Jeg viser til brev av 18. februar 2016 fra Stortingets
helse- og omsorgskomité hvor det bes om min uttalelse til Dokument
8:42 S (2015–2016) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti
Toppe og Olaug V. Bollestad om å utarbeide en nasjonal alkoholstrategi.
Representantforslaget lyder som følger:
"Stortinget ber regjeringen sette ned et bredt sammensatt
utvalg som skal utarbeide et forslag til nasjonal alkoholpolitisk
strategi for å sikre at Norge når den vedtatte målsettingen om minst 10
prosent reduksjon i det skadelige alkoholkonsumet innen 2025."
Representantene Toppe og Bollestad tar opp et viktig
tema. Alkohol er bl.a. sammen med tobakk, usunt kosthold og fysisk
inaktivitet en risikofaktor for ikke-smittsomme sykdommer som fører
til for tidlig død. I tillegg til skadevirkninger for den som drikker
selv, kan alkoholbruk også medføre negative konsekvenser for pårørende
og andre personer rundt og for samfunnet generelt. Alkoholbruk kan
i tillegg til helsemessige konsekvenser, også ha andre typer skadevirkninger,
som for eksempel utrygghet i samfunnet og økonomiske kostnader for
enkeltpersoner, virksomheter og samfunn.
Vi vet at det er sammenheng mellom det totale inntaket
av alkoholholdig drikk og det totale skadeomfanget som følge av
bruken. Vi vet også at alkohol er det rusmiddelet som er mest brukt og
som forårsaker størst skader i Norge i dag. Dette viser at det er
viktig å begrense forbruket av alkoholholdig drikk. Norge har derfor
sluttet seg til WHOs mål om redusere skadelig bruk av alkohol med
minst 10 prosent innen 2025.
Vi har en helhetlig og restriktiv alkoholpolitikk
i Norge. De grunnleggende regulatoriske virkemidlene vi vet virker,
som bevillingsordningen for salg- og skjenking, aldersgrenser, monopolordningen,
reklameforbudet og avgifter, skal videreføres for å nå målet. Den
gode effekten av disse virkemidlene viser seg i at vi har et lavt
forbruk av alkohol i europeisk sammenheng. Det er også en positiv
trend at ungdom drikker mindre alkohol enn tidligere.
I tillegg til de over nevnte grunnpilarene i
alkoholpolitikken, må vi hele tiden være på utkikk etter andre typer
virkemidler som kan bidra til en fornuftig og redusert alkoholbruk.
Regjeringen har for kort tid siden lagt fram både en folkehelsemelding
og en opptrappingsplan for rusfeltet. Her er det flere tiltak som
vil kunne bidra til redusert alkoholbruk. Som eksempel nevnes:
Styrke arbeidslivet
som arena for rusmiddelforebygging.
Komme tidligere inn på sentrale arenaer
for å forebygge uheldig rusbruk, for eksempel på svangerskapskontroll
og etter ulykker og vold
Utviklingsarbeid for å etablere program
for folkehelsearbeid i kommunene med vekt på psykisk helse og rusforebyggende
arbeid.
Fastsette indikatorer for å følge utviklingen
i målet om å redusere for tidlig død som følge av ikke-smittsomme
sykdommer.
Jeg er videre kjent med at Helsedirektoratet
har utarbeidet en intern strategi for sitt alkoholforebyggende arbeid
hvor bl.a. WHO-målet om reduksjon av forbruket ligger til grunn.
Jeg vil også vise til at taxfree-ordningen allerede er under utredning,
jf. Stortingets anmodningsvedtak nr. 71 (2014–2015).
Jeg har forståelse for at det kan framstå som
ønskelig med en omfattende alkoholstrategi for å nå WHO-målet. Samtidig
er jeg skeptisk til hva en slik strategi kan tilføre ut over de
godt etablerte tiltakene som vi i dag har iverksatt på alkoholområdet,
og de nye tiltakene som vi bl.a. gjennom folkehelsemeldingen og
opptrappingsplanen for rusfeltet, skal iverksette. Jeg mener at
det ikke er hensiktsmessig verken faglig eller ressursmessig å sette
i gang en slik prosess i en situasjon det vi nettopp har foretatt
en vurdering av området og hvor det foreligger planer om nye tiltak
som skal iverksettes og utredes framover.
Jeg vil på denne bakgrunn frarå at det fattes
vedtak i samsvar med representantforslaget i Dokument 8:42 S (2015–2016).