Europautvalget - Møte i Europautvalget mandag den 29. november 2021 kl. 14

Dato: 29.11.2021
Møteleder: Guri Melby

Møte i Europautvalget mandag den 29. november 2021

Formalia

Møteleder: Guri Melby (utenriks- og forsvarskomiteens andre nestleder)

Energi- og miljøkomiteen var innkalt til å delta.

Finanskomiteen, kommunal- og forvaltningskomiteen og næringskomiteen var invitert til å delta.

Til stede var: Guri Melby, Åsmund Aukrust, Hårek Elvenes, Bengt Fasteraune, Nils-Ole Foshaug, Sylvi Listhaug, Ingjerd Schou, Christian Tybring-Gjedde, Trine Lise Sundnes og Per Olaf Lundteigen.

Fra energi- og miljøkomiteen: Terje Aasland, Nikolai Astrup, Ola Elvestuen, Lars Haltbrekken, Birgit Oline Kjerstad, Stein Erik Lauvås, Siv Mossleth, Ole André Myhrvold, Marius Arion Nilsen, Marianne Sivertsen Næss og Frank Edvard Sve.

Fra finanskomiteen: Kristoffer Robin Haug, Lise Christoffersen, Kjerstin Wøyen Funderud, Frode Jacobsen og Mona Nilsen.

Fra kommunal- og forvaltningskomiteen: Heidi Greni, Tore Vamraak, Per Martin Sandtrøen og Grete Wold.

Fra næringskomiteen: Gunnhild Berge Stang, Per Vidar Kjølmoen og Solveig Vitanza.

Fra regjeringen møtte utenriksminister Anniken Huitfeldt og klima- og miljøminister Espen Barth Eide.

Følgende embets- og tjenestemenn var til stede på møtet:

Fra Utenriksdepartementet: avdelingsdirektør Leif Trana, avdelingsdirektør Jørn Gloslie, politisk rådgiver Eirin Kristin Kjær, seniorrådgiver Simen Ekblom og seniorrådgiver Grete Borge.

Fra Klima- og miljødepartementet: seniorrådgiver Ulla Hegg og seniorrådgiver Dag Svarstad.

Videre var utenriks- og forsvarskomiteens sekretærer, Vibeke Rysst-Jensen og Sunniva Tofte, til stede.

Fra Stortingets administrasjon deltok Margrethe Saxegaard, Trond Gabrielsen, Jeannette Berseth, Eric Christensen, Per S. Nestande, Marit Halleraker, Herborg Fiskaa Alvsåker og Lars Hallvard Kvarsnes som observatører.

Møtelederen: Da kan jeg ønske velkommen til møte i Europautvalget. Jeg så det var mange som stusset på hvor de skulle sette seg hen. Det er vel et tegn på at vi er i en ny sesjon. Det er kanskje også noen som stusser på hvorfor jeg sitter her, men det er da som andre nestleder i utenriks- og forsvarskomiteen siden komitéleder er på reise og vi akkurat nå ikke har en første nesteleder. Det blir nok valgt i morgen.

Da kan vi gå løs på dagsordenen.

Sak nr. 1

Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 10. desember 2021. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 22. november d.å., med endelig liste med omtale av rettsakter som kan bli innlemmet på EØS-komiteens møte 10. desember.

Møtelederen: Er det noen som har kommentarer eller spørsmål til dette? – Det er det ikke.

Sak nr. 2

Utenriksminister Anniken Huitfeldt vil etter planen redegjøre for følgende:

EØS-rådets høstmøte Utenriksministeren vil orientere om møtet i EØS-rådet 24. november.

Situasjonen på grensen mellom Polen og Hviterussland Det er en utfordrende humanitær situasjon langs den polsk–hviterussiske grensen. Hviterussiske myndigheter har aktivt lagt til rette for migrantstrømmen mot grensene til Polen og Litauen. Utenriksministeren vil orientere om situasjonen.

Overordnet om regjeringens arbeid med Europas grønne giv og særlig på næringslivsområdet Europas grønne giv er både en klimastrategi og en vekstplan. Strategien åpner store muligheter for norsk næringsliv. Regjeringen arbeider nå med å legge til rette for at norsk næringsliv skal kunne gripe disse mulighetene og ta del i den grønne omstillingen i Europa.

Arbeidet med bærekraftig finans Utenriksministeren vil gi en orientering om arbeidet med å legge til rette for at privat kapital dreies mot bærekraftige investeringer, herunder utviklingen av EUs taksonomi for bærekraftig økonomisk aktivitet.

Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: I forrige uke deltok jeg på EØS-rådets møte i Brussel. I forkant av det møtte jeg en del norske parlamentarikere, og det er en viktig del av prosessen at vi får snakket sammen om de sakene først. Det er en veldig viktig del av arbeidet, det som også gjøres fra norske parlamentarikere.

Det jeg gjorde i EØS-rådet, var å redegjøre for det som er regjeringas viktigste prioriteringer. Det er arbeidsliv, grønt skifte, rettsstat og demokrati. Da la jeg vekt på at fri bevegelse av arbeidskraft er veldig viktig for Norge, og det er en grunnleggende rettighet som man også har som EØS-borger. Men det skal ikke bety at vi skal svekke arbeidsbetingelsene i Norge. Det jeg understreket veldig klart, var at i Norge er det norske lønns- og arbeidsvilkår som skal gjelde for alle, uansett om det er arbeidskraft fra alle andre land eller fra Norge.

Jeg understreket også at Norge skal være en aktiv partner i den grønne omstillingen og den vekstfasen som Europa står overfor. Vi kan bidra med veldig mye. Vi kan bidra med kompetanse, og vi kan bidra med teknologi. EU-sida poengterte også at EØS- og EFTA-landene er veldig viktige og naturlige partnere i dette arbeidet. Det var et viktig signal. Det viser at EU ser at vi må stå sammen om den grønne omstillingen i det indre marked.

Noe annet vi fikk invitasjon til, var å delta i arbeidet for felles beredskap i Europa, spesielt etter pandemien. Vi så hvordan knapphet på bl.a. munnbind og annet smittevernmateriell viste at Europa må bli sterkere i å ha den typen beredskap. Norge ble sammen med de andre EØS-landene invitert med på dette arbeidet. Det er positivt.

Jeg tok også opp viktigheten av å styrke demokratiet og rettsstaten. Det europeiske samarbeidet er tuftet på et sterkt verdifellesskap og på demokratiske prinsipper. Uten at det fungerer, fungerer heller ikke det indre markedet. EØS-avtalen er ikke bare en avtale som skal sikre økonomisk vekst og arbeidsmuligheter. Den skal også beskytte grunnleggende rettsprinsipper, en fri presse og uavhengige domstoler. Når disse rettighetene ikke er ivaretatt, trues demokratiet.

Utviklingen i Ungarn og Polen er ikke forenlig med grunnprinsippene i det europeiske samarbeidet. Som Europautvalget er kjent med, ble det ikke enighet med Ungarn om EØS-midlene i inneværende periode. Derfor ble det heller ikke utbetalt EØS-midler til Ungarn. Når det gjelder Polen, er samarbeidet i enkelte sektorer redusert som følge av utviklingen i dette landet. Det gjelder bl.a. på justissektoren. Ungarn og Polen har fått omfattende kritikk av EUs medlemsland og andre internasjonale organer. EU står i en krevende, men også viktig håndtering. Vi i regjeringa følger selvfølgelig dette tett, og det vil vi også holde Europautvalget løpende orientert om.

På dette møtet i EØS-rådet ble det ikke vedtatt felles rådskonklusjoner, men både vi og EU har understreket at EØS-samarbeidet fungerer meget godt. EU ble ikke enig om disse konklusjonene av én grunn, og det var fordi Ungarn blokkerte. Vår forståelse er at det skyldes den konflikten som har vært om EØS-midlene. EU hadde forsøkt å finne en løsning, men det var altså ikke mulig. EU-sida beklaget dette.

Som formann på EØS/EFTA-sida sa jeg at Norge, Island og Liechtenstein står samlet på vår linje overfor Ungarn. I sitt innlegg sa EU at forhandlingene om en ny periode med EØS-midler kan starte opp snart, men det ble ikke angitt presist når EU er klar for å starte disse forhandlingene. Viktige norske prinsipper vil være grønn omstilling, demokrati, rettsstat og sivilt samfunn. Jeg vil holde Europautvalget godt orientert om denne saken framover.

Vi står overfor en utfordrende humanitær situasjon langs Hviterusslands grenser. Et stort antall migranter har prøvd å krysse grensa fra Hviterussland til Polen, Litauen og Latvia. De aller fleste har blitt avvist. Vi er særlig bekymret for situasjonen ved den polske grensa. Det er erklært unntakstilstand langs grensa. Humanitær tilgang til grenseområdene har vært svært begrenset.

Norge støtter Røde Kors og Røde Halvmånes nødhjelpsfond. Fondet har nylig utbetalt 9,3 mill. kr for bistand til migranter som befinner seg i grenseområdet. Som Schengen-land deltar Norge i møtene der grensesituasjonen diskuteres. Justis- og beredskapsministeren deltok på et ekstraordinært ministermøte tidligere i høst. Saken antas igjen å komme på dagsordenen på justis- og innenriksministermøtet i desember. Polen har også bedt om bistand gjennom Frontex.

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til å styrke det polske mottaksapparatet. Blant annet vil opp mot 400 enslige mindreårige asylsøkere få bistand gjennom våre prosjekter. Norge er i tett dialog med andre likesinnede land om hva vi kan gjøre for å avhjelpe den humanitære sida av krisen. Alt tilsier at hviterussiske myndigheter aktivt har lagt til rette for en kraftig økning i flyktningstrømmene. Dette er en ønsket politikk fra det hviterussiske regimets side.

Vi står sammen med våre nordiske naboer, og vi står sammen med Polen, Latvia, Litauen og EU i fordømmelsen av Hviterussland og deres bruk av sårbare flyktninger som politisk pressmiddel. På et uformelt møte i FNs sikkerhetsråd 8. oktober kom Norge og flere andre land med kraftig kritikk av Hviterussland. Vi peker bl.a. på deres tilrettelegging av den pågående migrantstrømmen. Situasjonen viser et kynisk og brutalt regime med manglende respekt for menneskerettigheter. Regimet avviser alle oppfordringer til dialog for å finne en vei ut av denne krisen.

Vi vil fortsette å sette utviklingen i Hviterussland på dagsordenen i OSSE, FN og andre relevante fora, og vi vil koordinere vår politikk tett med andre europeiske land. Migrantkrisen og Hviterusslands mange andre kritikkverdige handlinger er også noe vi vil fortsette å ta opp direkte med hviterussiske myndigheter.

Europas grønne giv er et veikart for omstilling uten sidestykke. Europa skal kutte utslipp, Europa skal sikre verdiskaping, og Europa skal sikre trygge arbeidsplasser. Målet er altså et klimanøytralt Europa i 2050. Denne utviklingen blir avgjørende for Norge framover. Vi er direkte berørt gjennom EØS-samarbeidet og vår klimaavtale med EU og fordi EU rett og slett er vårt viktigste marked. Klima- og miljøministeren vil senere komme inn på dette i sitt innlegg. Jeg vil fokusere på mulighetene for økt verdiskaping gjennom den grønne given.

Vi står overfor en gjennomgripende omstilling av Europa, fra fossilt til fornybart. Det vil stille oss overfor store utfordringer, men vi har også mye som vi som land kan bringe til torgs. Få land har et bedre utgangspunkt for å lykkes enn oss, takket være vår tilgang på fornybar kraft, vår omstillingsevne, trepartssamarbeidet, den høye graden av tillit i det norske samfunn og ikke minst gjennom vår høye kompetanse. Vi driver fram lav- og nullutslippsteknologi i maritim sektor, vi har sterke fagmiljøer på havvind, vi leder an i karbonfangst og -lagring, og norske bedrifter leverer materiell og deler til batterier og til vindmøller.

Regjeringas plattform setter en tydelig kurs. Vi skal øke norsk eksport, og vi skal styrke arbeidet med næringsfremme. Utenriksstasjonene skal bidra til å utnytte de mulighetene som finnes til grønn vekst. Derfor øker vi budsjettet på dette området til neste år. Regjeringa vil også utvikle et strategisk industripartnerskap med EU. Det vil styrke våre muligheter til å skape arbeidsplasser i hele Norge, og det må skje i nært samarbeid med norsk næringsliv.

Som utenriksminister har jeg det overordnede ansvaret for hele dette EØS-samarbeidet, og jeg skal også bidra til helheten i norsk europapolitikk. Europas grønne giv vil stå sentralt i begge deler av dette arbeidet framover. Jeg ser fram til en god diskusjon med Stortingets europautvalg de neste årene om dette.

Spørsmålet om bærekraftig finans henger nært sammen med spørsmålet om Europas grønne omstilling. Finansnæringen har en veldig viktig rolle i omstillingen til en lavutslippsøkonomi. I EU er det satt i gang en omfattende utvikling av regelverket på dette området, og det skal legge til rette for at kapital dreies mot bærekraftige investeringer. Sentralt er systemet for å klassifisere bærekraftig økonomisk aktivitet. Det har et fremmedord som ikke alle kjenner til, men systemet for klassifisering av bærekraftig økonomisk aktivitet kalles altså taksonomi. Det skal definere hvilke aktiviteter som er i tråd med langsiktige klima- og miljømål.

Systemet blir operativt i EU 1. januar neste år, og det skal også videreutvikles over tid. De første kriteriene for bærekraftige aktiviteter ble vedtatt av Kommisjonen i juni i år, og de dekker aktiviteter i viktige norske næringer som bl.a. vannkraftproduksjon og maritim transport. Neste sett av kriterier er under utvikling og skal vedtas til våren, så dette kommer altså fortløpende, dvs. hvordan man skal lage et omfattende regelverk for bærekraftige investeringer.

I juli la Kommisjonen fram en ny strategi for bærekraftig finans, og den bygger videre på handlingsplanen fra 2018. Et av initiativene her er en europeisk standard for grønne obligasjoner. Dette skal bygge på det som kalles taksonomien, og kan bli viktig for norske aktører som bl.a. CICERO og for Det Norske Veritas. Regjeringa vil følge dette arbeidet i EU veldig tett, for det er viktig for norsk næringsliv. Vi vil også løpende gi innspill til Kommisjonen for å ivareta det som er norske interesser.

Så vil jeg orientere om en EØS-sak på finansområdet. Det står ikke på dagsordenen, men jeg håper at det er i orden at jeg nevner det likevel.

Europakommisjonen la i juli fram en pakke med forslag til nye regler for hvitvasking. Forslagene er oversendt Europaparlamentet og EU-rådet for behandling, og det vedtas sannsynligvis tidligst sommeren 2022. Pakken innebærer omfattende endringer i regelverket på dette området. Viktigst og mest omfattende er forslaget om å opprette et eget og nytt EU-byrå mot hvitvasking. Byrået skal samordne tilsyn og arbeidet i de finansielle etterretningsenhetene som tar imot rapporter om mistenkelige forhold, så tilsyn og etterretning for å avdekke er veldig viktig. Byrået skal også føre direkte tilsyn med aktører i privat sektor. Byrået skal dessuten kunne ilegge sanksjoner dersom det oppdages brudd på dette regelverket.

Forslagene reiser selvfølgelig flere spørsmål om forholdet til EØS-avtalen. Finansdepartementet sendte i forrige uke ut et innspill i en EU-høring. Der ble det tatt til orde for å beholde fleksibilitet for nasjonale løsninger. Det ble også uttrykt skepsis til direkte tilsyn på overnasjonalt nivå. Vi skal ivareta våre interesser på en tydelig måte i denne prosessen.

Nå kommer det et par sider med formaliteter som det er viktig at vi følger med på. Det gjelder at Europautvalget har bedt om en kort orientering om den skriftlige prosedyren som ble gjennomført fredag 26. november.

Prosedyren gjaldt innlemmelse av EØS-komitébeslutningen om endringer av protokoll 32 til EØS-avtalen. Den ble utsatt fra 19. november på grunn av interne prosesser på EU-sida. Norges deltakelse i EUs programmer gjør det nødvendig å endre protokoll 32. Protokollen omhandler finansregler for gjennomføring av artikkel 82.

For det første gjelder endringene våre innbetalinger for deltakelse i Horisont Europa og EUs ordning for sivil beredskap. Det handler altså om innbetalinger for deltakelse i Horisont Europa og EUs ordning for sivil beredskap. Endringene klargjør EØS- og EFTA-landenes finansielle bidrag til disse programmene. For øvrig viser jeg til Prop. 175 S for 2020–2021 og Prop. 180 S for 2020–2021 som ble behandlet i Stortinget i vår, som omhandlet dette. Der er det gjort rede for de økonomiske forpliktelsene som Norge inngår ved deltakelse i de to programmene som jeg nevnte.

For det andre er endringene knyttet til utbetaling av pågående programmer og prosjekter for programperioden 2014–2020 som følge av Storbritannias uttreden av EU. For det tredje fastsettes regler for finansielle bidrag til programmene dersom det skulle komme framtidige innmeldinger eller utmeldinger av EU. Til sist fastsettes det at finansregler for våre bidrag knyttet til deltakelse i budsjettgarantier skal fastsettes i særskilte bidragsavtaler. Dette er bl.a. aktuelt i forbindelse med deltakelse i EU-programmet InvestEU.

Det var viktig for Norge å innlemme EØS-komiteens beslutninger nå, for å rekke fristene for departementets budsjettarbeid. EØS-komiteens møte 10. desember ville være for sent. Derfor ble det gjennomført en skriftlig prosedyre for dette på fredag.

I vår ga Stortinget sitt forhåndssamtykke til at Norge deltar i elleve av EUs programmer for perioden 2021–2027. Ti av disse programmene er nå innlemmet i EØS-avtalen. InvestEU er foreløpig ikke innlemmet. Norge skal delta i deler av dette programmet. Prosessen med å avklare detaljene rundt norsk deltakelse pågår, og programmet vil bli innlemmet så snart prosessen er ferdigstilt.

Til slutt må jeg nevne WTOs tolvte ministerkonferanse. Den skulle funnet sted i Genève denne uka, men ble dessverre utsatt. Det skyldes ikke politiske problemer, men utviklingen av pandemien og restriksjoner ved innreise til Sveits. Det er synd at den konferansen måtte utsettes, men gitt den situasjonen som er oppstått, er det en riktig beslutning. Det er beklagelig at man ikke kan sluttføre de prosessene og vedtakene man hadde håpet på under denne ministerkonferansen. Med en omfattende dagsorden og komplekse problemstillinger var det ikke hensiktsmessig å gjennomføre konferansen digitalt. Tid og sted for når ministerkonferansen kan avholdes, må vurderes i lys av pandemiutviklingen.

Det var det jeg skulle si så langt.

Møtelederen: Fint, da er det mulig å stille spørsmål eller kommentere.

Ingjerd Schou (H): Takk til utenriksministeren for en grundig og god redegjørelse. Det er to forhold som jeg har tenkt å si litt om. Det første er å gi støtte til det som går på å holde tilbake EØS-midler til Ungarn, og at man fortsetter den linjen. Det er «money talks», og det har effekt. Det er et språk som Ungarn misliker, men som de skjønner. Jeg støtter at vi holder fanen litt høyt i de forhandlingene som skal fortsette om videre EØS-midler til organisasjoner som vi mener er rettmessige, uavhengige og ikke diktert av Ungarn.

Det andre gjelder det som skjer på grensen mellom Polen og Hviterussland – under overskriften: Hva kan vi gjøre mer? For drøyt to dager siden kom jeg fra møte i Europarådet og det som var en hastedebatt om det som skjer på grensen i Polen, og om situasjonen og forholdet til Hviterussland. Hviterussland er ikke med i Europarådet, men det er Polen.

Det er første gang jeg hører, i møte med parlamentarikere som er i posisjon, men særlig fra dem i opposisjon, at de er til de grader så urolige som det de er nå. De er livredd for at det skal falle en kule som ikke var ment å falle, og at det kan akselerere. Det er det ene. Det andre er at opposisjonen gir veldig uttrykk for at det håndteres annerledes i Polen enn i de baltiske statene, hvor posisjonen og opposisjonen har gått litt sammen for å samsnakke seg om hvordan man skal håndtere en så farlig situasjon. Det gjør man ikke i Polen. Der kjører opposisjonen, og opposisjonen vet i grunnen lite.

For å gi et bilde av det: Det sies fra vår rapportør på dette området at de er redd for at det i skogene rundt grenseområdene er høyre–høyre som er på jakt etter flyktninger som gjemmer seg der. Det de beskriver, er slettes ikke pent, for å si det sånn, og det er mange av disse historiene nå, bl.a. om en familie med fem barn. De ble lokket til og bodde i Tbilisi på hotell, det skulle være så greit, og de hadde brukt pengene sine på disse tingene. De var der et par dager og ble så transportert ut til grensen i lockdown. Kvinnen var gravid i sjette måned. Hun mistet barnet og dør nå på sykehus. Faren sitter igjen med fem unger der den yngste er tre år. Dette er bare et bilde på hvor eksplosivt det er.

Jeg synes det er bra at vår bistand skjer gjennom Frontex, men er det andre arenaer som regjeringen og utenriksministeren kan se at vi skulle ha brukt ytterligere med tanke på penger og midler? For dette er høyeksplosivt, det er nært oss, og det har store konsekvenser også for andre land. Vi har 2015 friskt i minne, og det er nok flere som vil banke på dørene, og som lures i dette området. Hvis dette hadde skjedd på andre kontinent, er det mulig at FN hadde hatt en annen og større rolle – hvis det hadde vært på det afrikanske kontinentet f.eks. – så mitt ringe spørsmål handler også litt om vi kan bruke våre europeiske allianser, men også FN i dette spørsmålet.

Hårek Elvenes (H): Takk for orienteringen. Jeg la merke til at under redegjørelsen i Stortinget forrige uke – og for så vidt også nå – har utenriksministeren vært veldig tydelig i å plassere ansvaret for situasjonen på Hviterussland, og det er for så vidt forståelig. Situasjonen på grensen minner også litt om det vi opplevde på grensen til Storskog for noen år siden. Kan det være grunn til å tro at andre stater står i et ledtog sammen med Lukasjenko i dette, eller kan vi med stor sannsynlighet anta at dette faktisk er en alenegang fra Hviterussland?

Lise Christoffersen (A): Takk for en grundig redegjørelse.

Jeg er helt enig i det som Ingjerd Schou sier om situasjonen når det gjelder Polen og Hviterussland, og jeg la merke til at utenriksministeren nevnte at Norge kommer til å samarbeide tett med andre i OSSE, FN og andre relevante fora. Da regner jeg med at Europarådet, ministerkomiteen og for så vidt parlamentarikerforsamlingen der, også er en viktig samarbeidspartner.

Når det gjelder det som Hårek Elvenes tok opp, husker jeg at like i forkant av situasjonen på Storskog hadde vi innført økonomiske sanksjoner, vi var på det sporet. Så sto det en bitte liten notis i Aftenposten som ingen kommenterte noe særlig, og der sto det at Russland hadde opphevd visumtvangen for syrere på gjennomreise. Å legge sammen to og to og få fire var ikke så vanskelig da, og så skjedde det på Storskog. Jeg tror nok kanskje at Hårek Elvenes har rett i at det i hvert fall er noen som snakker sammen, og da bør kanskje vår bekymring meldes til andre enn akkurat bare Hviterussland.

Så har jeg et spørsmål om det som utenriksministeren kalte taksonomi. I det bakgrunnsmaterialet vi fikk, ser det ut til at vannkraft fortsatt møter store hindringer i EU-systemet og ikke blir regnet som så grønt som vannkraft egentlig er. I hvert fall noen hevder at vannkraft pålegges sterkere krav enn andre energiformer, og så finnes det de som mener at det er motsatt, at vannkraft berører for mye av miljø og natur, og at det burde vært strengere krav. Jeg vet ikke om utenriksministeren har noen kommentarer til det, eller om det kanskje hører hjemme i neste bolk.

Så nevnte utenriksministeren at det jobbes med å utvikle kriterier for klassifisering, og det er ulike bransjer som er inne i bildet nå, bl.a. landbruk og skogbruk. I bakgrunnsmaterialet sto det at både Finland og Sverige nå er i ferd med å sette bremsene på for neste trinn, nettopp fordi Finland og Sverige er redd for hvordan dette faktisk kan ramme og ikke fremme skogbruket. Da lurer jeg på: Er dette noe som Norge også er med på? Jeg kommer jo fra Buskerud, et skogfylke hvor skog- og treindustri er viktig for det grønne skiftet.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg har et annet utgangspunkt. Vi hadde redegjørelsen i Stortinget forrige uke, og det var mye av den samme informasjonen som kom der.

Jeg har lyst til å utfordre ministeren litt – i motsetning til Ingjerd Schou. For når det gjelder Ungarn–Polen-konflikten, har vi en tendens til å se alt fra vårt eget synspunkt. Vi kunne sett for oss en situasjon hvor EU f.eks. sa at vi skulle slutte med oljeleting umiddelbart – vi ville sagt selvråderett. Om det gjelder å skyte ulv, ville vi sagt det samme. Om det gjelder jerv eller hval eller hva som helst, ville vi sagt at EU ikke skulle blande seg i det. Vi har en tendens til å se alt fra vår side. Nå må vi huske at Polen og Ungarn er land som er i en utviklingsprosess, og å presse på våre synspunkter og vår måte å se utviklingen på er umiddelbart selvsagt veldig provoserende for dem. Vi må ha to tanker i hodet samtidig og ikke presse land. Det kler oss ikke, og vi ville selv ikke akseptert å bli presset.

Når det gjelder situasjonen på grensen, vil jeg gjerne at utenriksministeren forsikrer oss om at vi ikke kommer til å ta imot noen av flyktningene som er på grensen der – at det ikke kommer et Merkel-tiltak som sier at vi skal fordele dem som er der, bare det ikke kommer flere. Det har vi opplevd tidligere.

Bruken av ordet «sårbar» er ganske spesiell, for disse har betalt inntil 5 000 dollar for å komme dit. Ja, de er sårbare når de er der de er nå, men de var i utgangspunktet ikke sårbare, sett i lys av at det er 50 millioner mennesker i verden som sulter. Det blir en underlig bruk av ord.

Så vil jeg også utfordre når det gjelder norske lønns- og arbeidsvilkår. Vi er enig i at det er fornuftig og at slik skal det være i Norge. Da aksepterer vi antakeligvis også at det f.eks. skal være utenlandske lønns- og arbeidsvilkår hvis en nordmann jobber ute. Igjen har vi en tendens til å se det fra vårt synspunkt – hva hvis man jobber i Frankrike og er nordmann, jobber i Polen, eller jobber i Ungarn for den saks skyld? Da må vi akseptere at det ikke er norske arbeids- og lønnsvilkår som gjelder der, for det vil presse deres lønns- og arbeidsvilkår i en annen retning enn det som er naturlig.

Vi har en tendens til å være veldig innadvendt, istedenfor å se utover og si at det kan hende at vi ikke har rett i alt vi holder på med.

Trine-Lise Sundnes (A): En del av oss fra EØS-/EFTA-delegasjonen traff statsråden i Brussel i forkant av det møtet hun hadde med EU. Noen av oss dro videre til Polen. I den forbindelse diskuterte vi med en rekke sivilsamfunnsaktører og også med presidenten for senatet og parlamentarikere i parlamentet og talspersoner fra ulike komiteer på området. I hovedsak da det gjaldt parlamentet, var det representanter fra PiS, lov og orden-partiet. Spørsmålet som vi reiste, handlet om rettsstatsprinsippet og om Polen oppfyller felleseuropeiske krav til uavhengighet i domstolsapparatet og med det også i sine domsavgivelser – et prinsipp som er anerkjent i alle europeiske grunnlover, så vel som artikkel 6 i Den europeiske menneskerettskonvensjon. Polske representanter for PiS er ganske tydelige på at polsk grunnlov har forrang, og i spørsmål om rettsstatsprinsippene og uavhengige domstoler, fikk vi fra sivilsamfunnsaktører orienteringer om at dommere som fremdeles avgir dommer i tråd med de europeiske verdiene, får bøter og blir replassert på en slik måte at hvis man den ene dagen jobber i Oslo, kan man få en telefon om at man dagen etter skal jobbe i Bergen – for å sette det inn i en norsk kontekst.

I tillegg til det tok vi opp spørsmålet knyttet til reproduktiv helse. Vi tok også opp grenseproblematikken knyttet til at journalister ikke får mulighet til å bevege seg 3 km inn i et belte langs grensen – disse skogene som det ble orientert om, hvor flyktninger gjemmer seg – og tilbakemeldinger på en rekke «push back»-metoder fra polske grensevakter, som ikke respekterte tilnærminger om behov for beskyttelse når de på grensen ba om det.

Det var i det hele tatt et litt spesielt møte med våre parlamentarikerkolleger fra lov og orden-partiet, hvor utsagn som «fake news» ble gjentatt, hvor regelrett løgn ble uttalt osv. Vi var vel ikke veldig imponert over etterretteligheten vi ble møtt med der.

Samtidig var en samlet EFTA-parlamentarikergruppe veldig tydelig i hva våre anbefalinger ville være til våre respektive regjeringer knyttet til anbefalinger eller ikke anbefalinger når det gjelder EØS-midlene. Dere skal selvfølgelig få en full rapport. Vi kom hjem på fredag kveld. Utviklingen i Polen er ikke særlig oppløftende.

Ola Elvestuen (V): Først må jeg bare si at vi støtter holdningen både når det gjelder EØS-midlene til Ungarn og også når det gjelder Polen. Dette er ikke bare vårt synspunkt, dette er felles europeiske verdier som må ligge til grunn for de forhandlingene vi skal inn i med både Ungarn og Polen. Det er det at vi ikke har kommet fram til en enighet som har vært problemet med Ungarn.

Så støtter vi også den felles europeiske holdningen overfor Hviterussland, og også for så vidt Russland som ligger bak dette. Samtidig må vi stille tydelige forventinger til Polen med tanke på hvordan de opptrer i grenseområdene, som man bl.a. var innom her, i en situasjon hvor Hviterussland først og fremst legger til rette for at det er migranter mer enn flyktninger som nå er langs grensen til Polen, Latvia og Litauen. Det var det.

Så har jeg et spørsmål og det gjelder noe utenriksministeren nevnte – det står også i Hurdalsplattformen – om at man ønsker et strategisk industrisamarbeid med EU. Da lurer jeg på om utenriksministeren kan si noe mer om hvordan man tenker det. Er det å ta inn flere ulike EU-direktiv og ta dem inn raskere? Er det å samarbeide? Nå er vi med i IPCEI Hydrogen. Er det å kunne være med i flere, på batterier eller andre? Eller handler dette først og fremst om å støtte norsk næringsliv, norske bedrifter og samarbeid i de ulike industrialliansene? Dette gjelder vel også på batterier og ulike områder. Går det an å si noe mer om hvordan man ser for seg et slikt samarbeid.

Møtelederen: Da er siste inntegnede på listen Åsmund Aukrust. Hvis det er noen flere som har spørsmål eller kommentarer, må de komme med det nå.

Åsmund Aukrust (A): Takk for en grundig gjennomgang på mange temaer. Jeg har en kommentar og et spørsmål.

Først kommentaren, og det er det viktigste: Gratulerer med dagen til utenriksministeren!

Så har jeg et spørsmål, og det gjelder det siste du var inne på, om WTO-møtet som er utsatt. Der har den norske regjeringen signalisert at man kunne gå lenger for unntak på patentrettighetene på vaksiner. Kunne utenriksministeren sagt noe om hva som er status for det nå internasjonalt, spesielt nå etter disse mutantene? Hva vil videre prosess bli nå som WTO-møtet blir utsatt?

Møtelederen: Jeg må innrømme at jeg var litt usikker på om dette var et fora der man sang bursdagssanger eller ikke, men det er fint at Aukrust tar ansvar og minner om at vi har en jubilant her i dag.

Da kan utenriksministeren få ordet til å svare på det som har kommet opp, og så får dere eventuelt tegne dere igjen hvis det er noe mer man ønsker svar på.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt: Tusen takk.

Takk for støtte til håndteringen av EØS-midlene til Ungarn. Jeg vil bare si at vi opplever at vi har veldig bred støtte for det også i EU, så vi står ikke alene i den prosessen.

Når det gjelder situasjonen på grensa, er jeg i og for seg enig med Christian Tybring-Gjedde som sier at de fleste av disse flyktningene ikke er sårbare mennesker. De har blitt lurt inn, fått visum og kjøpt billett, men de er sårbare når de har dratt fra Minsk og blir presset fram mot grensa. Da blir de fratatt penger, de møtes av aggressive vakter, som Ingjerd Schou redegjorde for, og da må vi klare å støtte opp under streng grensehåndhevelse, men samtidig beskytte de humanitære rettighetene til de menneskene som er på grensa. Det må vi snakke med Polen om, og der er det bevegelse på polsk side. Jeg hadde møte med kommisjonæren som har ansvar for dette da jeg var i Brussel i forrige uke, og vi har bidratt til hjelp gjennom samarbeid med myndighetene i Litauen. Det har vært helt konkret 2 500 senger, måltider for å sikre at de som nå er på grensa, får mat og et sted å sove. Begge de to hensynene skal vi ivareta.

Så synes jeg det er vanskelig å sammenlikne det som skjedde på Storskog, med det som skjer her. Vi ser nå, i hvert fall i Hviterussland, at dette er organisert gjennom hviterussiske myndigheter. De behandles godt i starten, men ikke når de kommer fram mot grensa. Det er viktig å huske på at situasjonen på Storskog løste vi i samarbeid med russiske myndigheter. Situasjonen i Hviterussland har ikke latt seg løse i samarbeid med hviterussiske myndigheter. Derfor er det vanskelig å sammenlikne den situasjonen vi står i i Hviterussland, med den vi så på Storskog for en del år tilbake, i 2015.

Hva kan vi gjøre? Det som nå gjennomføres fra EUs side, er bl.a. sanksjoner som går rett på de flyselskapene som selger enveisbilletter. De bør ha kunnskap nå om hva slags type salg av billetter dette egentlig handler om. Derfor innføres det sanksjoner direkte rettet mot de flyselskapene, og vi har sett at det er ganske effektivt. Samarbeid med de landene som de som kjøper billett, kommer fra, slik at de er klare til å ta imot en del av de menneskene som har dratt til Hviterussland, og også hindrer gjennom samtale om hvilken sårbar situasjon de har satt seg selv i ved å reise, er en viktig del av det vi kan gjøre.

Og så er det viktig å samarbeide om EUs yttergrense. Det som er regjeringas flyktningpolitikk, er at vi skal ta imot enkeltpersoner som individuelt er forfulgt, fra bl.a. Afghanistan, men også de som kommer fra flyktningleirer, og som er plukket ut i samarbeid med FN. Det er det som er grunnlaget for vår flyktningpolitikk. Det er ikke slik at de mest sårbare er de som kommer seg til grensa, selv om de blir sårbare når de er der, i hvert fall på grensa til Hviterussland nå.

Spørsmålene om skog og vannkraft, Lise Christoffersen, lurer jeg på om du skal ta med miljøvernministeren når han kommer. Det gjelder også spørsmålet fra Ola Elvestuen om det strategiske industrisamarbeidet. Det er mulig vi skulle satt opp et møte med Nærings- og fiskeridepartementet som kan redegjøre for programmene. Det jeg har ansvar for, er norsk næringsliv og å koble norsk næringsliv til det som er de ulike strategiene på dette området. Det er det jeg jobber aktivt med sammen med norske bedrifter, og som jeg har tatt opp når jeg har vært i Danmark og Sverige – at de i større grad kanskje har plukket ut noen satsingsområder hvor deres nasjonale bedrifter skal gå inn og kunne selge norsk kompetanse. Når det gjelder de konkrete programmene, foreslår jeg – dette kan lederen bestemme – at man innkaller de andre departementene for å redegjøre om dette.

Når det er snakk om hva Europa trenger, trenger de norsk vannkraft. De trenger også norsk gass. De dagene det ikke blåser og det er mangel på annen type nye energikilder, er man helt avhengig av de energileveransene som Norge kan komme med.

Når det gjelder det Tybring-Gjedde er inne på, at vi ikke ville godtatt diktat fra andre land, godtar vi det gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon. Vi godtar de beslutningene som blir fattet der. Det er det Polen sier de ikke skal, så der er det en forskjell. Det er også slik at nordmenn som jobber på bar i Paris, må godta franske arbeidsforhold. Det ligger til grunn for det felles europeiske arbeidsmarkedet. Norsk LO krever ikke egne tariffer for nordmenn som jobber i andre land. Det ligger til grunn at det er fagforeningene i de enkelte land som forhandler fram avtaler, ikke det landet man sendes fra.

Så er det veldig viktig det arbeidet som norske parlamentarikere gjør i samarbeid med parlamentarikere fra Polen og andre europeiske land for å sette rettsstat, menneskerettigheter og pressefrihet på dagsordenen. Det gjøres på en veldig systematisk måte. Derfor er jeg glad for det parlamentarikerbesøket. Det er viktig at Norge er gjenkjennelig og tydelig i disse spørsmålene, og også i spørsmål hvor det er uenighet mellom parlamentarikere. Det er ofte slik at når man deltar på europeisk arena, er det ofte mer legitimt å vise fram partipolitisk uenighet, for det blir forstått i en europeisk kontekst. Det kan være litt mer krevende. Det er fullt legitimt i andre land også, det må parlamentarikerne selv bestemme, men det er ofte lettere å oppfatte det i spørsmål hvor det er uenighet mellom de politiske partiene i Norge, når det løftes opp på den europeiske arena gjennom samarbeid med parlamentarikere. Det mener jeg også er viktig. Det blir kanskje ikke så lett forstått i andre land, men det kan ofte være en fordel å vise at man har ulike meninger mellom ulike politiske partier. I andre land er det kanskje ikke så stort meningsmangfold.

Hva skjer med WTO nå? Vi jobber videre med patentrettighetene for å få en løsning på det området. Norge har lederen av det rådet som jobber med et kompromiss på dette området. Vi forsøker å få løst denne saken nå. Jeg håper vi får innkalt til WTO så fort som mulig. Det som er viktig for Norge å si, er at vi vil fravike en del av disse patentrettighetene, men det viktigste å få på plass for å få flere vaksiner, er å få opp produksjonskapasiteten. Det er det viktigste, og at vi bidrar gjennom ulike finansieringssystemer til at Norge finansierer flere av vaksinene. Det bidrar til trygghet for oss alle at vi er med på å finansiere vaksinene.

Jeg tror jeg har svart på alt, sagt hva jeg ikke svarer på og hva andre statsråder eventuelt kan svare på.

Møtelederen: Er det noen som har ytterligere spørsmål eller kommentarer?

Nei, det er det ikke. Nå er det slik at Espen Barth Eide skal komme, men vi har fått beskjed om at han ikke vil være her før kl. 15. Det betyr at det nå blir en liten beinstrekk. Det går an å fylle på med litt kaffe eller hva man trenger.

Møtet avbrutt kl. 14.47.

-----

Møtet gjenopptatt kl. 14.55.

Sak nr. 3

Klima- og miljøministeren vil orientere om:

Norges klima- og miljøsamarbeid med EU Klima- og miljøområdet er en stor og viktig del av Norges samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen og klimaavtalen. Det pågår for tiden omfattende regelverksprosesser i EU som også blir viktig for Norges grønne omstilling.

Møtelederen: Da har Espen Barth Eide kommet. Det ble stilt noen spørsmål i stad, og det er fint om de spørsmålene blir stilt igjen etter statsrådens redegjørelse, slik at han får muligheten til å høre spørsmålene og svare på dem.

Statsråd Espen Barth Eide: Jeg skal redegjøre litt om Norges klima- og miljøsamarbeid med EU.

Jeg begynner med å si at klimatoppmøtet i Glasgow har tatt oss et ganske langt skritt i riktig retning, slik jeg ser det. I møte med kode rød for kloden ga møtet en tydelig marsjordre på at det å holde 1,5-gradersmålet i live nå er målestokken for alle lands klimaarbeid. Vi må møte klimakrisen med offensiv og målrettet handling, og vi må gjøre det nå. Verden trenger med dette en enda raskere overgang til fornybar energi, og vi må enda raskere komme dit at lavutslippsteknologier og -løsninger tas i bruk på alle samfunnsområder. For første gang i historien fikk vi et signal fra klimatoppmøtet om at kull må fases ned, og at ineffektive fossile subsidier må fases ut. Vi fikk et globalt gjennombrudd for regnskog med økt finansiering og forpliktelser om å stanse skogtap innen 2030. Både Norge og EU bidrar her.

Det må ikke herske noen tvil om at det blir svært krevende å nå 1,5-gradersmålet. Samtidig er det enighet om at det er mulig. Med et raskt grønt skifte følger også muligheter. Regjeringen vil ruste Norge slik at vi kan være med å tilby morgendagens løsninger som vil sikre utslippskutt både i Norge og internasjonalt. Vi ønsker å omstille økonomien slik at den blir stadig mer fornybar, sirkulær og bærekraftig. Utslippskutt og grønn omstilling vil bli drivere for ny vekst, eksport og jobbskaping, som igjen vil skape velferd og gi inntekter til fellesskapet framover, når verden for øvrig går over i en mer bærekraftig retning.

Denne grønne omstillingen i Norge henger svært tett sammen med EUs. EU er vårt viktigste marked og vår nærmeste partner på klima og miljø. EUs grønne giv er verdens mest ambisiøse og omfattende plan for å oversette Parisavtalen til handling. Nye og eksisterende virkemidler, på tvers av politikkområder, skrus nå kraftig til i EU for å følge opp den grønne given. Det utvikles politikk og regelverk i et omfang som vi knapt har sett maken til før. Dette skjer i et høyt tempo, for det haster å komme på rett kurs til 2050.

Europas grønne giv vil påvirke Norge og mye vil falle inn under EØS-avtalen. Det er derfor ekstra viktig å være tett på EU nå som vesentlige rammebetingelser er i støpeskjeen. Vi skal bruke handlingsrommet som vi har, til å påvirke EU i tråd med våre interesser og sørge for at vi henter det vi kan ut av det europeiske samarbeidet på dette feltet. Et eksempel er nyheten som kom i oktober om at norske aktører har fått en særdeles god uttelling av den såkalte Green Deal-utlysningen av forsknings- og innovasjonsmidler. Vi får svært mye igjen for de pengene vi legger inn i dette.

Regjeringen ønsker å videreføre dagens klimaavtale med EU, som hadde svært bred oppslutning i Stortinget. Med dette som utgangspunkt ønsker vi å styrke samarbeidet med EU i retning av et tettere og mer strategisk industrisamarbeid. Jeg har allerede hatt innledende kontakt med klimakommissær Frans Timmermans, altså EUs første visepresident og sjefen for EUs grønne giv, om Norges bidrag til Europas grønne giv og vil komme tilbake til hvordan vi tar dette samarbeidet videre. Jeg kan kanskje bare understreke at vi har tre bein allerede – vi har selve EØS-avtalen, vi har en omfattende klimaavtale og vi er deltaker i EUs kvotesystem ETS – og at en slik industriavtale vil komme i tillegg til det og blir det fjerde beinet på en slik stol.

Så vil jeg si litt om Klar for 55. Europas grønne giv har et 2050-perspektiv, men på veien til 2050 har EU satt seg et mellommål som er 2030. Dette er i tråd med Parisavtalen. Det var opprinnelig på 40 pst., men ble så forsterket i fjor til 55 pst. De viktigste klimapolitiske diskusjonene i Brussel akkurat nå handler om hvordan hele EUs regelverk kan bli såkalt Klar for 55, eller Fit for 55 i 2030. Kommisjonen la fram en pakke med flere lovforslag og andre initiativer i juli i år, som nå er til behandling i Rådet og Europaparlamentet. Man regner med halvannet til to år på å få alt dette på plass. Vi følger tett med på regelverksutviklingen fra norsk side. Gjennom klimaavtalen vi allerede har med EU, er Norge en del av hele EUs klimaregelverk fra i år og fram til 2030 – og ikke bare den delen som dekkes av EUs kvotehandelssystem, som vi har vært med på siden 2008. Et fortsatt klimasamarbeid med EU betyr at reviderte versjoner av EUs klimaregelverk vil bli gjeldende for Norge – gitt Stortingets samtykke.

Kommisjonen foreslår nå et økt ambisjonsnivå i kvotesystemet som setter et felleseuropeisk tak på utslippene fra industri, fossil kraftproduksjon, petroleum og luftfart. Det foreslås en rekke tekniske endringer. Industrien er spesielt opptatt av reglene for tildeling av vederlagsfrie kvoter, som skal hindre karbonlekkasje, hvor Kommisjonen legger opp til en innstramming. Dette er et regelverk som må ses i sammenheng med den foreslåtte CO2-grensejusteringsmekanismen, CBAM – dette kan alle like godt lære seg en gang for alle, dette kommer vi til å høre mye om i årene som kommer – altså en mekanisme som vil lage en form for økonomisk beskyttelsesmur rundt Europa mot produkter som importeres med særlig høye utslipp i produksjonen. CBAM pålegger importører av visse varer å betale for utslippskostnadene forbundet med framstillingen av disse. Her er tanken at virksomheter i sektorer som beskyttes av CBAM, altså denne grensejusteringsmekanismen, gradvis får redusert sin tildeling av vederlagsfrie kvoter etter hvert som CBAM fases inn.

Et annet viktig nytt grep er å innføre kvoteplikt på skipsfart. Forslaget omfatter utslipp fra skip over 5 000 brutto tonn. Hvis noen lurer på hvor mye det er, så er altså Kiel-fergen på 75 000 brutto tonn og de vanlige skipene til Hurtigruten på ca. 11 000 brutto tonn. Kvoteplikten skal ifølge forslaget knytte seg til 100 pst. av klimagassutslippene fra seilaser mellom havner i EU, og 50 pst. av utslippene fra seilaser mellom EU-havner og havner i tredjeland. Det legges opp til en trinnvis innfasing av kvoteplikten fram mot 100 pst. dekning i 2026, hvor det er rederiet eller ansvarlig selskap for skipet som er den kvotepliktige parten. Dette skal bidra til å omstille skipsfarten til lav- og nullutslipp og kan bidra til å redusere utslipp også fra innenriks sjøfart og fiske i Norge. Norge har allerede uttrykt tydelig støtte til denne delen av forslaget, og dette er også i tråd med det som skjer f.eks. fra Norges Rederiforbunds side.

Klar for 55-pakken inkluderer for øvrig nok et initiativ rettet mot skipsfart. FuelEU Maritime omfatter nye krav til skipsfartens energi- og drivstoffmiks, hvor formålet er å sikre en gradvis innfasing av fornybare energikilder og lavutslippsdrivstoff i marin sektor fram mot 2050. Regjeringen ser positivt på dette forslaget. Det er også lagt fram et initiativ for mer bærekraftig drivstoff i luftfarten, RefuelEU Aviation. Her har vi delt våre erfaringer med det norske omsettingskravet for biodrivstoff i luften, med fagfolk fra EUs medlemsland og luftfartsbransjen.

Kommisjonen foreslår å etablere et eget separat kvotesystem for veitrafikk og bygg med kvoteplikt med innføring i 2026. Det ønskes med dette å etablere en felleseuropeisk pris på utslipp fra disse sektorene, hvor det så langt har vist seg krevende å få kontroll på utslipp. Dette er for mange et kontroversielt forslag da dette vil ramme vanlige folks lommebøker, spesielt i medlemsland med lavere inntektsnivå. Det kobles derfor til etableringen av et nytt sosialt klimafond i EU.

Den såkalte innsatsfordelingsforordningen setter et felles europeisk tak på utslippene fra sektorer som faller utenfor kvotesystemet, slik som transport, jordbruk, avfall og bygg samt deler av industrien og petroleumssektoren. Her får medlemslandene nasjonale utslippsforpliktelser fordelt ut fra nasjonalt inntektsnivå. Land med høyest BNP per innbygger får høyest utslippsmål, samtidig som det fortsatt legges opp til visse fleksibiliteter i regelverket. Hvis forslaget slik det nå ligger, står seg, ligger det i kortene at Norge kan få et nasjonalt mål for ikke-kvotepliktig sektor på 50 pst.

Forslaget til revidert skog- og arealbruksregelverk har som formål å øke disse sektorenes samlede nettoopptak for hele EU til 310 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette er 85 millioner tonn høyere enn det opptaket som følger av dagens regelverk. Det økte ambisjonsnivået skal nås gjennom en trinnvis endring i regelverket:

For perioden 2021–2025 opprettholdes dagens regelverk med ganske minimale endringer. For perioden 2026–2030 foreslås det at landene tildeles nasjonale mål. Hvert land må opprettholde det gjennomsnittlige årlige opptaket som landet hadde i perioden 2016–2018, samt påta seg et økt opptak på toppen av dette, slik at EU i sum oppnår det økte målet om 310 millioner tonn i 2030. Forslaget utgjør en vesentlig forenkling i forhold til dagens regelverk. For øvrig foreslås det at dagens fleksibilitet mellom land innenfor systemet og mellom innsatsfordelingen av skog- og arealbrukssektoren i hovedsak videreføres i det nye regelverket, dog med noen innstramminger på sikt. Det er litt tidlig å si hva dette kan bety for Norge fram til 2030. Fra 2031 foreslås det å slå sammen jordbruk og skog- og arealbrukssektoren til en ny landsektoren som får et mål om klimanøytralitet innen 2035.

Pakken inneholder også en rekke forslag som blir fulgt opp av andre statsråder. Dette gjelder forordning om utslippskrav til kjøretøy og om infrastruktur for alternative energibærere i transportsektoren samt revideringer av effektiviseringsdirektivet og fornybardirektivet. Her er det godt samarbeid mellom departementene om oppfølging

For at EU skal nå klima- og miljømålene i 2030 og målene i EUs grønne giv, er det avgjørende å vri kapital til bærekraftige prosjekter og investeringer. Som utenriksministeren har redegjort for, gjør EU et omfattende arbeid nå på bærekraft i finansområdet for å bidra til å nå disse målene. Utviklingen av felleseuropeiske definisjoner på hva som er bærekraftig, den såkalte taksonomien, kan i denne sammenhengen bli svært viktig.

Så litt om sirkulærøkonomi og vekt på produkter. EU ser i økende grad klima i sammenheng med miljø og natur. Den sirkulære økonomien basert på en mer effektiv ressursbruk, hvor man reduserer presset på ressursene gjennom å gjøre produkter og verdikjeder mer bærekraftig hele livsløpet, er en viktig vei til å nå klimamålene og den grønne given.

Fokus rettes for det første på å få fram mer bærekraftige produkter med egenskaper som er designet slik at de passer inn i en sirkulær økonomi. Så mye som 80 pst. av et produkts miljøbelastning kan bli avgjort i selve designfasen. Tiltak og virkemidler rettes inn mot å fremme konkrete bærekraftsegenskaper, slik som lang levetid, reparerbarhet, gjenvinnbarhet, ombrukbarhet, minimumsinnhold av resirkulert råstoff i nye produkter osv., som fremmer mer sirkulære produksjons- og forbruksmønstre. For å få til dette legges det opp til en vesentlig utvidelse av det generelle regelverket for økodesign. Dagens økodesignregelverk er rettet mot energirelaterte produkter med vekt på energiforbruk, f.eks. i hvitevarer som brukes i husholdninger. Planen er å utvide direktivet til flere kategorier produkter og dekke flere egenskaper ved produktene slik at de kan levere på mål om økt bærekraft i bredt. Norge har spilt inn at vi støtter en utvidelse av direktivet langs disse linjer. Kommisjonens forslag til et styrket produktrammeverk ventes i mars. Dette vil bli et viktig initiativ som kan påvirke markedene vi opererer i i dag på sikt, og som vil gi oss bedre produkter på markedet også i Norge.

For det andre vil Kommisjonen styrke bærekraft i hele livsløpet på produkter på sju utvalgte nøkkelverdikjeder i den europeiske økonomien. For det første elektronikk og IKT-utstyr, så batterier og kjøretøy, emballasje, plast, tekstiler, byggevarer og til slutt mat, vann og næringsmidler.

Et forslag til nytt regelverk for batterier ble lagt fram allerede i desember i fjor og framholdes som en mal for innsatsen på de andre områdene. Her tar Kommisjonen et nytt grep i måten de jobber på. Nesten alle forhold som gjelder et produkt, håndteres her på en integrert måte gjennom samme prosess, selv om det i sak dekker over flere sektorregelverk. Formålet med dette regelverket er bredt og skal oppfylle flere mål på en gang. Det skal legge til rette for en felles europeisk batteriindustri basert på høye klima- og miljøstandarder, og gjennom det redusere Europas importavhengighet av metaller og andre viktige innsatsfaktorer. Det skal styrke EUs konkurransekraft globalt og samlet redusere klimagassutslippene og annen miljøbelastning ved økt effektivisering av transport- og energisektoren i Europa, som nå svært raskt beveger seg mot elektrisk transport. Der hvor batterier tidligere primært ble sett på som et avfallsproblem, ser man på hele livsløpet til batteriet. Nå skal det stilles krav i hele verdikjeden for produktet, fra råvareuttak til avfallsbehandling, og til ny bruk av gjenvunnet materiale som skal føres tilbake til verdikjeden. Reguleringen stiller også krav til kontroll med farlige kjemikalier, det totale karbonfotavtrykket til batterier samt forhold knyttet til batteriets ytelse og levetid. Produsenter av batterier forutsettes å ha oversikt over bærekraften i leveransekjedene sine i tråd med internasjonale prinsipper og aktsomhetskrav.

Produsenter av batterier pålegges å bruke en viss andel gjenvunnet råstoff i nye batterier. For å styrke etterspørselen er det foreslått bindende innkjøpskriterier for offentlige anskaffelser av batterier. Det følger også en rekke krav til dokumentasjon og merking av batterienes egenskaper og hvert batteri skal ha et unikt elektronisk pass. Alle markedsaktører skal ha tilgang til pålitelig informasjon om bærekraftsaspektene ved batteriet, såkalt grønnvasking. Udokumenterte påstander om at et produkt er såkalt grønt skal derved motvirkes. Norge har støttet hovedlinjen i forslag om nytt batteriregelverk. Med dette legger EU opp til en «race to the top» globalt, som vil legge grunnlag for ny batteriindustri i Europa basert på høye standarder.

Kommisjonen lanserte nylig, den 17. november, et forslag om et nytt regelverk for avskogingsfrie produkter og råvarer. Her fastsettes en rekke krav til omsettere og importører av soya, storfekjøtt, palmeolje, tømmer, kakao og kaffe og noen bearbeidede produkter som lær, sjokolade og møbler på det europeiske markedet. Dette er de varene omsatt på det europeiske markedet som har bidratt mest til global avskoging og skogforringelse. Regelverket vil gjelde varer produsert både innenfor og utenfor Europa. Formålet er å sikre at bare avskogingsfrie og lovlige produkter, altså i henhold til loven i opprinnelseslandet, er tillatt på EU-markedet. Området der varene er produsert, må ikke være avskoget etter 31. desember 2020. Disse kravene gjelder alle omsettere, uavhengig av størrelse.

EUs medlemsland vil være ansvarlig for gjennomføring og fastsetting av straffer, som kan omfatte bøter, beslagleggelse av ulovlige varer, inndragning av inntekter fra handelen deres samt midlertidig utestenging fra offentlige anskaffelser. Satellittbilder vil være en del av informasjonen som brukes til samsvarskontroller. Forpliktelse for operatører og myndigheter vil variere i henhold til risikonivået i produksjonen eller regionen.

Kommisjonen vil også samarbeide med partnerland for å håndtere avskoging og forringelse av skog. Det norske klima- og skoginitiativet er med og gjør Norge til en interessant dialogpartner for EU i dette arbeidet. Vi arrangerte bl.a. et webinar med Kommisjonen om det nye forslaget den 22. november. Norge har bidratt til å danne datagrunnlag og støtte opprinnelsen av nye overvåkingsverktøy som gjør det mulig å gjennomføre regelverket.

Helt til slutt litt om kjemikalier: Behovet for en ambisiøs kjemikaliepolitikk i Europa – og at vi er en del av den – understrekes av at miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer er en av de tre store, globale miljøutfordringene. Det er komplekse sammenhenger mellom forurensning, klimaendringer og tap av naturmangfold. Blant annet vet vi at klimaendringene forverrer effekten av forurensning fra miljøgifter, og at forurensning er en av driverne for tap av naturmangfold. Norske myndigheter har vært svært aktive i det europeiske samarbeidet under de mange kjemikalieregelverkene siden EØS-avtalen ble inngått. Gjennom deltakelse i videreutvikling av regelverkene har vi stor påvirkningsmulighet. Norge har utarbeidet grunnlaget for og fått gjennomslag for mange forbud mot og andre reguleringer av miljøgifter i EU.

En annen arena for påvirkning er nettverket av europeiske miljøministre, som samarbeider om en fortsatt ambisiøs kjemikaliepolitikk. Gruppen har bl.a. jobbet for å få på plass en strategi for giftfritt miljø i EU. Kommisjonens kjemikaliestrategi for bærekraft kom i fjor og svarer godt på de nordiske miljømålene.

Kjemikaliestrategien er en sentral del av den grønne given. Strategien skal bidra til en bedre beskyttelse av Europas innbyggere og miljø, med mål om et giftfritt miljø. Dette er også grunnleggende for den sirkulære økonomien, der vi er avhengig av å sikre at de farligste stoffene tas ut av kretsløpet, nettopp fordi flere produkter skal gjenvinnes til nye produkter.

I oppfølgingen av kjemikaliestrategien skal de europeiske kjemikalieregelverkene forenkles og styrkes, og det kommer svært mange endringer nå som vil gjelde også i Norge. Viktige tiltak er å fase ut de mest skadelige helse- og miljøfarlige stoffene raskere. Et eksempel er alle perfluorerte stoffer – PFAS-er skal bli samlet i et arbeid som forberedes av norske miljømyndigheter i samarbeid med fire andre land. Det legges også stor vekt på beskyttelse av forbrukere. Samarbeidet mellom ulike sektormyndigheter skal bedres. Regelverksendringer og andre tiltak under kjemikaliestrategien krever omstilling også hos norske virksomheter. Investeringer og innovasjon er nødvendig for å sikre overgangen til trygge og bærekraftige prosesser og produkter samtidig som det skal gi grunnlag for økonomisk vekst.

Norge har også en lang tradisjon for å arbeide for globale reguleringer på kjemikalieområdet. Her igjen er EU vår nærmeste allierte. I kraft av EØS-områdets økonomiske vekt og størrelse er vårt felles regelverk også med på å sette globale standarder der de globale konvensjonene fortsatt er fragmenterte.

Med andre ord jobber EU nå med store, omfattende pakker som blir svært viktige for Norges grønne omstilling. Det vil ta noen år før de ulike regelverkene er endelig vedtatt i EU, og til vi på vanlig måte skal vurdere EØS-relevansen av det som vedtas. I mellomtiden vil vi stå oss på å følge nøye med for å fremme norske interesser og bidra med kunnskap og erfaringer og styrke Norges rolle som en strategisk partner i Europas grønne skifte.

Helt til slutt har jeg lyst til å legge til at jeg tror vi trygt kan legge til grunn at mye av dette regelverket kommer til å bli gullstandarden også for andre land etter hvert som de skal prøve å omsette Parisavtalens mål og andre miljømål til praktisk handling. Så det er i veldig stor grad denne veien det nå bærer.

Møtelederen: Takk.

Jeg tenker vi kan starte med et par av spørsmålene fra forrige runde. Det var i hvert fall Lise Christoffersen og Ola Elvestuen, og jeg har også Lundteigen. Vi har en tidsramme fram til kl. 15.30, så jeg ber om at spørsmålene stilles på en effektiv måte, sånn at vi også får tid til svar fra statsråden. Vær så god, Lise Christoffersen.

Lise Christoffersen (A): Takk for redegjørelsen.

Statsråden sa at mye nå er i støpeskjea. I det forrige innlegget, fra utenriksministeren, ble det snakket bl.a. om taksonomi og om klassifisering av vannkraft, som tydeligvis er under diskusjon, og hvor EU legger litt brems på det med vannkraft.

Så har vi også sett i bakgrunnsmaterialet at når det gjelder skogbruk, bremser Finland og Sverige på en del av den regelverksutviklingen som skjer nå, og spørsmålet var: Er Norge også med på det? For skogbruk og treindustri er jo en viktig del av det grønne skiftet i Norge.

Så hadde jeg to kjappe til: Industri 4.0 er viktig for norsk industri. Det er kanskje ikke egentlig en del av et strategisk samarbeidsområde, det er jo mer preg av konkurranse mellom oss og en del andre land nå om utvikling av det. Så et kort spørsmål: Når det gjelder atomkraft, begynner en del å presse på for det. Hva er Norges posisjon i så måte?

Ola Elvestuen (V): Takk for redegjørelsen.

Det er veldig bra at man er så tydelig med hensyn til å følge opp klimaavtalen med EU og Klar for 55 – på alle områder, også det som går på skog- og arealbruk og de forskjellige delene hvor det kommer mye regelverk.

Det jeg hadde spørsmål om i stad, var egentlig det som står i Hurdalsplattformen om strategisk industrisamarbeid med EU. Statsråden sa også litt om det. Da lurer jeg på om det går an å si noe mer om hvordan det skal utvikles. Vil det være noe mer enn at man har flere og raskere implementeringer av direktiver? Nå er vi en del av IPCEI Hydrogen – er det å gå inn i andre av disse samarbeidsforaene, eller blir det først og fremst å støtte opp under norsk næringsliv som er en del av disse ulike industrialliansene som er der allerede i dag?

Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk for innledningen.

Strømmarkedet gir noen ekstreme utslag. For første gang får vi i dag importert strøm fra gasskraftverk i Nederland. Tyskland skal utfase atomproduksjonen sin – 4 000 MW i år, 4 000 MW neste år. Det er enorme energimengder, over 60 TWh. Kunne statsråden drøfte litt hva som blir konsekvensene av bare den ene endringen for de norske strømprisene framover?

Det andre er at det er interessant at en har gått fra å se på jord og skog separat til å se på landbruk som en enhet. Det vil bety at det blir veldig viktig hva slags jordbruk vi har, og hva slags skogskjøtsel vi har. Hvis jord- og skogskjøtsel da fører til at fotosyntesen blir bedre ivaretatt, sånn at vi kan produsere større fornybare karbonmengder i det, er det fordelaktig. Da er spørsmålet mitt om betaling for denne klimajobben. Hvilken betaling er det lagt opp til for å få et privatøkonomisk insitament til at det skal lønne seg å gjennomføre et sånt økt opptak gjennom en bedre plantekultur, en bedre skogskjøtsel? Det må jo være helt essensielt for at dette skal bli noe mer enn planer.

Nikolai Astrup (H): Takk for innledningen.

Noen raske spørsmål: Karbontoll ble nevnt. Vil det få noen konsekvenser for vår CO2-kompensasjonsordning for industrien? Og i så fall: Når og på hvilken måte?

Så et spørsmål om klassifisering av ulike energikilder: Det er mulig at jeg nå ikke har fulgt godt nok med, men er det slik at EU nå klassifiserer blått hydrogen som en grønn energibærer? Og hva er status for norsk gass i dette bildet? Det var vel noen rykter om at det kom noen beslutninger i forrige uke, men jeg er ikke helt sikker på svaret på det.

Så nevnte statsråden dette med skipsfart, og der jobbes det også i IMO. Kan statsråden si noe om hvorvidt det er sammenheng mellom det som gjøres i EU på skip over 5 000 bruttotonn, og det som rederinæringen jobber for å få til i IMO, eventuelt om vi risikerer at det blir et lappeteppe av litt ulike regimer, og hvordan vi da skal forholde oss til det? For rederinæringen vil gjerne ha en global CO2-avgift, mens EU jo går litt foran. Er det mulig å kombinere disse regimene på en fornuftig måte for både klimaet og næringen?

Møtelederen: Da er det sist inntegnede – Lars Haltbrekken, vær så god.

Lars Haltbrekken (SV): Spørsmålet mitt har blitt stilt.

Statsråd Espen Barth Eide: Til Lise Christoffersen først: Når det gjelder taksonomi og vannkraft, var det en ganske aktiv innsats fra norsk side i fjor, også fra Småkraftforeninga og flere norske aktører og den daværende regjering, som gjorde at det regelverket ble noe bedre sett med norske øyne. Men det er fortsatt en problemstilling som går på at hvis man skulle bygge et nytt stort vannkraftverk i dag, slik som de store på 1960-, 1970- og 1980-tallet, er det klart at det er et betydelig naturinngrep som må regnes inn på minussiden før man får plussiden, nemlig mange år etterpå med ren strøm. Så når det gjelder det regnestykket, er det en grunn til at EU ikke ser på det som så naturvennlig som en del andre tiltak.

Fordelen for Norge er at de tiltakene har skjedd, den store utviklingen har skjedd. Så vi har vært opptatt av å understreke at videre utvikling, f.eks. oppgradering av eksisterende anlegg inne i fjellet og slike mindre justeringer, er noe helt annet enn om man skulle begynne å regne på hele naturinngrepet fra dag én. Så jeg mener at det i hvert fall har vært en forbedring. Meg bekjent er ikke alle spørsmål endelig løst, men jeg tror det har gått bedre med tanke på norske vannkraftinteresser, sett med norske øyne. Slik jeg har forstått det nå, er mye av dette ikke avklart.

Når det gjelder skogbruk, var det da vi inngikk klimaavtalen med EU, også noen utestående spørsmål, som senere ble avklart, og de ble vel i og for seg avklart på en måte som skogeierne var mer fornøyd med enn det de hadde fryktet. Men det er en pågående diskusjon, og jeg kjenner godt til at Sverige og Finland som store skognasjoner mener en del om det. Der er det slik at sist vi var inne i det, hadde vi vel synspunkter som lå ganske nært opptil det de hadde, men jeg er ikke kjent med om det har skjedd noe mer. Det har ikke vært noen ny diskusjon om det de siste seks ukene, i hvert fall, som jeg er klar over.

Så er jeg veldig enig i at Industri 4.0 definitivt er en del av dette. Hele ideen med Europas grønne giv er egentlig tre agendaer som faller sammen. Det er den grønne given, altså omstillingen til mer klima- og natur- og bærekraftvennlig produksjon, det er digital agenda, og det er strategisk autonomi, altså mer kontroll over råvarer og innsatsfaktorer og kjerneteknologier i Europa. De tre til sammen er i veldig stor grad sammenfallende med det som kalles enten den fjerde industrielle revolusjon eller Industri 4.0. Så jeg mener at det som skjer der, bl.a. på Kongsberg, i Buskerud, er ting som passer godt inn i denne industrisatsingen i Europa.

Når det gjelder atomkraft, har ikke regjeringen noe sterkt syn på det, annet enn at vi ikke har noen planer om å bygge atomkraft i Norge. Men jeg tror det er rimelig å si såpass som at det er uheldig om flere land faser ut atomkraft, i hvert fall før et fornybart system er på plass. Jeg for min del vil i hvert fall si at jeg håper at Finland og Frankrike og andre land med betydelig innslag av atomkraft fortsetter med det, siden de allerede har verdikjeder på plass og ikke da risikerer at man går over til mer fossile løsninger. Dette er ikke noe syn som Norge har hatt et veldig uttrykt standpunkt på, men det vil i hvert fall være min refleksjon som klima- og miljøminister. Noe helt annet er om det er lurt å investere i ny atomkraft nå, gitt at det tross alt er en ganske dyr kraftform, selv om den er utslippsfri, og den drar på seg en veldig lang verdikjede framover med å ta sikkert vare på atombrensel og slikt.

Til Elvestuen: For det første: Det er i hvert fall de tingene du nevner, altså mer aktiv bruk av IPCEI og de ordningene der, men den dialogen vi så vidt har initiert med Timmermans og Kommisjonen, er en samtale om å få Norge enda tettere inn i industrivekstplanene, altså at vi i større grad blir sett på som på innsiden av det strategiske løftet som skjer nå. For det som er ganske fascinerende, er å se hvordan EU nå tenker mye mer i retning av rettede investeringer, målrettet bruk av forskning og utvikling og innovasjon og slikt. Vi tror rett og slett at det er lurt for norske egeninteresser, norske bedrifter å være tyngst mulig inne i det. Formene på det må vi utrede i samråd med EU-kommisjonen, men vi tror det er mer å hente på å koble oss enda tettere på, og at det også vil være bra for EU selv. Det må være inngangen for oss.

Dette ble også litt inspirert av den litt kinkige saken vi har gående nå om batteritoll, hvor det har vist seg at en utilsiktet effekt av brexit-avtalen er at man nå pålegger toll på biler som skal handles mellom EU og Storbritannia, hvor mer enn 10 pst. av verdien på bilen er produsert utenfor Europa eller Storbritannia. Det vil fort ramme norske batteriprodusenter som vil inn i den verdikjeden. Så litt av inspirasjonen her var å se om man kunne finne en inngang her. Den ideelle løsningen på det hadde jo vært å bli med i EUs tollunion, men det har regjeringen ingen planer om, bare så det er slått fast, og da må man se om det finnes noen andre løsninger som kan ivareta noe av dette.

Så til Lundteigens gode og viktige spørsmål: Denne sammenslåingen jeg snakket om, er fra 2035. For ordens skyld: Det er fem år etter at vår nåværende klimaavtale med EU går ut. Vi vil lenge før det ha bestemt om vi lager en ny, men det er altså utenfor perioden for vårt nåværende samarbeid, som er avgrenset til 2030. Men det er definitivt noe det er lurt å følge nærmere med på. Jeg for min del er i hvert fall enig i at skal man sørge for en slik overgang til mer bærekraftig forvaltning av både skog- og landbruk, må det komme med støtteordninger og med både vridning og innretning på hvordan man støtter opp om det og gjør det mulig. Det kan være både teknologiutvikling og insentiver til landbruk og skog. Jeg tror ikke det ligger en ferdig pakke på hvordan det skal løses, men som i Norge har man i Common Agricultural Policy ganske betydelige støtteordninger, så jeg regner med at EU vil se på hvordan de kan vri det i retning av å gjøre det privatøkonomisk lønnsomt – som Lundteigen spurte om – nettopp å gjøre de tingene som også er bra for klima og miljø. Det blir det viktig å følge med på, og det har jeg faktisk sterke ambisjoner om å følge nøye med på, sammen med landbruks- og matministeren.

Når det gjelder strømsystemet: Nå kommer det en ny tysk regjering. Den er ikke på plass ennå, men den har levert en meget grundig regjeringsplattform, som jeg vil anbefale alle å lese. Det er bare 180 sider, men den er enda grundigere enn Hurdalsplattformen og har nesten like høy litterær verdi. Den sier ganske mye om dette, en massiv utbygging av fornybar. Så sier den – veldig interessant for Norge – at de erkjenner at på veien til et helt fornybart system vil de faktisk ha bruk for mer, ikke mindre, gass, så de kommer til å måtte bygge flere gasskraftverk for å fase ut kull raskere, for de vil fase ut kull innen 2030, ikke 2038, og at de gasskraftverkene skal bygges slik at de lenger fram kan bruke hydrogen eller andre former for rene løsninger.

Det går også litt inn på Astrups viktige spørsmål. Jeg tror at det er en slags erkjennelse som har dukket opp i Europa den siste tiden, gjennom den energikrisen vi nå har, at det vil ta lenger tid å komme ut av gass, og at gass enn så lenge erstatter andre og verre fossile kilder, selv om man har en langsiktig plan om at gassen enten må bort eller må bli hydrogen på veien. Så det er vel litt av svaret på det. Jeg tror vi skal ta inn over oss at denne energikrisen i Europa kommer til å vare en stund – ikke for alltid, men en del måneder. Det er smertefullt for mange, ikke minst for dem som betaler aller mest, som er folk på kontinentet, men også for oss.

Da var jeg innom ett av Astrups spørsmål, men det var to andre også.

Når det gjelder hydrogen: Meg bekjent er ikke EU ferdig med den diskusjonen om hvorvidt blått hydrogen klassifiseres som rent. Mitt syn og Norges syn er at det bør det bli. Så lenge vi kan dokumentere at det er klimamessig og økonomisk bærekraftig, kan konvertering av naturgass til rent hydrogen være en klimaløser som kan forskyve andre løsninger – bra for klimaet, bra for Europa, bra for å få restverdien ut av norsk gass. Det kommer vi til å fortsette å jobbe for, for det tror vi på. Så er det litt opp til oss å dokumentere at det faktisk er mulig å produsere med så lave utslipp som vi mener, og her har vi med oss f.eks. SINTEF og NTNU, slik at ikke bare industrien, men også våre fremste fagmiljøer mener at svaret på det er ja, det går an. Men det er en diskusjon vi skal ha.

Så til CBAM, grensejusteringsmekanismen: Den ideen som vel er ganske uangripelig, er at når den er fullt på plass, må man fase ut de virkemidlene den skal erstatte, for tanken her er at mens man tidligere brukte frikvoter og CO2-kompensasjon for å hjelpe industrien mot konkurranse fra f.eks. Asia, skal nå asiater og andre få betale selv, altså at man flytter ansvaret over til dem. Det er det vel i og for seg ingen som er uenig i. Spørsmålet er når det ene går ned og det andre går opp. Det som norsk industri har vært veldig aktiv på, sammen med industrimiljøene i Europa, er at man ikke faser ut dagens ordninger før man ser konturen av de nye. Samtidig kan man ikke se for seg at WTO vil akseptere at man har begge deler, for det blir en slags dobbel subsidie. Den fortsatt relativt nye generaldirektøren i WTO har sagt at hun ikke ser noe egentlig prinsipielt i veien for en grensejusteringsmekanisme, men den kan ikke supplere andre ordninger med samme formål. Dette er ikke noe som skal avgjøres nå, ingenting endrer seg før 2026 og etter det, men diskusjonen skjer nå, så det er en diskusjon vi trenger å være tungt inne i.

Dette lå ikke i spørsmålet, men kanskje noen andre lurer på det, så jeg tar det fort likevel: Denne grensetollen vil ikke ramme oss, for vi er innenfor ETS. Så det vil ikke ramme oss på den måten, men det kunne eventuelt bety at man mistet adgangen til CO2-kompensasjon, eller frikvoter, en gang i framtiden, så det er en viktig diskusjon å følge med på.

Til slutt det siste fra Astrup, et veldig sentralt og viktig spørsmål om IMO versus EU: Det er slik at EU går litt i front, fordi det tar tid i IMO. Vi jobber for å få den mest mulig effektive løsningen i IMO, som uansett blir en avgift – enten blir det en avgift, eller så blir det en avgift som blir en funksjon av et kvotesystem, som derved har en pris. Der er vi litt åpne med tanke på hvilket utfall det skal bli. Det viktigste er at det må være kompatibelt med målet om nullutslipp fra 2050. Så den ordningen som tar oss fortest dit, og som det blir enighet om, er det våre forhandlere jobber for. Vi har hovedfokus inn mot et kvotesystem, slik at antall kvoter etter hvert går mot null, men et alternativ er selvfølgelig et avgiftssystem. Det tar vi gjerne en fortsatt dialog med Stortinget om når det nærmer seg noe, men jeg tror neste beslutningspunkt er i 2023, så fram til det er det forhandlinger.

Da tror jeg at jeg har svart på spørsmålene. Det er i hvert fall min konklusjon.

Møtelederen: Jeg håper alle opplever at de har fått svar, for nå er vi to minutter på overtid. Da håper jeg også at ingen har noe til Eventuelt.

Sak nr. 4

Eventuelt

Møtelederen: Ingen har noe til Eventuelt.

Da kan vi heve møtet. Takk for nå.

Møtet hevet kl. 15.32.