Grunnlovsforslag 12:12 (2011–2012), som er fremmet
av Sverre Myrli, Gerd Janne Kristoffersen og Steinar Gullvåg, gjelder
forvaltning av geistlighetens benefiserte gods (Opplysningsvesenets
fond). Grunnloven § 106 har etter at forslaget ble fremsatt blitt
§ 116, jf. Innst. 203 S (2013–2014) og Stortingets vedtak 27. mai 2014.
Grunnloven § 116 første punktum lyder:
«Så vel kjøpesummer som inntekter av det gods som
er benefisert geistligheten, skal bare anvendes til geistlighetens
beste og til opplysningens fremme.»
Med «det gods som er benefisert geistligheten» forstås
i dag Opplysningsvesenets fond. Bestemmelsen innebærer altså at
kjøpesummer og inntekter fra midler og eiendommer eid av Opplysningsvesenets
fond bare kan brukes «til geistlighetens beste og til opplysningens
fremme». Forslagsstillerne har ingen intensjon om å endre på dette.
Forslagsstillerne viser til at på grunn av begrensningen
av bruken av fondets midler kan det neppe betraktes som en integrert
del av «statskassen». Fondet er likevel underlagt statens overordnete
forvaltning og styring. Opplysningsvesenets fond forvaltes av Forvaltningsorganet
for Opplysningsvesenets fond, som i dag er underlagt Kulturdepartementet
(tidligere Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet).
I praksis har også statens forvaltning av fondet blitt
underlagt sterke begrensninger. Den begrensningen i bruken av fondets
midler som er nedfelt i Grunnloven § 116, har blitt tolket slik
at den også legger bånd på forvaltningen av fondets midler og eiendommer.
Etter forslagsstillernes syn er ikke dette klart forankret i grunnlovsbestemmelsen.
Det er ifølge forslagsstillerne grunn til å spørre om det er riktig
at det ikke kan tas hensyn til andre forhold – for eksempel samfunnshensyn
i et videre perspektiv – enn det som er til «geistlighetens beste
og til opplysningens fremme» også ved forvaltningen av midlene.
Spørsmål om forvaltningen av Opplysningsvesenets
fond var oppe i Høyesterett i plenum i mai 2010 (saken er gjengitt
i Rt. 2010 side 535). Saken gjaldt om en instruks gitt ved kongelig resolusjon
om innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold i statlige
eller statsstyrte virksomheter kunne gjøres gjeldende for Opplysningsvesenets
fond. Instruksen innebar gunstigere vilkår for festerne enn det
som fulgte av tomtefesteloven, det vil si at regjeringen ved forvaltningen
av fondets eiendommer ikke bare hadde tatt hensyn til hva som ville
maksimere fondets profitt, men også hva som var samfunnsmessig gunstig
og gunstig for festerne av fondets eiendommer. Spørsmålet var om
dette var i strid med Grunnloven daværende § 106.
Høyesterett delte seg i et flertall på ni dommere og
et mindretall på fire når det gjaldt dette. På vegne av flertallet
uttalte førstvoterende:
«(122) Min konklusjon så langt er at en […] systematisk
omdisponering av betydelige deler av fondets formue ikke er forenlig
med Grunnloven § 106. Bestemmelsen må forstås slik at den ikke bare
oppstiller et krav om at kjøpesummer og inntekter av det benefiserte
gods skal forbeholdes ‘Geistighedens Bedste og Oplysningens Fremme’,
men at fondets midler også må forvaltes slik at verdiene sikres
og bevares til fordel for disse formål. […]
(143)
Jeg kan etter dette ikke se det annerledes enn at instruksen pålegger
fondet å ivareta alminnelige samfunnsinteresser og private særinteresser
på bekostning av de formål som Grunnloven § 106 skal ivareta, på
en måte og i et omfang som er i strid med bestemmelsen.»
Heller ikke forslagsstillerne mener at staten
har helt frie tøyler når det gjelder forvaltningen av fondets midler.
Forslagsstillerne mener imidlertid at det må være mulig å ta hensyn
til annet enn ren profittmaksimering ved forvaltning av en så betydelig
formuesmasse som Opplysningsvesenets fond, særlig sett i lys av
at de formålene fondet er ment å ivareta, i dag i all hovedsak ivaretas
av staten og kommunene. Uttalelsene til annenvoterende, på vegne
av mindretallet i høyesterettsdommen, er ifølge forslagsstillerne illustrerende
for dette:
«(160) Jeg er enig i at de forhold førstvoterende fremhever,
gir grunnlag for å innfortolke i § 106 et krav til forvaltningen
av verdiene til Opplysningsvesenets fond. Spørsmålet er imidlertid
hva som nærmere ligger i dette kravet – og mer konkret – om kravet
er til hinder for tomtefesteinstruksen. […]
(162)
Slik jeg ser det, må det ved avgjørelsen av om tomtefesteinstruksen
bryter med kravet til forsvarlig forvaltning, legges vesentlig vekt
på hva som har vært regjeringens formål med tomtefesteinstruksen,
nemlig å løse interessekollisjonen mellom offentlige bortfestere
og deres festere på en måte som etter regjeringens syn gir et mer
rettferdig resultat enn det tomtefesteloven gir anvisning på. […]
(163) Også de vesentlige endringer som har skjedd
i fondets oppgaver siden 1814, må etter mitt syn tillegges vekt.
Som førstvoterende har pekt på, har fondet i dag svært få av sine
opprinnelige oppgaver i behold. Staten og kommunene har overtatt
hele det økonomiske ansvaret for skolevesen og universiteter, og
dekker også det vesentligste av kirkens utgifter. Selv innenfor
de begrensede kirkelige formål det fortsatt er meningen at fondet
skal ivareta, strekker ikke fondets midler til, og avkastningen
av fondet har etter hvert blitt redusert til en integrert del av Stortingets
årlige bevilgninger til kirken over statsbudsjettet. Disse bevilgningene
er betydelige – ifølge tall fra regjeringsadvokaten 1,3 milliarder
kroner. […]
(165) Sammenfatningsvis må det kunne
sies at det i dag er staten og kommunene som i det vesentlige ivaretar
de formål Grunnloven § 106 var ment å beskytte, ikke Opplysningsvesenets
fond. I en slik situasjon mener jeg at regjeringen – som den øverste
forvalter av fondets verdier – må stå friere til å avgjøre hva som
er forsvarlig forvaltning, enn situasjonen ville ha vært om fondet fortsatt
oppfylte alle de formål grunnlovsbestemmelsen verner.»
Forslagsstillerne er enig i det mindretallet
i Høyesterett gir uttrykk for her. Staten bør kunne stå noe friere
i forvaltningen av Opplysningsvesenets fond enn det flertallet i
Høyesterett ga uttrykk for. Blant annet må det i større grad kunne
tas hensyn til hva som vil være til beste for samfunnet som helhet,
og ikke bare hva som vil maksimere fondets profitt. En systematisk
tapping av fondets midler vil etter forslagsstillernes syn imidlertid
ikke være i tråd med formålsangivelsen i § 116.
Dissensen i Høyesterett viser at det har vært delte
meninger om § 116 legger så sterke bånd på forvaltningen som det
Høyesteretts flertall ga uttrykk for. For å unngå at bestemmelsen
forstås slik i fremtiden, mener forslagsstillerne at § 116, bør
endres.
Forslagsstillerne foreslår derfor å ta inn en
presisering i § 116 om at det er regjeringen («Kongen») som forvalter
«geistlighetens benefiserte gods». Det er som nevnt tilfelle også
i dag, men ved å presisere dette i bestemmelsen gis det et signal
om at regjeringen står noe friere til å bestemme prinsippene for
forvaltningen, og at disse er justert i forhold til den tolkningen
som ble etablert ved plenumsdommen nevnt over.
Forslagsstillerne vil foreslå at forvaltningen
legges til «kongen», det vil si til regjeringen. Men hensikten er
ikke å gi regjeringen en enerett til å bestemme over forvaltningen
(et såkalt prerogativ). Stortinget må kunne instruere regjeringen om
forvaltningen, slik Stortinget i prinsippet kan også i dag. I forslaget
nedenfor er det gitt tre alternativer som på ulike måter får frem
dette.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag til endring
i Grunnloven § 116 første punktum:
«Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Kongen påser at kjøpesummer og inntekter av geistlighetens
benefiserte gods anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens
fremme, og at det forvaltes slik Stortinget har bestemt.
–
Kongen ser til at kjøpesummar og inntekter av det
benefiserte godset til presteskapet nyttast til gagn for presteskapet
og til å fremje opplysinga, og at det blir forvalta slik Stortinget
har fastsett.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
Kongen forvalter kjøpesummer og inntekter av geistlighetens
benefiserte gods, som bare skal anvendes til geistlighetens beste
og til opplysningens fremme.
–
Kongen forvaltar kjøpesummar og inntekter av det
benefiserte godset til presteskapet, som berre skal nyttast til
gagn for presteskapet og til å fremje opplysinga.
Alternativ 3 B (bokmål
og nynorsk):
Kjøpesummer og inntekter av geistlighetens benefiserte
gods, som bare skal anvendes til geistlighetens beste og til opplysningens
fremme, forvaltes av kongen på den måten Stortinget har bestemt.
–
Kjøpesummar og inntekter av det benefiserte godset
til presteskapet, som berre skal nyttast til gagn for presteskapet
og til å fremje opplysinga, forvaltast av kongen slik Stortinget
har fastsett.»