1.1 Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder

Departementet foreslår å følge opp Stortingets forutsetning i Prop. 86 L (2011–2012) om lovfesting av Stortingets vedtak om beskyttelse av villaksen i vannressursloven på tilsvarende måte som i lakse- og innlandsfiskloven. Samme lovmetodikk er valgt ved lovfesting av vassdragsvernet. Dette skal sikre at lovteksten til enhver tid er i tråd med Stortingets vedtak om beskyttelse av villaksen.

Bestemmelsen har betydning for forvaltningen når det skal fattes vedtak eller gjennomføres tiltak etter vannressursloven, både for den enkelte tiltakshaver ved vurdering av konsesjonsplikt, ved konsesjonsavveiningen, ved fastsetting av vilkår og ved vurdering av anmodning om omgjøring. Beskyttelsen gjelder både for nye og eksisterende tiltak.

1.2 Vannressurslovens bestemmelser om grunnvann

Vannressurslovens formål er «å sikre en samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann». Grunnvann er det vannet som finnes i bakken, og som fyller porer og sprekker i løsmasser og fjell. Belastningen på grunnvannsressursene i Norge, både kvantitativt og kvalitativt, er liten i en europeisk målestokk. Det er likevel et stort antall av våre vannverk som baserer seg på uttak av grunnvann fra fjell, i tillegg til at en rekke vannverk har uttak fra løsmasser.

Det er i vannressursloven fastsatt regler om forvalteransvar og aktsomhetsplikt, og det heter at «den som utfører boring etter vann, skal opptre aktsomt for å unngå skader og ulemper som følge av boringen».

Departementet foreslår å lovfeste en aktsomhetsplikt som skal gjelde for grunnvann etter mønster av reguleringen av aktsomhetsplikten for vassdrag. Aktsomhetsplikten foreslås inntatt i ny § 43 a første ledd om at enhver pålegges å opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe for grunnvannet for allmenne eller private interesser. Grunnvannstiltak skal planlegges og gjennomføres slik at de er til minst mulig skade og ulempe for allmenne og private interesser.

Departementet foreslår at vassdragsmyndigheten får hjemmel til å fastsette nærmere regler om planlegging, gjennomføring og drift av grunnvannstiltak på samme måte som for vassdragstiltak. Det kan være aktuelt å fastsette nærmere krav som må ivaretas ved bestemte grunnvannstiltak.

1.3 Overføring av myndighet i mindre vannkraftsaker til kommunene

Departementet foreslår i proposisjonen å overføre myndighet til å gi konsesjon til mindre vannkraftverk til kommunene ved en endring av vannressursloven § 64. Formålet er å overføre mer makt og myndighet til kommunene i takt med arbeidet for å etablere større og mer robuste kommuner. Det foreslås at konsesjonsmyndigheten for vannkraftverk på inntil 1 MW installert effekt overføres til kommunene. Unntakene fra hvilke saker som skal overføres, nedfelles i forskrift. NVE skal fortsatt være tilsynsmyndighet i driftsfasen og for oppfyllelse av sikkerhetskravene etter damsikkerhetsforskriften. Kommunen overtar ansvaret for tilsyn i byggefasen. Departementet skal være klagemyndighet som i dag.

Ved å lovfeste ordningen sikres en konsistent overføring av myndighet til et folkevalgt nivå for vannkraftverk på inntil 1 MW installert effekt. I begrunnelsen for hvilke kraftverk som skal omfattes av overføringen, viser departementet til at det normalt er en sammenheng mellom størrelse på kraftverket og inngrepene, og at mange av disse sakene kan berøre viktige nasjonale miljøverdier. Behovet for oppgradering av nettet øker med økt effekt, men er bare unntaksvis aktuelt ved bygging av kraftverk under 1 MW.

Det foreslås videre en avgrensning av kommunenes vedtakskompetanse tilsvarende den som gjelder for fylkeskommunen i dag. Kraftverk i vernede vassdrag og i nasjonale laksevassdrag skal være unntatt. Det foreslås særlige regler der det er flere kraftverk som konkurrerer om samme ressurs, og der det er behov for en samlet vurdering. Behov for en samlet vurdering oppstår der utbyggingsplaner berører flere kommuner, der det er flere mindre prosjekter i samme vassdrag, og der kraftutbygging er planlagt i kombinasjon med annen utnyttelse.

1.4 Jordlova

Jordlovas formål er å legge til rette for at jordarealene i landet, med skog og fjell og alt som hører til (arealressursene), kan bli brukt på den måten som er mest gagnlig for samfunnet og dem som har yrket sitt i landbruket. Arealressursene bør disponeres slik at man får «ein tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessige gode løysingar».

Departementet foreslår at jordlovas regler om omdisponering etter § 9 ikke skal gjelde for tiltak med konsesjon etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven slik rettstilstanden allerede er for delingssaker etter § 12. Henvisningen til vannressursloven vil omfatte vassdragstiltak, herunder vassdragsanlegg, med konsesjon etter § 8, men også uttak og annen rådighet over grunnvann. I de tiltak som skal unntas, inngår alt som omfattes av konsesjonen etter de respektive lovene, herunder permanente og midlertidige hjelpeanlegg.

Hensynet til jordvern ved omdisponering skal ikke lenger behandles som egen sak med hjemmel i jordlova, men vurderes som under konsesjonsbehandlingen av energi- og vassdragssaker slik tilfellet allerede er for delingssaker.

Hensynet til landbruk og jordvern skal fremgå av konsekvensutredninger og søknader og vil dermed vurderes i konsesjonsbehandlingen. Krav til konsekvensutredninger og ivaretakelse av landbruksmyndighetenes innsigelsesrett og klagerett på tilstrekkelig vis vil sikre jordvern og lokal bestemmelsesrett også for disponeringssaker etter jordlova.

2.1 Vannressurslovens bestemmelser om grunnvann

Komiteen ser at det er behov for en mer bærekraftig forvaltning av grunnvannsressursene ettersom presset på grunnvannsressursene er økende, for m.a. å sikre godt og nok drikkevann for fremtiden både fra grunnvannskilder og overflatekilder. Komiteen støtter derfor forslaget om å lovfeste en aktsomhetsplikt for grunnvannet etter mønster av aktsomhetsplikten for vassdrag. Komiteen viser til ny § 43 a, som pålegger enhver å opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe for grunnvannet for allmenne eller private interesser.

Komiteen finner det hensiktsmessig at det i § 59 i loven presiseres at vassdragsmyndigheten kan pålegges retting når det konstateres forhold i strid med loven eller vedtak i medhold av loven. Pålegget er i henhold til gjeldende forvaltningspraksis.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, finner det hensiktsmessig at det innføres konsesjonsplikt for grunnvannstiltak som kan ha nevneverdige virkninger for allmenne interesser, etter samme vurderingstema som konsesjonsplikten for vassdragstiltak etter vannressursloven § 8. Dette er for å sikre ivaretakelse av både kvalitet og kvantitet av grunnvannsmagasinets tålegrense. For å gjøre konsesjonsplikten mer forutsigbar ser flertallet behovet for at det innføres adgang til vurdering av om grunnvannstiltaket er konsesjonspliktig etter mønster av vannressursloven § 18.

For å sikre at vassdragsmyndighetene har kjennskap til de største grunnvannsuttakene, slik at de bedre kan gjøre en vurdering av konsesjonsplikten for disse grunnvannstiltakene, støtter flertallet forslaget om at det innføres en meldeplikt for grunnvannsuttak over 100 m3/døgn.

Komiteens medlem fra Senterpartiet støtter at det innføres en aktsomhetsplikt knyttet til tiltak som påvirker grunnvannet, men mener at reglene må tilpasses slik at ikke ordinært jord- og skogbruk påføres nye hindringer. Arealene på norske gårdsbruk er allerede underlagt ulike restriksjoner, noe som begrenser muligheten til næringsmessig utnyttelse av gårdens ressurser, i noen tilfeller i betydelig grad. For hver restriksjon blir utnyttelsen vanskeligere. Dette medlem viser til at forurensningslovens § 8 har et lignende unntak.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«I kapittel 8 skal ny § 43 a fjerde ledd, lyde:

Vanlig jord- og skogbruksdrift skal ikke innskrenkes som følge av reglene i annet og tredje ledd.»

Dette medlem viser til at kunstig vanning er en ordinær del av jordbruket mange steder, og at denne hevdvunnene praksisen ikke bør begrenses av nye regler. I hovedsak vil ikke en meldeplikt for grunnvannsuttak over 100 m3/døgn være problematisk for gårdbrukere, men enkelte dager om sommeren kan det være behov for uttak som overstiger denne grensen.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

Ǥ 45 fjerde ledd skal lyde:

En grunneier kan uten konsesjon ta ut grunnvann til husholdning, vanning og husdyr på eiendommen. For grunneierne utløses meldeplikt dersom det årlige uttaket av grunnvann overstiger 100 m3 per døgn i gjennomsnitt.»

2.2 Overføring av myndighet i mindre vannkraftsaker til kommunene

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har merket seg at regjeringen foreslår å gi kommunene myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til vannkraftverk på inntil 1 MW etter vannressursloven.

Flertallet viser til at det har innkommet en rekke høringsuttalelser til forslaget, og at de fleste understreker at det ikke er realistisk å forvente at kommunene skal opparbeide seg tilstrekkelig fagkompetanse til å behandle de aktuelle utbyggingssakene på et tilstrekkelig faglig nivå. De fleste kommuner vil ha et lite sakstilfang, og det vil være urealistisk å forvente at kommunene skal besitte nødvendig fagkompetanse for å håndtere en liten og ujevn saksmengde.

Flertallet støtter på denne bakgrunn ikke de framlagte forslagene til endringer i vannressursloven § 64 andre ledd, som gir kommunene konsesjonsmyndighet for vannkraftverk på inntil 1 MW.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til forslag om å gi kommunene myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til mindre vannkraftverk varslet i Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at forslaget også følger opp Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereformen, og finner det da naturlig å gi kommunene myndighet til å fatte vedtak om konsesjon til vannkraftverk på inntil 1 MW installert effekt etter vannressursloven, slik som beskrevet i endret § 64 i vannressursloven.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har merket seg at det ikke har fremkommet argumenter mot at kommunene skal få overført flere oppgaver, men det har blitt stilt spørsmål om kommunene har nødvendig fagkompetanse for å sikre kvaliteten på vedtakene. Siden grensen på søknader som foreslås overført, er satt til 1 MW, samt unntak der det er nødvendig for å ivareta nasjonale hensyn, vil vedtakskompetansen som er foreslått overført, kun angå utbygginger med antatt små virkninger og med få komplikasjoner. Disse medlemmer presiserer at unntakene fra hvilke saker som skal overføres, nedfelles i forskrift, og at NVE fortsatt skal være tilsynsmyndighet i driftsfasen og for oppfyllelse av sikkerhetskravene etter damsikkerhetsforskriften.

2.3 Jordlova

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, ser at dagens utforming av jordlova § 2 tredje ledd er lovteknisk uklar og kan gi opphav til ulik forståelse og ineffektiv behandling av saker med konsesjon etter energi- og vassdragslovgivningen. Flertallet ser at det er behov for en enklere og mer forutsigbar prosess for tiltakshavere, og ser det hensiktsmessig at jordlova § 2 tredje ledd endres, slik at forbudet mot omdisponering etter § 9 og krav til samtykke for deling etter § 12 ikke skal gjelde for tiltak med konsesjon etter energiloven § 3-1, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven. De foreslåtte endringer fjerner også tvil om rekkevidden av dagens bestemmelse for vassdrag- og energianlegg.

Flertallet påpeker at hensynet til landbruk og jordvern skal fremgå av konsekvensutredninger og søknader og dermed vil vurderes i konsesjonsbehandlingen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at flere høringsinstanser har vært negative til regjeringens forslag om endringer i jordlova. Disse har lagt vekt på at energi- og vassdragstiltak kan innebære store ulemper for jord- og landbruk, og at forslaget svekker jordvernet og lokal bestemmelsesrett. De legger også vekt på at konsekvensene knyttet til jordvernhensyn bør utredes av jordlovmyndigheter med lokalkunnskap og særskilt landbrukskompetanse.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot den foreslåtte utvidelsen av unntaket fra jordloven § 2. Anlegg som berører dyrket og dyrkbar jord, må behandles etter jordlova regler av myndigheter som har kunnskap om og kompetanse på landbruk.