Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
foreslår i denne proposisjonen lovendringer som skal forbedre situasjonen
til barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.
Departementets hovedforslag gjelder endringer
i barnevernlovens bestemmelse om hjelpetiltak. Departementet foreslår
å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak til å omfatte flere
typer hjelpetiltak enn i dag. I tillegg foreslås å lempe vilkårene
for å pålegge hjelpetiltak. Formålet er å forbedre situasjonen til
barnet og forebygge mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse.
I regjeringens politiske plattform fremgår det
at «Barnevernet må få større adgang til å gi nødvendige hjelpetiltak,
også uten samtykke der det er nødvendig for å forebygge omsorgsovertakelse».
Etter dagens regler er det adgang til å pålegge opphold i barnehage
eller annet egnet dagtilbud til barnet. Det kan også pålegges tilsyn.
Pålegg om slike hjelpetiltak er lite brukt i praksis. Forslaget
om å utvide adgangen til å pålegge hjelpetiltak er en oppfølging
av Prop. 106 L (2012–2013) Endringer i barnevernloven og forslag
i NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling.
Forslaget omfatter tre kategorier hjelpetiltak: kompenserende
tiltak (barnehage, besøkshjem, avlastningstiltak, støttekontakt
mv.), omsorgsendrende tiltak (ulike former for foreldreveiledning
samt opphold i sentre for foreldre og barn) og kontrolltiltak (tilsyn,
urinprøver, meldeplikt). Vilkårene for å pålegge kompenserende tiltak skal
være at det anses som nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende
omsorg eller av andre grunner. Omsorgsendrende tiltak og kontrolltiltak
skal kunne pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet tilstrekkelig
omsorg. Opphold i sentre for foreldre og barn skal kunne pålegges når
vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, jf. barnevernloven
§ 4-12. Beslutningsmyndigheten i saker om pålegg av hjelpetiltak foreslås
lagt til fylkesnemnda.
Departementet vil etter at en ny ordning har
virket i noe tid, evaluere lovendringen og de virkninger den har
medført.
De senere år har fagmiljøer og tidligere barnevernsbarn
uttrykt at hjelp fra barnevernet kommer for sent. En utvidelse av
adgangen til å pålegge hjelpetiltak kan bidra til at flere barn
får rett hjelp til rett tid.
I høringsnotatet viste departementet til at
barneverntjenesten har få virkemidler dersom foreldrene ikke samtykker
til hjelpetiltak, og situasjonen ikke er så alvorlig at det er behov
for omsorgsovertakelse.
Departementet foreslo at det skal kunne pålegges
tre nye hovedkategorier av tiltak for en tidsbegrenset periode,
under forutsetning av at frivillige tiltak er forsøkt eller vurdert.
De tre kategoriene som ble foreslått er:
Kompenserende tiltak:
Målet er å redusere belastninger hos barnet i tillegg til å sikre
barn stimulering og deltakelse i aktiviteter. Tiltak vil være opphold
i besøkshjem, avlastningstiltak, fritidsaktiviteter, leksehjelp
eller bruk av støttekontakt.
Omsorgsendrende tiltak: Målet er å gi foreldre hjelp
til å utføre omsorgsoppgavene på en måte som gir positiv utvikling
hos barnet. Tiltak vil være ulike former for foreldreveiledning.
Kontrolltiltak: Målet er å kontrollere
at barn ikke utsettes for overgrep eller mishandling. Tiltak vil være
urinprøver og meldeplikt, f.eks. oppmøte på avtalt sted eller pålagt
telefonkontakt med barneverntjenesten.
Totalt 87 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.
78 av disse støtter forslaget, mens to instanser uttaler seg uten
å konkludere. De øvrige er negative til forslaget.
Målet med barneverntjenestens arbeid er å sikre at
barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og
utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Formålet
er videre å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår,
jf. barnevernloven § 1-1. En utvidelse av adgangen til å pålegge
hjelpetiltak vil kunne bidra til at flere barn og unge får nødvendig
hjelp og omsorg til rett tid, i tråd med barnevernlovens formål.
Ved en lovendring 1. januar 2014 ble det presisert
i barnevernloven § 4-4 første ledd at hjelpetiltak skal ha som formål
å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.
Det har ikke vært departementets hensikt å utelukke
bruk av kompenserende hjelpetiltak. Bestemmelsen er tatt inn som
følge av at de tidligere eksemplene på typer hjelpetiltak som kan
iverksettes, ble tatt ut av lovteksten. Fjerningen av eksempellisten
medfører ingen begrensning med hensyn til hvilke hjelpetiltak som
kan benyttes, og som presisert i forarbeidene vil det i en del tilfeller
fortsatt være mest riktig å sette inn kompenserende tiltak. Det
samme gjelder for kontrollerende tiltak. Bestemmelsen om at formålet
med tiltaket skal være å bidra til positiv endring hos barnet eller
i familien utelukker altså ikke bruk av kompenserende eller kontrollerende
tiltak, verken alene eller i kombinasjon med andre typer tiltak.
Departementet fastholder forslaget om å endre barnevernloven
§ 4-4 tredje ledd om hjelpetiltak slik at adgangen til å pålegge
hjelpetiltak utvides til å omfatte flere tiltak enn i dag, og å
lempe vilkårene for å pålegge eksisterende tiltak. Det er bred støtte
til forslaget blant høringsinstansene. Ved å utvide adgangen til
å pålegge hjelpetiltak vil barneverntjenesten få et nytt virkemiddel
til å gi barn den hjelpen de trenger i hjemmet. Gjennom at barneverntjenesten
nå får mulighet til å komme tidligere inn med hjelp, også i de tilfellene
foreldrene ikke ønsker hjelp, kan dette bidra til å forebygge bruken
av mer inngripende tiltak, som omsorgsovertakelse.
Departementet er enig med de høringsinstanser som
har gitt tilbakemelding om at det er for lite spillerom mellom de
frivillige tiltakene og omsorgsovertakelse. Departementet legger
videre vekt på at de kommunale barneverntjenestene i lengre tid
har vært bekymret for gruppen barn som har behov for hjelpetiltak,
men som ikke får det på bakgrunn av manglende samtykke fra foreldrene.
At det i dag er en gruppe barn i barnevernet
som ikke mottar hjelp fordi foreldrene ikke samtykker til tiltak
viser også ny statistikk fra SSB. I 2013 ble 8 pst. av undersøkelsene
henlagt fordi familien ikke ønsket hjelp. Dette tilsvarer 3 114 saker.
Når det gjelder bekymring om at forslaget kan føre
til at barn blir værende lenger i en uholdbar omsorgssituasjon vil
departementet påpeke at barneverntjenesten har en plikt etter barnevernloven
§ 4-5 til å vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse i
saker der barneverntjenesten er inne med hjelpetiltak. Det er barneverntjenesten
sitt ansvar å sørge for at barn ikke forblir for lenge i uholdbare
omsorgssituasjoner i hjemmet. Det er viktig å påse at pålagte hjelpetiltak
ikke forverrer situasjonen for barnet, men derimot bidrar til å
forbedre barnets situasjon. Barneverntjenesten må aktivt jobbe med foreldrene
for å få dem til å innse at de trenger hjelp og motivere dem til
å motta hjelp.
Videre vil departementet presisere at hjelpetiltak ikke
kan pålegges dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for
barnet med frivillige hjelpetiltak. Dette følger både av nødvendighetskravet
og det mildeste inngreps prinsipp. Det mildeste inngreps prinsipp
innebærer at barnevernet ikke skal sette inn mer inngripende tiltak
enn det som er nødvendig i familier som trenger bistand. Dette prinsippet
skal alltid inngå i den konkrete og helhetlige vurderingen av barnets
beste og gjelder alle tiltak etter barnevernloven.
Departementet vil også påpeke at det ikke kan treffes
vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 dersom
det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak
etter § 4-4, jf. § 4-12 annet ledd. Dette gjelder også dersom det
kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved å pålegge hjelpetiltak.
Det er ikke noe vilkår etter loven at mildere tiltak skal være forsøkt.
Mildere tiltak skal imidlertid alltid vurderes. I enkelte saker
kan situasjonen fremstå som så alvorlig at det synes åpenbart at
hjelpetiltak ikke vil være tilstrekkelig. I andre saker kan problemene
være av en slik art at hjelpetiltak må anses som uegnet til å avhjelpe
manglene på god nok måte.
Departementet foreslo at følgende kompenserende
tiltak skal kunne pålegges der dette anses som nødvendig: Opphold
i besøkshjem, avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter
og bruk av støttekontakt. Listen over tiltak skal anses som en uttømmende
liste over hvilke kompenserende tiltak det er mulig å pålegge. Målet
med kompenserende tiltak er å redusere belastninger hos barnet i
tillegg til å sikre barn stimulering og deltakelse i aldersadekvate
aktiviteter.
Departementet fastholder forslaget om å utvide adgangen
til å pålegge kompenserende hjelpetiltak. Det er bred støtte til
dette forslaget blant høringsinstansene som har uttalt seg.
Enkelte høringsinstanser har gitt innspill om
at listen over kompenserende tiltak ikke bør være uttømmende. Departementet
ser at det kan være hensiktsmessig at listen ikke er uttømmende med
tanke på at tiltaksbruken i barnevernet er i stadig endring. Departementet
mener likevel at pålegg av hjelpetiltak er å anse som såpass inngripende
at en liste over kompenserende tiltak bør være uttømmende av rettssikkerhetshensyn.
Dette vil sikre forutsigbarhet og trygghet for involverte parter.
Departementet legger også vekt på at det er en trygghet for partene
at det bare kan benyttes tiltak som er kjent og utprøvd.
Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes om det
er riktig å pålegge kompenserende hjelpetiltak, herunder om det
vil sette barnet i en lojalitetskonflikt. Det er viktig at barnets
perspektiv og meninger inkluderes i vurderingen av hva som er barnets
beste. Dersom barneverntjenesten avdekker gjennom evaluering av
pålagte tiltak, at barnet opplever situasjonen som belastende, vil
det måtte bero på en skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak hvorvidt
det er hensiktsmessig å opprettholde tiltaket. Hensynet til barnets
beste gjør seg gjeldende i en slik vurdering, jf. barnevernloven
§ 4-1.
Noen instanser har påpekt at kompenserende tiltak
bør pålegges i kombinasjon med andre tiltak. Departementet mener
at også dette vil måtte bero på en konkret vurdering i den enkelte
sak. Departementet ser at det i mange tilfeller kan være en god
løsning at kompenserende tiltak bør kombineres med omsorgsendrende
tiltak for å oppnå endring i barnets omsorgssituasjon. I tilfeller
der det er nødvendig å pålegge et hjelpetiltak, trenger foreldrene
hjelp til å innse at slik hjelp er nødvendig. Derfor er det viktig
at barneverntjenesten samtidig jobber med foreldrene gjennom å motivere
dem til å motta hjelp.
Departementet ser at det kan være vanskelig
å vurdere når et tiltak skal anses som nødvendig. Departementet
mener derfor at det er viktig å presisere i lovteksten at kompenserende
tiltak kan pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende
omsorg. Kompenserende tiltak kan imidlertid i enkelte tilfeller
være nødvendig å pålegge også når andre grunner tilsier det. Departementet
ønsker derfor å opprettholde forslaget om at slike tiltak kan pålegges
når det er nødvendig. Nødvendighetskravet innebærer at man ikke
kan avhjelpe barnets situasjon ved mindre inngripende tiltak.
Departementet foreslo i høringsnotatet at omsorgsendrende
tiltak skal kunne pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet
tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i
barnevernloven § 4-12 skal oppstå. Tiltak vil være ulike former
for foreldreveiledning. Det vil være en forutsetning at de omsorgsendrende
tiltakene som anvendes skal være faglig etisk forsvarlig og bygge
på et allment akseptert og sikkert kunnskapsgrunnlag. Målet med
omsorgsendrende tiltak er å gi foreldre hjelp til å utføre sine omsorgsoppgaver
på en måte som gir positiv utvikling hos barnet. Hensikten er å
forhindre at problemer eskalerer og at barnet utvikler somatiske
og/eller psykiske helsevansker og avvikende atferd.
Departementet mente at hjelpetiltak som innebærer
at foreldre og barn oppholder seg utenfor hjemmet sammen er for
inngripende til at de burde kunne pålegges. Dette vil typisk være
opphold på senter for foreldre og barn.
Høringsinstansene som har uttalt seg om dette spørsmålet,
støtter forslaget om å utvide adgangen til å pålegge omsorgsendrende
tiltak.
I høringsnotatet forslo departementet at det skulle
være en forutsetning at de omsorgsendrende tiltakene som anvendes
skal være faglig etisk forsvarlig og bygge på et allment akseptert og
sikkert kunnskapsgrunnlag. Enkelte høringsinstanser har hatt innvendinger
mot dette kravet og stilt spørsmål ved om det finnes et allment
akseptert og sikkert kunnskapsgrunnlag på dette området. Departementet
har etter en nærmere vurdering kommet frem til at det ikke bør innføres
et krav om at kunnskapsgrunnlaget skal være «sikkert.» Et slikt
krav vil kunne lede til unødige konflikter om hva som er å anse
som sikker kunnskap slik RBUP Øst og Sør påpeker. Departementet
vil imidlertid presisere viktigheten av at det bare benyttes tiltak
som man med stor sannsynlighet vet fungerer.
Det er nedfelt et generelt forsvarlighetskrav
i barnevernloven § 1-4. Departementet mener likevel det er hensiktsmessig
å presisere kravet til forsvarlighet i bestemmelsen om pålegg av hjelpetiltak,
som et direkte krav til de tiltakene som kan pålegges. Som det fremgår
av forarbeidene til § 1-4 vil innholdet i forsvarlighetskravet endre
seg over tid i takt med utviklingen av fagkunnskap og kompetanse
på barnevernområdet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at omsorgsendrende
tiltak og kontrolltiltak skal kunne pålegges «når det er nødvendig
for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon
som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå». Departementet
er enig med de høringsinstansene som påpeker at vilkårene er upresise,
og mener at det kan være særlig vanskelig å vurdere når situasjonen
er så alvorlig at det er nødvendig å sette inn tiltak for å hindre
at en situasjon som beskrevet i § 4-12 skal oppstå. Departementet
mener det bør være strenge vilkår for å kunne pålegge slike inngripende
tiltak, men mener det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at
pålegget om tiltak er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende
omsorg. Det ligger i nødvendighetskravet at barnet ikke vil bli
sikret en tilfredsstillende omsorg dersom pålegget ikke blir gitt.
Vilkåret er strengere enn det som følger av § 4-4 annet ledd om
at barnet har særlig behov for et tiltak, og også mer begrenset
enn forslaget til vilkåret for kompenserende tiltak som i tillegg kan
pålegges når andre grunner tilsier at det er nødvendig. Departementet
vil etter dette foreslå en endring som ikke er i samsvar med høringsnotatet,
jf. utkast til lovtekst § 4-4.
Departementet foreslo i høringsnotatet at det ikke
skulle kunne pålegges opphold på sentre for foreldre og barn og
begrunnet dette med at tiltaket anses som for inngripende til at
det bør kunne pålegges. Få instanser har uttalt seg om dette, men
det var heller ikke stilt særlig spørsmål om det i høringsnotatet.
Noen instanser mener det bør være adgang til å pålegge slikt opphold
og begrunner dette godt. Departementet har etter en nærmere vurdering
kommet frem til at opphold i senter for foreldre og barn bør kunne
pålegges. Departementet legger særlig vekt på at et opphold på sentre
for foreldre og barn er et tiltak hvor samspill mellom barn og foreldre,
foreldrenes omsorgskompetanse og barnas behov utredes døgnkontinuerlig.
Et slikt tiltak vil gi barn forsvarlige rammer i den perioden barneverntjenesten
undersøker om foreldrene kan gi barnet god nok omsorg, og vil i
noen tilfeller kunne forhindre plassering av barn utenfor hjemmet.
Departementet mener likevel at tiltaket er så inngripende at det
kun bør benyttes til de mest alvorlige tilfellene. Departementet
mener derfor at vilkårene i § 4-12 må være til stede for å pålegge
opphold i senter for foreldre og barn.
Departementet vil etter dette foreslå en bestemmelse
om omsorgsendrende tiltak som avviker fra forslaget i høringsnotatet,
jf. lovutkastet.
Departementet foreslo i høringsnotatet at kontrolltiltak
som meldeplikt og urinprøver skal kunne pålegges når det er nødvendig
for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og hindre at en situasjon
som beskrevet i barnevernloven § 4-12 skal oppstå. Målet med kontrolltiltak
er å dempe anstrengte situasjoner og kontrollere at barn ikke utsettes
for forsømmende omsorgspraksis, overgrep eller mishandling.
Departementet foreslår etter en helhetsvurdering at
kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver skal kunne pålegges.
Et flertall av høringsinstansene støtter dette forslaget.
På samme måte som for omsorgsendrende tiltak, foreslo
departementet i høringsnotatet at kontrolltiltak skal kunne pålegges
«når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg
og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12
skal oppstå». På samme måte som for omsorgsendrende tiltak mener
departementet det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at pålegget
om tiltak er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg.
Departementet vil etter dette foreslå en endring som avviker noe
fra høringsnotatet, jf. utkast til lovtekst § 4-4.
Departementet vil fremheve at tiltak som urinprøver
og meldeplikt er å anse som særlig inngripende og derfor kun bør
benyttes i unntakstilfeller og bare i situasjoner der det ikke er
tvil om at barnets omsorgssituasjon kan ivaretas på en forsvarlig
måte. Kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver kan oppleves som
meget inngripende for foreldrene. Etter EMK artikkel 8 nr. 1 har
enhver rett til respekt for privatliv og familieliv. Rettighetene
som følger av artikkel 8 er ikke absolutte. Offentlige myndigheter
kan gjøre inngrep i enkeltpersoners privatliv dersom de oppfyller
vilkårene for inngrep som er nærmere regulert i artikkel 8 nr. 2.
Inngrepet må være i samsvar med lov og være nødvendig i et demokratisk
samfunn, og med forankring i nærmere angitte hensyn. Hva som anses
«nødvendig i et demokratisk samfunn» vil bero på omstendighetene
i den enkelte sak. Om tiltaket er rimelig og hensiktsmessig må ses
i lys av rettsutviklingen og samfunnsutviklingen. Det avgjørende
her er at det offentlige benytter forholdsmessige virkemidler for
å oppnå formålet. Å pålegge et kontrolltiltak som meldeplikt og urinprøver
vil være et inngrep i privat- og familielivet, men dette vil likevel
kunne være forholdsmessig og dermed anses som nødvendig ut fra omstendighetene
i den enkelte sak.
Hensynet til barnets beste tilsier at slike
tiltak kan pålegges for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon.
Barnets beste er et hensyn som i visse tilfeller må gå foran inngrep
i foreldrenes privatliv, jf. EMK artikkel 8. Barneverntjenesten
må herunder vurdere om pålegg av meldeplikt eller urinprøver er forholdsmessig
og nødvendig i den enkelte sak. Uten adgang til sterke kontrolltiltak
er det fare for at barn kan bli værende i en skadelig omsorgssituasjon
over tid. I saker der det pålegges kontrolltiltak vil det nok ofte
være naturlig at disse er en del av en helhetlig oppfølging fra
barneverntjenesten. Dette vil imidlertid måtte bero på skjønnsmessig
vurdering i den enkelte sak.
Pålegg av urinprøver kan bidra til å avdekke rusmisbruk
hos foreldre i situasjoner der barneverntjenesten mistenker dette.
Siden pålegg av urinprøver er å anse som meget inngripende i familielivet
og i den enkeltes privatliv må barneverntjenesten ha en sterk mistanke
om rusmisbruk dersom urinprøver skal kunne pålegges. Dette innebærer
at terskelen for inngrep er høy. Et av formålene med å pålegge et
slikt kontrolltiltak er å hindre at en situasjon som beskrevet i
barnevernloven § 4-12 skal oppstå. En omsorgsovertakelse etter barnevernloven
§ 4-12 vil være et mer inngripende tiltak enn pålegg av kontrolltiltak
som urinprøver og meldeplikt. Rusmisbruk er vanskelig å oppdage
og rusmisbruk hos foreldre reduserer deres mulighet til å ivareta
barna og kan i visse tilfeller gjøre dem uegnet som omsorgspersoner.
Konsekvensene for barna vil i disse tilfellene kunne være svært alvorlige
både på kort og lang sikt.
Pålegg av kontrolltiltak anses som et inngrep
i personvernet og det er derfor viktig at barneverntjenesten ivaretar
personvernhensyn på en tilfredsstillende måte ved pålegg av kontrolltiltak.
Departementet foreslo i høringsnotatet å lempe vilkårene
for det eksisterende tiltaket om pålegg av tilsyn i hjemmet. Tilsyn
skulle kunne bli pålagt når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende
omsorg og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven
§ 4-12 skal oppstå.
Forslaget om å lempe vilkårene for å pålegge
tilsyn har fått bred støtte blant høringsinstansene. Departementet
vurderer derfor at vilkåret bør lempes.
Etter departementets oppfatning vil en senking av
vilkårene gjøre tiltaket mer egnet. I dag kan tilsyn først pålegges
når vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Et av formålene
ved å pålegge hjelpetiltak er å avverge en omsorgsovertakelse. Departementet
mener derfor det er viktig at barnevernet får mulighet til å iverksette tilsyn
i hjemmet før situasjonen er blitt så alvorlig at omsorgsovertakelse
er nødvendig.
På samme måte som for omsorgsendrende tiltak, foreslo
departementet i høringsnotatet at tilsyn skal kunne pålegges «når
det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg
og hindre at en situasjon som beskrevet i barnevernloven § 4-12
skal oppstå». På samme måte som for omsorgsendrende tiltak mener
departementet det vil være tilstrekkelig å sette som vilkår at pålegget
om tilsyn er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorg.
Departementet vil etter dette foreslå en endring som avviker noe fra
høringsnotatet, jf. utkast til lovtekst § 4-4.
I høringsnotatet foreslo departementet en ytre tidsavgrensning
på ett år regnet fra vedtakstidspunktet. Dersom foreldrene likevel
ikke samtykker til hjelpetiltak bør det etter departementet sitt
syn kunne forlenges med ytterligere ett år etter en ny vurdering
og med et nytt vedtak. Det ble bedt om høringsinstansene sitt syn
på dette.
I dag er det ingen tidsavgrensning på tiltak
som kan pålegges. Dette betyr at slike tiltak i utgangspunktet kan
pålegges over flere år dersom det anses nødvendig. Forslaget i høringsnotatet
innebærer således en vesentlig endring av dagens regler på dette
punkt.
Departementet deler Sentralenheten for fylkesnemndene
for barnevern og sosiale saker sitt syn om at barnehage og SFO er
aktuelle tiltak å pålegge utover to år. Dette er tiltak som kan gjennomføres
uten særskilt deltakelse fra foreldrenes side. Flere barn vil kunne
ha et særlig behov for det tilbudet barnehagen eller SFO gir utover
ett år. Departementet er derfor kommet til at dagens regler bør
videreføres når det gjelder opphold i barnehage og andre egnede
dagtilbud, slik at det ikke skal være noen tidsavgrensning på pålegg
av disse tiltakene.
Når det gjelder de øvrige tiltakene, vurderer
departementet innspillene fra høringsinstansene under dette punkt
som gode. Ett år er lang tid for et barn å vente på endring i sin
livssituasjon og departementet ser derfor at en forlenging i ytterligere
ett år ikke alltid vil være til det beste for barnet.
Et pålegg om hjelpetiltak er inngripende for
de berørte familier, og det må være en forutsetning at barneverntjenesten
relativt raskt ser et potensial for endring. Det er derfor viktig
at barneverntjenesten evaluerer pålagte hjelpetiltak hyppig, jf.
barnevernloven § 4-5. Dette vil kunne forbygge at pålagte hjelpetiltak
ikke pågår over tid uten at de har tiltenkt effekt for barnet.
I løpet av et år vil antakelig en del foreldre
akseptere hjelpetiltaket frivillig. I saker der foreldrene pålegges
hjelpetiltak er det derfor viktig at barneverntjenesten samtidig
jobber med foreldrene gjennom å motivere dem til å motta hjelp og
til å se hensikten med tiltakene.
Departementet fremmer etter dette et forslag som
avviker fra forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår at
pålagte hjelpetiltak ikke kan forlenges med ytterligere ett år,
med unntak av plassering i barnehage og andre egnede dagtilbud som
ikke skal være tidsbegrenset.
Departementet tok utgangspunkt i at det fortsatt skal
være fylkesnemnda som skal fatte vedtak om å pålegge hjelpetiltak.
Departementet vurderte samtidig om beslutningsmyndigheten
kunne legges til barneverntjenesten med fylkesnemndene som klageinstans.
En slik ordning ville gi mer myndighet og ansvar til kommunen.
Departementet mente likevel samlet sett at det var
sterkest argumenter for at myndigheten til å pålegge hjelpetiltak
skal ligge hos fylkesnemnda.
Departementet foreslår etter en helhetsvurdering at
fylkesnemnda skal gis myndighet til å pålegge hjelpetiltak. Et flertall
av høringsinstansene støtter dette forslaget.
Etter departementets oppfatning er det viktig
å fastholde prinsippet om at vedtak om tvang skal fattes av et uavhengig
og frittstående avgjørelsesorgan. Behandling i fylkesnemnda vil
gi en totrinnsprosess hvor barneverntjenesten forbereder saken og
nemnda pålegger tiltaket. Dette ivaretar hensynet til partenes rettssikkerhet.
Et vedtak om pålegg fattet i fylkesnemnda vil også være med på å
understreke sakens alvor for foreldrene og kan virke motiverende
for foreldre med endringspotensial. Foreldre som i utgangspunktet
har svekket tillit til barneverntjenesten vil kunne ha større tillit
til et vedtak fattet av fylkesnemnda sammenlignet med et vedtak
fattet av barneverntjenesten.
Departementet fastholder forslaget om forenklet behandling
i fylkesnemnda. Det er bred støtte til dette forslaget i høringen.
Departementet foreslår at utgangspunktet er at pålegg om hjelpetiltak
behandles skriftlig i nemnda. Departementet foreslår endringer i
barnevernloven § 7-14 annet ledd bokstav b som gjelder adgangen
til å treffe vedtak uten forhandlingsmøte når nemndleder finner
dette ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet
for sakkyndighet og hensynet til en forsvarlig behandling. Tilsvarende
endring må foretas i barnevernloven § 7-5 tredje ledd som gjelder
nemndleders adgang til å avgjøre saken alene. Det vises til lovforslaget.
Barnevernet kan treffe inngripende tiltak og tvangsvedtak.
Hensynet til forsvarlig saksbehandling og partenes rettssikkerhet
står derfor sterkt. I barnevernets arbeid med den enkelte familie
er det avgjørende at alle parter forstår detaljene i og konsekvensene
av det som blir sagt og skrevet. Dette er viktig for at barnevernet
kan oppfylle sin veilednings- og informasjonsplikt overfor familier
og sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes
/ det tas avgjørelser i en sak. Departementet vil derfor fremholde
at også i saker om pålegg av hjelpetiltak må barnevernet benytte
kvalifiserte tolker i situasjoner der det kan oppstå språkproblemer.
Barn skal ikke brukes som tolk i barnevernets saksbehandling.
Når det gjelder evaluering og dokumentasjon
av pålagte tiltak vil departementet vise til at de vanlige saksbehandlingsreglene
etter barnevernloven og forvaltningsloven gjelder.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at det fortsatt ikke skal være mulig å gjennomføre pålegg av
hjelpetiltak med politibistand. Et stort flertall av høringsinstansene
deler departementets oppfatning om at bruk av politi for å få gjennomført
et vedtak om pålegg om hjelpetiltak, ikke vil være til det beste
for barnet. Bruk av politi er et svært dramatisk virkemiddel, og
bør derfor bare benyttes i unntakstilfeller.
I enkelte saker kan det være behov for at barneverntjenesten
tydeliggjør for foreldrene at barneverntjenesten vil gå mer drastisk
til verks dersom de motsetter seg vedtak om pålegg av tiltak. At manglende
samarbeid kan medføre omsorgsovertakelse kan i noen saker motivere
foreldrene til å velge en samarbeidslinje.
Det vises til proposisjonens kapittel 11 for
opplysninger om de økonomiske og administrative konsekvensene.