Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen
frem forslag til endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers
adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.).
Forslagene i proposisjonen har delvis sitt opphav i
samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet
og Høyre om utlendingsfeltet fra høsten 2013, gjengitt i regjeringen
Solbergs politiske plattform av 7. oktober 2013 (Sundvollen-erklæringen),
og i avtale av 28. februar 2014. Videre har forslagene delvis sitt
opphav i asylavtalen som ble inngått på Stortinget 19. november
2015 (asylforliket), som ble vedtatt av Stortinget 3. desember 2015
i forbindelse med budsjettdebatten. Det vises til forankringen av
forslagene i tilknytningen til hvert av forslagene. Det legges også
frem enkelte nye forslag som departementet har hatt mulighet til
å utrede og mener bør gjennomføres for å møte utfordringene på området.
I 2015 opplevde Europa en historisk stor tilstrømning
av migranter og flyktninger. Det felleseuropeiske grensevaktbyrået
Frontex registrerte over 1,8 millioner irregulære grensepasseringer
over Europas yttergrenser i 2015, og tall fra Eurostat viser at
det ble registrert over 1,3 millioner asylsøknader i Europa i fjor.
Også antallet asylsøknader som ble fremmet i Norge,
økte kraftig siste halvdel av 2015. I 2015 ble det registrert 31 145
asylsøknader i Norge, noe som er tilnærmet tre ganger så mange som
i 2014, da antallet var 11 480. I september 2015 så man også en
ny trend med personer som søkte beskyttelse i Norge etter å ha tatt
seg over grensen fra Russland ved grenseovergangen Storskog i Finnmark.
Asylankomstene i 2015 var preget av store variasjoner.
I løpet av de første ti ukene i 2016 ble det fremmet til sammen
782 asylsøknader. Nedgangen har trolig sammensatte årsaker. Ifølge
FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, har over 160 000 migranter
og flyktninger kommet på irregulær måte til Europa over Middelhavet
i løpet av årets tre første måneder. På samme tid i fjor var antallet
på ca. 23 000 (UNHCR).
Migrasjonssituasjonen har ført til store utfordringer
i Europa, og både Schengen- og Dublin-samarbeidet er satt under
et betydelig press.
EU har kommet til enighet på en del grunnleggende
punkter. Punktene det er enighet om knytter seg blant annet til
styrket yttergrensekontroll, en midlertidig relokaliseringsmekanisme
for omfordeling av asylsøkere, styrking av returarbeidet og samarbeid
med tredjeland om begrensning av migrasjonsstrømmene til Europa.
Det er også ventet at Europakommisjonen vil legge frem forslag til
endringer i Dublin-systemet i løpet av våren 2016. Gjennomføringen
av de felles tiltakene ser imidlertid ut til å ta tid, og de iverksatte
tiltakene har så langt ikke fungert etter intensjonen. Dette har
medført at flere europeiske land, herunder Norge, har foreslått
og iverksatt tiltak på nasjonalt plan, blant annet gjeninnføring
av midlertidig indre grensekontroll i medhold av Schengen grenseforordning og
innstramninger i nasjonale regelverk.
EU og Tyrkia ble i november 2015 enige om en felles
handlingsplan for å dempe migrasjonspresset mot Schengen-området.
Under toppmøtet i Brussel 18. mars 2016 ble EU og Tyrkia enige om
en avtale. Se nærmere omtale av handlingsplanen og avtalen i proposisjonen.
Det er knyttet stor usikkerhet til antallet
migranter som planlegger å ta seg til Europa de nærmeste ukene og
månedene, samt mulighetene for sekundærbevegelser innen Europa.
For å sette forvaltningen bedre i stand til
å håndtere økningen i antall asylsøkere i Norge, la regjeringen
i oktober 2015 frem et tilleggsnummer til statsbudsjettet for 2016,
jf. Prop. 1 S Tillegg 1 (2015–2016). Sammenliknet med Gul bok, foreslo
regjeringen å øke bevilgningene med om lag 9,5 mrd. kroner som følge
av økte ankomster.
I tilleggsnummeret signaliserte regjeringen
at man ville arbeide med innstramningstiltak, og det er oppnådd
politisk enighet mellom partiene på Stortinget med unntak av Miljøpartiet
De Grønne og Sosialistisk Venstreparti, om en rekke innstramningstiltak
på asyl- og innvandringsfeltet, som nå følges opp i proposisjonen.
Det legges også frem enkelte nye forslag som departementet har hatt
mulighet til å utrede og mener at bør gjennomføres for å møte utfordringene
på området.
Regjeringen fremmet en egen lovproposisjon om innstramninger
i november 2015 (Prop. 16 L 2015–2016). Proposisjonen fikk tilslutning
i Stortinget og lovendringene trådte i kraft 20. november 2015.
Lovendringene innebærer for det første at Justis- og beredskapsdepartementet
har fått utvidet instruksjonsmyndighet over Utlendingsnemnda (UNE).
For det andre ble det gjort endringer i utlendingslovens bestemmelser
om adgangen til å nekte realitetsbehandling av en asylsøknad. For
det tredje ble det gjort flere endringer i utlendingslovens regler
om tvangsmidler. For det fjerde ble det gjort en lovendring som
innebærer at asylsøkere som ikke får saken realitetsbehandlet av
ovennevnte grunner, kan få en kort utreisefrist eller ingen utreisefrist
i det hele tatt.
Justis- og beredskapsdepartementet ga 24. november
2015 instruks til UDI og UNE om at asylsøknader fra utlendinger
som kommer til Norge etter å ha hatt opphold i Russland, i utgangspunktet
skal avslås uten realitetsbehandling. Det er også foretatt en endring
i utlendingsforskriften som innebærer at det ikke lenger gjelder
rett til fritt rettsråd for den gruppen som får avslag på realitetsbehandling
av asylsøknaden etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav a
eller d fordi de har hatt opphold i et trygt land før de kom til
Norge. Det har ikke kommet asylsøkere over grensen ved Storskog siden
29. november 2015.
Fra og med 26. november 2015 gjeninnførte Norge
midlertidig grensekontroll på fergerutene mellom Norge og Sverige,
Danmark og Tyskland. Det ble også fra november 2015 innført en ytterligere
intensivert territorialkontroll i grensenære områder i Østfold og
Hedmark.
Regjeringen oppnevnte 18. desember 2015 et ekspertutvalg
som skal se på de langsiktige konsekvensene høy innvandring har
for samfunnet, og hvilke tiltak som kan bidra til rask integrering og
yrkesdeltakelse blant innvandrere og flyktninger.
Regjeringen anser at internasjonalt samarbeid
og bistand til det store antallet flyktninger som oppholder seg
i nærområdene er det viktigste, mest effektive og mest bærekraftige
virkemiddelet for å løse flyktningkrisen. Regjeringen prioriterer derfor
slike tiltak.
I proposisjonen vises det til at i tillegg til
det generelle velferdsnivået, vil praksis og regelverk på utlendingsfeltet
ha en viktig innvirkning på asylsøkeres tilbøyelighet til å velge
Norge fremfor andre land. Det kan derfor ha stor betydning for Norge
at mange andre europeiske land har iverksatt tiltak for å stramme
inn på asyl- og innvandringspolitikken.
Sverige, Danmark og Finland er blant de landene som
har besluttet vesentlige innstramninger.
Det er også grunn til å understreke at høy asylinnvandring
fører til en høy sekundærinnvandring.
Regjeringen er opptatt av å innrette regelverket slik
at det stilles krav til integrering for dem som får opphold og oppfordres
til samarbeid om retur for dem som får avslag.
Situasjonen høsten 2015 har vist at det er behov for
nye tiltak for at asylsystemet skal fungere godt. Et flertall av
stortingspartiene har også kommet til enighet om en rekke tiltak
som strammer inn innvandringspolitikken og som kan bidra til at
Norge mottar færre asylsøkere.
Stortinget vedtok 3. desember 2015 anmodningsvedtak
nr. 68 til regjeringen ved behandling av statsbudsjettet for 2016.
Anmodningsvedtaket bygget på asylforliket som ble inngått 19. november
2015. I vedtaket anmodes regjeringen om å følge opp disse 18 punktene.
Se proposisjonen for oversikt, omtale og oppfølging
av vedtakene.
Justis- og beredskapsdepartementet sendte på høring
forslag til endringer i utlendingsloven (24-årsgrense for familieetablering),
forslag om endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften
– hevet botidskrav for permanent oppholdstillatelse – endringer
i statsborgerloven og forslag til endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger
II).
Hovedsynspunkter i sentrale høringsuttalelser gjengis
i proposisjonen. For detaljer i høringsinstansenes uttalelser vises
det i proposisjonen til at alle høringsuttalelsene er tilgjengelige
fra departementets web-side.
Grunnlovens rettighetsvern ble utvidet i 2014. Grunnloven
gir ingen regulering av retten til asyl eller innvandring til riket,
og gir heller ikke utlendinger rettskrav på bestemte former for
opphold i Norge. Enkelte grunnlovsbestemmelser vil likevel representere
skranker på utlendingslovens område fordi rettighetene der som utgangspunkt
gjelder alle – også utlendinger – som oppholder seg i Norge.
Det vises i proposisjonen til at Grunnloven
§ 93 bør nevnes særskilt. Den forbyr i første ledd dødsstraff og
i annet ledd tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff. Menneskerettighetsutvalget la i Dokument 16 (2011–2012)
til grunn (side 204) at bestemmelsen også innebærer et absolutt
forbud mot utsendelse av personer til områder der de risikerer å
bli utsatt for forhold som kommer i strid med disse forbudene. Bestemmelsen
må som utgangspunkt tolkes i lys av sine menneskerettslige forbilder
i den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile
og politiske rettigheter (SP) og FNs torturkonvensjon, se Rt. 2015
side 93 avsnitt 57.
Generelt legger departementet til grunn at Grunnloven
ikke pålegger staten ytterligere skranker enn de som allerede følger
av folkerettslige krav.
Folkeretten setter skranker allerede fordi utlendingsloven
§ 3 slår fast at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale
regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke
individets stilling. Menneskerettsloven gjør det videre klart i
§§ 2 og 3 at en rekke menneskerettighetskonvensjoner har status
som formell norsk lov, men slik at annen lovgivning må vike dersom
den strider mot konvensjonene. En plikt til å respektere og sikre
menneskerettighetskonvensjonene fremgår også av Grunnloven § 92.
Flyktningkonvensjonen av 1951 med tilleggsprotokoll
fra 1967 er det sentrale internasjonale avtaleverket om anerkjennelse
av flyktninger og står derfor i en særstilling. Flyktningkonvensjonen
gjelder bare de personer som oppfyller vilkårene for å bli ansett
som flyktning i artikkel 1A (2), det vil si de utlendinger som med
rette frykter bestemte former for forfølgelse i landet de har flyktet
fra. Konvensjonen gir ingen rettsbeskyttelse for migranter for øvrig. Flyktningkonvensjonen
gir heller ingen rettskrav på asyl, kun en forventning om at søknader om
asyl blir behandlet. Personer som anerkjennes som flyktninger, har
visse særrettigheter etter konvensjonen, men flyktningstatusen er
per definisjon midlertidig og vil kunne falle bort dersom forholdene
endrer seg.
Menneskerettighetskonvensjonene representerer det
viktigste folkerettslige rammeverket for departementets forslag
til lov- og forskriftsendringer. I en særstilling står EMK.
Likevel vil også FNs menneskerettighetskonvensjoner
utgjøre formelle rettslige skranker. Av særlig interesse er FNs
konvensjon om barnets rettigheter (BK), FNs konvensjon om sivile
og politiske rettigheter (SP), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs torturkonvensjon. Når det
gjelder diskrimineringsspørsmål vil også FNs kvinnediskrimineringskonvensjon,
FNs rasediskrimineringskonvensjon og FN-konvensjonen om rettigheter
til mennesker med nedsatt funksjonsevne være relevante.
Det pekes i proposisjonen på at ingen av menneskerettighetskonvensjonene
gir utlendinger rettskrav på opphold i en stat de ikke er borger av.
Konvensjonene gir heller ikke regler om utlendingers oppholdsstatus.
Det mest robuste menneskerettslige vernet utlendinger har, er vernet
mot å bli returnert til et land hvor de risikerer å bli utsatt for
tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
Returvernet er absolutt, selv om også det har en midlertidig karakter.
Tolkingspraksis viser med all tydelighet at de enkelte rettighetene
for øvrig – selv om de i prinsippet er universelle – har begrenset
gjennomslagskraft i møtet med statens suverene og legitime behov
for selv å regulere hvilke utlendinger som får tilgang til og opphold i
riket.
Forslagene i proposisjonen berører i prinsippet en
rekke menneskerettigheter. Retten til privat- og familieliv, diskrimineringsforbudet,
vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse og bevegelsesfriheten er eksempler
på slike skranker. EMK og SP gir enhver, også utlendinger, krav
på et effektivt rettsmiddel for å ivareta rettighetene de for øvrig
har etter konvensjonene. Barnekonvensjonen stiller særskilte krav
til aktpågivenhet overfor barn, herunder barn som omfattes av utlendingslovens
regler. Den mest grunnleggende bestemmelsen i konvensjonen er artikkel
3 nr. 1, som fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende
hensyn i alle handlinger som berører barn. Høyesterett har i plenumsdommene
i Rt. 2012–1985 og Rt-2015–1389, som begge gjaldt gyldigheten av
vedtak etter utlendingsloven, bygget på at barnets beste er et hensyn
som skal veie tungt, men at andre hensyn likevel kan være så tungtveiende
at de går foran.
I proposisjonens pkt. 14 gis merknader til de
enkelte paragrafene i lovforslaget.
Kommunal- og forvaltningskomiteen avholdt høring
den 28. april 2016, der følgende organisasjoner deltok:
UNHCR Northern Europe, Fellesorganisasjonen (FO),
Advokatforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Juss-Buss,
Juridisk rådgivning for kvinner (Jurk), Røde Kors, Unicef Norge,
Barneombudet, Lnu – Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorgan,
Redd Barna, Press, Sos-Barnebyer, Kun, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen,
Amnesty International Norge, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
(Seif), Mira ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn, Antirasistisk
senter, Foreningen av tolvte januar, Den ortodokse kirken og filoxenos.org,
Mennesker i limbo, Foreign skilled workers in Norway, Vergeforeningen
følgesvennen og Speranza film.
Komiteen har i tillegg mottatt skriftlige innspill
i saken. Innspillet fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter
følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, fra Høyre, Frank J. Jenssen, Mudassar Kapur, Bjørn
Lødemel og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser
til Prop. 90 L (2015–2016) hvor regjeringen foreslår endringer i
utlendingsloven.
Komiteen viser til at 161 av
169 representanter er enige om behovet for innstramninger for å unngå
en lignende situasjon som nasjonen sto overfor høsten 2015.
Komiteen viser til at verden
er i en ekstraordinær situasjon, med flere mennesker på flukt fra
krig og konflikt enn noen gang tidligere. Dette påvirker også Europa
og Norge. Krigen i Syria har vart i mange år, og tvinger flere og flere
på flukt. Tyrkia har per i dag over 2,7 millioner syriske flyktninger
innenfor sine landegrenser, og Europa mottok i løpet av 2015 1,3 millioner
flyktninger som søkte asyl. Hovedsakelig krysset de grensene mellom
Tyrkia og Hellas med båt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til Stortingets anmodningsvedtak
nr. 68, 3. desember 2015 og nr. 439, 12. januar 2016, hvor Stortinget
anmodet regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag
til innstramninger i innvandringspolitikken.
Videre viser et annet flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Venstre, til asylavtalene mellom regjeringspartiene, Kristelig
Folkeparti og Venstre hvor flere av forslagene som fremmes i denne
proposisjonen, er forankret.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at proposisjonen inneholder flere forslag
som går betydelig lenger enn asylavtalene mellom Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre. Det vises blant annet til at det
i proposisjonen er foreslått tilleggsvilkår for permanent opphold
og familiegjenforening utover det som følger av asylavtalen. Disse
medlemmer mener derfor at asylavtalen må forstås ut ifra
at forutsetningene for avtalen er endret der det er foreslått nye vilkår,
utvidet anvendelsesområde eller endringer i tilgrensende bestemmelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til innvandringssituasjonen
i Norge i 2015. Av de drøyt 31 000 asylsøkerne som kom i 2015, kom ca.
24 000 i perioden august til november. Flertallet er
kjent med at denne situasjonen var krevende for utlendingsmyndighetene,
politiet og statsforvaltningen for øvrig.
På kort tid ble det høsten 2015 et
stort og akutt behov for mottaksplasser i asylmottak, og komiteen merket
seg at dette var krevende for flere parter i utlendingsforvaltningen,
men ikke minst for kommunene som også på kort tid tok sin del av
ansvaret. Komiteen vil i denne sammenheng berømme
kommunene for jobben som er gjort med å løse flyktningkrisen innenfor Norges
grenser.
Komiteen viser til Prop. 1 S
Tillegg 1 (2015–2016) hvor regjeringen foreslo å bevilge 9,5 mrd.
kroner utover det som opprinnelig var lagt til grunn i Gul bok.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også trekke
fram den formidable innsatsen som frivilligheten stilte opp med.
Prognosene viste at bevilgningsbehovet
kom til å øke i 2016, og komiteens medlemmer fra Høyre og
Fremskrittspartiet er fornøyd med at regjeringen foreslo
å bevilge mer penger for å løse den akutte asylsituasjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2016 ikke var tatt høyde
for å håndtere økt antall asylsøkere, til tross for at rekordmange
flyktninger og migranter ankom Europa, og at man i august 2015 registrerte
det høyeste antall asylsøkere til Norge som var registrert per måned
siden begynnelsen av 1990-tallet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil fremholde at regjeringen allerede
i september 2015 fremmet Prop. 152 S (2014–2015) der Stortinget
ble bedt om bevilge ytterligere 227 mill. kroner for å dekke de
økte asylankomstene. Dette er en tilleggsbevilgning til statsbudsjettet
for 2015 som i all hovedsak gikk til politiet, UDI, arbeid for enslige
mindreårige asylsøkere og økt bosetting. Videre vil disse
medlemmer gi ros til regjeringen for det raske arbeidet
som ble gjort med tilleggsnummeret for statsbudsjettet 2016, Prop.
1 S Tillegg 1 (2015–2016). Det ble der foreslått å sette av 9,5
mrd. kroner for økte asylankomster. Dette er penger som først og
fremst går til drift av asylmottak, mer politi, bosetting i kommunene,
økt saksbehandling i UDI og håndteringen av enslige mindreårige
asylsøkere. Politiet ble styrket med 378 flere stillinger og Politiets
Sikkerhetstjeneste ble styrket med 17 stillinger.
Videre har UDI hatt en kraftig økning i antall ansatte
for å behandle den økte saksmengden som en følge av økte asylankomster.
Det er svært viktig at UDI har kompetente medarbeidere som kan behandle
søknader raskt og rettferdig.
Disse medlemmer mener regjeringen
på en god måte har handlet raskt og effektivt i møte med en ekstraordinær
situasjon som utfordret hele utlendingsforvaltningen.
Utenom tiltak for å bedre integreringen for
de som har kommet så langt, har det ikke vært behov for store ekstrabevilgninger
så langt i 2016. Dette er grunnet at man har hatt en lav tilstrømming
av flyktninger og asylsøkere. Det må likevel understrekes at det
er usikkert om den lave tilstrømmingen vil fortsette som i første
kvartal for resten av året.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at det kom over 31 000
asylsøkere til Norge i 2015, omtrent tre ganger så mange som det
kom året før. Også antall flyktninger og migranter over Middelhavet
til Europa økte drastisk i 2015 og var omtrent fem ganger høyere
enn i 2014. Flertallet viser til at grensevaktbyrået
Frontex registrerte over 1,8 millioner irregulære grensepasseringer
over Europas yttergrenser i 2015, og tall fra Eurostat viser at
det ble registrert over 1,3 millioner asylsøknader i EU-landene
i fjor.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det er grunn til å tro at antall
asylsøkere til Europa fortsatt vil ligge på et høyt nivå i 2016.
Dette flertallet viser i den
sammenheng til IMFs og EUs prognoser som anslår henholdsvis 1,3
millioner og 1,5 millioner asylsøkere til Europa i 2016.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til Stortingets anmodningsvedtak
nr. 68, 3. desember 2015, hvor stortingsflertallet ble enige om
18 forslag til innstramninger i innvandringspolitikken for å begrense
innvandringen til Norge.
Komiteen viser til
at det er stor usikkerhet knyttet til antallet asylsøkere som ankommer
Norge i 2016. Gjeldende prognoser tilsier at ankomstene i 2016 mest
sannsynlig vil være innenfor spennet mellom 5 000 og 50 000 asylsøkere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at det er
stor usikkerhet knyttet til den videre utviklingen når det gjelder
antall flyktninger og migranter til Europa og Norge. Dette henger
sammen både med internasjonale forhold og regelverket i mottakerlandene. Disse
medlemmer viser til at våre naboland i likhet med Norge
har en løpende diskusjon om utformingen av flyktning- og innvandringspolitikken. Disse
medlemmer mener det er viktig å følge med på regelverksendringer
i våre naboland, og fortløpende vurdere om dette bør få konsekvenser
for utformingen av norske regler.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener det er en sammenheng mellom
de innstramninger som gjøres i norsk asylpolitikk og antallet asylsøkere
som kommer til Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til asylforliket, som slår
fast at flyktningkrisen er internasjonal og må løses i samarbeid
med andre land. Avtalen inneholdt videre en rekke punkter som påla regjeringen
å gjennomføre tiltak for å begrense ankomsten av asylsøkere uten
rett til beskyttelse i Norge.
Flertallet viser til integreringsforliket
og Stortingets anmodningsvedtak nr. 439, 12. januar 2016, hvor stortingsflertallet
slo fast at
«De siste månedene har vist at det er en sammenheng
mellom vår kapasitet og vår mulighet for å få på plass en tilfredsstillende
integrering. Partiene viser til at et bredt stortingsflertall har
tatt ansvar gjennom å vedta en rekke innstramminger som fører til
bedre kontroll over det store antallet asylsøkere. En god integreringspolitikk avhenger
av en ansvarlig innvandringspolitikk.»
Flertallet var pådrivere for
å få til asylforliket og integreringsforliket sist høst. Flertallet står ved
forlikene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
understreker at det ikke innebærer en blankofullmakt til regjeringen
i disse spørsmålene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre, understreker videre det grunnleggende premisset
som er slått fast i asylforliket om at
«Norge skal
oppfylle sine forpliktelser etter internasjonale konvensjoner. En
generell effektivisering og forenkling av regelverk og praksis for behandling
av asylsøknader må ikke svekke asylsøkernes rettssikkerhet.»
Komiteens medlem fra Venstre mener forslagene
som er fremmet i proposisjonen, går betydelig lenger enn det er
grunnlag for i asylforliket, og at flere av forslagene er i direkte
strid med forliket da de ikke oppfyller Norges forpliktelser etter
internasjonale konvensjoner. Asylforliket hadde som formål å begrense
ankomst av mennesker uten rett til beskyttelse, mens flere av forslagene
som er fremmet av regjeringen innebærer innstramninger i retten
til asyl for mennesker som har et reelt beskyttelsesbehov. Dette
medlem mener derfor at proposisjonen som helhet ikke er
i tråd med forliket, og vil bare støtte forslag som anses å være
i tråd med avtalen som ble inngått i Stortinget 19. november 2015.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
regjeringen har hatt for dårlig kontroll på situasjonen helt siden økningen
av asylsøkere til Norge sommeren 2015. Videre var regjeringen kontinuerlig
for seint ute med å sette inn tiltak, noe som kom tydelig fram på
ankomstsenteret på Tøyen i Oslo og på Storskog. På begge disse stedene
tok det for lang tid før regjeringen mobiliserte ressurser, noe
som førte til ekstrabelastninger både for asylsøkerne og for de
ansatte i berørte offentlige etater. De evalueringene som nå foreligger
fra UDI og politiet, bekrefter at myndighetene ikke var godt nok
forberedt på situasjonen, og at nødvendige ressurser ikke ble mobilisert
i tide.
Disse medlemmer viser til at
situasjonen raskt utviklet seg til en krise i mottaksapparatet. Kommuner,
lokalsamfunn og frivillige organisasjoner gjorde en formidabel jobb,
men fikk ikke nødvendig og tidsnok støtte fra regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet merker seg at de fleste asylsøkerne som
kom til Norge over Storskog sist høst, vil få sin asylsøknad realitetsbehandlet,
og viser til representanten Støres innlegg i Stortinget 16. november
under behandling av Prop. 16 L (2015–2016) om endringer i utlendingsloven,
innstramninger:
«Det har gjennom flere måneder vært klart at antallet
asylsøkere også til Norge vil vokse vesentlig. Da mener vi regjeringen
burde ha tenkt på regulerende innstramminger av denne art tidligere.
En prosess med mer tid ville gitt rom for flere innspill, som trolig
ville ha gitt endringene mer kraft og større treffsikkerhet. En
så knapp prosess gjør det ikke mulig med høring og hindrer innspill
som erfaringsmessig forbedrer endringer som gjøres – noen ganger
i vesentlig grad.
Den korte fristen gjør at vi velger
å slutte oss til forslagene fra regjeringen, og vi gjør det ved
å stille flere spørsmål enn vanlig. Vi merker oss f.eks. at Advokatforeningen
antar at lovendringene vil skape nye praktiske utfordringer bl.a. for
politi og domstoler i Øst-Finnmark. Advokatforeningen påpeker muligheten
for en betydelig ressursbruk uten tilsvarende utsikt til effekt
i form av raskere avklaring av det store antallet asylsøknader,
og tar til orde for at det beste ville være en ekstraordinær innsats
for raskt å ferdigbehandle de nye asylsøknadene. Raske avslag på grunnløse
søknader vil være det klart sterkeste signal utad om at det er lite
å vinne på å søke asyl i Norge dersom man ikke har et reelt behov
for beskyttelse. Dette er et syn vi mener regjeringen bør merke
seg, uavhengig av det flertallet de kan få i salen i dag. Det står
heller ikke i veien for at vi i dag slutter oss til forslagene fra
regjeringen.»
Disse medlemmer viser videre
til representanten Støres understreking av at
«Det er viktig å understreke at et endret regelverk
ikke er fullført jobb – det er knapt en begynnelse. Til slutt er
det iverksettelse og gjennomføring som teller.»
Disse medlemmer viser også til
følgende understreking fra representanten Marit Arnstad:
«Senterpartiet ser positivt på de forslagene som er
fremmet her i dag fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Vi
ønsker å støtte et forslag om å gjøre loven midlertidig for to år.
Vi mener at dagens behandling er høyst ekstraordinær, og gjennom
to års virke vil en kunne høste erfaringer av de lovendringene som
i dag gjøres. En vil også eventuelt kunne legge til rette for en
varig lovendring med en ordinær komitébehandling og en ordinær høring.
Det vil være fordelaktig.»
Disse medlemmer mener regjeringen
ikke i tilstrekkelig grad har tatt på alvor bekymringene for håndteringen
av situasjonen høsten 2015, som har kommet fram i offentligheten
og som har vært båret fram av opposisjonen på Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener det er viktig å ta inn over
seg den komplekse situasjonen som oppsto høsten 2015. Svært mange
asylsøkere kom på kort tid, noe som utfordret registrerings- og
mottakssystemet på en ekstraordinær måte. Det ble behov for å benytte
ressurser som tradisjonelt ikke brukes i utlendingsforvaltningen. Selv
om planlegging og koordinering startet i forkant av den store tilstrømningen,
ble situasjonen etter hvert vanskelig. Disse medlemmer vil
peke på at tilstrømningen ble nesten tre ganger så høy som i et
normalår. I tillegg kom de fleste i løpet av noen få måneder på
høsten.
Mange asylsøkere kom over Storskog, en grensepassering
hvor det nesten ikke har kommet asylsøkere tidligere. Dette var
svært utfordrende da mottaksapparatet i Kirkenes og nær grensen ikke
var dimensjonert for en slik massiv økning.
I ettertid ser man at deler av håndteringen
kunne vært annerledes. Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at utlendingsforvaltningen klarte å tilby innkvartering (kost
og losji) til alle asylsøkere som kom til Norge høsten 2015, til tross
for historisk høye ankomster.
Evalueringer som er gjennomført av de involverte
etater vil bidra til læring, slik at håndteringen kan gjøres enda
bedre dersom tilstrømningen på nytt skulle tilta. Etter disse medlemmers oppfatning
vil det imidlertid bli krevende også i fremtiden dersom så mange asylsøkere
skulle ankomme på kort tid.
Komiteen viser til
at den ekstraordinære flyktningsituasjonen i Europa og den høye tilstrømningen
av asylsøkere til Norge høsten 2015 krevde politiske tiltak. Det
er helt nødvendig å ha kontroll med våre grenser og med hvem som
kommer inn i landet. Komiteen påpeker at selv om
det har kommet få asylsøkere til Norge så langt i 2016, trenger
Norge å ha en utlendingslovgivning som er rustet til å håndtere
framtidige situasjoner med ekstraordinær stor tilstrømming av asylsøkere.
Vi trenger et regelverk og en praksis som sikrer at de som ikke trenger
beskyttelse kan sendes raskt ut, slik at vi kan bruke ressursene
på å ta imot og integrere de menneskene som har et reelt beskyttelsesbehov på
en god og verdig måte.
Komiteen påpeker at det til grunn
for et slikt lovarbeid må ligge som et ufravikelig prinsipp at Norge
skal overholde menneskerettighetene og våre internasjonale forpliktelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at dette også er særskilt
slått fast i innledningen til integreringsforliket i Stortinget
inngått 19. november 2015, hvor det heter: «Norge skal oppfylle
sine forpliktelser etter internasjonale konvensjoner».
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at FNs høykommissær
for flyktninger er gitt et spesielt mandat til å føre tilsyn med
anvendelsen av konvensjonens bestemmelser, og at Norge har forpliktet
seg til å samarbeide med Høykommissæren både ved å underskrive konvensjonen
og ved den særskilte henvisning til dette ansvaret i utlendingsloven § 98.
Norge har tradisjonelt lagt stor vekt på FNs høykommissær for flyktningers
råd, anbefalinger og tolkninger av flyktningkonvensjonen. Dette
flertallet mener at Norge bør holde fast på dette FN-sporet.
Dette flertallet vil understreke
at også hensynet til barn og unges rettigheter og muligheter må
vektlegges tungt i arbeidet med endringer i utlendingslovgivningen. Dette
flertallet vil videre anføre at Norge må bestrebe seg på
å ha en utlendingslovgivning og en praktisering av denne, som legger
til rette for integrering, ikke undergraver retten til familieliv
og ikke svekker asylsøkeres og flyktningers rettsikkerhet.
Komiteen støtter regjeringens
vektlegging av å hjelpe flyktninger i deres nærområder ved å gi bistand
til husly, grunnleggende helsehjelp og skolegang. Det er også viktig
å arbeide for ordninger som sikrer at flyktninger kan komme i arbeid
og aktivitet under tiden de søker tilflukt i naboland. Komiteen vil
gi regjeringen ros for de initiativ som er blitt tatt og den rolle
Norge har spilt for å øke den internasjonale hjelpen til flyktninger
fra Syria.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, vil oppfordre regjeringen
til å øke Norges humanitære innsats for å hjelpe mennesker på flukt.
Norge bør også videreføre og styrke sitt arbeid som pådriver og
bidragsyter til fredsforhandlinger og fredsbyggende arbeid.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre,
viser til innledningen av det brede asylforliket i Stortinget der stortingsflertallet
påpeker at «Flyktningkrisen er internasjonal, og må først og fremst
løses i samarbeid med andre».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, mener Norge må presse på for en
mer reell europeisk ansvarsfordeling for de flyktningene som kommer
til kontinentet. Norge bør være en pådriver for felleseuropeiske
løsninger som sikrer Schengens yttergrenser og får på plass ordninger
med registreringssentre ved de ulike ankomststedene for flyktninger
og migranter. De som ikke har krav på beskyttelse, må sendes tilbake
til landene sine, og de som har rett på internasjonal beskyttelse,
må fordeles mer rettferdig blant de europeiske land. Flertallet mener
Norge må være villig til å ta imot sin andel flyktninger som ledd
i en slik felleseuropeisk løsning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, anser videre at Norge må arbeide for
internasjonale løsninger som kan stoppe bruken av livsfarlige flyktningruter
og forhindre menneskesmugling.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at en mulig løsning er at det opprettes
felleseuropeiske sentre i nærområdene til land mange flykter fra,
slik at asylsøkere kan få prøvd sin asylsak der uten at de først
tvinges ut på lange, farefulle reiser.
Disse medlemmer viser til det
gode grunnlaget for endringer i utlendingslovgivningen som regjeringen
fikk gjennom asylforliket i Stortinget av 19. november 2015 og asylavtalene
med Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen i proposisjonen har valgt å gå langt utover den
brede enigheten som ble oppnådd, og har fremmet en rekke forslag
uten forankring i disse avtalene. Regjeringens forslag om å henvise
flyktninger til internflukt også der dette vil være urimelig, økt bruk
av midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere, åpning
for å stenge grensene for asylsøkere uten visum og for å bortvise asylsøkere
ved grensen til nordiske naboland, innføring av en subsidiær beskyttelse
med ulike sett av rettigheter for mennesker med beskyttelsesbehov
og forslaget om å svekke statsløse barns rettigheter, er noen av
de tiltakene som ikke har noen forankring i stortingsforlikene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at FNs høykommissær for
flyktninger, UNHCR, har oppfordret Norge til å ta imot flyktninger,
og har understreket at det ikke er mulig å hjelpe alle i nærområdene.
Flertallet mener at det i tillegg
til en betydelig innsats i nærområdene er nødvendig å ta imot flyktninger
i Norge. Norge må ta imot overføringsflyktninger gjennom FNs kvotesystem, og
delta i EUs relokalisering av flyktninger innenfor Schengen-samarbeidet.
Videre må retten til å søke asyl i Norge bestå.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at flyktningsituasjonen i verden i dag først og fremst er en
krise for dem som må flykte, men det er også en krise i det internasjonale
samarbeidet for å beskytte flyktningene. For Norge er det økte antallet
flyktninger en stor og akutt utfordring og en stor kostnad. Situasjonen
krever politisk innsats og politisk endring. Den krever lederskap
og kontroll. Men den krever først og fremst at vi holder hodet kaldt
og har perspektivene våre i orden.
Forslagene fra regjeringen er utformet med tanke
på at færrest mulig skal kunne søke asyl og få opphold i Norge.
Norge blir med disse forslagene med i et kappløp om å ha den strengeste
politikken, samtidig som behovet for hjelp og solidaritet er prekært.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, viser til avtale om asylforliket, hvor
det innledningsvis ble slått fast at flyktningkrisen er internasjonal,
og først og fremst må løses i samarbeid med andre. Flertallet mener
det er avgjørende at Norge både bidrar med bistand i nærområdene
og tar aktivt del i det europeiske samarbeidet, ettersom flyktningsituasjonen
i Europa er en felleseuropeisk utfordring.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen delta aktivt i felleseuropeisk
arbeid med å sikre Schengens yttergrenser, og videreføre engasjementet
med redningsfartøy i Middelhavet.»
«Stortinget ber regjeringen bidra til å styrke
mottaksapparatet i Hellas med bruk av EØS-midler.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra i EUs relokaliseringsordninger
ved å ta imot flyktninger fra Italia/Hellas og fra Tyrkia, i tillegg
til kvoten av overføringsflyktninger gjennom FN.»
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra i arbeidet
med å etablere et felles europeisk mottakssystem for asylsøkere
med en permanent relokaliseringsmekanisme for Europa.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen bidra til å styrke fredsprosessen
i Syria og sørge for en planmessig og målrettet bruk av humanitær
bistand i Syria og nærområdene.»
«Stortinget ber regjeringen opprettholde god
dialog med Russland for å sikre fortsatt kontroll ved grensen på
Storskog.»
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til avtale om asylforliket
hvor formålet var å redusere antallet grunnløse asylsøkere til Norge. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig å forebygge at mennesker uten grunnlag for
asyl legger ut på flukt, gjennom målrettet informasjonsarbeid i
hjemlandet.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen styrke utenriksstasjonenes
arbeid med å informere om reelle muligheter for å få asyl i Norge.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre målrettet
informasjonsarbeid i situasjoner med økte ankomster av asylsøkere
fra land hvor et stort flertall får avslag.»
«Stortinget ber regjeringen styrke informasjonsarbeid
og målrettede tiltak i Afghanistan for å forebygge at barn sendes
på en farefull ferd gjennom Europa.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti slår
fast at det vil bli krevende å huse og integrere alle som har krav
på beskyttelse. Det krever politisk vilje og riktige prioriteringer.
Og det krever at vi starter nå. Dette medlem påpeker
at ingen av flyktningene vil bli raskere integrert av midlertidige
tillatelser eller å aldri kunne gjenforenes med sine nærmeste. Asylsøkerne
skal fortsatt holdes i passivitet i mottakene. Behandlingstiden
på søknadene deres øker. Ikke en gang barna på mottak får muligheter
til en mer meningsfull hverdag. I tillegg kutter regjeringen i norskopplæringen
til voksne. Det er en oppskrift på dårlig integrering og sosiale
problemer i framtiden. Dette medlem mener et forlik
i Stortinget måtte hatt som utgangspunkt å sørge for at mennesker
som åpenbart vil få bli her i landet, får sine søknader raskt behandlet,
ikke med en ventetid på ett til to år, som nå er varslet. Dette
medlem påpeker at situasjonen krever at vi tenker nytt om
bosetting og viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag, Dokument
8:1 S (2015–2016) om nytt bosettingssystem, fordi ordningen vi har
i dag er dyr, tar årevis, er passiviserende og gjør folk sjuke.
Dette medlem mener de som venter
på å få opphold må få mulighet til å arbeide og forsørge seg selv
i størst mulig grad. Vi må slå knallhardt ned på sosial dumping
og arbeidslivkriminalitet, slik at vi unngår segregering i både
bolig- og arbeidsmarkedet. Målet må være at alle blir bidragsytere
og deltakere i det norske fellesskapet. Norskopplæringen i mottakene
må styrkes, og ikke svekkes slik flertallet har stemt igjennom.
Denne tenkningen er sørgelig fraværende i forliket om innstrammingsavtalen.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstreparti støtter alle punkter i forliket om innstrammingsavtalen
som går på å ruste opp forvaltning og rettsapparat, mottak og intensjonen
om å redusere ankomst av mennesker som ikke har beskyttelsesbehov.
Det er nødvendig for å kunne prioritere kapasitet og ressurser på
personer som har behov for beskyttelse og som kommer til å få bli.
Flere av avtalepunktene var rene praktiske tiltak, som å sørge for
nok saksbehandlingskapasitet, noe en mer handlekraftig regjering
hadde gjennomført for lenge siden. Dette medlem viser
også til at Sosialistisk Venstreparti i sitt alternative budsjett
også foreslår mer penger til retur av mennesker uten beskyttelsesbehov
enn det regjeringen og flertallet gikk inn for.
Dette medlem viser til egne forslag
i budsjett for 2014 om at regjeringen skulle ta internasjonale initiativ
for å sikre at Dublinavtalen ikke skulle bryte helt sammen fordi
førsteland sluttet å registrere asylsøkere av frykt for å bli sittende med
hele ansvaret. Det ble nedstemt og avtalene på europeisk nivå sluttet
å fungere i og med at asylsøkere ikke ble registrert. Land etter
land føyset dem videre, og så startet noen land å stenge grensene
helt. Det er heller ikke kjent at den norske regjering har tatt
noe initiativ til å sikre internasjonal løsning på en internasjonal krise
gjennom andre organisasjoner Norge er medlem av. Det er sterkt kritikkverdig.
Dette medlem vil påpeke at regjeringen
unnlot å ta noen beredskapsmessige foranstaltninger selv om det
var åpenbart for alle at utviklingen rundt Middelhavet, krigen i
Syria, press og uro i naboområdene, antallet flyktninger som kom
inn i Schengenområdet og det store antallet som ble presset fra
land til land i Europa, på et tidspunkt måtte føre til at langt
flere også ville søke asyl i Norge.
Dette medlem vil påpeke at Røde
Kors satte inn krisestab i august. Sosialistisk Venstreparti og
Venstre ba om krisemøte i Stortinget i september. Regjeringen reagerte
ikke. I oktober la regjeringen fram budsjett uten noen ansvarlig håndtering
av en alvorlig situasjon som allerede var oppstått. Denne manglende
handlekraften og viljen til å se hva som måtte komme, bidro til
kaos, som kun ble dempet av at ansatte i etatene og frivillige tok
ansvar.
Dette medlem viser til at det
politiske flertallet har latt seg presse av den kaotiske situasjonen,
til uforsvarlig lovbehandling og innstramminger som også vil ramme
de som trenger beskyttelse. Lovendringene etter Prop. 16 L (2015–2016)
som ble gjort av flertallet som følge av situasjonen på Storskog,
setter asylretten i fare, satte returavtalen med Russland i fare
og lot seg heller ikke gjennomføre i praksis. Det viser situasjonen
nå, der alle som kom, må få vurdert sin søknad etter ordinært regelverk,
slik Sosialistisk Venstreparti påpekte var det korrekte.
Dette medlem mener det er uforsvarlig,
unødvendig og udemokratisk at lover som kan ha helt avgjørende betydning
for enkeltmennesker, endres uten vanlige demokratiske prosedyrer.
Uten komitébehandling, høringer og rom for å hente inn motforestillinger,
kort sagt uten de fleste av de sikkerhetsventilene som er laget
for å sikre en forsvarlig behandling.
Dette medlem viser til uttalelse
fra Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter til Prop. 90 L (2015–2016)
som, om enn i meget diplomatiske formuleringer, retter sterk kritikk
både til lovforarbeidet som er gjort med harelabb og sår tvil om
summen av og enkeltelementer i innstrammingen er innenfor forpliktelsene.
Det påpekes at menneskerettigheter omfatter mer
enn EMK, og det er derfor alvorlig når det påpekes at det mangler
vurderinger av innstrammingene når det gjelder Barnekonvensjonen, Kvinnekonvensjonen,
Konvensjonen om like rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser
og FNs flyktningkonvensjon. Det gjelder både rettigheter i seg selv,
men også at innstrammingen vil være diskriminerende for grupper.
Dette medlem vil påpeke at eksempler
på dette er inntektskrav og botidskrav som vil ramme kvinner hardere
enn menn, fordi nesten ingen kvinner vil kunne oppfylle kravene.
Det foreslåtte inntektskravet på 302 500 kroner er
nesten like høyt som medianinntekt for kvinner i Norge, som i 2014
var på 338 900 kroner. Menns medianinntekt er 503 600 kroner. Regjeringen
insisterer likevel på at kravet ikke vil være diskriminerende uten
at det er gjort noen konkret forholdsmessighetsvurdering, ut over
en generell henvisning til behovet for innstramming og forsørgelse.
Det er slike manglende avklaringer som påpekes som en systematisk
mangel i uttalelsen.
Komiteen viser til
at Justis- og beredskapsdepartementet sendte forslagene i denne
proposisjonen på høring på ulike tidspunkt. Høringen knyttet til
forslag til lovendringer og 24-års aldersgrense for familieetablering
ble sendt på høring 26. juni 2014, mens forslag til endringer i utlendingsloven
og utlendingsforskriften knyttet til botidskrav for permanent oppholdstillatelse ble
sendt på høring 27. mars 2015. Komiteen viser til
at de resterende lovendringsforslagene i Prop. 90 L (2015–2016)
ble sendt på høring 29. desember 2015.
Komiteen viser til at departementet
mottok høringsuttalelser fra de fleste adressatene, men også fra
mange privatpersoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at en rekke av regjeringens forslag fikk kraftig kritikk i
høringsrunden, herunder fra regjeringens egne etater som påpekte
faktiske feil. Høringsinstansene pekte videre på at utredningen
av forslagene var mangelfull med hensyn til forholdet til internasjonale
konvensjoner.
Komiteen viser til
at Grunnloven og folkeretten i stor grad legger rammene for Norges
innvandringspolitikk og utlendingslov. Komiteen er
kjent med at utlendingsloven § 3 slår fast at loven skal anvendes
i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse
har til formål å styrke individets stilling. Komiteen viser
videre til at Norge er forpliktet til å respektere menneskerettighetskonvensjonene
og at dette også fremgår av Grunnloven § 92.
Komiteen understreker betydningen
av Norges folkerettslige forpliktelse til å respektere retten til
å søke asyl.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet legger til grunn at alle forslag som
fremmes av departementet, er grundig vurdert og i tråd med internasjonale
regler som Norge er bundet av.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at det er regjeringen som har
ansvaret og apparatet for å sikre at forslag som fremmes er i tråd
med våre internasjonale forpliktelser og regler som Norge er bundet
av. Disse medlemmer vil derfor ikke gå nærmere inn
i de folkerettslige vurderingene av hvert enkelt forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at de konkrete lovendringsforslag
i Prop. 90 L (2015–2016) vil presenteres og fremmes i kapitlene
hvor de naturlig hører til. Videre påpeker flertallet at det
er foreslått flere mindre lovtekniske endringer hvor det kun er
henvisning til andre paragrafer som blir oppdatert.
Flertallet mener det er viktig
at Norge har god kontroll med hvem som krysser våre grenser. Videre
merker flertallet seg at deler av lovendringsforslaget
er noe moderert sammenlignet med høringsforslaget som ble fremlagt,
og vil fremheve at de modererte forslagene har en bedre innretning
enn det opprinnelige forslaget.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at den foreslåtte endringen
i lovens visumbestemmelse gjør det tydelig at det kan etableres
ordninger for å håndtere søknader om asyl på grensen. Det følger
av forslaget at det også kan legges til rette for å treffe vedtak
om bortvisning på grensen når det ankommer asylsøkere som ikke oppfyller vilkårene
for innreise, og som nektes realitetsbehandling av asylsøknaden.
Dette er en viktig presisering sammenliknet med dagens regelverk, som
kan gi inntrykk av at enhver som søker asyl, har rett til innreise
på linje med personer som har visum eller er omfattet av visumfrihetsavtale.
Disse medlemmer viser samtidig
til at det i praksis likevel vil være den klare hovedregel at asylsøkere
må slippes over grensen for å få søknadene behandlet. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til at departementet
vil utforme forskriftsregler som regulerer adgangen for asylsøkere
til å reise inn i riket uten visum i tilfeller hvor det ikke er
politi til stede på det aktuelle grenseovergangsstedet.
Disse medlemmer viser til asylforliket
som ble inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 19. november 2015
og Stortingets anmodningsvedtak nr. 68 fattet 3. desember 2015.
Disse medlemmer viser under dette
lovforslaget til forlikets pkt. 2, og legger til grunn at endringen
ikke vil medføre en stor endring i dagens praksis, men klargjør
regelverket for å «sikre retur av personer med åpenbart grunnløse asylsøknader
til Norge eller personer som har fått avslag på søknaden». Disse
medlemmer viser her til at lovendringsforslaget er oppfølging
av dette punkt, ved at personene som er nektet realitetsbehandling
av asylsøknad etter gjeldende regelverk, eller har fått avslag,
heller ikke skal oppholde seg i landet.
Komiteen er enig i
at de personer som ikke har gyldig opphold i Norge, må reise ut
av landet så raskt det lar seg gjøre. Dette for å sikre at ressursene
går til dem som faktisk skal bli.
Komiteen viser til at det fremgår
av proposisjonen at «Det er også ventet at Europakommisjonen vil
legge frem forslag til endringer i Dublin-systemet i løpet av våren
2016».
Komiteen viser til at Kommisjonen
la fram slikt forslag 4. mai 2016. Forslaget er nå til behandling
i de lovgivende institusjonene, Rådet og Parlamentet. Norge kan
delta i Rådets behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre
og Sosialistisk Venstreparti, vil legge til grunn at asyl-
og flyktningpolitikken må være kunnskapsbasert, solidarisk og rettssikker.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at asyl- og flyktningspolitikken må være forankret i anbefalingene fra
FNs høykommissær for flyktninger. Forslagene til endringer i utlendingsloven
går imot flere av disse prinsippene.
Dette medlem viser til at endringer
i utlendingsloven må være basert på forskning og kunnskap, og ikke
på tro og antakelser. Innstrammingene som gis må ha den påståtte
effekten, nemlig å hindre mennesker som ikke har beskyttelsesbehov
i å belaste asylsystemet og ikke være et skalkeskjul for å hindre
mennesker med reelt beskyttelsesbehov å søke asyl.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge
er bundet av flere internasjonale konvensjoner, slik som Den europeiske
menneskerettighetskonvensjon og flyktningkonvensjonen. Disse konvensjonene ble
utarbeidet på et tidspunkt hvor Europa gjennomgikk sin dypeste flyktningkrise
med enorme utfordringer. Disse konvensjonene er laget for å gi et
felles grunnlag for å beskytte mennesker, og sørge for at Europa
og verden i en krigs- eller krisesituasjon har avtaler om basale
menneskerettigheter som ikke skal brytes og som vil redusere menneskelige
lidelser og overgrep. Det er derfor viktig at disse konvensjonene
respekteres, og ikke uthules. Dette er spesielt viktig å holde på
konvensjonene for flyktninger og menneskerettigheter, nettopp når
det er en utfordrende situasjon.
Disse medlemmer vil understreke
at nasjonal politikk må sikre de to viktige prinsippene i flyktningretten,
nemlig retten til å søke asyl og å få saken reelt behandlet, og
sikkerhet mot å bli returnert til forfølgelse og tortur, «non-refoulment-prinsippet».
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at asylforliket anerkjenner
behovet for å tilpasse internasjonale konvensjoner for å møte dagens
migrasjonsutfordringer. Disse medlemmer viser til
at asylforlikets punkt 18 lyder som følger:
«Internasjonale konvensjoner er mindre tilpasset dagens
situasjon enn den tid da de ble skrevet. For at både det internasjonale
samfunnet og Norge skal være best mulig rustet til å håndtere store
migrasjonsbølger, ber Stortinget regjeringen om å ta et internasjonalt
initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for
at disse i bedre grand kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at forslagene på et svakt grunnlag går langt i å underminere
de rettighetene alle mennesker skal ha etter disse konvensjonene,
noe som også er kritisert av høringsinstansene, som Advokatforeningen, UNHCR
og Amnesty International. Dette medlem viser til
at å avskrekke mennesker som fyller kravene for politisk asyl fra
å søke i Norge med innstramminger som umuliggjør alminnelig familieliv
og vanskeliggjør integrering og deltakelse, ikke er etisk forsvarlig.
Det vil gjøre mottak av flyktninger til en kortsiktig utgift, framfor
en langsiktig integrering av nye medlemmer i samfunnet. Denne strategien,
som det nå ser ut til at de fleste land i Europa bruker, bidrar
til å skyve ansvaret for dem som har behov for asyl over på andre
land.