Det vises i meldingen til at Stortinget har
vedtatt at det fortsatt skal være tre folkevalgte nivåer og har bedt
om en regionreform samtidig med kommunereformen. I meldingens punkt
1.3 redegjøres det for Stortingets bestilling til regjeringen om
en regionreform. Regjeringen foreslår at det gjennomføres en regionreform
fra 2020, samtidig med kommunereformen, og valg til nye regioner
og nye kommuner i 2019. Parallelt med reformene utredes også fremtidig struktur
for fylkesmannsembetene. Målet er at forvaltningsnivåene og -strukturene
skal fungere godt sammen. Med regionreformen vil regjeringen bygge videre
på de roller, oppgaver og funksjoner fylkeskommunen har i dag, og
utvikle de folkevalgte regionene i rollen som regional samfunnsutvikler.
I meldingen foreslås endringer både i regional struktur og i regionenes
virkemidler og oppgaver som regjeringen mener vil legge grunnlag
for en tydeligere samfunnsutviklerrolle.
Regjeringen har som mål at reformen skal legge til
rette for en positiv samfunnsutvikling i alle deler av landet, basert
på regionale fortrinn, forutsetninger og prioriteringer. Regionreformen
skal legge til rette for samordnet oppgaveløsning og sektorovergripende
initiativer i regionene. Regjeringen mener folkevalgte regioner
kan spille en viktigere rolle enn i dag i å oppnå dette.
Det pekes i meldingen på at reformen skal bidra til
forenkling og tydeligere ansvarsdeling innenfor samfunnsutvikling.
Regjeringen mener endringer i regionalt folkevalgt nivås funksjoner
og oppgaver bør bidra til redusert byråkrati og økt effektivitet.
Regionreformen skal også bidra til å styrke
lokaldemokratiet på regionalt nivå. At folkevalgte har et ansvar
for å legge til rette for samfunnsutvikling, har en demokratisk
egenverdi og innebærer også maktspredning. Begrunnelsen for et regionalt
folkevalgt nivå sammenfaller dermed med et av regjeringens mål for
kommunereformen – målet om å spre makt og bygge samfunnet nedenfra.
Det er regjeringens mål å gjennomføre kommunereformen
og regionreformen samtidig, slik at både nye kommuner og nye folkevalgte
regioner kan tre i kraft fra 1. januar 2020. Det tas sikte på å
legge frem en samlet proposisjon om nye oppgaver og ansvar til nye
folkevalgte regioner våren 2017, samtidig med forslag til ny regionstruktur.
Fylkeskommunene ble sommeren 2015 invitert til å innlede drøftinger
av sammenslåingsalternativer, med sikte på å vurdere og avklare
om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Departementet
ber om at fylkeskommunene fatter vedtak innen 1. desember 2016.
Departementet vil i samarbeid med KS legge til rette for dialog
mellom aktuelle fylkeskommuner, med sikte på at ulike strukturmodeller
i samsvar med intensjonen i denne meldingen, blir drøftet før fylkeskommunene skal
fatte endelig vedtak.
Det går frem av meldingen at departementet har konsultert
med Sametinget og også vil gjøre det i oppfølgingen, samt legge
opp til samarbeid utover konsultasjonsplikten.
Det pekes i meldingen på at helhetlig samfunnsutvikling
er viktig for å kunne nå de mange og ofte motstridende målene for
samfunnet vårt. Regjeringen mener at det regionale folkevalgte nivået
har et godt utgangspunkt for å ivareta et helhetssyn på tvers av
sektorer og kommunegrenser.
Forvaltningen er sektorinndelt, med ulike målsettinger
som ikke alltid er forenlige i konkrete saker. Sektororganisering
gir forutsetninger for effektivisering internt i de enkelte sektorene,
men gjør det utfordrende å løse oppgaver på tvers av sektorer. Statlige regionale
strukturer som ikke samsvarer med fylkesgrensene, og som varierer
fra sektormyndighet til sektormyndighet, forsterker samordningsutfordringene.
Sentrale samfunnsutfordringer og -mål krever innsats
på tvers av sektorer, kommunegrenser og forvaltningsnivåer. Helhetlig
samfunnsutvikling innebærer at ulike prioriteringer og tiltak drar
i samme retning. For å utvikle strategier og tiltak rettet mot sammensatte
utfordringer som klimatilpasning, kompetansepolitikk, omstilling
i næringslivet og folkehelse, er det nødvendig med koordinert innsats
fra flere aktører. For mange av problemstillingene er kommunene
for små til å foreta helhetlige vurderinger. Statlige etater har
ikke mandat eller insentiver til å ivareta sektorovergripende politikkutvikling.
Regionene varierer i størrelse, geografi, befolkning,
næringsstrukturer og ressursgrunnlag. Regjeringen har som mål å
styrke veksten i alle deler av landet, og ulike regioner vil nødvendigvis
måtte ha forskjellige strategier for å oppnå dette. Nasjonale målsettinger
og prioriteringer må vurderes i lys av regionale særtrekk og utfordringer.
Regionene har ulike forutsetninger, og dermed forskjellige muligheter og
begrensninger. Kjennskap til regionens særtrekk, styrker og svakheter
er sentralt når politikk skal omsettes i konkrete planer, virkemidler
og handling.
Det fremgår av meldingen at regjeringen mener folkevalgte
regioner skal ta initiativ for samfunnsutvikling. Dette innebærer
å skape en helhetlig og ønsket utvikling for egen region. Det handler
om summen av innsats rettet mot områder som samfunns- og arealplanlegging,
klima og miljøvern, folkehelse, kompetanse, kultur, ressursforvaltning,
samferdsel og næringsutvikling. Å være samfunnsutvikler betyr å
formulere mål og skape oppslutning om strategier for å nå disse
målene. Samfunnsutviklingsarbeidet krever samarbeid med offentlige
myndigheter som regionalt folkevalgt nivå ikke har instruksjonsmyndighet
over, og å mobilisere private aktører og lokale og regionale interesser.
Det betyr å ha en langsiktig og helhetlig plan for sin egen region.
For å lykkes med dette er det flere aktører som må bli enige om felles
mål og strategier, og deres innsats og virkemidler må dra i samme
retning. Derfor er det behov for en strategisk, mobiliserende og
koordinerende aktør.
Det vises i meldingen til at dette krever tydelig politisk
regionalt lederskap. Det innebærer å ta initiativer og sette mål.
Det krever at regionpolitikerne utnytter det potensialet og handlingsrommet
som finnes, gir tydelige føringer for utviklingen og våger å gjennomføre
regionale prioriteringer. Gjennom en helhetlig regional strategi
for hvordan offentlige midler best kan brukes til nærings- og samfunnsutvikling,
kan regionene bidra til å utvikle og sette i verk gode løsninger
på tvers av kommune- og sektorgrenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari
og lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn
Toskedal, fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N.
Skjelstad, og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
viser til Meld. St. 22 (2015–2016) Nye folkevalgte regioner – rolle,
struktur og oppgaver.
Komiteen viser til at meldingen
kommer som følge av Stortingets behandling av Dokument 8:26 S (2013–2014),
hvor Stortinget ber regjeringen gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene/et
regionalt nivå parallelt med arbeidet med å gi flere oppgaver til kommunene.
Komiteen viser til at Stortinget
har vedtatt at det fortsatt skal være tre folkevalgte nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser også til at Stortinget i behandlingen
av Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen – nye oppgaver til større
kommuner, la premisser for et nytt regionalt folkevalgt nivå.
Flertallet viser til at regjeringen
i Meld. St. 22 (2015–2016) foreslår endringer i både regional struktur
og i regionens virkemidler og oppgaver.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, mener det er naturlig å gjennomføre kommunereformen
og regionreformen samtidig, slik at både nye kommuner og nye folkevalgte
regioner kan tre i kraft fra 1. januar 2020.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at regionreformen vil få konsekvenser for samhandlingen
mellom kommunene, regionen og staten. I grenseområdene mellom de
nye regionene kan det også være ulike meninger om hvor regiongrensene
skal trekkes. Det er derfor viktig at kommunene engasjerer seg og deltar
i prosessen med regionreformen. Flertallet mener
at kommunenes innspill også må vektlegges i det videre arbeidet
med regionreformen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
kommunene og fylkeskommunenes oppgaver må sees i sammenheng i prosessene med
kommunereform og regionreform.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til egne merknader og synspunkter i behandlingen av Meld. St. 14
(2014–2015) i Innst. 333 S (2014–2015) og til merknader om kommunereform
ved behandlingen av statsbudsjettet, jf. Innst. 16 S (2014–2015),
Innst. 16 S (2015–2016) og i Innst. 375 S (2014–2015) Kommuneproposisjonen for
2016.
Komiteen viser til
at de nåværende fylkeskommunene sommeren 2015 ble invitert til å
innlede drøftinger av sammenslåingsalternativer, med sikte på å
vurdere og avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker.
Komiteen viser til at reformen
skal legge til rette for en positiv samfunnsutvikling i alle deler
av landet, basert på regionale fortrinn, forutsetninger og prioriteringer.
Komiteen viser til at regionreformen
skal legge til rette for samordnet oppgaveløsning og sektorovergripende
initiativer i regionene.
Komiteen viser til at en helhetlig
samfunnsutvikling er viktig for å kunne nå de mange og ofte motstridende
målene for samfunnet vårt. Regjeringen mener at det regionale folkevalgte
nivået har et godt utgangspunkt for å ivareta et helhetssyn på tvers av
sektorer og kommunegrenser.
Komiteen viser til at statlige
regionale strukturer som ikke samsvarer med fylkesgrensene, og som
varierer fra sektormyndighet til sektormyndighet, forsterker samordningsutfordringene.
Komiteen mener at regionene skal
ta initiativ for samfunnsutvikling og for å skape en helhetlig og ønsket
utvikling for egen region. Det handler om summen av innsats rettet
mot områder som samfunns- og arealplanlegging, klima og miljøvern,
folkehelse, kompetanse, kultur, ressursforvaltning, samferdsel og
næringsutvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
behov for et sterkere regionalt nivå underlagt direkte folkevalgt styring
som kan ta et regionalt lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv
og statlig forvaltning.
Disse medlemmer mener regionene
skal ha klart definert ansvar og myndighet for de oppgaver/sektorer
som er viktige for den regionale utviklingen, og for samordningen
av disse oppgavene med kommunenes og statens virksomhet i regionen.
Disse medlemmer ønsker sterkere
regioner ved å legge flere oppgaver under regional folkevalgt styring.
Statens ulike regionale organiseringer må gjennomgås med sikte på
bedre samordning med regionalt folkevalgt nivå, og overføring av
statlige oppgaver til regionale nivåer som krever regionalt politisk
skjønn.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen har fått kritikk for å vise liten vilje til å overføre
oppgaver til regionalt folkevalgt nivå. Regjeringen har tvert imot
ønsket å frata regionalt nivå viktige oppgaver som tannhelse, videregående
opplæring og kollektivtrafikk.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti ønsker et kraftfullt og myndig regionnivå
i Norge. Regjeringens melding om nye og større regioner bærer preg
av at regjeringspartiene ikke ønsker fylkes/regionnivå og derfor
legger fram en melding nesten uten innhold. Det er 14 punkter som
skal utredes, hvorav ingen i seg selv eller samlet vil kunne godtgjøre
en slik stor endring i forvaltnings- og politisk struktur.
Disse medlemmer påpeker at meldingen bærer
preg av at regjeringen slett ikke ønsker at regionene skal bli et
nytt kraftfullt politisk nivå.
Dette forsterkes av at regjeringen går inn for
først å fjerne viktige og typisk regionale oppgaver som kollektivtrafikk,
videregående opplæring og tannhelse fra fylkene og legge ansvaret
til store kommuner. Mangelen på forslag om nye store oppgaver og
forslag om fjerning av viktige regionale oppgaver viser at regionreformen
ikke er alvorlig ment fra regjeringens side, men noe de motarbeider
aktivt at skal bli vellykket, ved slike endringer.
Disse medlemmer kan ikke forsvare
å ommøblere Norge så dramatisk uten at en vet om en vil bruke de
store regionene til noe nytt og til oppgaver som er viktige for
folk som bor i regionen. Å håpe på at oppgavene kommer, bare en
vedtar store regioner, er ikke en farbar veg. Oppgavene som er regionale må
beholdes og nye oppgaver må på plass, før en bruker mye penger og
krefter på en så stor omorganisering.
Disse medlemmer mener at verken
kommunereformen eller regjeringens forslag til regionreform svarer
på de to største utfordringene i lokaldemokratiet.
Det ene er samarbeid mellom store kommuner rundt
byene om klima og miljøvennlig arealdisponering og transport. Utfordringen
må løses, og den gir verken kommunereformen eller regionreformen
svar på. Det er ikke felles planlegging mellom geografisk store
kommuner i Distrikts-Norge som er problematisk.
Det andre hovedproblemet er hvordan en kan få til
vekst og utvikling i distrikt med fraflytting. Større kommuner løser
ikke dette. Det er bare å se på svært store kommuner i areal som
rammes av fraflytting og der situasjonen ikke endres på noe område
ved å slå seg sammen med andre kommuner i samme situasjon.
Kommunereformen som er kjørt fram under dekke
av behovet for større faglighet i tjenestene, er i realiteten en
sentraliserings- og sparereform som ikke vil avhjelpe problemene,
og i noen tilfeller forsterke dem, fordi regjeringen ikke vil bruke
virkemidler for å motvirke de tunge trendene som driver utviklingen.
Disse medlemmer mener at skal
regionnivået ha politisk legitimitet i befolkningen og bidra til mer
deltakelse fra befolkningen i viktige beslutninger, må regionnivået
ha myndighet over oppgaver som angår folk og skaper engasjement,
og som krever at en ser et stort geografisk område under ett for å
løse oppgaven.
Videre må det være tid til god politisk prosess
lokalt og regionalt, både når det gjelder eventuell sammenslåing
og skikkelige fagutredninger bak nyorganisering av oppgaver.
Disse medlemmer viser til at
en regionreform vil koste mye. Det kan kun forsvares ved å flytte
tyngre driftsoppgaver til dette nivået og la være å fjerne oppgaver
som hører hjemme der. Oppgaver først – størrelse og antall etter
hvilke oppgaver de skal løse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at tidsfristen for å vedta sammenslåing må forlenges til det er
gjort vedtak om hvilke oppgaver nye regioner skal ha.
Å tvinge fram vedtak om sammenslåing i inneværende
år, før noen vet hvilke nye oppgaver som skal legges til regionene
og ikke minst hvilke oppgaver regionnivået får beholde, er useriøst.
Dette medlem forutsetter at det utarbeides klare
punkter på regional overtakelse av oppgaver og statlig finansiering
av disse oppgavene etter regional overtakelse.
Dette medlem viser til at sykehus
før var et ansvar for fylkene. Sykehus er en viktig regional sak for
befolkningen og skaper stort engasjement og deltakelse. Det viser
de store sykehusaksjonene.
Dette medlem mener at det er
viktig å fjerne foretaksmodellen og igjen legge sykehus under folkevalgt
regional styring. En slik oppgaveoverføring vil gi mer demokratisk
styring av sykehusene. Det vil gjøre at det ved beslutningene om
struktur og tilbud blir tatt mer hensyn til befolkningen i de ulike
landsdeler og kunne sikre at målsettingen om å desentralisere det
helsetilbudet som kan desentraliseres blir virkeliggjort til beste
for befolkningen, samt kunne sikre riktig ressursbruk og målet om
behandling på lavest riktige nivå. Da vil en bedre kunne organisere tilbudet
slik at det kun er det som må sentraliseres for å ha bredt og spesialisert
nok tilbud, som blir sentralisert.
Dette medlem viser til at sykehus
skaper engasjement, og det er viktig å både få beslutningen nærmere
folk i ulike landsdeler og få fjernet foretaksmodellen så folkevalgte
må ta ansvar for struktur og tilbud.
Dette medlem forutsetter at for
alle oppgaver som overføres, må finansieringen av oppgaven også være
klar, og at statlig finansiering ikke svekkes slik at det gir reell
mulighet til handlingsrom på regionnivå.
Dette medlem mener også at det
må utredes om regionnivået skal ha egne inntektsmuligheter utover
det dagens fylkeskommuner har.