1.1 Innledning

Helse- og omsorgsdepartementet foreslår i proposisjonen å endre helsepersonelloven § 51 om vilkår for spesialistgodkjenning.

Helsedirektoratet sendte i 2014 på høring forslag til ulike modeller for en endret spesialistutdanning for leger. Det ble forutsatt at nye løsninger vil kreve endringer i gjeldende forskrifter.

Lovendringen som foreslås i proposisjonen vil gi en klar lovhjemmel til å forskriftsregulere ny ordning for spesialistutdanning for leger. Bestemmelsen som foreslås er mer detaljert og noe mer omfattende enn gjeldende forskriftshjemmel. Departementet vil sende forslag til nye forskrifter på høring når endringer i legers spesialistutdanning er besluttet.

Det er Helse- og omsorgsdepartementet som beslutter hvilke spesialiteter vi skal ha og hva som skal være læringsmål og innhold i utdanningen. Helsedirektoratet godkjenner utdanningsinstitusjoner, og kan trekke godkjenning tilbake eller gi enheten endret status. Helsedirektoratet gir også godkjenning til den enkelte spesialist. Legeforeningen gir anbefalinger til myndighetene om spesialitetsstruktur, nye spesialiteter, endring i spesialistreglene, tjenestekrav, ferdighetskrav og kurskrav. De gir også Helsedirektoratet råd om godkjenning av utdanningsinstitusjoner.

1.2 Spesialistutdanningen for helsepersonell

1.2.1 Gjeldende rett

• Helsepersonelloven § 51 gir departementet hjemmel til å vedta forskrifter om vilkår for spesialistgodkjenning av leger og annet autorisert helsepersonell.

• Godkjenning av legespesialister er regulert i helsepersonelloven § 53. Det følger av denne bestemmelsen at «Helsedirektoratet eller den det bemyndiger gir autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning mot nærmere fastsatt godtgjørelse». Helsedirektoratet overtok godkjenningsordningen (fra Legeforeningen) for legespesialister, tannleger og optikere i 2011.

• Regler om spesialistgodkjenning av leger er i dag regulert i forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell og turnusstillinger for leger.

• Turnusforskriften har også regler av betydning for spesialistutdanningen for leger.

1.2.2 Endringer i spesialistutdanningen for leger

Da Stortinget behandlet Ot.prp. nr. 83 (2008–2009), jf. Innst. O. nr. 122 (2008–2009) ble det vedtatt å be regjeringen legge frem en egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsevesenet.

På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Helsedirektoratet vurdert behovet for endringer i legers spesialitetsstruktur og -innhold. Det var en premiss fra departementet at direktoratet skulle foreslå en fremtidsrettet spesialitetsstruktur og spesialistutdanning, og at gjennomgangen blant annet skulle ta opp i seg hovedretningen som ligger til grunn i samhandlingsreformen, helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven fra 2011.

Direktoratets forslag om fremtidens legespesialister ble sendt på høring i 2014. Det ble ikke fremmet konkrete forslag om endringer i lov- eller forskrift.

På bakgrunn av høringen oversendte Helsedirektoratet i november 2014 sitt endelige forslag i utredningen «Fremtidens spesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og ‑innhold».

Det overordnede målet med endringene som Helsedirektoratet foreslår er en bedre kvalitet i diagnostisering, behandling og oppfølging av pasientene, med god samhandling mellom nivåene. Hensynet til å bedre pasientsikkerheten har stått sentralt. En god spesialistutdanning og spesialister med høy og riktig kompetanse vurderes som et viktig virkemiddel for å oppnå disse målene.

Helsedirektoratet har tre hovedforslag:

• ny tredelt spesialistutdanning

• forbedring av spesialistutdanningen

• endret rolle- og ansvarsfordeling mellom de aktørene som er involvert i arbeidet med spesialitetsstruktur og spesialistutdanningen av leger

Den foreslåtte spesialistutdanningen består av:

• et tredelt spesialiseringsløp bestående av del 1 med en felles kompetanseplattform for alle spesialiteter, del 2 med felles faglig kompetanseplattform for grupper av spesialiteter og del 3 med et spesialiseringsløp som er unikt for den enkelte spesialitet

• et sett av gjennomgående obligatoriske kompetansemoduler av ikke-medisinskfaglig art, men som er nødvendige for å utøve legerollen på en god måte

Det skal legges større vekt på læringsmål og obligatorisk etterutdanning. Det legges opp til mer strukturerte og effektive utdanningsløp med en minimumsramme for utdanningstiden i de enkelte spesialiteter som ligger innenfor EØS-regelverkets krav. Det vil imidlertid være vurderingene av hvorvidt læringsmålene er oppfylt som vil avgjøre spesialiseringslengden for den enkelte.

Den overordnete styringen av spesialistområdet skal etter forslaget ivaretas av Helsedirektoratet, med delegert myndighet fra Helse- og omsorgsdepartementet.

1.2.3 Departementets vurderinger

Departementet har ikke tatt stilling til omleggingen av spesialistutdanningen. De utredede modellene innebærer imidlertid at det vil være nødvendig å endre gjeldende forskrifter om spesialistutdanning med hensyn til struktur for spesialistutdanningen, roller for de ulike aktørene, beslutningsmyndighet, beslutningsprosedyrer m.m. Blant annet vil det kunne bli tale om å fastsette regler som regulerer beslutningsmyndighet, klageadgang eller andre rettigheter for leger som er under spesialisering eller som søker godkjenning som spesialist. Det vil også kunne bli tale om å regulere vedtaksmyndigheten og klageadgangen med hensyn til godkjenning av utdanningsinstitusjoner. Hvilke konkrete endringer det vil være nødvendig eller hensiktsmessig å forskriftsregulere, må vurderes når departementet har tatt stilling til ny modell for spesialistutdanningen.

Det kan stilles spørsmål ved om gjeldende helsepersonellov § 51 om vilkår for spesialistgodkjenning gir tilstrekkelig hjemmel for å vedta forskrifter om alle de endringene som direktoratet foreslår. Det kan bli behov for å fastsette regler som kanskje ikke kan innfortolkes som «vilkår for godkjenning». Da det er tale om en større reform av dagens spesialistutdanning for leger, er det særlig viktig at departementet har en klar og tilstrekkelig hjemmel for å kunne gi forskrifter som gjennomfører den nye utdanningsstrukturen. Denne hjemmelen bør være på plass før forslag til nye forskrifter utarbeides og sendes på høring.

På bakgrunn av gjeldende forskrifter og Helsedirektoratets forslag til ny modell for spesialistutdanningen for leger må det antas at det kan bli behov for å gi bestemmelser om utdanningen, utdanningsinstitusjonene, opptak i utdanningsstillinger og godkjenning av spesialister.

Departementet foreslår en ny forskriftshjemmel. De fleste av forholdene som angis i den nye bestemmelsen, omfattes allerede av dagens forskriftshjemmel. Det kan imidlertid bli aktuelt å regulere forhold som ikke nødvendigvis omfattes av ordlyden i gjeldende forskriftsbestemmelse. Bestemmelsen som foreslås er derfor mer detaljert og noe mer omfattende enn gjeldende forskriftshjemmel.

Departementet presiserer at det etter forslaget kan vedtas forskrifter om disse spørsmålene, men at det ikke skal være et krav at departementet skal vedta slike forskrifter.

Departementet foreslår videre at det skal være adgang til å delegere beslutningsmyndighet til Helsedirektoratet eller andre organer.

Departementet vil sende forslag til nye forskrifter om spesialistutdanning på høring når modellen er ferdig utredet og besluttet.

1.3 Andre lovendringer

1.3.1 Helsepersonelloven § 46 om elektronisk pasientjournal

Departementet foreslår å oppheve helsepersonelloven § 46 fordi den er blitt overflødig og misvisende etter vedtakelsen av pasientjournalloven. Helsepersonelloven § 46 første ledd fastslår at pasientjournal kan føres elektronisk. Etter andre ledd kan Kongen i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille krav om opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående ikke får kjennskap eller tilgang til journalen. Bestemmelsen ble blant annet gitt av pedagogiske hensyn.

Helsepersonelloven § 46 tar utgangspunkt i papirbaserte journaler, men at det skal være mulig å ta i bruk elektroniske journaler. I dag er utgangspunktet omvendt. Virksomheter som yter helsehjelp har i all hovedsak elektroniske pasientjournaler. Det er vanskelig å se de pedagogiske hensynene for bestemmelsen. Sammen med den nye pasientjournalloven kan bestemmelsen heller bidra til uklarhet.

1.3.2 Helsepersonelloven § 12 om helsepersonells plikt til å bistå med undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold

I forbindelse med behandling av Prop. 115 L (2013–2014) Endringer i vegtrafikkloven mv., jf. Innst. 114 L (2014–2015), ble det vedtatt enkelte endringer i helsepersonelloven § 12 om helsepersonells plikt til å bistå med undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold. Konkret innebar endringen at også personellgruppen «helsesekretær» skulle listes opp som en personellgruppe som får plikt til å bistå med undersøkelser omfattet av bestemmelsen.

Ved en inkurie hadde imidlertid ikke de foreslåtte endringene i helsepersonelloven § 12 tatt hensyn til allerede vedtatt lovendring hvor helsepersonelloven § 12 fikk et nytt tredje ledd som trådte i kraft 1. januar 2015.

Departementet foreslår derfor enkelte lovtekniske rettelser for å rette opp dette.

1.3.3 Helsetilsynsloven § 1

Av helsetilsynsloven fremgår det at fylkesmannen er gitt myndighet til å føre tilsyn med helse- og omsorgstjenesten og at det i hvert fylke skal være en fylkeslege. Fylkeslegen leder normalt en egen avdeling, men er utover dette en integrert del av fylkesmannsembetene. Av § 1 tredje ledd andre punktum fremgår at fylkeslegen skal oppnevnes av Kongen.

Etter departementets vurdering er dagens ordning med at den enkelte fylkeslege må utnevnes av Kongen byråkratisk og unødvendig tidkrevende. Fylkeslegen er ikke lenger leder for en egen etat, og dette tilsier at den enkelte fylkesmann bør ha full råderett i ansettelsessaker, og at ansettelse av fylkesleger i all hovedsak bør skje på samme måte som ved ansettelse av andre ledere hos Fylkesmannen.

Departementet foreslår derfor å oppheve helsetilsynsloven § 1 tredje ledd andre punktum slik at det ikke lenger vil være et krav om at fylkeslegen skal oppnevnes av Kongen. Departementets forslag innebærer med andre ord at fylkesmennene i fremtiden vil få fullmakt til å ansette fylkesleger.

Av hensyn til det nære samarbeidet, som det også skal være i fremtiden, mellom fylkeslegene, Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet, mener departementet at det etter lovendringen bør etableres en konsultasjonsordning med Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet. Som en del av denne ordningen skal ansettelsessakene forelegges Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet for uttalelse og eventuelt dialog før ansettelse skjer. En slik konsultasjonsordning er imidlertid ikke ment å skulle endre på Fylkesmannens formelle ansettelsesmyndighet.

1.3.4 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslagene antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser.