Statsråd Lubna Boby Jaffery: God morgen, alle sammen. Det er veldig hyggelig å få lov til å komme hit for å snakke om aktuelle EØS-saker på Kultur- og likestillingsdepartementets område.

Jeg kommer til å snakke mest om opphavsrett, men vil helt til slutt også si litt om medie- og likestillingsfeltet.

Den 8. desember i fjor vedtok EØS-komiteen at to nye opphavsrettsdirektiver skal tas inn i EØS-avtalen, selvsagt med forbehold om Stortingets samtykke. Det gjelder nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet. Dette er to direktiver som kommer til å bli viktig for kunstnerøkonomien og for kunstnernes hverdag og store deler av kultursektoren. Kunstnernes rettigheter styrkes på flere områder, og spesielt gjelder dette i møte med ny teknologi og grensekryssende tjenester.

Kulturprodukter både skapes og brukes over landegrenser. Det er derfor viktig at vi får på plass samme reguleringen som i EU. Jeg mener direktivene sikrer en bedre balanse i reguleringen. I Norge reguleres opphavsrett av åndsverkloven. En grunntanke med loven er at opphavsretten skal stimulere til kreativ produksjon og nye kulturprodukter i samfunnet. Åndsverkloven er dermed både en kulturlov og en viktig næringslov. Regulering av opphavsrett er i stor grad harmonisert på EU-nivå gjennom EØS-avtalen, for dette har også virkning hos oss. Norge har allerede gjennomført tolv rettsakter på dette området.

Den teknologiske utviklingen gjør også at reguleringene må oppdateres. I 2015 lanserte Europakommisjonen en strategi for et digitalt indre marked, DSM-strategien. Både nett- og videresendingsdirektivet og digitalmarkedsdirektivet ble vedtatt i 2019, som en oppfølging av denne strategien. Begge direktivene krever endringer i åndsverkloven. Et forslag til gjennomføring er nå på høring, og høringsfristen er 15. mars, og alle berørte aktører får anledning til å uttale seg om forslaget.

Nett- og videresendingsdirektivet regulerer opphavsrettslige spørsmål i forbindelse med distribusjon av radio- og fjernsynsprogrammer. Direktivet skal gjøre det lettere å klarere beskyttet materiale i slike programmer. Formålet er å øke tilgangen til kringkastingsprogrammer fra andre EØS-land, samtidig som rettighetshaverne skal sikres betaling. Direktivet inneholder veldig tekniske regler. I hovedsak vil det være kringkastere, tv-distributører og rettighetshaverorganisasjoner som blir berørt, og som kommer til å ha meninger om dette i høringen.

Jeg vil nå si litt om digitalmarkedsdirektivet. Dette direktivet er i hovedrettsakten på opphavsrettsområdet under DSM-paraplyen.

Digitalmarkedsdirektivet, eller DSM-direktivet som det også blir kalt, inneholder de mest omfattende samlede endringene i EUs opphavsrettsregulering på nesten 20 år. Formålet er mer harmonisering av reglene om opphavsrett i det indre markedet. Direktivet berører flere sider av digital og grensekryssende bruk av beskyttet materiale.

Bestemmelsen som kanskje har fått størst oppmerksomhet, er artikkel 17 om plattformansvaret. Store tech-selskaper som formidler brukertilpasset innhold, som f.eks. YouTube og Instagram, pålegges her et større ansvar for å klarere innholdet med rettighetshaverne. Dette ansvaret har det tidligere vært usikkerhet om.

Formålet med bestemmelsen er å lukke det såkalte verdigapet, tap rettighetshavere påføres når delingsplattformer gjør verk tilgjengelig uten å betale for innholdet. Dette er en viktig bestemmelse, og jeg vet at norske rettighetshavere har store forventninger til denne reguleringen. Håpet er at vi skal få se økte betalingsstrømmer fra teknologigigantene til rettighetshaverne.

I direktivet er det også flere kontraktsbestemmelser. Disse tar sikte på å styrke rettighetshavernes posisjon ved forhandlinger om bruk av rettigheter. Blant annet innføres det en opplysningsplikt om bruk og en rett til å kreve avtalejustering hvis bruken viser seg til å bli mer lønnsom enn forventet.

Videre gis opphaver en rett til å si opp avtalen dersom rettighetene ikke brukes innen rimelig tid. I tillegg inneholder direktivet bl.a. regler om bruk i undervisning, i arkiv, i bibliotek- og museumssektoren, regler om avtalelisens, enerett for pressepublikasjoner og alternativ tvisteløsning. Overordnet er det rettighetshaversiden som kommer styrket ut gjennom bestemmelsene i direktivet.

Reguleringen av opphavsrett skal balansere mellom rettighetshavernes interesser på den ene siden og brukerne og samfunnets interesser på den andre. Et eksempel på hvor denne spenningen kommer til syne og hvor det har vært litt debatt også i Norge, er at artiklene 3 og 4 om såkalt tekst- og datautvinning. Disse bestemmelsene vil bl.a. kunne få betydning for opptrening av kunstig intelligens. For forskningsformål blir det en vid adgang til å bruke beskyttet materiale, mens det for kommersielle formål kreves at rettighetshaverne ikke har nedlagt forbud. Man kan altså reservere seg. Blant rettighetshavere er det en bekymring for hvordan en slik reservasjonsrett skal fungere i praksis. Jeg regner med at vi kommer til å få belyst disse problemstillingene nærmere i høringen.

I forslaget som nå er på høring, behandles også andre saker. Blant annet gjelder det oppfølging av anmodningsvedtakene, som Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av ny åndsverklov, i 2018. Alle disse vedtakene har berøringspunkter med digitalmarkedsdirektivet. Samlet sett er det et omfattende høringsnotat. Dere må gjerne lese det – det er på nærmere 400 sider.

Etter høringen vil det bli utarbeidet en Prop. LS, og denne planlegger vi skal fremmes våren 2025.

Så vil jeg også si noe om to EØS-rettsakter på medieområdet – endringsdirektivet til direktivet om audiovisuelle medietjenester og forordningen om mediefrihet. Direktivet om audiovisuelle medietjenester, også kjent som AMT-direktivet, regulerer innhold og markedsføring i fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Gjennom endringsdirektivet fra 2018 oppdateres reglene i AMT-direktivet. Det inneholder mange nye regler, bl.a. skjerpede krav til universell utforming av programmer. Disse er også en mulighet for å kreve at tilbydere av audiovisuelle medietjenester som f.eks. strømmeselskaper, bidrar økonomisk til audiovisuelle produksjoner, også kjent som medfinansiering. Endringsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen, med forbehold om Stortingets samtykke. Regjeringen vil så snart som mulig legge fram en proposisjon med forslag til gjennomføring.

En avgjørende forutsetning for demokratiet i Europa, er uavhengige og frie medier. EU har derfor de siste årene økt sine aktiviteter på mediefeltet og tilgrensende områder. Et viktig initiativ er EUs forordning om mediefrihet, også kjent som European Media Freedom Act, som det i desember i fjor ble oppnådd enighet om. Formålet med forordningen er å sikre mediemangfold og medienes uavhengighet. Det er ventet at forordningen blir formelt vedtatt i løpet av våren, og forordningen vil deretter blir vurdert for mulig innlemmelse i EØS-avtalen.

Helt til slutt vil jeg kort nevne noen EØS-saker på likestillingsområdet. Det er et mål for regjeringen å styrke den universelle utformingen av samfunnet. Tilgjengelighetsdirektivet fra 2019 skal bidra til å sikre eldre og personer med funksjonsnedsettelser tilgang til flere varer og tjenester. Direktivet innebærer felles europeiske rammer på dette området, og dette er et viktig steg i riktig retning for Europa. Et forslag til gjennomføring ble sendt på høring i 2021. Prosessen med innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen er stilt i bero i påvente av Island og Liechtenstein.

Regjeringen skal føre en offensiv likestillingspolitikk. Likelønn handler i stort om økonomisk uavhengighet og frihet. Jeg er derfor glad for at EU i mai i fjor fikk vedtatt et likelønnsdirektiv med felleseuropeiske krav. Dette vil bidra til lik praktisering av nøkkelbegreper for likelønn i Europa. Regelverket i Norge er i stor grad i tråd med de kravene som stilles i direktivet. Vi vurderer nå hvordan saken skal følges opp videre, og foreløpig er ikke direktivet innlemmet i EØS-avtalen.

Vi følger også tett EUs arbeid med et direktiv om å styrke håndhevingsorganene for likestilling og ikke-diskriminering. Det å ha et reelt alternativ til domstolsbehandling i diskrimineringssaker er viktig.

Gode Europautvalg – dette var et godt innblikk i aktuelle EØS-saker på mitt bord. Oppsummert er det et bredt spekter av både viktige og spennende EØS-saker, som vi akkurat nå jobber med i departementet.

Møtelederen: Da er det åpent for spørsmål eller kommentarer fra utvalget. – Det virket klokkeklart og greit.

Da sier vi takk til kultur- og likestillingsministeren. Du må gjerne bli sittende hvis du ønsker det, men det kan hende at du som statsråd har noe annet å gjøre på morgenkvisten, og da skal du få lov til å bli permittert.

Vi går over til sak nr. 2, fra energiministeren.

Statsråd Terje Aasland: Tusen takk for muligheten til å komme her og gi en kort redegjørelse om situasjonen.

Først skal jeg si litt om det overordnede, om energisamarbeidet med EU og energisituasjonen nå og så gi en oppdatering på de aktuelle sakene.

Det er ingen tvil om at i en usikker tid er det særlig viktig for Norge å ha et godt forhold og samarbeid med resten av Europa. De er våre nære allierte og viktigste handelspartnere, og vi har mye til felles med EU-landene, og samarbeidet på energiområdet er av største betydning.

Det er viktig av flere grunner, men vi jobber for å nå felles klimamål. EU har gjennom mange år forhandlet fram og økt ambisjonene innenfor utslippsreduksjoner av klimagasser, fornybar energi og energieffektivisering. Og vi er en betydelig bidragsyter til å være en stabil og langsiktig leverandør av energi til Europa.

Vi kan også selge fornybar kraft til Europa og hente billig kraft fra Europa når det blåser og er sol. Det er en viktig del av vårt kraftsystem. Den kraftutvekslingen som foregår med Europa, styrker vårt system på beste måte.

Norske aktører får tilgang på viktige forskningsmidler gjennom EU Horizon og for utvikling av nye teknologier som kan være til fordel for Norge både gjennom karbonfangst og -lagring, hydrogen, havvind og løsninger som effektiviserer og/eller kutter utslipp fra sokkelen. I framtiden ser vi nå at også EU vil være et viktig marked for kjøp av disse løsningene. EØS-avtalen legger de grunnleggende rammene for mesteparten av Norges energisamarbeid med EU. Og for effektivt og godt samarbeid er det viktig at vi har det felles regelverket. Vi har jevnlig energipolitisk dialog med EU. Dialogen er et viktig komplement til samarbeidet under EØS-avtalen.

Energikrisen i Europa har hatt, og har, store økonomiske og sosiale konsekvenser, men det er mer normale tilstander i energimarkedene i EU/EØS-området nå enn i 2022, fordi Europa har klart å tiltrekke seg store mengder LNG, flytende naturgass, fra det globale markedet. Europeiske politikere har agert raskt og fått på plass LNG-terminaler og lagd forpliktelser for gass og tiltak for å bygge ut mer fornybar energi.

Selskaper på norsk sokkel økte også produksjonen av gass i 2022, og fortsatt leverer vi mye gass til Europa. Vi dekker nå opp mot 30 pst. av Europas gassbehov. Samtidig ser vi at gassforbruket har gått kraftig ned i Europa som følge av mildvær, fornybarproduksjon, energisparing og særlig fordi prisene har vært høye. Samtidig må vi erkjenne at krisen ikke er avblåst. Prisene er fortsatt høye og høyere enn tidligere, og markedene er volatile. Aktiviteten i energiintensiv industri i Europa er 15–20 pst. lavere enn før Russlands angrep på Ukraina. Denne utviklingen rammer også Norge og de mange bedriftene her hjemme som eksporterer innsatsfaktorer til europeisk industri. Situasjonen vi har vært i, har blitt skapt av energimangel i Europa. For å forbedre situasjonen er det derfor viktig å jobbe for mer kraft, mer nett og mer energieffektivisering, ikke bare i en nasjonal kontekst, men også i et nært samarbeid med EU.

Mer kraft innebærer også naturgass. EU-kommisjonen har overfor meg gitt klart uttrykk for at norske gassleveranser er ønsket og sentrale for å komme gjennom energikrisen og bygge et godt fundament for energiomstillingen. EU støtter oss i vårt arbeid for å lete etter og å produsere olje og gass til Europa. Regjeringen vil legge til rette for at Norge fortsatt skal være en stabil, forutsigbar og langsiktig eksportør av olje og gass.

Så litt om noen av de aktuelle sakene.

Som dere vet, har energiregelverket i EU gjennomgått en rekke revisjoner de siste årene, nettopp for å bygge opp under energisikkerhet og energieffektivitet, og for at dette skal foregå på en ordentlig og ryddig måte.

Vi jobber nå med å gå gjennom Ren energi-pakken, Klar for 55-pakken og REPowerEU for å få oversikt over alt det det innebærer, bl.a. hva som er EØS-relevant. Og det er viktig at vi her gjør en grundig jobb med dette. Det er for tidlig nå å si når dette arbeidet vil være sluttført, men vi har fullt fokus på å få sluttført det og gjennomført det. Vi har mye til felles med EU, men det er også sentrale forskjeller.

Norge har, i motsetning til de fleste EU-land, olje- og gassproduksjon og eksport. Vi bor i et langstrakt land med spredt bosetting og med høy grad av elektrifisering. Så å si all kraftproduksjon er fornybar, og en stor andel er regulert vannkraft med betydelig effektkapasitet. Det er viktig at EU-regelverket utredes og vurderes nøye i EØS-prosessen og tar hensyn til de forskjellene som er mellom det norske kraftsystemet og det europeiske kraftsystemet, og at det kan være samspill i dette.

Det er viktige beslutninger om energisikkerhet og bruk av naturressurser som fortsatt skal ligge hos norske myndigheter. Den suvereniteten er også regjeringen opptatt av. Fornybar energi er et viktig satsingsområde både internt i EU og i vårt samarbeid med EU. Vi har innlemmet fornybardirektivene fra 2001 og 2009 i EØS-avtalen. En oppdatert versjon er som kjent en del av Ren energi-pakken fra 2018, og EU gjorde ytterligere endringer i 2023. Disse endringene går vi gjennom nå. I henhold til beregningene som benyttes i fornybardirektivet, har Norge en fornybarandel på godt over 70 pst., og vi har de høyeste fornybarandelene i EU/EØS sammen med Island. Høy andel av fornybar kraft har bidratt til teknologiutvikling i Norge, fordi det kreves sterke virkemidler for å kutte utslipp. Det gjør oss også godt posisjonert når det utvikles nye og sterkere verdikjeder og regler innenfor bl.a. hydrogen, CCS og havvind i Europa.

I april i fjor signerte statsministeren og kommisjonspresidenten en grønn allianse mellom Norge og EU. Sentralt i alliansen er energisamarbeidet på havvind, CO₂-håndtering og hydrogen. Vi deltar allerede som en likeverdig partner i The North Seas Energy Cooperation, der bl.a. markedsdesign, regulering og Nordsjønett er viktige temaer og er en forutsetning også for utviklingen av havvind i Norge.

Norge er i tillegg ledende på CO₂-håndtering, og Europakommisjonen vil om kort tid legge fram en strategi for industriell håndtering av CO₂. Vi følger denne prosessen tett, og jeg hadde senest for to dager siden møte med energikommissæren om dette. Vi tror ikke EU vil kunne nå sine lagringsmål innen 2030 uten å ha et samarbeid med Norge, og uten et samarbeid med EU blir det heller ikke kommersielt interessant for oss å utvikle karbonfangst og -lagring videre, eller i hvert fall lagringsperspektivet.

Å øke energieffektiviseringen er en viktig politisk ambisjon både i Norge og i EU. Å redusere energiforbruket har vært et sentralt virkemiddel for å redusere forbruk av russisk gass i EU. Og EU har i forbindelse med Klar for 55-pakken vedtatt et nytt energieffektiviseringsdirektiv høsten 2023 og blitt enige om et nytt bygningsenergidirektiv, som vil bli vedtatt om kort tid. Spesielt har forslaget til nytt bygningsenergidirektiv fått mye oppmerksomhet i Norge. Flere har vært bekymret for at det vil medføre høye kostnader for norske boligeiere.

Det har vært lange forhandlinger i EU knyttet til det nye bygningsenergidirektivet, og forslaget har gjennomgått vesentlige endringer siden det først ble lagt fram av EU-kommisjonen i desember 2021. Forslaget som EU nå er enige om, stiller ikke krav til boligeiere. Forslaget setter imidlertid krav om at medlemslandene skal redusere energibruken i boligmassen med henholdsvis 16 pst. i 2030 og 20–22 pst. i 2035. Når EU har vedtatt direktivet, vil det sendes på offentlig høring i Norge. Departementet vil foreta en vurdering av direktivets EØS-relevans og behovet for norske tilpasninger. Arbeidet med bygningsenergidirektivet fra 2010 har vist oss at det er mulig å oppnå EØS-tilpasninger. Dette har vært tilpasninger framforhandlet med EU for å ivareta norske interesser. Det er med andre ord ingen automatikk i at direktivet vil bli gjeldende i Norge slik det nå foreligger. Det vil være nødvendig med en grundig vurdering før det eventuelt innlemmes i EØS-avtalen.

Økodesignkrav og energimerking av produkter er to andre sentrale deler av EUs regelverk om energieffektivisering som bidrar til å holde energiforbruket vesentlig lavere enn hva det ellers hadde vært.

EØS-avtalen ligger til grunn for Norges forhold til EU. Energisamarbeidet er viktig både for Norge og for EU, og jeg understreker at det er av største betydning for Norge. Vi utreder konsekvensene av EØS-innlemmelsen av hver enkelt rettsakt i Ren energi-pakken på en grundig måte nå, og de grunnleggende elementene i norsk energipolitikk ligger fast. Framdrift på innlemmelse i EØS-avtalen av energiregelverket innebærer at vi fortsatt vil føre en politikk som sikrer at vi beholder kontroll over alle avgjørelser med betydning for energisikkerheten i Norge og den videre utbyggingen av norsk kraft, og energimiksen i Norge.

Til slutt vil jeg si at det er viktig ikke å undervurdere den betydningen EØS-avtalen har hatt også på energiområdet. Framover vil samarbeidet gjennom avtalen spille en sentral rolle i utviklingen av nye, grønne næringsmuligheter for Norge, som havvind, karbonfangst og -lagring og hydrogen, som igjen betyr nye muligheter for Norge forutsatt at vi opprettholder det gode og nære samarbeidet vi har med EU.

Møtelederen: Da er det åpent for spørsmål og kommentarer. Vi begynner med Mathilde Tybring-Gjedde.

Mathilde Tybring-Gjedde (H): Takk for redegjørelsen. Jeg har et spørsmål som tar utgangspunktet i noe statsråden har uttalt til energiogklima.no i dag, etter møtet med energikommisæren. Da uttaler statsråden at man i møtet har tatt opp utfordringer på norsk side knyttet til ren energi-pakken, og energikommisæren har pekt på hva som er utfordringen på EUs side, og at man nå vurderer å dele opp pakken. Kan statsråden si litt mer om hva Norge konkret har sagt? Hvilke deler av de åtte ulike forordningene og direktivene i ren energi-pakken har regjeringen og Norge uttalt bekymring ved? Hva konkret er den bekymringen?

Per Olaf Lundteigen (Sp): Statsråden kom inn på strøm til Europa. I den sammenhengen sa statsråden at det ville styrke vårt system på beste måte, hvis jeg fikk notert det korrekt. Kan statsråden drøfte litt det utsagnet i forhold til det å ivareta det som mange oppfatter som det helt sentrale, nemlig å ha stabile, forutsigbare og konkurransedyktige strømpriser i Norge? Altså stabile, forutsigbare og konkurransedyktige strømpriser i Norge – blir det oppfylt slik at det styrker vårt system på beste måte?

Marius Arion Nilsen (FrP): Jeg har tre kjappe spørsmål. Det ene som ble nevnt her, var LNG og Europas satsing på flytende terminaler. Er det også en push fra Europa når det gjelder LNG? Har man kjøpt opp LNG, så har det gått til verdensmarkedet og i stor grad forskjøvet energiproblemet til andre deler av verden – ved å kjøpe opp gass som de hadde kjøpt tidligere. Er det en push fra Europa for å få mer gassproduksjon i Norge og en vilje til og interesse av å være med og finansiere utbygging opp til Barentshavet o.l. med gassrørledning? Det var det første.

Det andre er: Du nevnte her at CCS måtte være kommersielt interessant. Kunne du utbrodert det litt og fortalt litt om hva holdningen til CCS er i Europa? Er det betalingsvilje? Hva er planene framover?

Og sist, men ikke minst: Når man snakker om energi, hadde det også vært litt interessant faktisk å høre hva EU sier om kjernekraft. Hva er holdningen der? Det ser ut som det endres litt i Europa, så gjerne en orientering om det også.

Møtelederen: Takk for det. Da tror jeg vi tar de tre i én bolk, og så er det flere som har tegnet seg til spørsmål etterpå.

Statsråd Terje Aasland: Takk for spørsmålene.

Mathilde Tybring-Gjedde stilte egentlig spørsmål om det er mulig å dele opp Klar for 55-pakken. Det har jeg hatt to samtaler med energikommisæren om, og de forstår at for Norge, med vårt spesielle kraftsystem, er det følsomme temaer som diskuteres, og at det er nøye vurderinger som må gjøres i tilknytning til det. Min forståelse av energikommisærens tilnærming til det, er at det er fullt mulig å dele pakken – dele opp regelverket – og jobbe med det som ulike tilnærminger til de sakene som ligger i den samlede pakken. Så det er fullt mulig.

Når det gjelder hva som er vanskelig å gjennomføre, ut fra den følsomheten og det engasjementet som ligger i energispørsmålet og samarbeid med EU, er det ingen tvil om at det som kanskje er det mest følsomme, er forholdet til det som er vår egen nasjonale selvråderett over naturressursene. Det er det viktige og det følsomme, og som det er viktig at vi på en god måte klarer å ivareta gjennom et videre og fortsatt samarbeid med EU. Det gjelder både hvilke naturressurser en ønsker å bygge ut, hvor mye en skal bygge ut og hvordan dette systemet og koblingene til det europeiske kraftsystemet faktisk blir. Det er viktig. Slik som jeg oppfatter debatten, er det vanskelige temaet i noe av dette å opprettholde selvråderetten. Men det er ingen tvil om at det som er lagt fram fra EU nå, ikke rokker ved selvråderetten i Norge, verken til å bygge nett, bygge ut naturressursene eller ivareta naturressursene på noen som helst måte. Så jeg mener det er et veldig godt grunnlag for et videre samarbeid på akkurat det temaet. Men det er følsomt og komplisert i den offentlige debatten knyttet til det.

Så spurte Per Olaf Lundteigen om hva jeg la i uttrykket om at dette ville styrke kraftsystemet. Når vi ser utviklingen i europeisk fornybar energiproduksjon, så er den formidabel. Det er investert betydelig på solsiden, men det er også investert betydelig på vind. Når vi ser planene f.eks. i nordsjøsammenheng, er det store mengder fornybar energi som kommer til å bli produsert i løpet av en veldig kort tidshorisont, og som det kommer til å bli investert i. Det er klart at det samspillet som da kommer mot norsk kraftsystem, utvilsomt vil være en fordel for Norge i en situasjon hvor vi kommer til å bruke veldig mye mer kraft i tiden framover. NVE har anslått at vi skal bruke 57 TWh mer fram til 2040. For å få dekket opp dette på en fornuftig måte uten å bygge totalt ned norsk natur er det en fordel at vi får et samspill mellom de ulike investeringene som ligger. Med det mener jeg at det også er en styrking av det norske kraftsystemet. Men da må vi være villig til å håndtere kraftutvekslingen på en fornuftig, balansert og symmetrisk måte. Det betyr at vi også må kunne importere kraft når vi virkelig trenger det. I mitt møte med landene rundt oss, men også med EU, er jeg veldig tydelig på at det må være en viktig forutsetning i tilknytning til det.

Jeg kan bare nevne i den forbindelsen at ACER nå har tatt opp en sak mot Tyskland om prisområdene i Tyskland. Det er for øvrig en interessant sak. Nå har ikke ACER noen vedtaksmyndighet over nasjonalstatene, men det er klart at ved en deling av Tyskland i flere prisområder og hvor også Nordvest-Tyskland må produsere strøm, noe de i enkelte sammenhenger ikke gjør i dag, vil det være kraft som kan flyte til Norge og være en del av styrkingen av det norske kraftsystemet.

Så samspillet tror jeg er viktig i fortsettelsen, og kanskje viktigere i fortsettelsen enn det har vært til nå.

Det samme gjelder f.eks. når svenskene nå skal bygge ut, som de sier, kjernekraft. Da får de en grunnlast som står i det svenske kraftsystemet, og som det vil være veldig fint at vi også kan veksle på. Når det er mye uregulerbar kraftproduksjon på toppen av det igjen, vil det være med på å styrke vårt vannkraftsystem og gjøre at vi kan opprettholde effektreservene i vannkraften vår. Så jeg mener det er en vinn-vinn-situasjon for norsk kraftsystem, og som vil stå seg veldig godt i tiden framover. Det vil også være med på å stabilisere prisene, etter min vurdering.

Marius Arion Nilsen tar opp LNG og om det er noe push fra EU om at en skal bygge videre ut olje- og gassressursene i Norge. Jeg viser til det som jeg sa i redegjørelsen. Vi har full støtte fra EU i videreutvikling av aktiviteten på norsk sokkel, men vi vet at EUs gassforbruk og oljeforbruk vil gå ned i årene fram mot 2040. De vil selvfølgelig importere den gassen og de ressursene som er laveste med hensyn til både klimagassutslipp og pris. Det er viktig at vi klarer å lykkes med å kutte utslipp på norsk sokkel i fortsettelsen, men samtidig at vi klarer å bidra i et godt samarbeid med EU og europeiske land om å utvikle f.eks. lav- eller nullutslippsbruk av fossil energi, som f.eks. understrekes av det samarbeidet som er mellom Norge og Tyskland nå på blått hydrogen. Jeg mener det er viktige ting for å være relevante med tanke på en framtidig eksport av energi fra Norge til det europeiske markedet.

Så blir det spurt om karbonfangst og -lagring er kommersielt interessant. Jeg kan bare understreke at det er tegnet to kommersielle avtaler med Northern Lights og som ligger i kjømda på det. Når vi ser trykket og merker utviklingen i Europa nå, er det ingen tvil om at karbonfangst og -lagring blir kommersielt veldig interessant, et veldig viktig tema. Det siste energikommisæren sa til meg, var at nå hadde dokumentet forlatt henne og det ligger til diskusjon. Kommisjonen har satt 50 millioner tonn lagring som mål i 2030. Det kan ligge an til at det blir forsterket til 80 millioner tonn i 2030. Det er klart at hvis Norge og norsk sokkel kan være en del av løsningen for den lagerkapasiteten, vil det være interessant også kommersielt for Norge å delta i, spesielt for dem som har lagringskapasitet og eventuelt sitter på en infrastruktur som kan transportere CO₂-en fra Europa til Norge.

Til slutt kjernekraft: Jeg opplever vel at EU har et pragmatisk forhold til det. Det er ikke slik at EU som organ er opptatt av det, det ligger til nasjonalstatene, og det er ulike føringer og ulike dragninger med tanke på det i Europa.

Møtelederen: Da er det Ola Elvestuen.

Ola Elvestuen (V): I dag importerer vi mer enn vi eksporterer, og det har vi også gjort den siste måneden.

Jeg vil takke for redegjørelsen. Jeg tror du var innom alle de store direktivene og pakkene. Nå er det en voldsom utvikling av regelverk i EU, og det er også en voldsom endring. Det er mye fornybar energi som bygges ut, og utslippskuttene er også ganske formidable, egentlig i kontrast til her hvor det står mer stille på begge områder. Da handler dette om tempo. Jeg blir ikke helt beroliget av statsråden, for det var veldig mye snakk om grundighet og utredninger og eventuelle tilpasninger til norske direktiver. Jeg vil bare understreke at det som er viktig, er at vi ikke tilpasser oss ut fra slik energisystemet er i dag, men slik det kommer til å bli. For det kommer stort sett og for det meste til å være fornybart også med de landene som vi handler med.

Vi har gjort tilpasninger tidligere som har vist seg ikke å være korrekte, bl.a. bygningsenergidirektivet hvor vi ikke har dette regelverket med tilført energi, men ser på energien i bygget. Det trenger vi å endre på. Det gjorde vi i 2009, og det burde ikke vært gjort.

Så mitt spørsmål er: Hvilket tempo kommer vi til å ha for å kunne få regelverket? Hvor raskt vil vi kunne få direktivene, eller risikerer vi at vi nå også blir sittende med prosesser 5–7 år fram i tid før vi får dette på plass i Norge?

Une Bastholm (MDG): Takk for redegjørelsen. Vi har et nært energisamarbeid med Europa i dag som statsråden er innom. Men statsråden er også inne på at vi kan ha litt ulike interesser. Blant annet ble det nevnt at Norge er en olje- og gasseksportør. Kunne statsråden sagt litt mer om hvordan energidialogen med EU preges av det? Har Norge og EU ulike interesser i hvor stor del av f.eks. energieksporten fra Norge som skal være olje og gass, og hvor mye som skal være fornybart framover?

Et underspørsmål er om det er en del av denne energidialogen å snakke om noen felles milepæler i dette energisamarbeidet framover, f.eks. vippepunktet når Norge eksporterer mer fornybart enn fossilt til Europa, i og med at Europa har høye ambisjoner på fornybarandel i sin energimiks og også har store ambisjoner på utslippskutt. Jeg ønsker å høre hva som er regjeringens posisjon her, og om vi har noen ambisjoner om at f.eks. det vippepunktet hvor Norge eksporterer mer fornybart enn fossilt, skal være så tidlig som mulig, eller om det skal være markedet som bestemmer det.

Ingjerd Schie Schou (H): Takk til statsråden for redegjørelsen. Jeg fortsetter med to spørsmål og følger opp særlig det som Ola Elvestuen var innom. Det som går på bygningsenergidirektivet er viktig. Hva er planen for implementering i både tid og omfang?

Det andre er at vi importerer mer enn vi eksporterer – vi er tidvis avhengig av EU. Så er det slik at EU har både faset ut det som går på kull og redusert importen av olje fra Russland med 90 pst. Så er likevel tilgangen i EU-landene bedret både i fjor og i år når det gjelder gass, kull og olje. Medlemslandene har nødlager av olje, slik jeg har lest meg opp om. Men det står anført at ytterligere produksjonskutt fra OPEC og Russland kan påvirke de globale energimarkedene og potensielt også EUs forsyningssikkerhet. Mitt spørsmål er da: Hvilke vurderinger gjør statsråden med tanke på at vi kan være sikre på at vi kan importerer fra EU?

Sofie Marhaug (R): Takk til statsråden for orienteringen. Jeg merker meg at statsråden snakker om følsomhet og følelser, ikke om politiske interessemotsetninger eller ideologisk uenighet når han omtaler uenigheter om energi- og kraftpolitikk. Mitt spørsmål dreier seg om fjerde energimarkedspakke, eller den såkalte ren energi-pakken. I notatet til møtet i dag står det litt om hvordan den innebærer utvidet myndighet for ACER, bl.a. gjennom elektrisitetsforordningen. Jeg lurer på om statsråden kunne si litt mer om det, hva det konkret innebærer, og hva det eventuelt ville bety dersom – for det er et politiske valg – vi skulle slutte oss til pakken.

Møtelederen: Da har jeg ikke registrert flere spørsmål, så da kan statsråden få svare.

Statsråd Terje Aasland: Til Elvestuen: Jeg er egentlig helt enig i problembeskrivelsen, altså i grunnlaget. Det er en voldsom endring. Det er et voldsomt taktskifte. Jeg tror at selv med det taktskiftet vi nå ser, går det fremdeles for sent. Vi må øke investeringene mer i fornybar energi samlet sett i Europa, samlet sett i verden, og en må gjøre mer for å kutte utslipp fra bruk av fossil energi og i størst mulig grad fase ut bruk av fossil energi. Det grunnlaget er jeg helt enig i.

Så sier en at det er en voldsom endring i Europa og ingen endring i Norge. Det mener ikke jeg, men for det første overtok vi et betydelig etterslep når det gjelder regelverket fra EU, og i tillegg har EU eskalert tempoet på bakgrunn av den situasjonen en har stått i med energikrisen spesielt. Det er viktig at vi følger opp det tempoet, hvis ikke blir vi akterutseilt. Det handler også om innføringen av de ulike rettsaktene, og om de forholdene og det regelverket vi er avhengig av for å kunne ha et godt, nært og tillitsfullt samarbeid med Europa.

Mitt utgangspunkt og regjeringens utgangspunkt er at vi vil gjøre det så raskt som mulig, men samtidig ivareta det som er de annerledeshetene vi har i Norge. Da har jeg vektlagt, som jeg har sagt noen ganger, f.eks. vannkraften vår og vannkraftens betydning i dynamikken i det. Det blir vesentlig at vi klarer å sørge for at vi får mulighet for import – import i tilstrekkelige mengder – for å ivareta den kvaliteten som vannkraften har, også i et framtidig perspektiv hvor forbruket øker, ikke bare i Norge, men i landene rundt oss, og hvor en baserer mer av forbruket på uregulerbar kraft som innsatsfaktor.

Bastholm er innom dette med om det er ulike interesser osv. Jeg oppfatter at det er veldig samstemt når vi snakker politisk med EU om utviklingen på energiområdet og klimaområdet. Vi har felles interesser i å løse de store oppgavene som ligger framfor oss når det gjelder å produsere nok fornybar energi, at en har nok energi tilgjengelig, osv.

Så trekkes det opp en diskusjon eller et spørsmål om når vippepunktet vil komme mellom olje og gass og fornybar som en eksportdel fra norsk side. Da kan jeg minne om at vi i dag eksporterer noe sånt som 1 250 TWh omgjort til elektrisitet med gass til det europeiske markedet. Kraftutvekslingen på fornybar energi er langt mer beskjeden og svært liten i så måte. Det jeg tror er viktig i den sammenhengen, er at vi hele tiden fokuserer på å kutte utslipp fra norsk sokkel, og at vi deltar i samarbeid med EU på områder hvor vi kan bruke fossil energi uten utslipp, eller tilnærmet uten utslipp, sånn som i hydrogensamarbeidet, slik jeg nevnte. Det tror jeg vil være en fordel for EU, for klimaet og for Norge. Samtidig kan vi bidra til at der hvor en fanger CO₂-en, kan vi stille med lagringskapasitet – trygt, godt og permanent. Jeg tror også det er viktig for at vi skal ha et fornuftig fornybart kraftsystem, at vi øker investeringene i tilknytning til fornybar både gjennom vannkraften vår og gjennom vindkraft – eventuelt på land, men også havvind. Havvind vil spille en vesentlig rolle i den sammenhengen.

Etter hvert vil selvfølgelig eksporten av fossil energi gå ned og andelen fornybar energi gå opp, også i kraftutvekslingssammenheng. Når skjæringspunktet kommer, vil jeg ikke spå om, for det blir en ren spådom, men med temposkiftet i investeringer i fornybar energi som vi ser foregå i Europa, og som jeg håper også Norge kan være en del av, vil de tilnærmingene bli bedre.

Både Elvestuen og Schou var inne på bygningsenergidirektivet og tidsplan. Jeg kan ikke legge fram noen eksakt tidsplan nå, men jeg håper at vi snart kan legge fram flere saker som handler om å implementere det regelverket EU har gjennomført, også med tanke på EØS-avtalen og grunnlaget der.

Det ble også spurt om de eventuelle konsekvensene av kutt fra OPEC sin side og forsyningssikkerheten osv. Det er egentlig et komplisert spørsmål. Det er ingen tvil om at både når det gjelder olje, og når det gjelder gass, er det fremdeles usikkerheter i markedene med hensyn til energisikkerheten, og det er vel noe av det som er utslaget, hvis vi ser på prisene akkurat nå. Usikkerheten danner grunnlaget for det. Vi er i hvert fall opptatt av å kunne være en stabil, langsiktig energileverandør til Europa og at det samspillet kan utvikle seg begge veier. Det tror jeg vil være en særdeles god styrke for Norge.

Marhaug er til slutt innom dette med følsomhet kontra politiske uenigheter. Ja, det er politiske uenigheter. Det er ingen tvil om det, men det er også en følsom debatt totalt sett. Det er likevel de politiske uenighetene og realitetene som er det viktigste, altså de politiske realitetene ved det. Jeg mener at et videre samarbeid med EU på energifeltet, en forsterkning av samarbeidet hvor en har gjensidig tillit til det regelverket som foreligger, er særdeles viktig. ACERs myndighet og endringene i det ble nevnt. Ja, de får en noe justert vedtaksmyndighet, noe de ikke har i dag, i det nye regelverket, men sett med norske øyne tror jeg at det noen ganger kan være en fordel. Som jeg sa: Hvis ACER hadde hatt vedtaksmyndighet, f.eks. når det gjelder prisområder i Tyskland, hadde det vært til fordel for Norge. Det har de altså ikke, og det får de vel heller ikke direkte på det spørsmålet etter det regelverket som foreligger nå. Det er helt opplagt at vi må følge opp det regelverket som er, i samspillet med andre. Det er også viktig at vi er trygge på at vi kan få tilgang til den kraften som produseres, når den produseres, når vi trenger den, og det bør være grunnlaget og gjensidigheten i det samarbeidet vi har med EU på energifeltet.

Møtelederen: Takk for det. Jeg har ikke registrert flere spørsmål til energiministeren, så da kan han også få permitteres, hvis han ønsker det.

Vi går videre til de aktuelle rettsaktene.

Møtelederen: Er det noen som har kommentarer eller merknader til rettsaktene? – Det er det ikke.

Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: La meg takke mine kolleger, energiministeren og kultur- og likestillingsministeren, for gode orienteringer om viktige prosesser på deres felt, som illustrerer at det både er en enorm bredde og en enorm dynamikk i EU/EØS-området. Det er veldig mye som skjer nå, og veldig mye av det er svært relevant for oss. De beslutningene som tas i EU, får rask og direkte betydning for oss, enten fordi de blir en del av norsk lovgivning, eller fordi de former det uten sammenligning viktigste markedet for Norge, som også betyr noe for oss. Det å både følge med på, forstå og delta i den regelutviklingen er overordentlig viktig for Norge. Jeg vil vel egentlig få lov å si at det er viktigere enn noensinne.

Nå er det slik at EØS-avtalen har fylt 30 år, og vi har reflektert litt rundt det. Da vi forhandlet oss fram til det som ble EØS-avtalen, i tidsrommet 1989 til 1992 – den trådte i kraft i 1994 – var det i en verden som generelt sett gikk mot mer åpning, globaliseringsfasen hadde begynt. Det ble et fordypet samarbeid i Europa, men det ble også en større åpning mot handel i hele verden – det kommer jeg litt tilbake til når jeg kommer til WTO, litt senere i redegjørelsen min. Da kunne man i prinsippet sett for seg at det fantes en rekke alternativer til et EØS-spor, f.eks. mer handel med Asia. Nå har den globaliseringsbølgen gått i kraftig revers. Globaliseringen er på hell, og land er blitt mye mer opptatt av hvem man handler med. Sikkerhetspolitikk og geopolitikk har kommet inn igjen i handelspolitikken, og de få tiårene hvor vi hadde en reelt globaliserende verden, er slutt. Det betyr at å ta vare på de formelle relasjonene vi har, ikke minst gjennom EØS-avtalen, som er Norges viktigste og mest omfattende internasjonale avtale, kanskje er viktigere enn det noen gang har vært, som jeg også gjorde rede for i EØS-redegjørelsen. Jeg tror det vi snakker om her også, illustrerer det, for det er en helt annen verden.

Det jeg vil gjøre i dag, er å informere utvalget om status og oppfølging i fire konkrete saker. Flere av dem er, vil jeg mene, gladsaker. Det er arbeidet videre med avtalen om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat, dommen i voldgiftssaken om snøkrabbe, opptakten til WTOs ministermøte i Abu Dhabi om noen uker og EUs nye passasjermobilitetspakke.

La meg først notere at Belgia nå har overtatt EU-formannskapet fra Spania. Spania var et godt og effektivt formannskap under litt krevende forhold internt i Spania, fordi det meste av tiden var uklart om statsministeren ville fortsette, men på tross av det klarte de å ha god dynamikk i EU-samarbeidet også på områder som er viktige for oss. Vi har allerede hatt innledende dialog med det belgiske formannskapet og tror det også blir et godt formannskap.

Det er viktig å legge seg på minne at dette er innspurten av denne parlamentsperioden i Europa. Det blir europaparlamentsvalg i mai. Det er for øvrig også valg i Belgia litt senere på våren. Effektiv tid til å medvirke til, få til, påvirke og ta beslutninger vil egentlig være de første månedene av denne våren, mer enn når vi går inn mot sommeren, for da, som det også ofte er i de enkelte land, går man veldig inn i en slags valgkampmodus. Det er viktig å bruke den tiden klokt og godt. Vi går nå inn i det året i historien hvor flest mennesker går til valg. Det er USA, som mange interesserer seg for, det er India, som er viktig, det er Indonesia og en rekke andre land. Det er også Russland i prinsippet – selv om mange mener å vite hva utfallet av det valget kanskje er – og ikke minst er det europaparlamentsvalget.

Det er en anledning til å si at jeg opplever at den kommisjonen og det flertallet parlamentet har hatt, og som har vært til nå, har vært gunstig for Norge. Det har vært god dialog. Det har vært interesse for mange av de samme tingene som vi er opptatt av. EU har bl.a. utviklet seg på klima- og miljøfeltet til det jeg vil si er den absolutte gullstandarden internasjonalt. Siden jeg har hatt sjefsforhandleransvaret i de siste klimatoppmøtene, kan jeg si at vi ikke hadde vært i nærheten av det vi tross alt fikk til i f.eks. Glasgow og Dubai, uten den lederrollen som EU har tatt. Derfor har det vært viktig for oss å koble oss opp til EUs grønne giv, som vi bl.a. har gjort med grønn allianse.

Belgia vil videreføre dette. Det er høyt på Belgias formannskapsagenda. Det er også andre spørsmål som er viktig for oss på den sosiale agendaen: forsvar for rettsstaten også innad i EU – en referanse til Ungarn der – og helseunion og beredskap. Man er opptatt av å ha styringsfart helt inn, og derfor er det viktig å samarbeide nært med dem.

I dag er det ekstraordinært toppmøte i Brussel. Det kan peke mot «showdown» – jeg tror nesten jeg vil bruke det ordet – med statsminister Orban, som la ned veto mot EUs langtidsbudsjett og mot støttepakke til Ukraina, og i det hele tatt forsøker å undergrave mye av det EU-landene for øvrig ønsker å gjøre overfor Ukraina. Dette er også viktig for oss siden vi anser Ukrainas sak som avgjørende for Europas sikkerhet, og det blir interessant og viktig å følge med på det som skjer utover dagen i dag i EU-toppmøtet.

Apropos EØS-avtalen tar vi sikte på en fellesmarkering av at den er 30 år, under møtet i Det europeiske råd i Brussel i mars, hvor alle statsoverhoder i EU og EØS/EFTA er til stede, altså alle 30 – de 27 fra EU og de 3 fra Island, Norge og Liechtenstein. Det arbeides også med ulike ideer for hvordan dette kan markeres i Norge, og hvordan det kan brukes for å øke interessen for og kunnskapen om EØS- og europaspørsmål. Dette vil vi nok komme tilbake til på utvalgets møter utover i 2024.

Så til avtalene om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat. I forrige møte redegjorde jeg grundig for avtalepakken vi ble enige om med Kommisjonen 30. november i fjor. Det var som kjent viktig for oss å komme i mål, og det gjorde vi. Vi ble enige med Kommisjonen både om videre EØS-finansiering for de neste sju år, som gir stabilitet og klarhet, og om adgang for sjømat. Nå har de formelle godkjenningsprosedyrene startet, for enigheten var jo med Kommisjonen. Dette må nå godtas i EU-rådet og også gjennom nødvendige prosesser i de tre EØS/EFTA-statene.

På EU-siden er avtalepakken presentert for medlemsstatene i Rådet, men det vil først bli formelt framlagt etter en grundig gjennomgang i Kommisjonen. Formell framleggelse for medlemslandene tror vi vil skje i midten av februar. Vi håper at Rådet vil godkjenne avtalepakken raskt, slik at EU-siden vil være klar til å undertegne i begynnelsen av mars. Dette er en slags «best case», men det er det vi håper å bidra til, for som sagt er det viktig å ha dette på plass mens dette parlamentet, denne kommisjonen og denne sammensetningen gjelder. Vi får et litt annet formannskap i høst, da det skal være Ungarns tur.

På norsk side tar vi sikte på å fullføre våre interne prosedyrer slik vi at vi er rede til å undertegne samtidig med EU, og da er det viktig at vi får det gjennom også her. Umiddelbart etter undertegning vil regjeringen forelegge en samtykkeproposisjon for Stortinget. Jeg håper derfor på en rask og effektiv stortingsbehandling, slik at vi fra norsk side kan ratifisere avtalene i løpet av våren, litt av samme grunn som jeg nevnte i stad.

Det er viktig å sluttføre de formelle prosessene så raskt som mulig. Det er først da vi kan starte arbeidet med de nye programmene og dra nytte av tollfriheten for sjømat. Europaparlamentet må også godkjenne avtalene før de kan midlertidig anvendes. Igjen minner jeg om det nært forestående valget av nytt europaparlament, at dette derfor må skje innen utgangen av april, så egentlig er det tiden og veien. Det er de nevnte parter innstilt på å bidra til, så dette tror vi går fint, men det er viktig at vi har felles oppmerksomhet på det.

Så til voldgiftssaken om snøkrabbe, som jeg tror utvalget er kjent med har dimensjoner utover det krabbefaglige, hvis jeg kan få si det slik. Det latviske rederiet North Star og dets eier anla i 2020 en voldgiftssak mot Norge for brudd på den bilaterale investeringsbeskyttelsesavtalen med Latvia. Bakgrunnen var et norsk forbud fra 2015 mot fangst av snøkrabbe som stengte for latviske fartøy. Saksøker anslo sitt krav til 450 millioner euro. Saken har blitt fulgt opp av bl.a. UD, Nærings- og fiskeridepartementet og Regjeringsadvokaten gjennom flere regjeringer, med bistand fra eksterne rådgivere, og har på egnet måte vært grundig gjennomgått tidligere med Stortinget.

Voldgiftstribunalet kom 22. desember 2023 med sin endelige avgjørelse. Dommen var full seier for Norge. Samtlige av saksøkerens påstander om brudd på investeringsbeskyttelsesavtalen ble avvist, og Norge ble tilkjent store deler av sakskostnadene. Dommen kan ikke ankes, men rederiet har i en pressemelding varslet at de vil anmode om at avgjørelsen blir annullert. Annullering er ikke det samme som anke – det er en snever sikkerhetsventil som kan brukes ved åpenbare saksbehandlingsfeil f.eks. Det regnes av gode jurister som svært lite sannsynlig at et eventuelt krav om annullering vil vinne fram, men en annulleringsanmodning kan imidlertid føre til at saken vil trekke ut i tid, og at det vil påløpe flere kostnader.

Selskapene Arctic Fishing og Baltjura-Serviss har også anlagt saker om snøkrabbe mot Norge. Grunnlaget er investeringsbeskyttelsesavtalene med henholdsvis Litauen og Latvia. Det latviske selskapet Baltjura-Serviss eies av den samme investoren som står bak North Star, Peteris Pildegovics, og det litauiske selskapet Arctic Fishing er kontrollert av kapitalinteresser som er sentrale for North Star. Den videre skjebne for de to nye sakene henger tett sammen med videre forløp for North Star-saken. Om saksøkerne bestemmer seg for å få dommen annullert, er det sannsynlig at også de vil forsøke å holde liv i de to andre sakene.

Basert på dommen fra desember er det tvilsomt om de to selskapene i det hele tatt har hatt noen investeringer i Norge. Dersom sakene går videre, vil det sannsynligvis etableres tribunaler før sommeren og avholdes høringer i løpet av 2025. Avtalene er for øvrig sagt opp, og det vil ikke kunne anlegges nye saker basert på disse.

Rederiet North Star er ellers kjent fra snøkrabbesaken Høyesterett behandlet i plenum i fjor. Da kom en enstemmig rett til at Svalbardtraktatens likerett til fiske ikke gjelder på kontinentalsokkelen. Også i voldgiftssaken gjorde saksøkerne Svalbardtraktaten til et tema, men tribunalet kom til at traktaten ikke var relevant for saken. Som utvalget er kjent med, er det dette jeg mener når jeg sier at det går utover det krabbefaglige, men her er det viktig for verdens forståelse av hvordan vi ser på Svalbard og områdene rundt.

Så vil jeg gjerne vende blikket mot en annen prosess som har stor betydning for Norge, nemlig Verdens handelsorganisasjons 13. ministerkonferanse, MC13, som finner sted 26.–29. februar i Abu Dhabi. Ministerkonferansen er WTOs høyeste besluttende organ og kan vedta endringer i WTOs regelverk. Som jeg var innom innledningsvis, er bakteppet et multilateralt handelssystem under betydelig press. Handelssystemet må etter norsk syn styrkes og moderniseres for å håndtere dagens utfordringer. Dette gjelder bl.a. Kinas framvekst, den digitale økonomien, klima- og naturkrisen – som i større grad må forenes med handelspolitikken, slik at man ikke har en handelspolitikk som undergraver klimamålene våre – arbeidet mot global fattigdom og i tillegg den utfordrende geopolitiske situasjonen og den tradisjonelle troen på åpne markeder.

For å gjenta grunnpoenget fra begynnelsen: En av de viktigste konsekvensene av den kalde krigens slutt var at man i prinsippet åpnet for at man kunne handle med alle land. Etter hvert ble det i praksis også mulig, bl.a. gjennom at det som hadde vært en litt vestlig organisasjon, ble utvidet med bl.a. kinesisk medlemskap. Det er nesten ingen land i verden som har tjent mer på det enn Norge. Med vår mellomstore, men veldig åpne økonomi ga det i mange år bl.a. den effekten at det vi solgte, ble stadig mer verdt, og det vi importerte, ble stadig billigere – også kjent som «den doble Kina-effekten». Når vi i tillegg hadde et fordelingssystem og en velutviklet velferdsstat i Norge, fikk vi mer av fordelene og mindre av ulempene med globaliseringsfasen. Men dette er altså bak oss, og det merkes ikke minst kraftig i WTO, som rett og slett knaker i sammenføyningene.

Dagens WTO-regelverk, det vi allerede har, fungerer på et vis, men det trengs både oppdateringer av eksisterende regelverk og nytt regelverk på flere områder. Dette har vist seg krevende med så mange ulike stemmer og interesser. Som vanlig pågår forhandlingene helt fram mot konferansen, og det er usikkert om man vil komme i mål.

Det kanskje aller mest sentrale spørsmålet er reform av WTO, inkludert tvisteløsningsmekanismene, fiskerisubsidier, landbruk og utvikling. De norske hovedprioriteringene for MC13 er først og fremst å jobbe med tvisteløsningsreform. Litt paradoksalt er det slik at den største motstanderen for dem som ønsker dette, er USA – av alle. Særlig under Trump-årene undergravde, kan man si, USA tvisteløsningsmekanismen ved ikke å utnevne nye medlemmer i ankeorganet, slik at det sluttet å fungere. Det har dessverre fortsatt under Biden. Veldig mange andre land, inkludert land som tidligere ikke var kjent for frihandel, er da i konflikt med USA om hvordan dette skal løses.

Vi er svært opptatt av at dette kommer videre. Tvisteløsningsmekanismen er veldig mye av det som ble tilført da det gamle GATT ble til WTO, i 1995, som nettopp var en del av den tiden da verden åpnet seg for mer samarbeid, mer handel. Dette kommer vi til å legge mye vekt på. Jeg kan på ingen måte garantere at vi får løst det på MC13, men jeg kan garantere at vi skal gjøre det vi kan for å bidra til det. Det kan se ut som Norge får en sentral forhandlerrolle i akkurat dette. Det er ikke helt avklart ennå.

Dette står helt sentralt i WTO. Vi mener at WTO må ha et operativt tvisteløsningsorgan som kan avgjøre uenigheter mellom medlemmer med rettslig bindende virkning. Vi er en pådriver bak dette.

Vi har også en høy profil i forhandlingene om fiskerisubsidier. Det handler om å forby og begrense subsidier som bidrar til overfiske og overkapasitet. Vi jobber for å sluttføre en avtale som bidrar til reelle kutt i subsidier. Slik kjemper vi mot globalt overfiske, og en avtale vil være et viktig bidrag fra WTO på miljøsiden. Fra norsk side ønsker vi også at WTOs ministerkonferanse blir en arena for diskusjoner om spørsmål som handel og klima, handel og natur, handel og inkludering, som nevnt. Ikke minst er det viktig etter et vellykket klimatoppmøte i Dubai at det også inspirerer det vi gjør i WTO. Det tror jeg har to positive sider. Det ene er at det er et viktig tema. Det andre er at vi kan bringe en slags ny dynamikk eller en ny tematikk til WTO, som kanskje kan bidra til framgang også på andre områder.

Avslutningsvis vil jeg si noen få ord om et nylig lansert EU-initiativ som er relevant for Norge. Det er EU-kommisjonens forslag om en ny passasjermobilitetspakke. Det gjelder for alle transportformer – luftfart, bane, vei og sjø – og inneholder regelverksforslag som styrker passasjerrettighetene, og en revisjon av pakkereisedirektivet. Formålet er bl.a. å etablere rettigheter for passasjerer som kjøper multimodale reiser, som er et fint ord for reiser med ulike transportformer på tvers av land, styrke håndhevingen av passasjerrettigheter og styrke rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Rettsaktene knyttet til pakken er markert EØS-relevant fra Kommisjonens side.

Norge støtter det overordnete målet om å styrke passasjerrettighetene i alle transportformer. Samferdselsdepartementet vurderer nå forslagene om passasjerrettigheter og har bedt om innspill fra berørte norske aktører til utforming av norsk posisjon. Revisjon av pakkereisedirektivet hører inn under ansvarsområdet til Barne- og familiedepartementet.

Igjen vil jeg understreke at det på grunn av kommende endringer i EU er viktig å jobbe raskt og effektivt med alle disse sakene også fra norsk side.

Møtelederen: Takk for det. Da har jeg først et par spørsmål selv, og så noterer Vibeke Rysst-Jensen om det er andre som har spørsmål eller kommentarer.

Jeg takker for redegjørelsen. Det er en helt relevant og, jeg mener, en viktig påminnelse at vi om ikke lenge får et formannskap i EU som skal styres av Ungarn. Vi får også en ny sammensetning av Europaparlamentet, Kommisjonen og alle andre organer, og det kan ha betydning fordi Ungarn kan komme til å bruke sin posisjon som presidentskap til å lage trøbbel i enkelte prosesser, men det kan også bety at det nye parlamentet, Kommisjonen og andre vil bruke tid på å få samkjørt seg og komme inn i sine roller og oppgaver.

Mitt første poeng er egentlig bare en oppfordring til veldig nær dialog med Stortinget knyttet til samtykkeproposisjonen, slik at Stortinget også settes reelt i stand til å kunne behandle den før fristene og før de angitte tidspunktene.

Så et par spørsmål, og det ene er knyttet til EØS-midlene. Det er bra at det har kommet en enighet. Mitt spørsmål dreier seg om kondisjonalitetsmekanismer. Det var et ønske da vi så vidt skulle gå i gang med forberedelsene til neste forhandlingsrunde, at vi skulle knytte oss så tett opp til EUs kondisjonalitetsmekanismer som mulig, slik at vi ikke ble stående alene om å ha en streng kondisjonalitet. Det ville vært veldig nyttig å få en liten utredning om hvordan det nå står i den nye avtalen.

Voldgiftssaken om snøkrabbe er jeg, kan jeg si på vegne av opptil flere utenriksministre, veldig glad for nå har gått i orden.

Det siste spørsmålet mitt gjelder diskusjonen som har oppstått i EU om havbunnsmineraler. Det ville vært veldig interessant å høre utenriksministerens vurderinger av den diskusjonen i EU. Det har vært ganske heftige diskusjoner i EU og ganske sterke anklager mot Norge, må jeg si, men det er usedvanlig viktig at Norge bruker tid og ressurser på å komme fram med vårt syn også i EU, for dette er ikke noe som bare er viktig for Norge. Det er faktisk generelt viktig for hele Europa, som skal klare å gjøre seg mer uavhengig av mineraler fra f.eks. Kina, Angola og andre steder. Så hvordan angriper regjeringa den diskusjonen?

Per Olaf Lundteigen (Sp): Tusen takk for en veldig interessant orientering fra utenriksministeren. Mitt spørsmål går på WTO.

Utenriksministeren sa at globaliseringen er på hell. Det er en nøktern, diplomatisk formulering. Det er en ny geopolitisk situasjon, og den endrer seg raskt. Det har ført til at i det forum jeg er i, EFTAs parlamentarikerkomité, er beredskap og nasjonal sikkerhet blitt et viktigere spørsmål. Uruguay-runden i GATT, som startet i 1986, var en forløper for denne globaliseringstenkningen på matvareområdet. Det endte opp i en avtale som hadde som formål å fase ut de nasjonale ordningene som påvirket den nasjonale produksjonen, og selvsagt også å fase ut ordninger som påvirket den internasjonale matsituasjonen, men for Norges vedkommende har vi aldri vært i den posisjonen. Det fikk altså store konsekvenser for Norge fordi det ble gitt en ramme for stimulans som norske myndigheter var forpliktet til å holde seg innenfor. Det tallmaterialet er forankret helt tilbake til 1986/1987, og når det ikke engang er noen inflasjonsjustering, skjønner en jo at dette kommer til å gå galt i forhold til nasjonal matproduksjon.

Nå er situasjonen en helt annen, og utenriksministeren refererer til at landbruk er en del av premissene her. Jeg regner da med at landbruk er en betegnelse som egentlig heter jordbruk. Det er ikke skog som er temaet her – det er jordbruk, det er mat fra land. Da kommer spørsmålet om å revidere WTO-forpliktelsene opp, eller å modernisere dette systemet, gitt den situasjonen vi nå er i. Da er mitt spørsmål: Er den norske posisjonen sånn i de forhandlingene at det nå legges opp til en nasjonal frihet til å styrke sjølforsyningsgraden i Norge med produksjon basert på norsk jord? Altså: Er den norske posisjonen slik at det legges opp til en nasjonal frihet til å styrke sjølforsyningsgraden av jordbruksmat basert på norsk jord?

Ola Elvestuen (V): Først vil jeg også si at jeg synes beslutningen om snøkrabber egentlig går overraskende positiv langt utover det som gjelder snøkrabber.

Jeg er også spent på dette med havbunnsmineraler. Jeg skal ikke legge skjul på at vi også bruker våre kontakter i Europaparlamentet for å påvirke deres beslutning – ikke i tråd med regjeringens syn, for å si det sånn.

Men den største krisen i Europa er krigen i Ukraina. Utenriksministeren nevnte de møtene som er nå for å se om man kan få en enighet om økt støtte fra EU. Det er vel snakk om 50 mrd. euro – det var det i hvert fall tidligere. Mitt spørsmål blir egentlig: Er det noen kontakt mellom oss og EU, eller noe press fra EU mot oss om at vi også må øke våre bidrag? Og særlig, hvis det ikke skulle bli enighet – og det ligger vel 60 mrd. dollar låst i USA, og det ser jo ikke ut som at det løses – må landene bidra mer. Tyskland har forberedt store summer. Men er det der noen dialog med Norge om at vi også må øke vår støtte utover Nansen-programmet?

Møtelederen: Ingen flere har tegnet seg. Jeg vil bare slenge på et spørsmål om WTO som jeg glemte i sted. Det er knyttet til våre forhandlingsposisjoner når det gjelder reform av ankeorganet. Dette har jo vært en klassiker i lang, lang tid. Den har i hvert fall vært med i både MC11, MC12 og nå MC13. Har Norge, basert på situasjonen i dag, noen tanker knyttet til hva som kan være en mulig løsning på dette – og spesielt hvis Norge skal få en framtredende posisjon i forhandlingene?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for gode spørsmål.

Jeg vil begynne med spørsmål fra møtelederen, og det var en god påminnelse om at neste formannskap er ledet av Ungarn. Det er grunn til å tro at det fortsatt er Orban som vil styre der. Det blir krevende, og det blir ekstra krevende, for det sammenfaller med en tid hvor et nytt parlament ikke har kommet på plass før mot slutten av perioden, og derved heller ikke en ny kommisjon. EU har jo alltid en kommisjon, men beslutningskraften helt mot slutten av perioden er mye svakere enn tidlig og midt i perioden, så det er viktig å få unna det man kan før det. Derfor er jeg helt enig i oppfordringen om nær dialog med Stortinget i så måte, for her har vi virkelig norske, nasjonale interesser å ivareta på en god måte.

Til spørsmålet om kondisjonalitetsmekanismer: Ja, jeg bekrefter at vi legger oss nær opp til EU. Vi har ønsket det, og det står i protokollen. Det er viktig å opprettholde kondisjonalitet. Jeg kan dele med utvalget at jeg nylig hadde mitt første bilaterale møte i denne perioden med vår felles tidligere kollega, Radoslaw Sikorski, som er Polens utenriksminister og en veldig sterk stemme for både europeisk og transatlantisk integrasjon. Vi snakket om Ungarn, og han sa at han var en sterk tilhenger av kondisjonalitet. Fordi han kommer fra Polen, har han vært utsatt for kondisjonalitet, og den hadde virket. Som eksempel måtte de byene som hadde vedtatt å være LHBTI-frie soner, slutte med det på grunn av bl.a. norske krav om at de da ikke ville få støttemidler. Så han oppfordret oss til å forbli der. Som en som har vært «on the receiving end» – på mottakssiden – mente han det var viktig og riktig. Og det gjør vi altså.

Så til det store spørsmålet om havbunnsmineraler fra både møtelederen og Elvestuen, og det er jeg egentlig glad for. For det første vil jeg si at ja, vi er aktivt på i Europa for å forklare hva vår beslutning, som gikk igjennom i Stortinget før jul, er, og hva den ikke er. Det er bl.a. skapt et inntrykk av at Norge har åpnet for utvinning av havbunnsmineraler. Det er kategorisk feil. Det bør Stortinget være klar over at det ikke var det Stortinget vedtok. Stortinget vedtok at man skal åpne for undersøkelser som skal bringe et kunnskapsgrunnlag, som – dersom det er forenlig med gode miljøstandarder – så skal åpne for utvinning. Den misforståelsen har ikke bare tilfeldigvis oppstått, men jeg tror en rekke gode og velmenende miljøorganisasjoner har bidratt til den ved på en måte å gi inntrykk av at Norge nå åpner for utvinning av havbunnsmineraler. Hadde vi gjort det, hadde det vært grunn til bekymring. Det gjør vi ikke, så det er et budskap vi deler i Brussel. Statsministeren, jeg og statssekretær Maria Varteressian, som har ansvar for EU-saker, har vært på turné og forklart dette i de landene som har vært mest engasjert, med ikke helt ubetydelig hell. Mange sier da litt overrasket: Ja, men det er ikke det vi har fått høre. Så jeg vil oppfordre til at hva man uansett mener om dette, tror jeg det er lurt at vi som AS Norge formidler at det er ikke slik at regjeringen har foreslått og Stortinget har vedtatt at vi herved åpner for utvinning.

Jeg vil også si om det at vi har en lang tradisjon for kunnskapsbasert forvaltning av både land- og havarealer. Verden kommer til å trenge enorme mengder mineraler, metaller og sjeldne jordarter for å gjennomføre det grønne skiftet. Alt i det grønne skiftet krever mer av dette enn det meste vi trengte i fossilalderen. Alle elbilene, batteriene til fly og båter, solcellepanelene og vindmøllene er svært avhengige av dette.

Det er geopolitiske grunner til at vi ikke kan la Russland, Kina og det Kina måtte eie i Afrika, være eneleverandører av disse varene, og derfor må vi finne dem et sted. Det er to steder man kan finne dem. Det er enten på land eller i havet. Noen særlig andre steder har vi ikke å lete, så lenge vi ikke drar til Pandora og driver gruvedrift i rommet. Like galt som det er å si at det går sikkert bra med gruvedrift på havbunnen, er det å si at vi er helt sikre på at det a priori er verre enn på land, uten at vi har undersøkt. Det er på en måte Norges syn veldig basert på hvordan vi har forvaltet dette tidligere, så det er noe vi formidler i EU. Det er et langt lerret å bleke. Det er ikke sånn at vi har vunnet denne kampen, men vi jobber absolutt med det.

Til slutt det siste spørsmålet fra møtelederen – ankeorganet: Tidligere utenriksminister Eriksen Søreide kjenner til hva vi har ment om dette en stund. Vi mener for så vidt det samme, men det vi egentlig ønsker, er å gå inn i en posisjon hvor vi, som vi av og til gjør med hell, kan lytte til de ulike syn, se om det kan komme noen nye ideer inn. I utgangspunktet ønsker vi at ankeorganet videreføres i sin opprinnelige form, men hvis ikke det går, må man finne noen andre former på det. Det tror jeg er det mest meningsfulle nå, men ved neste anledning – da er vi etter MC13 – kan jeg si litt om hva som skjedde.

Takk for gode innspill fra Lundteigen, og jeg kan først bekrefte at det er definitivt jordbruk jeg snakker om, og ikke landbruk. Det er en viktig presisering, og jeg skal passe på å si jordbruk neste gang, for mat kommer enten fra jord eller fra hav. Det som er Norges utfordring, er at når det gjelder mat fra hav, har vi verdens mest offensive interesser, og når det gjelder mat fra jord, har vi av gode grunner defensive interesser. Det er en lang historie om hvordan de forenes i WTO-sammenheng. Jordbruk er utrolig viktig i Norge, for befolkningen i hele landet og for å sørge for trygg og sikker forsyning av mat til vår egen befolkning, og fiskeeksport er vår nest største inntektskilde – en eksport som kanskje kommer til å vokse etter som olje- og gasseksporten også går ned, så det er også viktig for Norge. Litt av utfordringen med ansvaret for WTO er å få dette til å henge sammen.

Men det er riktig at vi er opptatt av å ivareta sentrale norske interesser på jordbruksområdet. Det er en positiv trend ute, vil jeg si til Lundteigen, en større forståelse av matsikkerhet, en større forståelse av lokal produksjon, en større forståelse av resiliens, motstandsdyktighet mot f.eks. klimaendringer, mer lokal tilpasning. Og Norge, ikke minst med utviklingsminister Tvinnereim, jobber over hele feltet med matsikkerhetsspørsmål, så dette er noe som inspirerer vårt arbeid i WTO.

Og enten det er godt eller dårlig, kan jeg i hvert fall si at sannsynligheten for at WTOs MC13 ender med betydelig rivalisering om jordbruksvarer, er ganske liten. Sånn sett er vel de interessene ivaretatt, men de skal vi passe på å ta vare på. Vi tror jo at tollvern og et høyt subsidienivå i landbruket er viktig for hele Norge.

Elvestuen spurte egentlig også om havbunnen, så det har jeg da svart ut allerede.

Ola Elvestuen (V): Utenriksministeren glemte Ukraina.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Unnskyld, det gikk litt fort – kort om Ukraina.

Det er veldig problematisk om EU ikke kommer fram til en løsning. Jeg har en følelse av at om de ikke kommer fram til en løsning i dag, så kommer de fram til en annen løsning, for her er 26 land veldig opptatt av å komme videre, og da pleier de å finne på noe. Men det kan være at det da går tilbake til hvert enkelt land nasjonalt. Jeg tror det mest sannsynlige er at en eller annen løsning oppstår etter mye overtidsdiskusjoner på kammerset med hr. Orbán, men det får vi da se.

Nå har Norge nettopp framskyndet en del betalinger. Det var det vi gjorde etter at Zelenskyj var her, i milliardklassen, nettopp på grunn av forsinkelser i EU og i USA. Egentlig mener jeg at alle bør gjøre mer, men Norge er av de fem store bidragsyterne til Ukraina i absolutte tall, altså ikke relativt til noe som helst, men i absolutte tall. Vi er nr. 5 etter USA, EU, Storbritannia og Tyskland, som alle er noe større enn oss. Så per capita er vi uten sammenlikning størst. Det er ikke nødvendigvis noe argument mot mer, men la oss si det sånn at vi følger dette nøye og ser på hvilke konsekvenser det vil få.

Møtelederen: Takk for det.

Møtelederen: Ingen har meldt inn saker under Eventuelt.

Da avslutter vi her sånn at vi rekker debattene vi skal ha i stortingssalen om 9 minutter. Jeg sier takk for oppmøtet – og møtet er hevet.