Departementet foreslår å lovfeste et forbud
i forvaltningsloven mot bruk av barn som tolk eller som formidler
av informasjon mellom forvaltningen og private. Det er foreslått
unntak når det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade,
eller det er nødvendig i andre nødsituasjoner. Det er også foreslått
unntak i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene
for øvrig må anses som forsvarlig. Barnets alder og modenhet må
tas i betraktning.
Bruk av tolketjenester er en nødvendig del av
offentlig sektors virksomhet. Kartlegginger gjennomført av IMDi
viser at barn blir brukt som tolk i flere offentlige sektorer, som
hos fastleger, i barnevernet, i straffesakskjeden, i grunnskolen og
ved Nav-kontorene.
Det er i dag ikke lovfestet noe forbud mot bruk av
barn som tolk i gjeldende lovgivning. Tolking er et fag som det
kreves tolkefaglige kvalifikasjoner for å utøve. Barn har ikke disse
kvalifikasjonene. Når kvalifisert tolk ikke blir brukt i møte med
offentlig forvaltning, kan informasjon misoppfattes av begge parter
og man kan risikere at saken ikke blir godt nok opplyst.
Det følger av Grunnloven § 104 annet ledd at barnets
beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser
som berører barn. Barnets beste er også et grunnprinsipp i FNs barnekonvensjon.
Når et barn blir satt til å tolke, eller formidle informasjon mellom
et forvaltningsorgan og en privat person, kan barnet bli utsatt
for en vanskelig rollekonflikt og en forventning om å ivareta interessene
til voksne familiemedlemmer i deres kontakt med forvaltningen. Mange
forvaltningssaker gjelder vanskelige sider ved de voksnes livssituasjon
som barn ikke bør involveres i eller oppleve noe ansvar for. Det
å bruke et barn som tolk vil ofte ikke være til barnets beste.
Plikt for forvaltningen til å benytte tolk er
i dag kun lovfestet enkelte steder i særlovgivningen. Der offentlige
myndigheter, gjennom lovverket, er pålagt en plikt til å benytte
tolk må dette antagelig forstås slik at barn, som en hovedregel, ikke
skal kunne gis denne rollen.
I høringsnotatet foreslo Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet å innføre et forbud mot at barn (mindreårige)
brukes som tolk eller formidler av informasjon i en ny § 11 e i
forvaltningsloven. Det er bred oppslutning i høringen om å innføre
et forbud mot bruk av barn som tolk. I høringsnotatet ble det foreslått
to unntak fra forbudet mot bruk av barn som tolk eller informasjonsformidler
mellom forvaltningen og private. I høringen har det kommet en del
innvendinger mot de foreslåtte unntakene. Innvendingene varierer
mellom at det ikke er ønskelig med unntak i det hele tatt til at
det er viktig at unntakene praktiseres snevert.
Justis- og beredskapsdepartementet foreslår
at forbudet mot bruk av barn som tolk tas inn i forvaltningslovens
kapittel II, noe som innebærer at forbudet gjelder for all den virksomhet
som drives av forvaltningsorganer, og ikke bare når disse treffer
vedtak (enkeltvedtak eller forskrifter).
Brudd på forbudet vil være en saksbehandlingsfeil.
Dersom feilen er begått som ledd i saksbehandling som fører frem
til et enkeltvedtak, kan feilen få betydning for vedtakets gyldighet.
Her kan forholdene ligge temmelig ulikt an, slik at det er vanskelig
å stille opp retningslinjer for når ugyldighet vil bli resultatet,
ut over at et minstevilkår for ugyldighet er at feilen kan ha virket
inn på vedtakets innhold.
Departementet mener forbudet må utformes på en
måte som tar høyde for situasjoner der et forbud vil være svært
upraktisk eller unødvendig, eller der andre særlig beskyttelsesverdige
interesser kan bli sterkt skadelidende. Departementet er derfor
av den oppfatning at det i noen situasjoner er behov for å gjøre
unntak fra forbudet. Unntakene som er foreslått har en begrenset
rekkevidde.
Forslaget om unntak fra forbudet i situasjoner der
det framstår som nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig
helseskade, vil kun gjelde i akutte situasjoner hvor det å benytte
barn som formidler er nødvendig for å redde noens liv eller helse.
Unntaket gjelder ikke for planlagte konsultasjoner, for eksempel
hos fastlege eller i spesialisthelsetjenesten.
Departementet mener også at det bør gjøres unntak
for andre nødrettssituasjoner. En forutsetning for at unntaket skal
komme til anvendelse er likevel at risikoen for skade, herunder tap
av vesentlige økonomiske interesser, er av et slikt omfang at det
må veie tyngre enn risikoen for skade på barnet. Forvaltningsorganet
må gjøre en konkret vurdering av om faren kan avverges på annen
rimelig måte, eller om bruk av et barn som tolk eller formidler
av informasjon fremstår som nødvendig.
Et lovforbud mot bruk av barn som tolk totalt sett
vil få lave økonomiske og administrative konsekvenser, selv om det
ligger noen umiddelbare kostnader i å erstatte barn med voksne tolker
med tolkeutdanning. Departementets oppfatning er at utgifter til
tolketjenester må ses på som en integrert del av driftsbudsjettene
i offentlige virksomheter, og at det er i virksomhetenes egen interesse
å innføre gode systemer for bestilling og bruk av kvalifiserte tolker.
En eventuell utgiftsøkning som følge av et forbud mot bruk av barn
som tolk er antatt å være såpass lav for den enkelte virksomhet
at dette bør kunne dekkes innenfor egne budsjettrammer. Eventuelle
merutgifter, blant annet til utdanning av flere tolker, må vurderes
i de ordinære budsjettprosessene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lene Vågslid,
fra Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og
Anders B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein og Veronica
Pedersen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra
Senterpartiet, Jenny Klinge, mener det er et viktig prinsipp at
barn som hovedregel ikke skal benyttes som tolk i møte med den offentlige
forvaltningen. Tolking er et fag som krever tolkefaglige kvalifikasjoner,
kvalifikasjoner barn ikke har. Komiteen mener derfor
det er viktig å få lovfestet et forbud mot bruk av barn som tolk,
med et unntak for nødrettsbetraktninger eller forsvarlig oversettelse
av enkle beskjeder.
Komiteen viser til at hensynet
til barns beste er et grunnleggende hensyn i både internasjonal rett
og nasjonal lovgiving. Lovendringen bidrar til å synliggjøre dette
viktige prinsippet i forvaltningen. Når et barn blir satt til å
tolke, eller formidle informasjon mellom et forvaltningsorgan og
en privat person, kan barnet bli utsatt for en vanskelig rollekonflikt.
Det kan også være en forventning fra voksne familiemedlemmer om
at barnet skal ivareta deres interesser i møte med forvaltningen. Komiteen viser
til at dette er krav det er urimelig å stille til barn, og at det
også er mange forvaltningssaker som tar opp vanskelige sider ved
de voksnes liv, barn ikke bør involveres i.
Komiteen ser også at forslaget
nødvendigvis vil måtte innebære økonomiske konsekvenser, selv om
det er vanskelig å anslå disse nøyaktig. Komiteen forutsetter
at eventuelle økonomiske konsekvenser lovendringen medfører, følges
opp på en adekvat måte.
Komiteen vil understreke at samtykke
fra voksne familiemedlemmer eller barnet selv aldri kan frita forvaltningsorganer
fra forbudet i loven.
Komiteen viser til Domstoladministrasjonens høringsuttalelse,
og understreker at også tap av økonomiske verdier etter omstendighetene
vil omfattes av nødsituasjonsbegrepet i loven.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i forvaltningsloven
(forbud mot bruk av barn som tolk)
I
I lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker
skal ny § 11 e lyde:
§ 11 e (forbud
mot bruk av barn som tolk)
Forvaltningsorganer skal ikke bruke barn til tolking eller
annen formidling av informasjon mellom forvaltningen og personer
som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte
med forvaltningen. Unntak kan gjøres når det er nødvendig for å
unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, eller det er nødvendig
i andre nødsituasjoner. Unntak kan også gjøres i tilfeller der det
ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses
som forsvarlig.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i justiskomiteen, den 12. april 2016
Hadia Tajik | Veronica Pedersen |
leder | ordfører |