Bakgrunn

I dokumentet fremmes følgende forslag:

1. Stortinget ber regjeringen styrke likelønnslovgivningen ved å utrede og innføre en likelønnsstandard, inspirert av Island, hvor virksomheter over en viss størrelse må bevise at de betaler likelønn, og hvor Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda får mulighet til å følge opp og sanksjonere mot manglende oppfølging av standarden.

2. Stortinget ber regjeringen ta initiativ til et partssamarbeid med partene i arbeidslivet som skal levere løsninger for likelønn, inkludert en mulig flerårig likelønnspott i offentlig sektor, tiltak for økt heltid og tiltak for å motvirke det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.

3. Stortinget ber regjeringen på bakgrunn av partssamarbeidet om løsninger for likelønn komme tilbake til Stortinget ved første anledning med en forpliktende opptrappingsplan for likelønn i offentlig sektor, inkludert forslag til finansiering.

4. Stortinget ber regjeringen i samarbeid med partene i arbeidslivet utarbeide en strategi mot det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, inkludert å styrke rådgivertjenesten i ungdomskolen for å unngå kjønnsdelte utdanningsvalg.

5. Stortinget ber regjeringen styrke Likestillings- og diskrimineringsombudet for å følge opp virksomhetene og veilede om aktivitets- og redegjørelsesplikten, herunder å henvise utilstrekkelige redegjørelser til Diskrimineringsnemnda.

6. Stortinget ber regjeringen om å styrke Diskrimineringsnemndas mulighet for å håndheve regelverket og sanksjonere mot virksomheter som ikke følger aktivitets- og redegjørelsesplikten, slik at man sikrer god kvalitet og effektiv saksbehandling.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Odd Omland og Anette Trettebergstuen, fra Høyre, Marianne Haukland, lederen Kristin Ørmen Johnsen og Tage Pettersen, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Silje Hjemdal, fra Senterpartiet, Åslaug Sem-Jacobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, og fra Kristelig Folkeparti, Jorunn Gleditsch Lossius, viser til representantforslaget.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at mangelen på likelønn er en av de store likestillingsutfordringene i Norge i dag. Flertallet støtter forslagsstillernes ønske om å oppnå likelønn. Selv om man har lovmessige rettigheter til lik lønn for likt arbeid, avdekkes det stadig vekk at dette ikke er tilfelle i mange yrkesgrupper. Jevnt over er det kvinner som kommer dårligst ut når man sammenligner lønn for likt arbeid. I tillegg handler likelønnsforskjellene i Norge om at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt, ved at kvinner og menn i noen grad arbeider i forskjellige sektorer, kvinner i lavtlønnede kvinneyrker i offentlig sektor og menn i høytlønnede yrker i privat sektor. Det er dette som virkelig skaper de store lønnsforskjellene i Norge. Begge deler er strukturelle problemer grunnet mangel på likestilling, noe flertallet vil arbeide for å endre. Flertallet mener også at arbeidet for å oppnå reel likelønn på de ulike samfunnsområdene går for sakte.

Flertallet peker på at det at lønnsdannelsen skjer i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, er en viktig stolpe i den norske modellen.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at partene tar ansvar for fornuftige lønnsoppgjør tilpasset den økonomisk situasjonen til enhver tid. Dette prinsippet vil dette flertallet advare mot å rokke ved ved å vedta hvilke grupper som skal få lønnsøkning med hvilke virkemidler. Dette flertallet mener dette skal være opp til partene selv i de årlige forhandlingene. Dette flertallet støtter derfor ikke de forslagene som ber om inngripen i partenes lønnsdannelse.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener likevel mer kan gjøres for å oppnå likelønn, og viser til at økt åpenhet om lønnsnivå innenfor bedrifter og virksomheter, samt det at virksomheter må vise at de leverer på likelønn, slik den islandske modellen innebærer, er gode forslag.

Komiteen vil trekke fram en annen utfordring som særlig rammer kvinner i arbeidslivet, nemlig seksuell trakassering. Metoo-avsløringene viste hvor stort og alvorlig omfanget av uønsket seksuell oppmerksomhet var. Det er usikkert hva slik ukultur kan bety for kvinners yrkesvalg og -deltakelse, men komiteen understreker at det er avgjørende at folk føler seg trygge på utdanningsstedet og arbeidsplassen sin. Det er nødvendig dersom begge kjønn skal ha reelle valg og muligheter i utdanning og karriere. Komiteen er derfor glad for at det har blitt opprettet et lavterskeltilbud for mennesker som har opplevd seksuell trakassering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er enige med forslagsstillerne i viktigheten av lik lønn for likt arbeid. Disse medlemmer deler ambisjonen om å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ytterligere og vil jobbe for et mindre kjønnsdelt arbeidsliv. Tall fra SSB viser at en viktig årsak til vedvarende lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er at kvinner oftere velger lavt betalte yrker, mens menn velger yrker med høyere lønn. I tillegg jobber flere kvinner enn menn deltid, noe som kan bidra til svakere karriereutvikling.

Disse medlemmer mener det allerede framgår tydelig av dagens lovverk at lik lønn skal fastsettes for likt arbeid, og at det ikke kan diskrimineres på bakgrunn av kjønn eller andre grunnlag ved lønnsfastsettelse. Politikerne og partene i arbeidslivet har ansvar for å sørge for at regelverket blir fulgt, og vil understreke trepartssamarbeidets rolle i å sikre likestilling i arbeidslivet. Disse medlemmer mener også at et viktig grep for å redusere lønnsforskjellene mellom kjønnene er å gjøre arbeidsgivere mer bevisste på sitt ansvar. Når det kommer til å motvirke lønnsforskjeller i samme bransje, har en styrking av aktivitets- og redegjørelsesplikten vært et godt virkemiddel, og disse medlemmer er derfor glade for at regjeringen har gjort nettopp dette. Å pålegge virksomheter å kartlegge lønnsforskjeller fordelt på kjønn bidrar til å synliggjøre forskjellene der de finnes, og gjøre det lettere å iverksette målrettede tiltak. For blant annet å styrke arbeidet med håndhevingen av arbeidsgivers redegjørelsesplikt viser disse medlemmer til at Diskrimineringsnemnda i budsjettet for 2020 ble styrket med 3 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at den islandske likelønnsstandarden har til hensikt å redusere lønnsforskjeller i like jobber internt i den enkelte bedrift. Gjennomføringen av standarden er meget ressurskrevende for bedriftene og gir et betydelig merarbeid. Ordningen medfører økt byråkratisering ved at det innføres et nivå som skal jobbe med sertifiseringen. Ordningen har også bare virket i kort tid, og man vet foreløpig ikke mye om effektene. Disse medlemmer viser til at det på denne bakgrunn ikke er noen planer om å innføre en tilsvarende lov om likelønnstandard i Norge, og regjeringen vurderer det derfor ikke som aktuelt å utrede spørsmålet.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har et bredt og pågående arbeid for å forebygge kjønnsdelte utdannings- og yrkesvalg. At begge kjønn er representerte i hele spekteret av yrker, er viktig for å sikre reduserte lønnsforskjeller, gode rollemodeller, rekruttering, ulike perspektiver og representasjon.

Disse medlemmer viser til at en viktig forklaring på de vedvarende lønnsforskjellene er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, dvs. at kvinner oftere jobber i yrker og bransjer med lavere gjennomsnittslønn enn der mange menn jobber. Videre støtter disse medlemmer regjeringens beslutning om at det skal utarbeides en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked. Målet om en strategi er formulert i Granavoldenplattformen:

«Kjønnsdelte utdanningsvalg bidrar til å opprettholde et kjønnsdelt arbeidsmarked. Regjeringen vil derfor fremme en strategi for å bidra til et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked».

Disse medlemmer viser til at strategien har to hovedmål. Det ene er å få flere menn inn i kvinnedominerte bransjer, og det andre er å få flere kvinner inn i mannsdominerte bransjer. Strategien skal etter planen lanseres våren 2021. Et mindre kjønnsdelt arbeidsliv kan være et viktig bidrag til mer likelønn. Disse medlemmer viser videre til at partene i arbeidslivet deltar i arbeidet gjennom Arbeidsgruppe for likestilling i arbeidslivet under Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd.

Disse medlemmer viser til regjeringens arbeid med programmer som skal bidra til at flere kvinner velger yrker som i dag er mannsdominerte, og at flere menn velger jobber i kvinnedominerte bransjer, som blant annet «Menn i helse» og «Jenter og teknologi». Det er særlig viktig at flere menn velger yrker innenfor helse- og omsorgssektoren som i dag er kvinnedominerte, fordi de skal jobbe med sårbare pasienter og brukere av begge kjønn, og de ansatte bør representere befolkningen.

Disse medlemmer mener regjeringens arbeid med de ovennevnte tiltakene er et godt utgangspunkt for å redusere lønnsforskjellene mellom menn og kvinner i norsk arbeidsliv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener en rekke av Skjeieutvalgets anbefalinger i NOU 2012:15, Politikk for likestilling, burde vært fulgt opp de siste årene. Disse medlemmer peker på at regjeringen Solberg ikke har ført en aktiv likestillingspolitikk, tvert imot har regjeringen ved sine kutt i ordninger og sin passivitet satt likestillingen i revers. Et av forslagene Skjeieutvalget fremmet, var et mer forpliktende trepartssamarbeid om likestilling.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke trepartssamarbeidet for likestilling ved å opprette et eget råd for dette samt la det følge med budsjettmidler.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til viktigheten av at alle skal bli behandlet som et enkeltindivid og ikke ut fra hvilke kjønn man har. Det å diskriminere personer f.eks. gjennom lavere lønn på bakgrunn av kjønn er forbudt. Det at kvinner og menn i mange tilfeller søker seg mot forskjellige typer yrker som har forskjellig lønnsnivå, må det være opp til det enkelte individ å avgjøre. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag som ville innebære at yrker som har overvekt av kvinnelige ansatte, kunne fått høyere lønn gjennom å åpne opp for valgfrihet og konkurranseutsetting innen helse- og omsorgstjenester.

Disse medlemmer merker seg at forslagsstillernes beskrivelse av utfordringene med likelønn er svært mangelfull. Det er riktig at menn tjener i snitt mer enn kvinner. Men det er kun hvis man ser på menn og kvinner som to ensartede grupper. Tall fra Statistisk sentralbyrå, publisert i mars 2020, viser at bildet er langt mer nyansert.

Disse medlemmer merker seg at det i hovedsak er to årsaker til at det er forskjell mellom hvor mye hvert av de to kjønn tjener. Den første årsaken er at en liten, mannsdominert gruppe trekker snittet for menn opp med spesielt høye yrkesinntekter og kapitalinntekter. Trekkes denne gruppen ut av tallgrunnlaget, sees det tydelig at forskjellen mellom menn og kvinner er veldig liten. De aller fleste menn tjener ikke mer enn de aller fleste kvinner. Den andre årsaken er at folk i stor grad tar frie valg. Det gjelder både hvilke yrker de velger, hvor stor stillingsprosent de har, og hvordan de sparer eller investerer sine midler.

Forskjellsbehandling kun med grunnlag i kjønn er ikke akseptabelt. Heldigvis synes det som om renspikket lønnsdiskriminering er sjelden i norsk arbeidsliv.

Disse medlemmer mener at så lenge forskjellene i all hovedsak er et resultat av frie valg, er det vanskelig å si at noe er urimelig. Det bør for eksempel ikke være en politisk oppgave å nekte foreldre å jobbe redusert for å prioritere familien, uansett om det dreier seg om mødre eller fedre.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at vi er på overtid når det gjelder å få fart i likelønnsutviklingen i Norge. Å ha en lønn å leve av er viktig i et likestillingsperspektiv. I dag er det slik at kvinner tjener mindre enn menn enten man sammenligner årslønn, månedslønn eller timelønn. Forskjellene i årslønn og månedslønn sier noe om hvordan de økonomiske ressursene fordeles mellom kvinner og menn, samtidig som forskjeller i arbeidstid og antall arbeidsdager i året bidrar til slike forskjeller.

Disse medlemmer viser til at lønns- og inntektsforskjellene over tid har blitt mindre. Dette er delvis en konsekvens av at timelønnsforskjellene har blitt mindre, men det skyldes også at flere kvinner har kommet inn på arbeidsmarkedet, at kvinner jobber mer, og at kvinner har tatt mer formell utdanning og har kommet inn i yrker som tradisjonelt har vært mannsdominerte og høytlønte.

Disse medlemmer viser til at likestillingskampen har vunnet frem på flere viktige områder. Lovfestet rett til barnehage, gode foreldrepermisjonsordninger og økt fedrekvote ved fødsler er eksempler på dette. Dermed har samfunnet lagt bedre til rette for kvinners deltagelse i arbeidslivet og for et mer likestilt foreldreskap. Tall fra SSB fra 2020 viser imidlertid at nedgangen i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn går saktere enn før. Disse medlemmer mener derfor det trengs en enda sterkere innsats for å tette det gjenstående lønnsgapet mellom kvinner og menn.