Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud
og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Lavrans Kierulf, lederen Kari Kjønaas Kjos og Harald T. Nesvik,
fra Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet,
Kjersti Toppe, fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Audun Lysbakken, viser til representantforslaget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, vil påpeke at selv om Stortinget behandler overordnede
prinsipper og kvalitetskrav for spesialisthelsetjenesten, skal helseforetakene
også fremover ha ansvar for å planlegge og gjennomføre det utviklings-
og omstillingsarbeidet som er nødvendig for å imøtekomme de nasjonale prinsippene
og faglige kriteriene som blir satt. Flertallet mener
en slik rollefordeling må respekteres. Stortinget bør og kan ikke
detaljstyre foretakene eller de enkelte sykehusene. Flertallet mener
det er styrenes oppgave å ha ansvar for foretakets økonomistyring,
kontroll av drift og ledelse, kvalitet i behandlingen, organisering
av sykehusene og pasienttilbudet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at det i regjeringens plattform slås fast at regjeringen
vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget for å
skape åpenhet og forutsigbarhet i sektoren. Dette flertallet viser
videre til at helse- og omsorgsministeren har varslet til Stortinget (Prop.
1 S Tillegg 1 (2013–2014)) at nedleggelse av de regionale helseforetakene
først vil kunne skje når den nasjonale helse- og sykehusplanen er
utformet, vedtatt og virker.
Dette flertallet er opptatt av
at den nasjonale helse- og sykehusplanen skal skissere nasjonale prinsipper
for ulike typer sykehus og sykehusstruktur. Den skal utarbeides
med utgangspunkt i pasientenes behov, bygge på oppdatert kunnskap
og på de strategier og planer som er utviklet i helseforetaksstrukturen. Dette
flertallet mener det er behov for mer politisk styring med
hvordan spesialisthelsetjenesten utvikler seg. Nasjonal helse- og
sykehusplan vil gi Stortinget større innflytelse på hvordan en samlet
spesialisthelsetjeneste skal utvikles i Norge.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for mer
politisk styring av spesialisthelsetjenesten, og at vesentlige endringer
må forankres på folkevalgt nivå. Disse medlemmer mener
det er nødvendig med en styrende nasjonal helse- og sykehusplan
som sikrer at spesialisthelsetjenesten utvikles etter de rammene
som settes av Stortinget.
Disse medlemmer mener at en nasjonal helse-
og sykehusplan må gi politiske avklaringer for lokalisering, kvalitet,
rekruttering og utdanning, funksjonsfordeling og organisering av helsetilbudet.
En helse- og sykehusplan må rulleres hvert fjerde år etter modell
av Nasjonal transportplan, og når Stortinget vedtar en slik plan,
må det være etter en grundig faglig og politisk behandling og med
en bred høringsprosess regionalt og kommunalt, som involverer folkevalgte
organ i kommuner og fylker. Helse- og sykehusplanen må avklare sykehusstruktur,
prioritere store investeringer og redegjøre for nasjonale, regionale
og lokale funksjoner ved de enkelte sykehus. Sykehusplanen må tydeliggjøre oppgavefordelingen
mellom de ulike nivå i helsetjenesten. Planen må avklare de økonomiske
virkemidlene og se behandlingsforløp i en sammenheng.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at politiske prioriteringer
for kvalitet, rekruttering og utdanning, funksjonsfordeling, lokalisering
og organisering av spesialisthelsetjenesten skjer gjennom nasjonal
helse- og sykehusplan. Denne planen skal legge rammene for folkevalgt
styring av sykehusene.»
Disse medlemmer vil understreke
at en slik nasjonal helse- og sykehusplan må inneholde klare definisjoner
og sikre at et fullverdig lokalsykehus skal ha breddekompetanse
og basisfunksjoner som sikrer døgnberedskap innen både kirurgi,
medisin og anestesi, inkludert røntgen- og laboratorietjenester.
Fødeavdelinger skal og må være desentraliserte.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i regjeringsplattformen slo fast at den vil fremme en
nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget for å skape åpenhet
og forutsigbarhet i sektoren. Ifølge regjeringsplattformen skal
helse- og sykehusplanen blant annet inneholde en definisjon av innholdet
i ulike typer sykehus, struktur i spesialisthelsetjenesten, behovskartlegging,
utstyrsbehov og investeringsplaner. Sykehusplanen må ifølge regjeringsplattformen
også omhandle lokalsykehus og den viktige rollen de har for å sikre
beredskap for liv og helse i hele landet. Disse medlemmer registrerer
at statsråden og regjeringspartiene i sin omtale av hva sykehusplanen
skal inneholde, nå er mindre tydelige enn det som står nedfelt i
egen regjeringsplattform. Disse medlemmer viser til
at det i regjeringsplattformen står at regjeringen vil legge ned
de regionale helseforetakene når det er utformet en nasjonal helse-
og sykehusplan, men at det i Prop. 1 S Tillegg 1 (2013–2014) ble
presisert at det først skulle skje når den nasjonale helse- og sykehusplanen
er uformet, vedtatt og virker. Etter disse medlemmers syn
er dette å skyve et valgløfte mer og mer ut i tid. Disse
medlemmer viser til at da Høyre la fram sine helseløfter i
valgkampen, sa Erna Solberg til Bergens Tidende 2. september 2013:
«Slik vi har en Nasjonal Transportplan (NTP) for
samferdsel, bør vi få en nasjonal helseplan for sykehusene. Da vil
vi lytte til lokale innspill, faglig råd og la Stortinget ta avgjørelsene.
Den helseplanen vi vil lage, vil definere oppgavene til hvert enkelt
sykehus, også lokalt, ut fra et nasjonalt hensyn».
Bent Høie uttalte følgende til samme avis:
«Det vil alltid gå et fakkeltog, men nå vil fakkeltogene
vite hvor de skal gå. De kan henvende seg til sine egne politikere
på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene.
Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene».
Disse medlemmer merker seg at
målet for innholdet i en nasjonal helse- og sykehusplan har endret
seg etter valget, og viser til at statsråden i svar til Stortinget
av 5. mai 2014 i forbindelse med behandling av Dokument 8:25 S (2013–2014)
uttalte at:
«Jeg ønsker ikke med Nasjonal helse- og sykehusplan
å legge opp til at Stortinget skal ta beslutninger knyttet til det
konkrete føde- og akuttilbudet eller øvrige endringer ved de ulike sykehusene».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener styrene i helseforetakene bør ha balansert kompetanse som
ivaretar styrenes primære oppgaver. Styremedlemmer må gjerne ha
politisk bakgrunn, men flertallet er svært kritisk
til en modell der flertallet i styret er valgt av og blant fylkestingsmedlemmer.
Dette vil føre til svært uklare ansvarsforhold og innebære pulverisering av
det politiske ansvaret for en svært stor og viktig samfunnssektor.
Styrerepresentantene vil kunne komme i et krysspress mellom å gjennomføre
den politikken som de som medlemmer av fylkestinget har vært med
på å vedta, og å gjennomføre den politikken som Stortinget og regjering
ønsker å få gjennomført. Flertallet vil påpeke at
helse- og omsorgsministeren vil i tilfeller der styrene ikke gjennomfører
vedtatt politikk, i ytterste konsekvens måtte bytte ut styrene.
Etter denne modellen vil en da være avhengig av å velge nye medlemmer
fra samme fylkesting, og statsråden kan da risikere fortsatt å ha
styrer som ikke gjennomfører den politikken som Stortinget og regjeringen
har vedtatt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at formålet med helsepolitikken
er å forebygge sykdom, redusere sosiale helseforskjeller og yte gode
og likeverdige helsetjenester til alle som trenger det, når de trenger
det. Spesialisthelsetjenesten som ytes ved norske sykehus er grunnleggende
viktig for folks trygghet. Disse medlemmer viser
til at helse og sykehus er et vesentlig politisk område der behov
for debatt og folkevalgt innflytelse er stort. Disse medlemmer mener
at norske sykehus i dag ledes på en måte som ikke gir tillit i befolkningen.
Helseforetaksloven har ført til en ledelseskultur der viktige beslutninger
blir avgjort på udemokratisk vis, uten folkevalgt forankring. Disse
medlemmer mener det er behov for en demokratiserings- og
ledelsesreform av norske sykehus, og at sykehusene må tas tilbake
til offentlig forvaltning og folkevalgt styring. Disse medlemmer viser
til at helseforetaksloven ble vedtatt i 2001. Dette innebar at ansvaret
for spesialisthelsetjenesten ble overført fra fylkeskommunen til
staten. Med loven gikk en vekk fra tidligere forvaltningsmodell,
og det ble etablert en ny styringsmodell, der spesialisthelsetjenesten
ble organisert i selvstendige, økonomiske og juridiske enheter kalt
helseforetak og regionale helseforetak. Spesialisthelsetjenesten
styres i dag gjennom fire regionale helseforetak (RHF) og 20 helseforetak
(HF). De regionale helseforetakene eies av staten alene og opprettes
av Kongen i statsråd. Innføring av foretaksorganisering av spesialisthelsetjenesten
i Norge hadde sammenheng med innføring av bestiller-utfører-modell og
aktivitetsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten. Økonomistyringen
ble endret fra systemer utviklet fra offentlige velferdstjenester til
regnskap utviklet for lønnsomhetsstyring i forretningsvirksomhet. Disse
medlemmer mener at erfaringene med helseforetaksmodellen tilsier
at man må avvikle dagens helseforetakslov, og at sykehusene tas
tilbake til folkevalgt styring og styres gjennom en forvaltningsmodell med
folkevalgt styring nasjonalt, regionalt og lokalt. Disse
medlemmer mener at sykehusene bør videreføres med statlig
eierskap, men at ansvaret for drift og utvikling av spesialisthelsetjenesten
desentraliseres til om lag 20 sykehusstyrer som kan tilsvare dagens
20 helseforetak. Disse skal styre innenfor rammene gitt av Stortinget
i en nasjonal helse- og sykehusplan.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, mener det er behov
for mer politisk styring, og fremhever at Stortinget vil ha en nasjonal
helse- og sykehusplan til behandling der Stortinget vil ta stilling
til prinsipper for fremtidens sykehus, sykehusstruktur, nødvendig
kompetanse i sykehusene og kvalitetskrav. Dette vil skape åpenhet og
forutsigbarhet i helsesektoren. Flertallet påpeker
at det er hensiktsmessig at Stortinget har vedtatt en plan før en
utreder en framtidig styringsmodell for spesialisthelsetjenesten.
Denne styringsmodellen skal understøtte målet om et likeverdig pasienttilbud
med god kvalitet og effektiv utnyttelse av ressursene. Flertallet er opptatt
av at pasienter, brukere og kommuner sikres innflytelse i modellen. Flertallet legger vekt
på at styringsmodellen må sikre samarbeid, god koordinering og ressursutnyttelse
mellom de ulike aktører. Flertallet mener derfor
det ikke er å skyve ut et valgløfte i tid ved ikke å reorganisere
spesialisthelsetjenesten nå, som Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti
hevder, men heller et mål om en grundig behandling av saken om fremtidig
styringsmodell.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil hevde at det ikke er belegg for
å si at norske sykehus ledes på en måte som ikke gir tillit i befolkningen. Disse medlemmer mener
det er en grov undervurdering av det arbeid som i dag skjer på de
norske sykehus. Det ytes en stor innsats i pasientbehandlingen,
det forskes og utvikles stadig nye metoder for pasientbehandling. Disse medlemmer vil
fremheve det arbeidet som gjøres for å bedre behandling av kreft,
og viser til pakkeforløp som er innført av regjeringen. Innføring
og implementering av de ulike pakkeforløp krever en ledelse som
nettopp prioriterer og omstiller. Disse medlemmer mener
vi må snakke de ansatte og ledere opp, ingen blir bedre av å snakkes
ned. Det betyr ikke at det ikke skal stilles krav til ledere og
lederskap i spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Stortingets behandling
av Helse- og omsorgsdepartementets eierstyring knyttet til nytt
sykehus i Nordmøre og Romsdal, Innst. 240 S (2014–2015). I høringen
til saken (side 19 i innstillingen) forklarte helse- og omsorgsminister
Bent Høie hvorfor han mener det er viktig for muligheten til å utøve
godt lederskap overfor styreledere, at kontakt mellom statsråd og styreledere
kan skje i fortrolighet. Saksordfører Per Olaf Lundteigen spurte:
«Ser ikke statsråden at det er et demokratisk problem
når lederskap utføres på den måten i et område som har stor offentlig
interesse?»
Statsråd Bent Høie svarte:
«Jeg kan prøve med et eksempel for å illustrere hva
jeg mener med dette: En styreleder kan ta kontakt med meg og si
at en vurderer om en skal igangsette en prosess med nedleggelse
av en fødeavdeling på et sykehus. Alle som sitter her, vet at det
å starte sånne prosesser er ekstremt krevende. Det skaper mye uro
i egen organisasjon. Det ville hatt stor betydning for deres lederes
autoritet, ikke minst hvis det er sånn at en vet at en sånn prosess
uansett ville ende f.eks. med at jeg i foretaksmøtet stoppet prosessen, eller
at Stortinget ville pålegge meg å stoppe en sånn prosess. Det må
være mulig for en styreleder, f.eks. før en starter den typen vanskelige prosesser,
å ta kontakt med meg som statsråd og si: Hvis jeg starter en sånn
prosess, vil det være et helt håpløst politisk prosjekt, eller er
det mulig å gå videre med det? Det er å utøve godt lederskap. Jeg
må kunne svare styrelederen på det uten at jeg nødvendigvis må informere
Stortinget om en sånn kontakt, for da vil den måten å lede på, å
sørge for at politiske rammer rundt foretakene fungerer, ikke være
mulig å håndtere.»
Disse medlemmer vil understreke
at de mener at sykehussektoren ikke kan styres på bakgrunn av uformelle
styringssignaler slik statsråden her beskriver og mener er eksempel på
god eierstyring. Disse medlemmer viser til at resonnementet
til statsråden ikke er knyttet til Nordmøre og Romsdal, men er allment
og at det stadig foregår sykehussaker der det er høyst uklart for
offentligheten om beslutninger tas i åpenhet eller i skjulte prosesser.
Etter statsrådens sykehustale i januar 2015 gikk en statssekretær ut
i et intervju i en lokalavis og sa at sykehuset på Tynset skulle
skjermes og ikke miste akuttkirurgien selv om befolkningsgrunnlaget
var under grensen statsråden skisserte i sykehustalen. Dette førte
til at Sykehus Innlandet endret sine prosesser med planer for avvikling
av akuttkirurgi ved Tynset. Ved Sykehuset Sørlandet HF pågår det
en strategiprosess der et alternativ er å legge ned fødeavdelingen
og akuttkirurgi ved Flekkefjord Sykehus. Med bakgrunn i styringsprinsippene
om fortrolighet kan ikke folkevalgte eller befolkningen vite om
det under hånden og i fortrolighet finnes en avtale om at det er politisk
akseptabelt å legge ned fødeavdelingen. Det er grunn til å spørre
om det fantes en slik fortrolighet mellom Sykehuset Telemark og
Helse- og omsorgsdepartementet om at nedlegging av Rjukan og Kragerø
sykehus var akseptabelt politisk. Da barneavdelingen i Kristiansund
ble helgestengt i 2014, skapte dette sterke reaksjoner i lokalmiljøet. Disse
medlemmer konstaterer at for befolkningen er det umulig
å vite om helgestengingen var «akseptert» av Helse- og omsorgsdepartement
eller statsråden før vedtaket ble fattet.
Disse medlemmer mener at regjeringens sykehuspolitikk
fører til at svært mange avgjørelser som burde vært tatt i den nasjonale helse-
og sykehusplanen, tas uavhengig av denne og før denne er forelagt
Stortinget. Dette gjelder også vesentlige endringer slik som å legge
ned sykehus og fødeavdelinger.
Disse medlemmer viser til at
statsråden mener eierstyringen som utføres skjer i henhold til helseforetaksloven. Disse
medlemmer mener at dette viser at det innenfor helseforetaksloven og
helseforetaksmodellen foregår en rekke uryddige og udemokratiske
prosesser som offentligheten mangler innsyn i.
Disse medlemmer mener at flere
sykehusprosesser viser at helseforetaksloven ikke sikrer legitimitet
i befolkningen, og at helseforetaksloven derfor er overmoden for
å erstattes av en forvaltningslov med folkevalgt styring.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme lovforslag der
helseforetaksloven erstattes av en ny helseforvaltningslov med folkevalgt
styring av sykehusene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener denne styringsmodellen vil skape en illusjon av lokal demokratisk
forankring av sykehusdriften. Flertallet mener det
skapes et inntrykk av at fylkestinget og fylkespolitikerne har et
direkte ansvar for sykehusdriften, mens de i realiteten må forholde
seg til de budsjetter og styringsdokumenter som kommer fra Stortinget
og regjering. Flertallet mener modellen skaper uklare ansvarsforhold
og åpner for den type politisk spill som dagens styringsmodell for
spesialisthelsetjenesten hadde som hensikt å rydde opp i.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at alle partier,
utenom Arbeiderpartiet, gikk til valg på å avvikle foretaksmodellen,
og at Senterpartiet nå har fremmet et realistisk forslag til alternativ
organisering, som på mange områder er likt med det som er gjort
med gode erfaringer i Skottland. Skottland avviklet markedsmodellen
i sin helsesektor og tok sykehusene tilbake til offentlig forvaltning
på begynnelsen av 2000-tallet. Skottlands National Health Service
(NHS Scotland) har 14 regionale styrer med ansvar for alle helsetjenester
til befolkningen i sin region. I tillegg finnes det styrer for åtte
landsdekkende funksjoner. Helsestyrene er rammefinansierte fra det
skotske parlamentet. Et prøveprosjekt med direktevalg på halvparten
av medlemmene i to regionale helsestyrer ble gjennomført i 2010. Konklusjonen
var at dette er en strategi for demokratisering og folkelig forankring.
DRG-koding og innsatsstyrt finansiering er avviklet. Det rapporteres
om at budsjettene er overholdt og at det er oppnådd betydelig effektivitetsforbedring.
I årsrapporten for 2011/12 fra NHS Scotland heter det at ventetider
har gått ned, at pasientsikkerheten er bedret og dødeligheten redusert
i sykehusene. Disse medlemmer mener Norge må utvikle
sin egen forvaltningsmodell, men at vi bør lære av de erfaringene
Skottland har gjort som er overførbare til norsk helsevesen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil bemerke at Skottland har en annen
innretning på ventetidsmålene enn Norge. Dette er opplysninger fra
Stortingets utredningsseksjon. De har bl.a. et 18 ukersmål fra henvisning
til behandling (RTT), og en 12 ukers behandlingsgaranti (TTG) fra
beslutning om innleggelse til innleggelse og fra henvisning til
utredning/poliklinisk behandling. Ett av problemene i Skottland
er knyttet til at ventetidene til poliklinisk behandling er økende.
En annen flaskehals synes å være ventetider ved øyeblikkelig hjelp:
Kun fire av de 14 geografiske helsestyrene klarte å oppfylle målet
om at 95 prosent av pasientene skulle få hjelp innen fire timer (høsten
2013).
Innenfor kreftbehandling ligger Norge lenger fremme
med innførte pakkeforløp. I Skottland fikk 94,6 prosent av pasientene
behandling innen 62 dager etter hastehenvisning med mistanke om kreft,
og ca. 98 prosent hadde startet behandling innen 31 dager etter
beslutning om behandling (høsten 2013). Notatet viser geografiske
forskjeller i behandlingstid.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at de om lag 20 sykehusstyrene i den foreslåtte forvaltningsmodellen
fra Senterpartiet skal bestå av et flertall av medlemmer valgt av og
blant fylkestingets medlemmer, i tillegg til de ansattes representanter
og brukerrepresentant. Styret skal gi årsmelding og regnskap til
fylkestinget og Helse- og omsorgsdepartementet. Om området for sykehusstyret
ikke følger fylkesgrensene, må styrerepresentanter bli valgt fra begge
fylker, eventuelt må området for sykehusstyret tilpasses fylkesgrensene. Dette
medlem viser til at disse sykehusstyrene vil kunne ha ansvar
for flere sykehus i sitt område, slik de lokale helseforetakene
har i dag. Dette medlem mener en slik modell, der
folkevalgte sykehusstyrer styrer utviklingen innenfor rammene av
en detaljert Nasjonal sykehusplan vedtatt av Stortinget, vil sikre
en politisk forankring av utvikling av spesialisthelsetjenesten. Dette
medlem vil presisere at det nettopp er uklare ansvarsforhold
og manglende legitimitet til beslutninger som er en av de store
utfordringene med dagens styringsmodell.
Dette medlem merker seg at statsråden
i sitt svarbrev til komiteen er sterkt kritisk til at sykehusstyringen
skal forankres på folkevalgt nivå i kommuner og fylkesting. Dette
medlem vil avvise at en styrking av sykehusstyringens demokratiske
legitimitet gjennom folkevalgtrepresentasjon innebærer en ansvarspulverisering. Dette
medlem viser til at en rekke oppgaver løses i en kombinasjon
av nasjonal og lokal politisk myndighet og bevilgninger. Dette
medlem mener en ny helseforvaltningslov med folkevalgt styring
av sykehusene vil styrke sykehusstyringens demokratiske legitimitet,
gi åpne prosesser om sykehusstyringen og dermed tydeliggjøre ansvarsforholdene. Dette
medlem merker seg bekymringen for politisk spill. Dette
medlem deler synet på at spill er uheldig, men vil samtidig
understreke at problemet med dagens modell er at det parlamentariske
og de øvrige folkevalgte nivåene i svært liten grad er involvert
i sykehusstyringen. Dette medlem mener det er uheldig
at dagens sykehusstyring i stor grad foregår på siden av demokratisk
valgte organer, og er mer bekymret for dette enn for stor politisk
innflytelse over et samfunnsområde av svært stor betydning for befolkningen. Dette medlem viser
til Prop. 120 L (2011–2012) der regjeringen uttrykte det slik:
«Staten kan velge å foreta eierstyring tett på foretakene,
så tett at foretaket nærmest blir som et underliggende forvaltningsorgan,
eller staten kan opptre som en meget tilbaketrukket eier og kun
holde foretaksmøte når loven pålegger det.»
Dette medlem mener at sykehusstyring
i henhold til helseforetaksloven fortsatt pågår på denne måten,
trass i lovendringene i 2012, og at denne fleksibiliteten i loven
har vist seg som et lite egnet styringsverktøy.
Dette medlem viser i den forbindelse
også til merknad fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
til Prop. 120 L (2011–2012), jf. Innst. 62 L (2012–2013):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at etter all den debatt som har vært
de siste årene, er det bra at det foretas revideringer av helseforetaksloven nå,
og at flere skal komme. (…)
Disse medlemmer mener
en tydeligere eierrolle vil være en fordel, men fortsatt vil det
være uklarheter i forholdet mellom den politiske ledelse og de aktuelle
foretaksstyrene. Det politiske ansvaret vil fortsatt ikke være så
klart plassert og parlamentarisk forankret som disse medlemmer ønsker.»
Dette medlem vil presisere at
en forvaltningsmodell med et flertall av folkevalgte i sykehusstyrene
og at Stortingets flertall bestemmer den nasjonale sykehuspolitikken,
på en helt annen måte enn i dag vil sikre ansvarliggjøring av folkevalgte
representanter for den sykehuspolitikken som føres. At styremedlemmene
til sykehusstyrene er valgt av og blant fylkestingenes medlemmer,
vil også gjøre styremedlemmene direkte ansvarlige overfor sine velgere
og en sikrer prinsippet for folkevalgt styring; nemlig at de som
styrer kan kastes ved valg.
Komiteens medlem fra Senterpartiet fremmer
i tillegg følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom en ny helseforvaltningslov
opprette om lag 20 sykehusstyrer der flertallet i styret er valgt
av og blant fylkestingsmedlemmene.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at flere sykehus i dag har spesialiserte oppgaver og mottar
pasienter fra hele Norge. Flertallet mener det blir
illusorisk å tenke at styremedlemmene som er valgt fra et fylkesting,
kan ivareta interessene til pasienter fra det ganske land på en
bedre måte enn et medlem som ikke er valgt fra fylkestinget. Flertallet vil
understreke at det er kompetansen til styrene og det enkelte medlem som
er avgjørende for foretakets styring og kvaliteten på sykehustilbudet. Flertallet er opptatt
av at pasienter, brukere og andre berørte skal sikres innflytelse
på tjenestetilbudet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til forslaget fra Senterpartiet om at det i en ny forvaltningsmodell
av spesialisthelsetjenesten må vurderes å opprette egne styrer for
landsomfattende funksjoner. Disse styrene må forankres i nasjonal
helse- og sykehusplan. Eksempel på slike områder er IKT, sykehusbygg, forskning
og utdanning. Dette medlem viser til at et stort
flertall av pasienter blir behandlet i eget sykehusområde, og at
2 av 3 pasienter blir behandlet på lokalsykehusnivå. Dette
medlem mener at å sikre nasjonale, landsomfattende og høyt
spesialiserte tilbud fint kan sikres i en ny organisering, og at
dette ikke er et argument for å tviholde på en byråkratiserende
helseforetaksmodell som ikke skaper tillit i befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti merker seg at det uttrykkes
svært liten tillit til at folkevalgte kan ivareta befolkningens
behov for sykehustjenester og at det hevdes at dette er illusorisk. Disse
medlemmer mener en slik antagelse ikke tar innover seg at
mange av dagens sykehus betjener en betydelig andel pasienter som
har tilhørighet utenfor eget sykehusområde, og at dette er en viktig
og ønsket del av sykehusdriften som blant annet bidrar til å opprettholde
akuttberedskapen flere plasser. Disse medlemmer mener
det er liten grunn til å tro at ikke også lokalt folkevalgte ser
verdien av en kvalitativt god og moderne sykehusdrift, og viser
for øvrig til at de lokale folkevalgtes innflytelse vil eksistere
i et samspill med Stortinget og eier.
Disse medlemmer vil understreke
at nasjonale kvalitetskrav og andre krav til utvikling av de ulike
sykehusene og sykehustilbudet må fastsettes i den nasjonal helse-
og sykehusplanen og at sykehusstyrene må styre under disse rammene. Disse
medlemmer vil påpeke at de partiene som gikk til valg på
å fjerne foretaksmodellen, og som kritiserer forslagene i denne saken,
bør fremme sitt eget alternativ til organisering og ledelse av spesialisthelsetjenesten.
Det er oppsiktsvekkende at partiene nå forsvarer dagens styresett
og ikke fremmer noe eget alternativ til foretaksorganiseringen. Disse medlemmer viser
til at Senterpartiet har levert et realistisk forslag til ny forvaltningsstyring
av spesialisthelsetjenesten, og mener at kritikken mot å la folkevalgte
styre mer av sykehuspolitikken i stedet for helsebyråkrater, ikke
rimer med hva partiene tidligere har uttalt om svakhetene ved foretaksmodellen.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at forslaget om en detaljert nasjonal sykehusplan, fremdeles statlig
eierskap, folkevalgte sykehusstyrer og stedlig ledelse sammen med
en omlegging av finansieringen vil sikre befolkningen en fremtidsrettet
og desentralisert spesialisthelsetjeneste der utviklingen er forankret
i befolkningen. Dette medlem vil presisere at dette
er Senterpartiets forslag til ny sykehusforvaltning, og at en gjerne
kan diskutere enkeltelementer i denne om det hadde vært politisk
vilje fra Stortingets andre partier til å gjøre alvor av sine programformuleringer
om å avvikle foretaksmodellen.
Komiteen mener en
styringsmodell må sikre godt samarbeid, god koordinering og ressursutnyttelse
mellom sykehus og andre aktører, herunder den kommunale helse- og
omsorgstjenesten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til forslaget om at hvert sykehus skal ha eget virksomhetsstyre.
Virksomhetsstyrene skal bestå av de ansattes representanter og brukerrepresentant,
representanter fra kommunehelsetjenesten, fra sykehusstyret i regionen
og representanter valgt av fylkestinget blant kommunestyremedlemmer
i aktuelle kommuner. Kommunene nominerer sine representanter. Dette
medlem viser til at det i dag er stort behov for et styrket
samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste,
og mener at forslaget om å sikre kommunehelsetjenesten representanter
i virksomhetsstyre vil bidra til bedre samarbeid om lokale helseplaner.
I tillegg viser dette medlem til forslaget om at
styrene må forpliktes til å arrangere åpne informasjonsmøter for
befolkningen i alle berørte kommuner hvert år, i tillegg til regelmessige
samarbeidsmøter med kommuneledelsen. Dette medlem vil
også understreke forslaget om å sikre alle sykehus en stedlig leder
med faglig ansvar, økonomisk ansvar og personellansvar. Dette medlem viser
til at sykehus er store kunnskapsorganisasjoner, og mener det er
stort behov for å ha en ledelse «tett på». Dette medlem mener at
klinikkorganisering med ledere som har arbeidsplassen sin på et
annet sykehus i regionen, fører til dårlig ledelse både faglig og
økonomisk. Dette medlem viser til flere rapporter
om problemet med at ansatte ikke vet eller kjenner til hvem som
er deres nærmeste sjef. Dette medlem mener at en
stedlig leder skal være synlig i sykehusmiljøet og tilgjengelig
for de ansatte.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom ny helseforvaltningslov
opprette virksomhetsstyrer ved sykehusene der flertallet av medlemmene
er folkevalgte, og innføre stedlig ledelse med faglig, økonomi-
og personalansvar.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, merker seg at regjeringen
vil komme tilbake til Stortinget om saken på egnet måte etter at
nasjonal helse- og sykehusplan er lagt fram.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det haster med å avvikle
foretaksmodellen og at en ny folkevalgt styring av sykehusene vil
skape et grunnlag for en demokrati- og ledelsesreform for spesialisthelsetjenesten
som sikrer pasientenes tilbud og skaper debatt, aksept og folkevalgt forankring
av de beslutninger som tas om utviklingen av tilbudet. Den daglige
driften av sykehusene må bli tillitsbasert, og det må skapes sterke
faglige fellesskap mellom alle sykehus og sykehusansatte. En ny
forvaltningsmodell vil kunne sikre at organisering og ledelse av
norske sykehus blir basert på samarbeid, ikke konkurranse. Kjernevirksomheten
i sykehusene – møtet mellom behandler og pasient – må få størst
oppmerksomhet. Ledelse og støttefunksjoner må være bygd opp rundt
dette formål og sette pasienten i sentrum.
Disse medlemmer viser til forskning,
undersøkelser og enkelthendelser som viser mangel på åpenhetskultur
for de ansatte i norsk helsevesen. Helseforetakene har stort fokus
på omdømmebygging og regulerer kommunikasjonen gjennom kommunikasjonsstrategier.
En doktoravhandling av Hogne Sataøen ved Universitetet i Bergen
viser at tallet på kommunikasjonsarbeidere er doblet etter at helseforetaksmodellen
ble innført i 2002, og at nesten alle er knyttet til sykehusledelsen. Disse medlemmer mener
fagfolk har fått mindre rom for å uttale seg som fagpersoner og
at dette er et demokratisk problem som i verste fall truer pasientsikkerheten. Disse
medlemmer mener den sterke vektleggingen av ansattes lojalitetsplikt
er tett sammenvevd med organiseringen og styringskulturen for øvrig.
Konsekvensen av foretaksmodellens bedriftsøkonomiske prinsipper
er en mindre opplyst offentlighet med stor makt til helsebyråkratiet.
Disse medlemmer viser også til
at erfaringene fra sykehussaken i Nordmøre og Romsdal avslørte en
kultur hvor styremøter gjerne lukkes når viktige beslutninger i
realiteten foretas. Endringene i helseforetaksloven i 2012 lovfestet
at styremøtene skal være åpne, samtidig som at styremøtene kan lukkes
når en diskuterer en sak som er til forberedelse og ikke er til
beslutning i samme møte. Disse medlemmer mener at denne
praksisen har vist seg å være uheldig fordi det svekker tilliten
til prosessen. Disse medlemmer mener at foretaksmodellen,
største svakhet er at beslutninger ikke fattes i åpenhet og at prosessene
forut for vedtak oppleves som skinnprosesser.
Disse medlemmer viser til at
det i november 2014 i mediene ble oppmerksomhet rundt at det i mars
2013 var 3 700 årsverk i den sentrale helseforvaltningen, altså
Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet,
og at antallet hadde økt til 3 862. Disse medlemmer konstaterer
at helsebyråkratiet fortsetter å øke, trass i valgløfter fra Høyre
om det motsatte. Tall fra 2012 viste at antall administrativt ansatte
i spesialisthelsetjenesten etter helseforetaksreformen i 2002 hadde
økt med 27 prosent. Disse medlemmer viser til at anslagene
og forklaringen på hvorfor helsebyråkratiet har vokst, varierer. Disse
medlemmer merker seg at det er bred enighet om at helsebyråkratiet
og konsulentbruken over år har vokst og at det knytter seg svært
store kostnader til dette.
Disse medlemmer viser også til
svært høye lønninger hos ledelsene i helseforetakene. Adresseavisen
meldte i mars 2015 om at 18 av 23 helsetopper tjener mer enn statsministeren. Det
er også kjent at sluttavtalene etter sykehusstriden i Nordmøre og
Romsdal beløper seg til mange millioner, og at slike avtaler er
vanlig også andre steder. Disse medlemmer mener at mangelen
på måtehold i lønnspolitikken i helseforetakene bidrar til å styrke
behovet for en ledelsesreform.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
er opptatt av at ressursene i spesialisthelsetjenesten skal brukes
effektivt og at det er et mål at den sentrale helseforvaltningen
skal reduseres. Flertallet vil påpeke at Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har vært opptatt av avbyråkratisering
og at disse partiene i 2012, gjennom Dokument 8:91 S (2011–2012) ba
regjeringen Stoltenberg utarbeide en strategi for avbyråkratisering
av spesialisthelsetjenesten. Det kom ingen slik strategi.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet påpeker at regjeringen forenkler og
effektiviserer den sentrale helseforvaltningen, og at Helse- og
omsorgsdepartementet vil omorganisere den sentrale helseforvaltningen
og redusere antall etater fra 15 til 11.
Færre etater gjør at man unngår dobbeltarbeid. Disse
medlemmer viser også til regjeringens IKT-satsing og prosjektet
én pasient – én journal. I tillegg til disse endringene etableres
et nytt direktorat for e-helse i helsesektoren. Helsesektoren har
en utfordring knyttet til effektiv bruk av IKT. Det er et stort
behov for en sterkere nasjonal styring og en bedre organisering
av IKT-feltet. I dag behandles ofte pasienter ved flere helseinstitusjoner,
og gode IKT-løsninger er helt nødvendig for å effektivisere.
Disse medlemmer mener full rammefinansiering
av foretakene kan føre til at aktiviteten i sykehusene går ned og
køene øker. Disse medlemmer viser til at innsatsstyrt
finansiering (ISF) er et godt instrument for å tilrettelegge for
økt aktivitet mest mulig effektivt. Disse medlemmer vil
påpeke at det er viktig at ISF ikke blir en premiss for prioriteringstiltak,
riktig prioritering og god helhetlig behandling skal primært fremmes
gjennom faglige retningslinjer, lover og forskrifter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at en regionalisert modell for styring av spesialisthelsetjenesten
har vist seg å svare godt på de utfordringene vi står overfor i helsesektoren.
Norske sykehus har siden innføring av foretaksmodellen i 2002 behandlet langt
flere pasienter enn tidligere, gitt kvalitativt bedre pasientbehandling
og bidratt til at vi har god fordeling av både økonomiske og faglige ressurser
regionene imellom. Ikke minst har det vært mulig å løfte viktige
lokale og regionale problemstillinger gjennom en sterk regional
aktør, som har kunnet ta overordnede grep for god ressursfordeling. Disse
medlemmer mener dette har vært spesielt viktig for å sikre
god kvalitet ved lokalsykehusene i regioner med store avstander
og spredt befolkning.
Disse medlemmer vil peke på at
foretaksmodellen har vært justert og endret en rekke ganger siden
innføringen i 2002. Den politiske styringen har blitt tydeligere
underveis. Vi kan per i dag ikke se at en ny stor omorganisering
vil gi et bedre sykehustilbud til befolkningen. Disse medlemmer ser
heller ikke at den modellen som skisseres i det foreliggende representantforslag
svarer på de utfordringene vi har i spesialisthelsetjenesten. Arbeiderpartiet
deler imidlertid forslagsstillernes syn på at det er behov for å
styrke rammefinansieringen av sykehusene og mener det er viktig
i første omgang å tilbakestille ISF-andelen fra 50 til 40 prosent, som
var satsen under Stoltenberg II-regjeringen. Disse medlemmer er
også enig i at det er viktig å sikre at styresammensetningen for
de regionale helseforetakene har en sterkere regional politisk forankring,
men støtter ikke at styremedlemmer skal velges blant fylkestingsmedlemmer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at
regjeringen vil komme med en nasjonal helse- og sykehusplan høsten
2015. Disse medlemmer er positiv til en slik plan,
men understreker at det må legges opp til en rullering og oppdatering
av planen med jevne mellomrom, for å sikre at denne svarer på de
til enhver tid aktuelle utfordringer. Disse medlemmer vil
hevde at en nasjonal helse- og sykehusplan ikke kan være et uttømmende
styringsverktøy, og noterer seg med en viss undring at regjeringen
så langt har vært svært lite konkret om hvordan man egentlig tenker
at en nasjonal styringsmodell for sykehusene kan være.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
også kritiske til at regjeringen har forlatt prinsippet om at et
flertall av de eieroppnevnte styremedlemmene til de regionale helseforetakene
og sykehusene skal oppnevnes blant politikere foreslått av fylkeskommuner,
kommuner og Sametinget. Disse medlemmer mener dette
svekker den lokale, politiske forankringen i styringen av en så
viktig samfunnssektor som sykehusene er, og peker på at en slik
forankring er nødvendig for å ivareta sykehusenes legitimitet i
befolkningen.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet på sitt landsmøte har gått inn for å videreføre
en regionalisert spesialisthelsetjeneste i Norge. Disse medlemmer mener
en regional modell er god og viser til at helsesektoren hele tiden
er i endring og at man derfor kontinuerlig må utnytte det handlingsrom
som finnes i styringsmodellen. Arbeiderpartiet vil fortløpende gjennomføre forbedringer
i ledelse og organisering av norske sykehus, og sikre en styringsstruktur
som ivaretar behovet for lokal forankring, folkevalgt kompetanse,
legitimitet lokalt og regionalt, og bred kunnskap om sykehusdrift
og samfunnsspørsmål på alle nivå. Arbeiderpartiet har vedtatt at
man ønsker å utrede en deling av det største regionale helseforetaket,
Helse Sør-Øst. Handlingsrommet i sykehusmodellen må brukes for å
styrke ledelse, fagenes selvstendighet og valgmuligheter for pasientene. Disse
medlemmer mener dette er avgjørende for å kunne følge med
i den faglige utviklingen i tjenestene og for å sikre den politiske
styringen av sektoren. Ledelsen av sykehusene må forsterkes, ved
å begrense rapportering og ved å styrke samarbeid i daglig drift mellom
toppledelse, faglig ledelse, tillitsvalgte og vernetjeneste. Sykehusene
må også gis mer ansvar gjennom styrking av rammefinansieringen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i dag er 50
prosent ISF-finansiering av spesialisthelsetjenesten. Da Hagen-utvalget
(NOU 2003: 1) vurderte finansieringsmodeller for de regionale helseforetakene,
anbefalte et stort flertall å gå over til en ordning med rammebudsjettering
av RHF-ene, uten at det skjedde. Også Norheim-utvalget (NOU 2014: 12)
problematiserer innsatsstyrt finansiering og viser til at den kan
påvirke prioriteringsbeslutninger.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at et høyt innslag
av innsatsstyrt finansiering kan føre til at pasienter prioriteres
etter hvor lønnsomme de er, ikke etter hvem som har størst behov. Disse
medlemmer viser til at finansieringssystemet med tilhørende
diagnosekodesystem har vist seg å fremme kreativ diagnosesetting,
og at det har vært flere saker der det er påvist at sykehusene setter
uriktige diagnoser på pasienter bare fordi disse utløser mer penger
fra staten.
Disse medlemmer mener at effektivitet
i pasientbehandling i all hovedsak kan sikres på andre måter enn
å lage kunstige økonomiske insentiv for sykehusbehandling, med å
sette krav til kvalitet, ventelistegarantier osv. Disse medlemmer mener
det ikke bør være vesentlig forskjell på finansiering av sykehustjenester,
og finansiering av andre velferdstjenester som skole, eldreomsorg
osv. Disse medlemmer vil også vise til at det var
gode erfaringer med en slik overgang til rammefinansiering i Skottland.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener det er et behov for å
endre finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten. Dagens
forretningssystem etter regnskapsloven bør avvikles og erstattes
av kommunenes og fylkeskommunens budsjett – og regnskapssystem.
Sykehusene bør i all hovedsak rammefinansieres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre finansieringen av
spesialisthelsetjenesten slik at sykehusene i all hovedsak rammefinansieres.»