Samferdselsdepartementet har gjort framlegg om
endring i lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn
og fartøy (yrkestransportlova). Lovframlegget opnar for at Samferdselsdepartementet
skal kunne påleggje offentlege oppdragsgjevarar eit lovbrotsgebyr dersom
dei bryt reglar som skal sikre openheit og ikkje-diskriminering
i samband med tildeling av konsesjonskontraktar som gjeld transporttenester
etter yrkestransportlova. Lovbrotsgebyret vil berre verte pålagt
dersom brotet på regelverket er konstatert ved dom i ein norsk domstol,
ved dom i EFTA-domstolen eller ved innrømming frå norske styresmakter
etter ei handsaming av saka i EFTAs overvakingsorgan (ESA). Lovbrotsgebyret
skal ikkje overstige 15 pst. av kontraktsverdien. Ved utmåling av
gebyret skal det særleg leggjast vekt på kontraktsverdien, kor grovt
brotet er, om oppdragsgjevaren har gjort gjentekne brot, den preventive
verknaden av lovbrotsgebyret, kor langt tilbake i tid brotet har skjedd
og om brotet har ført til skadebot, terminering eller avkorting
av kontrakten.
Framlegget vert gjort for å sikre betre etterleving av
reglane for tildeling av konsesjonskontraktar for transport etter
yrkestransportlova. Sanksjonen er meint å vareta både individual-
og almennpreventive omsyn. Departementet peiker på at lovbrotsgebyret
hovudsakleg er meint å ha ein preventiv effekt og at det har til
føremål å hindre framtidige overtredingar. Departementet understrekar
at lovbrotsgebyret likevel ikkje er ei straff og heller ikkje skal
påleggjast av politi eller domstol.
Fylkeskommunane har ansvaret for lokal kollektivtransport.
Dei sørgjer normalt for kollektivtransporttilbodet gjennom å inngå
kontraktar om offentleg tenesteplikt som vert kompensert gjennom
godtgjersle og/eller einerett. Utover billettinntekter frå brukarane
vert tenestene finansierte ved statleg tilskot over rammeoverføringa
til fylkeskommunane, samt skatteinntekter. Dei fleste fylkeskommunane
har konkurranseutsett, eller er i ferd med å konkurranseutsetje kontraktar
om offentleg kollektivtransport.
Bakgrunnen for departementet sitt framlegg er eit
behov for større etterleving av reglane for tildeling av tenestekonsesjonskontraktar
om transporttenester innan ramma av yrkestransportlova. Departementet
viser til at det er viktig at reglane for tildeling av konsesjonskontraktar
for transport etter yrkestransportlova vert etterlevd slik at ein
kan oppnå tilstrekkeleg konkurranse om offentlege innkjøp. Dette
vil på sikt kunne føre til innsparingar for det offentlege.
Framlegget har vore sendt på allmenn høyring. 22
av høyringsinstansane har gjeve fråsegn i saka. Ei rekkje av fråsegnene
er omtala under dei enkelte kapitla om innhaldet i loven i proposisjonen.
På bakgrunn av høyringsfråsegnene er nokre endringar gjort i lovforslaget,
samanlikna med høyringsframlegget. Dette er omtalt i dei enkelte
kapitla.
Ein syner vidare til proposisjonen der det i
kapittel 3 vert gjort greie for gjeldande rett på området.
I kapittel 4 er det gjort nærare greie for lovframlegget.
Fråsegn frå høyringa er vurdert her. Det er gjort greie for kva
kontraktar vert omfatta av sanksjonen, kretsen sanksjonen vert retta
mot, sanksjonsmekanismen og lovbrotsgebyr, handhevingsorgan, vurdering
av om lovbrotsgebyr skal eller kan påleggjast, vilkår for å påleggje lovbrotsgebyr
og konstatering av brot, kva type brot skal føre til sanksjon, unnatak
frå kravet om å påleggje lovbrotsgebyr, utmåling av lovbrotsgebyret,
at det ikkje er krav til skuld hos oppdragsgjevaren, prosessuelle
reglar (sakshandsamingsreglar i forvaltningslova og forelding).
Vidare vert det i kapittel 4 gjort greie for klagerett, søksmålsrett,
betalingsfrist, utsetjande verknad, tvangsfullbyrding, forholdet
til Grunnlova, forholdet til EMK og til slutt i kapitlet forskriftsheimel.
I kapittel 5 er det gjort greie for økonomiske
og administrative konsekvensar av forslaget til endringar i lova.
Departementet forventar at innføringa av eit lovbrotsgebyr retta
mot tildeling av tenestekonsesjonskontraktar på transportområdet
vil redusere talet på ulovlege tildelingar av slike kontraktar.
Dette vil på sikt styrkje konkurransen og føre til innsparingar
for det offentlege. For departementet, som vil vere handhevingsorgan
etter føresegna, kan framlegget innebere ei viss auke i arbeidsmengda.
Departementet antar likevel at denne auka vil vere svært lita. Det
vert lagt til grunn at framlegget ikkje inneber ein auke i administrasjonskostnadene
hos departementet. Det vert dermed heller ikkje behov for ein auke
i ressursane til departementet.
For oppdragsgjevaren vil lovheimelen innebere ein
risiko for å verte pålagt eit lovbrotsgebyr. Belastninga for den
aktuelle oppdragsgjevaren i dei einskilde sakene vil avhenge av
brotet og storleiken på kontrakten.
Departementet framhevar vidare at det er ein klar
tendens til at oppdragsgjevarar tildeler tenestekontraktar i staden
for tenestekonsesjonskontraktar på transportområdet. Ettersom lovheimelen
ikkje vil gjelde for tenestekontraktar, vil denne tendensen gjere
at lovheimelen vil få ein noko meir avgrensa verknad.
I kapittel 6 er det gitt merknader til § 40
b i lovframlegget.