Jeg viser til representantforslag 50 S (2015-2016)
fra stortingsrepresentantene Siv Elin Hansen, Kirsti Bergstø og
Heikki Eidsvoll Holmås om oppfølging av klimaavtalen fra Paris fram mot
2020.
I forkant av Paris gjorde regjeringen en grundig vurdering
av hvordan Norge best kan bidra til å løse de globale klimautfordringene.
I Meld. St. 13 (2014-2015) la vi, i nær dialog med samarbeidspartiene,
frem det som er det norske bidraget til Paris-avtalen. Vårt mål
er å kutte minst 40 prosent i 2030 sammenlignet med 1990. Vi legger
opp til felles gjennomføring sammen med EU. Alle land inkludert
Norge skal bekrefte eller oppdatere bidraget innen 2020. Alle land
inkludert Norge skal også rapportere på hvordan vi følger opp klimabidragene
våre.
I tillegg til utslippsmålet på 40 prosent innebærer Paris-avtalen
at land skal bidra til teknologiutvikling og -overføring, kapasitetsbygging
og klimafinansiering. Vi vil bidra på alle disse områdene. Vedtaket
i Paris er i tråd med norske posisjoner og det norske bidraget slik
det fremgår i Meld. St. 13 (2014-2015) er et ambisiøst bidrag. I
Innst. 211 S (2014-2015) støttet Stortinget regjeringens forslag.
I tråd med Meld. St. 13 (2014-2015) har Norge oppnådd
en felles intensjon med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse
av klimaforpliktelsen sammen med EU, med et klimamål på minst 40
prosent i 2030 sammenlignet med 1990-nivået. En avtale om felles
oppfyllelse med EU vil innebære:
I kvotepliktig sektor
vil Norge bidra til gjennomføring av utslippsreduksjoner på 43 prosent
sammenlignet med 2005 innenfor EUs kvotesystem.
Norge vil også bidra til utslippsreduksjoner
i ikke-kvotepliktig sektor ved at det fastsettes et nasjonalt utslippsmål
for ikke-kvotepliktig sektor på linje med sammenlignbare EU land.
EU legger opp til at noen av kuttene i
ikke-kvotepliktig sektor kan gjennomføres ved kjøp av kvoter i EUs
kvotesystem eller gjennomføring av klimatiltak i andre EU-land.
Norge vil benytte seg av denne fleksibiliteten på lik linje med
EU-land.
Nasjonale utslipp skal i tråd med dette reduseres frem
mot 2030. I Meld. St. 13 (2014-2015) om klimamålet for 2030 pekte
Regjeringen ut fem satsingsområder i klimapolitikken:
I Innst. 211 S (2014-2015) ber Stortinget regjeringen
om å komme tilbake til Stortinget "med en sak etter at innsatsfordelingen
er klar, som beskriver hvordan regjeringen vil arbeide for å nå
disse målene". I tråd med Stortingets vedtak vil regjeringen på
egnet måte, etter at innsatsfordelingen er klar, legge frem for
Stortinget resultatet av forhandlingene med EU og hvordan den norske
klimamålene skal nås. Som jeg nevnte i muntlig spørretime 17. februar,
vil jeg også snarlig be Stortingets presidentskap om å få redegjøre
om Paris-avtalen og oppfølgningen av denne avtalen.
I klimaforliket, jf. Innst. 390 S (2011-2012),
har Stortinget lagt til grunn at klimapolitikken skal innrettes
slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen og
gir utslippsreduksjoner i både Norge og i utlandet. Forliket viser
videre til at generelle virkemidler er sentrale i den nasjonale
klimapolitikken. Sektorovergripende økonomiske virkemidler legger grunnlag
for desentraliserte, kostnadseffektive og informerte tiltak, der
forurenser betaler. På områder som er underlagt generelle virkemidler, skal
det som hovedregel unngås ytterligere regulering. Muligheten til
å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter videreføres også
i disse sektorene. For eksempel kan raskere utvikling av ny teknologi
i Norge bidra til raskere omstilling til bruk av mer klimavennlige
teknologier.
Klimautfordringen er global. Norges innsats
må derfor bidra til å redusere de samlede globale utslipp av klimagasser.
Ofte er det nettopp slik innsats som best oppfyller klimaforlikets
krav om å oppnå størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen. Klimapolitikken
må også innrettes slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon
for innsatsen. Den viktigste utfordringen i årene framover blir
å sørge for at ambisjonsnivået som er nedfelt i Parisavtalen blir
omsatt i tilsvarende mål for nasjonal klimapolitikk og at mål og innsats
styrkes i tråd med avtalens bestemmelser. Det fordrer en gjennomtenkt
politikk – på globalt, europeisk og nasjonalt nivå.
CO2-utslippene fra
petroleumsvirksomheten er omfattet av kvotesystemet og er i tillegg
underlagt CO2-avgift. Kvoteplikt og CO2-avgift gir norsk sokkel en høy pris
på CO2, per idag i underkant av 500 kroner
per tonn CO2. Dette har gitt incentiver
til å iverksette tiltak og utvikle og ta i bruk teknologi som har
redusert utslippene med anslagsvis 5 millioner tonn CO2 årlig fra petroleumssektoren. Store
ressurser er brukt på dette. Som Stortinget pekte på ved sin behandling
av Prop 114 S (2014-2015), Norges største industriprosjekt – utbygging
og drift av Johan Sverdrup-feltet med status for olje- og gassvirksomheten,
jf. Innst. 382 S (2014-2015), betyr dette at aktiviteten på norsk
sokkel har de sterkeste klimavirkemidlene i verden.
Snøhvit består av undervannsinnretninger på feltet
140 kilometer fra land og rørledninger som knytter brønnene opp
til et mottaks- og prosessanlegg på Melkøya (Hammerfest LNG). På
landanlegget tas også CO2 ut fra brønnstrømmen med
påfølgende rørtransport ut igjen til feltet for injeksjon. CO2-utslippene på Melkøya er omfattet av
kvotesystemet i tillegg til at det betales CO2-avgift
for disse.
Snøhvit-utbyggingen ble godkjent av Olje- og energidepartementet
den 15. mars 2002, etter at den hadde vært forelagt Stortinget gjennom St.prp.
nr. 35 (2001-2002). Rettighetshaverne på Snøhvit er i dag Statoil
Petroleum AS (operatør, 36,79 pst.), Petoro AS (30 pst.), Total
E&P Norge AS (18,4 pst.), Engie E&P Norge AS (12 pst.) og
DEA Norge AS (2,81 pst.)
Myndighetene setter som beskrevet over rammer som
begrenser utslippene av klimagasser fra sektoren gjennom kvoter,
avgifter og reguleringer. Selskapene, herunder Statoil og de øvrige
rettighetshaverne på Hammerfest LNG, tar de forretningsmessige beslutninger
innenfor disse rammene. Med den høye prisen på CO2-utslipp selskapene
i sektoren står overfor, har de sterk egeninteresse av å gjennomføre
tiltak for å redusere utslippene. Som følge av den høye overskuddsskatten
oljeselskapene står overfor på norsk sokkel er det fellesskapet
gjennom lavere skatteinngang som betaler over 3/4 av kostnadene
ved utslippsreduserende tiltak. Det er per i dag verken aktuelt
å pålegge Snøhvit-eierne å bruke kraft fra nettet til dagens anlegg
på Melkøya eller pålegge CO2-fangst og lagring knyttet til gassturbinene
på anlegget.
Kraftforsyningen til Nord-Norge har vært sårbar i
lengre tid og det er begrensninger i dagens nettkapasitet i Finnmark.
Anlegget på Melkøya har ved enkelte tilfeller vært brukt for avhjelpe forsyningssituasjonen
i nærområdet. I perioder overstiger overføringsbehovet N-1-kapasiteten og
nettet driftes da med redusert forsyningssikkerhet. Statnett fikk
i 2015 konsesjon til en ny 420 kV-kraftledning mellom Balsfjord
og Skaidi og foretaket anslår i sin nettutviklingsplan for 2015
at utbyggingstiden vil ta 4-5 år. Balsfjord-Skaidi vil øke overføringskapasiteten
inn til området noe, men det vil fortsatt være store begrensninger
i hvor mye kraftforbruket i Finnmark kan øke uten at det går utover
forsyningssikkerheten. Statnett har derfor satt i gang en konseptvalgutredning
for fremtidig behov og mulige løsninger i kraftforsyningen i Finnmark.
I denne konseptvalgutredningen vil også strekningen Skaidi-Hammerfest
inngå.
De øvrige forslagene i representantforslaget
faller tematisk innenfor to av de fem prioriterte innsatsområdene
til regjeringen.
I arbeidet med de 5 satsingsområdene er det allerede
etablert en rekke ordninger som bidrar til utvikling og implementering
av ny klima- og lavutslippsteknologi fra forskning til markedsintroduksjon.
Det er viktig at den enkelte sak og prosjekt behandles innenfor
det virkemiddelapparatet som er etablert for å sikre gjennomføring av
nettopp slike prosjekter. Det viktige er at virkemiddelapparatet
vårt er innrettet slik at det utløser de beste klimaprosjektene.
Det er derfor ikke riktig av meg å detaljstyre hvilke prosjekter som
skal utløses. Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Enova og Gassnova
gir alle støtte til forskning, utvikling og demonstrasjon av lavutslippsteknologier,
og flere større klimaprosjekter i industrien har hatt framskritt
det siste året. Enova har som sitt spesifikke formål å fremme en miljøvennlig
omlegging av energibruk og energiproduksjon og utvikling av energi-
og klimateknologi. En sentral del av klimaforliket var en styrket
nasjonal satsing på klimateknologi gjennom Enova. Denne regjeringen
har forsterket klimaforliket ved å øke innskuddet i Klima- og energifondet
med ytterligere 17,75 milliarder kroner.
Utvikling av ren produksjonsteknologi vil muliggjøre
utslippsreduksjoner i Norge - og globalt. Dette kan skape konkurransefortrinn
og muliggjøre vekst i industrien, samtidig som vi kan nå nasjonale
utslippsmål. I budsjettet for 2016 har Regjeringen, i tillegg til
å øke overføringene til Klima- og energifondet, økt bevilgningene
til miljøteknologi betydelig, det er satt av mer penger til forskning
på miljøvennlig energi og det er bevilget 690 millioner kr til satsing
på CO2-håndtering. De ulike ordningene
vurderer støtte på prosjektbasis og etter definerte kriterier. Regjeringen
griper ikke inn i vurderingen av enkeltprosjekter eller den konkrete
utformingen av virkemidlene. Vi vurderer imidlertid kontinuerlig
om vi har en riktig og god sammensetning av virkemiddelapparatet
og om de treffer godt i forhold til utfordringene vi står overfor
og målene vi har satt.
Stortinget har videre bedt regjeringen om å utrede
hvordan et "Fornybar AS" ("Greenfund"), kan operasjonaliseres. Regjeringen
arbeider med saken og vil komme tilbake til Stortinget i revidert
nasjonalbudsjett. Det skal også legges frem en nasjonal strategi
for bioøkonomi. Strategien skal se nærmere på hvordan vi kan legge
til rette for mer effektiv, bærekraftig, lønnsom og helhetlig utnyttelse
av fornybare biologiske ressurser, blant annet til erstatning for
bruk av fossilt karbon.
Regjeringen vil også legge frem en overordnet strategi
for grønn konkurransekraft og det grønne skiftet. Et ekspertutvalg
for grønn konkurransekraft ble etablert i juni 2015 for å gi regjeringen
råd i arbeidet med strategien. Dette blir et viktig arbeid for å
stake ut den langsiktige kursen mot det grønne skiftet. Regjeringen
vil også legge frem en stortingsmelding om industriens rammevilkår,
hvor ett hovedtema er industriens rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet.
Når det gjelder CO2-håndtering
består regjeringens satsing på CO2-håndtering
av tre hovedinnsatsområder:
Fullskala demonstrasjonsanlegg
Forskning, utvikling og demonstrasjon gjennom blant
annet CLIMIT-programmet og teknologisenteret på Mongstad
Internasjonalt samarbeid
Regjeringen har en ambisjon om å realisere minst
ett fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst, transport og lagring
av CO2 innen 2020. Regjeringen jobber
langs to spor: utredning av aktuelle prosjekt i Norge og arbeid
med fullskala CO2-håndtering i utlandet.
Regjeringens strategi for CO2-håndtering,
som ble lagt fram i forbindelse med 2015-budsjettet, legger til
grunn at utredninger av prosjekter i Norge skal følge et industrielt
prosjektmodningsløp. Gassnova la på oppdrag av OED frem en idéstudie
av mulige fullskalaprosjekt i Norge i mai 2015, og arbeidet med
å gjennomføre mer detaljerte mulighetsstudier av aktuelle fangst-,
transport- og lagringsprosjekter ble igangsatt høsten 2015. Gassnova
har inngått avtaler med Norcem Brevik, Yara Porsgrunn og Energigjenvinningsetaten
i Oslo (Klemetsrud) om mulighetsstudier. Samtidig har Gassco ansvar
for studier av skipstransport og det er inngått avtale med Statoil
om modning av tre alternative CO2-lager
på norsk sokkel. Studiene skal fullføres sommeren 2016. Vi vil komme
tilbake til det videre arbeidet med fullskala CO2-håndtering
etter at studiene er lagt fram. I tillegg har regjeringen satt av
125 mill. kroner til å bidra til å realisere et europeisk fullskala
CO2-håndteringsprosjekt under Horisont 2020-programmet,
jf. Prop. 1 S. (2014-2015).
Elkem arbeider for tiden med et forskningsprosjekt
med mål om å gjøre det mulig innen få år å bygge fullskala produksjonsanlegg
for silisiumlegeringer uten fossile utslipp. Forskningsprosjektet
har fått navnet Carbon Neutral Metal Production (CNMP), og har fått
syv millioner kroner i støtte fra Forskningsrådet over en toårs-periode.
Elkems egen innsats tilsvarer vel åtte millioner kroner i samme
periode. Forskningsprosjektet skal være avsluttet ved utgangen av 2016.
For øvrig gav Enova i høst tilsagn på 138 millioner kroner til et
produksjonsanlegg for biokull på Follum i Buskerud. Anlegget kan
redusere verdens CO2-utslipp med 400
000 tonn årlig.
Når det gjelder overgang fra kull til hydrogen hos
TiZir iverksatte bedriften høsten 2015 et prosjekt med omlegging
til hydrogen som reduksjonsmiddel. Totale kostnader er beregnet
til 7,1 mrd kroner. Det første steget er et demonstrasjonsanlegg
som skal så ferdig i 2019. Dette steget inkluderer flere endringer
som til sammen vil gi en besparelse på 22 GWh og redusere utslippene
med 23 000 tonn CO2 i året. TiZir har mottatt
122 millioner kroner i støtte fra Enova til dette. Det neste trinnet
i prosjektet er et fullskala pilotanlegg som skal stå ferdig i 2021.
Det siste steget vil være en ny produksjonslinje fra 2025 der kull
erstattes med hydrogen i produksjonsprosessen. Dette kan bidra til
å redusere energiforbruket i produksjonen med cirka 40 prosent og
CO2-utslippene med 90 prosent.
Prosjektet er spennende, men jeg ser det ikke som
naturlig å forskuttere de vanlige faglige vurderinger som gjøres
av Enova gjennom ordinær behandling av prosjektsøknad i tråd med beskrivelsene
ovenfor.