Det vises til Dokument 8:75 S (2015–2016) oversendt
fra Stortinget 7. april 2016. Stortinget ber om min uttalelse til
følgende representantforslag:
Forslag 1: "Stortinget
ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2017 utarbeide
en nasjonal oversikt og en forpliktende opptrappingsplan for utdanning
av sykepleiere."
Forslag 2: "Stortinget
ber regjeringen så raskt som mulig, og senest i forbindelse med
statsbudsjettet for 2017, gjennomgå videreutdanningstilbudene for
sykepleiere, herunder ordninger som sikrer at lærerkreftene i utdanningsinstitusjonene
har oppdaterte kunnskaper og ferdigheter, samt vurdere revisjon
og oppdatering av rammeplanene for utdanningene, for å sikre at
utdanningene møter behovene i både primær- og spesialisthelsetjenesten."
Forslagsstillerne tar opp en rekke viktige forhold med
betydning for tilgang på sykepleiere og operasjon-, intensiv-, anestesi-
og barnesykepleiere (ABIO-sykepleiere). Dette er svært viktige personellgrupper
i helse- og omsorgstjenesten, og utfordringer med tilgang er velkjent.
Med hensyn til forslag 1 understreker jeg at
departementet arbeider planmessig med å kartlegge og å sikre tilgang
på helsepersonell med rett kompetanse, også sykepleiere. I Meld. St. 11 (2015–2016) Nasjonal helse- og
sykehusplan og Meld. St. 26 (2014–2015)
Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet er endrede
og økende personell- og kompetansebehov sentrale tema og det fremmes
tiltak for å møte behovene. I tillegg foreligger det en rekke rapporter,
prognoser og vurderinger av forventede fremtidige behov. Framlagte
meldinger, reformarbeid og tiltak har nettopp til hensikt å avhjelpe
utfordringene, skape bærekraftig utvikling og realisere pasientens
helsetjeneste. Departementet velger imidlertid å benytte allerede etablerte
ansvarsforhold og desentraliserte strukturer og følge dette opp
i styring av virksomhetene, og opererer ikke med egne opptrappingsplaner
for enkeltpersonellgrupper.
I forhold til forslag 2 skal det som ledd i
oppfølgningen av Meld. St. 11 (2015–2016) og Meld. St. 11 (2014–2015) gjennomføres
en gjennomgang av videreutdanningstilbudene, også for sykepleiere,
for å få oversikt over dagens studietilbud og for å bidra til at
utdanningene samsvarer bedre med tjenestenes kompetansebehov. Det
skal også legges til rette for at samarbeidet mellom helse- og utdanningssektoren
styrkes nasjonalt, regionalt og lokalt. Flere av forholdene forslagsstillerne
peker på hører imidlertid hjemme under Kunnskapsministeren og Kunnskapsdepartementets
ansvarsområder og vil kun kort kommenteres her.
Kunnskapsdepartementet har hovedansvaret for sykepleierutdanningene,
inkludert dimensjonering av utdanningskapasitet, vurdering av og eventuell
revisjon av rammeplaner. Vurdering av kapasitet i helseutdanningene
inngår i Regjeringens årlige budsjettprosesser og konklusjonene
presenteres i de årlige budsjettframleggene. I vurderingen tas det
hensyn til tilgjengelig kunnskap om hvilke personell- og kompetansebehov
helse- og omsorgstjenestene har i framtiden. Universitets- og høyskoleloven har
lagt ansvaret for tilsetting og organisering av virksomheten til
utdanningsinstitusjonene. Disse har på sin side ansvar for utdanningenes
innhold og for at lærerkreftene har oppdaterte fagkunnskaper og
faglige ferdigheter. Bruken av rammeplaner vurderes for helse- og
sosialfagutdanningene. Et av målene er å utvikle et system som i
større grad ivaretar tjenestenes behov.
Helse- og omsorgsdepartementet har på sin side et
overordnet ansvar for å bidra til at det rekrutteres nok personell
til tjenestene, at man beholder og utvikler kompetansen og gjør
god bruk av personell som er i arbeid. Dette i samarbeid og samspill
med arbeidsgivere og ansvarlige aktører i tjenestene. Departementet
stiller krav overfor helseforetakene om å vurdere egne personell- og
kompetansebehov, og legge planer for hvordan behovene skal møtes.
Et viktig tiltak har vært å få på plass bedret
nasjonal oversikt over både status og behovene for personell. En
Nasjonal bemanningsmodell er utviklet i samarbeid mellom de fire
regionale helseforetakene, og vil gi bedrede modeller for framskrivninger
av behovet for ulike typer helsepersonell i spesialisthelsetjenesten,
inkludert ABIO-sykepleiere. Modellen kan også brukes til ulike simuleringer,
basert på forventede endringer og/eller politiske føringer. Den
vil gi spesialisthelsetjenesten et bedret verktøy for å møte framtidens
helseutfordringer gjennom å samle, analysere og bruke data både
nasjonalt og regionalt. I modellen sees aktivitetsdataene sammen
med modifiserende faktorer for å estimere ulike scenarier for aktivitetsveksten,
som så benyttes for å kvantifisere personell- og kompetansebehov
i spesialisthelsetjenesten.
Ansvarsfordelingen på området mellom helse- og
omsorgstjenestene og universitets- og høyskolesektoren fordrer god
dialog og samarbeid. Samarbeidet mellom sektorene er en forutsetning
for å sikre hensiktsmessig utvikling av helsefaglige utdanninger.
Behovet for praksisplasser i ABIO-utdanningen som tas opp av forslagsstillerne,
kan nevnes som et eksempel på et område som må løses i samarbeid
mellom sektorene. Helseforetakene og kommunene har ansvar for et
tilstrekkelig antall praksisplasser i helse- og omsorgstjenesten.
Utviklingen mot stadig kortere sykehusopphold for pasientene innebærer
at færre senger i sykehusene og antall tilgjengelige praksisplasser
på tradisjonelle sengeposter i sykehus synker. Nytenkning på området
vil kunne innebære at praksisplasser eksempelvis i større grad etableres
der pasientene i stor grad er, dvs. i dagbehandling og poliklinikk.
Samtidig er dette omfattet av nasjonalt og internasjonalt regelverk.
Det må også utvikles nye metoder for å sikre at studentene får praksis og
øvelse andre steder enn i klinisk praksis. Etablering av simuleringssentre
er et godt eksempel på andre læringsarenaer.
Det finnes flere videreutdanningstilbud for
sykepleiere i tillegg til ABIO-utdanningene. Mange er opprettet
på initiativ fra utdanningsinstitusjoner, ofte i samarbeid med lokale
sykehus. Som ledd i oppfølgningen av Meld.
St. 11 (2015–2016) skal det gjennomføres en gjennomgang av videreutdanningstilbudene,
også for sykepleiere.
I møte med forventede personellutfordringer,
vil det være grenser for hvor mye arbeidskraft som kan være tilgjengelig
for helse- og omsorgstjenestene i framtiden. Personell- og kompetansebehovet
løses ikke alene ved å utdanne flere. Blant annet nye arbeidsformer,
innovasjon, bedre organisering og oppgavedeling, gode elektroniske verktøy
og ny teknologi må innføres raskere og brukes i større skala enn
i dag for å effektivisere arbeidet. Både i Meld.
St. 11 (2015–2016) og i Meld. St. 26
(2014–2015) tas det til orde for å vurdere oppgavefordelingen
mellom grupper av helsepersonell i lys av nye behov. Regjeringen vil
som ledd i oppfølgning av begge meldinger utrede etablering av nye
kliniske videreutdanninger for sykepleiere på mastergradsnivå, rettet mot
oppgaver og behov i både den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og i spesialisthelsetjenesten. Utdanningene skal gi fordypning på
bredere fagområder enn det de etablerte etterutdanningene gir. Kompetansen
utdanningene gir vil også kunne muliggjøre oppgaveglidning mellom
helsepersonellgrupper i økende grad for hensiktsmessig utnyttelse
av kompetanse. For denne type utdanning i primærhelsetjenesten er det
etablert et lønnstilskudd for sykepleiere som vil gjennomføre utdanningen.
I tillegg har regjeringen styrket tilskuddet til videreutdanning
av sykepleiere.
Regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og
fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, Kompetanseløft
2020 ble etablert i 2016. Den følger opp Meld.
St. 26 (2014–2015), Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplanen
for rusfeltet og regjeringens plan for omsorgsfeltet, Omsorg 2020,
gjennom konkrete tiltak. Planen har som formål å bidra til en faglig sterk
tjeneste, og å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten
har tilstrekkelig og kompetent bemanning. En av de seks strategiene
i Kompetanseløft 2020 er å sikre at grunn- og videreutdanningene
har god kvalitet og er tilpasset tjenestens behov.
I forhandlingene mellom Spekter og Norsk Sykepleierforbund
i 2014 ble det inngått avtale om lønn under videreutdanning for
sykepleiere. Når arbeidsgiver har vurdert behovet for videreutdanning,
skal sykepleiere under videreutdanningen ha minimum 80 prosent lønn.
Det skal inngås avtaler om bindingstid etter endt videreutdanning,
som i hovedsak skal være i hel stilling. Helseforetakene har en
felles ambisjon om å utvikle en heltidskultur, slik at flest mulig
medarbeidere i alle stillingsgrupper og i alle deler av foretakene
ansettes i hele stillinger. Bruken av deltid skal reduseres til
et minimum og normen er hele faste stillinger. Å kunne tilby heltid
blir stadig viktigere også for å sikre god rekruttering og beholde
kvalifisert arbeidskraft. En hovedregel om heltid er derfor både
i virksomhetens og den ansattes interesse. Det stilles styringskrav til
reduksjon i deltid, mellom 2011-2014 ble bruken av deltid redusert
med ca. 20%. Arbeidet fortsetter og det er etablert et solid kunnskapsgrunnlag
for det videre arbeidet.
Jeg vurderer at Regjeringen med de framlagte Stortingsmeldinger
og det øvrige arbeid på feltet har lagt et solid fundament for å
kunne arbeide systematisk med å bedre og ivareta tilgang til sykepleiere
med spesialkompetanse i fremtiden.