Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Per Vidar Kjølmoen, Tuva Moflag, Anette Trettebergstuen
og Torbjørn Vereide, fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg og Aleksander
Stokkebø, fra Senterpartiet, Tor Inge Eidesen og Per Olaf Lundteigen,
fra Fremskrittspartiet, Dagfinn Henrik Olsen og Gisle Meininger Saudland,
fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø og lederen Freddy
André Øvstegård, og fra Rødt, Mímir Kristjánsson, viser til
Representantforslag 33 S (2023–2024) fra representanter fra Venstre
om at Stortinget skal be regjeringen fremme nødvendige lovforslag
for å sikre at regelverket som regulerer arbeidstid, er i bedre
samsvar med dagens og fremtidens arbeidsliv og ikke skaper unødvendige
hindringer for å kunne inngå individuelle avtaler om fleksibel arbeidstid.
Videre foreslår de at Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg
som får i oppgave å undersøke omfang og innretninger på fleksible
arbeidstidsløsninger og hente inn erfaringer fra andre lands lovverk
for regulering av fleksibel arbeidstid, samt at Stortinget skal
be regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag om
å lovfeste retten til å være frakoblet etter kontortid.
Komiteen viser til
arbeidsmiljøloven kapittel 10, som hjemler bestemmelser om arbeidstid.
Kapittelet følger opp lovens formålsparagraf om å sikre et arbeidsmiljø
som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon
som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger og
med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med
den teknologiske og sosiale utviklingen i samfunnet.
Komiteen mener at
arbeidstiden har stor betydning for den enkeltes hverdag, og at
eksisterende regelverk allerede gir stor fleksibilitet.
Forslagsstillerne vil åpne for å gi større muligheter for
å inngå individuelle avtaler om fleksible ordninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Rødt, viser til den norske modellen,
som er basert på trepartssamarbeidet. Staten som lovgiver setter
rammene, og representanter for arbeidsgiver og arbeidstakere forhandler
innenfor dette mulighetsrommet. Dette fungerer bra og gir nødvendig
trygghet i arbeidsforholdet.
Komiteen viser
til at forslagsstillerne ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med et lovforslag om å lovfeste retten til å være frakoblet etter
arbeidstid.
Komiteen viser til
at det nå pågår forhandlinger i EU mellom partene på europeisk nivå.
Målet er å oppnå en avtale om både fjernarbeid og retten til å koble
fra, som kan bli implementert via et nytt direktiv.
Komiteen viser for
øvrig til statsrådens uttalelse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til viktigheten av det organiserte
regulerte arbeidslivet og at den norske modellen med kollektive
forhandlinger, partene i arbeidslivet, med regulering av helse,
miljø og sikkerhet i en tydelig lovregulering gjennom arbeidsmiljøloven,
er en av de viktigste stolpene i den norske modellen. Et velorganisert
arbeidsliv er også grunnlaget for et trygt familieliv. Norsk arbeidslivsorganisering
er en av forutsetningene for at vi i Norge har høy sysselsetting,
og legger til rette for at både kvinner og menn kan arbeide og samtidig
ha et familieliv.
Flertallet peker
på at arbeidstidsbestemmelsene er til for å beskytte arbeidstakerne
mot unødige helsemessige eller sosiale belastninger og for at det
skal være mulig å ivareta ulike sikkerhetshensyn på arbeidsplassen.
Videre peker flertallet på at lovverket
angir minimumskrav for regulering av arbeidstid, men at lovverket
innehar den tilstrekkelige fleksibilitet dersom dette er berettiget
og kan forsvares, og at det gjennom en kollektiv avtale kan avtales
vidtrekkende unntak fra lovverkets minimumsstandarder. Det kan blant
annet skje gjennom kollektive forhandlinger, gjennom fagforeninger
på den enkelte arbeidsplass eller på et høyere nivå der fagforeninger
har innstillingsrett.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at lovverket
slik sett sikrer at enkeltarbeidstakere ikke blir for sårbare i møte
med arbeidsgiver, men samtidig har muligheten for fleksibilitet
dersom ønskelig. Dette er, etter disse medlemmers mening,
et viktig prinsipp, som også understøtter det organiserte arbeidslivet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at forslagsstillernes forslag
i så måte både vil kunne legge økt press på den enkelte arbeidstaker
og være med på å undergrave det organiserte arbeidslivet. Flertallet viser til at opposisjonspartiene,
herunder forslagsstillerne, gang etter gang forsøker å undergrave
den norske modellen ved å endre enkeltelementene som utgjør den,
i dette tilfelle det viktige arbeidstidsregelverket.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet er enig med forslagsstillerne
i at det er behov for mer fleksible arbeidstider for flere grupper,
og at arbeidsmiljøloven ikke alltid legger til rette for dette.
Et eksempel er sesongarbeidere, som ofte kommer fra utlandet med
et mål om å jobbe mest mulig på kortest mulig tid for å tjene penger
og reise tilbake til sitt hjemland. Norge er helt avhengig av denne
arbeidskraften, og særlig i landbruket har det vært etterlyst mer fleksible
arbeidstidsordninger. Dagens regler om gjennomsnittsberegning åpner
for noe lengre arbeidsuker i perioder, men maksgrensene er likevel
for lave, og det stilles krav om at bedriften er bundet av en tariffavtale, noe
som ikke er like praktisk i landbruket.
Disse medlemmer viser
videre til at det er store utfordringer med å få arbeidstidene og
driften til å gå opp i helsevesenet. I helgene er helseforetakene
underbemannet, mens det i ukedagene er for mange på jobb dersom
man skal legge til rette for at flesteparten skal ha heltidsstillinger.
Alternativet blir mye innleie av arbeidskraft i helgene for å få
kabalen til å gå opp. Det er også utfordringer i reiselivsnæringen,
som også ofte er sesongbasert, og der behovene er store for fleksible
arbeidstider.
Disse medlemmer registrerer
også at flere arbeidstakere generelt ønsker mer fleksibilitet og
selvråderett til å legge opp egen arbeidshverdag, enten det handler
om når på døgnet det passer å jobbe, eller om det er ønskelig å
jobbe mer i enkelte perioder og mindre i andre. Disse
medlemmer mener på denne bakgrunn at det er viktig å innhente
ny kunnskap om behovene for mer fleksible arbeidstidsordninger,
og støtter dermed forslag 2.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette
et utvalg som får i oppgave å undersøke omfang og innretninger på fleksible
arbeidstidsløsninger i norsk arbeidsliv og hente inn erfaringer
fra andre sammenlignbare lands lovverk for regulering av fleksibel
arbeidstid.»
Disse medlemmer mener
i forlengelsen av dette at det også bør tydeliggjøres hvem som kan
unntas fra hva i arbeidstidsbestemmelsene. Etter dagens regelverk er
arbeidstakere i særlig uavhengig stilling i stor grad unntatt fra
en rekke bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet har sett
en økt bruk av disse stillingskategoriene, særlig innenfor hotell-,
restaurant-, bygg-, anlegg- og konsulentbransjen og detaljhandel.
Disse medlemmer viser
til at det forekommer tilfeller der arbeidstakere er ulovlig ansatt
i særlig uavhengig stilling, og at det er uklart hvordan reglene
skal praktiseres. Dagens regulering innebærer en enten-eller-løsning
som ikke nødvendigvis passer for deler av arbeidslivet eller arbeidstakeren
selv. Disse medlemmermener derfor at
det bør innføres en adgang for arbeidstaker og arbeidsgiver til
å avtale en ny type stilling, kalt delvis uavhengig, som innebærer
at arbeidstakere kan unntas fra sentrale bestemmelser i arbeidstidskapittelet,
i arbeidsmiljøloven for å øke partenes valgfrihet og fleksibilitet.
Dette ble foreslått av arbeidstidsutvalget, jf. NOU 2016:1 Regulering
av arbeidstid – vern og fleksibilitet.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre
en adgang til å avtale en delvis uavhengig stillingstype i tråd
med arbeidstidsutvalgets forslag fra 2016. Stillingene skal ha sterkere
vern enn dagens uavhengige stillinger.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener at forslagene som blir fremmet
i saken, allerede blir ivaretatt i dagens lover. Arbeidsgivers styringsrett
er viktig for disse medlemmer. Det at
en arbeidsgiver kan bestemme når arbeidstaker er på jobb, er en
viktig del av denne styringsretten. Allikevel skal ikke styringsretten
være autoritær, og arbeidstaker og arbeidsgiver bør i fellesskap
og via tariffavtaler kunne avtale når arbeidet skal finne sted.
Arbeidstidsdirektivet legger i dag rammene for regulering av nasjonal
arbeidstid ved å stille krav til daglig hviletid.
Disse medlemmer viser
videre til arbeidsmiljøloven § 10-2 tredje ledd som allerede åpner
for fleksibel arbeidstid hvis det ikke er til ulempe for arbeidsgiver.
Disse medlemmer mener
at retten til å være frakoblet i dag allerede er lovfestet. Disse medlemmer viser da til arbeidsmiljøloven
§ 10-6 tiende ledd som gir en arbeidstaker mulighet til å avstå
fra å jobbe overtid. Det er også opp til den enkelte arbeidstaker
om han eller hun velger å være tilgjengelig etter oppsatt arbeidstid.
Videre viser disse medlemmer til
skriftlig innspill fra NHO, der det står:
«NHO viser til at det allerede følger
av arbeidstidsreguleringen, at arbeidstaker ikke er forpliktet til
å være tilgjengelig for arbeid utover arbeidstiden uten at det foreligger
et særlig og tidsavgrenset behov.»