2. Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen,
fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Torill Eidsheim, Olemic Thommessen
og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og
Helge André Njåstad, fra Senterpartiet, Kari Anne Bøkestad Andreassen
og Heidi Greni, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen,
og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til at
det er fremforhandlet to tariffavtaler for lønnsregulering i det statlige
tariffområdet med virkning fra 1. mai 2021.
Komiteen viser til at hovedtariffavtalen
i staten for perioden 16. september 2020–30. april 2022 mellom staten
ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet og LO Stat, Unio og
YS Stat, og hovedtariffavtalen i staten for perioden 16. september
2020–30. april 2022 mellom staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet
og Akademikerne, har en reguleringsbestemmelse for andre avtaleår. Komiteen viser
til at Stortinget ga sitt samtykke ved behandlingen av Innst. 81
S (2020–2021), jf. Prop. 26 S (2020–2021).
Komiteen viser til at både
hovedtariffavtalen med LO Stat, Unio og YS Stat og hovedtariffavtalen
med Akademikerne har en ramme som innebærer en årslønnsøkning med
2,7 pst. Komiteen viser
videre til at den økonomiske rammen er i tråd med frontfagrammen.
Komiteen viser til at de samlede
bruttoutgiftene ved lønnsreguleringen for arbeidstakere i det statlige
tariffområdet per 1. mai 2021, i tidsrommet 1. mai–31. desember
2021 er 2 726 mill. kroner.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
og forslag i Innst. 81 S (2020–2021). Disse medlemmer mener forskjellsutviklingen
undergraver tilliten og samholdet som vår samfunnsmodell hviler
på. Lederlønnsutviklingen har en særlig negativ effekt og skaper
inntrykk av at en elite på toppen stikker fra, mens andre regler
gjelder for vanlige folk. Lederlønnsgaloppen må derfor stanses.
Det krever sterkere virkemidler enn i dag. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
vil nedsette en lederlønnskommisjon med deltakelse av partene. Den
skal se lønn og bonuser i statseide selskaper og selskaper der staten
er majoritetseier, lederlønnsutviklingen i staten samt politikerlønn, etterlønnsordninger
og andre godtgjørelser på nasjonalt og lokalt nivå, i sammenheng.
Den skal grundig vurdere hvorfor lønnsutviklingen på toppnivå har
fått fortsette på tross av vedtatte retningslinjer, hva som er reelle
samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen, og hva som ikke kan begrunnes
med dette. Disse
medlemmer varsler at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti
vil følge opp konklusjonene fra en slik kommisjon med politiske
grep for å redusere lønnsforskjellene i Norge
På bakgrunn av dette
viser disse medlemmer til følgende
forslag i Innst. 81 S (2020–2021) som ble nedstemt i 2020:
«Stortinget ber regjeringen
nedsette en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger, lederlønninger
i statseide selskaper og selskaper der staten er majoritetseier,
samt lønnen til politikere på nasjonalt og lokalt nivå, og etterlønnsordninger.
Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene, bonusordningene
og godtgjørelsene i sammenheng, og analysere hvorfor lønnsutviklingen
på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant annet tidligere
vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta en grundig
vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen,
og hva som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk
representasjon fra partene. Lønnen til statsminister, statsråder
og stortingsrepresentanter stilles nominelt i bero til lederlønnskommisjonen
har lagt fram sine konklusjoner.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at ansvarlig statsråd årlig rapporterer
til Stortinget om lederlønnsutviklingen innenfor sitt ansvarsområde.»
Disse medlemmer viser også
til Innst. 388 S (2020–2021) om Perspektivmeldingen 2021 hvor Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti stemte for følgende forslag fra Senterpartiet
og Rødt:
«Stortinget ber regjeringen
innføre lønnsfrys for høytlønte ledere i staten og nedsette en bredt
sammensatt lavinntektskommisjon, som skal undersøke hvordan de reelle
inntektene i Norge fordeler seg.»
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen nedsette en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger,
lederlønninger i statseide selskaper og selskaper der staten er
majoritetseier, samt lønnen til politikere på nasjonalt og lokalt nivå
og etterlønnsordninger. Kommisjonen skal se de statlige lederlønningene,
bonusordningene og godtgjørelsene i sammenheng og analysere hvorfor
lønnsutviklingen på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant annet
tidligere vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta
en grundig vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen,
og hva som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk
representasjon fra partene. Lønnen til statsminister, statsråder
og stortingsrepresentanter stilles nominelt i bero til lederlønnskommisjonen
har lagt fram sine konklusjoner.»
«Stortinget
ber regjeringen innføre lønnsfrys for høytlønte ledere i staten
og nedsette en bredt sammensatt lavinntektskommisjon som skal undersøke
hvordan de reelle inntektene i Norge fordeler seg.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det heller ikke denne gangen er gjort noen utredning
av de langsiktige konsekvensene av to ulike tariffavtaler i det
statlige området. Flertallet vil
som eksempel påpeke at det er uklart hvilke konsekvenser dette kan
ha for streikeretten når mer og mer av lønnsdannelsen blir flyttet
fra sentral- til lokalplanet.
En helt sentral
del av det norske trepartssamarbeidet er å etablere systemer som
ikke undergraver mulighetene for organisasjonene til å streike.
Dagens situasjon kan undergrave streikeretten, noe som er uakseptabelt.
Flertallet viser til at staten
som arbeidsgiverpart er i en særstilling fordi tariffoppgjørene
i staten er en del av regjeringens inntektspolitikk. Gjennom inntektspolitikken
har regjeringen et overordnet nasjonalt ansvar for lønnsutviklingen
og sysselsettingen.
Flertallet viser til at et
bærende prinsipp i norsk lønnsdannelse har vært lik lønn for likt
arbeid – også innenfor det statlige tariffområdet. Dette prinsippet
har Stortinget slått fast i likestillings- og diskrimineringsloven
§ 34. Et system med to ulike tariffavtaler svekker dette prinsippet.
Flertallet peker på at statens
lønns- og forhandlingssystem har vært nøytralt og uavhengig av virksomhet
og organisasjonstilknytning. Disse endringene som nå videreføres,
kan vanskelig forstås på annen måte enn at regjeringen aksepterer
et lønns- og forhandlingssystem som innebærer større lønnsforskjeller
i staten enn det som har vært førende tidligere.
Flertallet merker seg at forbundsvise
lokale forhandlinger i den enkelte virksomhet ikke sikrer likelønn
på tvers av statens virksomheter. Flertallet mener dette er
uheldig, og det er nødvendig at det etableres systemer for statistikkføring
og for å sikre likelønn.
Flertallet viser til at likelønn
og lavtlønnede må ivaretas i alle lønnsforhandlinger, ved fordeling
av generelle tillegg, ved justeringer av stillinger og ved sentrale føringer
ved lokale forhandlinger. Dersom skjevheter mellom grupper og kjønn
allikevel skulle oppstå ved lokale forhandlinger, kan dette rettes
opp ved påfølgende sentrale forhandlinger. Dette forutsetter at
regjeringen fremlegger sikker og lett tilgjengelig statistikk for
alle statlige virksomheter, og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet
følger forhandlingsordningen i tjenestetvistloven, som forutsetter
en sterk sentral oppgjørsform.
Flertallet viser til sine
merknader og forslag i tilsvarende sak i tidligere år. På denne
bakgrunn fremmer flertallet følgende
forslag:
«Stortinget
ber regjeringen ved neste revisjon av hovedtariffavtalen i 2022
gjennomføre lønnsoppgjøret i staten slik at det blir én hovedtariffavtale
gjeldende for alle arbeidstakere i det statlige tariffområdet uavhengig av
organisasjonstilknytning.»
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at det er to hovedtariffavtaler som gjelder i staten. Det er
en rettslig adgang for staten til å ha flere tariffavtaler. Dette
er en naturlig følge av den enkelte organisasjons selvstendige forhandlingsrett
og partenes avtalefrihet. Disse medlemmer understreker
at den enkelte ansattes organisasjonsfrihet er grunnleggende og
ligger i bunn. Det at staten i dag har to hovedtariffavtaler, er
således et resultat av frie forhandlinger og den aktuelle organisasjons
forhandlings- og avtalefrihet. Disse medlemmer peker på at
å pålegge staten å inngå likelydende hovedtariffavtaler vil være
å gripe inn i den enkelte organisasjons selvstendige forhandlingsrett
og partenes avtalefrihet.
Disse medlemmer viser til
at den økonomiske rammen og profilen i det statlige tariffområdet
forhandles mellom de sentrale partene. Dette gjøres for å sikre en
ansvarlig lønnsutvikling i tråd med frontfagsmodellen. I tariffområdet
forhandles det også om enkelte sosiale bestemmelser. Adgangen til
å benytte streik som virkemiddel i hovedtariffoppgjørene er ikke
endret og endres heller ikke ved at det er forhandlet frem ulikelydende
hovedtariffavtaler.
Disse medlemmer viser til
at hovedtariffavtalene for 2020–2022 i all hovedsak er likelydende
med de foregående hovedtariffavtaler, men med ulike lønnssystemer
til sentral og lokal fordeling. Disse medlemmer mener det
er viktig at lokale arbeidsgivere og tillitsvalgte kan samarbeide
om å rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere i tråd med
virksomhetenes ulike behov. De lokale partene kan benytte flere
forskjellige virkemidler for å oppnå dette. Det er lik lønn for
likt arbeid i staten. Disse
medlemmer har tillit til at de lokale partene også vil sikre
en god lønnsfordeling og likelønn mellom kvinner og menn. Disse medlemmer peker
for øvrig på at dette arbeidet følges opp gjennom rapportering fra
de statlige virksomhetene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at embetsmenn og statsansatte i stillinger som er tatt
ut av tariffavtalene, får lønn og arbeidsvilkår fastsatt administrativt
i kontrakt. Flertallet viser
til merknader og forslag i Innst. 177 S (2019–2020) om lønnsmoderasjon
for høytlønte ledere i staten og at regjeringen må ta dette på større
alvor enn det dagens regjering gjør.
Flertallet viser også til
Representantforslag 66 S (2017–2018), jf. Innst. 166 S (2017–2018),
om at regjeringen må fremme en egen sak for Stortinget om retningslinjer
for lederlønninger og andre typer godtgjøring for ledere i staten.
Dette er minst like aktuelt i dag. Flertallet viser til at framtidens
arbeidsliv er høykompetent, og at ledere er helt avhengige av dette
hvis de skal lykkes som ledere. Dette gjør seg særlig gjeldende
i staten. Det er ødeleggende for tilliten og den norske modellen
hvis ledere og ansatte lever i to helt ulike økonomiske verdener.
Alle disse høykompetente medarbeiderne staten er avhengig av, skal
gjøre en jobb til en vanlig anstendig lønn som samfunnet kan finansiere.
Økte lønnsforskjeller mellom ansatte og ledere bidrar ikke til å
sikre tillit og stabilitet i et moderne, høykompetent arbeidsliv
som er helt avhengig av lojalitet og stå-på-vilje hos alle arbeidstakere
og mellomledere som samfunnet og offentlig sektor trenger.
På denne bakgrunn
fremmer flertallet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen fremme en egen sak for Stortinget om nye retningslinjer
for lederlønninger og andre typer godtgjøring for ledere i staten,
som bidrar til reduserte lønnsforskjeller.»
Flertallet mener
forskjellsutviklingen undergraver tilliten og samholdet som vår
samfunnsmodell hviler på. Lederlønnsutviklingen har en særlig negativ
effekt og skaper inntrykk av at en elite på toppen stikker fra,
mens andre regler gjelder for vanlige folk. Lederlønnsgaloppen må
derfor stanses. Det krever sterkere virkemidler enn i dag. Flertallet vil
nedsette en lederlønnskommisjon med deltakelse av partene. Den skal
se på lønn og bonuser i statseide selskaper og lederlønnsutviklingen
i staten. Den skal grundig vurdere hvorfor lønnsutviklingen på toppnivå
har fått fortsette på tross av vedtatte retningslinjer, hva som
er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen, og hva som ikke kan
begrunnes med dette. Flertallet varsler
at disse partiene vil følge opp konklusjonene fra en slik kommisjon
med politiske grep for å redusere lønnsforskjellene i Norge.
På bakgrunn
av dette fremmer komiteens
medlemmer fra Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen nedsette en lederlønnskommisjon for statlige lederlønninger
og lederlønninger i statseide selskaper. Kommisjonen skal se de statlige
lederlønningene og bonusordningene i sammenheng og analysere hvorfor
lønnsutviklingen på toppnivå har fått fortsette, på tross av blant
annet tidligere vedtatte retningslinjer. Kommisjonen skal videre foreta
en grundig vurdering av hva som er reelle samfunnshensyn i lønnsfastsettelsen,
og hva som ikke kan begrunnes med dette. Kommisjonen skal ha sterk
representasjon fra partene.»
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser for øvrig til egne merknader i Innst. 16 S (2020–2021) og
Innst. 81 S (2020–2021).
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser
til at denne saken gjelder det statlige tariffområdet. Dette omfatter
ansatte i staten som er innenfor virkeområdet for statsansatteloven
og tjenestetvistloven, og som er bundet av hovedtariffavtalen i
staten. Det presiseres at blant annet helseforetak og statlig eide/deleide
selskaper ikke er en del av staten i denne sammenhengen og heller ikke
er omfattet av hovedtariffavtalene i staten.
Disse medlemmer peker på at
retningslinjene for lederlønnssystemet i staten når det gjelder
etterlønn og retrettstillinger, er strammet inn. Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen er opptatt av at statlige toppledere ikke vedvarende
får en høyere lønnsvekst enn arbeidstakere for øvrig. Disse medlemmer viser
til at regjeringen følger med på utviklingen av lederlønninger i
staten og løpende vurderer om det er behov for nye tiltak som sikrer
at utviklingen over tid holder seg innenfor frontfagsnormen. Disse medlemmer mener
at lederlønningene skal være konkurransedyktige, men ikke lønnsledende,
og at hensynet til moderasjon skal ivaretas i fastsettelse av lederlønninger. Disse medlemmer viser
til at regjeringen nå også har opprettet et bredt sammensatt utvalg
som skal se på alle sidene av lederlønnssystemet i staten. Utvalget
skal foreta en gjennomgang av lederlønnssystemet og vurdere svakheter
og styrker ved dagens retningslinjer og praktiseringen av systemet.
Utvalget skal også vurdere hvilke forhold som er sentrale for lederrekrutteringen
til staten, og hvordan dette bidrar til å bestemme lønnsnivå og
den senere lønnsutviklingen for den enkelte leder. Mandatet er drøftet
med hovedsammenslutningene i staten, og disse vil utgjøre referansegruppen
for utvalget. Utvalget skal levere sin rapport i juni 2022.