Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og Anne Sandum, fra Høyre,
Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Kenneth
Svendsen og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson viser til at bakgrunnen for kontrollsaken
er en endring gjort i Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev
til Politidirektoratet for 2014. Tildelingsbrevet ble for 2014 endret
under punktet «Delmål 4.2 – Rask retur av utlendinger uten lovlig
opphold». Endringen ble gjort etter den innledende setningen «Følgende
prioriteringer skal ligge til grunn for arbeidet med tvangsreturer».
Endringen besto i at ordene «som har oppholdt seg lenge i Norge
uten tillatelse» ble strøket. Formuleringen som sto igjen var dermed
«Saker som omfatter barn skal prioriteres».
Komiteen viser også til at dette
ble offentlig kjent gjennom en serie oppslag i Bergens Tidende i desember
2014, det første den 2. desember 2014. Oppslagenes kjerne var at
endringen i tildelingsbrevet til Politidirektoratet for 2014 ikke
var blitt fulgt opp og videreformidlet til underliggende etater.
Allerede samme dag bekreftet justis- og beredskapsministeren i Stortinget
at endringen ikke var videreformidlet, og han beklaget dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at selv om disponeringsskrivet
fra Politidirektoratet (POD) til de underliggende etater ikke inneholdt
endringene i tildelingsbrevet fra Justis- og beredskapsdepartementet (JD),
mottar alle etater begge dokumentene, både tildelingsbrevet og disponeringsskrivet. Disse
medlemmer er enig med statsråden i at ved tillitsbasert ledelse
må en kunne forvente at dokumenter fra overordnet ledelse leses
og følges opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
det er svært uheldig at en leder på denne måten skyver ansvaret
for feil nedover i systemet. Departementet mottok selv kopi av disponeringsskrivet,
uten å følge det opp tilstrekkelig. Departementet fikk brev med
spørsmål om endringen, uten å følge det opp tilstrekkelig. Departementet
mottok en rekke enkeltrapporter om saker, uten å følge formuleringene
i dem tilstrekkelig. Med dette som bakteppe er det dårlig ledelse,
og det motsatte av å ta ansvar, å antyde at problemet skyldes manglende
lesning av et dokument i Politiets utlendingsenhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet kan ikke se at det representerer ansvarsfraskrivelse
at det under en muntlig høring uttrykkes at en forutsetter at underliggende
etat leser skriftlige føringer.
Komiteenviser til at rutinene i departementet nå
gjennomgås med sikte på en grundigere oppfølging av disponeringsskrivene
i underliggende etater, særlig der det gjøres politikkendringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, merker
seg at statsråd Anundsen i sin redegjørelse til Stortinget den 2. desember
2014 omtalte denne endringen i tildelingsbrevet som «en viktig endring» og
«den klare politikkendringen». Flertallet har til
tross for denne beskrivelsen fra statsråden ikke kunnet konstatere
at ledelsen i JD gjennom 2014 foretok seg noe for å sikre at politikkendringen
ble forstått og implementert.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at statsråd Anundsen i replikkordskiftet
6. oktober 2014 var tydelig på hva som konkret var gjort for å endre
politiets prioritering:
«Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har
vi ikke gjort. Vi har økt måltallet for returer generelt, og det
fører også til at flere blir sendt ut. Men det vi har gjort i så
henseende, er at vi egentlig har myket opp fokuset i vårt tildelingsbrev
i forhold til den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa
i 2013 at saker som omfattet barn som har oppholdt seg lenge i Norge
uten tillatelse, skal prioriteres. Vi har gjort det om, på den måten
at det ikke er de som har vært her lenge som skal prioriteres, men
barnefamilier generelt, slik at en får sammenheng mellom vedtakstidspunkt
og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir
værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler
fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn
for at en skal sende dem raskere ut i forkant av et regelverk.»
Disse medlemmer mener det fremgår
klart at det er gjennom tildelingsbrevet dette spørsmålet er fulgt
opp politisk, og utgangspunktet for spørsmålet til statsråden var
om statsråden hadde «gitt noen beskjeder i systemet som gjør at
vi får en massiv utsending før det nye regelverket trer i kraft?».
Disse medlemmer viser videre
til at statsråd Anundsen i sin redegjørelse 2. desember sa følgende:
«I tildelingsbrevet for 2014 gjorde departementet en
viktig endring i hvordan politiet skal prioritere blant de som skal
transporteres ut av landet fordi de ikke har lovlig opphold.»
Disse medlemmer viser til at
Anundsen også her er helt presis i sin omtale av hva departementet
har gjort for å iverksette den aktuelle endringen, nemlig gjennom
endringen i tildelingsbrevet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil
peke på at endringen i formulering i tildelingsbrevet ikke er stor,
rent språklig. Departementet burde tatt høyde for at en så vidt
begrenset endring kunne være for vag til å bli oppfattet av underliggende
organer som en klar politikkendring, uten videre oppfølging. En
slik oppfølging fant ikke sted. Flertallet har ikke
kunnet bringe på det rene at JD i styringsdialogmøtene med POD og
PU på noe tidspunkt har tatt opp med de underliggende organene at
endringen av formuleringen i tildelingsbrevet skulle utgjøre en
klar politikkendring som organene skulle forholde seg til.
Derimot mottok JD en rekke signaler om at endringen
ikke var forstått og implementert.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at varslene fra Politiets
utlendingsenhet via Politidirektoratet om enkeltsaker hadde som
formål å forberede departementet på saker som kunne skape medieinteresse,
en praksis som har vært gjeldende i mange år. I og med at også lengeværende
barn kunne sendes ut, var antallet, i alle fall frem til september
2014, såpass lavt at det ikke var noen grunn til å reagere. Avviket
i september skyldes en større uttransportering til Nigeria. Som
statsråden redegjorde for under høringen, var det flere måneder
i 2014 hvor det ikke ble sendt ut mindreårige barn som hadde oversittet
utreisefristen mer enn to år.
Komiteen viser til
at JD 14. mars 2014 fikk et brev fra POD, der direktoratet i sitt
spørsmål nummer 2 ba om en presisering av hvordan de øvrige prioriteringene
for 2014 påvirket prioriteringen av å sende ut «(lengeværende) barn»:
«Hvordan påvirker prioriteringen av de nyeste sakene
de øvrige prioriteringene, særlig føringen om at saker der (lengeværende)
barn er involvert, skal prioriteres?»
Komiteen konstaterer
at JD til PODs spørsmål 2 i det aktuelle brevet svarte med den samme
formuleringen som hadde stått i tildelingsbrevet, uten antydninger
eller påpekninger om at dette skulle utgjøre en klar politikkendring:
«Vi vil for øvrig presisere at saker som omfatter barn
skal prioriteres i 2014.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
at JD her hadde en åpenbar foranledning til å klargjøre overfor
POD hvordan endringen i formulering på dette punktet skulle forstås.
Departementet burde som et minstemål ha reagert på at POD brukte
formuleringen «lengeværende barn». At ordet «lengeværende» var satt
i parentes endrer ikke på det vesentlige, og bruken av formuleringen
burde ha gitt opphav til mistanke hos departementet om at de underliggende
organene ikke hadde oppfattet noen politikkendring.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Miljøpartiet De Grønne, viser til at statsråd Anundsen
i brev til komiteen datert 19. desember 2014 skriver om dette:
«I ettertid ser jeg at vi kunne vært enda tydeligere i
tilbakemeldingen til POD på dette punktet, dersom en var usikker
på om det var samsvar mellom tildelingsbrev og disponeringsskriv.»
Dette flertallet tar
til etterretning at statsråden tar selvkritikk på dette allerede
i brevet til komiteen.
Komiteen registrerer
videre at JD mottok kopi av disponeringsskrivet som POD sendte til
sine underliggende etater for 2014. I disponeringsskrivet ble formuleringen
fra tildelingsbrevet fra departementet for 2013 brukt. Den nye formuleringen
fra tildelingsbrevet for 2014 ble med det ikke formidlet videre. Komiteen har
ikke kunnet bringe på det rene hvem i JD som leste kopien av disponeringsskrivet, eller
om det i det hele tatt ble lest.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne,konstaterer at JD i alle tilfeller heller
ikke på dette tidspunktet foretok seg noe for å sikre at den påståtte
politikkendringen var forstått og ble fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at departementets viktigste
styringsdokument overfor underliggende etater er tildelingsbrevet.
Det må forutsettes at tildelingsbrevet blir lest grundig og oppfattet
av underliggende etater dersom en skal sikre en effektiv ledelse. Disse
medlemmer viser videre til at tildelingsbrevet blir sendt
ut til underliggende etater i tillegg til disponeringsskrivet. Disse
medlemmer viser til at statsråden i svar til komiteen av
19. desember 2014 gjør det klart at det ikke var noe i tallmaterialet
som skulle indikere at endringen i tildelingsbrevet ikke var oppfattet,
og det gav derfor ikke grunn til særlig oppfølging.
Komiteen vil peke
på at Politiets utlendingsenhet gjennom e-poster varsler UD og JD
via POD om saker med potensial for å vekke medieoppmerksomhet. I
2014 inneholdt et tyvetalls e-poster av denne typen den følgende
formuleringen:
«Det er imidlertid mulig at det faktum at en barnefamilie
tvangsreturneres, i seg selv kan skape medieoppmerksomhet
eller andre reaksjoner, særlig mht Regjeringsplattformens og Firepartiavtalens varsel
om s.k. amnesti for visse barnefamilier. PU har imidlertid ikke
mottatt føringer om tilbakeholdenhet overfor denne gruppen, og gjennomfører
derfor uttransporter som planlagt.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at formuleringen over burde ha
vært fanget opp av JD som et signal om at PU ikke hadde registrert
noen politikkendring, og i alle fall gitt grunnlag for spørsmål.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til kontrollhøringen der det
ble klargjort at disse varslene bygger på en langvarig praksis,
og at de er ment for å forberede politisk ledelse på eventuelle
mediesaker. Disse medlemmer viser til at varselet
omtaler utsendelse av barn generelt, ikke lengeværende spesielt.
På grunn av den store økningen av antall tvangsreturer i 2014, var
det også klart at det skulle utsendes flere barn enn tidligere.
At slike saker kan få medieoppmerksomhet uavhengig av barnets oppholdstid
er åpenbart, særlig fordi det forelå en avtale mellom de fire partiene. Disse
medlemmer mener det er dette som fremkommer i disse varslene.
Disse medlemmer mener videre
at formuleringer som «ikke mottatt føringer om tilbakeholdenhet
overfor denne gruppen» ikke kan forstås slik at PU ikke hadde fått
med seg politikkendringen. Disse medlemmer vil presisere
at endringen ikke innebar at lengeværende barn skulle skjermes fra
retur. Også lengeværende barn kunne bli sendt ut, men skulle ikke
prioriteres foran andre barn.
Komiteen bemerker
at informasjon som den har fått i forbindelse med høringen, har
vist at JD responderte som følge av enkelte av brevene
fra PU. I ett konkret tilfelle ble en utsendelse stoppet av JD. Departementet
viste da til at den midlertidige bestemmelsen i utlendingsforskriften
snart ville tre i kraft, og ba PU vente med å sende ut den aktuelle
familien.
Komiteen viser til at det i forslaget
til statsbudsjett for 2014 fra den rød-grønne regjeringen ble satt
et måltall for uttransporter på 4 900. Etter regjeringsskiftet
foreslo Solberg-regjeringen i sin tilleggsproposisjon at måltallet
for 2014 skulle økes til 6 700 uttransporteringer i 2014. I revidert
statsbudsjett for 2014 ble dette tallet økt til 7 100. Måltallet
var med det langt høyere enn de foregående årene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at de foreslåtte målene
er vedtatt av Stortinget, og at det må forventes at en statsråd
legger konkrete arbeidsplaner for å nå mål fastsatt av Stortinget
som dertil også har gitt ekstra bevilgninger for at målene skal
nås.
Komiteen har merket
seg at statsråd Anundsen gjennom 2014 fulgte oppnåelsen av dette
måltallet tett. Særlig i andre halvdel av 2014 medførte dette et
kraftig press på underliggende etater. I august 2014 sendte PU meldinger
til POD og JD om at det kunne bli vanskelig å nå måltallet. Som
følge av dette ble det i august avholdt minst ett møte mellom JD
og POD og PU med måltallene som tema. I etterkant av møtet ble det
av PU utarbeidet en tiltaksplan. Denne planen ble lagt frem 23. august
2014, og ble så satt i verk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det høsten 2014 forekom
en betydelig økning i antallet uttransporterte lengeværende barn. Sammenlignet
med året før er økningen betydelig, både i absolutte tall og som
andel av totalt antall uttransporterte, se vedlagte tabeller (vedlegg
10). Økningen i uttransporter fikk enkeltpersoner, organisasjoner,
advokater og støttegrupper til å reagere. Som følge av dette ble
utsendelse av lengeværende barn et tema i Stortinget.
Flertallet viser til at statsråd
Anundsen 29. september 2014 fikk et skriftlig spørsmål fra representanten
Karin Andersen. Spørsmålet lød:
«Flere barnefamilier med langvarig opphold har blitt
sendt ut på tross av og før de varslede endringene for lengeværende
barnefamilier er gjennomført. De siste ukene ser det ut til at det
er gjennomført planmessig utsendelse av nettopp slike familier.
Kan
justisministeren tallfeste hvor mange barnefamilier med opphold
i Norge på mer enn tre år og endelig avslag, som har blitt sendt
ut av landet siden 28. februar, og til hvilke land er de returnert?»
Statsråd Anundsen svarte 3. oktober 2014 slik:
«Ifølge Politidirektoratet har politiet i perioden 01.03.14
til 31.08.14 uttransportert til sammen 16 barnefamilier uten lovlig
opphold i Norge, og som har oppholdt seg her i mer enn tre år. Disse
er sendt til Afghanistan, Filippinene, Iran, Jemen, Jordan, Kirgisistan,
Kosovo, Pakistan og Usbekistan.»
Flertallet konstaterer at statsråd
Anundsen her fikk en foranledning til å undersøke tempoet i utsendelser
av lengeværende barn. Representanten Andersen formulerer seg på
et vis som antyder at tempoet har steget særlig de siste ukene.
Likevel velger statsråden å avgrense sitt svar slik at hele september måned
ikke tas med i svaret.
Flertallet finner det underlig
at statsråden valgte en slik avgrensning, og at han ikke på bakgrunn
av spørsmålet undersøkte nærmere om tempoet i utsendelser
av lengeværende barn hadde steget i september.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at når måltallet for uttransportering
øker med ca. 45 prosent, vil antallet uttransporterte i alle grupper
øke. Fordelingen mellom de returnerte vil derimot være knyttet til
enkeltsaker og øvrige returforutsetninger som ikke kan påvirkes
av norske vedtak.
Disse medlemmer viser til at
når konkrete tall oppgis til Stortinget, må dette være kvalitetssikrede
tall som det erfaringsmessig tar tid å fremskaffe. Av vedlegg til
svarbrevet fra statsråd Anundsen fremgår det at departementet ikke
fikk tilgang til oppdatert statistikk for september måned før i
en rapport datert 8. oktober 2014. Disse medlemmer mener
en må legge til grunn at statsråden i sitt svar brukte det mest
oppdaterte og tilgjengelige tallmaterialet.
I trontaledebatten i oktober 2014 fortsatte
lengeværende barn å være et tema, i flere innlegg og replikker.
6. oktober 2014 stilte representanten Skei Grande følgende spørsmål
til statsråd Anundsen:
«Statsråden har opplevd – og det er noe av det nærmeste
jeg tror det går an å komme at en politiker opplever på kroppen
– Venstres engasjement når det gjelder asylbarna. Nå kan det i media
virke som om Fremskrittspartiet i regjering prøver å sende ut flest mulig
før det nye regelverket virker, og som om man har endret mange av
utsendelsesrutinene og -reglene fordi man ønsker å få ut flest mulig
før det nye regelverket trer i kraft.
Nå vil jeg ha
et svar fra statsråden på om det er riktig at det er gitt noen slike
beskjeder i systemet. Det kommer nok til å avgjøre Venstres stemmegivning
med hensyn til det forslaget som ligger her i dag, som Venstre har
fremmet mange ganger før og stått alene om. Så mitt spørsmål til
statsråden er: Har han gitt noen beskjeder i systemet som gjør at
vi får en massiv utsending før det nye regelverket trer i kraft?»
Statsråd Anundsen svarte på dette spørsmålet
følgende:
«Jeg er veldig glad for det spørsmålet – det har
vi ikke gjort. Vi har økt måltallet for returer generelt, og det
fører også til at flere blir sendt ut. Men det vi har gjort i så
henseende, er at vi egentlig har myket opp fokuset i vårt tildelingsbrev
i forhold til den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen sa
i 2013 at saker som omfattet barn som har oppholdt seg lenge i Norge
uten tillatelse, skal prioriteres. Vi har gjort det om, på den måten
at det ikke er de som har vært her lenge, som skal prioriteres,
men barnefamilier generelt, slik at en får sammenheng mellom vedtakstidspunkt
og utsendelse, for at man skal unngå situasjoner hvor barn blir
værende veldig lenge i Norge. Men det er altså ikke sendt noen signaler
fra regjeringens side som skal bety at en skal prioritere lengeværende barn
for at en skal sende dem raskere ut i forkant av et regelverk. Det
mener jeg også ville vært en uakseptabel opptreden i forhold til
den avtalerelasjonen som regjeringen har med Venstre og Kristelig
Folkeparti.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, merker
seg at statsråden i sitt svar ikke opplyste om at det var satt i
verk en tiltaksplan i PU for å nå måltallene for 2014, og at dette
kunne få konsekvenser for utsendingen av lengeværende barn. Statsråden opplyste
heller ikke om at antallet lengeværende barn som var sendt ut i
september 2014, var uvanlig høyt. Videre informerte statsråden ikke
om at praksis for tilbakesendelser til Afghanistan var lagt om,
slik at det fra januar 2014 ble sendt barnefamilier tilbake til landet
i gradvis økende tempo, eller om at det den 24. september 2014 gikk
et charterfly til Nigeria der det ble returnert 26 lengeværende
barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne på disse punktene trekker
konklusjoner på feilaktig grunnlag. Det er ikke lagt frem dokumentasjon
som skulle tilsi at de tiltakene PU gjennomførte, ville få eller
kunne få konsekvenser for antall lengeværende barn som ville bli
returnert. Disse medlemmer viser videre til at departementet ikke
var gjort kjent med antallet barn som ble returnert i september
på dette tidspunktet. Disse medlemmer kan heller
ikke finne dokumentasjon på at departementet var kjent med at praksis
for retur av barnefamilier til Afghanistan var endret i særlig grad. Disse
medlemmer viser til at retur av barnefamilier til Afghanistan
omfattet et relativt beskjedent antall fordelt på antall måneder
etter at returmulighet åpnet seg. Disse medlemmer finner
heller ingen dokumentasjon på at departementet var kjent med en bestemt
retur av mange barnefamilier til Nigeria. Dette var opplysninger disse
medlemmer har forstått ble gjort kjent for departementet
gjennom rapport datert 8. oktober 2014.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at flere andre representanter
tok opp det samme temaet med andre kommentarer og spørsmål, både
i trontaledebatten og ved hjelp av skriftlige spørsmål.
Flertallet kan ikke si med sikkerhet
hvilken informasjon statsråd Anundsen rent faktisk og subjektivt
hadde kjennskap til da han deltok i trontaledebatten og svarte på
ulike spørsmål i denne perioden. Dersom statsråden og departementet
hadde tilgjengelig deler av eller hele den kunnskapen vi i dag har,
er det flertallets vurdering at den burde vært delt med
Stortinget.
Flertallet viser til at tallene
på dette tidspunkt viste en klar økning i utsending av lengeværende barn,
og at forklaringen på det var i stor grad de ovennevnte forhold.
Det burde Stortinget blitt orientert om, for ikke å bli villedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener kravet til å gi Stortinget de
nødvendige opplysninger klart er oppfylt gjennom de svarene statsråden
har gitt. Statsråden har avgrenset sitt svar basert på den kunnskap
som forelå, og det er vanskelig å forstå en forventning om at statsrådens
opplysningsplikt skal føre til et krav om hele tiden å ha oppdaterte
kvalitetssikrede tall, tall som er gjenstand for løpende endringer
fra måned til måned.
Ifølge statsrådens egne opplysninger i høringen 6. februar
2015 kom tallene for september den 8. oktober 2014. Komiteen har
ikke funnet spor av at statsråd Anundsen i etterkant av trontaledebatten
eller som følge av senere skriftlige spørsmål, foretok seg noe for
å undersøke ovennevnte forhold nærmere, eller orientere Stortinget
om dem etter at tall for september var klare.
Etter at saken ble offentlig kjent, og komiteen henvendte
seg om den, ga statsråd Anundsen i brev 19. desember 2014 uttrykk
for at politiet hadde forstått og oppfattet politikkendringen som
endringen i tildelingsbrevet var ment å være. Under høringen ble dette
spørsmålet løftet av flere av komiteens medlemmer. Særlig PU-sjef
Kvigne og politidirektør Humlegård ble spurt om dette. Politidirektøren
fikk eksempelvis følgende spørsmål fra saksordfører Solhjell:
«Du er einig i at verken du eller PU-sjefen har fått
med seg den konkrete endringa?»
Til dette svarte politidirektøren:
«Det har vi ikke fått med oss. Det er også slik at vi
i et brev til departementet i mars spør om dette. Det viser at vi
ikke har sett denne nyansen, og at vi har hatt vår oppmerksomhet
rettet mot engangsløsningen – at vi har forstått politikkendringen
på den måten. Vi fulgte heller ikke opp da vi fikk et svar fra departementet
– da vi kanskje burde forstått at de ikke forsto at vi ikke hadde
forstått, for å si det som det faktisk er.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener
det etter dette er på det rene at politiet ikke oppfattet at prioriteringen
knyttet til utsendelse av lengeværende barn var endret.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til brev fra Politidirektoratet
til Justis- og beredskapsdepartementet datert 8. desember 2014 hvor
det står følgende:
«Politiet har forstått formuleringen om at «Saker som
omhandler barn skal prioriteres» som en føring om at lengeværende
barn ikke skal prioriteres foran andre utsendelser.»
Videre står det:
«Vi vil likevel understreke at politiet har forstått og
lagt til grunn Justisdepartementets føringer i tildelingsbrevet
for 2014 når det gjelder uttransporter.»
Disse medlemmer viser til at
den forståelsen Politidirektoratet legger til grunn i dette brevet, samstemmer
fullstendig med den forståelsen statsråden i høringen ga uttrykk
for var hensikten med endringen i tildelingsbrevet. Disse
medlemmer viser videre til at statsråd Anundsen i sitt brev
til komiteen 19. desember 2014 siterer fra Politidirektoratets brev
av 8. desember 2014. At en statsråd siterer fra et brev mottatt
fra underliggende etat, kan ikke være kritikkverdig. Det kan heller
ikke være kritikkverdig at en statsråd legger til grunn at underliggende
etat faktisk har forstått det de skriftlig meddeler statsråden at
de har forstått.
Disse medlemmer viser imidlertid
til at politidirektøren sa noe annet i kontrollhøringen, hvilket statsråd
Anundsen også bemerket i sin innledning til kontrollhøringen.
Komiteen viser til
at statsråd Anundsen i brev 19. desember peker på at økningen i
returer høsten 2014 i det vesentlige skyldes at det ble endrede
returforutsetninger for landene Nigeria og Afghanistan. Statsråden
skriver:
«Jeg viser til at POD mener at en av forklaringene
på at det er returnert flere barn, og flere barn med oppholdstid
over fire år, er at det åpnet seg returmulighet til to land det
tidligere har vært vanskelig å returnere barnefamilier til. Korrigert
for disse to landene, ville antallet returnerte barn med oppholdstid over
tre år i perioden 1.1.14 til 10.12.14 være 49. Altså lavere enn
i for perioden 1.3.13 til 31.12.13.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det gjennom høringen
klart har kommet frem at det er returforutsetningene som i praksis
har vært avgjørende for utsendelse av lengeværende barn og ikke
føringene i disponeringsskrivene.
Da formuleringene om at lengeværende barn skulle
prioriteres særskilt i 2013, gikk antallet uttransporterte
ned i forhold til tidligere år. Da formuleringene for 2014 ble endret
slik at lengeværende barn ikke skulle prioriteres særskilt, gikk
antallet uttransporterte opp fordi returforutsetningene for to land
endret seg: Nigeria og Afghanistan. Dette viser med all tydelighet
at det har vært returforutsetningene som har vært avgjørende for
uttransport av barn, inkludert lengeværende barn.
Komiteen viser til
at både justis- og beredskapsministeren og statsministeren til Stortinget
omtalte dette som at «det åpnet seg en mulighet» for uttransport
til disse landene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har
imidlertid ikke funnet spor av dekning for å si at «det åpnet seg
en mulighet» for returer til Afghanistan. Norge begynte
først i januar 2014 å tvangsreturnere barnefamilier til Afghanistan.
Adgangen til å gjøre dette hadde vært til stede også før 2014, men
ble i 2013 ikke benyttet.
Flertallet viser til statsråd
Anundsens brev av 4. mars 2015, der han skriver:
«Oppsummert er det altså ikke en enkelthendelse eller
ett spesielt forhold som endrer seg i dialogen mellom Afghanistan
og Norge som gjør at det åpner seg en returmulighet også av familier,
men det at dialogen samlet sett har ført til at afghanske
myndigheter har akseptert slik retur.»
Flertallet merker
seg at statsråden her klart sier at det ikke er mulig å peke på
de enkelte elementene som gjør det naturlig å si at det åpnet seg
en mulighet i Afghanistan. Statsråden viser til at det var «dialogen
samlet sett» som tilsa at det var mulig å tvangsreturnere.
Flertallet bemerker at uttrykket
«åpnet seg en mulighet» etter normal språklig forståelse gir mottakeren
grunn til å tro at noe konkret og substansielt har endret seg. Flertallet kan
ikke finne at det har skjedd.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det tidligere ikke var
mulig å returnere barnefamilier med tvang til Nigeria. Bakgrunnen
var en uenighet mellom Nigeria og Norge knyttet til en sak hvor
en mor ble returnert til Nigeria, mens hennes barn ble værende i
Norge under barnevernets omsorg. Denne situasjonen endret
seg imidlertid, og Nigeria tok igjen imot barnefamilier. Disse
medlemmer mener det er dekkende å si at «det åpnet seg en
mulighet» for retur av barnefamilier til Nigeria.
Disse medlemmer mener det samme
gjør seg gjeldende for retur av barnefamilier til Afghanistan. Mens
afghanske myndigheter tidligere hadde motsatt seg å ta imot barnefamilier
som ble tvangsreturnert, åpnet de i løpet av 2014 for å ta imot
barnefamilier når disse faktisk ankom. Bakgrunnen var et nært samarbeid
over tid mellom den norske ambassaden i Kabul og myndighetene i
Afghanistan.
Disse medlemmer viser videre
til at en vanskelig kan legge til grunn at bruken av et slikt begrep på
noen måte kan legge listen for hva opplysningsplikten for statsråder
omfatter. Presisjonsnivået til statsråd Anundsen er treffende for
den faktiske situasjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har merket seg at
afghanske myndigheter 2. mars 2015 ba norske myndigheter
om å slutte med tvangsreturer av barnefamilier til Afghanistan.
Sammenholdt med protestene høsten 2014 og vinteren 2014/2015 styrker
dette inntrykket av at norske myndigheter tok sjansen på kraftig
å øke uttransportene til Afghanistan, snarere enn at det ble en
åpning på afghansk side.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det som her omtales som
«protestene høsten 2014» ikke kan betegnes som noe annet enn en
del av den løpende dialogen mellom afghanske og norske myndigheter.
Denne «protesten», eller noten som det heter, datert 2. november
2014, ble avsluttet fra afghanske myndigheters side den 9. desember. Disse
medlemmer vil hevde at medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Miljøpartiet De Grønne tillegger dette en annen betydning enn det
rent faktisk har. Disse medlemmer viser til at en
slik løpende kontakt mellom returland og Norge er svært vanlig,
og viser i den sammenheng til flere noter komiteen har fått oversendt
fra Justis- og beredskapsdepartementet.
Disse medlemmer mener at det
snarere er den mediaoppmerksomheten som saken har fått som er årsaken
til at afghanske myndigheter i noen få enkeltsaker har stoppet tvangsreturer.
Komiteen vil peke
på at statsråden i sitt brev til komiteen 19. desember 2014 skriver
følgende:
«Stortinget vedtok etter forslag i Prop 1 S Tillegg 1
(2013-2014) å øke bevilgningen med 150 mill. kr til politiet i 2014
for å kunne uttransportere 1800 flere personer i 2014 enn foreslått
i Prop 1 S (2013-2014), noe som også la til rette for 600 flere
uttransporteringer av asylsøkere med endelig avslag sammenlignet
med forventet antall i 2013. En så stor økning i antall uttransporter
vil nødvendigvis medføre at også barn uttransporteres. Imidlertid
er andelen barn som er uttransportert i 2014 (9,2%) lavere enn gjennomsnittet
i perioden 2010-2013.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, er
av den oppfatning at statsråden her trekker frem et tall som tilsynelatende
viser at feilen ved videreformidlingen av prioriteringsendringen
i tildelingsbrevet ikke har hatt noen konsekvens, da andelen barn
som er uttransportert i 2014 er lavere enn gjennomsnittet for årene
før. Flertallet bemerker at det sentrale i denne
saken er de lengeværende barna, og andelen barn er derfor mindre
interessant. Andelen lengeværende barn av de uttransporterte økte betydelig
i 2014. Dette gjelder uavhengig av hvilken definisjon av lengeværende
som legges til grunn. Det samme resultatet – at andelen lengeværende
steg i 2014 – fremgår også av den tabellen fra POD der statsråd
Anundsen formodentlig har hentet tallet som han viser til i svaret
over. Flertallet konstaterer at statsråden her har
trukket frem et tall som er fordelaktig for statsrådens fremstilling,
men som ikke har noen særlig relevans for det saken gjelder. Samtidig har
statsråden utelatt de tall som er direkte relevante for saken, men
som er mindre fordelaktige for statsrådens fremstilling. Flertallet anser
at dette er uheldig bruk av tallmateriale fra statsrådens side.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at statsråd Anundsen i sitt
svar til komiteen har lagt ved fullstendige oversikter som klart
viser hvor mange barn som er returnert med ulik oppholdstid. Det
kan vanskelig kritiseres at statsråden trekker frem flere tall for
å vise et samlet bilde over den faktiske situasjonen. Den siterte
beskrivelsen er en del av statsrådens innledning og er ikke knyttet
til komiteens konkrete spørsmål. Det som skrives av statsråden er
helt i samsvar med fakta, og disse medlemmer mener
det er forståelig og riktig at statsråden tegner
et helhetlig bilde av situasjonen som altså viser at det ble returnert
en langt høyere andel barn under den rød-grønne regjeringen enn
under den sittende regjeringen.
Oppsummert finner komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti at justis- og beredskapsministeren på
flere punkter har informert Stortinget på en måte de ikke finner
tilfredsstillende.
Dette gjelder, slik disse medlemmer ser
det, særlig tre forhold:
1. Justis- og beredskapsministeren har til Stortinget
formidlet at det har skjedd en «klar politikkendring» som er «viktig»
og som «myket opp fokuset». Denne endringen er imidlertid ikke satt
ut livet. Det er heller ikke gjort andre forsøk på å sette den ut
i livet enn den enkeltstående endringen i tildelingsbrevet. De signalene
departementet mottok om at politikkendringen ikke var forstått,
ble ikke fulgt opp.
Den fremstillingen Stortinget ble gitt stemte ikke,
og det ble ikke gjort vesentlige forsøk på å få den til å stemme.
2. Justis- og beredskapsministeren svarte Stortinget
på gjentatte spørsmål om lengeværende asylbarn høsten 2014. I disse
svarene var viktig informasjon utelatt: Tiltak og omprioriteringer
for å nå måltall for uttransporter, økte utsendelser til Nigeria
og Afghanistan, og uttransporteringstallene for august og september.
Han valgte, så langt komiteen kjenner til, ikke å undersøke disse
forholdene i etterkant av en rekke spørsmål fra Stortinget, og han
informerte heller ikke Stortinget om dem før Bergens Tidende skrev
om saken.
3. Etter at saken ble offentlig, og kontrollkomiteen
stilte spørsmål om den, har justis- og beredskapsministeren forklart
at politikkendringen ble forstått av politiet. I brev 19. desember
2014 til komiteen skriver han:
«Dersom komiteens spørsmål henviser til en påstand
om at prioriteringen rent faktisk ikke ble fulgt, vil jeg vise til
brev fra politidirektoratet 8. desember d.å hvor det står: «Vi vil
likevel understreke at politiet har forstått og lagt til grunn Justisdepartementets føringer
i tildelingsbrevet for 2014 når det gjelder uttransporter. Ut fra
dette er det vår oppfatning at feilen i vårt disponeringsskriv til
Politiets utlendingsenhet ikke har hatt til følge at noen barn har
blitt uttransportert som ikke skulle vært det.»
Disse medlemmer viser til at
det som følge av høringen 6. februar 2015 er på det rene at en slik fremstilling
ikke er riktig. Han har videre forklart de høye tallene returnerte,
lengeværende barn med at «det åpnet seg en mulighet» i Afghanistan.
Det synes ikke å stemme.
Disse medlemmer finner at justis-
og beredskapsministeren på alle tre punkter har bidratt til å gi Stortinget
et feilaktig bilde av virkeligheten ved ikke å gi tilstrekkelig
informasjon og få fram det fulle bildet. Gjennom det har han villedet
Stortinget. På det tredje punktet har justis- og beredskapsministeren også
gitt uriktige opplysninger til Stortinget, slik disse medlemmerser det.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener statsråd Anundsen har informert
Stortinget tilstrekkelig og riktig når det gjelder endringene i
tildelingsbrevet. Statsråden har overfor Stortinget allerede beklaget
at føringen ikke ble videreført i disponeringsbrevet fra Politidirektoratet
til Politiets utlendingsenhet og politimestrene. Disse medlemmer viser
til at statsråd Anundsen opplyste i kontrollhøringen at han allerede
hadde gjennomført endringer for å bedre kontrollen og oppfølgingen
av tildelingsbrevet i fremtidig styringsdialog. Disse medlemmer mener
den fremstillingen statsråden ga av saken, var meget presis og basert på
den kunnskap statsråden hadde da Stortinget ble informert. Disse
medlemmer viser videre til at det ikke på disse tidspunktene
var noe i det tallmaterialet departementet var i besittelse av,
som tydet på at Politidirektoratet ikke hadde fulgt føringen i tildelingsbrevet.
Det var derfor ikke grunn til å følge det særlig opp i forhold til
andre deler av tildelingsbrevet.
Disse medlemmer mener statsråd
Anundsen opplyste Stortinget tilfredsstillende også i de spørsmålene
som ble stilt gjennom Stortingets spørsmålsordning. Det foreligger
ikke dokumentasjon på at de tiltak og omprioriteringer PU gjorde
for å nå måltallet, ville ha særlig betydning for retur av lengeværende
barn. Informasjon om antall utsendelser og returpraksis til Nigeria
ble først aktualisert i oktober ved rapporten datert 8. oktober
2014. Returpraksisen til Afghanistan utviklet seg over tid, med
relativt få månedlige uttransporter.
Disse medlemmer legger videre
til grunn at de opplysningene som ble gitt var fullgode i forhold til
de spørsmålene som ble stilt. Det vil være vanskelig å hevde at
opplysningsplikten til en statsråd strekker seg så langt at han
er forpliktet til å oppdatere Stortinget løpende om nye tall om
en senere periode enn det svarene har forholdt seg til. Det er imidlertid avgjørende
at en statsråd opplyser Stortinget basert på de opplysninger som
foreligger på svartidspunktet. Disse medlemmer mener
det er klart at statsråd Anundsen gjorde det.
Disse medlemmer viser videre
til at det i merknaden fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti oppstilles en forventning om at en
statsråd ikke kan forholde seg til klare meldinger fra underliggende
etater om deres forståelse av tildelingsbrevet. I brev av 8. desember
2014 fra Politidirektoratet, som også tjener som grunnlag for store
deler av statsrådens svar til komiteen, skriver Politidirektoratet
to steder svært tydelig at de har oppfattet styringssignalene i
tildelingsbrevet. Statsråden svarer helt konkret i brevet til komiteen
at det er Politidirektoratet som opplyser at de har forstått føringene.
At det skal foreligge brudd på opplysningsplikten når en statsråd
viderebringer en underliggende etats forståelse av tildelingsbrevet i
sitats form, må bero på en alvorlig misforståelse av opplysingspliktens
omfang. Å viderebringe et slikt sitat er ikke brudd på en statsråds
opplysningsplikt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser
til at det normale og ordinære er at statsråder innhenter informasjon
fra underliggende organer, som så formidles videre til Stortinget.
Flertallet understreker at statsråder
selv har ansvaret for å sikre at den informasjon de får fra sine underliggende
organer er korrekt. Videreformidling av uriktig eller villedende
informasjon til Stortinget er objektivt sett brudd på opplysningsplikten.
Flertallet vil advare mot den
åpningen for ansvarsfraskrivelse som ligger i den forståelsen av
opplysningsplikten som medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet
legger til grunn i sin foregående merknad.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har ikke tatt sikte på å utrede opplysningsplikten
i Grunnloven § 82 i sin fulle bredde.
Disse medlemmer har utelukkende
behandlet de sider som kan sies å vedrøre denne kontrollsaken.
Komiteen vil her vise
til hvordan opplysningsplikten er å forstå. Statsråders opplysningsplikt overfor
Stortinget har siden 2007 vært nedfelt i Grunnloven § 82. Grunnloven
§ 82 lyder slik:
«Regjeringen skal meddele Stortinget alle de opplysninger
som er nødvendige for behandlingen av de saker den fremlegger. Intet
medlem av statsrådet må fremlegge uriktige eller villedende opplysninger for
Stortinget eller dets organer.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til forrige avsnitt og vil avstå
fra en videre forfatningsmessig utlegning, da det etter disse
medlemmers oppfatning ikke har betydning for saken, idet
de finner at intet medlem av statsrådet har fremlagt uriktige eller
villedende opplysninger for Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil
understreke at opplysningsplikten med dette utvetydig er en rettsregel.
Inntil kodifiseringen i 2007 var det fortsatt et visst rom for å
argumentere for at opplysningsplikten kun var en politisk norm, og
ikke en rettsregel.
Opplysningsplikten i Grunnloven § 82 må sees
i sammenheng med ansvarlighetsloven § 9. Ansvarlighetsloven § 9
lyder slik:
«Undlater noget medlem av Statsrådet under behandlingen
av en sak å gi oplysninger som har betydning for saken, eller gir
han uriktige oplysninger, straffes han med bøter eller med fengsel
inntil 5 år.
Det medlem av statsrådet som misligholder
sin opplysningsplikt overfor Stortinget, straffes med bøter eller
med fengsel inntil 5 år.»
Opplysningsplikten som rettsregel er med det koblet
til en hjemmel for straff ved overtredelse.
Flertallet vil nevne at den subjektive
skyldgraden som kreves for fellelse etter ansvarlighetsloven § 9,
er forsett eller uaktsomhet. Dette følger av ansvarlighetsloven
§ 4. Ansvarlighetsloven § 4 lyder slik:
«Bestemmelsene i denne lovs 2net og 3dje kapittel
kommer også til anvendelse på den handling som er forøvet av uaktsomhet,
såfremt det ikke uttrykkelig er bestemt at bare den forsettlige
handling er straffbar.»
Flertallet nevner her at forsett
i strafferetten er å forstå som viten eller vilje om overtredelse
av den objektive gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Uaktsomhet
er å forstå som klanderverdig uforsiktighet.
Som tidligere omtalt, mener komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstrepartiat statsråden har bidratt til å villede
Stortinget, og på minst et punkt gitt Stortinget uriktig informasjon. Disse
medlemmer anser etter dette at statsråden ikke har overholdt
sin opplysningsplikt slik den følger av Grunnloven § 82.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget står fritt til selv å velge reaksjonsform om Stortinget
mener at en statsråd har brutt opplysningsplikten.
Disse medlemmer mener at denne
saken ikke er av en slik karakter at en anmodning til Stortingets
ansvarskommisjon om å gjøre nærmere vurderinger er det mest egnede
virkemiddelet å gripe til.
Disse medlemmer anser likevel
at statsrådens håndtering er svært kritikkverdig.
Komiteenviser til at det norske politiske systemet
er bygget opp på en slik måte at regjeringen styrer forvaltningen
og har tilgang på de store ressursene og den ekspertisen som det
medfører. For å veie opp for regjeringens betydelige ressursovertak
er det lang og fast tradisjon for at Stortinget lojalt informeres
av regjeringen om fakta i de saker som regjeringen legger frem for
Stortinget. Det er også lang og fast tradisjon for at Stortinget
av regjeringen gis informasjon som ikke er uriktig og som ikke er
villedende. Dette gjelder uavhengig av foranledningen til at Stortinget
gis informasjon i det aktuelle tilfellet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at Stortinget ikke selv må utrede eller kryssjekke de faktaopplysninger
som kommer fra regjeringen. Stortinget har begrenset utredningskapasitet.
Regjeringen og forvaltningens utredningskapasitet er svært mye større.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre,
Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, understreker
at saksfeltet som er bakteppet for denne kontrollsaken – utlendingsfeltet
– dreier seg om skjebnen til enkeltmennesker. I debatten om lengeværende
asylbarn har det i 2014 ved to anledninger vært fremmet forslag
i Stortinget om å stille i bero sakene til alle lengeværende barn
i påvente av at det nye regelverket skulle komme på plass og tre
i kraft. Komiteen bemerker at den informasjon som
statsråden har gitt i tilknytning til denne saken, kan ha hatt betydning
for stemmegivningen i Stortinget. Statsrådens informasjon kan også
ha hatt betydning for andre politiske initiativer som kunne medført andre
løsninger for de barna som det her angår.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet kan ikke slutte seg til en spekulasjonspreget
kritikk og vurdering av eventuelle skadevirkninger ved at den rød-grønne
regjerings utlendingspolitikk ikke ble erstattet av ny politikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har gjennom sine
undersøkelser i denne saken ikke kunnet lite på at informasjonen som
kommer fra statsråden gir et balansert bilde. Det samlede inntrykket
er at statsråd Anders Anundsen i denne saken over tid og ved flere
anledninger har informert Stortinget på et vis som har vært meget
kritikkverdig, og som kan ha hatt direkte betydning for enkeltmenneskers
livsløp.
Disse medlemmer har etter dette
ikke tillit til statsråd Anders Anundsen og innstiller derfor på at
Stortinget fatter vedtak med følgende innhold:
«Justis- og beredskapsminister
Anders Anundsen har gjennom den informasjon han har gitt Stortinget
vedrørende utsendelse av lengeværende barn, ikke overholdt opplysningsplikten.
Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har ikke Stortingets tillit.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartietviser til
sine merknader og finner ikke grunnlag for den kritikken som fremkommer
i merknadene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti. Statsråden har klart oppfylt sin opplysningsplikt
overfor Stortinget, og statsråden har forholdt seg til de vedtak
Stortinget har fattet.
Disse medlemmer foreslår på denne
bakgrunn at saken vedlegges protokollen.
Komiteens medlem fraKristelig Folkeparti viser
til at statsråden har uttalt seg til Stortinget flere ganger uten
å gi alle de opplysninger som er nødvendig og tilstrekkelig for
å opplyse saken på en slik måte at Stortinget kan danne seg et korrekt og
dekkende bilde av sakens realiteter. Dette medlem kan
fastslå at statsråden ikke har gitt dekkende informasjon til Stortinget,
og dette medlem vil videre understreke at statsråden
har et selvstendig ansvar for å opplyse om den usikkerhet som opplysninger
kan være beheftet med, jf. blant annet Innst. S. nr. 210 (2002–2003)
punkt 4.6 om regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget.
Dette medlem er av den oppfatning
at de utsendelser av lengeværende barn som ble gjennomført i 2014,
og spesielt 2. halvår, ikke synes å være i samsvar med det statsråden
har gitt uttrykk for i Stortinget. Dette er svært alvorlig og sterkt
kritikkverdig. Samtidig er dette medlem av den oppfatning
at det ikke uten videre kan dokumenteres at statsråden hadde kjennskap
til noen annen informasjon enn den han formidlet til Stortinget. Dette
medlem mener således at statsråden ikke påviselig har formidlet
informasjon som han visste ikke var riktig. Samtidig mener dette
medlem det er kritikkverdig at en statsråd gjennom et helt
år med jevnlige dialogmøter med politietaten ikke på noe tidspunkt
har lagt vekt på hvordan det som defineres som «en klar politikkendring»,
blir fulgt opp i praksis. Dette medlem mener det
er urovekkende og kritikkverdig at statsråden uten videre går ut
fra at politikkendringen har skjedd med bakgrunn i endringen i tildelingsbrevet som
ble sendt ut i januar.
Dette medlem registrerer statsrådens
uttalelse i Stortingets møte 2. desember 2014 hvor han beklaget
at prioriteringsendringen i tildelingsbrevet ikke var fulgt opp
av POD og dets underliggende etat. Dette medlem har
merket seg statsrådens uttalelse til komiteen i høringen 6. februar
2015 hvor han understreket at det er behov for «å følge opp nye styringssignaler
bedre og forsikre seg om at disse faktisk er oppfattet». Dette
medlem har videre merket seg at statsråden under høringen
uttalte at «saken har gitt grunnlag for læring og forbedring av rutiner
og styring på feltet». Dette medlem ser at statsråden
her til en viss grad synes å erkjenne at det har vært vesentlige
mangler og svakheter ved håndteringen knyttet til helt sentrale
sider ved den politiske styringen av denne saken.
Dette medlemvil
understreke at statsråd Anundsen i denne saken har informert
Stortinget på en måte som er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig. Det
synes likevel ikke som om statsråden bevisst har gitt Stortinget
informasjon som han visste var feil.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:
«Stortinget mener det er svært alvorlig og sterkt kritikkverdig
at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende
informasjon til Stortinget i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.»
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at kontrollsaken knyttet til utsendelse av lengeværende asylbarn
har avdekket en rekke kritikkverdige forhold. Dels er det avdekket
at statsråden ikke har gitt tilstrekkelige opplysninger til Stortinget,
og dels er det avdekket at statsrådens underliggende etater ikke
har forstått, villet forstå eller fulgt opp de instrukser og den
politikkendring statsråden har varslet. Det er også avdekket at
statsråden gjorde lite for å forsikre seg om at den avtalte og varslede
politikkendring faktisk ble fulgt opp. I tillegg er det avdekket at
det ble sendt ut et betydelig antall lengeværende asylbarn i løpet
av høsten 2014, noe som ikke synes å være i samsvar med det statsråden
selv gav uttrykk for i Stortinget ved flere anledninger.
Dette medlem viser til at statsråden
på alle disse punktene både har beklaget og erkjent at det har vært
til dels store mangler knyttet til den overordnede styring av disse
problemstillingene.
Dette medlem er imidlertid bekymret
over at det som følge av den manglende styring og uteblivelse av
den politikkendring et flertall i Stortinget står bak, ble sendt
ut asylbarn høsten 2014 som kunne fått bli, gitt at den varslede
politikkendring hadde blitt iverksatt. Dette medlem tar
det for gitt at statsråden snarest iverksetter nødvendige tiltak
som sikrer disse barna.
Dette medlem viser til at Arbeiderpartiets
leder Jonas Gahr Støre som partiets hovedbegrunnelse for å støtte
et mistillitsforslag mot justis- og beredskapsministeren uttalte
til Dagsrevyen 18. mars 2015 at: «Justisministeren har beskrevet
en politikkendring som vi nå vet ikke har funnet sted».
Dette medlem mener at dersom
en slik begrunnelse skal legges til grunn for mistillit, har man etablert
en helt ny parlamentarisk praksis. Det er rimelig enkelt å vise
til en rekke såkalte politikkendringer den forrige regjering varslet,
som ikke fant sted. Dette gjelder ikke minst for Støre selv som
bl.a. varslet en kreftgaranti som aldri fant sted, eller bygging
av 12 000 sykehjemsplasser som heller aldri fant sted. Dette
medlem mener at det er sterkt kritikkverdig at varslede
politikkendringer som et flertall i Stortinget står bak, ikke blir
fulgt opp av den sittende regjering, men at det i seg selv ikke
er et grunnlag for mistillit.
Dette medlem viser også til at
den faktiske politikkendringen nå har funnet sted, ved at det 5. desember
2014 ble fastsatt en ny§ 8-5 i forskriften
til utlendingsloven § 38 hvor det utvetydig slås fast atbarnets botid og tilknytning til Norge skal
tillegges større vekt enn i dag ved avveiing mot innvandringsregulerende
hensyn, og hvor endringen har til hensikt å muliggjøre opphold for
flere lengeværende barn. Den politikkendring dette medfører, sikrer
langt bedre rettigheter for lengeværende asylbarn enn det som var
tilfellet under den forrige regjering, og som Arbeiderpartiets nestleder
Helga Pedersen til NRK så sent som 6. februar 2015 fastslår at ligger
fast.
Dette medlem mener likevel at
statsråd Anundsen i denne saken har opptrådt på en måte
som er sterkt kritikkverdig. Spørsmålet er om statsråden har brutt
sin opplysningsplikt slik den følger av Grunnloven § 82. Dette
medlem mener at det kan diskuteres, men har etter en helhetsvurdering kommet
til at det ikke er åpenbart at det er tilfellet. I et slikt tvilstilfelle
er det naturlig at tvilen kommer statsråd Anundsen til gode.
Dette medlemfremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig
at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen ikke har gitt dekkende
informasjon til Stortinget, og ikke sørget for at den varslede politikkendring
ble fulgt, i saken om utsendelse av lengeværende asylbarn.»
Komiteens medlem fra Miljøpartiet De
Grønne mener det er kommet tydelig fram både av debatter
i Stortinget i løpet av 2014 og Stortingets kontrollhøring 6. februar
2015 at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har utvist
liten interesse for å oppklare usikkerhet og avklare sprikende forventninger
til regjeringens politikk angående utsendelse av lengeværende asylbarn.
Dette medlem mener det er særlig
alvorlig at statsråd Anundsen ikke har sørget for større åpenhet og
klarhet rundt et saksområde hvor Stortinget og offentligheten har
så stor interesse. Et kjernepunkt i saken er at det ble skapt forventninger
i offentligheten om at færre lengeværende barn skulle sendes ut
av landet, som følge av avtalen med støttepartiene Venstre
og Kristelig Folkeparti om forskriftsendringer for å legge mer vekt
på barnets beste. Dette medlem mener statsråden burde
ha forutsett behovet for å korrigere og klargjøre dette inntrykket
overfor Stortinget tidligere enn i trontaledebatten 6. oktober 2014.
Til og med oktober hadde så mange som 76 barn med oppholdstid over
fire år blitt uttransportert i 2014.
Dette medlem minner om at når
det gjelder hvorvidt opplysningsplikten er overholdt eller ikke, er
det innholdet i informasjonen som Stortinget får som er avgjørende,
ikke innholdet i politikken det informeres om. Dette medlem mener
at statsråd Anundsen i trontaledebatten 6. oktober 2014, referert tidligere
(s. 5), ser ut til å gi en oppriktig gjengivelse både av sin tolkning
av samarbeidsavtalen og av hvor lite regjeringen har foretatt seg
for at færre lengeværende barn skal bli sendt ut. Her gjør statsråden
det klart at regjeringen kun har såkalt «myket opp fokuset» i tildelingsbrevet
til POD, slik at lengeværende barn spesifikt ikke blir prioritert
for utsendelse mer enn barnefamilier generelt. Dette medlem minner
om at i det samme innlegget viste statsråden til at økte generelle
måltall fører til at også flere (lengeværende) asylbarn blir sendt
ut, med henvisning til at barnefamilier fortsatt er en prioritert
gruppe for utsendelse.
Dette medlem mener det er kritikkverdig
at statsråden ikke selv så behovet for å gi flere opplysninger i
dette eller senere innlegg i Stortinget, som å informere om tiltaksplanen
som PU utformet for å nå måltallet for 2014, og at denne spesifikt ikke skjermet lengeværende barn. Dette
medlem mener likevel at det aller vesentligste for å forklare
økt utsendelse av lengeværende barn, som har vært kjernen i Stortingets
bekymring, er forklart i de opplysningene Stortinget fikk om at
barnefamilier, inkludert lengeværende barn, fortsatt er en prioritert
gruppe for utsendelse ved siden av (og ikke underordnet) blant andre
kriminelle, i en situasjon hvor måltallene for tvangsreturer i tillegg
økes.
Dette medlem mener at det er
særlig kritikkverdig at statsråden har vært så uklar og til dels
villedende overfor Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité
om den såkalte returmuligheten som «åpnet seg» til Afghanistan. Dette
medlem mener imidlertid ikke at statsråden med det uklare
uttrykket «åpnet seg en mulighet» kan sies å ha framlagt uriktige opplysninger
for Stortinget. Denne informasjonen er etter dette medlems syn
heller ikke sentral nok for sakens kjerne til å gi grunnlag for
mistillit på bakgrunn av å være villedende informasjon, jf. Grunnloven
§ 82.
Dette medlem mener at Stortinget
etter opplysningsplikten nedfelt i Grunnloven § 82 må kunne forvente
at regjeringsmedlemmer foretar seg mer enn det statsråd Anundsen
har gjort for å holde seg selv og Stortinget oppdatert, og for å
sørge for at beskjeder på sentrale politikkområder blir forstått
og fulgt opp av underliggende etater. Dette medlem mener
imidlertid at Stortinget har fått tilstrekkelig riktig informasjon
til å kunne både forstå og til dels forutsi økte returer av lengeværende
asylbarn i 2014.
Dette medlem minner om at et
flertall i Stortingets finanskomité sluttet seg til regjeringens
forslag i Revidert nasjonalbudsjett for 2014 om å øke måltallet
for antall tvangsreturer med ytterligere 400 personer i 2014, fra
6 700 til 7 100, uten at det ble presisert at lengeværende barn
skulle skjermes. De eneste to partier som ikke sluttet seg til økningen
av måltallet, var Miljøpartiet De Grønne (som ikke sitter i komiteen)
og Sosialistisk Venstreparti. Stortinget traff vedtak om dette 20.
juni 2014.
Dette medlem stiller seg undrende
til at flere av partiene i det samme stortingsflertallet i ettertid har
vært overrasket over at økning i måltallet førte til at flere lengeværende
barn ble sendt ut, som del av en generelt prioritert gruppe for
utsendelse (barnefamilier). I kontrollhøringen 6. februar 2015 kom
det fram at omprioriteringer av ressurser i PU, som kan ha bidratt
til at flere barnefamilier ble sendt ut i 2014, kan knyttes til
etatens utfordringer med å nå måltallene for tvangsreturer etter
den plutselige økningen som Stortinget gjorde i mai 2014. Dette
medlem mener derfor at flere partier på Stortinget har grunn
til å ta selvkritikk i denne saken.
Dette medlem konstaterer til
slutt at kontrollhøringen 6. februar 2015 viste tydelig i hvor stor grad
norsk asylpolitikk blir styrt etter måltall. Statsråd Anundsen burde
ha vært langt tydeligere ved flere anledninger på hvor høyt regjeringen
fokuserer på nettopp måltall foran andre hensyn, slik at Stortinget kunne
fått muligheten til eventuelt å skjerme enkeltgrupper i større grad.
Kontrollhøringen har også vist tydelig hvor svakt rettsvern særlig
lengeværende asylbarn i Norge har i møte med et effektivt apparat som
i så stor grad styres etter tall.
Dette medlem viser for øvrig
til andre merknader sammen med flertallet i komiteen.