vil vi oppnå at offentlig forvaltning
blir mer opptatt av resultater og gjennomføring.
Det vises i proposisjonen til at kommunene spiller
en avgjørende rolle i å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor.
Mange kommuner har allerede kommet langt i å tenke nytt om hvordan
de kan gi bedre tjenester til sine innbyggere.
Det er gitt støtte til et innovasjonsstudium
for kommunalt ansatte, ved høgskolene på Lillehammer og Gjøvik.
Difi har fått i oppdrag å være kompetansemiljø og
pådriver for innovasjon i offentlig sektor.
For å synliggjøre de gode ideene og å motivere
til innovasjon, skal det sommeren 2014 deles ut en innovasjonspris
til kommunene.
Fylkesmennene har i en årrekke gjennom skjønnstilskuddet
gitt støtte til utviklings- og fornyingsprosjekter i kommunesektoren.
Nytt av 2014 er at kommuner som ønsker å prøve ut innovative tiltak kan
søke fylkesmannen om skjønnsmidler til innovasjons- og fornyingstiltak.
Innovasjonsprosjekter skal i 2014 prioriteres. I tillegg til dette
er det som oppfølging av Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg
bevilget midler til kommunenes innovasjonsarbeid på omsorgsfeltet,
blant annet til utvikling av velferdsteknologi, nye arbeidsmetoder
og faglig omstilling.
Det fremgår av proposisjonen at kommunene allerede
i dag opplever utfordringer med å rekruttere arbeidstakere. For
å rekruttere er det nødvendig å ha et godt omdømme, som henger sammen
med et godt arbeidsmiljø, forutsigbare stillinger som unge kan leve
av, og et nærvær som skaper stabile og utviklende arbeidsplasser.
Departementet samarbeider med KS og hovedsammenslutningene
i arbeidslivet om utviklingsprogrammet, Sammen om en bedre kommune,
hvor 104 kommuner deltar med sine lokale prosjekter.
I de fleste av prosjektene ligger også et potensial for
fornying og innovasjon. Det vises i proposisjonen til at man blant
annet trenger en innovativ tilnærming for å løse deltidskulturen
i kommunesektoren. Ett av nettverkene i programmet jobber med innovasjonsmetodikk
knyttet til temaene i programmet. Det betyr at de går grundig inn
i behovet for tjenester.
Programmet har også synliggjort betydningen
av god ledelse. Mange av kommunene jobber med lederutvikling i sine
prosjekter.
Den enkelte enhet er avhengig av resten av organisasjonen
for å få til endringer som varer over tid. Det betyr samtidig at
arbeidet berører alle hovedaktørene i kommuneorganisasjonen: de
ansatte og deres tillitsvalgte, de administrative og faglige lederne,
og de folkevalgte lederne. Programmet har tatt konsekvensen av dette,
ved å sette som en forutsetning for deltakelse at alle tre hovedaktørene
er med på arbeidet.
Av foreløpige resultater i programmet har flere av
kommunene oppnådd reduksjon i sykefraværet og en økning i gjennomsnittlig
stillingsstørrelse. Det har vært en økt aktivitet rettet mot kompetansekartlegging
og -utvikling og intern samordning, samt utprøving av alternative
arbeidstidsordninger. Av utfordringer i arbeidet rapporterer
kommunene forankring og prioritering av utviklingsarbeidet som viktige
generelle utfordringer. Innenfor heltidsarbeidet framheves særlig
motivering av de ansatte og behovet for å organisere arbeidet annerledes
som utfordringer.
Komiteen viser til samarbeidsprosjektet
«Saman om ein betre kommune», der 104 kommunar er med og har hatt
fokus på utviklingsprosjekt. Prosjektet har mellom anna hatt fokus
på deltidskulturen, leiarutvikling og reduksjon i sjukefråvær.
Førebels resultat syner at det har oppnådd resultat i reduksjon av
sjukefråvær og auke i gjennomsnittlege stillingstorleikar.
Komiteen vil at folk skal ha
en god opplevelse i sitt møte med offentlige tjenester og forenkle
hverdagen for de som mottar tjenester og for dem som jobber med
tjenester i det offentlige. Forvaltningen skal ta i bruk digitale
tjenester. Nordmenn er raske til å ta dem i bruk. Da kan ikke offentlig
sektor henge etter.
Komiteen mener forvaltningen
skal være åpen og tilgjengelig, og den skal kommunisere på en klar og
forståelig måte. Digitalisering av offentlig sektor gir bedre, mer
samordnede og raskere tjenester. Samtidig frigjøres fellesskapets
ressurser slik at mer kan brukes til omsorg og velferd. Ved å tilby
selvbetjeningsløsninger kan frigjorte ressurser brukes til å yte bedre
personlig oppfølging der det trengs. Tilgjengelighet handler også
om at den enkelte av oss kan forstå innholdet i tjenesten vi benytter.
Blant annet handler det om at folk flest forstår, rent språklig,
hva som står i offentlig informasjon og skjemaer.
Komiteen mener det er viktig
å fornye og omstille offentlig virksomhet slik at den blir mer effektiv
og bedre for brukerne. De ansatte er den viktigste ressursen for
å få dette til. Komiteens mål er best mulig velferd
og øvrige offentlige tjenester til hele folket, uavhengig av hvem
du er, din bakgrunn, hvor du bor eller størrelsen på lommeboka.
En sterk og moderne offentlig sektor som tilbyr gode, effektive tjenester,
er det viktigste virkemiddelet for å nå dette målet.
Komiteen vil at brukerne og tjenestene
skal være i fokus. Rapporteringskrav, regler og rutiner som bidrar
til unødvendig byråkratisering og detaljstyring som går på kvaliteten
løs, vil komiteen være kritiske til.
Komiteen vil forbedre og forsterke
offentlig velferd og tjenester, slik at de er lett tilgjengelig
for alle. Gode insentiver er viktig for å sikre at vi bruker fellesskapets
ressurser på en effektiv og god måte, der kreativ medvirkning fra
de ansatte og kompetent, inkluderende ledelse står sentralt. Tillit
mellom initiativrike medarbeidere og ledelse er avgjørende for
å bedre forvaltningen og tilbudet til befolkningen. Kontroll- og
rapporteringsrutiner må være hensiktsmessige, for å fremme effektivitet
og bedre løsninger, unngå misbruk av samfunnets ressurser og bekjempe
korrupsjon.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til regjeringa sitt arbeid med å fornye, forenkle og forbetre
offentleg sektor. Dette arbeidet skal bidra til enklere og betre tenester
for brukarane, og hensiktsmessig bruk av fellesskapet sine ressursar.
Slik fleirtalet ser det, er utvikling av moderne
IKT-løysingar avgjerande for å lukkast i dette arbeidet. Direktoratet
for forvaltning og IKT (Difi) skal vere ein pådrivar for innovasjon
i offentleg sektor, og skal i 2014 legge særleg vekt på kommunesektoren.
Gjennom skjønnstilskottet får kommunane støtte til innovasjons-
og moderniseringstiltak, blant anna utvikling av nye nettbaserte
tenester. Slike tilbod bidreg til å gjere kommunale tenester meir
tilgjengelege og reduserer avstandsulempene for brukarane.
Vidare er det løyvd særskilde midlar til utvikling av velferdsteknologi
som bidreg til betre tenester og meir tryggleik for brukarar og pårørande. Fleirtalet meiner
det er viktig at regjeringa vidarefører arbeidet med å utvikle nye
teknologiske løysingar som kan gi brukarane betre tenester, meir
informasjon og enklare tilgang til kommunale tilbod.
Flertallet mener at effektivisering,
fornying og modernisering av offentlig sektor er avgjørende for
å sikre velferden for enkeltmennesket og for å forvalte fellesskapets
ressurser på en god måte. Utgangspunktet for fornyingsarbeidet må
være å sikre en god og verdig velferd for kommende generasjoner og
å ta på alvor de store utfordringer befolkningsutviklingen gir oss.
Høyere levealder og lavere fødselstall fører til at antall eldre
øker i forhold til antall personer i yrkesaktiv alder. Effektivisering,
omstilling og fornying er helt nødvendig for å sikre nok arbeidskraft
innenfor viktige velferdsområder i årene framover.
Flertallet mener at statens krav
til kommunenes rapportering må forenkles. Fellesmidlene må i større
grad benyttes til aktiv tjenesteyting, og byråkratiet utover det
nødvendige må reduseres.
Flertallet mener at det er viktig
å ha en kritisk innstilling til et voksende byråkrati. Flertallet mener
det må være et politisk mål å jobbe for et enklere, mer
oversiktlig og effektivt byråkrati.
Flertallet peker på at IKT er
en essensiell del i arbeidet for en mer effektiv forvaltning. Flertallet mener
det er behov for bedre koordinering mellom statlige etater, mellom
stat og kommuner, og kommunene imellom ved utvikling og implementering
av nye IKT-løsninger, for å sikre at systemene «snakker sammen»,
og for å forhindre at det utvikles systemer med overlappende funksjonalitet.
Videre mener flertallet det må
stilles mer gjennomgående krav om at det skal gjennomføres kost-nytte-analyser
ved initiering av et prosjekt, slik at kostnader og kompleksitet
i prosjektene kan begrenses. Det bør også være føringer for gjennomføring
av prosjekter når det gjelder prioritering av krav, standardisering,
anskaffelse og gevinstrealisering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at
regjeringen viderefører regjeringen Stoltenberg II sitt arbeid med forenkling,
forbedring og fornying av offentlig sektor, blant annet gjennom
utviklingsprogrammet «Sammen om en bedre kommune».
Disse medlemmer viser til regjeringen
Solbergs politiske plattform der det står:
«regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon
av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester»
og at det derfor er
«helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående
element i offentlig virksomhet.»
Disse medlemmer er helt uenig
i et slikt utgangspunkt. Ressursene fellesskapet bruker på velferd,
bør gå til best mulig kvalitet på tjenestene. Kvaliteten påvirkes
blant annet av arbeidsvilkårene til de ansatte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti ønsker ikke anbudsprosesser der det konkurreres
på ansattes lønns- og arbeidsvilkår. På kjerneområder som helse,
skole og eldreomsorg skal det være gode offentlige tilbud som omfatter
alle. Hvordan vi organiserer dette tilbudet, avhenger av hva som
er best for innbyggerne.
Flertallet mener grunnleggende
velferdstjenester ikke skal privatiseres eller kommersialiseres. Ideelle
velferdstilbydere et nyttig supplement til det offentlige tilbudet.
Mange ideelle aktører har lang erfaring, høy kompetanse og stort
engasjement, og kan både bidra med nye løsninger og være en pådriver
for utvikling i det offentlige tilbudet. Sosiale entreprenører kan
bringe med seg erfaringer og perspektiver som vil supplere og fornye
det offentlige tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at bruk
av markedsprinsipper i offentlig sektor skal være begrunnet i at
man vil styrke tjenestetilbudet til beste for alle og ikke svekke
arbeidstakernes rettigheter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
kommersialisering og privatisering kan medføre hemmelighold og at viktige
kvalitetsindikatorer ikke er offentlig tilgjengelig med begrunnelse
i bedriftshemmeligheter. Disse medlemmer mener åpenhet
rundt mangfoldet av metoder, innovasjon og nyskapning vil kunne
bidra til videreutvikling av tjenestetilbudet. Disse medlemmer er
derfor bekymret for blant annet manglende åpenhet rundt bemanning
ved private sykehjem i Oslo.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag
som, uavhengig av kommunal eller ikke-kommunal drift, sikrer full
åpenhet rundt sentrale kvalitetsindikatorer, herunder bemanningssituasjonen,
ved tjenester kommunene har ansvaret for.»
Disse medlemmer vil påpeke at
«Sammen om en bedre kommune» må videreføres og forsterkes. Dette
er en god måte å utvikle moderne kommuner på. Disse medlemmer vil
påpeke at det er behov for forsterkede tiltak for å tilby hele stillinger til
alle som ønsker det. Disse medlemmer vil også understreke
at det er behov for endringer i styringa og måle systemet i kommunene,
for å styrke fagligheten, medbestemmelse fra ansatte og brukere og
for å fjerne tidstyver.
Disse medlemmer mener offentlige
oppgaver løses best når de ansatte har tid og mulighet til å bruke
sitt faglige skjønn i arbeidet sitt. Mange ansatte opplever i dag
at deres faglige handlingsrom begrenses av byråkratiske krav eller
markedsprinsipper som griper inn i deres arbeidshverdag. Tiden den
ansatte bruker i møtet med eleven, pasienten eller andre innbyggere
blir spist opp av andre og mindre viktige oppgaver – enten det er
i skolen, i barnehagen, i helsevesenet, i politiet eller i Nav.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
derfor tiden er inne for en tillitsreform, der de ansattes faglige
handlingsrom styrkes på bekostning av markedsprinsipper og byråkratisk
kontroll. Dette medlem sier nei til privatisering
av offentlige tjenester, og vil redusere antall mål og rapporter
i det offentlige. Grunnbemanningen i det offentlige må styrkes,
slik at de ansatte får bedre tid til sine kjerneoppgaver. God kommuneøkonomi er
avgjørende for å nå dette målet.
Det går frem av proposisjonen at regjeringen
vil styrke lokaldemokratiet ved å flytte makt og ansvar til kommunene.
Regjeringen vil reduseres den statlige detaljstyringen og øke det
lokale selvstyre. Det betyr at folk flest får økt innflytelse over
sin egen hverdag og sitt eget lokalmiljø.
Kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet.
På lokalt nivå er kommunene innbyggernes eget organ
for det lokale fellesskapet. Innbyggerne velger sine egne ledere
som gjennom valg får et mandat fra innbyggerne. Ved valg stilles
de til ansvar for måten de har ivaretatt mandatet.
Nærheten mellom innbyggerne og kommunen gir
et godt grunnlag for å tilpasse offentlig velferd til innbyggernes
ønsker og behov lokalt. Lokal tilpasning bidrar til effektiv offentlig
tjenesteproduksjon.
I utgangspunktet har kommunen et stort handlingsrom.
Det kommunale selvstyret er negativt avgrenset. Kommunene kan påta
seg oppgaver som ikke er tillagt andre å utføre gjennom statlige
lovvedtak. Men særlig juridiske og økonomiske rammebetingelser fra
staten, setter grenser for dette handlingsrommet. Rettighetsfesting,
krav til innholdet i oppgavene og hvordan de gjennomføres, samt
begrensede muligheter til å påvirke egne inntektsrammer begrenser
kommunenes handlingsrom.
Regjeringen arbeider for at lovverk som regulerer
kommunal virksomhet skal uformes slik at det gir kommunene spillerom
for at større deler av den kommunale virksomhet styres etter lokalpolitiske
beslutninger. Med større og mer robuste kommuner kan den statlige
detaljstyringen reduseres.
Det er et utgangspunkt for denne regjeringen
at statlige overføringer til kommunesektoren i hovedsak skal gis
gjennom rammebevilgninger.
En annen forutsetning for et godt lokaldemokrati er
knyttet til kommunenes evne til selv å organisere lokaldemokratiet
i egen kommune. Lokalpolitikerne har selv et vesentlig ansvar for
å sikre effektiv politisk styring og sørge for at forholdet til
innbyggerne ivaretas på en god måte.
Det skal være et godt samspill mellom kommunen
og innbyggerne. Kommunen er avhengig av politiske ledere som er
bevisste sitt demokratiske ansvar. Kommunestyret må representere
innbyggernes meninger, krav og interesser på en god måte. God kontakt
mellom lokalt folkevalgte og borgerne er en viktig side ved vårt
politiske system.
Kommunestyret skal på en best mulig måte ta hensyn
til interessene til ulike befolkningsgrupper. Kommunestyrer hvor
kvinner og menn, ulike aldersgrupper, ulike samfunnssektorer og
næringer er representert, kan bidra til dette. Det er på denne bakgrunnen
departementet tilbyr kommuner med svak kvinnerepresentasjon bistand
til å gjennomføre en «lokalvalgdag» for å styrke rekrutteringen
av kvinner til lokalpolitikken ved lokalvalget i 2015.
I forholdet mellom kommunen og innbyggerne er
det viktig at det legges til rette for åpenhet og innsyn. Åpenhet
og informasjon er nødvendig for at vi skal ha informerte borgere.
Det legger grunnlaget for at det skal kunne foregå en kritisk diskusjon
om kommunens forvaltning av fellesskapets ressurser.
Det vises i proposisjonen til at innbyggernes medvirkning
i kommunale beslutningsprosesser er en viktig del av et levende
lokaldemokrati. Brukerundersøkelser, rådsordninger hvor særlige
grupper er representert og høringer er eksempler på måter å organisere
medvirkning. Medvirkning gir som regel bedre beslutninger og resultater
tilpasset innbyggernes krav og behov. Det gir også beslutninger
en sterkere demokratisk forankring når berørte innbyggere kan få
si sin mening i en sak.
Det vises i proposisjonen til at for mange av
innbyggerne er det kvaliteten på tjenestene og om kommunen forvalter
skattebetalernes penger på en effektiv måte som er den avgjørende
målestokken for hvor godt lokaldemokratiet er i kommunen. Dette
krever god styring.
Det er kommunestyret som har det overordnede ansvaret
for styringen av kommunen.
Kommunestyret skal se til at administrasjonen gjennomfører
oppgavene sine i samsvar med politiske beslutninger, nasjonalt regelverk
og god forvaltningsskikk, samt innenfor tilgjengelige økonomiske ressurser.
Kommunestyret har også det overordnede ansvaret for at kommunens
ressurser utnyttes effektivt.
God styring er avhengig av godt samspill mellom folkevalgte
organer, administrasjonen og de som utfører tjenesteproduksjonen.
Dette innebærer blant annet at kommunestyret delegerer oppgaver
i trygg forvissning om at administrasjonen holder seg innenfor fullmaktene
de har fått tildelt. Samtidig skal administrasjonen utnytte sitt
administrative skjønn slik at oppgavene løses mest mulig effektivt
til glede og nytte for innbyggerne. Administrasjonen har ansvar for
at politiske mål omgjøres til resultater. I en godt fungerende styringskjede
er det nødvendig med godt fungerende rapporteringsmekanismer slik
at kommunestyret kan kontrollere om resultatene er i samsvar med
vedtatte politiske mål.
I tillegg er det et utviklingstrekk at kommunestyrene
delegerer oppgaver til selskaper der også private og andre kommuner
kan ha eierskap. På denne måten kan kommunen utvide sin handlingskapasitet.
Samtidig innebærer dette at kommunen må tilpasse seg nye typer styringsprosesser.
Dette fordrer gode rutiner og prosedyrer i administrasjonen. Styring
av selskap utfordrer tradisjonelle måter å tenke lokaldemokrati
på.
Det går frem av proposisjonen at som ett av
sine satsingsområder vil regjeringen styrke lokaldemokratiet og
gjennomføre en kommunereform.
Regjeringens vil redusere den statlige detaljstyringen
av kommunene. Styring for å få til effektiv løsning av offentlig
oppgaver lokalt, vil i større grad overlates til lokale folkevalgte
organer. For å håndtere saker hvor staten og kommunene ikke er enige,
utreder regjeringen en tvisteløsningsordning. Regjeringen utreder
også en redusert adgang for statlige instanser til å overprøve kommunens
skjønnsutøvelse. Dette vil til sammen bidra til mer tydelige ansvarsforhold
med hensyn til hva som er statlig og kommunalt ansvar.
Regjeringen er innforstått med at en endring
av kommunestrukturen også vil innebære en endring i det lokale demokratiet
mange steder. Større kommuner kan føre til større avstand mellom
innbyggerne og lokalpolitikerne. På den annen side vil sterkere kommuner
kunne gi innbyggerne større innflytelse.
For å sikre gode muligheter for innbyggerne
til å utøve demokratisk innflytelse er det mulig på en systematisk
måte å legge til rette for innbyggermedvirkning utover det mange
kommuner gjør i dag. Dette kan for eksempel skje gjennom organisering
av medvirkningsordninger og bruk av metoder for innbyggerinvolvering.
Tilrettelegging for deltakelse og et godt samspill mellom kommunen
og innbyggerne bør være en del av utviklingsarbeidet i kommunene
i forbindelse med kommunereformen.
Det vises i proposisjonen til at en kommunereform
er en god anledning for den enkelte kommune til å gjennomgå sin
demokratiske praksis. Kommunene må selv utvikle og forvalte ordninger
og arenaer som gir innbyggerne anledning til å få komme med sine
synspunkter i aktuelle saker.
For regjeringen er det viktig med høy valgdeltakelse.
Kommunestyre- og fylkestingsvalg skal tilrettelegges på en god måte
slik at alle får mulighet til å stemme. Informasjonsansvaret til
valgmyndighetene innebærer blant annet å informere om regelverket
og gi praktisk informasjon til alle velgere om når, hvor og hvordan
de kan stemme.
I arbeidet med kommunereformen vil departementet
også kunne bidra i kommunenes arbeid med å utvikle eget lokaldemokrati.
Gjennom å dra fram eksempler på kommuner med god demokratipraksis, for
eksempel med forbilledlig innsats for innbyggernes medvirkning,
vil departementet kunne spre erfaringer som bidrar til læring og
utvikling av demokratiet i flere kommuner.
Departementet bidrar i 2014 økonomisk til å gjennomføre
en innbygger- og lokalpolitikerundersøkelse, i regi av KS, om hvordan
lokaldemokratiet i egen kommune oppleves.
Regjeringen mener at større kommuner vil bidra til
at den faglige kompetansen i kommunene styrkes.
Det vises i proposisjonen til at for å ha en
effektiv politisk og administrativ organisering i kommunene er det
viktig med et moderne lovverk som ramme. Det er nedsatt et lovutvalg
som skal foreta en helhetlig gjennomgang av kommuneloven for å styrke
det kommunale selvstyret og lokaldemokratiet.
Regjeringen vil la kommunene beholde en andel av
den lokale verdiskapningen. Det kan bidra til at kommunene og lokaldemokratiet
fører en mer aktiv lokal næringspolitikk og dermed øker det lokale
skattegrunnlaget. Regjeringen vil vurdere ulike modeller for tilbakeføring
av deler av selskapsskatten til kommunene fram mot kommuneproposisjonen
for 2016.
Departementet legger også opp til periodevis rapportering
om situasjonen for lokaldemokratiet.
Det vises i proposisjonen til at det ved kommunestyrevalget
i 2011 ble gjennomført forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16
år. 20 kommuner samt Longyearbyen lokalstyre ble valgt ut til å
delta. De 20 kommunene var spredt over hele landet. Alle fylkene
unntatt Oslo var representert. Det var stor interesse for forsøket,
både i riksmedia og lokalmedia. Stortinget sluttet seg til en forsøksordning
i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 33 (2007–2008) Eit
sterkt lokaldemokrati.
Forsøket ble evaluert av Institutt for samfunnsforskning
sammen med Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen.
Det ble relativt sett høy valgdeltakelse i gruppen av
16- og 17-åringer. I et perspektiv hvor høy valgdeltakelse er viktig,
ble således forsøket en suksess, da valgdeltakelsen blant de yngste
velgerne var betydelig høyere enn blant de vanlige førstegangsvelgerne
mellom 18 og 21 år.
En nøkkel til høy valgdeltakelse og engasjement var
et godt samarbeid mellom kommunen, skolen og ungdomsrådet.
Evalueringen fant ikke indikasjoner på at deltakelse
i prosjektet førte til økt politisk modenhet blant 16- og 17-åringene.
Samtidig gir ikke materialet grunnlag for å hevde at 16- og 17-åringer
ikke er modne nok til å delta i valg.
16- og 17-åringenes stemmegivning skilte seg ikke
i nevneverdig grad fra andre velgere når det gjaldt hvilke parti
de stemte på. Ingen av partiene kunne hente ut noen særlig gevinst
av redusert stemmerettsalder.
Evalueringen viser at det er liten støtte i
opinionen for å senke stemmerettsalderen fra 18 til 16 år.
I forsøkskommunene var det en dobling i andelen unge
kommunestyrerepresentanter mellom 18 og 25 år, fra 5,2 til 10,4
pst. I de øvrige kommunene var det også en økning, fra 3,8 til 5,9
pst.
Det var forventet, men ble ikke slik at de som fikk
stemme som 16- og17-åringer i 2011, stemte i større grad enn andre
på samme alder (18 til 19 år) ved stortingsvalget i 2013.
Ut fra en samlet vurdering og ønske om mer erfaring
har regjeringen bestemt at det skal gjennomføres et nytt forsøk
med nedsatt stemmerett til 16 år i 20 kommuner ved kommunestyrevalget
i 2015.
Det går frem av proposisjonen at kvinneandelen i
kommunestyrene er på 38 pst. i denne valgperioden. 22 pst. av ordførerne
er kvinner og 78 pst. er menn.
Om man tar det lange tidsperspektivet på andelen kvinner
i kommunestyrene, har endringen vært fra 0 tidlig på 1900-tallet,
til rundt 38 pst. ved siste lokalvalg i 2011.
I perioden 1975–2011 har formannskapene i gjennomsnitt
41 pst. kvinner. I siste periode var det likevel fire formannskap
som bare hadde menn. Formannskapene skal velges av og mellom kommunestyremedlemmene,
slik at kvinneandelen her vil være avhengig av kvinneandelen i kommunestyrene.
Det er store variasjoner i andelen kvinner i
kommunestyrene. Det kommunestyret som lå lavest ved siste valg hadde
4,8 pst. kvinner, mens det som lå høyest hadde 61,3 pst. 72 kommuner
hadde under 30 pst. kvinner ved 2011-valget.
Det finnes omfattende dokumentasjon for at det er
en sterk sammenheng mellom kandidatenes listeplassering og deres
andel av velgernes personstemmer.
Gjennom nominasjonsprosessen har partiene dermed
en nøkkelrolle når det gjelder å styrke kvinners posisjon i lokalpolitikken.
Forskere (Ringkjøb og Aars 2008) har i tillegg funnet
at det over tid også er forskjeller mellom kommunene når det gjelder
representasjon av kvinner. De konkluderer med at en avgjørende grunn
til at kvinner når fram i de kommunene som har høyest andel kvinner
i kommunestyrene, er det som skjer i partienes nominasjonsprosess.
Det vises i proposisjonen til at med tiltaket
Lokalvalgdagen vil Kommunal- og moderniseringsdepartementet bidra
til å øke bevisstheten rundt rekruttering og nominering og om partienes
viktige rolle for å få en balansert representasjon av kvinner og menn
i kommunestyrene. De 72 kommunene som hadde under 30 pst. kvinner
i kommunestyret, ble i januar 2014 invitert til å delta i Lokalvalgdagen.
48 kommuner har meldt seg til å delta.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
engasjert et team av valgforskere fra Institutt for samfunnsforskning
og Uni Rokkansenteret til å analysere årsakene til den lave kvinneandelen
i disse kommunene. Tiltaket går ut på at de deltakende kommunene
i løpet av høsten 2014 arrangerer et utvidet kommunestyremøte der
temaet er rekruttering av kvinner til lokalpolitikken. En valgforsker
vil innlede om betydningen av stemmetillegg og listeplassering for
å bli valgt i vedkommende kommune. Valgforskerne vil basere
dette på kjønnssammensetningen i kommunestyret, og den sammensetningen
som ville blitt resultatet uten personstemmer, altså dersom partienes
lister hadde avgjort hvem som ble valgt inn. Dette blir utgangspunktet
for en vurdering av årsakene til den lave kvinneandelen i det enkelte
kommunestyre. I den forbindelse undersøker de også om den lave kvinnerepresentasjonen
etter 2011-valget er uttrykk for en langvarig tendens eller et engangstilfelle.
Foredraget vil også ta for seg det internasjonale og nasjonale bildet
av kjønnsfordelingen i kommunestyrer og andre lokalpolitiske maktposisjoner.
Det fremgår av proposisjonen at partiene selvsagt
bestemmer listeplasseringen og hvem de eventuelt vil gi
stemmetillegg, og hvilke kandidater de vil kjøre fram i valgkampen.
Departementet understreker at det er opp til kommunene selv å avgjøre
om og på hvilken måte de vil jobbe for å sikre en bedre kjønnsbalanse
i kommunepolitikken.
Kommunale selskaper utgjør i dag en viktig del av
den kommunale virksomheten. Veksten i kommunaleide selskaper var
kraftig i perioden fra 1996–2006 (Ringkjøb, Aars og Vabo 2008),
og antallet doblet seg. I dag ligger antallet kommunale
selskaper på om lag 2 500.
Selskapsorganiseringen innebærer at lokalpolitikernes
styring er blitt mer kompleks – med nye typer styringsprosesser.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet får gjennomført
et forskningsprosjekt for å kartlegge disse organisatoriske endringene
som har skjedd i kommunene i løpet av de siste tjue årene. Spesielt ønsker
departementet å få utdypet hvilke muligheter og utfordringer for
styring og kontroll som organisering i fristilte selskaper gir,
og spesielt hvordan kommunene praktiserer styringen av selskapene
sine.
En rapport som dokumenterer dette skal foreligge
ved årsskiftet 2014/15. Departementet samarbeider med KS om oppfølgingen
av dette arbeidet.
I januar 2013 lanserte Kommunal- og regionaldepartementet
nettportalen minsak.no/misak.no som er en nettportal som legger
til rette for å fremme og undertegne innbyggerinitiativ på Internett.
Formålet er å gjøre det enklere for innbyggerne i en kommune å fremme
sine saker gjennom innbyggerinitiativ etter kommuneloven § 39a.
Gjennom portalen er det dermed etablert en arena for lokaldemokratisk
deltakelse.
Siden departementet begynte å registrere trafikken
i midten av mai 2013 og til midten av mars 2014 har det vært ca.
150 000 besøk på nettsiden fra ca. 100 000 besøkende. En stor del
av besøkene skjer via sosiale medier. Det har anslagsvis blitt opprettet
350 saker. Til sammen er 61 saker sendt inn til kommunene.
Det pekes i proposisjonen på at for at samfunnet kan
opprettholde høy tillit til kommunal sektor, må kommunenes virksomhet
bygge på verdier som åpenhet, rolleklarhet og etisk bevissthet.
Regjeringen gir tilskudd til to prosjekter som støtter
kommunenes eget arbeid med etikk, økt åpenhet, integritet og antikorrupsjonsarbeid.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet støtter
KS økonomisk for gjennomføring av lokaldemokratiundersøkelser i
kommunene.
Kommunene kan søke om å få gjennomført en undersøkelse,
og resultatene fra undersøkelsen skal gi et bilde av tilstanden
for demokratiet i kommunen og si noe om hvor det kan være behov
for endring og utvikling.
I 2009/2010 gjennomførte 91 kommuner denne undersøkelsen,
og i mange kommuner fulgte gode debatter og mye godt demokratiarbeid.
Dette gir muligheter for å sammenligne årets undersøkelse med 2009/2010-undersøkelsen.
Resultatene fra undersøkelsen vil bli lagt inn
i lokaldemokratidatabasen på www.bedrekommune.no, slik at resultatene
fra egen kommune kan sammenlignes med resultatene i andre kommuner.
Siden 2007 har departementet sammen med KS arbeidet
aktivt for å iverksette Europarådets strategi for innovasjon og
godt styresett i kommunene. KRD gir i 2014 tilskudd til KS for å
følge opp strategien. Strategien bygger på 12 prinsipper for sentrale
demokratiske verdier i kommunene.
I oppfølgingen av strategien har Norge som pilotland
deltatt i utviklingen av et verktøy for en europeisk sertifiseringsordning
og utmerkelse for godt styresett i kommuner. I 2014 har 10 kommuner
kvalifisert seg for og mottatt prisen: Rindal, Evenes, Ski, Ås,
Øvre Eiker, Tynset, Lørenskog, Asker, Gjesdal og Marnadal.
I Kommuneproposisjonen 2014 ble det foreslått at
det skulle utarbeides et opplegg for en statusrapportering om situasjonen
for lokaldemokratiet. Planen er at en slik statusoppdatering presenteres
i Kommuneproposisjonen minimum hvert fjerde år.
Den skal redegjøre både for utviklingen i den statlige
styringen (statlige rammer for lokaldemokratiet) og hvordan lokaldemokratiet
utfolder seg lokalt, blant annet om kommunene selv legger til rette
for deltakelse fra innbyggerne, og hvordan de organiserer den politiske
styringen for å oppnå best mulig folkevalgt styring. Slik vil det
bli gitt et mer samlet bilde av vilkårene for og situasjonen for
lokaldemokratiet.
Departementet legger opp til en slik statusoppdatering
første gang i kommuneproposisjonen for 2016, dvs. våren 2015. Statusrapporteringen
skal deretter minimum skje en gang i hver valgperiode.
For å få en oversikt over hvilke erfaringer
kommuner og fylkeskommuner har med de eksisterende lovpålagte ordningene
med eldreråd og råd for personer med nedsatt funksjonsevne har Norsk
Institutt for by- og regionforskning (NIBR) på oppdrag fra departementet
gjennomført en kartlegging av hvordan ordningene fungerer (NIBR-notat
2014:101).
Kartleggingen viser at de fleste kommuner har opprettet
separate råd for de to gruppene.
Rådene er stort sett sammensatt slik det er
beskrevet i lov og rundskriv. I eldrerådene er flertallet av medlemmene
alderspensjonister. I råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne
er de fleste medlemmene over 40 år, og de under 25 år er nesten
ikke representert. I begge rådstypene utgjør politikere omtrent
en tredjedel av rådsmedlemmene.
Undersøkelsen viser at de langt fleste rådene
disponerer en sekretær, men med lavere stillingsbrøk enn forventet.
Sekretærens rolle er svært viktig for rådets virkemåte. De fleste
rådene får en eller annen form for opplæring. Fylkeskommunen har
en viktig funksjon når det gjelder opplæring av de kommunale rådene.
Rådene arbeider stort sett med de sakene som
er nevnt spesielt i lov og rundskriv. Det er en tendens til at begge
rådstyper er noe mer responderende enn proaktive. Flertallet av
rådene, nær 70 pst. av begge rådstyper, vurderer sin egen innflytelse
som svært eller ganske stor.
Kommuneloven trådte i kraft 1. januar 1993.
Det er nedsatt et offentlig utvalg, kommunelovutvalget, som skal
foreta en helhetlig gjennomgang av kommuneloven for å styrke det
kommunale selvstyret. Utvalget skal blant annet vurdere om reglene
i kommuneloven er nødvendige, eller om de legger for sterke begrensninger
på kommunenes handlefrihet. En ny lov vil være et viktig bidrag
til et velfungerende lokaldemokrati og at kommunene også i framtiden skal
kunne levere gode tjenester til innbyggerne på en effektiv måte.
Utvalget skal levere sin utredning innen 31. desember 2015.
Regjeringen utreder en tvisteløsningsmekanisme som
skal håndtere tvister mellom statsforvaltningen og kommunen. Når
en kommune mener at statlig overprøving av egne vedtak eller praksis
ikke er korrekt, vil kommunen kunne få en ny vurdering gjennom en
tvisteløsningsordning. I dag er kommunene i stor grad avskåret fra
å bringe statsforvaltningens endelige avgjørelser inn for overprøving
av en uavhengig instans. I arbeidet inngår blant annet en utredning av
om disse tvistene skal behandles av de alminnelige domstolene, eller
om det bør opprettes et uavhengig tvisteløsningsorgan utenfor domstolene.
Det utredes også hvordan statlige klageinstansers adgang
til å overprøve kommunens utøvelse kan begrenses.
Det vises i proposisjonen til at kommunene har en
viktig rolle ved at de i betydelig grad er ansvarlig for å sette
EUs sekundære lov- og regelverk ut i livet, i tråd med slik det
praktiseres i andre EØS-land. Kommunene kommer slik direkte i søkelyset
til EFTAs overvåkingsorgan.
Regjeringen vil føre en aktiv politikk for å
ivareta norske interesser ved å medvirke tidligere i prosesser i
EU.
Undersøkelser som har påvist omfanget av påvirkning
av EU på kommunal sektor, viser at anslagsvis 60–70 pst. av alle
saker på dagsordenen i kommunestyrer og fylkesting var berørt av
EØS-regelverk. Departementet viser til at Europapolitisk Forum med representanter
for sentrale, regionale og lokale myndigheter, samt Sametinget,
er en viktig arena for dialog om oppfølgning av europapolitiske
spørsmål. I denne sammenhengen arbeides det også med å utvikle
samarbeid med representanter for partene i arbeidslivet og regionskontorene
i Brussel om tidlig identifisering av EU-tiltak som antas å bli
viktige for Norge og kommunesektoren.
Utveksling av erfaringer med andre land om reformer
og å styrke lokaldemokratiet er et viktig tema for samarbeid mellom
land blant annet i Europarådet.
Departementet deltar i Europarådets Europeiske komité
for demokrati og styresett (CDDG). Prioriterte temaer i perioden
2014–2016 er å fremme demokratiske styresett i medlemslandene gjennom
erfaringsutveksling om reformer og modernisering av demokratiske
institusjoner på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.
Departementet samarbeider med KS om oppfølgning
og implementering av Europarådets strategi for innovasjon og godt
styresett, gjennom å invitere kommunene til å delta i en europeisk
sertifiseringsordning, jf. nærmere omtale i pkt. 6.3.7.
Norge deltar også i FN-organisasjonen UN-Habitats
arbeid med desentralisering og styring av lokale myndigheters arbeid
med utvikling av godt styresett.
Det pekes i proposisjonen på at nordisk samarbeid
er en viktig arena for Norge. Kommunal- og moderniseringsministeren
vil 13.–15. august være vertskap i Oslo for det årlige nordiske
kommunalministermøte. Hovedtema for møtet vil være «Kommunereformer
– status for de enkelte land».
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa vil styrke lokaldemokratiet ved å flytte
makt og ansvar til kommunane.
Komiteen viser til
at lokal identitet er viktig, og at man i arbeidet med kommunereforma
må vere lydhør overfor dei som opplever at denne er trua.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
vil samstundes understreke at identitet ikkje nødvendigvis er knytt
til kommunen som sådan, men stedet eller området man tilhøyrer.
Fleirtalet viser til at større
kommunar gjev innbyggjarane fleire moglegheiter for påverknad. Større
kommunar vil få fleire oppgåver og ansvarsområder som innbyggjarane
kan få innverknad på. I tillegg vil større kommunar redusere behovet
for interkommunale selskap, og fleire avgjerder kan verte flytt
tilbake til folkevalde organ. Fleirtalet vil òg vise
til at ei større befolkning gjev større moglegheit for å organisere
engasjement i interessegrupperingar kor ein kan koordinere påverknad
ved jamnleg oppfølging av politikarar og bruk av politiske aksjonar.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne merknader under kapittel 4 der påstandene fra flertallet
om at store kommuner gir mer demokrati, bedre kvalitet og mindre interkommunalt
samarbeid, er tilbakevist. Dette medlem vil også
påpeke at tilbakeføring av selskapsskatten til kommunene vil gi
større skeivheter i kommunenes inntekter og ved det svekkede muligheter
særlig for inntektssvake kommuner, til å drive både lovpålagte oppgaver
og næringsutvikling. Med det vil regjeringens politikk bli en negativ
spiral for de inntektssvake kommunene, mens de vil styrke de kommunene
som allerede har sterk vekst, etableringer og næringsvekst og gode
inntekter. Dette medlem er uenig i denne retningen
der en tar fra små og inntektssvake og gir til store og inntektssterke,
enten det gjelder kommuner eller mennesker.
Medlemene i komiteen frå Høgre, Framstegspartiet
og Venstre viser til merknader til statsbudsjettet for 2014
der desse medlemene ynskte deler av selskapsskatten
tilbakeført til kommunane. Desse medlemene viser
til at regjeringa arbeider med saka og tek sikte på å presentere
modellar fram mot kommuneproposisjonen for 2016. Desse medlemene viser
til at det er viktig å finne modellar som sikrar ein kopling mellom
lokal verdiskaping og lokale inntekter.
Komiteen mener en
aktiv og deltakende befolkning er grunnlaget for et godt folkestyre
og et levende lokaldemokrati. Deltakelse i politiske partier, idrettslag,
velforeninger eller frivillige lag og organisasjoner er grunnlaget
for at lokalsamfunnet skal blomstre. Komiteen mener
alle innbyggere skal ha like muligheter til demokratisk deltakelse
og til å forme sine lokalsamfunn.
Komiteen ønsker et aktivt og
levende lokaldemokrati med reell makt over lokal utvikling. Dette krever
at makt er desentralisert, og at demokratiske organer i kommuner
og fylkeskommuner har reell beslutningsmakt. Komiteen mener
oppgaver bør løses på et folkevalgt nivå nærmest mulig innbyggerne.
Komiteen ønsker at så mange som
mulig av innbyggerne er politisk aktive og deltar i beslutningsprosesser.
Forutsetningen for å rekruttere folk til politisk arbeid er muligheten
for reell innflytelse på samfunnsutviklingen. Derfor må vi unngå
at politisk makt blir konsentrert til få organer og få personer.
Komiteen mener god kommuneøkonomi
gir økt handlefrihet for lokale folkevalgte. Et levende lokaldemokrati
er avhengig av at Storting og regjeringen sørger for gode økonomiske
forutsetninger slik at det er mulig og meningsfylt å drive samfunnsutvikling
lokalt.
Komiteen viser til at stadig
aukande tal på selskap og samarbeid gjer at fokus på eigarskapstyringa i
kommunane vert viktig. Komiteen ser positivt på at
regjeringa bestiller eit forskingsprosjekt som ein skal samarbeide
med KS i oppfylginga av.
Komiteen viser til at regjeringa
i januar 2013 lanserte www.minsak.no for å korte ned avstanden mellom
innbyggjarane og kommunane. Komiteen viser til at
det så langt har ført til at 61 saker er sendt inn til kommunane. Komiteen oppmodar
regjeringa om å gjera nettsida endå betre kjent og gjerne også at
kommunane aktivt bruker tenesta for å la innbyggjarane koma med
innspel.
Fleirtalet i komiteen,
medlemene frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringa har sett i
gong eit arbeid med å vurdere nytt tvisteløysingssystem mellom kommunane
og statsforvaltninga. Fleirtalet er positive til
å få på plass eit system som sterkare enn i dag vektlegg lokal bruk
av skjønn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg
at regjeringen vil sette i gang forsøk med statlig stykkprisfinansiering
av eldreomsorgen. Disse medlemmer viser til at dette
vil bryte med prinsippet om rammefinansiering av kommunesektoren,
som et bredt flertall på Stortinget tidligere har sluttet seg til.
Disse medlemmer har også merket
seg at regjeringen i sin politiske plattform skriver de vil fjerne
boplikten. I dag bestemmes boplikt lokalt. Disse medlemmer mener
det er tydelig at regjeringen ikke har tillit til at lokale folkevalgte
på en god måte kan vurdere om boplikt er riktig i sitt lokalsamfunn. Disse
medlemmer er uenig i en slik vurdering og mener boplikten
fortsatt kan avgjøres lokalt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det må gjennomføres en
målrettet desentraliserings- og demokratiseringspolitikk for å styrke
det lokale folkestyret og gi innbyggerne bedre mulighet til å påvirke
kommunale beslutningsprosesser. Folkestyret i storbyene må gis et
særlig fokus slik at avstanden mellom de styrende og den styrte
blir for stort. Kommunene er grunnmuren i det norske demokratiet,
slik regjeringen sier, men opplegget til kommunereform ivaretar
ikke hensynet til å utvikle lokaldemokratiet.
Disse medlemmer viser til Difis
undersøkelser av innbyggertilfredshet, som viser at innbyggerne
i mindre kommuner er mest tilfreds med de viktigste kommunale tjenestene.
Denne undersøkelsen viser også at innbyggerne mener lokaldemokratiet
fungerer best i mindre kommuner.
Disse medlemmer advarer mot at
vesentlige deler av selskapsskatten tilbakeføres til kommunene,
slik Stortingets flertall har bedt om. Det er lite sammenheng mellom
kommunenes vilje til å bidra til næringsutvikling lokalt og kommunal
selskapsskatt. Det er etablerte bedrifter som gir størst avkastning
og dermed grunnlag for innkreving av skatt. Insitamentet til en
offensiv næringspolitikk ligger i større grad i å sikre gode arbeidsplasser
til innbyggerne og i å bidra til lokal verdiskaping.
Komiteen viser til
at regjeringa også for kommunevalet 2015 vil gjennomføre forsøk
med redusert stemmerett for 16- og 17-åringar i nokre kommunar. Komiteen er
samd i at det vil vere fornuftig å prøve ut dette ved eit val til
og også i nokre kommunar for andre gong.
Komiteens medlemmer fra Venstre og
Sosialistisk Venstreparti mener at å gi stemmerett er å
gi tillit og ansvar. Disse medlemmer mener det må
være helt særlige argumenter for å begrense innbyggeres stemmerett. Disse medlemmer er
ikke i tvil om at ungdommer på 16 år vil forvalte den tilliten godt,
og på linje med de over 18 år. Disse medlemmer mener
vi som samfunn vil tjene på at mange flere får gitt sin stemme i
valg.
Disse medlemmer viser til at
ved lokalvalget i 2011 gjennomførte 20 kommuner, samt Longyearbyen,
et forsøk med stemmerett for 16-åringer. Ifølge NTB 13. januar 2014
viser sluttrapporten om forsøket at den politiske interessen blant
forsøksdeltakerne ikke økte. Samtidig viste forsøket at valgdeltakelsen
lå på 58 pst. blant forsøkspersonene, og det er betydelige høyere
enn for vanlige førstegangsvelgere mellom 18–21 år, som har en deltakelse
på rundt 46 pst. Dette er bra. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at flere unge stemmer og at det ikke
bør stilles andre krav til interesse hos unge enn hos voksne og
eldre, for å ha stemmerett. Det er ingen krav til innbyggere over
18 til at de skal få økt politisk interesse av å stemme ved valg.
Disse medlemmer påpeker at konklusjonene
etter forsøket med 16 års stemmerett må være å utvide forsøket med
målsetting om å gjøre det til en permanent ordning.
Disse medlemmer vil at demokratiet
skal utvides, inkludere flere og fordele mer makt.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa har fokus på tiltak for å auke kvinneandelen
i lokalpolitikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i Meld. St.
44 (2012–2013) Likestilling kommer ikke av seg sjøl, lagt fram av
tidligere likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen, var flere konkrete
tiltak for å bidra til å øke kvinneandelen i politikken, men som
ikke er fulgt opp av regjeringen. Likestillingsutfordringer må først
og fremst finne en løsning der folk bor og arbeider, i kommunene
og i den enkelte virksomhet. Den rød-grønne regjeringen foreslo
derfor å etablere en landsomfattende statlig struktur med fire regionale
kompetansemiljø for likestilling. En hovedoppgave for kompetansemiljøene skulle
være å gi veiledning og opplæring om plikten til aktivt likestillingsarbeid.
Kompetansemiljøene skulle blant annet støtte kommunene i arbeidet
med å fremme kjønnsbalanse i lokale folkevalgte organ, i arbeidet
med å fremme utradisjonelle utdanningsvalg og i arbeidet med å forebygge
seksuell trakassering blant ungdom.
Stortingsmeldingen ble trukket av regjeringen, og
midlene som var satt av til dette arbeidet ble også fjernet i statsbudsjettet
for 2015. Disse medlemmer mener dette viser at regjeringen
setter likestillingsarbeidet flere skritt tilbake.
Det går frem av proposisjonen at kommunesektoren
i hovedsak finansieres gjennom frie inntekter, dvs. rammetilskudd
og skatt. Rammetilskudd utgjør anslagsvis 36 pst. av kommunesektorens
inntekter i 2014, mens skatteinntektene er anslått til å utgjøre om
lag 40 pst. av kommunesektorens samlede inntekter på 423 mrd. kroner.
Til sammen utgjør de frie inntektene for kommunesektoren anslagsvis
319 mrd. kroner i 2014, hvorav 58 mrd. kroner knytter seg til fylkeskommunene.
De frie inntektene fordeles mellom fylkeskommunene
gjennom inntektssystemet. Det er disse inntektene fylkeskommunene
har til disposisjon for å drive basisfunksjonene i fylkeskommunene.
En av de overordnede målsettingene med inntektssystemet
er å utjevne fylkeskommunenes økonomiske forutsetninger for å kunne
tilby innbyggerne likeverdige og gode tjenester over hele landet. Inntektssystemet
er derfor utformet med sikte på å kompensere fullt ut for variasjoner
i utgiftsbehov, og delvis å utjevne variasjoner i skatteinntekter
mellom fylkeskommuner. I tillegg gis det et eget tilskudd til de
tre nordligste fylkeskommunene (Nord-Norge-tilskuddet), og deler
av rammetilskuddet gis som skjønnstilskudd fordelt av Kommunal-
og moderniseringsdepartementet, se tabell 7.1.
Tabell 7.1 Kapittel 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner
2014 – inndeling på poster
Rammetilskudd til fylkeskommuner | Saldert budsjett 2014 (mill. kr) | Pst. av
rammetilskuddet |
Post 60 Innbyggertilskudd | 28 767 | 96,3 |
– Hvorav tilskudd med særskilt fordeling
(tabell C) | 9 300 | 31,1 |
Post 62 Nord-Norge-tilskudd | 599 | 2,0 |
Post 64 Skjønnstilskudd | 512 | 1,7 |
Sum | 29 878 | |
Innbyggertilskuddet utgjør nesten hele rammetilskuddet
for fylkeskommunene. I utgangspunktet fordeles innbyggertilskuddet
med et likt beløp per innbygger til alle fylkeskommuner, på grunnlag
av befolkningstall per 1. juli året før budsjettåret. Tilskuddet
blir deretter justert for skatteutjevningen og utgiftsutjevningen.
Innbyggertilskuddet justeres også for eventuelle systemendringer,
regelendringer, oppgaveendringer, innlemminger av øremerkede tilskudd
m.m.
En stor del av innbyggertilskuddet er gitt en
særskilt fordeling, og holdes utenfor utgiftsutjevningen. I 2014
summerer saker med særskilt fordeling seg til 9,3 mrd. kroner, eller
drøyt 31 pst. av rammetilskuddet til fylkeskommunene. Mesteparten
av disse sakene med særskilt fordeling knytter seg til midler som fylkeskommunene
fikk i forbindelse med forvaltningsreformen i 2010, da fylkeskommunene
overtok store deler av riksveinettet med tilhørende fergeforbindelser.
Nord-Norge-tilskuddet og skjønnstilskuddet utgjør
i overkant av 1 mrd. kroner eller 3,7 pst. av det samlede rammetilskuddet
til fylkeskommunene i 2014.
Skatteinntektene utgjør i underkant av halvparten av
fylkeskommunenes frie inntekter. Skatteinntektene varierer til dels
mye mellom fylkeskommunene. Gjennom skatteutjevningen utjevnes variasjoner
i skatteinntekter mellom fylkeskommunene delvis.
Dagens skatteutjevning er utformet slik at alle fylkeskommuner
med en skatteinngang på under 120 pst. av landsgjennomsnittet (målt
i kroner per innbygger) blir kompensert for 90 pst. av differansen mellom
egen skatteinngang og 120 pst. av landsgjennomsnittet. Skatteutjevningen
finansieres ved at alle fylkeskommunene blir trukket et likt beløp
i kroner per innbygger.
Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet skal
fylkeskommunene i prinsippet få full kompensasjon for de kostnadsforskjellene
som de selv ikke kan påvirke, for eksempel demografiske forhold,
men også strukturelle og sosiale forhold.
Gjennom kostnadsnøkkelen, og et sett med kriteriedata,
blir utgiftsbehovet for hver fylkeskommune beregnet, og deretter
blir innbyggertilskuddet omfordelt mellom fylkeskommunene etter
deres varierende utgiftsbehov. Utgiftsutjevningen er en ren omfordelingsordning,
der det som blir trukket fra fylkeskommuner med beregnet utgiftsbehov
under landsgjennomsnittet blir fordelt ut igjen til fylkeskommuner med
et beregnet utgiftsbehov over landsgjennomsnittet.
Tabell 7.2 Dagens kostnadsnøkkel for fylkeskommunene
Kriterium | Kostnadsvekt |
Innbyggere 0–15 år | 0,064 |
Innbyggere 16–18 år | 0,526 |
Innbyggere 19–34 år | 0,027 |
Innbyggere 35–66 år | 0,035 |
Innbyggere 67–74 år | 0,008 |
Innbyggere 75 år og over | 0,009 |
Rutenett til sjøs | 0,032 |
Innbyggere bosatt spredt | 0,022 |
Areal | 0,007 |
Storbyfaktor | 0,016 |
Befolkning på øyer | 0,009 |
Vedlikeholdskostnader vei | 0,064 |
Reinvesteringskostnader vei | 0,032 |
Søkere yrkesfag | 0,149 |
Sum | 1,000 |
Det vises i proposisjonen til at Nord-Norge-tilskuddet
er et særskilt regionalpolitisk virkemiddel og skal bidra til å
gi fylkeskommuner i Nord-Norge muligheter til å gi et bedre tjenestetilbud
enn fylkeskommuner ellers i landet. Det skal også være med på å gjøre
det mulig med en høy, fylkeskommunal sysselsetting i områder med
et konjunkturavhengig næringsliv.
Nord-Norge-tilskuddet gis som et beløp per innbygger,
med en ulik sats for de ulike fylkeskommunene. Satsen er høyest
i Finnmark, lavest i Nordland.
Det foreslås ingen endringer i Nord-Norge-tilskuddet
i forbindelse med omleggingen av inntektssystemet.
Det vises i proposisjonen til at formålet med
inntektsgarantiordningen (INGAR) er å gi fylkeskommunene en helhetlig
skjerming mot plutselige endringer i rammetilskuddet, og gjennom
dette gjøre inntektssystemet mer fleksibelt og forutsigbart.
INGAR tar utgangspunkt i endringen i det totale rammetilskuddet
på nasjonalt nivå, målt i kroner per innbygger, og sikrer at ingen
fylkeskommuner har en beregnet vekst i rammetilskuddet fra et år
til det neste som er under 100 kroner per innbygger av beregnet vekst
på landsbasis, før finansiering av selve ordningen. Ordningen finansieres
ved et likt trekk per innbygger for alle fylkeskommuner.
INGAR omfatter systemendringer, innlemming av
øremerkede tilskudd, endring i regionalpolitiske tilskudd, endring
i folketall og endringer i kriteriedata som brukes i utgiftsutjevningen.
Endringer i skatteinntektene, skatteutjevningen, skjønnstilskuddet
og saker med særskilt fordeling omfattes ikke av INGAR.
Skjønnstilskuddet blir brukt til å kompensere
fylkeskommuner for spesielle lokale forhold som ikke blir fanget
opp av de øvrige elementene i inntektssystemet.
Skjønnsmidlene til fylkeskommunene er direkte fordelt
av departementet, i motsetning til skjønnstilskuddet for kommunene
som fordeles av fylkesmannen.
Det vises i proposisjonen til at både av hensynet til
tjenestetilbudet i fylkeskommunene, og for legitimiteten til systemet,
er det viktig at kostnadsnøklene oppdateres.
Det går frem av proposisjonen at variasjoner
i fylkeskommunenes utgifter til tjenestetilbudet kan skyldes både
forhold som er utenfor fylkeskommunenes kontroll, og forhold som
fylkeskommunene selv kan påvirke. Helt siden innføringen av inntektssystemet
i 1986 har det vært et grunnleggende prinsipp at kommunesektoren
kun skal kompenseres for ufrivillige etterspørsels- og kostnadsforhold
i tilknytning til de fylkeskommunale tjenestene.
Dagens kostnadsnøkler er i hovedsak basert på statistiske
metoder, men har også noe islett av normativ metodebruk. Se nærmere
beskrivelse av metodene i proposisjonen. De kostnadsnøklene som
presenteres i proposisjonen er også i all hovedsak basert på statistiske
metoder; brukerstatistikk, kostnadsanalyser og regresjonsanalyse.
I tillegg er den nye delkostnadsnøkkelen for fylkesveier delvis
basert på normative kostnadsmodeller.
Dagens delkostnadsnøkkel for videregående opplæring
består av to kriterier: innbyggere 16–18 år (77,5 pst. av delkostnadsnøkkelen)
og søkere til yrkesfaglige utdanningsprogrammer (22,5 pst. av delkostnadsnøkkelen).
Det vises i proposisjonen til at antallet 16–18-åringer
er den faktoren som har størst effekt på utgifter til videregående
opplæring, og vil følgelig ha størst vekt i delkostnadsnøkkelen.
Elevtallet vil imidlertid være høyere enn dette, på grunn av ungdomsrett
og voksenrett til videregående utdanning. Analysene viser at innbyggere
i aldersgrupper over 18 år ikke har effekt på utgiftsforskjellene
mellom fylkene i videregående opplæring, og det foreslås derfor
ikke noe alderskriterium ut over innbygger 16–18 år.
Søkerkriteriets vekt beregnes på grunnlag av
en kostnadsanalyse av utgifter per elev i dyrere utdanningsprogrammer,
sett i forhold til gjennomsnittlige utgifter per elev. Utgiftene
per elev til utdanningsprogrammet musikk, dans og drama har de siste
årene vært betydelig høyere enn utgifter per elev for de øvrige
studieforberedende utdanningsprogrammene. Dette utdanningsprogrammet
foreslås derfor inkludert i «antall søkere til høykostnads utdanningsprogrammer»
sammen med de yrkesfaglige utdanningsprogrammene.
Analysene viser videre at merkostnaden ved å
ha en elev i høykostnadsgruppen sammenlignet med gjennomsnittlig
kostnad per elev de tre siste årene i gjennomsnitt er 18,17 pst.,
noe som gir en lavere vekt for søkerkriteriet enn i dagens nøkkel.
Nedgangen skyldes i hovedsak at det har blitt relativt flere elever i
lavkostnads utdanningsprogrammer etter Kunnskapsløftet.
På oppdrag fra departementet har SSB, i samarbeid
med Geodata, utformet et kriterium for reiseavstand i fylkene, basert
på metoden «location allocation». Se proposisjonen for en nærmere
beskrivelse av kriteriet reiseavstand. Etter en samlet faglig vurdering
foreslår departementet at det nye reiseavstandskriteriet
tas med i delkostnadsnøkkelen for videregående opplæring, og at
kriteriet vektes med gjennomsnittlig effekt for perioden 2010–2012,
dvs. 2,24 pst.
De siste årene har utgifter til spesialundervisning og
særskilt tilpasset opplæring økt forholdsvis mye. Departementet
har derfor analysert om, men ikke funnet at, ulike sosiale kriterier
kan ha effekt på utgifter til videregående opplæring.
Tabell 7.3 Forslag til ny sektornøkkel for videregående
opplæring
Kriterium | Kostnadsvekt |
Innbyggere 16–18 år | 0,7959 |
Søkere høykostnads utdanningsprogrammer | 0,1817 |
Reiseavstand | 0,0224 |
Sum | 1,0000 |
Dagens sektornøkkel for fylkesveier ble sist
revidert i 1991. Nøkkelen består av to kriterier, der vedlikeholdskostnader
vei utgjør 67 pst. av nøkkelen og reinvesteringskostnader til vei
utgjør 33 pst. For hver fylkeskommune ble det beregnet en faktor
for drift og vedlikehold og en faktor for reinvesteringer. Se beskrivelse
i proposisjonen.
Forslaget til ny kostnadsnøkkel for fylkesveier følger
et tilsvarende opplegg, men med bare én faktor – for drift- og vedlikeholdskostnader.
I KOSTRA skilles det ikke mellom drift og vedlikehold og reinvesteringer.
Veimyndighetene opererer heller ikke med et slikt skille i dag.
Faktoren for vedlikeholdsbehov vil bli beregnet med
verktøyet MOTIV.
Samferdselsmidlene som knytter seg til oppgavene
fylkeskommunene fikk overført i forbindelse med forvaltningsreformen
vil fra 2015 også inngå i utgiftsutjevningen. Midlene til investeringer
vil fordeles etter veilengde og innbyggertall, vektet med 50 pst.
hver. Dette er de samme kriteriene som ligger til grunn for dagens
tabell C-fordeling. Midlene til drift og vedlikehold vil fordeles
etter MOTIV, som også er grunnlaget for dagens tabell C-fordeling.
Når det gjelder tabell C-midlene med merkelappen «styrking frie
inntekter» foreslås det at disse fordeles etter MOTIV-modellen,
og ikke som dagens tabell C-fordeling (50 pst. innbyggertall og
50 pst. veilengde).
Forslag til ny delkostnadsnøkkel for fylkesveier er
vist i tabell 7.4.
Tabell 7.4 Forslag til ny delkostnadsnøkkel for fylkesveier
Kriterium | Kostnadsvekt |
Fylkesfaktor for drift og vedlikehold (MOTIV) | 0,7664 |
Innbyggertall | 0,1168 |
Veilengde | 0,1168 |
Sum | 1,0000 |
Dagens kostnadsnøkkel for lokale ruter bygger på
analyser gjort av Kommunal- og arbeidsdepartementet i forbindelse
med oppfølgingen av Rattsø-utvalgets innstilling. Det vises i proposisjonen
til at kostnadsnøkkelen har ligget fast siden 1997.
Tabell 7.5 Dagens delkostnadsnøkkel for kollektivtransport
Kriterium | Kostnadsvekt |
Andel innbyggere i alt | 0,520 |
Andel areal | 0,040 |
Andel innbyggere på øyer uten fast veisamband | 0,050 |
Andel rutenett til sjøs | 0,180 |
Andel storbyfaktor | 0,090 |
Andel innbyggere bosatt spredt | 0,120 |
Sum | 1,000 |
I analysene av brutto driftsutgifter til lokale
ruter er det gjort et skille mellom utgifter til buss/bane og båt/ferge,
siden det er store forskjeller i den fylkesvise fordelingen når
det gjelder utgifter til buss/bane og utgifter til båt/ferge. Utgifter
til transport av funksjonshemmede er behandlet som en del av utgiftene til
buss/bane.
Når det gjelder utgiftene til buss og bane er
det forskjellige utfordringer i tettbygde og mindre tettbygde områder.
Skoleskyss er det eneste lovpålagte tjenestetilbudet innenfor rutetrafikken,
og særlig i spredtbygde fylker er skoleskyssen viktig for utformingen
og dimensjoneringen av rutetilbudet. Kapasitetsutnyttelsen er ofte
lav, og reiseavstandene er gjerne lange. Dette trekker i retning
av økt subsidiebehov.
I storbyområder er skoleskyssen i mindre grad viktig
for utformingen av rutetilbudet, her kan man i større grad basere
seg på ordinære bussruter. Derimot er andelen arbeidsreiser av kollektivreiser
betydelig større i storbyområder, og dette har betydning for kapasitetsbehovet.
Mer tettbygde fylker har gjerne kortere reiseavstander, men hyppigere
avganger og reisekostnader per reisekilometer er samlet sett høy.
Reisevaneundersøkelsene til Transportøkonomisk
institutt viser at det i stor grad er barn og unge i skolealder,
samt unge voksne som er storforbrukere av kollektivtransport. Ulik
aldersfordeling kan påvirke forskjeller i utgifter mellom fylkeskommunene gjennom
ulik etterspørsel etter kollektivtransport.
Tabell 7.6 Forslag til delkostnadsnøkkel for buss og bane
Kriterium | Kostnadsvekt |
Innbyggere per km offentlig vei
(utover 16) | 0,3984 |
Innbyggere bosatt spredt (utover 0,002) | 0,4423 |
Innbyggere 6–34 år (utover 0,36) | 0,1593 |
Sum | 1,0000 |
Tabell 7.6 viser forslaget til delkostnadsnøkkel for
buss og bane. Som i dagens kostnadsnøkkel brukes kriteriet antall
innbyggere bosatt spredt for å fange opp spredt bosetting.
For å fange opp høy befolkningskonsentrasjon har
man brukt innbyggere per kilometer offentlig vei. Dette tilgodeser,
og differensierer mellom, alle fylkeskommuner, i motsetning til
storbyfaktoren som brukes i dagens kostnadsnøkkel.
Det vises i proposisjonen til at man har testet
kriteriene «andel innbyggere 6–34 år», og kriteriet «andel sysselsatte»
i analysene, for å se på sammenhengen mellom unge brukere og arbeidsreiser
i fylkeskommunenes utgifter til kollektivtransport. Begge kriteriene
er statistisk utsagnskraftige, men innbyggere 6–34 år gir høyest
forklaringskraft. I likhet med Borge-utvalget anbefaler departementet
å bruke dette kriteriet og ikke «andel sysselsatte».
Kriteriene i kostnadsnøkkelen er identiske med de
Borge-utvalget foreslo, men vektingen av kriteriene avviker noe.
I departementets forslag blir innbyggere 6–34 år vektet noe ned
sammenlignet med Borge-utvalgets forslag, mens innbyggere per kilometer
offentlig vei og innbyggere bosatt spredt vektes noe opp. Departementet
har brukt samme metode som Borge-utvalget ved fastsetting av vektene
og kriteriene. Se proposisjonen. Det pekes i proposisjonen på at
dette gjør at kriteriene i kostnadsnøkkelen i større grad vil fange
opp de faktiske variasjonene i utgiftene mellom fylkeskommunene.
Kriteriene i dagens kostnadsnøkkel for kollektivtransport
som i størst grad kan sies å knytte seg til båter og ferger er rutenett
til sjøs. Dette kriteriet er ikke oppdatert siden 1990, og er vektlagt
med 0,783 og innbyggere bosatt på øyer uten fastlandsforbindelse, som
er vektlagt med 0,217.
Det fremgår av proposisjonen at det har vist
seg vanskelig å utforme en ny sektornøkkel for båt og ferge. Dette
skyldes blant annet at ikke alle fylkeskommunene har utgifter til
båter og ferger. Dette gjør at analyser som i utgangspunktet er
lite robuste på grunn av få observasjoner (observasjoner = fylkeskommuner),
blir enda mindre robuste.
En omlegging av sektornøkkelen for kollektivtransport
vil også medføre omfordelingsvirkninger uavhengig av hvilke kriterier
som legges til grunn for fordelingen av midlene. Dette skyldes at
båt- og fergekriteriene er for tungt vektet i dagens kostnadsnøkkel
når man sammenligner med hva fylkeskommunene faktisk bruker på båt
og ferge, mens buss og bane er for svakt vektet sammenlignet med
den faktiske ressursbruken. Dette gir omfordelingseffekt utover selve
endringen av kriterier og vekter, siden fylkeskommunene som har
høyt utgiftsbehov til båter og ferger ikke nødvendigvis har like
høyt utgiftsbehov knyttet til buss og bane. Denne effekten kalles
for sammenvektingseffekten, og er nærmere omtalt i delkapittel 7.4
i proposisjonen.
Det fremgår av proposisjonen at det også har
vist seg vanskelig å finne gode, objektive kriterier som kan brukes
i kostnadsnøkkelen for båt og ferge.
I analysene er det testet en rekke kriterier,
blant annet «kystlinje fastland» og «kystlinje øyer», som var kriteriene
Borge-utvalget anbefalte å bruke i sektornøkkelen for båt og ferge.
Fylker med mye kyst og øyer har naturlig nok mer innslag av båt-
og fergeruter enn andre fylker, og disse kriteriene gir slik en oversikt
over størrelsen på området som skal betjenes og hvor det skal gis
et tilbud. Kriteriene er også objektive. På den annen side er det
et problem at kriterieverdiene ligger fast, kystlinjekriteriene
vil dermed ikke fange opp eventuelle forhold som endrer utgiftsbehovet
i fylkeskommunene. I departementets analyser er heller ikke kystlinjekriteriene
statistisk signifikante, og departementet anser kystlinjekriteriene som
uegnet til å bruke i kostnadsnøkkelen.
Båt- og fergeutgiftene er både analysert hver
for seg, og samlet. Om lag 62 pst. av båt- og fergeutgiftene knytter
seg til ferger (gjennomsnitt KOSTRA-tall 2010–2012).
Det vises i proposisjonen til at analyser av
utgiftene til ferger viser en klar sammenheng mellom andel fergesamband
og utgifter, og viser også at det er svært høy korrelasjon mellom
utseilt distanse og antall fergesamband (antyder at flere samband
innebærer lengre utseilt distanse), men sistnevnte gir en fordeling
av midlene som treffer bedre på faktiske netto driftsutgifter enn
om man bruker utseilt distanse. Muligheten for å kunne påvirke kriterieverdiene
er også større når det gjelder utseilt distanse enn antall samband
(utseilt distanse er mindre objektivt). Andel fergesamband legges
derfor til grunn som kriterium i forslaget til kostnadsnøkkel.
Analysene av samlede driftsutgifter til båt
og ferge gir tilsvarende resultater som de enkeltstående analysene
av fergeutgiftene med hensyn til hvilke kriterier som er statistisk
utsagnskraftige.
I analysene av driftsutgifter til båter er det
ingen av de testede kriteriene som er statistisk signifikante (kystlinje
fastland, kystlinje øyer og utseilt distanse). Når det gjelder båter,
er det per nå ingen objektive kriterier som departementet anser
som egnede til å fange opp forskjeller i fylkeskommunenes utgifter
til båter på en god måte. I fordelingen av midler til båter er det
derfor foreløpig lagt til grunn en «fylkesfaktor for drift av båter».
Denne beregnes på bakgrunn av den enkelte fylkeskommunes driftsutgifter
til båter per innbygger, et gjennomsnitt for perioden 2010–2012.
I samarbeid med KS har departementet samlet inn
et stort datamateriale fra fylkeskommunene, med tall for både fergesamband
og båtsamband, inkludert oppdaterte tall over rutenettet til sjøs
per samband (distanse tur-retur/rundtur), frekvens per samband (årlige
avganger) og antall fartøy per samband. Det finnes en del offisiell
statistikk over fylkesveiferger, blant annet oversikt over antall
samband, som foreløpig legges til grunn for fordeling av midler
til ferger. Det innsamlede tallmaterialet må kvalitetssikres før det
kan brukes i analysene, og en arbeidsgruppe med Kommunal- og moderniseringsdepartementet,
Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet vil arbeide videre med
sektornøkkelen for båt og ferge fram mot statsbudsjettet for 2015.
I tillegg til de store beløpene knyttet til
drift og vedlikehold av fylkesveier med tilhørende ferger, investeringer
og styrking frie inntekter som ble overført i forbindelse med forvaltningsreformen
er det også en rekke mindre saker som gis en særskilt fordeling
som knytter seg til samferdselsområdet. De har også til dels ligget
i tabell C lenge, noe som det i proposisjonen pekes på at er uheldig
siden de slik er «øremerket» innenfor rammetilskuddet.
Tabell 7.7 Saker med særskilt fordeling, 2014
| Beløp i 1 000
kroner |
Kompensasjon NOx-avgift
nye fylkesveiferger | 28 763 |
Kompensasjon NOx-avgift
«gamle» fylkesveiferger | 26 089 |
Omklassifisering av riksveifergesamband | 46 906 |
Skole- og studentrabatt | 126 486 |
Sum | 270 244 |
Disse sakene vil fra 2015 bli fordelt etter
de ordinære kriteriene i inntektssystemet. Kompensasjon for NOx (både «gammel» og «ny») og CO2 -avgift fordeles etter båt- og fergekriteriene,
det samme gjelder omklassifisering av riksvegferjesamband (telles inn
i antall fergesamband). Skole- og studentrabatten fordeles etter
buss- og banekriteriene.
Dagens kostnadsnøkkel for tannhelse består utelukkende
av alderskriterier, og ble sist revidert av Rattsø-utvalget i 1997.
Alderskriteriene ble valgt for å fange opp aldersfordelingen til
brukerne av den offentlige tannhelsetjenesten.
Tabell 7.8 Dagens delkostnadsnøkkel for tannhelse
Kriterium | Vekt |
Innbyggere 0–15 år | 0,714 |
Innbyggere 16–18 år | 0,142 |
Innbyggere 19–34 år | 0,076 |
Innbyggere 35–66 år | 0,007 |
Innbyggere 67–74 år | 0,030 |
Innbyggere 75 år og over | 0,031 |
Sum | 1,000 |
Fylkeskommunene skal ifølge tannhelsetjenesteloven
gi vederlagsfri tannbehandling til følgende prioriterte
grupper: 1. Barn og ungdom 0–18 år, 2. Psykisk utviklingshemmede
i og utenfor institusjon, 3. Eldre, langtidssyke og uføre i institusjon
og hjemmesykepleie, 4. 19–20 åringer skal gis nødvendig tannbehandling
innenfor en maksimal egenandel på 25 pst.
I tillegg kan fylkeskommunene vedta å gi rett
til vederlagsfri behandling til andre grupper, som for eksempel
rusavhengige med tilbud i rusinstitusjon eller fengselsinnsatte,
ved å fastsette dette i egen forskrift.
Fylkeskommunene kan dessuten fatte vedtak om å
gi tannhelsetjenester til voksne, betalende pasienter, hvor takstene
fastsettes av fylkeskommunene etter selvkostprinsippet. Departementets
arbeid med kostnadsnøkkelen for tannhelse bygger på Borge-utvalgets
arbeid fra 2005, samt egne analyser. Helse- og omsorgsdepartementet
har gitt innspill.
Departementet har gjennomført regresjonsanalyser
for å finne faktorer som kan forklare hvorfor fylkeskommunenes utgifter
til tannhelse varierer. Departementet har testet ut en rekke faktorer
som blant annet alderskriterier, bosettingsmønster, reiseavstand og
levekår, uten å finne kriteriemodeller som gir statistisk signifikante
sammenhenger mellom variabler og samtidig gir god forklaringskraft.
Siden det i tannhelsesektoren er tydelig definert hvem
som er målgruppene for tjenesten, bør dette fanges opp i kostnadsnøkkelen.
I likhet med Borge-utvalget foreslår derfor departementet en ny
delkostnadsnøkkel som er basert på en ressursfordeling mellom de
prioriterte gruppene for tannhelsetjenesten.
Utgangspunktet for ressursfordelingen er informasjon
fra KOSTRA om de prioriterte gruppenes bruk av offentlige tannhelsetjenester,
og tall innhentet av Helse- og omsorgsdepartementet i 2014 fra fylkeskommunene
for gjennomsnittlig ressursbruk per prioritert gruppe. Se proposisjonen.
Ressursfordelingen viser hvor stor andel av
ressursbruken som kan knyttes til de ulike prioriterte gruppene.
Ressursandelene er grunnlaget for vektingen inn i ny delkostnadsnøkkel
for tannhelse.
I beregningene bak ressursfordelingen ble det
benyttet tall på personer i de prioriterte gruppene under offentlig
tilsyn fra KOSTRA, for å kunne fange opp fordelingen av ressursene
mellom de som var under offentlig tilsyn av tannhelsetjenesten.
Det vises i proposisjonen til at det imidlertid alltid vil være
uheldig å bruke antall personer under offentlig tilsyn som kriterium
i kostnadsnøkkelen, siden tallene vil kunne fange opp at fylkeskommunene
prioriterer tannhelsetjenesten forskjellig og eventuelle variasjoner
i innrapportering av antall personer under offentlig tilsyn. Departementet
foreslår derfor at gruppene fanges opp av alderskriteriene innbyggere
0–18 år og 19–20 år, antall psykisk utviklingshemmede over 18 år,
og at eldre, langtidssyke og uføre fanges opp av kriteriet innbyggere
over 67 år. Kostnadsvektene er hentet fra ressursfordelingen for
hvert av kriteriene.
Tabell 7.9 Forslag til ny delkostnadsnøkkel for tannhelse
Kriterium | Vekt |
Innbyggere 0–18 år | 0,7812 |
Innbyggere 19–20 år | 0,0735 |
Psykisk utviklingshemmede over
18 år | 0,0277 |
Innbyggere over 67 år | 0,1176 |
Sum | 1,0000 |
Vekten til den enkelte sektornøkkelen i samlet kostnadsnøkkel
bestemmes ut fra sektorens gjennomsnittlige andel av fylkeskommunenes
samlede netto driftsutgifter (eksklusive avskrivninger) for perioden
2010 til 2012.
Tabell 7.10 Sektornøklenes vekt i samlet kostnadsnøkkel
(gjennomsnitt 2010–2012)1)
Sektornøkkel | KOSTRA-
funksjoner | Netto driftsutgifter eksklusive avskrivninger
(konserntall) | Ny
nøkkelandel | Dagens nøkkelandel |
Videregående opplæring | 510, 515, 520 – 532, 538, 539, 554,
559, 560, 570, 580, 581, 590 | 25 215 358 | 0,5616 | 0,661 |
Kollektivtransport | 730, 731, 732, 733, 734 | 10 114 664 | 0,2253 | 0,180 |
– Hvorav buss/bane | 730, 733, 734 | 7 401 475 | 0,1648 | 0,139 |
– Hvorav båt/ferge2) | 731, 732 | 2 713 189 | 0,0604 | 0,041 |
Fylkesveier | 720, 721 | 4 741 956 | | |
– Investeringer forvaltningsreformen | | 1 758 939 | | |
– Styrking frie inntekter forvaltningsreformen | | 1 029 803 | | |
Fylkesveier korrigert | | 7 530 698 | 0,1677 | 0,096 |
Tannhelse | 660, 665 | 2 039 468 | 0,0454 | 0,063 |
Sum | | 44 900 188 | 1,0000 | 1,000 |
1) Det kan komme endringer og justeringer i statsbudsjettet
2) Korrigert for fergene som ble overført i forbindelse med
forvaltningsreformen har nøkkelandelen for båt og ferge gått noe
ned
sammenlignet med dagens andel
Netto driftsutgifter til drift og vedlikehold
av fylkesveier på KOSTRA-funksjon 720 og 721 reflekterer ikke fylkeskommunenes
fulle ressursbruk på fylkesveier etter forvaltningsreformen. Disse
funksjonene knytter seg til drift og vedlikehold, men deler av midlene
som ble overført i 2010 knyttet seg til investeringer, og det antas
i proposisjonen at en del av midlene derfor er ført i investeringsregnskapet.
Sektorandelen til fylkesveier korrigeres derfor med gjennomsnittlig
bevilget beløp i tabell C (særskilt fordeling) til investeringer
og styrking frie inntekter.
Tabell 7.11 Forslag til ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene1)
Kriterium | Kostnadsvekt |
Innbyggere 1–18 år | 0,0355 |
Innbyggere 16–18 år | 0,4469 |
Innbyggere 19–20 år | 0,0033 |
Innbyggere 67 år og over | 0,0053 |
Innbyggere 6–34 år (utover 0,36) | 0,0262 |
Antall innbyggere | 0,0196 |
Psykisk utviklingshemmede over
18 år | 0,0013 |
Søkere i høykostnads utdanningsprogrammer | 0,1021 |
Gjennomsnittlig reiseavstand | 0,0126 |
Innbyggere per km offentlig vei
(utover 16) | 0,0657 |
Innbyggere bosatt spredt
(utover 0,002) | 0,0729 |
Fylkesfaktor (båter) | 0,0232 |
Antall samband (ferger) | 0,0373 |
MOTIV/Fylkesfaktor drift og
vedlikehold | 0,1285 |
Veilengde | 0,0196 |
Sum | 1,0000 |
1) Det kan komme endringer og justeringer i statsbudsjettet
I dagens inntektssystem er skatteutjevningen
for fylkeskommunene forskjellig fra skatteutjevningen for kommunene.
Kommunenes skatteutjevning er bygget opp som en symmetrisk utjevning
rundt landsgjennomsnittet for skatt per innbygger, med et trekk/tilskudd
på 60 pst. av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet.
Denne delen av skatteutjevningen er selvfinansierende, ved at prosentvis
trekk for kommuner med skatteinntekter over landsgjennomsnittet
tilsvarer prosentvis tilskudd for kommuner med skatteinntekter under
landsgjennomsnittet. I tillegg kompenseres skattesvake kommuner ekstra,
ved at kommuner med skatteinntekter under 90 pst. av landsgjennomsnittet
får en tilleggskompensasjon på 35 pst. av differansen mellom eget
skattenivå og 90 pst. av landsgjennomsnittet per innbygger. Tilleggskompensasjonen
finansieres ved et likt trekk per innbygger for alle landets kommuner.
Det vises i proposisjonen til at dagens modell
for skatteutjevning mellom fylkeskommunene, der fylkeskommuner med
skatteinntekter under 120 pst. av landsgjennomsnittet for skatt
per innbygger får kompensert 90 pst. av differansen mellom eget
skattenivå og 120 pst. av landsgjennomsnittet, i all hovedsak er god
til å løfte skattesvake opp i inntektsnivå. Det pekes i proposisjonen
på at modellen imidlertid har noen uheldige effekter knyttet til
at hele utjevningen finansieres ved at det trekkes et likt beløp
per innbygger for alle fylkeskommunene, uavhengig av fylkeskommunens
skattenivå.
Departementet foreslår i proposisjonen en overgang
til symmetrisk skatteutjevning for fylkeskommunene. Dette vil innebære
at fylkeskommuner med skatteinntekter per innbygger under landsgjennomsnittet
kompenseres med en gitt prosentvis sats i forhold til landsgjennomsnittet,
mens fylkeskommuner med skatteinntekter over landsgjennomsnittet
trekkes med samme prosentvise sats i forhold til landsgjennomsnittet.
Sammenlignet med dagens modell vil fylkeskommuner med høye skatteinntekter
bidra mer i skatteutjevningen, samtidig som fylkeskommuner med skatteinntekter
mellom 100 og 120 pst. av landsgjennomsnittet vil få beholde mer
av egen skatteinngang. Fylkeskommunene får dermed mer like insentiver.
Flertallet av fylkeskommunene har skatteinntekter
under landsgjennomsnittet. Det vises i proposisjonen til at for
at skattesvake fylkeskommuner ikke skal tape på omlegging til symmetrisk
modell, må graden av utjevning fremdeles være høy. Departementet
foreslår i proposisjonen at utjevningsgraden i den symmetriske modellen
settes til 87,5 pst.
Kostnadsnøklene for fylkeskommunene har ikke vært
oppdatert siden 1997, og tallmaterialet de bygger på stammer til
dels fra tidlig på 1990-tallet. I tillegg vil sammenvektingen av
delkostnadsnøklene oppdateres i tråd med dagens ressursbruk på de
ulike sektorene. Det pekes i proposisjonen på at samlet fører disse
endringene til at omfordelingsvirkningene mellom fylkeskommunene
blir betydelige. Derfor foreslår departementet i proposisjonen å
fase inn endringene gjennom en overgangsordning over 5 år, samt
å gi en tapskompensasjon på til sammen 95 mill. kroner til fylkeskommuner
som taper mer enn 200 kroner per innbygger på systemvirkningene
av ny kostnadsnøkkel.
Sektornøklene vektes sammen på bakgrunn av den
enkelte sektors andel av fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter,
gjennomsnitt for perioden 2010–2012. Sammenvektingen i dagens kostnadsnøkkel
baserer seg på tall fra 1994, og gjenspeiler daværende ressursbruk
på de ulike sektorene. Her har bildet endret seg en del fram til
i dag. Dette gir omfordelingseffekt utover selve endringen av kriterier
og vekter.
Departementet foreslår i proposisjonen å erstatte dagens
inntektsgarantiordning (INGAR) med en 5-årig overgangsordning, hvor
fylkeskommunenes reduksjon/økning i tilskudd som følge av ny kostnadsnøkkel
fases inn med et likt beløp hvert år i 5 år.
Dette innebærer at fylkeskommuner som får en reduksjon
i rammetilskuddet som følge av systemvirkningene av ny kostnadsnøkkel
kun må dekke 1/5 av reduksjonen første året. I år 2 fases ytterligere
1/5 inn, slik at fylkeskommunene må dekke 2/5 av reduksjonen i tilskudd.
I år 5 er hele reduksjonen faset inn. Denne ordningen finansieres
med at man holder tilbake økningen i tilskudd for de fylkeskommunene som
tjener på systemvirkningene, slik at de kun får realisert 1/5 av
tilskuddsøkningen første året, 2/5 andre året, og hele tilskuddsøkningen
realiseres først i år 5.
Tilskuddene som hittil har vært fordelt med
særskilt fordeling (tabell C i Beregningsteknisk dokumentasjon til
Prop. 1 S – Grønt hefte) inkluderes i overgangsordningen. Dette
vil ikke bli fast praksis ved framtidige endringer i inntektssystemet,
men det foreslås nå siden omfordelingsvirkningene er så store.
Omleggingen av skatteutjevningen omfattes ikke av
overgangsordningen.
For å lette overgangen til nytt inntektssystem foreslår
departementet i proposisjonen at det gis en tapskompensasjon til
de fylkeskommunene som taper mer enn 200 kroner per innbygger på
systemvirkningene av ny kostnadsnøkkel. Disse fylkeskommunene får
kompensert halvparten av beregnet reduksjon i tilskudd første år
i overgangsordningen. Tapskompensasjonen vil utgjøre om lag 95 mill.
kroner og er i departementets illustrasjonsberegning fordelt på
7 fylkeskommuner. Departementet foreslår at tapskompensasjonen som
gis blir liggende fast på nominelt samme nivå fram til neste revisjon
av inntektssystemet. Tapskompensasjonen vil bli gitt med en særskilt
fordeling, og vises i tabell C i Grønt hefte når statsbudsjettet
legges fram.
Tabell 7.12 viser totale fordelingsvirkninger
av forslagene til endring i inntektssystemet for fylkeskommunene
(unntatt saker med særskilt fordeling). Departementet presiserer
i proposisjonen at fordelingsvirkningene som er vist i tabellen
er foreløpige, og at den endelige fordelingen av rammetilskuddet for
2015 ikke vil foreligge før i statsbudsjettet til høsten.
1. Viser innbyggertall
per 1. juli 2013
2. Viser den samlede omfordelingsvirkningen
før ny skatteutjevning, tapskompensasjon og overgangsordning
3. Viser omfordelingsvirkninger førsteåret,
inkludert overgangsordning
4. Viser virkningen av omlegging til 87,5
pst. symmetrisk skatteutjevning
5. Viser fordeling av tapskompensasjon
til fylkeskommuner som taper mer enn 200 kroner per innbygger på
systemvirkningene av ny kostnadsnøkkel
6. Viser første års virkninger av nytt
inntektssystem med overgangsordning (summen av kolonne 3, 4 og 5)
Tabell 7.12 Fordelingsvirkninger i kroner per innbygger,
foreløpig beregning
Fylkeskommune | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 |
Østfold | 283 583 | -50 | -10 | 1 | 0 | -9 |
Akershus | 570 842 | -33 | -7 | 45 | 0 | 39 |
Oslo | 629 035 | 950 | 190 | -140 | 0 | 50 |
Hedmark | 193 968 | -279 | -56 | -4 | 28 | -32 |
Oppland | 187 398 | 150 | 30 | -1 | 0 | 29 |
Buskerud | 270 397 | 279 | 56 | 22 | 0 | 78 |
Vestfold | 239 909 | 465 | 93 | 12 | 0 | 105 |
Telemark | 171 161 | -53 | -11 | 8 | 0 | -3 |
Aust-Agder | 113 232 | 128 | 26 | 7 | 0 | 32 |
Vest-Agder | 177 165 | 6 | 1 | 10 | 0 | 11 |
Rogaland | 455 833 | 346 | 69 | 50 | 0 | 119 |
Hordaland | 500 921 | -244 | -49 | 30 | 24 | 6 |
Sogn og Fjordane | 108 822 | -2 427 | -485 | 14 | 243 | -229 |
Møre og Romsdal | 260 395 | 23 | 5 | 15 | 0 | 20 |
Sør-Trøndelag | 303 646 | -2 | 0 | 15 | 0 | 15 |
Nord-Trøndelag | 134 873 | -708 | -142 | -3 | 71 | -74 |
Nordland | 240 301 | -1 043 | -209 | 5 | 104 | -99 |
Troms | 161 287 | -745 | -149 | 8 | 74 | -67 |
Finnmark | 74 817 | -561 | -112 | 6 | 56 | -50 |
Sum | 5 077 585 | 0 | 0 | 0 | 19 | 19 |
Komiteen viser til at nytt inntektssystem
for fylkeskommunane har vore arbeidd med lenge og varsla mange gonger.
Komiteen viser til at dagens
system baserer seg på kostnadsnøklar frå 1996/1997 og at over 31 pst.
av ramma er fordelt på såkalla C-liste utanom nøklane.
Behovet for eit nytt system er difor på plass for å utjamne reelle
og objektive kostnadsforskjellar mellom fylkeskommunane.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Senterpartiet, viser til at regjeringa
føreslår å erstatte dagens skatteutjamningsmodell med ein modell
meir lik kommunane sin med symmetrisk utjamning. Fleirtalet viser
til at det føreslås eit nivå på 87,5 pst.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at det er gjennomført faglege vurderingar for å utarbeide
nye kostnadsnøklar for utgiftsutjamning mellom fylkeskommunar. Dette
fleirtalet viser til at effekten er ei betydeleg omfordeling
og viser til at regjeringa meiner det er behov for å ha ein 5-års
horisont på gradvis innføring.
Dette fleirtalet ber regjeringa
i statsbudsjettet for 2015 forsterke tapskompensasjon for fylkeskommunane
til 125 mill. kroner. Dette fleirtalet føreset at
tapskompensasjonsordninga vert liggjande fast på nominelt same nivå
fram til neste revisjon av inntektssystemet.
Dette fleirtalet viser til at
det finst ein del offisiell statistikk over fylkesvegferjer, blant
anna oversikt over antall samband, som førebels vert lagt til grunn
for fordeling av midlar til ferjer.
Dette fleirtalet viser til at
ei arbeidsgruppe med Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Samferdselsdepartementet
og Vegdirektoratet no samlar inn eit stort datamateriale frå fylkeskommunane
med tal for både ferjesamband og båtsamband, og at det vert arbeidd
vidare med sektornøkkelen for båt og ferje fram mot statsbudsjettet
for 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at de fylkeskommunale kostnadsnøklene ikke er revidert siden
1990-tallet. Disse medlemmer mener på bakgrunn av
dette at det er behov for en revisjon der det brukes oppdaterte
tall og analyser.
Disse medlemmer viser til at
flere fylkeskommuner som deltok på høringen i komiteen ga regjeringen
kritikk for ikke å involvere fylkeskommunene på en god nok måte
i arbeidet med nye kostnadsnøkler. Videre ble regjeringen kritisert
for at de i svært begrenset grad har lagt ut bakgrunnsmateriale og
analyser. Det gjør det vanskelig for fylkeskommunene på kort tid
å danne seg et bilde av forslaget.
Disse medlemmer kan derfor ikke
på det nåværende tidspunkt gi regjeringen støtte til kostnadsnøklene
for fylkeskommunene. Disse medlemmer mener regjeringen
nå bør ha dialog med fylkeskommunene og være åpne på bakgrunnsmateriale
og analyser, og komme tilbake med saken på nytt til Stortinget i
forbindelse med statsbudsjettet for 2015.
Disse medlemmer vil også be regjeringen sammen
med fylkeskommunene ta en gjennomgang av den foreslåtte tapskompensasjonsordningen
og vurdere om den er tilstrekkelig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sammen med fylkeskommunene
på en grundig måte gå gjennom de fylkeskommunale kostnadsnøklene
og den foreslåtte tapskompensasjonsordningen, og legge fram saken på
nytt for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2015.»
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Framstegspartiet ber regjeringa lage ein oversikt over
korleis statleg kjøp av NSB-tenester og fly-tenester fordeler seg
mellom regionar og fylke, og kva innverknad det har for inntektssystemet
til fylkeskommunane.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti er bekymret for hvilke
konsekvenser omleggingen av inntektssystemet vil ha for de fylkeskommunene
som kommer dårligst ut. Disse medlemmer er særlig
bekymret for hvilke konsekvenser dette kan ha for driften av videregående
skoler, som i dag er av de viktigste oppgavene i fylkeskommunene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er beklagelig at
regjeringens forslag til nytt inntektssystem for fylkeskommunene
er basert på en rekke nye kostnadsnøkler og faktorer som ikke er
tilstrekkelig belyst. Endringene i inntektsrammene er svært store
fylkene imellom som følge av nye kostnadsnøkler. I tillegg foreslås
det å erstatte dagens inntektsgarantiordning – INGAR, med en ny
tapskompensasjonsordning som forsterker utslagene.
Disse medlemmer merker seg at
kostnadsvekten «søkere yrkesfag» er endret til «søkere i høykostnads
utdanningsprogrammer» og samtidig redusert vesentlig. Styrking av
yrkesfagene i videregående opplæring er sentralt både for å sikre
utdannet arbeidskraft til viktige fag og for å sikre at flere elever fullfører
studieprogrammene. Redusert vekting av kostbare, men svært viktige
utdanningsløp for samfunnet kan få uheldige konsekvenser for fylkenes mulighet
til å gi nødvendig prioritet til den yrkesfaglige opplæringen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringens forslag til ny tapskompensasjonsordning bidrar til
å forsterke omfordelingsvirkningen mellom fylkene. Utslagene er
i tillegg svært store. Mens Oslo vil tjene om lag 600 mill. kroner
på omlegging av kostnadsnøklene, vil Sogn og Fjordane
tape 250 mill. kroner. En tilpassing over fem år demper de umiddelbare virkningene,
men løser ikke problemene.
Disse medlemmer vil legge til
grunn at fylkeskommunens inntektssystem forblir uendret i 2015 og
ber regjeringen legge til rette for en god prosess og høring for
de forslagene til endringer i inntektssystemene regjerningen ønsker
å fremme i kommuneproposisjonen for 2016.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til grunn
at inntektssystemet for fylkeskommunene forblir uendret i 2015 og
at regjeringen legger til rette for en god prosess, med høring og
konsultasjoner med fylkeskommunen før forslag til endringer i inntektssystemet fremmes
i kommuneproposisjonen for 2016.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det kan være grunner til å justere kostnadsnøklene for fylkeskommunene
noe. Imidlertid er de foreslåtte endringene i Prop. 95 S (2013–2014)
ikke basert på eller resultat av en helhetlig gjennomgang, men ser
ut til å være plukket litt fra ulike rapporter, innspill fra ulike
utredninger og andre kilder. Det har heller ikke vært en høringsrunde
eller åpen diskusjon på forhånd der ulike metoder eller ønskede
virkninger av de ulike kostnadsnøklene kunne bli bredt belyst og
forstått, både av fylkeskommunene og andre interessenter. Å gjøre
så store omlegginger uten at berørte parter har kunnet forstå og delta
i diskusjon om endringene, er etter dette medlems syn
uheldig og kan skape unødvendig uro og utilsiktede virkninger. Dette
medlem viser til høringene i Stortinget, der berørte fylkeskommuner
påpekte nettopp dette og mangel på samhandling og åpenhet. For endringer
i så stort omfang som det regjeringen legger opp til og som berører
hele landet, må det forutsettes at det har vært høringer og prosesser
med de berørte i forkant.
Dette medlem viser til at det
pågår arbeid for kommunereform og at regjeringen har signalisert
at det kan berøre fylkeskommunale oppgaver. Dette medlem viser
også til at det er varslet omlegging av kommunenes inntektssystem
i kommuneproposisjonen for 2016. Både fordi det er viktig å få til
en åpen prosess rundt endringene og for å se fylkeskommuner og kommuner
i sammenheng, mener dette medlem derfor det vil være
riktig å avvente endringer også i fylkeskommunenes inntektssystem
til 2016.
Komiteens medlem fra Senterpartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
om en tapskompensasjonsordning for nytt inntektssystem for fylkeskommunene,
som på varig grunnlag demper fordelingsvirkningen fylkene imellom.
Det vises til alternative forslag til regjeringens modell som ble
lagt fram av Sogn og Fjordane fylkeskommune i kommunal- og forvaltningskomiteens høring
20. mai, alternativt til gjeldende inntektsgarantiordning.»
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at det for riksvegferjer er etablert ei ordning med ferjeavløysingsmidlar
for bru/tunnelprosjekt. Fleirtalet meiner det på
fylkesvegnettet er potensial for slike samferdsleprosjekt og meiner
at ferjeavløysingsmidlar er eit svært viktig verkemiddel for å gjere
samferdsleprosjekt meir lønnsame, samt gi større rom for å skifte
ut evigvarande ferjesamband med nye fastlandssamband. Fleirtalet ber
difor regjeringa vurdere ei ordning med ferjeavløysingsmidlar for
fylkesvegsamband innanfor inntektssystemet tilsvarande som for riksvegferjer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
antall ferjesamband legges til grunn som faktor i kostnadsnøkkel. Dette
betyr at fylkene mister bevilgningene fra dag én ved ferjeavløsningsprosjekt
på fylkesveiene. Konsekvensen vil være at flere samfunnsøkonomisk
gunstige ferjeavløsningsprosjekt ikke vil bli gjennomført fordi
fylkene ikke ser seg i stand til å dekke kostnadene.
Disse medlemmer viser til at
det er usikkerhet rundt muligheten for ferjeavløsningsprosjekter
på fylkesveinettet. Disse medlemmer ber derfor regjeringen
vurdere en ordning med ferjeavløsningsmidler for fylkesveinettet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at realisering
av ferjeavløsningsprosjekt på fylkesveiene ikke medfører reduksjon
i overføringene de første 40 årene etter oppstart.»
Regjeringen legger i proposisjonen opp til at
en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene legges
fram i kommuneproposisjonen for 2017, våren 2016. I denne gjennomgangen
vurderes alle elementene i inntektssystemet, og inntektssystemet
vil også ses i sammenheng med kommunereformen. Regjeringen vil vurdere
ulike modeller for tilbakeføring av deler av selskapsskatten til
kommunene fram mot kommuneproposisjonen for 2016.
Regjeringen vil styrke økonomien i kommuner med
store investeringsbehov som følge av sterk befolkningsvekst.
Dagens veksttilskudd tildeles kommuner med skatteinntekter
under 140 pst. av landsgjennomsnittet, som gjennom den siste treårsperioden
har hatt en gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst ut over 175 pst.
av gjennomsnittlig årlig vekst på landsbasis. Veksttilskuddet tildeles
som en sats per innbygger ut over vekstgrensen. I 2014 er satsen
på 46 575 kroner, og tilskuddet utgjør til sammen 61,2 mill. kroner.
Regjeringen ønsker å utvide ordningen slik at
flere kommuner kvalifiserer for veksttilskudd, og i tillegg øke
tilskuddet til kommunene som kommer inn i ordningen. I stedet for
dagens relative vekstgrense der grensen er satt til 175 pst. av
veksten på landsbasis, innføres en absolutt vekstgrense. Grensen
settes til 1,7 pst. i gjennomsnittlig årlig befolkningsvekst de siste
tre årene, noe som tilsvarer om lag 150 pst. av gjennomsnittlig
årlig vekst på landsbasis de siste 10 årene. En absolutt grense
gjør at den enkelte kommune, ved å kjenne til egen befolkningsutvikling,
kan forutsi om den vil motta veksttilskudd, uavhengig av hva som
skjer på landsbasis. Satsen økes til 60 000 kroner per innbygger
ut over vekstgrensen.
De to foreslåtte endringene gir en betydelig
styrking av veksttilskuddet i forhold til dagens tilskudd, og det
totale veksttilskuddet vil utgjøre om lag 340 mill. kroner i 2015.
Økningen i veksttilskuddet finansieres gjennom en reduksjon i innbyggertilskuddet med
et likt trekk per innbygger for alle kommuner. Dagens skattegrense
på 140 pst. av landsgjennomsnittet videreføres.
Innbyggertilskuddet til kommunene beregnes i dag
på grunnlag av innbyggertall per 1. juli året før budsjettåret.
Det blir dermed et etterslep i beregningene av rammetilskuddet,
slik at det kan ta noe tid før kommunen får uttelling for nye innbyggere
i form av økt rammetilskudd. For kommuner med kraftig befolkningsvekst
kan dette gi noen utfordringer når tjenestetilbudet må tilpasses
en økende befolkning. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har vurdert
dagens ordning og alternativer til denne. Se proposisjonen.
Dagens ordning med bruk av befolkningstall per 1. juli
året før budsjettåret ivaretar både hensynet til fraflyttingskommunene
og vekstkommunene. En fordel med denne ordningen er at kommunene
vet det endelige rammetilskuddet for neste budsjettår når de vedtar
sine budsjetter på høsten. Rammetilskuddet er dermed forutsigbart
for kommunene, samtidig som kommunene så langt som mulig får kompensert
for endringer i innbyggertall og befolkningssammensetning.
For at endelig rammetilskudd skal være kjent
for kommunene i statsbudsjettet i oktober året før budsjettåret
er innbyggertall per 1. juli de seneste tallene som kan benyttes.
Departementet vurderer dagens ordning som et godt kompromiss mellom
hensynet til kommuner med nedgang i innbyggertallet og vekstkommunene,
og foreslår ikke endringer i denne ordningen. Det vises i proposisjonen
til at det vil være en stor ulempe å endre rammetilskuddet midt
i budsjettåret, og det vil redusere forutsigbarheten for kommunene.
Vekstkommunenes utfordringer ivaretas i stedet gjennom veksttilskuddet
som nå styrkes.
Distriktstilskudd Sør-Norge skal ivareta kommuner
i Sør-Norge med en svak samfunnsmessig utvikling. Tilskuddet skal
i utgangspunktet oppdateres når det skjer endringer i det distriktspolitiske
virkeområdet. EUs regelverk for regional støtte er nå under revidering,
og som følge av dette foreslår Kommunal- og moderniseringsdepartementet
endringer i innretningen av distriktstilskudd Sør-Norge.
Distriktstilskudd Sør-Norge (kap. 571 post 61) blir
tildelt kommuner i Sør-Norge som ikke mottar andre regionalpolitiske
tilskudd i inntektssystemet, og som har skatteinntekter under 120
pst. av landsgjennomsnittet. Tilskuddet er videre knyttet til den øvrige
distrikts- og regionalpolitikken ved at distriktspolitisk virkeområde
og distriktsindeks benyttes for tildeling av tilskudd. Se proposisjonen
for oversikt over dagens soneinndeling.
Kommunal- og moderniseringsdepartementet har
notifisert nye grenser for virkeområdet for regionalstøtte, godkjent
av ESA 27. februar 2014. I forslag til forskrift om virkeområde
for distriktsrettet investeringsstøtte og regional transportstøtte
som nå er ute på høring, foreslår departementet å ta bort differensieringen
mellom sonene i området for investeringsstøtte. I forbindelse med
revideringen oppdaterte departementet også distriktsindeksen i 2013.
Det vises i proposisjonen til at innretningen
av distriktstilskudd Sør-Norge bør følge endringer i den øvrige
distrikts- og regionalpolitikken. Som en forenkling foreslår departementet
at soneinndelingen tas bort som fordelingskriterium, og at det ikke
lenger vil være noe krav at kommunen ligger innenfor virkeområdet
for investeringsstøtte. Dette betyr at størrelsen på distriktstilskudd
Sør-Norge fra og med 2015 kun baseres på distriktsindeksen. Etter
departementets vurdering er distriktsindeksen et objektivt mål som
på en god måte gir uttrykk for distriktsmessige utfordringer. Departementet
legger opp til å oppdatere distriktsindeksen jevnlig, og foreslår
at distriktstilskudd Sør-Norge for hvert budsjettår baseres på den
nyeste distriktsindeksen. Dette sikrer at kommuneoverføringene fanger
opp distriktsmessige utfordringer fortløpende.
Forslaget innebærer at kommuner som per i dag ligger
i soner som ikke er i det nye virkeområdet for investeringsstøtte,
vil kunne motta distriktstilskudd Sør-Norge dersom deres nivå på
distriktsindeksen tilsier det. Kommuner som tidligere lå i en sone
som har mottatt distriktstilskudd Sør-Norge, vil imidlertid få noe
redusert tilskudd. For å skjerme kommuner med de største distriktsutfordringene
foreslås det at satsen per kommune for kommuner med distriktsindeks
0–35 økes med 500 000 kroner. Det foreslås i proposisjonen ingen
endring i satsen per innbygger. Kommuner som får redusert tilskudd
vil også ivaretas av inntektsgarantiordningen.
Samlet vil endringene medføre en økning i samlet
distriktstilskudd Sør-Norge fra 378,3 til 382,2 mill. kroner, dvs.
en økning på om lag 3,9 mill. kroner (2014-kroner). Økningen vil
finansieres ved en tilsvarende reduksjon i innbyggertilskuddet.
I 2015 avvikles delkostnadsnøkkelen som ble innført
med samhandlingsreformen. Uttrekket fra rammetilskuddet til den
enkelte kommune som følge av avviklingen av kommunal medfinansiering
gjøres dermed etter fordelingen gjennom samhandlingsnøkkelen.
Midlene til utskrivningsklare pasienter, som
utgjorde en liten del av totalbeløpet i samhandlingsreformen, blir
fra og med 2015 fordelt etter delkostnadsnøkkelen for pleie- og
omsorgstjenester.
Grunnlaget for overføring av midler fra kommunene
til helseforetakene som følge av avviklingen av kommunal medfinansiering
baseres på beste anslag for kommunenes faktiske utgifter til kommunal
medfinansiering i 2015. Det går frem av proposisjonen at regjeringen
vil komme tilbake til dette i forslaget til statsbudsjett 2015.
Endelig kostnadsnøkkel for kommunene presenteres
i statsbudsjettet for 2015.
Kommuner som slår seg sammen mottar kompensasjon
for en reduksjon i rammetilskuddet som følge av sammenslåingen.
Kommunene gis full kompensasjon for tap av basistilskuddet, som
er et fast beløp per kommune, og netto nedgang i samlede regionalpolitiske
tilskudd. Kommuner som får høyere arbeidsgiveravgift som følge av
sammenslåing kan i tillegg få kompensasjon for dette. Kompensasjonen for
tap av rammetilskudd gis i sin helhet gjennom inndelingstilskuddet,
og dette vil også inngå i grunnlaget for beregning av inntektsgarantiordningen
i inntektssystemet.
Komiteen viser til at regjeringa
aukar vekstkommunetilskottet frå 61,2 mill. kroner til om lag 340
mill. kroner. Terskelen for å komme med i ordninga vert redusert,
og tilskottet pr. innbyggjar vert auka til 60 000 kroner.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet, viser til at regjeringa
har vurdert telletidspunkt, men heller vald å styrkje vekstkommunetilskottet
for å kome dei kommunane i møte, og på den måten har ein klart å
både sikre føreseielegheit og ekstra kompensasjon til dei kommunane
som har stor vekst og stort investeringsbehov.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til regjeringa sitt forslag om å forbetre vilkåra for vekstkommunane. Dette
fleirtalet er einig i at det er ei viktig kommunegruppe
som har ekstra utfordringar med stor vekst og dermed stort behov
for investeringar. I framlegget er grensa sett til 1,7 pst. vekst
og satsen på 60 000 kroner pr. innbyggjar. Kommunar med over 140
pst. av skatteinntekter får ikkje vekstkommunetilskott som før. Dette
fleirtalet viser til at også fleire kommunar enn dei som
vil kome med i ordninga har vekstutfordringar og ber regjeringa
fram mot statsbudsjettet for 2015 sjå på om det er mogleg å senke
terskelen slik at endå fleire vekstkommunar kjem med i ordninga
og om ordninga kan verte innretta slik at ordninga fremjer kommunesammenslåingar
og treff dei kommunane med stor befolkningsmessig vekst.
Dette fleirtalet viser til Innst.
260 S (2013–2014) om revidert statsbudsjett for 2014, der det er semje
om å tilføre kommunesektoren 175 mill. kroner i 2014 med grunngjeving
i auka behov for barnehageplassar.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringens forslag til innretningen på distriktstilskudd Sør-Norge, fører
til redusert tilskudd til kommuner som tidligere lå i sone IV i
området for investeringsstøtte. Disse medlemmer vil
på bakgrunn av dette be regjeringen endre tilskuddssatsene slik
at disse kommunene ikke kommer dårligere ut enn tidligere.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Framstegspartiet registrerer at det vert hevda at det
er løftebrot ved at ikkje alle elementa frå regjeringserklæringa
som gjeld kommunesektoren, vert føreslått i første kommuneproposisjon
etter at regjeringa Solberg tiltredde. Desse medlemene viser til
at regjeringserklæringa gjeld heile valperioden, og fleire av punkta
vil koma også dei neste år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer
at regjeringen i proposisjonen ikke følger opp sine egne løfter
om endringer i skatteutjevningen i dette kommunale inntektssystemet,
og at regjeringen heller ikke følger opp løftet om tilbakeføring
av deler av selskapsskatten til kommunene. Disse medlemmer er
tilfreds med dette, fordi regjeringens varslede endringer ville
medført større inntektsforskjeller mellom norske kommuner, og større
forskjeller i innbyggernes velferdstilbud. Samtidig har disse
medlemmer merket seg at regjeringen ikke har avklart skatteutjevningen
for fremtiden.
Disse medlemmer viser til at
veksttilskuddet i det kommunale inntektssystemet ble innført fra 2009
under regjeringen Stoltenberg II. Disse medlemmer støtter
regjeringens forslag til endringer i veksttilskuddet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen legger
opp til at økningen i vekstkommunetilskuddet skal finansieres innen kommunerammen.
Det betyr at økningen på 280 mill. kroner til ca. 50 kommuner som
kommer inn under ordningen, skal betales av de øvrige kommunene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at økningen i vekstkommunetilskuddet
finansieres ved en tilsvarende økning i kommunerammen slik at ordningen ikke
fører til nedtrekk for kommunene som ikke oppnår veksttilskuddet.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at behovene i vekstkommunene også må også få statlig støtte
gjennom ulike egne tilskudd til boligbygging, kollektivtransport
o.l.
Dette medlem ønsker ikke en svakere
inntektsutjamning mellom kommunene og vil ikke støtte en omlegging
av kostnadsnøklene i den retning.
Dette medlem vil påpeke at de
økte behovene innen barnevernet trolig ikke fanges godt nok opp i
dagens kostnadsnøkkel. Dette bør regjeringen sikre fordi det er
oppgaver ingen skal kunne velge bort å gjøre.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår
i proposisjonen at den samlede skjønnsrammen for 2015 blir satt
til 2 510 mill. kroner. Av denne rammen fordeles 2 022 mill. kroner
til kommunene, mens 488 mill. kroner går til fylkeskommunene.
I 2007 ble ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift
gjeninnført for flertallet av kommunene i Norge, og kompensasjon
gjennom skjønnstilskuddet for disse kommunene falt bort. Kommuner
og fylkeskommuner som fremdeles har hatt høyere sats på arbeidsgiveravgiften
enn de hadde før omleggingen i 2004, har kunnet få kompensasjon
gjennom fylkesmannens skjønnstildeling. Dagens ordning med differensiert
arbeidsgiveravgift vil revideres som følge av nye retningslinjer
for regionalstøtte. De nye retningslinjene vil gjelde fra 1. juli
2014 til 31. desember 2020. 31 kommuner vil nå få avgiftslettelse. Skjønnsrammen
til kommunene i 2015 vil derfor bli justert ned i tråd med størrelsen
på avgiftslettelsen for de kommunene som har fått kompensasjon gjennom
skjønnsmidlene. Endelig skjønnsramme vil imidlertid ikke være fastsatt
før i statsbudsjettet.
Basisrammen utgjør hoveddelen av skjønnstilskuddet.
Departementet foreslår i proposisjonen å sette basisrammen til 1 291
mill. kroner for kommunene og 388 mill. kroner for fylkeskommunene
i 2015. Isolert sett er det en reduksjon på om lag 100 mill. kroner
i basisrammen for kommunene og om lag 24 mill. kroner for fylkeskommunene.
Disse midlene legges over i innbyggertilskuddet. Det har blitt gitt
kompensasjon gjennom skjønnsmidlene for endringer i ordningen med
differensiert arbeidsgiveravgift. Denne kompensasjonen vil fra 2015
bli lagt inn i basisrammen med samme fylkesvise fordeling som tidligere.
Det gjør at basisrammen til sammen blir om lag 295,6 mill. kroner
og 46,8 mill. kroner høyere for hhv. kommunene og fylkeskommunene
sammenliknet med 2014.
Departementet foreslår i proposisjonen å avvikle ordningen
med særskilt skjønnstilskudd til inntektssvake kommuner i Sør-Norge,
og legge midlene over i innbyggertilskuddet.
I forbindelse med endringene i inntektssystemet som
gjelder fra og med 2011, ble det fordelt 400 mill. kroner til kommuner
som taper mer enn 100 kroner per innbygger på summen av endringene.
Fordelingen vil ligge fast med samme kronebeløp inntil neste revisjon
av kostnadsnøkkelen.
Departementet holder hvert år igjen en reservepott
innenfor skjønnsrammen til kommuner og fylkeskommuner som får utforutsette
utgifter i løpet av budsjettåret. Midlene går blant annet til å
gi kompensasjon for skader på kommunal og fylkeskommunal infrastruktur
etter flom, ras og annen naturskade.
Reservepotten for kommunene i 2015 foreslås satt
til 125 mill. kroner og reservepotten for fylkeskommunene foreslås
uendret satt til 100 mill. kroner.
Innenfor skjønnsrammen til kommunene settes det
av tilskudd til utviklings- og fornyingsprosjekter som fordeles
av departementet. Målgruppen er kommunesektoren, men prosjekter
i regi av departementet eller KS finansieres også via prosjektskjønnet.
Prosjektskjønnet foreslås satt til 206 mill.
kroner i 2015. Økningen på 74 mill. kroner fra 2014 skyldes først
og fremst midlertidige behov i forbindelse med kommunereform og
elektronisk valgadministrativt system (EVA).
Via prosjektskjønnet har det blitt gitt tilskudd
til informasjon og folkehøring i forbindelse med endringer i kommune-
og fylkesgrenser. Det settes av 48 mill. kroner til kommunereformen
i 2015, hvorav 8 mill. kroner kan gis til KS etter søknad.
Etter planen er 2015 siste år med bevilgning
til EVA via prosjektskjønnet. Det vil frem mot valget i 2015 bli
utført større utviklingsoppgaver i EVA knyttet til rapportering
og tilrettelegging av resultater til media, bruker/roller, opptelling,
rapporter og tilrettelegging av bydelsvalg for Oslo. Innenfor prosjektskjønnet
er det satt av 85 mill. kroner til EVA i 2015.
Programmet Sammen om en bedre kommune skal avsluttes
i 2015, med sluttkonferanse og evaluering. I 2015 er det satt av
36,5 mill. kroner til programmet.
Videre er det blant annet også satt av midler
i tilskudd til samordning av IKT i kommunesektoren, og til et nytt
forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år. Se proposisjonen
for kriterier for prosjektskjønnet for 2015.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
har ikkje merknader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti kan ikke støtte
å avvikle ordningen med særskilt skjønnstilskudd for inntektssvake
kommuner i Sør-Norge. Dette vil svekke inntektsutjamningen kommunene
imellom og ikke gi likeverdig mulighet til å drive de kommunale
oppgavene i alle landets kommuner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at en rekke kommuner
og fylker har opplevd store skader på natur og infrastruktur gjennom
flom, ras og brann. Av skjønnsrammen holdes det igjen en reservepott
for å bistå med skjønnsmidler når det oppstår slike uforutsette
utgifter i løpet av budsjettåret. I regjeringens forslag
er det satt av 125 mill. kroner til kommunene og 100 mill. kroner
til fylkeskommunene i tilbakeholdte skjønnsmidler.
Disse medlemmer ber om at avsetningen
til uforutsette kostnader som følge av naturskade økes utover regjeringens
forslag til bevilgning for 2015.
Arbeids- og sosialdepartementet foreslår en
styrking av Navs kontaktsentre for å gi brukere av kommunale tjenester
like god service på telefon som brukere av statlige tjenester. Tiltaket
vil innebære en avlastning for kommunene og foreslås finansiert
gjennom en reduksjon i rammetilskuddet til kommunene på 12 mill.
kroner.
Alle telefonhenvendelser til arbeids- og velferdsforvaltningen
betjenes i dag av Navs kontaktsentre, bortsett fra Oslo og Bergen
kommuner. På grunn av forvaltningsmessig taushetsplikt har kontaktsentrene ikke
tilgang til opplysninger fra kommunale saksbehandlingssystemer.
Forslaget går ut på å gi ansatte ved kontaktsentrene elektronisk
tilgang til et utdrag av opplysninger fra klientsaker i den kommunale
sosialtjenesten, slik at disse brukerne kan få tilsvarende service
som brukere av statlige tjenester. Det antas at forslaget vil medføre
en innsparingseffekt for kommunene som minst tilsvarer utgiftene
gjennom en reduksjon på om lag 310 000 telefonsamtaler til den kommunale
delen av Nav-kontorene.
Forslaget krever lovendring som åpner for tilgang
til ellers taushetsbelagte opplysninger fra kommunale saksbehandlingssystemer.
I 2006 ble det opprettet et øremerket tilskudd
for å stimulere til samarbeid mellom små kommuner og til utvikling
av tjenestene knyttet til økonomi- og gjeldsrådgivning. I 2013 ble
det gitt 11 mill. kroner totalt i tilskudd til 22 interkommunale
nettverk med til sammen 109 kommuner. Tilskuddet foreslås nå innlemmet
i inntektssystemet til kommunene som frie inntekter.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, har ikkje
merknader.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti kan
ikke se at regjeringen har påvist i proposisjonen at den lovpålagte
gjeldsrådgivingen i kommunene nå fungerer tilfredsstillende og er derfor
kritisk til å legge tilskuddet inn i ramma nå.
Det er i perioden 2011 til 2014 øremerket til sammen
om lag 600 mill. kroner til det kommunale barnevernet. Bevilgningen
har gått til 890 nye stillinger. Målsettingen med satsingen er å
styrke de mest utsatte barnevernstjenestene. Regjeringen tar sikte
på å videreføre det øremerkede tilskuddet i 2015.
Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven
varslet endringer i finansieringsordningen for institusjonsplasser,
blant annet at satsene for den kommunale egenandelen for oppholdsutgifter
i barnevernsinstitusjon skulle økes gradvis og at midler skulle
overføres fra staten til kommunene. Dette ble fulgt opp i statsbudsjettet
for 2014. Regjeringen tar sikte på å ytterligere øke satsene for
den kommunale egenandelen for oppholdsutgifter i barnevernsinstitusjon
og sentre for foreldre og barn i 2015 og kommer tilbake til dette
i statsbudsjettet for 2015.
Det følger av lovendring av 25. april 2014 i
adopsjonsloven at utredningsansvaret for søknader om adopsjon fra
utlandet flyttes fra kommunene til Barne-, ungdoms- og familieetaten
(Bufetat), jf. Prop. 171 L (2012–2013). Det er lagt til grunn at
Bufetats nye oppgave med slike utredninger skal finansieres ved
at det overføres midler fra kommunenes rammetilskudd (kap. 571)
til driftsbudsjettet for det statlige barnevernet (kap. 855). Størrelsen
på overføringen skal tilsvare kommunenes ressursbruk til slike utredninger
i dag, jf. Prop. 171 L (2012–2013). Ikrafttredelsestidspunkt er
ikke fastsatt. Det vil bli gitt ytterligere informasjon om saken
i Prop. 1 S (2014–2015).
Samarbeidsavtalen mellom staten og KS om bosetting
av flyktninger i kommunene og om etablering og nedlegging av asylmottak
samt omsorgssentre ble inngått mellom Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Justis-
og beredskapsdepartementet og KS i april 2013, gjelder for perioden
2013–2015 og ble signert på nytt av regjeringen Solberg 22. april
2014.
Avtalens mål om at kommunene skulle stille 7 500
plasser til rådighet for bosetting av flyktninger i 2013 ble ikke
nådd. Kommunene bosatte 6 551 flyktninger i 2013. I 2014 ser man
en økning i antallet flyktninger som kommunene er villige til å
bosette. Likevel har antallet flyktninger som sitter i mottak og
venter på bosetting økt jevnt i hele 2013 og fortsatt å øke i 2014.
1. januar 2013 satt det 3 829 flyktninger i mottak og ventet på
bosetting. Per 31. mars 2014 var tallet 5 549 flyktninger. Avtalens
mål for 2014 er ambisiøse, og både kommunesektoren og staten må
gjøre en ekstra innsats for at avtalens mål skal nås.
Integreringstilskuddet utbetales årlig til kommuner
som har bosatt flyktninger. I 2014 er satsen på 669 600 kroner over
fem år for familier og enslige barn, og 717 600 kroner over fem
år for enslige voksne. Rammen for integreringstilskuddet ble styrket med
250 mill. kroner i 2014 for å bedre kommunenes rammebetingelser
ved bosetting av flyktninger.
Tilgang til boliger er en viktig forutsetning
for bosetting av flyktninger. I revidert nasjonalbudsjett for 2014
foreslår regjeringen å øke tilsagnsrammen for tilskuddet til utleieboliger
med 222 mill. kroner.
Staten gir refusjon for kommunale utgifter til barnevernstiltak
for enslige, mindreårige asylsøkere og flyktninger over kap. 854,
post 65. I 2014 kan kommunene få refundert 80 pst. av sine utgifter
til barneverntiltak utover den kommunale egenandelen.
Det har vært en betydelig utgiftsvekst i refusjonsordningen
de siste årene. Ikke alle som bosettes har behov for barnevernstiltak.
Regjeringen ønsker derfor en ordning som ikke er knyttet til en
enkelt tjeneste. Dette skal bidra til mer effektiv ressursbruk og stille
kommunene friere i valg av hvordan tjenestetilbudet skal organiseres.
På bakgrunn av dette foreslår regjeringen å
avvikle refusjonsordningen for kommunale utgifter til barnevernstiltak
til enslige, mindreårige asylsøkere og flyktninger fra 1. januar
2015. Hoveddelen av midlene fra refusjonsordningen flyttes til det
særskilte tilskuddet ved bosetting av enslige, mindreårige flyktninger
over kap. 821 post 61.
Utgifter til barnevernstiltak for enslige, mindreårige
asylsøkere og flyktninger som påløper i 2014, vil bli dekket etter
gjeldende regelverk over kap. 854 post 65.
En liten andel av midlene fra refusjonsordningen skal
dekke utgiftene til vertskommuner som har særskilt høye utgifter
til barnevernstiltak knyttet til omsorgsplassering av enslige mindreårige
asylsøkere. Disse midlene overføres derfor til kap. 490 post 60 Vertskommunetilskudd.
Bevilgningen over kap. 854 post 65 er en overslagsbevilgning, og
den samlede utbetalingen av refusjoner i 2015 for utgifter påløpt til
og med 31. desember 2014 vil bli dekket over denne posten.
Komiteen ber regjeringa
vidareføre refusjonsordninga for einslege mindreårige asylsøkjarar (EMA).
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at arbeidet med busetting av flyktningar til tross for
stort behov og stort etterslep har stort fokus hos regjeringa. Det er
positivt at alle landets kommunar no får oppmoding om busetting
der tidlegare berre nokre fekk slik oppmoding.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
til tross for økt bosetting av flyktninger i kommunene, sitter det
fortsatt ca. 5 500 flyktninger på mottak og ventet på bosetting.
Kommunenes evne til å bosette flere flyktninger henger nøye sammen
med boligsituasjonen lokalt og om integreringstilskuddet dekker
de faktiske kostnader. Rammen for integreringstilskuddet ble styrket med
250 mill. kroner i 2014 etter forslag fra den rød-grønne regjeringen.
I revidert nasjonalbudsjett for 2014 foreslår regjeringen å øke
tilskuddsrammen for utleieboliger med 222 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
dette er positive tiltak som vil virke.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber regjeringen
øke integreringstilskuddet i budsjettet for 2015. Dette er nødvendig
for å styrke kommunenes evne til å ta imot flere flyktninger.
Disse medlemmer har merket seg
at flere kommuner oppgir mangel på bolig som et av de største hindrene
for å bosette flere. KS anfører i 2. konsultasjonsmøte 2014 at bevilgningen
til tilskudd til utleieboliger i Prop. 1 S (2013–2014) fra KRD er
for lavt og ikke vil gi rom for økning i kommunens kjøp av utleieboliger. Disse
medlemmer har merket seg at regjeringen foreslår å øke posten
for 2014, jf. Prop. 93 S (2013–2014). Disse medlemmer mener
økningen er forsiktig og forutsetter at regjeringen har beregnet
tilstrekkelige midler for å møte etterspørselen på posten, slik
at dette ikke blir en flaskehals for bosettingen. Disse medlemmer er opptatt
av å styrke virkemidlene som kan øke kommunenes muligheter for å
skaffe flere boliger til bl.a. flyktninger. Husbanken er en av dem. Disse
medlemmer viser til forslag om å øke Husbankens låneramme
med 5 mrd. kroner i revidert nasjonalbudsjett, Prop. 93 S (2013–2014).
Disse medlemmer mener regjeringens
forslag om å avvikle refusjonsordningen for barnevernstiltak for
enslige mindreårige asylsøkere, vil ha negativ effekt på bosettingen
og integreringen av denne sårbare gruppen flyktninger. Det vises
til at KS gjennom et landsstyrevedtak har uttalt at forslaget vil påføre
enkeltkommuner store ekstrautgifter, og kan føre til at flere kommuner
sier nei til ny bosetting av enslige mindreårige. Kommunene må ikke
tape store beløp på å gi kostbare barnevernstiltak når dette er nødvendig
av hensyn til det enkelte barn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om at refusjonsordningen
av kommunale utgifter til barnevernstiltak knyttet til enslige mindreårige
asylsøkere opprettholdes som egen ordning.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til regjeringen Stoltenberg IIs betydelige
innsats for styrking av det kommunale barnevernet, og er tilfreds
med at regjeringen Solberg nå signaliserer å ville videreføre dette.
Disse medlemmer forutsetter at
omleggingen av finansieringsordningen i barnevernet følges nøye,
og at økte kommunale egenandeler ikke må føre til at de beste tilbudene
for barna velges bort. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen følger opp forutsetningen om at tilstrekkelige økonomiske
ressurser overføres fra staten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti peker på at rask bosetting
etter at oppholds- og arbeidstillatelse er innvilget, er av stor betydning
for den enkeltes tilpasning til og deltakelse i det norske samfunn. Disse
medlemmer viser til at kommunene i dag bosetter færre enn
det UDI anmoder om, og andelen av kommuner som sier nei til bosetting,
øker. Disse medlemmer er derfor glad for at alle
kommuner nå får anmodning, og ikke kun noen utvalgte som tidligere.
Disse medlemmer viser til at
kommunene bosatte 6 551 flyktninger i 2013. Dette er 809 flere enn
året før, men allikevel ikke nok til å nå målet i avtalen mellom
staten og KS om å bosette 7 500.
Disse medlemmer viser til at
det per utgangen av mars 2014 ventet 5 549 personer i asylmottak på
å bli bosatt i en kommune. Dette er 1 100 flere enn på samme tid
i fjor. Disse medlemmer mener dette er et urovekkende
høyt tall.
Disse medlemmer viser til at
de respektive partiene ved gjentatte anledninger har tatt til orde
for økt integreringstilskudd og investeringstilskudd til kommunale
boliger, og er glad for at både regjeringen Stoltenberg II og regjeringen
Solberg har sett behovet for nettopp å styrke disse ordningene.
Disse medlemmer er glade for
at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett for 2014 styrker tilsagnsrammen
for tilskudd til utleieboliger slik at det gir rom for å gi tilsagn
om tilskudd til mellom 400 og 450 flere utleieboliger.
Disse medlemmer håper dette vil
ha en god effekt på kommunenes vilje til å bosette, men er bekymret
for den store andelen flyktninger som ikke blir bosatt innen målet
på 6 mnd. for voksne, og 3 mnd. for enslige mindreårige asylsøkere.
Disse medlemmer viser til at
det de neste årene vil være behov for å bosette opp til 8 000–9 000
flyktninger hvert år, og mener dette viser ansvaret både kommuner
og staten har for markant å øke bosettingen av flyktninger.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen opprinnelig foreslo å avvikle refusjonsordningen for kommunale
utgifter til barnevernstiltak for enslige mindreårige asylsøkere
og flyktninger over kap. 854, post 65. Disse medlemmer viser
til at de siste års aktive satsing på å bistå enslige mindreårige
asylsøkere blant annet har gitt resultater i raskere bosetting av
denne gruppen.
Disse medlemmer mener en avvikling
av refusjonsordningen ville gitt et dis-incentiv til å bosette enslige
mindreårige asylsøkere, da kommunene ville risikert ikke å få dekket
sine utgifter ved integrering og bosetting fullt ut. Sett i lys
av at det per 31. mars 2014 var 5 549 personer som ventet i mottak
på å bli bosatt, og at kun 80 pst. av enslige mindreårige asylsøkere
bosettes innen fristen på 3 måneder, mener disse medlemmer at
en avvikling ville vært et steg i feil retning for å nå målet om
økt bosetting.
Disse medlemmer er derfor glad
for at det slås fast at refusjonsordningen for utgifter til barnevernstjenester
for enslige, mindreårige asylsøkere blir videreført.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at lokal vilje til å bosette flyktninger neppe bedres av
at regjeringen budsjetterer med å bosette færre og foreslår kutt
i statlige finansiering av kommunenes utgifter til enslig mindreårige
asylsøkere. Dette medlem vil også påpeke at bosetting
avhenger av lokal folkevalgt vilje til å ta imot og at regjeringspartiene
derfor må sørge for at deres lokale folkevalgte faktisk ikke blokkerer
bosetting ved å stemme nei i kommunestyrene.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at barnevernet opplever en enorm vekst i antallet saker. Fra
2007 til 2013 har antallet barn med tiltak vokst med 10 000. Dette medlem mener
det er nødvendig å ta høyde for at denne veksten fortsetter når
framtidas barnevern planlegges.
Dette medlem viser til at kapasitet
utgjør en vesentlig utfordring. Dette medlem viser
til at kommunene siden 2011 nå er tilført om lag 890 stillinger
i barnevernet gjennom øremerkede midler. Dette har vært nødvendig
for å håndtere den sterke veksten i antall saker. Samtidig er det
grunn til å stille spørsmål ved om disse nye ressursene egentlig
bare går til å håndtere veksten, og ikke til en svært tiltrengt
styrking av kvalitet og timeressurser på hver enkelt sak.
Dette medlem viser til at barnevernet
har vesentlige mangler i så godt som alle ledd. Dette medlem vil
i denne sammenheng vise til representantforslag fra Kristelig Folkeparti
om å sikre full barnevernsdekning Dokument 8:21 S (2009–2010), Innst.
186 S (2009–2010).
Dette medlem viser til at barnevernet
i tillegg til disse utfordringene, står i en situasjon der barnevernsbarna
flytter for mye. Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti derfor har fremmet forslag om en stabilitetsreform i
barnevernet, jf. Dokument 8:81 S (2012–2013).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti mener en bemanningsnorm bør
innføres med fremskyndet tidsfrist. Disse medlemmer vil
understreke at beregning av grunnbemanning må ta utgangspunkt i
ansatte som faktisk er sammen med og har den praktiske omsorgen
for barna. Det betyr for eksempel at man ikke kan regne en styrer
eller kjøkkenassistent, som ikke har som primæroppgave å tilbringe
tid sammen med barna eller har den praktiske omsorgen for barna
i barnehagehverdagen, som en del av grunnbemanningen. Den foreslåtte
grunnbemanningen bør etter disse medlemmers syn også
regnes som en minimumsbemanning.
Disse medlemmer vil understreke
at stabilitet i bemanning er et avgjørende kvalitetskriterium. Disse
medlemmer mener det bør innføres krav til vikarbruk ved
sykefravær. Det må være et krav at driften i hver enkelt barnehage
til enhver tid skal gjenspeile bemanningsnormen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til behandlingen av Meld. St. 24 (2012–2013), Innst. 380 S (2012–2013),
der disse partier viste til at et mindretall i Barnehagelovutvalget
mener et mer forsvarlig bemanningskrav er én voksen per to barn
under tre år og én voksen per fem barn over tre år.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at det største barnevernsløftet på 20 år ble startet i
2010, og har resultert i blant annet 890 nye stillinger til barnevernet
så langt. Dette medlem er glad for at regjeringen
vil videreføre dette øremerkede tilskuddet i 2015, og mener dette
er helt nødvendig for å sikre den nødvendige opptrappingen i kommunalt
barnevern. Dette medlem mener satsingen må økes utover
det som ble bevilget i 2014 fordi det er helt nødvendig med flere
ansatte som kan gi barn i en utsatt situasjon den hjelpen og beskyttelsen
de har krav på og fordi det fortsatt er behov for å styrke kompetansen
på utsatte barn. Dette medlem mener vi må opp i minst 1 500
nye stillinger og fortsette satsingen på kompetansehevende tiltak.
ESA har i brev datert 12. juli 2013 stilt spørsmål ved
det generelle skattefritaket for kommuner og fylkeskommuner i skatteloven
når kommunene og fylkeskommunene utøver økonomisk aktivitet. På
denne bakgrunn er det satt i gang et arbeid med å vurdere det generelle
skattefritaket for kommuner og fylkeskommuner i lys av EØS-avtalens
regler om offentlig støtte.
Komiteen har ikkje merknader.
Det pekes i proposisjonen på at regjeringen
vil skape en omsorgstjeneste som er til for pasienter og brukerne,
og som i større grad bidrar til at tjenesten har høy kvalitet, og
at hver enkelt tjenestemottaker får mulighet til å leve et aktivt
og godt liv.
Regjeringen vil styrke omsorgstjenesten med
følgende hovedmål:
Det skal gjennomføres et kompetanseløft for
å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Helse- og omsorgsdepartementet
vil herunder utrede innføring av kompetansekrav i lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester.
Helse- og omsorgsdepartementet vil utrede og
videreutvikle innføringen av kvalitetsindikatorer i omsorgstjenesten.
Regjeringen vil utrede en forsøksordning med statlig
finansiering av eldreomsorgen. Forsøksordningen skal inkludere et
begrenset antall kommuner, vare over tid og evalueres.
Det er startet et arbeid med å se nærmere på
dagens rettighetslovgivning knyttet til heldøgns pleie- og omsorgstjenester.
Det vil være behov for utbygging og modernisering
av både sykehjem og omsorgsboliger. Regjeringen mener det er behov
for en langsiktig plan for utbygging av flere heldøgns plasser,
og vil vurdere et samarbeid med KS for å vurdere årlige mål for
utbygging av flere plasser for heldøgns omsorg og pleie.
Regjeringen vil utrede finansierings- og egenbetalingsordningene.
Utredningsarbeidet skal ses i sammenheng med regjeringens mål om
å innføre en statlig driftstilskuddsordning for å hindre skjevfordeling
mellom omsorgsboliger og sykehjem, samt sikre raskere utbygging
av flere sykehjemsplasser.
Regjeringens omsorgspolitikk skal bygge videre på
Stortingets behandling av Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens
omsorg, og sikre at hovedsakene i Omsorgsplan 2015 og Omsorgsplan
2020 videreutvikles i tråd med dagens og morgendagens behov.
Samtidig som dagens Omsorgsplan 2015 gjennomføres,
har arbeidet med å utvikle og innarbeide nye og framtidsrettede
løsninger for å møte dagens og framtidens utfordringer startet.
Tiltakene i Omsorgsplan 2020 inngår som nye elementer i dagens omsorgsplan
og overlapper denne t.o.m. 2015.
Regjeringen vil videreføre satsingen på velferdsteknologi.
Velferdsteknologiprogrammet som ble etablert i 2013, videreføres.
Program for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk
2014–2020 er etablert. Programmet skal bidra til at pårørende blir
verdsatt og gi økt likestilling og mer fleksibilitet.
Kompetanse- og rekrutteringsplanen Kompetanseløftet
2015 har som hovedmål å sikre omsorgssektoren tilstrekkelig, kompetent
og stabil bemanning og bidra til utvikling av kompetanse, tjenester
og fagmiljøer i omsorgssektoren. Regjeringen vil satse videre på
å rekruttere og beholde kvalifisert personell og vil vurdere hvordan
Kompetanseløftet 2015 skal videreføres.
Demensplan 2015 skal bidra til å styrke kvaliteten,
kompetansen og kapasiteten i tjenestene til personer med demens
og deres pårørende gjennom å bygge flere tilpassede botilbud, øke
dagaktivitetstilbudet og sikre økt kunnskap og kompetanse.
Det er fortsatt et stort behov for dagaktivitetstilbud
til personer med demens. For 2014 er det lagt opp til å gi tilskudd
til 1 200 nye dagaktivitetsplasser.
Regjeringen vil styrke tjenestetilbudet til
personer med demens og øke dagaktivitetstilbudet. Framtidens demensomsorg
skal utvikles med utgangspunkt i bruker- og pårørendeerfaringer,
kunnskap om de senere års tjenesteutvikling og dagens utfordringsbilde.
Regjeringen vil vurdere hvordan Demensplan 2015 skal videreføres.
For å sikre både modernisering og utbygging
av framtidens boligmasse i omsorgssektoren har Stortinget vedtatt
at investeringstilskuddet for sykehjem og omsorgsboliger videreføres
etter 2015, jf. Innst. 477 S (2012–2013). Det skal vurderes om heldøgnskravet
i Husbankens investeringsordning bør tilpasses, slik at ordningen
kan gi rom for å gi støtte til bygging av trygghetsboliger.
I 2014 er det lagt til grunn en tilsagnsramme
for investeringsordningen tilsvarende 2 500 plasser. Ved utgangen
av 2013 var det siden ordningen ble etablert, gitt tilsagn
om tilskudd til 4 005 plasser i sykehjem og 3 446 plasser i omsorgsbolig.
Regjeringen har fremmet forslag om endringer
i pasient- og brukerrettighetsloven som innebærer en rett til å
få enkelte tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse
for personer under 67 år med langvarig og stort behov for personlig
assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven. Tjenester som omfattes
er praktisk bistand og opplæring, støttekontakt og avlastning for
familier med hjemmeboende barn under 18 år med funksjonsnedsettelser.
«Stort behov» er definert som et tjenestebehov
på minst 25 til 32 timer per uke. Langvarig behov er definert som
behov ut over 2 år.
Det er ikke foreslått endringer i kommunenes plikt
til å ha tilbud om brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i helse-
og omsorgstjenesteloven § 3-8.
De samlede merkostnadene av forslaget anslås
til 300 mill. kroner i 2015, økende til 500 mill. kroner i 2016.
Rettighetsfestingen skal følgeevalueres. KS
skal involveres.
Regjeringen vil styrke innsatsen på rusfeltet gjennom
en ny opptrappingsplan som skal bidra til kapasitet og kvalitet
i tilbudet til personer med rusproblemer.
Regjeringen tar sikte på å fremme opptrappingsplanen
for Stortinget i løpet av 2015.
Samhandlingsreformen har virket fra 1. januar 2012.
Erfaringene så langt viser at pasientene i mindre grad enn tidligere
blir liggende på sykehus og at det blir flere og bedre tilbud i
kommunene.
Alle helseforetak og kommuner har inngått de lovpålagte
avtalene om hvordan samhandling dem imellom skal foregå. Avtalene
har styrket samarbeidet mellom kommuner og helseforetak og bidratt
til større likeverdighet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten,
men fortsatt gjenstår mye arbeid.
Det tas sikte på å iverksette en plikt for kommunene
til å sørge for øyeblikkelig hjelp døgnopphold fra 1. januar 2016.
Mange kommuner er allerede i gang. Mange kommuner har valgt å organisere
sitt tilbud gjennom interkommunalt samarbeid.
Det ble i 2012 innført kommunal medfinansiering
av utgifter til spesialisthelsetjenesten for de somatiske pasientene.
I regjeringserklæringen står det at man skal «følge opp enigheten
mellom partiene under Stortingets behandling av samhandlingsreformen,
herunder reversere kommunal medfinansiering». Som en oppfølging
av dette avvikles kommunal medfinansiering fra 1. januar 2015.
Grunnlaget for overføring av midler fra kommunene
til helseforetakene vil baseres på beste anslag for kommunenes faktiske
utgifter til kommunal medfinansiering i 2015.
Ved innføringen av kommunal medfinansiering
i 2012 fikk kommunene overført om lag 5 mrd. kroner som kompensasjon
for den nye oppgaven. Kommunene er over tid tilført midler til medfinansiering også
utover dette.
Regjeringen vil komme tilbake til avvikling
av kommunal medfinansiering i forslaget til statsbudsjett 2015.
Effektiv og sikker elektronisk utveksling av
helseinformasjon kan bidra til gode pasientforløp. Meldingsutveksling
er i dag den viktigste elektroniske kommunikasjonsformen mellom
aktørene i helse- og omsorgssektoren. Økt bruk av meldinger vil
bedre samhandlingen, jf. Meld. St. 9 (2012–2013). Forskrift om IKT-standarder
i helse- og omsorgssektoren har vært på høring. Det tas sikte på
at forskriften kan vedtas medio 2014 og tre i kraft fra 1. januar 2015.
Regjeringen vil legge fram en melding til Stortinget
om primærhelsetjenesten i kommunene. Meldingen skal bygge på samhandlingsreformens
mål og ses i sammenheng med kommunereformen.
Regjeringen vil fortsette å styrke helsestasjons- og
skolehelsetjenesten og jordmortjenesten. Innenfor veksten i de frie
inntektene til kommunene for 2015 er 200 mill. kroner begrunnet
med styrking av tjenesten.
Regjeringen vil styrke tilbudet til rusavhengige og
personer med psykiske lidelser. Innenfor veksten i de frie inntektene
er 200 mill. kroner begrunnet med styrking av kommunale tjenester
til personer med rus- og/eller psykiske problemer. Det legges til
grunn at satsingen fordeles likt mellom en fordelingsnøkkel for
rus og en for psykisk helse.
Komiteen viser til at regjeringa
har fremja forslag om å rettfeste Brukarstyrt personleg assistent (BPA). Komiteen viser
til at beregningar for dette for 2015 vil verte 300 mill. kroner,
noko som vil auke til 500 mill. kroner i 2016.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti, viser til at Brukerstyrt personlig assistanse
(BPA) skal bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser
skal kunne få et mer aktivt og mest mulig uavhengig liv tross funksjonsnedsettelsen. Flertallet viser
til at BPA-ordningen gjør at mennesker kan få en mer meningsfull
og aktiv hverdag.
Flertallet peker på at ordningen
med brukerstyrt personlig assistanse er sentral for å fremme selvstendighet
og uavhengighet for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Flertallet understreker
at behovene er mangfoldige, slik alle familier og barn er forskjellige. Flertallet er
derfor glad for at brukerstyrt personlig assistanse nå blir en individuell rettighet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Prop. 86 L (2013–2014) om rett til brukerstyrt personlig assistanse,
og dette medlem viser til sitt partis merknader i
innstillingen til denne saken.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til eldreavtalen
mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre om konkretiseringer av omsorgsplan 2015 (Innst.
11 S (2007–2008)) der det var enighet om at det skal utarbeides
en bedre offentlig statistikk på kommunenivå som gir grunnlag for
å fastlegge behov for heldøgns pleie- og omsorgstjenester/sykehjemsplasser. Disse
medlemmer imøteser at Solberg-regjeringen følger opp dette.
Disse medlemmer vil understreke
at det samtidig med utbygging av dagtilbud bør satses kraftig på
forskning på utvikling av gode tjenestetilbud for personer med demens,
samt årsaker til og behandling av demens. Resultater på dette forskningsområdet
vil ha store konsekvenser for morgendagens omsorgsbehov og omsorgstjenester.
Det er viktig å understreke at utbygging av dagtilbud for personer
med demens ikke må gå på bekostning av eldresentre.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen vil
utrede en forsøksordning med statlig finansiering av eldreomsorgen.
Dette forsøket står i sterk kontrast til regjeringens uttrykte målsetting
innledningsvis i kommuneproposisjonen om robuste kommuner som ivaretar
rollen som tjenesteyter, samfunnsutvikler, myndighetsutøver og demokratisk
arena på en god måte for sine innbyggere. Regjeringen sier at den
har som mål å tilføre kommunene større oppgaver og mer ansvar. Dette
kan ikke forenes med statliggjøring av en av kommunenes hovedoppgaver,
slik regjeringen foreslår for omsorgstjenesten.
Disse medlemmer mener at styrket
tilbud og økt kvalitet i omsorgstjenesten må utvikles sammen med
kommunene, men hvor kommunene har ansvaret for organisering og drift.
Statlige forsøksordninger med overtakelse av det kommunale ansvaret
for de grunnleggende velferdstjenester vil ikke bidra til utvikling
av bedre tilbud til brukerne, men kan på en uheldig måte fjerne
fokuset fra behovet for å styrke de økonomiske rammene som må være
på plass for å yte gode tjenester.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er
positiv til større statlig medansvar for finansiering av eldreomsorgen,
men vil gå imot alle forsøk med stykkprisfinansiering, risiko for statlige
minstestandarder som ikke holder kvalitetsmessig mål og legger til
rette for mer stoppeklokkeomsorg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Verdighetsgarantien, som
er avtalen mellom de daværende regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti
og Venstre fra 2007, er vedtatt i Verdighetsgarantiforskriften,
som trådte i kraft 1. januar 2011. Forskriften slår fast at den
enkelte eldre skal ha en forsvarlig boform, et variert og tilstrekkelig
kosthold, normal døgnrytme og noen å snakke med.
Flertallet mener at det, dersom
verdighetsgarantien reelt skal fungere som en garanti, kreves både nok
bemanning og god kompetanse, og at eldreomsorgen må tilføres tilstrekkelig
med ressurser. Flertallet viser til at Verdighetsgarantien
pålegger kommunen en plikt til å gi sykehjemsplass ut fra en medisinsk
vurdering, å tilby samtaler om eksistensielle spørsmål,
å gi tilbud om enerom og å gi tilstrekkelig og variert kosthold
og tilpasset hjelp ved måltider. Flertallet presiserer
at det er avgjørende at regjeringen tilfører kommunene nok midler
for å dekke de utgiftene som følger av de pålagte oppgavene som kommer
av Verdighetsgarantien.
Flertallet vil understreke at
de sykeste eldre må få dekket sine behov for sykehjemsplass samtidig som
framtidens boligløsninger utvikles, og at verdighetsgarantien må
oppfylles i alle kommuner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at kommunene
gjennom flere år har fått erfare en markant utgiftsvekst når det gjelder
personer med behov for ressurskrevende tjenester. Disse medlemmer merker
seg at mange kommuner ikke klarer å tilby et godt nok tilbud for disse
brukerne. Disse medlemmer mener det er behov for
å utvide ordningen om refusjon for utgifter knytte til ressurskrevende
tjenester, slik at også brukere over 67 år blir innlemmet i ordningen. Disse medlemmer peker
på at utvidelsen kan gjøres gradvis, slik at det følger det årskullet
som i år fyller 68 år.
Komiteen viser til at regjeringa
avvikler kommunal medfinansiering av utgifter til spesialisthelsetenesta
frå 1. januar 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at for å stimulere til forebyggende
helsearbeid i kommunene, ble det innført kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenesten for de somatiske pasientene. Disse
medlemmer mener det er for tidlig å avvikle ordningen med
kommunal medfinansiering, og særlig med tanke på at regjeringen
selv skriver at «erfaringene så langt viser at pasientene i mindre
grad enn tidligere blir liggende på sykehus og at det blir flere
og bedre tilbud i kommunene».
Disse medlemmer mener det er
viktig at regjeringen nå ikke gjør noe som straffer de kommunene
som har vært flinkest i klassen og som faktisk har gjort jobben
med å bygge opp et bedre helsetilbud til innbyggerne sine i tråd
med intensjonene i samhandlingsreformen. Disse medlemmer er
bekymret for at regjeringen med dette fjerner et lite, men viktig insentiv
for kommunene til å drive forebygging og bygge opp god behandling
i kommunen. I tillegg vil regjeringen med dette straffe økonomisk
alle de kommunene som allerede har investert i nye kommunale tjenester
og aktiviteter ved å overta pasienter selv.
Disse medlemmer viser til at
KS har advart mot å fjerne medfinansieringen og at denne ordningen
har betydd mye for samhandlingen mellom kommunene og sykehusene. Disse
medlemmer vil også understreke at regjeringen ikke må trekke
et større beløp ut enn det som i sin tid ble lagt inn.
Disse medlemmer mener regjeringen
gjør lite for å klargjøre overfor kommunene hvor mye regjeringen
vil trekke ut av kommunerammen dersom de gjennomfører avvikling
av kommunal medfinansiering. Regjeringen har tydeligvis som ambisjon
å trekke et større beløp ut av kommunerammen enn det som ble lagt
inn i statsbudsjettet for 2012 i forbindelse med innføring av kommunal
medfinansiering. Disse medlemmer er kritisk til en
slik fremgangsmåte og mener regjeringen legger opp til en uforsvarlig
prosess som vil kunne sette kommuner i en økonomisk vanskelig situasjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprettholde ordningen
med kommunal medfinansiering til spesialisthelsetjenesten.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti oppfordrer Helse- og
omsorgsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og
Arbeidsdepartementet om en gjennomgang av ettervernstilbudet for
ungdom mellom 18 og 30 år som er henvist til døgnopphold ved rus-
og/eller psykiatrisk institusjon. Det har vært gjennomført noen
svært vellykkede pilotprosjekter hvor pasientene overføres til overgangsbolig
i tilknytning til institusjonsopphold. Utfordringen er imidlertid
at overgangsboligen er definert utenfor spesialisthelsetjenesten,
og hvor vertskommunen for boligen får ansvaret med å koordinere
tjenester og refusjoner fra en rekke aktører (inkludert pasientens
faktiske bokommune).
Disse medlemmer viser til at
den 24. mars i år (2014) mottok alle landets kommuner et rundskriv fra
Helse- og omsorgsdepartementet som konkluderer med at det nå kun
er refusjonsadgang (mellom hjemkommune og institusjonskommune) for
tjenestemottagere som oppholder seg i institusjon (og altså ikke
i overgangsbolig). I rundskrivet heter videre at «Det vil kreves
lovendringer dersom refusjonsadgangen også skal gjelde i etterkant
av institusjonsopphold. HOD vil vurdere hvorvidt det er behov for
refusjonsadgang i etterkant av et institusjonsopphold».
Disse medlemmer vil i tillegg
bemerke at både Husbanken i forbindelse med finansiering av overgangsboliger,
Nav i forbindelse med arbeidsrettet oppfølging, pasientens bokommune,
overgangsboligens kommune og spesialisthelsetjenesten er aktører
for å gi pasienten et tjenestetilbud.
Disse medlemmer mener denne pasientgruppen,
som trenger en langvarig kontinuitet i sin oppfølging og har behov
for tjenester fra flere offentlige aktører, skal skånes mot å bli
stilt overfor usikkerhet i behandlingsforløpet på grunn av uklart
myndighetsansvar med tanke på både tildeling og finansiering.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti mener at samhandlingsreformen må
være en forpliktende kvalitetsreform, og følges opp med reelle kostnadsberegninger.
Reformen skal, i tråd med intensjonen, fullfinansieres av statlige midler. Disse
medlemmer viser til at samhandlingsreformen har gitt en
rekke positive effekter, ved at pasienter skrives ut tidligere og
at tilbudene i kommunene blir flere og bedre.
Disse medlemmer peker på at kommunene også
har fått noen utfordringer etter at samhandlingsreformen trådde
i kraft. Pasientene som skrives ut fra sykehus er ofte sykere. De
kommunalt ansatte har strukket seg langt for å gjøre overgangen
mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale så god som mulig
for den syke. For å hindre raske og unødvendige reinnleggelser mener disse
medlemmer at kommunene må settes i stand til å møte denne
utfordringen ved at de får mer og bedre utstyr og bedret kompetanse.
Disse medlemmer viser til at
intensjonen med Samhandlingsreformen var at den skulle være fullfinansiert. Disse
medlemmer imøteser at regjeringen følger opp reformen i
tråd med intensjonene.
Komiteens medlem fra Venstre mener det
er uheldig å avvikle ordningen med medfinansiering av samhandlingsreformen
uten å ha en ny ordning på plass. Disse medlemmer mener
ordningen kunne fungert med noen justeringer. Disse medlemmer mener
videre at uttrekket som er signalisert må ta utgangspunkt i det
året ordningen ble igangsatt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti avventer
regjeringens forslag til avvikling av kommunal medfinansiering til
budsjettet for 2015.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at regjeringen har satt av 400 mill. kroner, hvorav 200 mill.
kroner skal styrke skolehelsetjenesten og helsestasjonene, og 200
mill. kroner er satt av til styrking av kommunale tjenester til
rusavhengige og personer med psykiske lidelser, men gitt som frie
inntekter. Dette medlem viser til erfaringen fra
regjeringen Stoltenberg II hvor økte midler til skolehelsetjenesten
og til helsesøstre ikke ble øremerket, med den effekt at mye av
midlene ble brukt til andre tjenester. Dette medlem mener derfor
de økte midlene til skolehelsetjenesten og helsestasjonene og til
styrking av kommunale tjenester til rusavhengige og personer med
psykiske lidelser, må øremerkes. Dette medlem understreker
at når regjeringen legger opp til en underfinansiering av kommunene
for allerede lovpålagte oppgaver, vil det være vanskelig å prioritere
økte midler til ikke-lovpålagte oppgaver.
Dette medlem viser til at skolehelsetjenesten og
helsestasjonene er lavterskeltilbud som når alle barn. De er der
barna er og har derfor mulighet til å oppdage hvem som trenger hjelp.
1,1 millioner barn, unge og foreldre møter disse tjenestene årlig,
men skolehelsetjenesten og helsestasjonene mangler 1 500 årsverk. Dette
medlem vil derfor bedre barne- og ungdomshelsen gjennom
et løft som blant annet innebærer 1 500 nye stillinger (helsesøstre,
fysioterapeuter, jordmødre) til helsestasjonene og skolehelsetjenestene.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ivareta det helhetlige
forebyggende og helsefremmende arbeidet rettet mot gravide, barn
og unge i alderen 0–20 år, ved å forebygge sykdom og skade og fremme
god fysisk og psykisk helse.
Utbyggingen av landsdekkende nødnett er planlagt
sluttført innen utløpet av 2015. Kommunesektoren er en viktig aktør
i utbyggingen og driften av Nødnett som ansvarlig for kommunehelsetjenesten og
brann- og redningstjenesten lokalt.
Komiteen har ikkje
merknader.
Klima- og miljødepartementet tar sikte på å
foreslå en endring i forurensningsloven § 35 andre ledd. Endringen
vil innebære at kommunene vil kunne øke renovasjonsgebyret, slik
at det også dekker opprydding på utfartssteder og andre sterkt besøkte
offentlige plasser. Forurensningsloven § 34 pålegger i dag kommunene
å ta et gebyr for å dekke kostnadene forbundet med håndtering fra
husholdningsavfall.
Forslaget har vært på høring, og det tas sikte
på at lovendringen trer i kraft i løpet av 2015.
Stortinget har bedt regjeringen om å innføre
forbud mot fyring med fossil olje i husholdninger og til grunnlast
i øvrige bygg i 2020 (jf. Stortingsvedtak nr. 563 (2011–2012)).
Regjeringen vurderer nå hvordan et slikt forbud kan utformes.
Forskrift om Miljøvedtaksregisteret trådte i
kraft 1. april 2014. Det følger av forskriften at vedtak etter nærmere
angitte bestemmelser skal registreres i Miljøvedtaksregisteret av
det forvaltningsorganet som treffer vedtaket. For kommunene er dette
i første rekke aktuelt for vedtak som tar stilling til eller avklarer forholdet
til en utvalgt naturtype, jf. naturmangfoldloven § 53. Forskrift
om utvalgte naturtyper omfatter fem naturtyper. Saksomfanget er
derfor lite, og de administrative kostnadene knyttet til registrering
av vedtakene forventes å være små.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
har ikkje merknader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
Norge og verden må redusere sine klimautslipp og at klimaforliket
forplikter også kommunesektoren til å redusere sine utslipp.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti kan
ikke se det minste spor av at regjeringen har tatt hensyn til behovene
for innsats i kommunene verken når det gjelder klimagasskutt eller
helt påtrengende klimatilpassinger.
Dette medlem viser til svar fra
Kommunal- og moderniseringsdepartementet av 2. juni 2014 der de
innrømmer at «Det er ikke bevilget særskilte midler til kommunene
på dette området i kommuneproposisjonen for 2015».
Dette medlem vil vise til forpliktelser
i klimaforliket om å redusere klimautslippene og at regjeringen
på sektor etter sektor unnlater å følge opp dette. I Stortingets
klimaforlik fra 2012 slås det fast at kommunene kan spille en viktig
rolle for å redusere klimagassutslippene. Til tross for dette inneholder kommuneproposisjonen
ingen støtte til kommunene i dette arbeidet.
Dette medlem vil påpeke at klimaminister Sundtoft
i Stortinget på spørsmål om hvordan regjeringens klimaminister følger
opp klimaforlikets krav om sektorvise reduksjoner, henviser til
de ulike statsråders ansvar på sine områder. Svaret fra regjeringen til
komiteen viser at dette ansvaret ikke er fulgt opp når det gjelder
kommunesektorens område. Dette medlem påpeker at
kommunen som arealmyndighet har en viktig rolle i å tilrettelegge
for reduserte utslipp og for å sørge for at lokalsamfunn tilpasser
seg og blir mindre sårbare for klimaendringer.
Dette medlem foreslår at det
opprettes en finansieringsordning for lokale klimatiltak som skal støtte
kommuner og fylkeskommuner i å gjennomføre prosesser for klimavennlig
omstilling. KS sitt forslag om KLOK (Klimakutt lokalt gjennom kommunale
tiltak) kan danne et utgangspunkt for en slik ordning.
Dette medlem vil påpeke forpliktelsen
om at fossil oljefyring skal fases ut i offentlige bygg innen 2018.
Mange offentlige byggforetak venter på investeringsmidler til å
kunne gjennomføre utfasingen. Da Oslo kommune faset ut fossil oljefyring,
ble investeringene i all hovedsak finansiert av lån gitt over kommunebudsjettet,
som i sin tid nedbetales av leietaker gjennom en noe økt månedlig
husleie.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2015 foreslå en tilsvarende nasjonal låneordning for kommunale
og fylkeskommunale bygg som Oslo kommune ga for å fase ut fossil
oljefyring.»
«Stortinget ber regjeringen opprette en finansieringsordning
for lokale klimatiltak som skal støtte kommuner og fylkeskommuner
i å gjennomføre prosesser for klimavennlig omstilling.»
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2015 og i kommuneøkonomien for 2016 legge inn nødvendig statlig
medfinansiering slik at kommunene kan nå sitt mål om klimagassreduksjoner
og foreta nødvendige klimatilpassinger.»
EU-kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan, ESA,
har vedtatt nye retningslinjer for regionalstøtte for EØS-landene
og vil vedta nye retningslinjer for gruppeunntak som begge skal
gjelde fra 1. juli 2014 til 31. desember 2020. Dette medfører endringer
i virkeområdene for regionalstøtte i Norge.
Nytt virkeområde for distriktsrettet investeringsstøtte
til bedrifter er notifisert av ESA og gjelder fra 1. juli 2014.
Ved revisjon av virkeområdet har Kommunal- og moderniseringsdepartementet
lagt vekt på flere faglige kriterier, i tillegg til regelverkets
formelle kriterier. Det pekes i proposisjonen på at et viktig verktøy
har vært distriktsindeksen. Videre har departementet vektlagt å
likebehandle områder som har de samme utfordringene.
Som følge av endrede utfordringer og dagens
utviklingstrekk har departementet justert hvilke kommuner som skal
inngå i virkeområdet. Virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte
går fra 284 til 281 kommuner.
De maksimale støttesatsene for investeringsstøtte
(offentlig støtte som del av totale investeringskostnader i enkeltprosjekt)
er videreført og gjelder fra 1. juli 2014 for hele virkeområdet:
15 pst. for store bedrifter (over 250 ansatte), 25 pst. for mellomstore bedrifter
(inntil 250 ansatte) og 35 pst. for små bedrifter (inntil 50 ansatte).
Distriktsrettet investeringsstøtte over programkategori
13.50 innenfor virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte
er skattefri virksomhetsinntekt, jf. skatteloven § 5-31.
Transportstøtte er fra 1. juli 2014 hjemlet
i det nye regelverket for gruppeunntak og kan brukes innenfor virkeområdet
for distriktsrettet investeringsstøtte. Bruk av transportstøtte
som virkemiddel innen virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte
etter 1. juli 2014, behøver ikke meldes til ESA.
Regelverket for distriktsrettet investeringsstøtte og
transportstøtte reguleres gjennom forskrift.
Som følge av nytt virkeområde for distriktsrettet investeringsstøtte
vil det distriktspolitiske virkeområdet bli revidert. Dette kan
medføre endringer i hvilke kommuner som inngår i beregningsgrunnlaget ved
fylkesvis fordeling av kap. 551, post 60 i 2015. Dette vil bli avklart
i Prop. 1 S (2014–2015).
Det pekes i proposisjonen på at differensiert
arbeidsgiveravgift er et treffsikkert, effektivt og ubyråkratisk
distriktspolitisk virkemiddel for å opprettholde sysselsettingen
og dermed også bosettingen i norske regioner. Norge har sendt notifikasjon
til ESA med forslag til ny ordning med differensiert arbeidsgiveravgift
og legger til grunn at notifikasjonen blir godkjent i tide til at
ordningen kan tre i kraft fra 1. juli 2014. Regjeringen har foreslått
at 31 nye kommuner tas inn i ordningen, mens ingen kommuner tas
ut av ordningen.
De nye retningslinjene innebærer imidlertid
at transportsektoren, energisektoren og bank-/forsikringssektoren
ikke lenger kommer inn under ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
Det gis en omtale av aktuelle kompenserende tiltak i revidert nasjonalbudsjett.
Regjeringen vil komme tilbake til de konkrete forslagene i egen
proposisjon om differensiert arbeidsgiveravgift. Skipsbygging, som
tidligere ikke kunne motta regionalstøtte, er nå omfattet av retningslinjene.
Med bakgrunn i regjeringens ønske om forenklinger
og tidligere utsendte forslag til forenklinger i byggesaker, la
Kommunal- og moderniseringsdepartementet fram en lovproposisjon
for Stortinget 14. mai 2014, som innebærer at færre byggetiltak enn
i dag skal være søknadspliktige, enklere regler for nabovarsling,
reduksjon av klager, opphevelse av kravet om lokal godkjenning av
foretak i byggesaker, i tillegg til en del mindre endringer. Forslagene
vil bety færre saker for kommunene, enklere behandling for tiltakshavere,
og at tiltakshavere dermed også får større ansvar for tiltakenes
lovlighet knyttet til kommunale planer, regelverk og andre myndigheter.
I tillegg vil det før sommeren 2014 bli sendt
på høring forslag til nye bestemmelser i byggteknisk forskrift om
blant annet tilgjengelighet i boliger.
Den 1. april 2014 trådte ny forskrift for Husbankens
startlånsordning i kraft. Startlånet er nå i større grad rettet
mot personer med langvarige bolig- og finansieringsproblemer. I
særskilte tilfeller åpnes det også for inntil 50 års nedbetalingstid
på startlån.
Kommunenes formidling av startlån har økt kraftig
i de senere år. I 2007 ble det formidlet 5 400 nye startlån, mens
antallet i 2013 var 11 300. I samme periode har gjennomsnittsinntekten
for startlånmottakere økt noe mer enn inntektsøkningen for befolkningen
generelt. I de senere år har det også utviklet seg en betydelig
variasjon i kommunenes bruk av startlånet.
Med den nye forskriften blir startlånsordningen mer
tydeliggjort, og den målrettes mot personer med langvarige bolig-
og finansieringsproblemer.
I enkelte særskilte tilfeller kan lånesøkeren
ha lav, stabil inntekt og stabil livssituasjon. Eksempler på personer
i denne målgruppen kan være unge uføre. I slike særskilte tilfeller
åpnes det i den nye forskriften for å kunne formidle startlån med
opptil 50 års nedbetalingstid.
Regjeringen la i mars 2014 fram en nasjonal
strategi for boligsosialt arbeid – Bolig for velferd (2014–2020).
Formålet er å samle og målrette den offentlige innsatsen overfor
vanskeligstilte på boligmarkedet. I strategien er det fastsatt mål
og prioriterte innsatsområder for arbeidet fram til 2020. Kommunene
har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet.
Departementene og direktoratene skal sikre gode rammebetingelser.
Frivillige og ideelle organisasjoner er viktige samarbeidspartnere.
Husbanken skal koordinere arbeidet på direktoratsnivå,
og direktoratene skal årlig utarbeide felles tiltaksplaner og statusrapporter.
Direktoratene utarbeider også en boligsosial veileder.
I Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styring
og samspel, er lovpåleggene om individuell plan (IP) omtalt på generell
basis. Det ble lagt til grunn at ytterligere innføring av lovpålegg
om individuell plan skal avvente en evaluering av gjeldende regelverk,
og at resultatet av evalueringen er lagt fram for Stortinget.
Uni Rokkansenteret i Bergen leverte sin rapport
i juni 2013.
Retten til IP omfatter ulike brukergrupper,
men er primært rettet mot personer med langvarige og sammensatte
tjenestebehov. Om lag 25 000 personer hadde i 2012/2013 en slik
plan. Systemet med individuell plan har vokst fram fra tusenårsskiftet,
og det finnes lovbestemmelser om individuell plan i totalt ni lover.
Planen er ment å skape klarhet for tjenestemottakeren, avklare ansvarsforhold
og danne grunnlag for vedtak om tjenester fra det offentlige. Ofte
er ansvaret for å utarbeide planen og koordinere oppfølgingen lagt
til kommunene. Som regel inneholder lovbestemmelsene også pålegg
om samarbeid mellom ulike tjenesteytere.
Uni Rokkansenteret fant at det meste av forskningen
rundt IP var konsentrert om tjenestemottakeres og yrkesutøveres
erfaringer rundt samarbeid og praksis, og at det er lite forskning
om IP som styrings- og koordineringsverktøy. Tidligere studier viser
blant annet at kommunene mener at IP bidrar til samordning og tilpasning
av tjenester, men at IP er et ressurskrevende verktøy og at det
er vanskelig å involvere alle aktuelle tjenester (kommunale og statlige).
Uni Rokkansenterets forskningsrapport fra 2013 viser
til at en tredjedel av rådmennene svarte at IP virker inn på overordnet
tjenesteorganisering i nokså stor grad. Mange fagledere/enhetsledere
mente at IP er et viktig koordineringsverktøy både innad i tjenesten
og mellom tjenestenivåer, men åtte av ti mente at IP har liten eller
ingen betydning for samarbeidet med spesialisthelsetjenesten. Mer
enn halvparten av rådmennene mente at IP påvirker kommunens handlingsrom
når det gjelder organisering av tjenester, men utredningen gir ikke
svar på hvordan.
Departementet peker i proposisjonen på at evalueringen
er en nyttig kilde til kunnskap om hvordan/i hvilken grad arbeidet
med IP kan påvirke og ha betydning for samordning og ledelse i kommunene.
Arbeidet med IP er krevende for kommunene, blant annet å etterleve
forutsetningene om koordinering og samarbeid mellom ulike tjenesteområder
og forvaltningsnivåer. Departementet mener derfor at regelverket
om IP bør utformes mest mulig fleksibelt og rammepreget, slik at
arbeidet med slike planer kan tilpasses ulike organisasjonsmodeller
samtidig som den enkeltes rett til individuell plan blir ivaretatt.
Komiteen viser til
at kommunane har eit hovudansvar for førebygging av naturskader
og gjenoppbygging etter ødeleggingar. Ved omfattande ødeleggingar
vil kommunane imidlertid ikkje vere i stand til å bære heile ansvaret
for gjenoppbygginga. Dette gjeld særleg dei kommunane som er mest
utsatt for naturskader. Komiteen viser til at staten
i dag har fleire ordningar for å avhjelpe berørte kommunar, og ber
regjeringen i statsbudsjettet for 2015 gjere greie for og vurdere
samordning/forenklingar av dei ulike ordningane.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen ved flere anledninger har lovt at den skal tilbakeføre
en eventuell økning i arbeidsgiveravgiften krone for krone til de
områdene dette gjelder. Disse medlemmer forventer
at regjeringen følger opp dette. Disse medlemmer registrerer
at regjeringen lovte å komme med kompenserende tiltak i revidert nasjonalbudsjett,
men at dette ble utsatt.
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Framstegspartiet meinar ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift
(DA) er eit av dei viktigaste verkemidla for å stimulere til vekst
og verdiskaping i heile Noreg. Desse medlemene er nøgde
med at regjeringa har hatt ein tett dialog med EU og ESA om nytt
regelverk for regionalstøtte. Den tette oppfølginga har gitt resultat,
og avklaringar frå Europakommisjonen opnar for at fleire verksemder enn
tidlegare antatt kan vidareføre dagens ordning.
Desse medlemene viser til at
regjeringa føreslår at 31 nye kommunar kjem med i ordninga med differensiert
arbeidsgjevaravgift. Vidare vert det føreslått fleire tiltak for
å kompensere for EU sine sektorunntak i den differensierte arbeidsgjevaravgifta. Fribeløpsordning
vert innført for alle sektorar som på grunn av EUs regionalstøtteregelverk
ikkje lenger får lågare arbeidsgjevaravgift. Fribeløpsordninga inneber
at arbeidsgjevarar likevel ikkje treng å betale auka avgift opp
til et gitt fribeløp. Arbeidsgjevarar med få tilsette vil verte
kompensert fullt ut gjennom fribeløpsordninga. Fribeløpsordninga
gjev ein avgiftslette på 150 mill. kroner i 2014 og deretter 450 mill.
kroner årlig. Regjeringa føreslår vidare kompensasjon i form av
infrastrukturtiltak og auka statleg kjøp av persontransporttenester
på 1,6 mrd. kroner fram til midtveisgjennomgangen i 2018, noko som vil
utgjere 124 mill. kroner i 2014. Fylkeskommunane vert kompensert
med 44 mill. kroner i 2014 for auka kostnader til kjøp av transporttenester.
Det vert vidare føreslått å auke tilskotet til sysselsetting av sjøfolk
for å ta høgde for at rederi innanfor nettolønnsordninga vert kompensert
med anslagsvis 25 mill. kroner i 2014.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at regjeringen har
varslet en egen proposisjon om differensiert arbeidsgiveravgift
og viser til de respektive partiers merknader i innstillingen
til denne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser
til at regjeringen i mars 2014 la frem en nasjonal strategi for
boligsosialt arbeid – Bolig for velferd (2014–2020). Flertallet slutter
seg til hovedlinjene i strategien, og mener det er positivt at regjeringen
har et ekstra fokus på det boligsosiale arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti vil i den forbindelse peke
på at flere av de største byene melder at den statlige bostøtteordningen
ikke er tilstrekkelig til å dekke de høye leieprisene i disse byene,
og at det etterlyses en oppjustering av satsene. Disse medlemmer peker
på at en oppjustering av satsene vil stimulere til økt bosetting
og betydelig lette det boligsosiale arbeidet i byene
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Kristelig Folkeparti understreker at det er et stort
behov for å styrke boligbyggingen i Norge, og viser til at det i
dag bygges omtrent kun 75 pst. av behovet for boliger. Disse medlemmer mener
det er behov for en strategi for økt boligbygging, der det legges
til grunn sterkere grad av fortetting, særlig rundt kollektivknutepunkter,
økt bygging i høyden, samlokalisering av arbeid, tjenestetilbud
og bolig, og bedre vilkår for byggenæringen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker
på at mangelen på en aktiv boligpolitikk har ført til en betydelig
avstand mellom byggede boliger og behovet for bolig.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
avvente arbeidet som kommer fra regjeringen på regelverket for individuell
plan. Dette medlem understreker viktigheten av å
styrke brukerens rettigheter til innholdet i individuell plan, slik
at brukerne ikke bare har rett til individuell plan, men også rett
til innholdet i den.
Dette medlem viser til egne merknader
under behandlingen av Prop. 99 L (2013–2014) Endringer i plan- og
bygningsloven, og Innst. 270 L (2013–2014) der dette medlem gikk
imot endringer som vil gi større uforutsigbarhet for både tiltakshaver
og kommunene, flere ulovlige tiltak, gjøre det lettere for useriøse
aktører i bransjen og gi flere tvister som vil belaste rettsapparatet,
istedenfor den ønskede effektiviseringen.
Prestene har fra gammelt av hatt rett og plikt
til å bo i den presteboligen som tilhører stillingen. Regjeringen
tar sikte på å avvikle prestenes boplikt. Gjennomføringen av saken
er under utredning.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Kristeleg Folkeparti, har ikkje merknader.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at departementet 8. januar 2014 informerte om at de vil starte
arbeidet med avvikling av dagens tjenesteboligordning for prester. Dette
medlem viser til at Presteforeningen, både i vedtaket fra
Generalforsamlingen 2012 og i høringssvar til departementet, har
gått inn for en forsiktig nedskalering av eksisterende ordning,
og at flertallet av høringsinstansene har gitt støtte til Presteforeningens
forslag. Dette medlem mener det er viktig å lytte
til Presteforeningen i denne saken, og støtter deres ønske om en
forsiktig nedskalering av eksisterende ordning.
Forslag til endring av forskrift om likeverdig
behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale
barnehager har vært på høring. Endringen innebærer at tilskuddet
til ikke-kommunale barnehager skal beregnes på grunnlag av regnskapsførte utgifter
i kommunale barnehager. Grunnlaget for beregningen skal være kommuneregnskapet
fra to år før tilskuddsåret. I dag beregnes tilskuddet til ikke-kommunale
barnehager ut fra budsjetterte utgifter i de kommunale barnehagene.
Forskriftsendringen vil tre i kraft 1. januar 2015.
Kunnskapsdepartementet la 11. april 2014 fram Prop.
68 L (2013–2014) Endringer i opplæringslova, privatskolelova og
folkehøyskoleloven (leksehjelp m.m.) med følgende endringer som
vil berøre kommunesektoren:
endring av bestemmelsene
om leksehjelp i opplæringsloven og privatskoleloven, slik at ordningen
skal kunne gjelde hele grunnskolen – ikke bare 1. til 4. årstrinn
som i dag
innføring av rett til grunnskoleopplæring
og videregående opplæring for ungdom som er over opplæringspliktig
alder, men under 18 år, og søker om oppholdstillatelse
oppheving av plikten til å gi gratis frukt
og grønnsaker på skoler med ungdomstrinn
innføring av rett til påbygging til generell
studiekompetanse etter fullført og bestått fag- og yrkesopplæring
fjerning av kravet om sakkyndig vurdering
ved vedtak om inntil to år ekstra tid i videregående opplæring for
elever med rett til særskilt språkopplæring
lovfesting av fylkeskommunens ansvar for grunnskoleopplæring
i fengsel
Høsten 2014 vil forslag til helhetlige endringer
i privatskoleloven («ny friskolelov») bli sendt på offentlig høring.
Det tas sikte på at lovproposisjonen med forslag til ny friskolelov
vil bli lagt fram for Stortinget våren 2015. Kunnskapsdepartementet
la 11. april 2014 fram Prop. 75 L (2013–2014) med forslag om en
midlertidig dispensasjonsbestemmelse i gjeldende privatskolelov.
Forskriftsendringer om kompetansekrav for undervisningspersonell
trådte i kraft 3. april 2014 og innebærer blant annet nærmere kompetansekrav
for å kunne undervise i ulike fag på ulike årstrinn.
I forbindelse med forvaltningsreformen ble drifts-
og finansieringsansvaret for fagskolene overført til fylkeskommunene
i 2010, og tilskuddet ble innlemmet i inntektssystemet. For årene
2010 til 2014 ble det gjort en særskilt fordeling av tilskuddet utenfor
utgiftsutjevningen, på basis av antall registrerte fagskolestudenter.
Det tas sikte på at midlene også for 2015 gis som en særskilt fordeling
basert på studenttall (antall registrerte studenter høsten 2013).
Det offentlig oppnevnte Fagskoleutvalget har
fått i mandat å se på fagskolens plass i utdanningssystemet, utdanningskvalitet,
fagskolenes rolle for arbeidslivets kompetansebehov nå og i framtiden,
finansiering av fagskoleutdanning, opptaksgrunnlag og samspillet
mellom fagskoler og universitets- og høyskolesektoren. Rapporten
fra utvalget vil foreligge innen utgangen av 2014.
Ved endringer i kontantstøtten og foreldrebetalingen
i barnehagene legges det til grunn at etterspørselen etter barnehageplasser
endres. Bevilgningen på kap. 571 Rammetilskudd til kommuner, post
60 Innbyggertilskudd har blitt endret tilsvarende anslått effekt
på antall barnehageplasser. Metoden som har vært benyttet for å
anslå effekter av endringer i perioden 2012–2014, har
vist seg å ha svakheter som sannsynligvis gjør at det har blitt
lagt til grunn for sterke etterspørselseffekter. Dette vil i så
fall bety at det har blitt lagt inn for mye i kommunenes rammetilskudd
i forbindelse med avviklingen av kontantstøtten for toåringene i
2012 og i forbindelse med nominell videreføring av foreldrebetalingen
i barnehagene i 2012 og 2013, og at det har blitt trukket ut for mye
fra kommunenes rammetilskudd i forbindelse med økt kontantstøtte
for ettåringene i 2012 og 2014.
Regjeringen vil derfor vurdere metoden for å
beregne etterspørselseffekter og vil gå i dialog med KS om dette.
I 2004 ble tilskuddet til leirskoleopphold innlemmet
i rammetilskuddet til kommunene, jf. St.prp. nr. 1 (2003–2004) for
Utdannings- og forskningsdepartementet. Regjeringen vil foreslå
i statsbudsjettet for 2015 at også tilskudd til dekning av lønnsutgifter
til lærerne som blir med elevene på leirskole, som fortsatt blir
gitt som et øremerket tilskudd over kap. 225 Tiltak i grunnopplæringen,
post 66 Tilskudd til leirskoleopplæring, innlemmes i rammetilskuddet
til kommunene.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå
Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringa foreslår å innlemme løyvingar til leirskuleopplæring til
ramma frå 2015. Fleirtalet ynskjer at ordninga med
øyremerka tilskott vert oppretthaldt og sett i samanheng med gjennomgang
av inntektssystemet for kommunane som skal presenterast i kommuneproposisjonen
for 2017.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil gå imot innlemmingen
av «Tilskudd til leirskoleopplæring», kap. 225 post 66. Dette tilskuddet
går ikke til følgelærerne på den skolen som reiser på leirskole,
men til det kommunalt ansatte undervisningspersonalet som jobber
på leirskolen de reiser til.
Midlene overføres fra besøkskommunen etter at oppholdet
har funnet sted til den vertskommunen leirskolen ligger i for dekning
til deres ansatte leirskolelærere. Fylkesmannen godkjenner refusjonskravene.
Disse medlemmer påpeker at bakgrunnen for
øremerkingen altså er at kommunene som har leirskole driver undervisning
av andre kommuners elever. For at de skal kunne påta seg det, med
egne ansatte leirskolelærere som er kravet i opplæringsloven § 10-3,
er dette tilskuddsmidler som tilkommer vertskommunens eget budsjett
for dekning av denne ekstrakostnaden.
På denne bakgrunn mener disse medlemmer at
forslaget om å innlemme tilskuddet i rammeoverføringen må trekkes
tilbake, inntil det ev. vedtas en sikring gjennom lov/forskrift.
Hvis ikke vil forslaget få en utilsiktet effekt som rammer ordningen
med bemannede leirskoler. Skolenes mulighet for å kunne velge det
tilbudet vil bli borte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. 16 S (2013–2014)
der komiteens flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre skrev følgende:
«Flertallet viser til at kontantstøtten øker med 1 000
kroner for ettåringer til 6 000 kroner. Dette vil etter flertallets
syn bety redusert etterspørsel etter barnehageplasser som kommunene
yter tilskudd til. Derfor blir post 60 Innbyggertilskudd redusert
med 344 mill. kroner.»
Disse medlemmer kan med bakgrunn
i tall fra kommunene presentert av KS under høringen i komiteen,
fastslå at økt kontantstøtte ikke har ført til redusert etterspørsel
etter barnehageplasser. Tvert imot kan det se ut som om etterspørselen
etter barnehageplasser har økt. Disse medlemmer konstaterer
at regjeringen i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett 2014
ikke kompenserer kommunene for dette, og dermed underfinansierer
kommunene med opp mot 400 mill. kroner. Disse medlemmer viser til
at KS har reagert kraftig på denne underfinansieringen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen selv anslår helårsvirkningen av denne underfinansieringen
til 825 mill. kroner i 2015. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen ikke vil gi Stortinget informasjon om fordelingen
av dette på kommunenivå. Det er etter disse medlemmers mening
grunn til å tro at underfinansieringen av barnehagene er større,
ettersom tall innhentet fra kommunene viser økt søkertall til barnehagene.
For øvrig viser disse medlemmer til
sine respektive partiers merknader og forslag i forbindelse med
behandlingen av revidert nasjonalbudsjett 2014.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine respektive partiers merknader til Prop. 68 L (2013–2014)
og Prop. 75 L (2013–2014).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at det fortsatt er behov for å foreta endringer i forskrift
om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til
ikke-kommunale barnehager, som følge av åpenbare mangler på likeverdig
behandling. Disse medlemmer viser til at dette er
påpekt av så vel enkeltkommuner som av KS i flere sammenhenger,
og forventer at regjeringen følger opp dette.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti er
avventende til den nye forskriften om likeverdig behandling ved
tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager vil
gi et bedre beregningsgrunnlag enn tidligere, og er bekymret for
at det å bruke regnskap som beregningsgrunnlag ikke vil være i tråd
med forskriftens intensjon om likeverdighet. Mange ikke-kommunale
barnehager viser til at kommuner fører regnskap forskjellig og at den
totale kostnaden med en barnehageplass dermed ikke vil komme frem
i regnskapet, og derfor vil også tildelingen bli gjort på feil grunnlag.
Dette medlem mener departementet
må påse og sikre at kommunene har budsjett- og regnskapsrutiner
som gjør at forskriften om likeverdig behandling gir de ikke-kommunale
barnehagene en forutsigbar, rettferdig og reell finansiering. Dette
medlem er bekymret for finansieringen av barnehagene, og
ønsker full likebehandling av private og offentlige barnehager.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til sitt partis merknader til Prop. 68 L (2013–2014) og Innst. 223
L (2013–2014), samt til Prop. 75 L (2013–2014) og Innst. 232 L (2013–2014)
og deler det synet som kommer fram der.
Dette medlem mener gratis frukt
og grønt i skolen er bra for elevens helse og opplæring. Tiltaket som
ble innført av den rød-grønne regjeringen, ble raskt populært hos
alle ungdomsskoleelever som fikk fersk frukt og grønnsaker hver
dag. Dette medlem mener at det å gi gratis tilgang
på frukt og grønt i skolen kan hjelpe hele Norges befolkning, i
motsetning til det å bare opplyse om de positive effektene. Derfor
støtter ikke dette medlem regjeringens forslag om
å fjerne kommunenes plikt til å gi gratis frukt og grønt til ungdomsskoleelever. Dette medlem konstaterer
at regjeringen i posisjon er mer opptatt av å spre leksehjelpstilbudet
til flere elevgrupper, uten å gjøre noe for å sikre kvaliteten i tilbudet. Dette
medlem frykter dette kan bli en dårligere ordning for elevene
enn det vi har i dag.
Dette medlem viser videre til
Prop. 75 L (2013–2014) om forslag til midlertidig dispensasjonsbestemmelse
i gjeldende privatskolelov og til Innst. 232 L (2013–2014) og sitt
partis merknader der hvor man går imot de foreslåtte endringene
og argumenterer med at i verste fall kan en dispensasjonshjemmel
føre til godkjenning og oppstart av private skoler som Stortinget
senere vil si nei til.
Dette medlem påpeker at regjeringa
har forregna seg grovt og kuttet i overføringene til kommunene til
tross for økt etterspørsel etter barnehageplass. Dette medlem mener
det er lite kunnskapsbasert å øke kontantstøtten samtidig som barnehageplasser
gjøres dyrere. Pååtte måneder har den borgerlige
regjeringen rukket å sette sitt tydelige preg på det vi brukte åtte
år på å bygge opp. Det første regjeringen gjorde var å vrake innføringen
av to barnehageopptak, og å øke prisen på en barnehageplass med
200 kroner i måneden. Samtidig økte regjeringen kontantstøtten,
som er en støtte til småbarnsforeldre som ikke søker barnehageplass.
Regjeringen regnet ut at det ville redusere behovet med 4 100 barnehageplasser,
og kuttet overføringen til kommunene med 344 mill. kroner. Når det
nå likevel viser seg at foreldre søker barnehageplass som aldri før,
nekter den å rette opp feilen.
Ifølge KS mangler kommunene nå 825 mill. kroner
for å sikre barnehagetilbudet. Det gjør at de må kutte i andre viktige
tilbud for å oppfylle den lovbestemte retten til barnehageplass,
eller at kvaliteten i barnehagen må vike for å få plass til flere
barn. Dette medlem vil derfor sette av minst 825
mill. kroner for å finansiere regjeringens underdekning av barnehageplasser,
samt nødvendige bevilgninger for å videreføre makspris i barnehagene,
opptrapping til to barnehageopptak i året, kulturtime i skole/SFO
og frukt og grønt i skolen.
Overføring av løyveansvaret etter yrkestransportlova
for de ikke-behovsprøvde løyvene fra fylkeskommunene til Statens
vegvesen fra 1. januar 2015 innebærer færre oppgaver for fylkeskommunene
på området fra 2015, jf. lovvedtak nr. 66 (2012–2013). Utkast til
endring i yrkestransportforskriften i forbindelse med oppfølging
av lovvedtaket ble sendt på høring 3. februar 2014.
Etter sterkt ønske fra Telemark fylkeskommune
i 2010 overtok staten midlertidig ansvaret for togtilbudet på Bratsbergbanen
i en prøveperiode på fire år, fram til desember 2014, jf. Trafikkavtalen
(TA) 2012–2017 som staten inngikk med NSB AS. Vilkåret om 100 000
reisende er langt fra nådd. Ihht. TA opphører således prøvedriften
på Bratsbergbanen.
Samferdselsdepartementet har bedt NSB om å bestille
ruteleier til eventuell videre drift på Bratsbergbanen og vil diskutere
dette nærmere med Telemark fylkeskommune.
Komiteen har ikkje merknader.
Konsultasjonsordningen er regjeringens hovedarena
for formell dialog med kommunesektoren representert ved KS (kommunesektorens
interesse- og arbeidsgiverorganisasjon). Kommunal- og moderniseringsdepartementet
har ansvaret for å koordinere ordningen. Fra og med 2014 består
ordningen av to plenumsmøter og en bilateral møterekke mellom KS og
enkeltdepartementer.
Rutiner for involvering av kommunesektoren i statlige
lovutredninger rettet mot kommunesektoren ble fastsatt på det første
konsultasjonsmøtet i 2013.
I tråd med Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune
– styring og samspel, skal avveininger mellom hensyn som tilsier
nasjonal styring og hensyn til lokaldemokratiet og kommunal handlefrihet framgå
av departementenes høringsdokumenter og lovproposisjoner til Stortinget.
Medvirkningen fra KS kan bidra til å synliggjøre denne avveiningen gjennom
å belyse konsekvenser for kommunesektoren ved utredning av nytt
eller revidert lov og regelverk.
Ordningen omfatter statlig initierte lov- og
forskriftsendringer, inkludert rettighetslovgivning, som pålegger
kommunesektoren nye eller endrede oppgaver eller plikter. Rutinene
for medvirkning fra KS vil også gjelde når arbeidet med nye lover
eller forskrifter har sin bakgrunn i EU/EØS-regelverk. Både KS og
departementene kan melde inn saker som er aktuelle for lovmedvirkning.
I 2007 ble det innført rutiner for å involvere
KS i kostnadsberegninger av statlig initierte reformer. Rutinene
skal bidra til at det utarbeides et best mulig beslutningsgrunnlag
for regjeringen og Stortinget. Disse prosessene skal ikke redusere
regjeringens mulighet til å foreta helhetlige vurderinger og prioriteringer,
men sikre at KS involveres uten at det gis innsyn i fortrolig budsjettarbeid
og prioriteringsdiskusjoner. Involvering av KS i kostnadsberegninger
er et fast tema på konsultasjonsmøtene, og både departementene og
KS kan melde inn aktuelle saker.
Bilaterale samarbeidsavtaler er blitt et vanlig
virkemiddel i styringen og styringsdialogen mellom staten og kommunesektoren.
Per mai 2014 gjelder fem bilaterale avtaler:
Avtale om veiledning
av nytilsatte, nyutdannede pedagoger i barnehagen og skolen
Samarbeidsavtale om bosetting av flyktninger
i kommunene og om etablering og nedlegging av asylmottak og omsorgssentre
Nasjonal rammeavtale om samhandling på
helse- og omsorgsområdet
Avtale om kvalitetsutvikling i helse- og
omsorgstjenestene
Utviklingsavtale for partnerskapet stat-kommune om
Nav-kontorene
En nærmere omtale av konsultasjonsordningen, referater
og møtedokumenter ligger på departementets nettsider på www.regjeringen.no.
Departementet har utarbeidet en veileder om konsultasjonsordningen
(H-2228), som det tas sikte på å revidere i 2014.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, har ikkje
merknader.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader og forslag om endringer i fylkeskommunens inntektssystem
under punkt 7.2.
Det går frem av proposisjonen at realveksten
i kommunesektorens inntekter anslås til 1,7 pst. i 2013, mens veksten
i de frie inntektene anslås til 1,1 pst. Veksten i samlede inntekter
og frie inntekter ble høyere enn det som ble lagt til grunn i budsjettopplegget
for 2013 (henholdsvis 1,1 og 0,8 pst.), noe som hadde sammenheng
med god skatteinngang, både for inntekts- og formuesskatt og eiendomsskatt.
I de senere årene har aktivitetsveksten i kommunesektoren
vært lavere enn inntektsveksten. Den relativt lave aktivitetsveksten
skyldes nedgang i investeringene, mens sysselsettingsveksten har
vært mer på linje med inntektsveksten. I 2013 var sysselsettingsveksten
noe lavere enn inntektsveksten, samtidig som det var en viss vekst
i investeringene.
Kommunesektoren som helhet fikk et netto driftsresultat
på 2,9 pst. av inntektene i 2013, som er noe lavere enn i 2012.
I fylkeskommunene økte netto driftsresultat i 2013, mens kommunene
fikk en liten nedgang. TBU anbefaler at netto driftsresultat bør ligge
på rundt 3 pst. for sektoren samlet over tid.
Ved inngangen til mai 2014 var i alt 51 kommuner
oppført i ROBEK-registeret, ingen fylkeskommuner. Dette er et lavt
tall, historisk sett. Dette bygger opp under at den økonomiske situasjonen
for øyeblikket er god i de aller fleste kommunene.
Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de
økonomiske ressursene i norsk økonomi.
Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjør kommunesektorens
inntekter om lag 18 pst. både i 2012 og 2013. Målt i løpende priser
har kommunalt konsum som andel av BNP for Fastlands-Norge holdt
seg i underkant av 13 pst. i perioden 2002–2008, for så å øke til
rundt 14 pst. etter 2009.
Målt i forhold til totalt antall utførte timeverk
i norsk økonomi falt den kommunale sysselsettingsandelen svakt fram
til 2008. De siste fem årene har timeverksandelen økt svakt og anslås
å utgjøre 15,5 pst. i 2013. Siden en relativt stor andel av de kommuneansatte
jobber deltid, er kommunesektorens andel av totalsysselsettingen
større målt i personer enn i timeverk. Målt i antall personer anslås
den kommunale sysselsettingsandelen til vel 19 pst. etter 2010,
det samme som i 2002.
Økningen i kommunesektorens størrelse i 2009 og
2010 målt i forhold til norsk økonomi må ses på bakgrunn av styrkingen
av kommuneøkonomien gjennom 2009 og konjunkturnedgangen i næringslivet
i 2009 og tiltakene mot finanskrisen. Selv om aktiviteten i næringslivet
har tatt seg opp igjen etter 2009, har kommunesektorens andel av
norsk økonomi holdt seg oppe eller økt etter 2009. Inntektsandelen
øker til tross for at realveksten i kommunesektorens inntekter ikke
har vært høyere enn BNP for Fastlands-Norge i perioden 2009–2013.
Dette har flere forklaringer, blant annet at det de siste årene
har vært flere reformer med tilførsel av inntekter til kommunesektoren
(forvaltningsreform i 2010, samhandlingsreform i 2012) der reformene
betraktes som oppgaveendringer og holdes utenom den beregnede realveksten
i kommunesektorens inntekter. Et annet moment som over tid trekker
opp den kommunale inntektsandelen er høyere prisvekst på kommunal tjenesteyting
enn gjennomsnittet for norsk økonomi, jf. nærmere omtale i proposisjonen
i avsnitt 12.3.
For å måle den samlede aktivitetsutviklingen
i kommunesektoren benyttes en indikator der endring i sysselsetting
(timeverk), endring i produktinnsats (faste priser) og endring i
brutto realinvesteringer (faste priser) veies sammen. Aktivitetsindikatoren gir
uttrykk for ressursbruken knyttet til løpende tjenesteproduksjon
og nyinvesteringer.
Aktivitetsveksten var særlig høy i perioden 2006–2009.
Denne utviklingen var drevet av høy vekst både i kommunal sysselsetting
og i investeringene. Etter 2009 har den anslåtte årlige aktivitetsveksten
vært klart lavere enn den årlige realinntektsveksten i samme periode.
Mens oppbremsingen i aktivitetsveksten fram til 2012 særlig var
knyttet til lavere vekst i bruttorealinvesteringene, var den moderate aktivitetsveksten
i 2013 også drevet av oppbremsing av sysselsettingsveksten, og ikke
bare av lavere investeringsvekst.
Gjennomgående i perioden 1990–2013 har veksten
i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene.
Dette skyldes i første rekke at reformer og satsinger innen pleie-
og omsorgssektoren, helsesektoren og barnehager har vært finansiert
ved øremerkede tilskudd. Økningen i frie midler som skyldes at øremerkede
ordninger innlemmes, eller at det bevilges midler til finansiering
av nye oppgaver som pålegges kommunesektoren, regnes ikke med i veksten
i de frie inntektene.
Inntektsveksten varierer gjennomgående mer enn
aktivitetsveksten. Dette har blant annet sammenheng med at skatteinngangen
er usikker og kan avvike fra prognosene som legges til grunn i de
økonomiske oppleggene, samt at varslede svingninger i inntektene
ikke vil slå fullt ut i aktivitetsnivået på kort sikt.
Netto driftsresultat er TBUs hovedindikator
for den økonomiske balansen i kommuner og fylkeskommuner. Over tid
bør netto driftsresultat for kommunesektoren under ett utgjøre om
lag 3 pst. av inntektene. Kravet vil variere fra kommune til kommune,
særlig knyttet til graden av lånefinansiering i den enkelte kommune.
For 2013 anslås netto driftsresultat til 2,9
pst. for sektoren som helhet, som er noe lavere enn i 2012.
I kommunene ble resultatet redusert fra 2,7
pst. i 2012 til 2,3 pst. i 2013. Svekkelsen kan henføres til at
driftsutgiftene økte raskere enn driftsinntektene (redusert brutto
driftsresultat), men dette ble i noen grad motvirket av at netto
finansutgifter gikk ned. Reduksjonen i netto finansutgifter har
sammenheng med lavere renter på lån og god avkastning på finansielle
plasseringer.
Fylkeskommunene fikk en betydelig økning i netto
driftsresultat, fra 5,2 pst. av inntektene i 2012 til 6,0 pst. i
2013. Økningen skyldes en kombinasjon av økt brutto driftsresultat
og reduserte netto finansutgifter. Økningen i brutto driftsresultat
har sammenheng med avviklingen av fritak av merverdiavgift på offentlige
veganlegg fra 1. januar 2013, noe som førte til økt momskompensasjon
og økte driftsinntekter. Reduksjonen i netto finansutgifter hadde
sammenheng med lavere lånerenter.
Dersom også kommunale og fylkeskommunale foretak
(KF og FKF) samt interkommunale selskaper (IKS) inkluderes, var
netto driftsresultat noe bedre. For sektoren samlet utgjorde netto
driftsresultat for 2013 da 3,2 pst., mens det for kommunene og fylkeskommunene
lå på henholdsvis 2,6 og 6,0 pst.
F.o.m. 2014 skal kompensasjon for merverdiavgift
knyttet til investeringer regnskapsføres i investeringsregnskapet,
og ikke lenger i driftsregnskapet. TBU vil derfor i løpet av inneværende
år gjøre en ny vurdering av anbefalt nivå på netto driftsresultat.
Kommunesektoren har de senere årene hatt betydelige
underskudd, det vil si negative nettofinansinvesteringer. Det er
særlig det høye nivået på bruttoinvesteringene som har bidratt til
store underskudd. Siden 2011 har underskuddet avtatt noe, målt som
andel av inntektene.
Som følge av store negative nettofinansinvesteringer
de siste årene har netto gjeld steget til over 40 pst. av inntektene
i 2011 og 2012. Dette er høyere enn gjeldsnivået på slutten av 1980-tallet.
For årene 1997–2000 var nettogjelden så lav som rundt 10 pst. av
inntektene, blant annet som følge av flere år med positive omvurderinger
av fordringsposter.
Selv om nettogjelden i kommuneforvaltningen har
steget til over 40 pst. av inntektene er den samlede rentebelastende
gjelden lavere enn dette.
Samlet utgjorde langsiktig gjeld ved utgangen
av 2013 nærmere 380 mrd. kroner. Tallet inkluderer også kommunale
og fylkeskommunale foretak samt interkommunale selskaper.
Deler av gjelden var videreformidlet til privatpersoner
og selskaper eller stod fremdeles ubrukt på konto (om lag 85 mrd.
kroner). Noe knytter seg til investeringer innen vannforsyning,
avløp og renovasjon, der kommunene etter selvkostprinsippet får dekket
kostnadene gjennom gebyrene fra innbyggerne (om lag 55 mrd. kroner).
Noe knytter seg til rentekompensasjonsordninger for skole, kirker,
sykehjem og transporttiltak. For sykehjemmene innebar ordningen
at staten dekker både renter og avdrag (rundt 15 mrd. kroner). I
de øvrige ordningene dekker staten renteutgiftene (om lag 30 mrd.
kroner).
Basert på disse tallene kan gjelden som nettobelaster
kommunesektorens budsjetter og regnskaper, anslås til rundt 220
mrd. kroner, det vil si nærmere 60 pst. av den samlede langsiktige
gjelden. Gjelden der renteutgiftene netto belaster budsjettene og
regnskapene, kan anslås til godt og vel 190 mrd. kroner, eller om
lag halvparten av samlet gjeld.
Kommunesektoren har i tillegg rentebærende plasseringer
(bankinnskudd og plasseringer i sertifikat- og obligasjonsmarkedet)
på nærmere 65 mrd. kroner. Ved en eventuell renteoppgang vil inntektene fra
disse øke og delvis motsvare effekten som en økt rente har på gjelden.
Dersom en tar hensyn til dette, kan kommunesektorens
totale renteeksponering ved utgangen av 2013 anslås til godt og
vel 125 mrd. kroner. Det tilsvarer i størrelsesorden 30 pst. av
driftsinntektene. Det innebærer at 1 prosentpoeng høyere rente isolert
sett vil belaste kommuneøkonomien med om lag 1 1/4 mrd. kroner,
eller om lag 0,3 pst. av driftsinntektene, før det tas hensyn til
eventuelle rentebindinger.
Kommunesektoren har imidlertid også betydelige
pensjonsmidler plassert i fond (livselskaper og andre pensjonsinnretninger),
som motsvares av tilsvarende pensjonsforpliktelser. På dette området
vil sektoren ha fordel av høyere rente.
I proposisjonen vises det til at de aller fleste
kommunene er eksponert for renteendringer i klart mindre grad enn
hva indikatoren for netto lånegjeld alene indikerer. De kommunevise
variasjonene kan være påvirket av en rekke faktorer, og nærmere
vurderinger av hva som er et fornuftig gjeldsnivå må foretas i hvert
enkelt tilfelle.
Den reelle gjeldsbelastningen for den enkelte kommune
kan altså være påvirket av flere faktorer som ikke er tatt opp i
kapittel 12.5 i proposisjonen. Like fullt har enkelte kommuner betydelig
høyere gjeld og vil i utgangspunktet være klart mer utsatt for endringer
i rentenivået enn andre. Det pekes i proposisjonen på at den enkelte
kommune derfor bør tenke nøye gjennom hvordan de bruker pengene
sine og om de kan tåle en høyere gjeld og en høyere rente, og det er
viktig at de tar høyde for dette i sine budsjetter og økonomiplaner
og innretter sin finansforvaltning deretter. Lånefinansierte investeringer
med økte renter og avdrag er naturlig for å styrke tjenestetilbudet til
innbyggerne, men det vil binde opp midler i driften. Derfor må det
alltid vurderes opp mot kommunens øvrige oppgaver og behovet for
å styrke driften av tjenestene på andre områder. Dette er prioriteringer
som de lokale folkevalgte skal og må gjøre, og det er en naturlig
del av oppgavene som følger med å være lokalpolitiker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Sosialistisk
Venstreparti, har ikkje merknader.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti viser til at mye av veksten
i de frie inntektene har gått med til å opprettholde standard og
dekningsgrader på tjenestene som følge av befolkningsveksten. Dette har
medført at investeringene i realkapital i økende grad har blitt
lånefinansiert.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren har opparbeidet seg en netto gjeld på 44 pst. av sektorens
inntekter. Disse medlemmer viser til at nettogjelden,
til sammenlikning, var på 10 pst. i årene 1997–2000. Disse
medlemmer viser til at langsiktig gjeld ved utgangen av
2013 utgjorde nærmere 380 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til
at kommunesektorens totale renteeksponering ved utgangen av 2013
anslås til godt og vel 125 mrd. kroner. Det tilsvarer i størrelsesorden
30 pst. av driftsinntektene.
Disse medlemmer viser til at
per utgangen av 3. kvartal 2013 hadde 2/3 av lånene kortere rentebinding
enn 1 år. Endringer i rentenivået kan derfor forventes å gi en relativt
rask innvirkning på kommunesektorens renteutgifter. Disse
medlemmer viser til at kommunesektoren bare i løpet av de
siste ti årene flere ganger har opplevd endringer i renten på til
sammen 3 prosentpoeng eller mer over et par år. Disse medlemmer viser
til at dette innebærer at 1 prosentpoeng høyere rente isolert sett
vil belaste kommuneøkonomien med om lag 1 1/4 mrd. kroner.
Disse medlemmer er bekymret over
at det høye gjeldsnivået gjør kommunesektoren svært sårbar for eventuelle
renteøkninger.
De viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale
tjenester er barn og unge 1–18 år og innbyggere 67 år og over. I
perioden 2008–2013 økte antall innbyggere i disse gruppene med i
overkant av 106 000, noe som indikerer et økt behov for kommunale
tjenester. Tallet på barn og unge i grunnskolealder var stabilt,
og det ble færre eldre mellom 80 og 89 år. I de øvrige aldersgruppene
gikk imidlertid innbyggertallet opp. Samlet sett økte innbyggertallet med
om lag 310 000, tilsvarende 6,5 pst. Til sammenligning økte antall
innbyggere i målgruppene for kommunale og fylkeskommunale tjenester
med 6,2 pst. i samme periode.
I 2013 var veksten i barne- og ungdomskullene relativt
lav, mens antall eldre økte kraftig. Samlet sett ble det vel 25 000
flere eldre over 67 år fra 2012 til 2013. Som i de foregående årene
var veksten svært sterk både i aldersgruppen 67–79 år og blant de
aller eldste (90 år og over), mens det ble færre eldre i aldersgruppen
80–89 år.
Barnekullene ble større i perioden 2008–2013. Samtidig
med at det ble flere barn i barnehagealder, økte også barnehagedekningen
fra om lag 87 pst. i 2008 til 90 pst. i 2013. I alt hadde i overkant
av 25 000 flere barn barnehageplass i 2013 sammenlignet med 2008.
Vel halvparten av plassene var i kommunale barnehager.
Den økte dekningsgraden skyldtes i første rekke den
sterke barnehageutbyggingen i disse årene. For de eldste barna stabiliserte
dekningsgraden seg i løpet av perioden, mens dekningsgraden for
1–2-åringene fortsatte å øke. For de aller minste barna (under ett
år) gikk dekningsgraden litt ned.
I tillegg til flere barn og høyere barnehagedekning,
var det også en kraftig økning i oppholdstiden. I snitt tilbrakte
hvert barn med barnehageplass nærmere to timer mer i barnehagen
per uke i 2013 enn i 2008. Kapasitetsveksten var altså større enn
det økningen i antall barn med barnehageplass tyder på.
Parallelt med den sterke utbyggingen av barnehageplasser
har det også vært en kraftig økning i ressursinnsatsen, målt ved
avtalte årsverk.
Både andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent
førskolelærerutdanning og andelen assistenter med fagutdanning gikk
opp i perioden.
Etter en lengre periode med sterk vekst i barnehagesektoren,
avtok veksten i 2013. I alt 1 100 flere barn fikk plass i barnehage
i løpet av året, sammenlignet med året før.
For de eldste barna ser barnehagedekningen ut
til å ha stabilisert seg på om lag 96,5 pst. I 2013 var det for
første gang også en nedgang i dekningsgraden for de minste barna.
Det kan indikere at også for denne aldersgruppen kan dekningsgraden
nå se ut til å ha stabilisert seg, og da på et noe lavere nivå,
rundt 80 pst. Samlet barnehagedekning lå på 90,0 pst.
I snitt tilbrakte barna mer tid i barnehagen
i 2013 sammenlignet med 2012. Antall timer som barna oppholdt seg
i barnehagene i løpet av året (korrigerte oppholdstimer), økte med
0,4 pst. Ressursinnsatsen målt ved avtalte årsverk vokste på sin
side med 1,5 pst.
Andelen styrere og pedagogiske ledere med godkjent
førskolelærerutdanning samt andelen assistenter med fagutdanning
fortsatte å øke i 2013.
Det var en svak vekst i elevtallet i grunnskolen perioden
2008–2013. Økningen kan henføres til de private skolene, mens elevtallet
i de kommunale skolene gikk litt ned. Ressursinnsatsen, målt ved
årstimer til undervisning, vokste noe sterkere enn elevtallet i
perioden, og veksten kan knyttes til at spesialundervisningen økte
i omfang. Det kan indikere endringer i lærertettheten, men tallene
er også påvirket av økningen i spesialundervisning i samme periode.
I løpet av perioden hadde også en stadig større del av elevene plass
i skolefritidsordningen (SFO).
Også i 2013 var det en liten nedgang i elevtallet
i de kommunale skolene, mens elevtallet i de private fortsatte å
vokse. Den sterke veksten som en tidligere så i omfanget av spesialundervisningen,
ser imidlertid ut til å ha snudd i løpet av de to siste årene. Nedgangen
i 2013 skyldtes både at færre elever fikk spesialundervisning, og
at de som fikk det, i snitt hadde færre timer utenfor klassen enn
i 2012.
Rundt 63 pst. av barn mellom seks og ni år hadde i
2012 plass i skolefritidsordningen (SFO), om lag på samme nivå som
året før.
I perioden 2008–2013 økte elevtallet i videregående
skole med om lag 13 000. Veksten var relativt sett noe sterkere
i de private skolene enn i de fylkeskommunale. Det økte elevtallet
kan henføres til at det ble flere unge i alderen 16–18 år, samt
at en litt høyere andel i denne aldersgruppen tok videregående opplæring.
Veksten i ressursinnsatsen, målt ved avtalte årsverk, var noe svakere
enn veksten i elevtallet. Antallet lærlinger er tilbake på 2008-nivået
etter en nedgang i perioden 2008–2010.
For videregående opplæring var bildet i 2013
i all hovedsak det samme som i 2012.
Omfanget av barnevernstjenestene økte kraftig
i perioden 2008–2013. Antallet årsverk, antall undersøkelser og
antall barn som tok imot hjelp fra barnevernet gikk opp, også når
en ser det i forhold til veksten i antallet barn og unge.
Når barnevernet får en melding, skal det innen
én uke avklares om det skal settes i gang en undersøkelse eller
om meldingen kan henlegges. En undersøkelse skal gjennomføres innen
tre måneder (i særlige tilfeller kan fristen være seks måneder).
Andelen undersøkelser der saksbehandlingstiden overskred fristen
i lovverket på tre måneder, gikk noe opp i 2013 etter en liten nedgang
i 2012.
Innenfor sosialhjelpstjenestene var det en økning i
antall sosialhjelpstilfeller i perioden 2008–2013, og andelen i
aldersgruppen 20–66 år som mottok sosialhjelp, var høyere i 2013
enn i 2008 og 2012.
Antallet kommunalt disponerte boliger til vanskeligstilte
økte om lag i takt med folketallet i perioden 2008–2013. Siden 2008
har en stadig større andel av boligene vært tilrettelagt for personer
som bruker rullestol.
Andelen husstander som oppholdt seg i midlertidig
botilbud av kortere varighet enn tre måneder, ble redusert med tre
prosentpoeng i 2013. Fra 2011 til 2012 var det en tilsvarende nedgang,
mens statistikken ikke har sammenlignbare tall fra før 2011.
Omfanget av pleie- og omsorgstjenestene økte
i perioden 2008–2013. Antall årsverk økte med 12 600, tilsvarende
en årlig vekst på to pst., og en stadig høyere andel av disse hadde
fagutdanning.
Det økende behovet skyldtes at det ble flere
eldre innbyggere, særlig i aldersgruppen over 90 år, og en sterk
økning i antall yngre mottakere (under 67 år). Samlet sett viser
utviklingen de siste årene en betydelig endring i hvilke grupper
som benytter de hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenestene.
Hjemmetjenestemottakerne under 67 år får i snitt tildelt
flere timer hjemmesykepleie og praktisk bistand enn mottakere i
de øvrige aldersgruppene.
Også innen den institusjonsbaserte omsorgen
var det i perioden 2008–2013 en vekst i antallet yngre mottakere
og en nedgang i andelen eldre. Samtidig har det skjedd en dreining
i hvor tjenestene ytes, med flere boliger med heldøgns bemanning,
mens antallet plasser i syke- og aldershjem har vært tilnærmet uendret.
Utviklingen fra de foregående årene i pleie-
og omsorgstjenestene fortsatte i 2013. Flere innbyggere mottok pleie-
og omsorgstjenester fra kommunene, og veksten kom i de hjemmebaserte
tjenestene og hovedsakelig i aldersgruppen under 67 år. Avtalte
årsverk økte med om lag 2 600, tilsvarende den gjennomsnittlige
årsveksten i den siste femårsperioden, og lege- og fysioterapidekningen
i institusjonene ble bedre.
Sentraladministrasjonen i kommunesektoren vokste
med vel én pst. årlig i perioden 2008–2013. Til sammenligning var
årsverksveksten i samme periode om lag 1 1/2 pst. årlig for sektoren
samlet sett. Veksten var sterkere i fylkeskommunene enn i kommunene
i denne perioden. I 2013 var antall årsverk i administrasjonen tilnærmet
uendret.
Senter for økonomisk forskning (SØF) har foretatt
beregninger av effektivitetsutviklingen fra 2010 til 2011 og fra
2011 til 2012. På nasjonalt nivå er effektiviteten nokså stabil.
På nasjonalt nivå (veid gjennomsnitt) er effektiviseringspotensialet
beregnet til 14 pst. i sektorene barnehager, grunnskole og pleie og
omsorg samlet sett.
Komiteen mener det
fra regjeringens side bør arbeides aktivt for å få ned sykefraværet
i kommunesektoren. Komiteen viser til at sykefraværet
i kommunesektoren ligger høyere enn gjennomsnittet for befolkningen
for øvrig. Der befolkningen for øvrig hadde sykefravær på 6,44 pst.,
har kommunesektoren sykefravær på 9,4 pst. Blant kvinner i kommunesektoren
er sykefraværet 2,4 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittlig sykefravær
blant kvinner. Blant menn i kommunesektoren er sykefraværet 1,8
prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet.
Komiteen peker på at det er en
rekke positive aspekter ved å jobbe for lavere sykefravær, blant
annet økt trivsel blant ansatte, økt kontinuitet i tjenestetilbudet,
mindre bruk av vikarer, samt store økonomiske gevinster. Komiteen viser
til at KS estimerer at en reduksjon i sykefraværet på ett prosentpoeng tilsvarer
en innsparing på 1 1/2 mrd. kroner per år. Dette tilsvarer 2 700
årsverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener det er viktig å arbeide
aktivt for å redusere belastningsskader og helseproblemer og slitasje
som oppstår som følge av arbeidssituasjonen. Flertallet vil
framheve at tilstrekkelig bemanning, god kompetanse og ledelse,
tillit og tid nok til å gjøre de viktige oppgavene, er en viktig
del av arbeidet for å redusere fravær. Hele og faste stillinger gir
bedre kompetanseoppbygging og større trygghet.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til varslet behovet for en tillitsreform, som skal fjerne unødvendig
byråkrati og gi ansatte og brukere tillit til å finne gode løsninger sammen.
Dette medlem vil også vise til
Tillits- og sykefraværsprosjektet i Mandal kommune med 365 dagers
egenmelding og at sykefraværet der har gått ned.
Dette medlem vil også vise til
ordningen med 6 timers arbeidsdag ved Tine Melhus og at der har
sykefraværet gått ned og produktiviteten og lønnsomheten opp.
Dette medlem mener dette viser
at slike ordninger kan være gode for mange formål og at det må gjennomføres
lengre og større forsøk med dette også i offentlig sektor.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2015 kompensere kommunesektoren dersom skatteinntektene i 2014
blir lavere enn forutsatt i statsbudsjettet for 2014. Kompensasjonen skal
ta hensyn til kostnadsvekst og befolkningsvekst.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen sørge for at skattens andel
av kommunenes totale inntekter (40 pst.) og den symmetriske utjevningen
i inntektssystemet for kommunene (60 pst.) beholdes på dagens nivå.
Gjeldende ordning med at kommunene ikke mottar en andel av selskapsskatten,
beholdes.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen om at økonomiske
virkemidler til sammenslåingskommuner gis uten frist for tidspunkt
for sammenslåing.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen trekke tilbake lovforslaget
om statlig godkjenning gjennom fylkesmannen av kommunale låneopptak
og langsiktige leieavtaler.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremme nødvendige lovforslag
som, uavhengig av kommunal eller ikke-kommunal drift, sikrer full
åpenhet rundt sentrale kvalitetsindikatorer, herunder bemanningssituasjonen,
ved tjenester kommunene har ansvaret for.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen om at refusjonsordningen
av kommunale utgifter til barnevernstiltak knyttet til enslige mindreårige
asylsøkere opprettholdes som egen ordning.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen opprettholde ordningen
med kommunal medfinansiering til spesialisthelsetjenesten.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen legge til grunn i
sitt forslag til statsbudsjett for 2015 til høsten at veksten i
kommunesektorens frie inntekter skal være 5,7–6,0 mrd. kroner for
2015.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen utrede særskilt etablering
av et regionalt folkevalgt nivå i hovedstadsområdet. Målet er å
slå sammen minimum Oslo og Akershus fylkeskommune, eventuelt også
større deler av hovedstadsområdet. Kommunal- og moderniseringsministeren
skal sammen med fylkesmannen i Oslo og Akershus ha et særskilt ansvar
for denne prosessen.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen sammen med fylkeskommunene
på en grundig måte gå gjennom de fylkeskommunale kostnadsnøklene
og den foreslåtte tapskompensasjonsordningen, og legge fram saken på
nytt for Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 2015.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen kartlegge kommunenes
betydning for bosetting i hele landet og konsekvensene av forslag
om store endringer i kommunestrukturen. Resultatet av dette arbeidet
legges fram for Stortinget som grunnlag for arbeidet med reformer
i kommunesektoren.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen legge fram en gjennomgang
av oppgavedelingen mellom forvaltningsnivåene med forslag til desentralisering
av ansvar til laveste effektive nivå. Alle statlig initierte prosesser til
endringer i kommunestrukturen må stilles i bero til oppgavedelingen
mellom kommuner, fylkeskommuner og staten er vedtatt av Stortinget.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen nedsette et offentlig
utvalg for å gå gjennom omfanget av og virkningene av statlig styring
av kommunesektoren, og for å fremme forslag til forenklinger av
statlig regelstyring, rapportering og rammer for oppgaveløsningen.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen om at dekning av
engangskostnader og reformstøtte til kommuner som slår seg sammen,
dekkes utenfor den ordinære inntektsrammen til kommunesektoren.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen legge til grunn at
inntektssystemet for fylkeskommunene forblir uendret i 2015 og at
regjeringen legger til rette for en god prosess, med høring og konsultasjoner
med fylkeskommunen før forslag til endringer i inntektssystemet fremmes
i kommuneproposisjonen for 2016.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen om at realisering
av ferjeavløsningsprosjekt på fylkesveiene ikke medfører reduksjon
i overføringene de første 40 årene etter oppstart.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen om at økningen i vekstkommunetilskuddet
finansieres ved en tilsvarende økning i kommunerammen slik at ordningen ikke
fører til nedtrekk for kommunene som ikke oppnår veksttilskuddet.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen legge til grunn i
sitt forslag til statsbudsjett til høsten at veksten i kommunesektorens
samlede inntekter skal være mellom 7,5 og 8 mrd. kroner for 2015.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen legge til grunn i
sitt forslag til statsbudsjett til høsten at veksten i kommunesektorens
frie inntekter skal være mellom 6 3/4 og 7 1/4 mrd. kroner for 2015.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag
om en tapskompensasjonsordning for nytt inntektssystem for fylkeskommunene,
som på varig grunnlag demper fordelingsvirkningen fylkene imellom.
Det vises til alternative forslag til regjeringens modell som ble
lagt fram av Sogn og Fjordane fylkeskommune i kommunal- og forvaltningskomiteens høring
20. mai, alternativt til gjeldende inntektsgarantiordning.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 21
Veksten i kommunesektorens samlede inntekter skal
være mellom 8,3 og 8,8 mrd. kroner for 2015.
Forslag 22
Veksten i kommunesektorens frie inntekter skal være
mellom 6,2 og 6,5 mrd. kroner for 2015.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2015 foreslå en tilsvarende nasjonal låneordning for kommunale
og fylkeskommunale bygg som Oslo kommune ga for å fase ut fossil
oljefyring.
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen opprette en finansieringsordning
for lokale klimatiltak som skal støtte kommuner og fylkeskommuner
i å gjennomføre prosesser for klimavennlig omstilling.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2015 og i kommuneøkonomien for 2016 legge inn nødvendig statlig
medfinansiering slik at kommunene kan nå sitt mål om klimagassreduksjoner
og foreta nødvendige klimatilpassinger.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre
slike
vedtak:
I
Stortinget gir Kommunal- og moderniseringsdepartementet
fullmakt til å fordele etter skjønn 2 510 mill. kroner for 2015.
Beløpet foreslås bevilget over kapittel 571 Rammetilskudd til kommuner
og kapittel 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner.
II
Stortinget ber regjeringen gjennom de årlige budsjettforslagene
foreslå en vekst i kommunenes inntekter som setter kommunene reelt
i stand til å bygge ut og styrke kvaliteten på skole og andre velferdstjenester,
og i tillegg fullt ut dekke demografi- og pensjonskostnader.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 12. juni 2014
Helge André Njåstad
|
leder og ordfører
|