Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud
og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
viser til at Helse- og omsorgsdepartementet i Prop. 59 L (2014–2015)
foreslår å endre folketrygdloven § 5-7 om stønad til dekning av
utgifter til undersøkelse og behandling hos psykolog som er godkjent
spesialist i klinisk psykologi og som har avtale om driftsstilskudd med
et regionalt helseforetak. Det er i dag et vilkår for rett til stønad
at medlemmet er henvist fra lege eller barnevernsadministrasjonens
leder. Komiteen viser til at Helse- og omsorgsdepartementet
i proposisjonen nå foreslår at også henvisninger fra psykologer
skal kunne utløse refusjon.
Komiteen viser videre til at
forslaget ble sendt på offentlig høring 5. juni 2013 med frist 10. september
2013. Komiteen merker seg at hensikten med forslaget
er å gi mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer bedre muligheter
til å ta vare på egen helse. Hovedmålet med lovendringen er å forenkle
veien inn til spesialisthelsetjenesten for personer med psykiske problemer
og rusmiddelproblemer, og å forebygge dobbeltarbeid for primærhelsetjenesten. Komiteen merker
seg også at forslaget skal bidra til å gjøre det enklere for barn
og unge å få nødvendig hjelp.
Komiteen viser videre til at
28 høringsinstanser uttalte seg, og at disse i hovedsak var positive eller
ikke hadde innsigelser til prinsippet om å la psykologer henvise.
I høringssvaret fra Helsedirektoratet angående forslaget
om at pasienter skal kunne henvises til relevante områder innen
spesialisthelsetjenesten direkte fra psykolog, uttales følgende:
«Det mottatte forslaget anses som godt begrunnet
og direktoratet ser positivt på at psykologer skal kunne få henvisningsrett».
Videre støtter også Den norske legeforeningen forslaget
på generelt grunnlag.
Komiteen er kjent med at psykologer
har spesialisert fagkunnskap om psykisk helse, og viser videre til
høringssvaret fra Kirkens Bymisjon som utdypende uttaler:
«Psykologen vil som behandler ofte kjenne sykehistorien
og de aktuelle problemene bedre enn fastlegen og ha bedre generell
kompetanse om psykiske lidelser. En henvisningsrett til psykologene
vil således ikke bare frigjøre tid til klinisk arbeid for fastlegene,
men også redusere den tid spesialisthelsetjenesten bruker på å innhente
utdypende opplysninger i forbindelse med vurderingsarbeidet».
Komiteen registrerer at forslaget
fra regjeringen i Prop. 59 L (2014–2015) er noe annerledes enn forslaget
departementet sendte på høring. Komiteen viser til
at departementets forslag opprinnelig begrenset hvilke psykologers
henvisning som skulle kunne utløse en refusjon. Komiteen merker
seg at de tidligere foreslåtte begrensningene knyttet til «psykologens
kliniske virksomhet, arbeidssted og avtale med kommune eller regionalt
helseforetak» nå er endret til psykologer generelt.
Komiteen registrerer også at
det foreslås to mindre endringer i folketrygloven § 5-7. Det er
i dag i loven § 5-7 første ledd brukt betegnelsen «godkjent spesialist
i klinisk psykologi». Komiteen merker seg at departementet
foreslår å endre denne betegnelsen til «godkjent psykologspesialist»
på bakgrunn av det nye reglementet for spesialistutdanningen for
psykologer vedtatt på landsmøtet i Norsk Psykologforening i november
2013. Videre merker komiteen seg at det i loven § 5-7
andre ledd er foreslått en mindre endring for å sikre at lovverket
henviser til riktig bestemmelse i loven om spesialisthelsetjenesten § 2-1.
Komiteen viser til at disse lovendringene
etter departementets syn ikke innehar noen stor betydning for omfanget
av antall refusjoner.
Komiteen registrerer at departementet
som konsekvens av forslaget om å endre folketrygdloven § 5-7, også
foreslår å endre forskrift med hjemmel i folketrygdloven § 5-7 om
stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos
psykolog. Vilkårene i lovbestemmelsen er gjengitt i nevnte forskrift,
og komiteen viser til at det også er foreslått å
endre denne forskrift tilsvarende lovbestemmelsen.
Komiteen registrerer også at
forskrift med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven – poliklinikkforskriften
– foreslås endret, slik at henvisning til psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert
rusbehandling (TSB) også kan innbefatte at pasienten er henvist
fra psykolog.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regjeringens forslag vil innebære at psykologer skal kunne
skrive henvisninger til spesialisthelsetjenesten, med den virkning
at det offentlige yter stønad til behandlingen. Flertallet støtter regjeringens
initiativ, og viser til at hovedformålet med lovendringen er å gjøre
veien til spesialisthelsetjenesten kortere for personer med psykiske
lidelser og rusmiddelproblemer.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, vil fremheve at
et overordnet mål for regjeringen er at mennesker med psykiske lidelser
skal ha gode muligheter til å ta vare på egen helse. Dette flertallet viser
til at dersom en pasient har behov for behandling i spesialisthelsetjenesten,
er det i dag praksis at pasienten må innom fastlegen. Dette
flertallet mener dette er en byråkratisk ordning som innebærer
unødvendig bruk av samfunnets ressurser og gjør veien til behandling
eller utredning lang for dem som har behov for hjelp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser videre til at et av hovedformålene med lovutkastet er at de psykologene
som først kommer i kontakt med pasienten, og som kjenner pasienten
best, ved behov skal kunne gi ham eller henne en henvisning som
utløser refusjon. Dette vil spare tid for pasienten, og vil bidra
til å avlaste fastlegene.
Flertallet viser til at forslaget
innebærer at også psykologer i PP-tjenesten og barnevernet omfattes
av ordningen. Flertallet mener disse yrkesgruppene
har en nøkkelrolle i å se barn og unge som bør få hjelp, og vil
fremheve viktigheten av at barn og unge skal slippe å fortelle sin
historie flere ganger før de møter en spesialist. Flertallet merker
seg at regjeringen dermed går lenger enn det den forrige regjeringen
foreslo, og viser til at de rød-grønne partiene ønsket kun å gi
henvisningsrett til offentlig ansatte psykologer eller som utøver
sin virksomhet etter avtale med kommunen eller regionale helseforetak.
Flertallet støtter endringen
fra høringsnotatet som innebærer at alle psykologer skal kunne gis rett
til å skrive henvisninger etter folketrygdloven § 5-7. Flertallet vil
påpeke at alle psykologer har selvstendig behandlingsansvar, høy
kompetanse på psykisk helse og rus og omfattende diagnostisk kompetanse. Flertallet mener
videre at en forskjellsbehandling basert på arbeidssted vil kunne
virke tilfeldig, i tillegg til at det er unødvendig byråkratisk
og vanskelig å håndtere både for helsepersonell og byråkrati. Flertallet mener
at lovendringen vil bidra til å redusere unødvendig venting for
pasientene og hindre dobbeltarbeid i primærhelsetjenesten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener forslaget
bidrar til å gi et løft for pasienter med rusproblemer og psykiske
problemer, og er en klar forenkling for pasientene. Dette
flertallet vil vise til at forslaget er i tråd med regjeringens
hovedmål om å prioritere bedre behandling og forebygging innen psykisk
helse- og rusfeltet. Dette flertallet viser til at
regjeringen gjennom de to siste budsjettene har styrket tilbudet
til pasienter innenfor rus og psykisk helse. Dette flertallet vil
spesielt vise til at regjeringen i budsjettet for 2015 videreførte
rekrutteringstilskuddet til kommunene, som gir rom for å rekruttere
om lag 40 nye psykologstillinger i 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
på bakgrunn av innkomne høringsuttalelser støtte endringsforslaget
i Prop. 59 L (2014–2015). Å gi psykologer henvisningsrett til deler
av spesialisthelsetjenesten er et tiltak som kommer pasientene til
gode, samtidig som det innebærer en forenkling og avbyråkratisering. Disse
medlemmer viser til at psykologer i dag må sørge for at
pasientene har henvisning fra lege for å tilbys behandling i spesialisthelsetjenesten.
For mange pasienter er det en ekstra belastning å måtte fortelle
om sin situasjon til flere behandlere for å få nødvendig hjelp. Disse medlemmer viser
også til at det i noen tilfeller kan ta tid å få legeavtale. Ved
å gi psykologer henvisningsrett slipper pasientene denne belastningen.
Disse medlemmer minner om intensjonen
i det opprinnelige høringsforslaget fra departementet – som avgrenset
hvilke psykologer som skulle få henvisningsrett med utgangspunkt
i deres kliniske virksomhet, arbeidssted og avtale med kommune eller
regionalt helseforetak. Disse medlemmer vil fremheve
viktigheten av at regelverket håndheves rettferdig og korrekt, og mener
forslaget som er fremmet ivaretar dette hensynet på en god måte. Disse
medlemmer støtter en utvidelse av den foreslåtte avgrensningen,
men vil imidlertid understreke noen utfordringer knyttet til endringen.
Disse medlemmer støtter de øvrige forslagene
til endringer slik de fremkommer i proposisjonen.
Komiteen mener deler
av dagens psykologpraksis i for liten grad er integrert i den øvrige primær-
og spesialisthelsetjenesten. En egen henvisningsrett for psykologer
må ikke bidra til en ytterligere fragmentering og oppdeling av helsetjenesten,
men heller sørge for en mer helhetlig tjeneste hvor aktører jobber
sammen til det beste for pasienten. Komiteen peker
på at et tettere samarbeid med fastleger er en nødvendig forutsetning
for å oppnå et helhetlig tilbud til pasienten.
Komiteen mener videre det er
viktig å påpeke at psykologer er en sammensatt gruppe med ulike
spesialiseringer. Innenfor enkelte spesialiseringer er behandling
og konsultasjoner med mennesker med psykiske lidelser ikke en primæroppgave. Komiteen vil
derfor påpeke at å gi psykologer generelt en henvisningsrett til deler
av spesialisthelsetjenesten først og fremst er ment som et tiltak
som skal komme pasienter til gode gjennom å sikre gode og raske
pasientforløp. Utøvelse av denne henvisningsretten forutsettes å
bli praktisert i tråd med intensjonen.