Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth
Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til at bakgrunnen for forvaltningsrevisjonsrapporten
er å sammenholde Stortingets uttalte mål om full overgang til elektronisk
informasjonsutveksling i helse- og omsorgssektoren med oppnådde
resultater. I Innst. 212 S (2009–2010) fra helse- og omsorgskomiteen
om samhandlingsreformen og om en ny velferdsreform, ble betydningen
av effektiv meldingsutveksling mellom de forskjellige enhetene som
skal samarbeide i helse- og omsorgssektoren, fremhevet.
Komiteen vil understreke betydningen
av at sektoren kan tilby tjenester av god kvalitet, sikkert, uten
unødig tidstap og på høyt faglig nivå, og at evnen til å ta i bruk
allerede utviklede ikt-systemer er avgjørende for å oppnå dette.
Ønsket om overgang til elektronisk meldingsutveksling har vært gjentatt
i alle nasjonale ikt-strategier siden 1997.
Komiteen er kjent med målene
som er fastsatt i Samspill 2.0 – en nasjonal strategi som er den siste
strategien for tidsspennet 2008–2013, Nasjonalt meldingsløft, som
ble ledet av Helsedirektoratet i perioden 2008–2011, og programmet Meldingsutbredelse,
som ledes av Norsk Helsenett (NHN) i perioden 2012–2014.
Komiteenmå
konstatere at det fortsatt er et betydelig avvik fra målene, og
at meldingsutveksling i helseforetak i stor utstrekning skjer på papir.
En del av meldingsomfanget som foregår elektronisk, skjer ikke på
basis av nasjonalt godkjente standarder, med potensielt svekket pasientsikkerhet.
Likeledes er det ikke satt krav til innhold, struktur og format
for elektroniske meldinger innen sektoren. Selv om noen enheter har
kommet langt, begrenses bruken av digitale løsninger av at samarbeidspartnerne
ikke gjør det, og dermed tvinger aktørene til å opprettholde doble
rutiner, dvs. både papirbaserte og digitale parallelt.
Komiteen viser til at regjeringen
i statsbudsjettet for 2011 (Prop. 1 S 2010–2011) meddelte Stortinget
at alle kommuner skulle ha kommet i gang med elektronisk samhandling
med bl.a. spesialisthelsetjenesten i perioden 2008–2013, mens måloppnåelsen
ved utgangen av perioden, oktober 2013, var 34 prosent. Komiteen finner det
tvilsomt om det med en så lav dekningsgrad som må ha vært realiteten
da Prop.1 S (2010–2011) ble fremmet, på noen måte kunne være realistisk
å nå målet som ble presentert for Stortinget.
Komiteen må, i likhet med Riksrevisjonen, konstatere
at bruk av papir, vekselvis bruk av papirbasert og elektronisk melding,
eller begge deler samtidig (doble rutiner) ikke er i samsvar med
Stortingets forutsetninger om effektiv pasientbehandling, og at
målene i nasjonale strategier og Nasjonalt meldingsløft ikke er nådd.
Som ledd i sitt arbeid med innstillingen om
Dokument 3:6 (2013–2014) til Stortinget, arrangerte komiteen den
20. oktober 2014 en kontrollhøring der de vesentlige aktører og kunnskapsmiljøer
møtte. Det omfattet nåværende helseminister, helsedirektøren, Norsk
Helsenett, KS, utvalgte representanter for brukersiden, i dette
tilfellet Haukeland Universitetssykehus, primærkommunene Fjell og Kvam,
systemleverandører, Norsk Sykepleierforbund, Legeforeningen, IKT-Norge,
samt Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).
Komiteen oppsummerer høringen
dit hen at den i alle hovedtrekk bekreftet Riksrevisjonens undersøkelse,
mer konkret:
Tekniske forutsetninger
for å kunne avvikle sending av papir er ikke utviklet eller tatt
i bruk av alle aktørene.
Det mangler gjennomgående standarder for
alle former for meldingsutveksling.
Tekniske løsninger som er utviklet er enten
ikke tatt i bruk av alle aktører, eller benyttes ikke i tråd med
nasjonal samhandlingsarkitektur.
Løsningen for adressering av meldinger
har inntil nylig ikke fungert.
Den nasjonale test- og godkjenningsordningen, som
driftes av Helsedirektoratet, har ikke vært organisert på en måte
som sikrer at meldinger kan sendes i leverandøruavhengig, standardisert format.
Det må konstateres at Helse- og omsorgsdepartementets
forutgående utredning, planlegging, styring og oppfølging har vært
utilfredsstillende.
Helse- og omsorgsdepartementets styring
og anvendelse av virkemidler har vært for svak, sett ut fra behovene
for å nå målene og i lys av identifiserbare problemer underveis.
Departementet har unnlatt å stille formelle
krav om at aktørene skulle implementere standardiserte løsninger
samtidig.
Manglende formelle krav om å ta i bruk
elektronisk meldingsutveksling og fragmentert ansvar, har inngitt
aktørene det inntrykk at innføringstidspunktet har vært valgfritt,
hvoretter suboptimalisering har funnet sted.
Troen på adferdsendringer gjennom holdningspåvirkning
har vært lite effektiv.
Komiteen må konstatere at Helse-
og omsorgsdepartementet ikke har fulgt opp komiteens uttalelse i
Innst. S. nr. 291 (2007–2008), jf. Dokument nr. 3:7 (2007–2008)
Riksrevisjonens undersøkelse om IKT i sykehus og elektronisk samhandling
i helsetjenesten, om at departementet må ta et aktivt ansvar for
å anvende finansieringssystemet for å sikre fremdrift og standardiserte
løsninger i arbeidet for å realisere elektronisk samhandling mellom
sykehus, kommuner og allmennleger.
Komiteen vil på dette punkt konstatere
at offentlig sektor generelt ikke har utviklet gode insentiver for
å belønne innovasjon, enten det gjelder å bruke kjent teknologi
på nye bruksområder, eller ny teknologi i mer tradisjonelle verdikjeder,
og at det utover dette som oftest ikke er mangel på moden teknologi,
men ordinær ledelses- og organisasjonskompetanse som svikter. Komiteen konstaterer
at særlig Helsedirektoratets interesse for å bruke de erfaringene
som måtte være akkumulert hos Difi fra lignende prosjekter i forvaltningen,
har vært liten.
Komiteen konstaterer at det også
på det felt som er undersøkt av Riksrevisjonen gjennom den aktuelle
forvaltningsrevisjonsrapporten, er Helsedirektoratet som primært
er gjennomføringsansvarlig, og som ikke har foretatt en investeringsbeslutning
basert på krav til avkastning, og som formodentlig som en følge av
dette heller ikke har utarbeidet en gevinstrealiseringsplan. Mangelfull
fremdrift har tilsvarende bidratt til å fordyre innføringen av løsningene
når de kommer. Utsettelse innebærer at de kvalitative forbedringer
av tjenestene som beror på innføring av nye ikt-løsninger, lar vente på
seg, til skade for brukere og pasienter i helse- og omsorgssektoren.
For den perioden rapporten dekker, 2008–2013, vil komiteen også
fremheve departementets ansvar for å følge opp de ytre etatene,
i dette tilfellet Helsedirektoratet, de regionale helseforetakene,
helseforetakene mv. Likeledes vil komiteen understreke
statsrådens aktive informasjonsplikt. Det vil si at det også skal
rapporteres tilbake til Stortinget med ajourført informasjon når
statsråden med det konstitusjonelle ansvaret for etaten, ser at
målene som er presentert for Stortinget, ikke realiseres etter planen.
Komiteen er bekymret for at staten
i utilstrekkelig grad er i stand til å realisere de samfunnsmessige
gevinstene gjennom planmessig og koordinert innføring av ikt. Det
er komiteens inntrykk at mange ikt-prosjekter i det
offentlige er preget av tidkrevende interne prosesser, ordrike rapporter
og velmente intensjoner på overordnet og prinsipielt nivå. Mangel
på beslutninger, fraværet av evne til å gjennomføre felles og obligatoriske
løsninger, mangelfull forståelse for organisasjonsmessige forutsetninger
ved innføring av ikt, er medvirkende årsaker til at mulighetene
som tilgjengelig teknologi gir, ikke utnyttes.
Komiteen er av den oppfatning
at smale sektorinteresser og tradisjonell organisasjonstenkning ligger
til grunn når store og viktige ikt-investeringer gjøres. Manglende
styring og overordnet ledelse, utilstrekkelig muligheter for informasjonsutveksling
på tvers, teknologiløsninger hvor fagetatenes særinteresser – ikke
brukerne – er en del av problembildet.
Komiteen mener det er nødvendig
å gå fra koordinering gjennom råd, veiledning og anbefalte standarder,
til sentral styring og ledelse på ikt-området. Dette må gjøres ut
fra et sterkt mandat, felles arkitektur og forpliktende samarbeid.
Komiteen viser til at det er
en gjennomgående erfaring at det i store deler av statlig virksomhet er
en oppfatning at egenutvikling av teknologiløsninger som er skreddersydd
for virksomheten, best ivaretar en effektiv og brukervennlig tjenesteproduksjon. Komiteen vil imidlertid
understreke behovet for så langt som mulig å ta i bruk standard
programvare. Dette vil bidra til rimeligere og kontinuerlig videreutvikling
av løsningene, lavere vedlikeholdskostnader og mindre sårbarhet.
Komiteen vil på denne bakgrunn
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte redegjøre
for hvordan regjeringen vil løse de ikt-utfordringene i helsevesenet
som denne innstillingen viser, jf. Innst. 67 S (2014–2015).»