Jeg viser til forslaget fra representantene
Wøien, Bastholm og Bekkevold oversendt Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet den 10.3.2016.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag: "Stortinget ber regjeringen utrede og vurdere
å fremme forslag til lov om åpenhet om produksjonssteder og etikkinformasjon
om vareproduksjon til forbrukere og organisasjoner."
Formålet med en slik lov skal være at forbrukere får
tilgang til informasjon om brudd på grunnleggende arbeidstaker-
og menneskerettigheter for dem som produserer varer for salg i Norge.
Forslagsstillerne mener også at en lovfestet åpenhet om produksjonssteder
og forholdene der, vil kunne bidra til at offentlig og privat sektor
styrker innsatsen for å sikre menneske- og arbeidstakerrettigheter
i leverandørkjeder.
Som forbrukerminister er jeg først og fremst
opptatt av at forbrukere skal ha en reell mulighet til å ta informerte
valg når de handler. For forbrukere som er opptatt av arbeidsforhold
og miljøbevissthet i produksjon av forbruksvarer, vil økt åpenhet
gi bedre mulighet til å ta valg basert på egne preferanser. Vi har
også sett en utvikling på dette området, blant annet i tekstilbransjen,
hvor flere av de aller største aktørene globalt har offentliggjort
sine leverandørlister etter press fra politisk nivå, sivilsamfunn
og forbrukere.
Slik det er i dag står næringsdrivende fritt
til å synliggjøre sitt arbeid for etikk i leverandørkjeden og bidra
til at forbrukerne kan gjøre informerte valg. Dette kan for eksempel
gjøres gjennom bruk av merkeordninger. Det er flere merkeordninger
som gir etterprøvbar, forbrukerrettet informasjon om forhold i leverandørkjeder.
Fairtrade Norge og UTZ Good Inside er eksempler på merkeordninger
som bidrar til åpenhet i leverandørkjeder i blant annet dagligvarebransjen.
Det finnes også flere eksempler på selskaper med egne merkeordninger.
Regjeringen er opptatt av at merker som benyttes på forbruksvarer
skal være etterrettelige og gir god informasjon til forbrukerne.
De mest åpenbare fordelene med merkeordninger, er at disse aktørene
har erfaring og kompetanse både på å avdekke kritikkverdige forhold,
på oppfølging av forbedringsarbeid, og ikke minst på å formidle
informasjon til forbrukere på en etterrettelig og forståelig måte.
Forbrukerombudet fører for øvrig tilsyn med næringsdrivendes etikk-
og miljø påstander i markedsføringen.
Bruk av merkeordninger, åpenhet om leverandørlister
og et grundig arbeid med samfunnsansvar i egen leverandørkjede,
vil gi konkurransefortrinn i kampen om de kundene som er opptatt
av etikk- og miljøspørsmål. I mange bransjer konkurrerer selskaper
om å kapre stadig mer bevisste og samfunnsengasjerte kunder. Initiativ
for Etisk Handel, som er et flerpartsamarbeid for næringslivet å
fremme arbeid med samfunnsansvar i leverandørkjeder, har opplevd en
formidabel vekst i antall medlemmer siden oppstarten i år 2000.
Deres medlemmer forplikter seg både til å arbeide med samfunnsansvar
i egen leverandørkjede og til å gjøre tilgjengelig årlige rapporter om
dette arbeidet.
Jeg oppfatter at mange næringsdrivende både
er åpne om eget arbeid rundt samfunnsansvar, og gjerne deler denne
informasjonen med forbrukere og andre interessenter. De største
norske selskapene er også allerede forpliktet gjennom regnskapsloven
§ 3-3c til å publisere årlige rapporter om eget arbeid knyttet til samfunnsansvar.
Regjeringen lanserte også en handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter
i oktober 2015. Her stilles det klare forventninger til næringslivet
om å utvise aktsomhet og kartlegge risiko.
Hovedutfordringen, slik jeg ser det, er derfor ikke
tilgangen på forbrukerrettet informasjon, men at for få forbrukere
aktivt etterspør denne informasjonen der de handler. Det presset
som kan utøves av forbrukere og organisasjoner er trolig mer effektivt for
å påvirke næringsdrivende til å ta mer samfunnsansvar enn en generell
lov om etikkinformasjon. Det er for øvrig å foretrekke om man på
denne måten kan skape endring gjennom etterspørsel og konkurranse
i markedet, fremfor å pålegge næringslivet ytterligere belasting
gjennom nytt regelverk.
Det er grunn til å spørre seg om representantenes forslag
faktisk vil kunne gi den ønskede effekt på produksjonsforhold utenfor
Norge. Som representantene påpeker er det også mange andre forhold
som eventuelt må utredes i forkant av et lovforslag om generell
tilgang på etikkinformasjon fra vareproduksjon. Blant annet vil
forslaget måtte vurderes opp mot handelspolitiske og konkurransemessige
hensyn.