Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom
E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Knut Falk Qvigstad, hilser velkommen kunnskapsinnhenting
som kan gi en større forståelse for hvordan bruken av ressursene
i helseforetakene er, og ikke minst for hvordan de kan utnyttes
bedre.
Komiteen er enig i påpekningen
av at de samlede utgiftene til de regionale helseforetakene er betydelige,
over 130 mrd. kroner i 2015.
Komiteen viser til at når lønnskostnader
utgjør 70 prosent av driftskostnadene i den somatiske spesialisthelsetjenesten,
og sykepleiere og hjelpepleiere utgjør en stor andel av de 70 000
årsverkene, blir styring av personalressursene et viktig element
for å oppnå best mulig helsetjenester for bevilgningene.
Komiteen har merket seg at bakgrunnen
for undersøkelsen er å vise om styringen bidrar til effektiv bruk
av pleiepersonalet i helseforetakene, for å oppnå Stortingets forutsetning
om effektiv ressursutnyttelse. Det er riktig at svært mange av stortingsvedtakene
uttrykker eller slutter seg til tiltak under forutsetning av optimal bruk
av ressurser. Også der hvor det ikke sies uttrykkelig, ligger denne
forutsetningen implisitt iht. bevilgningsreglementet.
Komiteen viser til Riksrevisjonens
henvisning til bevilgningsreglementet §§ 9 og 10, om at utgiftsbevilgningene
skal disponeres på en slik måte at ressursbruk og virkemidler er
effektive i forhold til de forutsatte resultater. Det er en svært
åpen og omfattende standard for å måle produksjonen og styringen
i helseforetakene. Likeledes vises det til lov om spesialisthelsetjenesten
m.m. § 1-1 punkt 4. Disse formuleringene vil i prinsippet omfatte
alle sider ved tjeneste som ytes pasientene, ikke bare kvantitativt,
men også kvalitativt. På innsatssiden vil det ikke bare være driftsutgifter,
men også kapitalkostnader og anvendelse av realaktiva.
Komiteen vil på denne bakgrunn
mene at forvaltningsrevisjonsrapporten behandler et begrenset utsnitt
av alle de faktorer man kunne valgt for å vurdere om sluttresultatet
– helsetjenestene – står i forhold til ressursinnsatsen.
Komiteen vil understreke at nøkkelen
til effektivitet i helsetjenesten først og fremst er å sikre en
organisering og ledelse av spesialisthelsetjenesten som utløser
de ansattes motivasjon og vilje til å bidra.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Riksrevisjonen
i sin oppsummering av funn oppgir at ledelsens styringsinformasjon
«ikke gir godt nok grunnlag for å sikre effektiv bruk av pleieressursene».
Riksrevisjonen oppgir at det i intervjuundersøkelsen kommer frem
at mange sengepostledere har begrenset tilgang til styringsinformasjon
som viser forholdet mellom pasientbelegg og bemanning. Disse
medlemmer viser til at Fylkesmannen i Telemark i utkast
til rapport fra tilsyn ved Sykehuset Telemark HF 21. april 2016
skriver at:
«Vi finner det i seg selv kritikkverdig at helseforetakene
ikke har gode nok systemer for å registrere pasientbelegg, og at
det derved blir vanskelig for både foretakets styremedlemmer, for
tilsynsmyndigheten, politiske myndigheter og andre å få en fullgod
forståelse av pasientbeleggets størrelse.»
Disse medlemmer merker seg at
både Riksrevisjonen og Fylkesmannen i Telemark påpeker helseforetakenes
manglende styringsdata. Disse medlemmer vil understreke
at dette er alvorlig. Helseforetakene styres etter et system der det
ikke finnes tilfredsstillende oversikt over bemanning i forhold
til pasientbelegg og pasientbelegg i forhold til antall sengeplasser. Pasientbelegg
og bemanning er faktorer som i høy grad påvirker kvaliteten i pasientbehandlingen
og pasientsikkerheten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil presisere
at effektiv ressursutnyttelse i helseforetakene må sikres på en måte
som gjør at spesialisthelsetjenestelovens andre formål og pålegg,
som krav til kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet, og å ta imot pasienter
for øyeblikkelig hjelp, blir ivaretatt på en fullgod måte. Krav
til såkalt arbeidsproduktivitet og effektive tjenester må ikke gå
på bekostning av kvaliteten i tjenestetilbudet eller en innretning
av tjenestene som er nødvendig for å ivareta den pleie, omsorg,
behandling og oppfølging som kreves når man har med syke mennesker
å gjøre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
spesialisthelsetjenesten er organisert i en foretaksmodell, der
helseforetaksstyrene har et sørge-for-ansvar for helsetilbudet til
befolkningen i sitt område. Disse medlemmer vil understreke
at helseforetakenes formål er å yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester
til alle som trenger det når de trenger det, uavhengig av alder,
kjønn, bosted, økonomi og etnisk bakgrunn, samt å legge til rette
for forskning og undervisning. Disse medlemmer viser
også til spesialisthelsetjenestelovens formålsparagraf, § 1-1, der
det fremgår at lovens formål er å fremme folkehelsen, å sikre tjenestetilbudets
kvalitet, å bidra til et likeverdig tjenestetilbud, å bidra til
at ressursene utnyttes best mulig, å bidra til at tjenestetilbudet blir
tilpasset pasientenes behov og å bidra til at tjenestetilbudet blir
tilgjengelig for pasientene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at enhver som
yter helsetjenester etter spesialisthelsetjenesteloven, skal sørge
for at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring
og pasientsikkerhet. Disse medlemmer viser også til
denne lovens § 3-1 om øyeblikkelig hjelp, om at sykehus og fødestuer straks
skal motta pasienter som trenger somatisk helsehjelp, når det etter
de foreliggende opplysninger må antas at den hjelp institusjonen eller
avdelingen kan gi, er påtrengende nødvendig. Disse medlemmer vil
understreke at Riksrevisjonens rapport om effektivitet i personalressursbruken
ikke tar hensyn til at de konsekvenser pleieeffektiviteten har for
kvaliteten i tilbudet eller hvorvidt beredskapsplanlegging og krav
til å ta imot uplanlagte innleggelser gjennom øyeblikkelig hjelp,
blir nok ivaretatt og tilgodesett.
Komiteen viser til
at forvaltningsrevisjonsrapporten har funnet indikasjoner på variasjoner mellom
helseforetakene i hvor effektivt personalressursene brukes, og at
det finnes lite informasjon om hva disse forskjellene skyldes. Rapporten
mener å påvise at det er store forskjeller i arbeidsproduktivitet
mellom sengeposter i samme kategori, det vil si mellom likeartete
sengeposter, og dette må bety at arbeidsproduktiviteten avgjøres
av andre faktorer enn hvilke pasientgrupper sengeposten behandler.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti tar avstand fra å benytte begreper
som «arbeidsproduktivitet», om det å behandle pasienter i helsevesenet.
Dette er begreper som Riksrevisjonen har hentet fra New Public Management-filosofien,
som legger til grunn at produksjon av helsetjenester kan sammenlignes med
produksjon av andre varer og tjenester. Disse medlemmer er
kjent med at «arbeidsproduktivitet» skal vise hvor mye pasientbehandling
sengeposten har utført med de pleieressursene som er brukt, og at
«pleiepoeng per vakttime» i rapporten er brukt som indikator på
arbeidsproduktivitet. Denne indikatoren tar hensyn til at sengepostene
har pasienter med ulike behov for pleietjenester og ulik liggetid, ved
at det blir korrigert for den DRG-en (diagnoserelaterte gruppe)
pasienten er gruppert i. Disse medlemmer viser til
at det i undersøkelsen er brukt en modell der «produktivitetsmålet»
(pleiepoeng per vakttime) er splittet i faktorer (komponenter),
som gir mulige forklaringer på hvorfor en sengepost har lav eller
høy produktivitet. Den første komponenten i modellen, dimensjonering,
viser hvor høyt sengeposten er bemannet i forhold til antall senger.
Den andre komponenten, pleiebehov, gir et uttrykk for hvor stort
behov for pleietjenester pasienter på sengeposten har, i forhold
til andre poster. Den tredje komponenten, liggetid, reflekterer den
gjennomsnittlige liggetiden på posten. Den siste komponenten, kapasitetsutnyttelse,
er et uttrykk for gjennomsnittlig pasientbelegg på posten. Disse
medlemmer viser til at modellen innebærer at lang liggetid
eller lav kapasitetsutnyttelse (pasientbelegg) gir lav produktivitet, mens
høyt pasientbelegg og kort liggetid gir høy arbeidsproduktivitet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
at Norge allerede er blant landene med kortest liggetid og derav
tidlig utskrivning fra sykehus. Norge har også en gjennomsnittlig
beleggsprosent som sammenlignet med andre land er svært høy (93 prosent
i 2013). Disse medlemmer viser til at både Helsedirektoratet
og Legeforeningen anbefaler et gjennomsnittlig belegg på 85 prosent
i sykehus, som også er en forsvarlighetsgrense som sykehus i England
har innført. Forskning viser at en høy beleggsprosent, særlig dersom den
kommer over 92,5 prosent, har klar sammenheng med forsinkelser i
pasientforløpet, flere sykehusinfeksjoner, sykdom blant ansatte og
økt dødelighet for pasientene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre vil avvise at begrepet arbeidsproduktivitet er
knyttet til den såkalte New Public Management-filosofien, eller
for den saks skyld knyttet til målstyring eller andre styringsprinsipper.
Begrepet er vanlig i økonomien, også den delen av forskningen som
befatter seg med helseøkonomi. Disse medlemmer viser
til merknader andre steder i innstillingen hvor en drøfter flere
tolkninger av funn og visse begrensninger i bruken av indikatorene
Riksrevisjonen har omtalt. Disse medlemmervil mene at det ikke er noe seriøst grunnlag
for å hevde at Riksrevisjonen har basert undersøkelsen på en særlig
retning blant management-teorier.
Disse medlemmer vil videre ta
avstand fra beskrivelsen av forskningen fra England om virkningene
av beleggsprosenter over 92,5 prosent. De engelske prosenttallene
er regnet av et grunnlag som er høyere enn det norske. Det skyldes
at vår beleggsprosent regnes av hva avdelingen har satt opp som
akseptabel normalbelastning, mens det engelske er regnet av hva en
avdeling kan romme innen fysiske rammer. Dette fører til at en engelsk
forsvarlighetsgrense på 92,5 prosent kan tilsvare 111 prosent på
en norsk avdeling uten å være uforsvarlig, altså et gjennomsnittlig
overbelegg på 11 prosent.
Komiteen har merket
seg at metoden som brukes for å erstatte den manglende informasjonen
om årsakene til variasjonene, baserer seg på forutsetninger om at
den enkelte sengepost gjennom hele året vil ha samme organisering, samme
oppgaver og ha pasienter med tilnærmet samme behov for pleietjenester,
og at man ut fra dette ved hjelp av beregninger av produktivitet for
hver måned i løpet av året kan sammenligne den enkelte sengepost
med seg selv. Ved deretter å gruppere funnene fra sengeposter med
ulike ytre karakteristika på aggregert nivå, trekkes slutninger
man ikke vil kunne utlede på sengepostnivå.
Komiteen konstaterer at det i
rapporten heter at «de fleste postene ikke har noe verktøy for å måle
pasientenes pleiebehov». Samtidig mener analysen å påvise at mange
mellomledere i liten grad bruker informasjon om forholdet mellom bemanning
og pasientbelegg – pleiefaktor – og informasjon om liggetider, selv
om disse faktorene er viktige årsaker til forskjeller i arbeidsproduktivitet.
Arbeidsproduktivitet defineres her som «forholdet mellom produsert
mengde og arbeidsinnsats» og gir et mål på hvor effektiv bruken
av pleiepersonalet er. I undersøkelsen er pleiepoeng per vakttime
brukt som indikator på arbeidsproduktivitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser
til at tre av fire mellomledere og i underkant av halvparten av sengepostlederne
er enige i påstanden om at det i den daglige driften er mulighet
for økt samarbeid mellom postene, slik at bemanningen bedre kan
tilpasses variasjoner i antall pasienter og pleiebehov. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til Stortingets vedtak
17. mars 2016 i Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) om at
stedlig ledelse skal være hovedregelen ved norske sykehus.
Disse medlemmer mener at samarbeid
mellom sengepostene, som Riksrevisjonen peker på, bare er mulig
å få til ved god stedlig ledelse på sykehuset. Klinikkorganisering
og sentral ledelse som ikke ivaretar det basale behovet for ledelse
nær der pasientene er, vil gjøre lokalt samarbeid mellom de ulike
fagavdelingene og postene vanskeligere.
Komiteen viser til
at rapporten forklarer at sengeposter har lav produktivitet fordi
de har lang liggetid eller lav kapasitetsutnyttelse. Kortere liggetid
ville gi flere pasienter behandling, og dermed økt arbeidsproduktiviteten.
Samlet sett har sengeposter med høy arbeidsproduktivitet sammenlignet
med likeartede sengeposter som har lav arbeidsproduktivitet, oftere:
Komiteen vil imidlertid legge
vekt på at forskjellene i arbeidsproduktivitet mellom sengepostene
også kan skyldes at de har ulike oppgaver, organisering, registreringspraksis
og at de har pasienter med ulike behov for pleietjenester som ikke
fanges opp av DRG-systemet.
Komiteen savner imidlertid en
problematisering av premissene for vurderingen av en godt ledet
sengepost. Det er ikke nødvendigvis slik at en veldrevet sengepost
med færre ansatte pleiere, kortere liggetid og høyere kapasitetsutnyttelse
tilsier at tilbudet holder høy kvalitet ut ifra pasientens ståsted.
Hvis disse parameterne oppfylles på grunn av hardhendt utskrivningspraksis,
perioder med overbelegg i form av ferie- eller helgestengte poster
og flere korridorpasienter, gir denne måten å telle på mindre veiledning.
Komiteen savner i det hele en
sterkere problematisering av hvordan man med en slik tilnærming
også kan bringe kvalitative momenter sterkere inn i vurderingen.
Komiteen vil vise til at kvalitetsparametere finnes
forholdsvis lett tilgjengelig ved å undersøke frekvensen av reinnleggelser
(svingdørsproblematikk), forekomst av sykehusinfeksjoner, videretransportering
av ansvar til kommunene eller pårørende som får for store oppgaver.
Også systematiske brukerundersøkelser står til disposisjon som metode.
Komiteen skulle gjerne sett at
funnene statistisk ble krysskoblet med andre kriterier for et vellykket
sykehusopphold, for å skille mellom sløsing av personalressurser
og det som sett utenfra kan tolkes som en variasjon i arbeidsproduktivteten,
men som i realiteten er en nødvendig tilpasning til pleietyngde
og andre lokale forhold.
Komiteen er enig i at det kan
høres plausibelt ut når det hevdes at sengeposter gjennom hele året
normalt vil ha samme organisering, oppgaver og registreringspraksis,
men vil fremheve at også en rekke forhold som ikke kan styres, vil kunne
forårsake at produksjonen varierer gjennom året.
Komiteen vil i likhet med Riksrevisjonen
også anta at de fleste sengeposter har et effektiviseringspotensial,
uavhengig av om de sammenlignes med seg selv over tid. Antydningen
om at man hadde kunnet realisere en produktivitetsgevinst som innebærer
5 prosent frigjøring av alle vakttimene på postene hvis man eliminerte perioder
hvor en ligger under gjennomsnittet, kan være riktig, men virker
samtidig svært teoretisk begrunnet.
Komiteen vil slutte opp om ønsket
om at helseforetakene bruker pleieressursene effektivt, at ledelsens
styringsinformasjon skal gi et bedre grunnlag for effektiv styring,
og at det er en viktig oppgave å bevisstgjøre ledelsens muligheter til
å dimensjonere bemanningen ut fra pasientbelegget, hvis man samtidig
ivaretar individuelle og lokale forhold.
Komiteen sier seg enig når Riksrevisjonen fremhever
at ledelsen på ulike nivåer i helseforetakene må ha tilstrekkelig
kunnskap om driften av virksomheten til å kunne skaffe seg innsikt
i hva som fungerer godt, og hva som bør forbedres. Komiteen kan
imidlertid ikke helt fri seg fra det inntrykk at den metodiske tilnærmingen
i stor grad bygger på overordnede analyser, antydning av systematiske
mønstre på aggregert nivå som så skal legge premissene for styringen
på foretaksnivå, eller på sengepostnivå. Det kan da melde seg et
spørsmål om styringsinformasjonen primært skal hentes fra slike
analyser, og om det blir rom for de lokale hverdagserfaringene som kommer
«nedenfra».
Komiteen mener det er viktig
å bruke pleieressursene effektivt, men vil i den forbindelse vise til
at høy vikarbruk og stort sykefravær også er faktorer som spiller
inn. Komiteen mener at det er viktig å sikre en god
helhetlig og stedlig ledelse, tilstrekkelig grunnbemanning og et
arbeidsmiljø og kultur som både kan sikre effektiv utnyttelse av
personalressursene, skape lavt sykefravær og sikre faglig forsvarlighet
i norsk pasientbehandling og -omsorg.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Riksrevisjonens anbefalinger:
Helse- og omsorgsdepartementet,
de regionale helseforetakene og helseforetakene bør sørge for at
styringsindikatorer, som kan belyse om sengeposter bruker pleieressurser
effektivt, finnes og brukes. Indikatorer bør være egnet til å sammenligne
sengeposter på tvers innen og mellom helseforetak.
Helse- og omsorgsdepartementet, de regionale helseforetakene
og helseforetakene bør sørge for at erfaringer fra sengeposter med
høy arbeidsproduktivitet overføres til andre sengeposter.
De regionale helseforetakene bør fortsette
arbeidet med å sikre at ledere på ulike nivåer i helseforetaket
har nødvendig kompetanse, hjelpemidler og styringsinformasjon for
å oppnå effektiv bruk av pleiepersonalet. Helseforetakene bør i
større grad gjøre bruk av allerede tilgjengelige aktivitetsdata
i bemanningsplanleggingen.
Helseforetakene bør legge til rette for
mer samarbeid mellom kliniske enheter, for å bidra til en samlet
sett mer effektiv bruk av pleieressurser.
Disse medlemmer kan ikke slutte
seg til Riksrevisjonens anbefalinger i sin helhet. Disse medlemmer mener
at målemetodene som ligger til grunn i undersøkelsen, ikke er egnet
i helsevesenet. Når en bygger anbefalingene på målinger av såkalt
«arbeidsproduktivitet», målt i «pleiepoeng per vakttime» ved somatiske
sengeavdelinger, blir det etter disse medlemmers syn
en altfor snever måte å vurdere pleieressursene ut ifra. Metoden
vil blant annet kunne favorisere sykehusavdelinger med høyt pasientbelegg,
noe vi vet er en direkte trussel mot pasientsikkerheten. Når Riksrevisjonen
anbefaler at erfaringer fra sengeposter med «høy arbeidsproduktivitet»
skal overføres til andre sengeposter, kan dette bety at man anbefaler
en medisinsk praksis som legger vekt på svært tidlige utskrivninger
og generelt høyt pasientbelegg, inkludert korridorpasienter. En
slik anbefaling kan disse medlemmer ikke slutte seg
til. Disse medlemmer slutter seg til at god ledelse,
planlegging og styring av personalressursene er grunnleggende for
at helseforetakene skal kunne yte gode og likeverdige spesialisthelsetjenester. Disse
medlemmer vil anbefale at helse- og omsorgsdepartementet
sørger for stedlig ledelse ved alle sykehus, og at stedlig leder
har både personalansvar, faglig ansvar og økonomisk ansvar. Disse
medlemmer mener at sengeavdelinger som er organisert med
klinikkledelse, og dermed ikke har sin leder til stede på sykehuset,
har et dårligere utgangspunkt for å styre pleieressursene effektivt. Disse
medlemmer mener at Helse- og omsorgsdepartementet, de regionale
helseforetakene og helseforetakene bør sørge for at sengeposter
som har god pasientnær ledelse, som leverer høy kvalitet på helsetjenestene,
som kan vise til gode brukererfaringer, som skårer lavt på sykefravær og
godt på arbeidsmiljøkartlegginger, og som samtidig kan vise til
effektiv bruk av pleieressursene, overfører disse erfaringene til
andre sengeposter og andre sykehus.
Disse medlemmer støtter anbefalingen
om at ledere på ulike nivåer må ha nødvendig kompetanse, hjelpemidler
og styringsinformasjon for å kunne planlegge for en effektiv og
riktig bruk av pleieressursene, og at øverste ledelse sikrer styringsindikatorer
som bidrar til effektiv bruk av personalet som helhet. Disse
medlemmer vil påpeke at slike aktivitetsdata skulle foreligge allerede,
men at ledere ikke har god nok informasjon om dette. Disse
medlemmer merker seg at pasientbelegg ved sykehusavdelinger
er blitt registrert på forskjellige måter, og ikke er tatt systematisk
i bruk i tjenesten som et styringsverktøy, noe disse medlemmer mener
er svært uheldig og en mulig forklaring på Norges høye pasientbelegg
på sengeavdelingene i sammenligning med andre land. Disse
medlemmer vil også understreke at 70 prosent av innleggelsene
i sykehus skjer som øyeblikkelig hjelp. Dette gjør det selvsagt
krevende å la pleieressursene til enhver tid variere helt i samsvar
med det aktuelle pasientbelegget, og alle styringsindikatorer må
ta høyde for at dette er en tjeneste som også har et beredskapsansvar.
Disse medlemmer støtter anbefalingen
om å legge til rette for mer samarbeid mellom kliniske enheter.
Det må imidlertid understrekes at dette må gjøres på en måte som
sikrer de ansattes medbestemmelsesrett, som tar vare på arbeidsmiljøet
og -relasjonene og at nødvendig medisinsk-faglig tilrettelegging
og opplæring av ansatte sikres. Det kan være stor forskjell på pasientene
og dermed pleieoppgavene på en kirurgisk avdeling og en indremedisinsk
avdeling.
Disse medlemmer viser til at
«høy arbeidsproduktivitet» i sykehus kan oppnås med korte liggetider
ved avdelingene. Disse medlemmer støtter ikke en
anbefaling som bygger på at liggetidene ved norske sykehus generelt
skal bli enda kortere. Dette vil kunne føre til et dårligere medisinsk
tilbud for pasientene, hyppigere reinnleggelser og uverdige forflytninger
av syke mennesker mellom sykehus og sykehjem, eller hjem. Særlig
ser vi at dette kan gå ut over gruppen skrøpelige eldre. Disse medlemmer viser
til Riksrevisjonens undersøkelse av ressursutnyttelse og kvalitet
i helsetjenesten etter innføringen av samhandlingsreformen (Dokument
3:5 (2015–2016)). Et hovedfunn i denne rapporten var at kommunene har
tatt over pasienter som tidligere lå ferdigbehandlet i sykehus,
men det finnes lite kunnskap om kvaliteten på tjenestene til disse
pasientene.
Komiteen vil avslutningsvis
bemerke at rapporten ikke har vurdert viktige rammebetingelser for
å kunne utøve styring med personalressursene ved at man ikke har
gått inn på hvordan handlingsrommet i bestemmelsene i arbeidsmiljøloven
og tariffavtaler kunne vært utnyttet i samarbeid med de ansatte
for å sikre en bedre lokal tilpasning til pasientrettet omsorg.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
faren ved at styring av offentlig sektor blir for stivbent og hierarkisk. Store
enheter og svært komplekse styringsstrukturer kan føre til at den
enkelte medarbeider mister kontroll over egen hverdag, og følgelig
mister muligheter til å fatte beslutninger basert på faglig skjønn
og sunn fornuft. Dette medlem understreker behovet
for å tenke nytt om ledelse og styringsstrukturer, for slik å sikre
mer rasjonell drift. Dette medlem viser til at det
foregår viktig arbeid med tillitsreform i helse- og omsorgssektoren
flere steder i landet, og vil understreke gevinsten også helseforetakene
ville ha av å innføre tilsvarende styringsprinsipper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti, har merket seg at undersøkelsen ikke berører
aspekter knyttet til personellsammensetningen på de ulike postene
og avdelingene. Dette kan være avgjørende for den samlede innsatsen.
Samarbeidet mellom eksempelvis primær- og spesialisthelsetjenesten
og mellom poliklinikk og sengeposter er heller ikke berørt. Samlet
sett er det flere momenter som bør tas med når styring av pleieressursene
i helseforetakene skal vurderes. I helsetjenesten er vi avhengige
av å vite om rett pasient er på rett sted, og hvorvidt behandlingen
blir gitt på rett nivå, for å fatte gode beslutninger.
Komiteen vil uttrykke
en forventning om en ny og bredere gjennomgang av dette tema som
er knyttet til organisering, ledelse og ressursstyring i helsevesenet
ved sluttbehandlingen av produktivitetskommisjonens to innstillinger,
jf. NOU 2015:1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd – Produktivitetskommisjonens
første rapport og NOU 2016:3 Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi
til kunnskapsøkonomi – Produktivitetskommisjonens andre rapport.