I proposisjonen foreslår departementet at retten til
fritt behandlingsvalg skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med regionale helseforetak. Endringen innebærer også at
rehabilitering senere kan fases inn i den nye godkjenningsordningen
som er en del av fritt behandlingsvalg. Det er en forutsetning for
å kunne bruke det frie valget at leverandøren kan gi det tilbudet
som pasienten har behov for.
Departementet foreslår også enkelte endringer av
begrepsmessig og teknisk art i § 1-3 i lov 23. juni 2000 nr. 56
om helsemessig og sosial beredskap (helseberedskapsloven) og i lov
2. juli nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. § 5-5 første ledd
nr. 1 og nr. 2.
Proposisjonen gjør rede for gjeldende rett, herunder
rett til vurdering, rett til nødvendig helsehjelp, rett til fritt
behandlingsvalg og fristbrudd. Det redegjøres også for hvordan forvaltningen
av tilbudet i de private rehabiliteringsinstitusjonene er i dag.
I høringsnotatet om fritt rehabiliteringsvalg
som ble sendt på høring 26. juni 2015, omtalte departementet forslaget
om å endre pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 som fritt rehabiliteringsvalg.
Det er dekkende i den forstand at forslaget gir pasienter som har
behov for spesialisert rehabilitering, rett til å velge hvor den
skal finne sted under gitte forutsetninger. Nå som pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-4 om fritt behandlingsvalg har trådt i kraft, blir det imidlertid
forvirrende å bruke begrepet fritt rehabiliteringsvalg. Forslaget
i proposisjonen handler om å utvide virkeområdet til fritt behandlingsvalg
ved å åpne for at valgretten også skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med regionalt helseforetak. Departementet omtaler
forslaget som «utvide retten til fritt behandlingsvalg til å omfatte
private rehabiliteringsinstitusjoner».
Departementet presiserer at selv om man i lovforslaget
i prinsippet åpner for at private rehabiliteringsinstitusjoner også
kan inngå i den nye godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg,
så handler ikke proposisjonen om en slik eventuell utvidelse. Endringer
i godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg gjøres gjennom
eventuelle endringer i forskrift 29. oktober 2015 nr. 1232 om private
virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling
fra staten. På nåværende tidspunkt er ikke rehabilitering en del
av denne forskriften.
I Prop. 56 L (2014–2015) om endringer i pasient-
og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven (fritt
behandlingsvalg) ble det lagt til grunn at det skulle sendes på
høring et forslag om at private rehabiliteringsinstitusjoner også
skal omfattes av retten til fritt behandlingsvalg. Det ble uttalt
at det skulle gjennomføres en høring hvor man tok sikte på å oppheve
unntaket som gjør at private rehabiliteringsinstitusjoner ikke er
omfattet av fritt behandlingsvalg. I høringsnotatet av 26. juni
2015 foreslo derfor departementet en endring i pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-4 slik at private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale
med et regionalt helseforetak kan bli en del av fritt behandlingsvalg.
Retten til fritt behandlingsvalg skal bidra
til bedre utnyttelse av den totale kapasiteten i spesialisthelsetjenesten,
redusere ventetider og øke valgfriheten for pasientene. Pasienter
med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten skal
selv kunne velge hvor han eller hun vil behandles blant godkjente
virksomheter – på det offentliges regning.
I dag er det slik at rehabilitering i offentlige sykehus
er omfattet av fritt behandlingsvalg, jf. pasient- og brukerrettighetsloven
§ 2-4 første og andre ledd. Det er imidlertid ikke en rettighet
for pasientene å velge fritt blant de private rehabiliteringsinstitusjonene
som har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent,
jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 femte ledd. Det er likevel
slik at de ulike regionene opererer med ulik grad av valgfrihet
selv om pasienten rettslig sett ikke har krav på å velge hvor rehabiliteringen
skal foregå. For eksempel opererer Helse Sør-Øst RHF med valgfrihet
for pasienten.
Fritt behandlingsvalg også for private rehabiliteringsinstitusjoner
kan gi større utfordringer for noen institusjoner ved at færre pasienter
benytter det tilbudet institusjonen har. Konkurranse mellom institusjonene
vil imidlertid kunne gi bedre kvalitet på tilbudet totalt sett.
Det kan også være en utfordring å få til god samhandling med den kommunale
helse- og omsorgstjenesten dersom rehabiliteringen foregår på en
annen kant av landet enn der pasienten har sitt bosted.
På den annen side vil fritt behandlingsvalg
som også omfatter private rehabiliteringsinstitusjoner, bidra til
å involvere brukere og pasienter på en bedre måte og gi dem innflytelse
på sin egen rehabilitering. Det vil også bidra til å sikre likere tilgang
på rehabilitering uavhengig av bosted. Dersom det ikke er ledig
plass eller lang ventetid i den regionen pasienten bor, kan pasienten oppsøke
ledig kapasitet et annet sted i landet. Forslaget kan derfor også
bidra til bedre utnyttelse av kapasiteten på rehabiliteringsfeltet.
I høringen var det bred støtte fra høringsinstansene
til forslaget om å utvide retten til fritt behandlingsvalg til også
å omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner. Departementet foreslår på
denne bakgrunn at pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 femte
ledd oppheves, slik at fritt behandlingsvalg også skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med et regionalt helseforetak eller er godkjent etter forskrift
29. oktober 2015 nr. 1232 om private virksomheters adgang til å
yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten.
Forslaget innebærer at pasienter på henvisningstidspunktet
kan velge private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale og vurderingskompetanse.
Dersom den private rehabiliteringsinstitusjon ikke har vurderingskompetanse,
må henvisningen bli rettighetsvurdert før pasienten kan velge den
private institusjonen. Alle de fire regionene har opprettet vurderingsenheter
som rettighetsvurderer henvisningen. Det normale vil derfor være
at henvisningen sendes til vurderingsenheten før pasienten kan velge på
hvilken rehabiliteringsinstitusjon helsehjelpen skal ytes.
Det er en grunnleggende forutsetning for å kunne
bruke det frie valget at leverandøren kan gi det tilbudet som pasienten
har behov for. I tilfeller hvor pasienten kontakter rehabiliteringsinstitusjoner
som ikke kan tilby den behandlingen pasienten har behov for, skal
pasienten avvises. Rehabiliteringsinstitusjonene har ansvaret for
å foreta vurderingen av om de kan gi et forsvarlig tilbud til pasienter
som henvender seg til dem. Det blir viktig at de regionale helseforetakene
i kontraktsoppfølgingen påser at de private leverandørene ikke tilbyr
tjenester til pasienter som de ikke har et forsvarlig og relevant
tilbud til.
Departementet understreker at forslaget ikke
innebærer at pasienter kan kreve å få velge behandlingsnivå. Retten
til fritt å velge sted for rehabilitering vil følgelig ikke innebære
en rett til å velge mer spesialisert behandling enn det pasienten
er henvist for. Dermed vil pasienter som har rett til rehabilitering,
men som ikke har fått tildelt en rehabiliteringsplass i et helseforetak,
i de fleste tilfeller ikke kunne velge seg til et slikt tilbud fordi
det tilbudet er mer spesialisert enn det pasienten har behov for.
Det understrekes også at alle rehabiliteringsinstitusjoner, både
offentlige helseforetak og private institusjoner, skal prioritere
pasienter i samsvar med prioriteringsforskriften.
I høringsnotatet presiserte departementet at pasient-
og brukerrettighetsloven § 2-4 første ledd endres slik at fritt
behandlingsvalg også skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner som
har avtale med et regionalt helseforetak. Det innebærer at dekning
av reiseutgifter vil bli dekket etter reglene for fritt behandlingsvalg.
Når det gjelder spørsmålet om egenandel foreslo departementet
ikke endringer i forskrift om pasientbetaling ved rehabilitering.
Det innebærer at det er opp til den enkelte institusjon å vurdere
hvorvidt de ønsker å kreve egenandel. Departementet understreket
i høringsnotatet at det ikke er en plikt til å kreve egenandel ved
opphold i rehabiliteringsinstitusjon.
Det var få av høringsinstansene som hadde kommentarer
til forslaget om reiseutgifter. Departementet foreslår derfor at
pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 femte ledd oppheves, slik
at fritt behandlingsvalg også skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med et regionalt helseforetak. Det innebærer at reiseutgifter
vil bli dekket etter reglene for fritt behandlingsvalg, jf. pasient-
og brukerrettighetsloven § 2-6.
Det er i dag opp til den enkelte institusjon
å vurdere hvorvidt de ønsker å kreve pasientbetaling ved rehabilitering.
Departementet foreslo ikke endringer på dette i høringsnotatet,
og flere av høringsinstansene var negative til dette. Departementet
fremholder at eventuelle endringer i dagens system vil måtte føre
til endringer i forskrift om pasienters betaling for opphold i opptreningsinstitusjoner
og andre private rehabiliteringsinstitusjoner. Dette forholdet er
imidlertid ikke utredet, og forskriften er bl.a. av denne årsak
heller ikke foreslått endret i forbindelse med forslaget om å innføre
fritt rehabiliteringsvalg. Forslaget i proposisjonen om å utvide
fritt behandlingsvalg til å omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
er ikke betinget av at det gjøres endringer i forskriften.
Etter spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr.
1 kan departementet gi forskrifter om «pasienters betaling for poliklinisk
behandling ved institusjon, hos legespesialist og spesialist i klinisk
psykologi, herunder fritak for betaling ved forsinket behandling/undersøkelse
eller kontroll,».
Departementet foreslår å endre spesialisthelsetjenesteloven
§ 5-5 nr. 1 for å tydeliggjøre at departementet har adgang til i
forskrift å bestemme at pasienter som mottar tjenester som er betalt
av det offentlige skal kunne pålegges å betale for tjenestene. Hvorvidt
helsetjenesten som betales av det offentlige ytes ved en «institusjon»
eller annen organisatorisk enhet (for eksempel som ambulant behandling),
eller om virksomheten har en offentlig eller privat eier, har ikke
betydning for departementets adgang til å gi forskrift etter bestemmelsen.
De foreslåtte lovendringene er av teknisk og
begrepsmessig art og har ikke materiell betydning. Det er av den
grunn ikke gjennomført offentlig høring av forslaget.
Som en logisk konsekvens av den foreslåtte endring
av § 5-5 nr. 1 er det også foreslått en endring i § 5-5 nr. 2 slik
at denne bestemmelsen også gjelder «poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».
I tillegg er det foreslått at ordet «bestilt» erstattes med ordet
«reservert». I praksis er det mest vanlig at pasienten mottar orientering
fra spesialisthelsetjenesten om at helsetjenesteleverandøren har
reservert en angitt tid for helsehjelpen. Departementet foreslår
at spesialisthelsetjenesteloven § 5-5 nr. 1 og 2 endres slik:
1. pasienters betaling
for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten,
2. pasienters betaling for reservert time
som ikke benyttes og som gjelder poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten,
Formålet med lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig
og sosial beredskap (helseberedskapsloven) er å verne befolkningens
liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester
og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen under krig og ved kriser
og katastrofer i fredstid, jf. loven § 1-1.
Helseberedskapsloven pålegger de virksomheter den
gjelder for en plikt til planlegging og krav til beredskapsforberedelser
og beredskapsarbeid. I tillegg inneholder loven en rekke fullmaktsbestemmelser
som kan utløses ved kriser eller katastrofer i fredstid, blant annet
adgang til rekvisisjon av fast eiendom mv., tjenesteplikt og beordring.
Hvilke virksomheter loven gjelder for, fremgår av
loven § 1-3. Da loven ble vedtatt, fremgikk det av denne bestemmelsens
første ledd bokstav a) at loven blant annet skulle gjelde for «den
offentlige helse- og sosialtjeneste». Bestemmelsen er imidlertid
senere endret etter lovforslag i Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid
(folkehelseloven). Etter denne endringen lyder bokstav a) i sin
helhet slik:
«den offentlige helse- og omsorgstjeneste og kommunens
folkehelsearbeid etter folkehelseloven kapittel 2 og 3»
Endringen ble foreslått som følge av at det
var nødvendig å foreta tekniske og begrepsmessige endringer i en
lang rekke lover når lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse-
og omsorgstjenester m.m., skulle erstatte lov 19. november 1982
nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og lov 13. desember 1991 nr.
81 om sosiale tjenester mv.
Departementet foreslår at helseberedskapsloven § 1-3
første ledd bokstav a) endres ved at begrepet «sosialtjeneste» inntas
i bestemmelsen. I forlengelsen av dette foreslår departementet også
en teknisk endring av bestemmelsens andre ledd slik at nåværende
begrep «helse- og sosialtjenesten» erstattes med «helse- og omsorgstjenesten
og sosialtjenesten».
De regionale helseforetakenes kjøp fra private rehabiliteringsinstitusjoner
utgjør om lag 1,5 mrd. kroner. Ut fra behov for tjenester inngås
det avtaler innenfor den økonomiske rammen som det regionale helseforetaket
har satt for kjøp fra private gjennom anbud.
Forslaget i proposisjonen endrer ikke dette
prinsippet. Bevilgningene til pasientbehandling, herunder kjøp fra
private rehabiliteringsinstitusjoner, inngår i de årlige statsbudsjettene.
Det er usikkerhet knyttet til hvilken effekt forslaget
vil få for kostnader til reiseutgifter. De økonomiske konsekvensene
antas imidlertid å bli små. Departementet legger derfor til grunn
at eventuelle endringer i kostnader til reiseutgifter håndteres
innenfor gjeldende budsjettrammer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Ingvild Kjerkol, Tove Karoline Knutsen, Torgeir Micaelsen
og Freddy de Ruiter, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
Bård Hoksrud, lederen Kari Kjønaas Kjos og Morten Wold, fra Kristelig
Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og
fra Venstre, Ketil Kjenseth, viser til at Helse- og omsorgsdepartementet
i denne proposisjonen foreslår at rett til fritt behandlingsvalg skal
omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med
regionale helseforetak. Komiteen peker på at dette
er i tråd med det forslaget regjeringen Stoltenberg II la fram i Prop.
118 L (2012–2013) våren 2013, og som blant annet hadde som utgangspunkt
Helsedirektoratets rapport fra 2012 om avklaring av ansvars- og
oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsfeltet.
Komiteen viser til at målet med
retten til fritt valg av rehabiliteringssted er at den skal bidra
til bedre utnyttelse av den totale kapasiteten i denne delen av
spesialisthelsetjenesten, og dermed muliggjøre reduserte ventetider
for pasientene. Videre bidrar lovendringen til økt valgmulighet
for pasienten gjennom retten til å velge hvilken institusjon man
skal behandles på. Samtidig peker komiteen på at
mange høringsinstanser ved flere anledninger har vist til at flere
helseforetak i stor grad har praktisert fri rett til valg av rehabiliteringssted
i lengre tid. Komiteen mener derfor at lovendring
på dette feltet som foreslått både i Prop. 118 L (2012–2013) og
i Prop. 61 L (2015–2016) i stor grad samsvarer både med anvendt
praksis på rehabiliteringsfeltet og også med holdninger og synspunkter
som er spilt inn fra de aller fleste høringsinstanser.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at proposisjonen ikke legger
opp til at private rehabiliteringsinstitusjoner på nåværende tidspunkt skal
være en del av forskrift av 29. oktober 2015 nr. 1232 om slike virksomheters
adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling fra staten, men
at det åpnes for at private rehabiliteringsinstitusjoner skal kunne
innfases i godkjenningsordningen senere.
Disse medlemmer merker seg videre
at hovedgrepet i den foreslåtte lovendringen dermed er identisk
med den skisserte endringen for rehabiliteringsfeltet som ble lagt
fram i Prop. 118 S (2012–2013). Disse medlemmer støtter dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
merker seg at proposisjonen legger opp til at private og ideelle
rehabiliteringsinstitusjoner kan inngå i den nye godkjenningsordningen
for fritt behandlingsvalg, men at rehabilitering på nåværende tidspunkt
ikke er en del av forskrift av 29. oktober 2015 nr. 1232 om private
virksomheters adgang til å yte spesialisthelsetjenester mot betaling
fra staten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til disse partiers kamp gjennom
mange år for pasienters rett til fritt behandlingsvalg også når
det gjelder tilbud om rehabilitering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
støtter regjeringens forslag om at retten til fritt behandlingsvalg
nå også skal omfatte ideelle og private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med regionale helseforetak, og at endringen også
skal innebære at rehabilitering senere kan fases inn i den nye godkjenningsordningen
som er en del av fritt behandlingsvalg. Flertallet viser
til at regjeringen nå innfører en ny rettighet for pasienter. I dag
kan pasienter velge rehabilitering på ulike offentlige sykehus,
men har ikke rett til å velge fritt blant private rehabiliteringsinstitusjoner.
Nå innføres en rett til å velge på nasjonalt nivå mellom både offentlige
og private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med helseregionene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at den rød-grønne regjeringen,
senest i 2012, gikk imot forslag fra Høyre (Innst. 269 S (2011–2012),
jf. Dokument 8:68 S (2011–2012)) om å innføre fritt rehabiliteringsvalg.
Arbeiderpartiets helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen begrunnet
den rød-grønne regjeringens standpunkt i sitt brev til Stortingets
helsekomité 28. mars 2012 med:
«Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å innføre en
ordning med fritt valg av tilbud i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner
da dette ikke vil bidra til å sikre helhetlige og sammenhengende
tjenester (…).»
Disse medlemmer viser videre
til at representanter fra regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet
fulgte opp i stortingsdebatten med å understreke at man var imot
fritt rehabiliteringsvalg. Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Tove
Karoline Knutsen uttalte:
«Et fritt rehabiliteringsvalg kan på sikt føre til
at det kan bli vanskelig å opprettholde det mangfold av rehabiliteringsinstitusjoner
i alle regioner, slik som vi ønsker. Vi er enige med Helse- og omsorgsdepartementet
i at fritt valg innen private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner –
tilnærmet likt det som praktiseres innenfor fritt sykehusvalg –
ikke nødvendigvis sikrer pasientene helhetlige, tilpassede habiliterings-
og rehabiliteringstjenester, fordi de fleste, som nevnt, trenger
samhandling mellom ulike aktører og nivåer i rehabiliteringa.»
Senterpartiets stortingsrepresentant Kjersti Toppe
uttalte:
«Vi kan vera einige om at mykje kan og må gjerast
for å styrkja rehabiliterings- og habiliteringsområdet ytterlegare,
men vi er ueinige i at det er hensiktsmessig å innføra ei ordning
med fritt val av tilbod for å klara dette.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener
den forrige regjeringen hadde mulighet til å innføre fritt behandlingsvalg
for rehabilitering i forbindelse med Prop. 118 L (2012–2013), men
at den rød-grønne regjeringen nok en gang utsatte dette i påvente av
nye utredninger. Flertallet viser til merknader fra
Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i Innst. 388 L
(2012–2013) om behovet for en fortgang i en slik innføring:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at de fleste høringsinstansene
var positive til en slik utvidelse, og finner ingen grunn til at
dette skal utredes nærmere. Det vises til at det er flere av de foreslåtte
endringene som krever ulike forutsetninger for at de skal tre i
kraft. Disse medlemmer mener derfor at spesialisert rehabilitering
bør løftes inn i loven og omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg,
og at dette trer i kraft når nødvendige tilpasninger er på plass».
Flertallet viser til at de samme
partiene på denne bakgrunn fremmet forslag om en lovendring, som
de daværende regjeringspartiene valgte å stemme imot:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
skal § 2-4 første ledd lyde:
Pasienten har rett til
å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk senter, på hvilken
privat radiologisk institusjon, privat institusjon som tilbyr rehabilitering
innen spesialisthelsetjenesten, eller institusjon som tilbyr tverrfaglig
spesialisert behandling for rusmiddelbruk, eller behandlingssted
i en slik institusjon, behandlingen skal foretas. Det er en forutsetning
at institusjonen eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med
et regionalt helseforetak.»
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener det hører med til historien at de rød-grønne partiene aldri
har vært pådriver for å gi pasienter rettigheter og frie valg. Til
tross for at pasientorganisasjonene har gått inn for disse endringene
lenge, nettopp fordi pasientene veldig godt selv har en klar oppfatning
om hvor de ønsker rehabilitering, og at det for et godt resultat
er viktig å legge stor vekt på pasientens eget ønske.
Dette flertallet er derfor svært
glad for at regjeringen, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre,
fortsetter det viktige arbeidet med å sikre pasienters rettigheter,
og nå innfører reell valgfrihet også innenfor rehabilitering. Frem
til i dag har pasienter ikke hatt et rettslig krav på å få velge
hvor helsehjelpen skal finne sted. Dette endrer stortingsflertallet
nå ved å innføre en rett til å velge på nasjonalt nivå mellom både
offentlige og private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale
med helseregionene. Noen helseregioner har praktisert denne valgfriheten
allerede, nå endres dette til at alle pasienter får denne rettigheten,
uavhengig av hvor de bor i landet.
Dette flertallet er opptatt av
at helsetjenesten ikke bare har ansvar for å behandle sykdom og redde
liv. Den har også ansvar for å gi folk mulighet til å mestre livet
og være i aktivitet etter endt behandling. Styrking av rehabiliteringstilbudet
med innføring av fritt behandlingsvalg slik regjeringen nå foreslår,
vil gi flere mulighet til å komme raskere tilbake i samfunnsliv
og arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det var på den rød-grønne
regjeringens initiativ, som følge av Stortingets behandling av Prop.
118 L (2012–2013), at Helsedirektoratet april 2013 fikk i oppdrag
å utrede mulige løsninger for å gi pasienter og brukere anledning
til å velge hvor de skal motta opptrening og rehabilitering på spesialisthelsetjenestenivå.
Direktoratet ble bedt om å beskrive ulike faglige problemstillinger,
og utrede juridiske, organisatoriske og økonomiske konsekvenser.
Svar på oppdraget kom i juni 2013. Et oppfølgingsoppdrag ble gitt
i august 2013, og svar på dette oppdraget ble mottatt i april 2014. Disse
medlemmer er glad for at dagens regjering følger opp den
rød-grønne regjeringens initiativ på dette området.
Disse medlemmer vil påpeke at
mange av regionene har operert med betydelig grad av valgfrihet,
selv om pasienten rettslig sett ikke har krav på å velge hvor rehabiliteringen
skal foregå. For eksempel opererer Helse Sør-Øst RHF med valgfrihet
for pasienten.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringspartiene fremdeles ikke ser ut til å forstå at fritt valg
av behandlingssted har som en ufravikelig forutsetning at det finnes
gode behandlingssteder over hele landet, dersom valgfriheten skal være
reell for alle, uansett bosted. I den tidligere debatten om hvorvidt
rehabilitering skulle være en del av ordningen med «fritt sykehusvalg», framholdt
flere, blant annet enkelte mindre rehabiliteringsinstitusjoner,
at man var bekymret over at en slik endring kunne rive grunnlaget unna
det desentraliserte rehabiliteringstilbudet og føre til en uønsket
sentralisering – og dermed dårligere tilbud innen rehabilitering
til pasienter i distriktene. Det ble også understreket at dette igjen
kunne føre til at den viktige samhandlingen mellom behandling og
rehabilitering kunne bli skadelidende dersom dette ble gjeldende
politikk. Disse medlemmer merker seg med interesse
at slike problemstillinger også blir adressert i den foreliggende
proposisjonen.
Disse medlemmer vil peke på at
også mange som tidligere tok til orde for at rehabilitering burde
inn i «fritt sykehusvalg», pekte på at man måtte skaffe bedre kunnskap
om kvalitet og faglige forutsetninger ved de ulike rehabiliteringsinstitusjonene,
slik at pasientenes valg kunne bli så kunnskapsbasert som mulig.
Flere pekte på at det burde foretas en gjennomgang av det samlede
rehabiliteringstilbudet, blant annet med forslag til ønsket funksjons-
og ansvarsfordeling mellom spesialisert og kommunal rehabilitering.
Et partssammensatt utvalg ble utnevnt av Helsedirektoratet for å
gjøre dette arbeidet. Rapporten «Avklaring av ansvars- og oppgavedeling
mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet»
kom i 2012 og dannet grunnlaget for den rød-grønne regjeringens
videre arbeid med rehabiliteringsfeltet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at regjeringspartiene i sine nåværende merknader gjør et poeng
av at daværende regjering valgte å ikke foreta lovendring på bakgrunn
av et representantforslag fra Høyre, får etter disse medlemmers mening stå
sin prøve.
Det er for øvrig fullstendig misforstått og
totalt feilslått når regjeringspartiene påstår at de rød-grønne
partiene ikke har gått i bresjen for pasienters rettigheter og frie
valg. Disse medlemmer vil bemerke at dette raskt
kan motbevises ved å peke på de sakene som er fremmet av de rød-grønne
partiene ved ulike anledninger. Det var for det første regjeringen
Stoltenberg I som innførte «fritt sykehusvalg» i 2001. Regjeringen
Stoltenberg II satte også i gang den første kvalitets- og pasientsikkerhetskampanjen noensinne,
noe som resulterte i et sterkere fokus på kvalitet i helsetjenesten
sett fra pasientens ståsted. Den første stortingsmeldingen om temaet
kom også på rød-grønn vakt, Meld. St. 10 (2012–2013) God kvalitet
– trygge tjenester. Regjeringen Stoltenberg II la fram Prop. 100
L (2012–2013), som foreslo lovendringer for å styrke pasienters,
brukeres og pårørendes stilling i tilsynssaker og ved uønskede hendelser
i helse- og omsorgstjenesten. Lovendringene innebar at pasienter,
brukere og pårørende fikk innsyns- og uttalerett i utredningsfasen,
dvs. i tilsynssaker som behandles av Fylkesmannen, og i saker hvor Statens
helsetilsyn mottar varsel om alvorlige hendelser etter spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-3 a. Lovendringene skulle også bidra til å tydeliggjøre pårørendes
rett til å anmode om Fylkesmannens vurdering av pliktbrudd og pårørendes rett
til informasjon. Det var også regjeringen Stoltenberg II som i Prop.
118 L (2012–2013) foreslo å innlemme røntgen- og laboratorietjenester
i ordningen med «fritt sykehusvalg», og samtidig starte et arbeid
med samme lovendring for rehabilitering, et arbeid som for øvrig
den framlagte Prop. 61 L (2015–2016) tar utgangspunkt i.
Disse medlemmer noterer med interesse
at høyresidens definisjon av «rettigheter» og «frie valg» må kunne
sies å være noe snever. Foruten at rettferdig fordeling og likeverdige
tjenester over hele landet er en forutsetning for like rettigheter
og muligheter, vil disse medlemmer trekke fram den
rød-grønne regjeringens satsing på tydelige strategier for å fremme
IKT i helse- og omsorgssektoren. Dette har vært helt avgjørende
for pasienters og brukeres muligheter for innsyn i og kunnskap om
egne helsedata, som forutsetning for både å kunne ta kvalifiserte
valg for egen helse og for å kommunisere bedre med helsetjenesten.
Det kan i den forbindelse være verdt å nevne at høyrepartiene la
for dagen direkte motstand mot mye av det viktige arbeidet som den
rød-grønne regjeringen gjorde på dette feltet i forrige periode.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet mener for øvrig at regjeringspartiene burde
være langt mer opptatt av at regjeringen i den foreliggende proposisjon med
all tydelighet viser hvor uklar og forvirrende regjeringens kommunikasjon
rundt ordningen med «fritt behandlingsvalg» er. «Fritt sykehusvalg»
heter nå «fritt behandlingsvalg», noe som i utgangspunktet er uproblematisk.
Men når regjeringen samtidig later som om «fritt behandlingsvalg»
gir helt andre rettigheter for pasientene enn «fritt sykehusvalg»,
blir dette både feilaktig og villedende. Forskrift av 29. oktober
2015 nr. 1232, som definerer det som skal være innholdet i «fritt
behandlingsvalg», er som disse medlemmer før har
bemerket, kun innrettet på å gi rettigheter til de private aktørene
som angivelig skal kunne behandle pasienter på det offentliges regning,
uten avtale med et helseforetak. Pasientenes rettigheter er i realiteten
som før, slik den rød-grønne regjeringen foreslo i Prop. 118 L (2012–2013),
og som ble vedtatt i Stortinget.
Disse medlemmer reagerte i 2012
på at opposisjonen, altså dagens regjeringspartier, tilsynelatende
var mer opptatt av å innføre en lovfestet rett til å velge private
tilbydere enn å kreve en reell satsing og opptrapping på habiliterings-
og rehabiliteringsfeltet.
Disse medlemmer slutter seg til
de foreslåtte endringene i pasient- og brukerrettighetsloven, slik
at retten til fritt behandlingsvalg skal omfatte private rehabiliteringsinstitusjoner
som har avtale med regionalt helseforetak. Disse medlemmer støtter
ikke intensjonen om at rehabilitering på sikt skal innfases i den
nye godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg. Disse
medlemmer viser til at Helsedirektoratet i høringsrunden
uttalte at de:
«... vurderer at det først må innhentes erfaring
fra en eventuell innlemming av rehabilitering i Fritt valg (tidligere
Fritt sykehusvalg), før man utvider valgmuligheten til å gjelde
FBV. Det er videre hensiktsmessig å avvente innfasing av rehabilitering
i godkjenningsordningen FBV, til det foreligger erfaringer fra innfasingen
av somatikk, psykisk helse og rus.»
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen for øvrig antar at de økonomiske konsekvensene av forslaget
vil bli små, og at departementet derfor legger til grunn at eventuelle
endringer i kostnader til reiseutgifter håndteres innenfor gjeldende
budsjettrammer. Disse medlemmer viser til at denne
lovendring i seg selv dermed ikke vil styrke rehabiliteringsfeltet. Disse
medlemmer forutsetter at den nødvendige økonomiske styrkingen
av rehabiliteringsfeltet kommer i den varslede opptrappingsplanen for
habilitering og rehabilitering.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen heller ikke foreslår at røntgen- og laboratorietjenester
skal omfattes av den nye forskriften for «fritt behandlingsvalg»,
men at dette vil følge gjeldende rett uten forankring i den aktuelle
forskrift. Disse medlemmer er fornøyd med det.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at regjeringspartiene i merknader henter fram enkelte sitater
fra dette medlem i debatten til Dokument 8:68 S (2011–2012),
tatt ut av sin sammenheng. I nevnte stortingsdebatt i 2012 la dette
medlem vekt på at Riksrevisjonens rapport om rehabilitering
viste veldig stor variasjon mellom regionene når det gjaldt tallet på
pasienter som får rett til fysikalsk medisin og rehabilitering.
I 2010 fikk 1 prosent av pasientene innen fysikalsk medisin og rehabilitering ved
Sykehuset Telemark rett til nødvendig helsehjelp. Til sammenlikning
fikk 90 prosent av pasientene ved Helse Førde slik rett. Dette medlem pekte
på at dersom man på et slikt grunnlag skal innføre rett til fritt
rehabiliteringsvalg, vil det like fullt slå skeivt ut, og ikke være det
tiltaket som sikret pasienter like rettigheter. Dette medlem presiserte
i debatten at Senterpartiet mener at private rehabiliteringsinstitusjoner
er en viktig ressurs i rehabiliteringsarbeidet, at de er et viktig
supplement til det offentlige helsevesenet, og at de fremdeles skal
ha en sentral plass. Dette medlem presiserte også
at habilitering og rehabilitering er en prosess der det er viktig
at ulike aktører deltar, også aktører i andre sektorer enn helsesektoren,
eksempel er opplæringsetaten og Nav. Dette medlem viser
til at enkelte høringsinstanser problematiserer dette også i dag,
og viser til Sykehuset Telemark HF sin påpekning om dette i høringen
til denne sak:
«Fritt rehabiliteringsvalg vil også gjøre det utfordrende
å få til den nødvendige samhandlingen med sykehus, kommune og fastlege.
Sykehuset Telemark mener derfor det er uheldig å formalisere et
fritt rehabiliteringsvalg.»
Komiteen viser til
at ideelle og private aktører i dag utgjør en stor andel av kapasiteten
for rehabilitering. De regionale helseforetakenes kjøp fra private
aktører var i 2015 på om lag 1,5 mrd. kroner. Komiteen støtter
prinsippet om brukers medvirkning i behandlingsvalg og er positiv til
det store innslaget av ideelle og private aktører i sektoren. I
den videre utviklingen av sektoren er det viktig at det tas et tydeligere
nasjonalt grep om standardisering av rehabiliteringsforløp for store
diagnosegrupper. I tillegg er det viktig å sikre rammevilkår for
aktørene og sikre at tilbud har en viss kontinuitet, slik at brukerne faktisk
kan orientere seg og ta kvalifiserte valg i samråd med sin fastlege
eller kontaktlege i sykehus. I dag praktiseres det ulike avtalevilkår
overfor private aktører mellom de regionale helseforetakene, som
setter det økonomiske grunnlaget for en del av de private aktørene
på prøve. Over tid er dette ikke en bærekraftig forvaltning av kompetanse
og kapasitet i sektoren og vil på sikt kunne utfordre anledningen
for brukerne til å ha reelle valg.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv.
(utvidelse av retten til fritt behandlingsvalg til å omfatte private
rehabiliteringsinstitusjoner m.m.)
I
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten
m.m. skal § 5-5 første ledd nr. 1 og nr. 2 lyde:
1. pasienters betaling
for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten,
2. pasienters betaling for reservert time
som ikke benyttes og som gjelder poliklinisk helsehjelp
i spesialisthelsetjenesten,
II
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter
gjøres følgende endringer:
§ 2-4 femte ledd oppheves.
Nåværende § 2-4 sjette ledd blir § 2-4 femte ledd.
III
I lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial
beredskap gjøres følgende endringer:
§ 1-3 første ledd bokstav a skal
lyde:
a) den offentlige helse- og omsorgstjeneste og
sosialtjeneste og kommunens folkehelsearbeid etter folkehelseloven
kapittel 2 og 3,
§ 1-3 andre ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift bestemme at også andre virksomheter
som tilbyr materiell, utstyr og tjenester av betydning for helse-
og omsorgstjenesten og sosialtjenesten, skal
omfattes av loven.
IV
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den
12. mai 2016
Kari Kjønaas Kjos | Tove Karoline Knutsen |
leder | ordfører |