Møtelederen: Da ønsker jeg velkommen til åpen høring om kredittmeldingen. Vi har først satt av en og en halv time til en åpen høring med sentralbanksjefen. Deretter vil vi gå over til andre, ordinære høringer.

Jeg har bare lyst til å gjøre oppmerksom på at enkelte av komiteens medlemmer dessverre ikke er her på grunn av flykaoset som har rammet nasjonen, så det er ikke fordi de ikke er interessert, men fordi de rett og slett ikke klarte å nå frem i tide.

Da ønsker vi sentralbanksjefen velkommen og gir ordet til ham.

Høring med sentralbanksjef Svein Gjedrem

Sentralbanksjef Svein Gjedrem: Takk. Jeg vil igjen benytte anledningen til å takke for at Norges Bank får komme til Stortingets finanskomite for å redegjøre for og svare på spørsmål om pengepolitikken i forbindelse med Stortingets behandling av Regjeringens kredittmelding.

Det foreligger skriftlig dokumentasjon av denne redegjørelsen, men jeg tillater meg her å være litt mer muntlig i fremstillingen.

Stabile priser, definert som lav og stabil inflasjon, er i stigende utstrekning blitt målet for pengepolitikken. Inflasjonsmål ble først innført i New Zealand i 1990. Deretter fulgte Canada. Australia, Storbritannia og Sverige var også tidlig ute. Også eurolandene og Sveits fører en pengepolitikk med sikte på å holde prisstigningen nede, men de definerer det ikke selv som inflasjonsmål. Det kan være grunn til å merke seg at inflasjonsmål har vist seg særlig godt egnet i små, åpne økonomier, og blant de landene som først innførte inflasjonsmål, var typiske råvarebaserte økonomier.

Bakgrunnen for at det ble innført inflasjonsmål i mange land, var at valutakursene begynte å svinge, og vi fikk en overgang fra valutakursstyring til inflasjonsstyring. Kronen svinger også. Det er ikke så rart, for det gjør også andre lands valutaer. Det har sammenheng med at vi har svært åpne økonomier med frie kapitalbevegelser over landegrensene.

For næringslivet er det kostnader forbundet med å sikre seg i forhold til svingende valutaer. Men det er også viktig å være oppmerksom på at kostnadene knyttet til en krone eller en valuta som er stabil, men for sterk, kan være vel så store som de kostnadene som næringslivet har som følge av at de må stabilisere, at de må sikre for valutakursendringer. Tilsvarende kan en krone som er stabil, men for svak, være en kime til høy inflasjon. Mange av de makroøkonomiske krisene i økonomien de senere ti-tjue årene har vært knyttet til at valutakurser har vært holdt stabile eller fast for lenge.

Det viktigste bidraget pengepolitikken kan gi til en god økonomisk utvikling på lang sikt, er lav og stabil inflasjon. Et inflasjonsmål gir også et ankerfeste for forventninger om fremtidig inflasjon og gir dermed også grunnlag for mer stabile valutakursforventninger.

Inflasjonsstyring innebærer at vi setter renten med sikte på å nå et mål for inflasjonen. Normalt setter vi renten med sikte på å stabilisere inflasjonen på 2,5 pst. innen en rimelig tidshorisont, som normalt vil være ett til tre år. Den mer presise horisonten vil avhenge av de forstyrrelsene økonomien blir utsatt for.

Inflasjonsstyringen er en ramme og ikke et hinder for å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting, og vi kaller det fleksibel inflasjonsstyring. Pengepolitikken skal verne om pengeverdien på lang sikt, og den skal bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen på kort og mellomlang sikt.

Det er felles for landene med inflasjonsstyring at rentesettingen er delegert til en sentralbank, men at sentralbanken er åpen om grunnlaget for de pengepolitiske beslutningene. I Norge kommer denne åpenheten til uttrykk i regelmessige rapporter om den økonomiske utviklingen. I forbindelse med rentevedtak legger vi frem en bred redegjørelse for de viktigste utviklingstrekk i økonomien som har ligget til grunn for rentebeslutningen. Vi gjør rede for de avveininger som er gjort, og vi gjør også rede for eventuelle alternativer som er vurdert. I Norge er de enkelte rentevedtakene som fattes i hovedstyret, forankret i en strategi for rentesettingen som hovedstyret trekker opp hver fjerde måned. Denne strategien gjøres nå kjent i forkant av den firemånedersperioden den gjelder for.

Lav og stabil inflasjon er målet for pengepolitikken, og renten er virkemiddelet. Renten virker med et tidsetterslep, og den virker, som jeg redegjorde for her i fjor, på tre måter. Den virker ved å påvirke etterspørselen etter varer og tjenester, den virker ved at den påvirker utviklingen i kronekursen, og rentesettingen påvirker også forventninger om fremtidig inflasjon, og dermed også den faktiske inflasjonen gjennom forventningsdannelsen.

En økonomi bør ha en nominell forankring. Vi har lav inflasjon nå, men den nære historien viser at hvis vi ikke har et nominelt anker, blir inflasjonen høy. Og med høy inflasjon følger også store utslag i produksjon og sysselsetting. Figuren her («Mer stabil inflasjon») viser den gjennomsnittlige inflasjonen over ti år på ethvert tidspunkt sammen med et bånd som viser svingningene i inflasjonen.

Fastkurspolitikken som ble innført i 1986, gjenreiste pengepolitikken etter en lang periode med høy og variabel inflasjon og la et grunnlag for lavere inflasjon med en mer stabil økonomisk utvikling senere. Det viste seg utover på 1990-tallet ikke mulig for Norge å holde fast ved stabil valutakurs som nominelt anker, og inflasjonsstyringen overtok derfor som det nominelle ankeret fra 2001.

Inflasjonen er nå lav. Vi skal unngå høy og variabel inflasjon, men det er også viktig å unngå at inflasjonen blir for lav, eller at prisnivået faller over tid. Litt inflasjon smører det økonomiske maskineriet, og litt inflasjon og litt positive inflasjonsforventninger gjør også at pengepolitikken vil være mer slagkraftig hvis vi skulle få en økonomisk nedgang kombinert med tendens til fall i prisnivået.

Vi har en fleksibel inflasjonsstyring. Vi skal også ta sikte på å stabilisere produksjonen og sysselsettingen. Men spørsmålet er da: Hva er det vi skal stabilisere produksjonen og sysselsettingen rundt? Vi kan se på den faktiske utviklingen i produksjon og sysselsetting som dels bestemt av en del langsiktige faktorer, som tilgang på arbeidskraft, tilgang på kapital i økonomien, produktivitetsvekst og evne til omstilling i økonomien. Virkningen av disse faktorene kan vi anta påvirker den mer langsiktige utviklingstendensen i økonomien, den mer trendmessige veksten i BNP. Så vil den faktiske utviklingen i produksjon og sysselsetting variere rundt denne mer trendmessige veksten. Vi sier også at vi har et positivt produksjonsgap når den faktiske produksjonen er høyere enn den trendmessige utviklingen, og at vi har et negativt produksjonsgap når den faktiske produksjonen er lavere enn den mer trendmessige utviklingen i BNP.

Denne figuren («Stabilitet i produksjon og sysselsetting») illustrerer at vi hadde en høykonjunktur fra slutten av 1990-tallet og frem til 2002. Da lå den faktiske produksjonen over den mer trendmessige veksten i produksjonen. Og som dere husker, hadde vi da også en sterk vekst i lønninger og kostnader i vår økonomi. Nå har økonomien kommet ned på en mer trendmessig vekst, og økonomien vokser, produksjonen vokser, så vi kan si at økonomien har landet mykt etter en periode med høy kapasitetsutnyttelse og sterkt lønns- og kostnadspress. Men samtidig er inflasjonen lav.

Fra 1. kvartal 1999 til ut 2002 kan vi si at rentenivået i Norge var nokså stabilt. Det varierte mellom 5,5 pst. og 7 pst. Renten internasjonalt falt særlig gjennom 2001 etter at aksje- og IKT-boblen sprakk. Grunnen til at rentenivået holdt seg oppe lenger hos oss enn i andre land, var at konjunkturutviklingen var ulik. Høykonjunkturen holdt seg lenger hos oss, og den var i sterkere grad preget av en høy lønnsvekst – en særnorsk kostnadsutvikling. Lønnsoppgjøret i 2002 var det femte året på rad i Norge med svært høy lønnsvekst. Men lavkonjunkturen ute, som varte ved, utsikter til lavere lønnsvekst og sterk krone førte til at renten ble satt ned gjennom 2003 med til sammen over 5 prosentenheter. Siden mars i år har rentenivået vært uendret på 1 pst.

Da rentedifferansen mellom Norge og utlandet var på det høyeste, steg kronen. Vi hadde en betydelig appresiering av kronen, særlig gjennom 2002. Utover året var den også preget av den usikkerheten som var i oljemarkedet i forkant av krigen i Irak.

Etter at rentenivået ble satt ned, har kronekursen falt med over 10 pst. Vi ser av figuren her («Lettelser i pengepolitikken») at valutakursen, målt ved en nokså bred indeks, har holdt seg relativt stabil fra og med andre halvår 2003, men svingt en del rundt om lag den verdien den har i dag. Vi kan si at kronen har stabilisert seg, men den har stabilisert seg på et nivå som er ganske sterkt i forhold til utsiktene for inflasjonen her hjemme.

Nå har aktiviteten internasjonalt tatt seg opp. Etter en lang periode med svært lave renter er det nå en tendens til økte styringsrenter i flere land. USA har satt opp sine renter, bl.a.

Utviklingen i 2002 og 2003 var preget av store uventede forstyrrelser bl.a. i den internasjonale økonomien. Som jeg nevnte, ble den internasjonale renten redusert kraftig i 2001. Sommeren 2002 – som illustrert ved den blå, stiplede kurven (peker på plansjen «Uventede forstyrrelser») – var det forventninger i markedet om at rentenivået skulle stige markert fra og med andre halvår 2002. Det ville da kunne bli bygd bro til vårt høyere rentenivå gjennom denne forventede internasjonale renteøkningen. Men, som figuren viser, renteøkningene er blitt utsatt. Den internasjonale økonomiske utviklingen ble vesentlig svakere enn det som ble antatt sommeren 2002, og vi har hatt en stadig forskyvning i tidspunktene for den alminnelige renteøkningen internasjonalt. Som nevnt er det nå tendenser til renteøkning, men fortsatt ganske stor usikkerhet, selvsagt, om den fremtidige økonomiske utviklingen internasjonalt. Denne utviklingen i de internasjonale rentene har hatt vesentlig betydning for norsk rentesetting i 2003 og 2004.

Veksten i konsumprisen i Norge avtok kraftig gjennom 2003. Som illustrert på denne figuren (peker på plansjen «Inflasjonen er lav») var det i første omgang særlig et fall i prisene på importerte konsumvarer som bidrog til dette fallet i inflasjonen. Det ser i det vesentlige ut til å ha tre årsaker: for det første den sterke kronen i 2002, som, selv om den til dels var uventet i seg selv, hadde en relativt forutsigbar virkning på importprisene. I tillegg skjedde en vesentlig endring i handelsmønsteret internasjonalt og en vesentlig endring i vårt importmønster. En vesentlig større del av våre importvarer kommer nå fra lavkostnadsland, kanskje særlig Kina. I tillegg til disse to faktorene, altså den sterke kronen og endringer i handelsmønsteret, bidrog også de generelt svake konjunkturene internasjonalt til lav prisstigning på våre importvarer. Etter hvert har også prisstigningen på norskproduserte varer og tjenester falt. Her ser det ut til at en sterk vekst i produktiviteten i særlig innenlandske tjenesteproduserende næringer har hatt en virkning. Den lave prisstigningen har altså som motstykke også et løft i produktiviteten i den innenlandske økonomien.

Lav inflasjon er ikke særnorsk. Inflasjonen er også blitt lav i de andre nordiske landene, og det ser ut til å være en felles faktor bak dette, nemlig en sterk produktivitetsvekst i tjenesteytende næringer.

Denne figuren («Realkurs – konkurranseevne») illustrerer utviklingen i konkurranseevnen til norsk næringsliv. Den blå kurven viser utviklingen i relative lønnskostnader. Den illustrerer at lønnskostnadene i Norge, f.eks. fra 1995-96, har steget bortimot 15 pst. mer enn lønningene i andre land. Den røde kurven viser også relative lønnskostnader, men da målt i felles valuta, der det også er tatt hensyn til utvikling i kronekursen. Nullinjen er gjennomsnittet for konkurranseevnen over de siste 30–35 år. Vi vet at kostnadsnivået i Norge er høyt. Men den røde kurven illustrerer at det ikke er en bestemt tendens i utviklingen. Det var høyt ved inngangen til 1970-tallet, det er høyt nå. Utviklingen illustrerer at det ikke er en tendens til at det blir verre, men heller ikke noen klar tendens til at det blir bedre. Vi ser at når kostnadsnivået stiger sterkt en periode, er det en tendens til at det vender tilbake igjen til dette gjennomsnittet, så det er tilsynelatende ikke en klar tendens i utviklingen over tid i konkurranseevnen. Tvert imot er det en tendens til at realkursen, som er et faguttrykk for konkurranseevnen, over lang tid er relativt stabil. Likevel kan det være grunn til å merke seg at konkurranseevnen i dag – dere ser firkanten for 2004 – er 10–15 pst. svakere enn det den var på midten av 1990-tallet. Midten av 1990-tallet var en svært dynamisk periode. Vi hadde en svært dynamisk utvikling i norsk industri, hvor norsk næringsliv vant markedsandeler både hjemme og ute. Nå er konkurranseevnen 10–15 pst. svakere enn det den var på midten av 1990-tallet. Men i mellomtiden har det skjedd en betydelig avskalling i norsk konkurranseutsatt næringsliv, og vi må anta at de bedriftene vi har nå, er bedre i stand til å tåle det kostnadsnivået vi har, enn de bedriftene vi hadde på midten av 1990-tallet. I tillegg er det sannsynligvis slik at effektiviteten i mange tjenesteytende næringer som leverer varer og tjenester til konkurranseutsatt sektor, er vesentlig større, og det bidrar også isolert sett til å styrke konkurranseevnen, også til industribedrifter og andre konkurranseutsatte bedrifter. Likevel må vi regne med at kostnadene hemmer aktivitet og sysselsetting i norsk industri, og at det ville ha vært en fordel med en sterkere konkurranseevne i en tid hvor det også skjer betydelige endringer i den internasjonale arbeidsdelingen.

Figuren (peker på plansjen) illustrerer at vi hadde en periode med sterk kronekurs og med svært svak konkurranseevne i 2002 og inn i 2003. Kronekursen har vendt tilbake til om lag det nivået den hadde før kronen begynte å stige. Men den sterke lønnsveksten vi hadde over disse årene, fra 1998 til 2002, er låst inne som en del av kostnadsbildet for norske bedrifter.

Utviklingen i den samlede kreditten til bedrifter og næringsliv vokser om lag i takt med verdien av bruttonasjonalproduktet. Det er altså verken veldig sterk eller veldig lav kredittvekst i økonomien. Men sammensettingen av kreditten gir tvetydige signaler til rentesettingen. Bedriftenes låneetterspørsel har vært lav i det siste, mens kreditten til husholdningene og husholdningenes gjeld øker kraftig. Vi har hatt en ganske betydelig lånevekst i husholdningene over en rekke år. Det har også gått hånd i hånd med en betydelig gjennomsnittlig vekst i boligprisene over lang tid. Dels kan vi se boligprisutviklingen og husholdningenes gjeldsopptak som en strukturell tilpasning til at vi har fått et friere kredittmarked, etter at husholdningene brente seg de første årene etter liberaliseringen midt på 1980-tallet. Det ser også ut til at husholdningene bruker kredittmarkedet for å frigjøre den egenkapital som ligger i boligen, til annet forbruk og til andre investeringer. Husholdningenes gjeld begynner å bli ganske høy i forhold til løpende inntekter, både ved en internasjonal sammenligning og ved sammenligning av vår historie. Og høy gjeldsvekst kan gjøre husholdningene mer sårbare overfor fremtidige økonomiske forstyrrelser. Men vi skal også være oppmerksom på at når vi styrer etter et inflasjonsmål, er risikoen mindre enn når vi styrer etter et valutakursmål, for at husholdningene blir utsatt for et dobbelt sjokk i form av økt arbeidsledighet og svært høye realrenter, slik de ble på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. I og for seg kunne vi ha brukt renten for å dempe husholdningenes låneetterspørsel. Trolig måtte vi da øke renten ganske betydelig for å få merkbare utslag i låneetterspørselen. Før vi kom så langt, ville en strammere pengepolitikk nok ha dempet etterspørselen etter lån som følge av at arbeidsplassene ville bli mer usikre med en sterkere krone.

La meg oppsummere litt når det gjelder situasjonen i norsk økonomi: Ser vi på produksjonen, er den om lag på trend, og produksjonen vokser ganske sterkt. Sysselsettingen i norsk økonomi er også om lag på trend, og den vokser nå. Arbeidsledigheten er lik gjennomsnittet på 1990-tallet og om lag på linje med det nivået arbeidsledigheten var på midt på 1990-tallet, før kostnadene begynte å stige. Lønnsveksten er nær i samsvar med inflasjonsmålet. Den samlede kredittveksten er nær langsiktig nominell BNP-vekst. Våre relative priser og lønnskostnader er nær gjennomsnittet de siste 30 årene. Den nominelle valutakursen er om lag lik gjennomsnittet på 1990-tallet. Renten er nær renten i andre land. Og inflasjonsforventningene på fem års sikt er om lag lik inflasjonsmålet. Slik sett er det en balanse, en likevekt, i økonomien akkurat nå. Men inflasjonen er lav, og som nevnt: Det er ettervirkninger av en sterk krone, det er lave importpriser også målt i utenlandsk valuta, og det er en uventet høy produktivitetsvekst som trolig ligger til grunn. Og rentene er svært lave, både de nominelle og de reelle, både ute og hjemme.

Ved høringene i fjor sa vi at inflasjonen var kommet ned på et lavt nivå, men at vi ventet at den gradvis ville ta seg opp. Samtidig understreket vi at det også var en mulighet for at prisstigningen kunne bli lav også en tid fremover. Senere har inflasjonen falt ytterligere. Denne figuren («Utsikter for norsk økonomi») viser utsiktene til inflasjonen og også utsiktene for utviklingen i kapasitetsutnyttelsen, altså produksjonsgapet. Denne viften i figuren til høyre illustrerer usikkerhet rundt inflasjonsanslaget. Vi mener at fallet i verdien av kronen gjennom 2003, det lave rentenivået og god realøkonomisk vekst etter hvert vil bidra til at inflasjonen gradvis tiltar. Men prisutviklingen de siste månedene har likevel økt risikoen for at inflasjonen blir lav lenger.

Takk igjen for at jeg fikk innlede denne høringen.

Møtelederen: Takk for det. Da skal vi i gang med spørsmål. Jeg gir først ordet til saksordfører for kredittmeldingen, Ingebrigt S. Sørfonn.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Det var ein interessant gjennomgang, og eg har to spørsmål. Det første er knytt til risikofaktorar i den økonomiske utviklinga. For det er gjennomført vesentlege lettar i den økonomiske pengepolitikken sidan desember i 2002. No har me lite erfaring frå slike markerte lettar og eit så lågt rentenivå. Dei fleste ser føre seg at me kan få ein kraftig vekst i den innanlandske etterspørselen òg i tida som kjem. På den andre sida kan enkelte forhold medverka til å dempa veksten internasjonalt. Høg oljepris trekkjer jo isolert sett i retning av ein lågare vekst. Spørsmålet vert då: Kan sentralbanksjefen gjera nærmare greie for korleis usikkerheitsfaktorar i den økonomiske utviklinga har påverka pengepolitikken, og korleis dei vil kunna gjera det framover? Han har for så vidt vore inne på det ein del, men eg vil likevel spissa det litt.

Det andre spørsmålet er knytt til globalisering. Eg vil gå tilbake til årstalen i år, for då peikte sentralbanksjefen på at det er mange i Noreg som tener på globaliseringa. Forbrukarane får billegare varer og tenester, prisane på innsatsvarer blir lågare, og bedriftene kan selja i nye marknader. Men det er òg ei kostnadsside ved dette. Sentralbanksjefen nemnde bl.a. at norske bedrifter og arbeidsplassar kan tapa i konkurransen. Utfordringa vert å flytta ledige ressursar til ny næringsverksemd, og det krev igjen evne både til omstilling og til å sørgja for ei forsvarleg utvikling av kostnadene.

Korleis kan den økonomiske politikken, og særleg pengepolitikken, best innrettast for å møta utfordringane som knyter seg til globalisering? Og korleis kan me bruka pengepolitikken til å unngå at norske bedrifter og norske arbeidsplassar taper i den internasjonale konkurransen?

Mødelederen: Vær så god.

Svein Gjedrem: Takk.

Det er vanskelig i dag å unngå, når en snakker om usikkerhetsfaktorer, å trekke frem oljeprisutviklingen, for oljeprisen steg kraftig i går og er nå oppe på et nivå som nærmer seg 50 dollar pr. fat. Det ser ut til at verdensøkonomien har greid å håndtere den første oljeprisøkningen på en rimelig måte. Prisene steg utover våren og sommeren fra rundt 30 dollar pr. fat og opptil 40 dollar pr. fat. Den internasjonale økonomien ser ut til å være bedre i stand til å håndtere oljeprisøkninger nå enn den var på 1970- og 1980-tallet, fordi oljen betyr mindre, og noen land har også ganske høye skatter på bruk av olje og energi, og det gjør at gjennomslaget av endring i oljeprisen blir mindre. Så det ser ut som om verdensøkonomien greide å håndtere den første tendensen til oljeprisøkning ganske bra. Men nå har vi de siste dagene fått ytterligere oljeprisstigning, og summen av virkningen av først 10 dollar pr. fat og nå kanskje ytterligere 10 dollar pr. fat kan bli ganske stor. Det representerer et usikkerhetsmoment som det er vanskelig å la være å nevne. Nå vet vi jo ikke riktig hvor lenge denne prisen vil holde seg. Om den går tilbake igjen snart, vil ikke skadevirkningen bli særlig stor. Men hvis den skulle festne seg på dette nivået, vil nok det kunne ha betydelig realøkonomisk virkning, ikke minst i noen av de fremvoksende økonomiene som har nytt godt av den internasjonale konjunkturoppgangen. Ellers, før dette, så det ut til at den internasjonale oppgangen hadde fått brukbart feste, og usikkerheten om den internasjonale økonomiske utviklingen hadde dempet seg. Så jeg vil gjerne trekke frem den faktoren som en særlig usikkerhetsfaktor.

Ellers skjer det store endringer i den internasjonale arbeidsdelingen. Vi har vært igjennom en periode med sterk endring i den internasjonale arbeidsdelingen, og det har hatt betydning for inflasjonen her hjemme, slik jeg gjorde rede for, i form av billigere importvarer. Det ser også ut til at vi har hatt en usedvanlig sterk produktivitetsvekst i den skjermede innenlandske sektoren i Norge over de senere årene, og tilsvarende ser vi i de andre nordiske landene. Det har jo også virket dempende på prisstigningen – og i noen grad utsatt styrkingen av arbeidsmarkedet, som vi i og for seg har ventet på en tid. Det er litt uklart hva som ligger bak denne sterke veksten i produktiviteten. I noen grad kan det skyldes teknologiske endringer i den nye IKT-verden som slår inn, men det kan også være slik at produktivitetsveksten er næringslivets svar på den sterke lønns- og kostnadsveksten som vi har hatt en periode – altså at det er en sterk kostnadsvekst som har tvunget bedriftene til å effektivisere. Det er selvsagt usikkert hvor lenge denne sterke produktivitetsveksten vil holde seg.

For å gå litt over til det andre spørsmålet, om globalisering: Hvis vi ser på årsakene til at vi har fått lav prisstigning, er det altså to faktorer som det er naturlig å trekke frem. Det ene er dette med endring i den internasjonale arbeidsdelingen, som har gjort våre importvarer billigere, og det er en sterk produktivitetsvekst. På mange måter er det gode årsaker som ligger til grunn for at vi har fått lav prisstigning. Vi har ikke fått lav prisstigning fordi det er mye slakk i økonomien, tvert imot vokser økonomien ganske godt. Så det er i og for seg gode faktorer som ligger bak. Men der skal en samtidig være oppmerksom på at når produktiviteten øker, vil det også være rom for mer etterspørsel i økonomien, og det tilsier at vi har en relativt ekspansiv pengepolitikk i den perioden da disse virkningene slår inn i økonomien. Den endringen vi har i den internasjonale arbeidsdelingen, har jo også realøkonomisk virkning her hjemme, ved at mange bedrifter mister fotfestet i konkurransen med bedrifter fra de «nye» landene. Også det forholdet tilsier at vi har en periode da disse dynamiske virkningene slår inn i vår økonomi, hvor pengepolitikken er relativt ekspansiv. Og hvis vi forfølger et inflasjonsmål, får vi i og for seg automatisk tatt hensyn til at sterk produktivitetsvekst og endring i den internasjonale arbeidsdelingen også påvirker de realøkonomiske forutsetningene for norske virksomheter.

Møtelederen: Morten Lund.

Morten Lund (Sp): Takk for det.

La meg først få si at jeg er veldig godt fornøyd med at det nå føres en helt annen pengepolitikk enn i 2002, med stor vekt på stabilitet i produksjon og sysselsetting.

Så har jeg et spørsmål om hvorvidt prognoseverktøyet som brukes for å måle inflasjonen noen år fram i tid, er godt nok ut fra de endringene som skjer. Utviklingen de siste årene kan tyde på at drivkreftene bakom prisutviklingen enten er eller er i ferd med å bli grunnleggende varig endret. Gjedrem har jo selv nevnt en del av faktorene på det.

Så vil jeg nevne et par andre utviklingstrekk som har forundret. I den tiden da vi hadde den sterke kronekursen, gikk ikke prisene på importvarene mye ned. Men etter at kronekursen har blitt relativt låg, har dét skjedd. Et annet forhold er at når vi måler boligkostnadene, som utgjør en stor del av levekostnadsindeksen, er det prisen på leie av bolig som tillegges mest vekt, mens prisen på kjøp av bolig, som nå er rekordhøg, tillegges mindre vekt. Spørsmålet mitt er om vi med det prognoseverktøyet vi har, greier å ta hensyn til de endringene som skjer, og de erfaringene som vi da får av det.

Svein Gjedrem: Når det gjelder selve rammen for pengepolitikken, mener vi nok at det ikke har skjedd så store endringer fra 2001, 2002, 2003 og til 2004. Derimot har det skjedd vesentlige endringer i mange utviklingstrekk i økonomien. 2002 var det femte året på rad med veldig høy lønnsvekst. Nå har vi moderat lønnsvekst. Som jeg viste på figuren, hadde vi en svært høy kapasitetsutnyttelse i alle årene fra 1998 til 2002. Så falt kapasitetsutnyttelsen – og har normalisert seg. Det som ligger til grunn for endringene i pengepolitikken, er endring i utsiktene for den økonomiske utviklingen. Samtidig har det selvsagt også vært en utvikling av det pengepolitiske verktøyet, ikke minst på kommunikasjonssiden.

Når det gjelder de faktorene som ligger til grunn for at prisstigningen har falt, nevnte jeg to faktorer som det er vanskelig å spå om på forhånd. Den ene var at vi trolig har vært igjennom en periode med akselerasjon i produktiviteten. Vårt prognoseverktøy er ikke godt egnet til å anslå endringer i produktiviteten. Og når vi ser på historien de siste 20–30 årene, vil vi se at når det har skjedd endringer i produktivitetsveksten, har det vært vanskelig umiddelbart å tilpasse den økonomiske politikken, fordi det er vanskelig å få øye på og analysere de kreftene som ligger til grunn for et slikt skifte i produktiviteten.

Tilsvarende er det med de endringene i arbeidsdelingen som har skjedd internasjonalt. Der synes det å være en viktig endring at Kina ble medlem av WTO. Kineserne fikk fornyet kraft på de internasjonale eksportmarkedene etter det medlemskapet. Kina hadde vokst sterkt også på 1990-tallet, men det ser ut til at dette medlemskapet gav en ny dynamikk inn i eksporten fra Asia. Men å vurdere på forhånd styrken i slike virkninger er meget komplisert.

Du nevnte virkningen av valutakursen. Det er nok slik at endringer i valutakursen ikke virker umiddelbart på importprisene, for de varene og tjenestene vi kjøper i butikkene og ellers, kan jo være importert tidligere. Så det tar tid før en endring i valutakursen slår igjennom til konsumentene. For å ta ett eksempel: Prisene på charterreiser registreres i konsumprisindeksen én gang i året, og det er om sommeren. Da endres prisene på charterreiser i konsumprisindeksen. Kronestyrkingen sommeren 2002 påvirket ikke de charterprisene som ble registrert da. Tvert imot hadde materialet blitt sendt ut til konsumentene et halvt år før, med faste priser for charterreiser sommeren 2002. Det var først i katalogen for 2003 at virkningen av denne endringen i valutakursen slo ut i disse prisene. Der er det kanskje spesielt lange tidsetterslep, men også for andre varer og tjenester er det betydelige tidsetterslep mellom tidspunktet for endring i valutakursen og når dette slår ut i prisene.

Vi tror fortsatt det er slik at akkurat nå påvirker valutakursstyrkingen i 2002 tolvmånedersveksten i prisene negativt, dvs. trekker dem ned, men dette vil snu, tror vi, gjennom 2005. Da vil virkningen av at kronen falt i 2003, veie tyngre enn virkningen av at kronen steg i 2002. Men det er også usikkerhet om tidsforløpet på disse virkningene, og de kan endre seg over tid. De vil trolig endre seg over tid etter hvert som næringslivet lærer seg bedre å leve med at valutakursen svinger en del.

Møtelederen: Takk for det! – Tore Nordtun.

Tore Nordtun (A): Takk, leder.

Sentralbanksjefen var i sin innledning inne på valg av tidshorisont for avveiningen i pengepolitikken. Norges Bank har fram til nå normalt satt renten med sikte på en inflasjon på 2,5 pst. to år fram i tid. Men i den inflasjonsrapporten som kom i juli i år, het det at Norges Bank har endret denne formuleringen og nå setter renten med sikte på å stabilisere målet på inflasjonen innen en rimelig tidshorisont, normalt ett til tre år.

Spørsmålet mitt er da: Hva betyr den endringen i tidshorisont for avveiningene i pengepolitikken som Norges Bank nå gjør i sine beslutninger, for renten?

Svein Gjedrem: Tidligere sa vi at vi tok sikte på at inflasjonen skulle komme tilbake til nivået innenfor en tidsramme på normalt to år, men at vi kunne avvike fra en slik toårshorisont, og hvis vi avvek, ville vi samtidig varsle om det, mens vi nå, som du nevnte, legger til grunn at vi normalt skal prøve å stabilisere inflasjonen innenfor en ramme på ett til tre års sikt, og at tidsrammen gjøres til gjenstand for en mer konkret vurdering, avhengig av hvilke forstyrrelser økonomien blir utsatt for. Så det har altså skjedd en justering i tidshorisonten som vi forholder oss til. Konkret betyr dette nå at vi ikke er så aggressive i rentesettingen som vi ville ha vært hvis vi hadde hatt en kortere horisont. Skulle vi nådd inflasjonsmålet på to års sikt, og det ser nok ut til å være ganske krevende, måtte vi i så fall hatt enda mye lavere renter enn vi har nå. Der er det et hensyn, som også ble nevnt her av saksordfører, at vi har hatt betydelige reduksjoner i renten, at vi ikke har erfaring med så sterke reduksjoner fra tidligere, og at vi vurderer det som hensiktsmessig å se tiden noe an for å se hvordan de rentereduksjonene virker.

Møtelederen: Svein Flåtten.

Svein Flåtten (H): Takk, leder – og takk for en interessant innledning!

Det private forbruket og særlig boliginvesteringer har vært sterkt stimulert av de pengepolitiske lettelsene, og det har vært en sterk vekst i konsumnæringene. Banken selv anslår veksten i det private forbruket til rundt 5 pst. og en sterk vekst videre.

Det har vært diskutert av mange kommentatorer at det er en fare for finansierte bobler. Statistisk sentralbyrå har i sine analyser pekt på at denne veksten kan gi nedgang i sparingen – det pekte sentralbanksjefen selv på i foredraget her – ved at man løser opp i boliger osv. og at sårbarheten da kan øke. Byrået mener at dette kan være et pengepolitisk dilemma. Det var for så vidt også sentralbanksjefen så vidt innom. Kan du kommentere denne faren for forbruksbobler, og også hvordan du vurderer dette tilsynelatende pengepolitiske dilemmaet?

Svein Gjedrem: Jeg prøvde også å få frem at det likevel ikke var særlig tvil om hva vi burde gjøre med rentesettingen, for dersom vi skulle ha prøvd å forfølge husholdningenes låneopptak og begrense det vesentlig gjennom økt rente, ville vi på veien særlig påvirket husholdningenes låneopptak som følge av at arbeidsplassene ville ha blitt mer utrygge, fordi renteøkninger ville slått kraftig inn på kronekursen og dermed på arbeidsplassene. Så det å holde fast ved at vi styrer etter et inflasjonsmål på 2,5 pst., at vi har som et siktemål å jevne ut svingninger i produksjon og sysselsetting, ligger der som det avgjørende for rentesettingen.

Det er usikkerhet om den fremtidige boligprisutvikling og den fremtidige utvikling i det private forbruket. Sammenhengene synes å være slik at når vi reduserer renten, påvirker det boligprisene og bidrar til høyere boligpriser enn ellers. Og når boligprisene øker, får husholdningene et større grunnlag for å ta opp lån. I noen utstrekning utnytter de det grunnlaget gjennom låneopptak, som så i neste omgang påvirker det private forbruket og etterspørselen etter andre investeringsvarer.

De vurderingene vi har gjort, er at hvis rentene, de norske rentene og de internasjonale rentene, om lag følger utviklingen slik markedet tror den skal bli, dvs. med ytterligere renteøkninger internasjonalt og etter hvert også renteøkninger i Norge, vil boligprisene bli dempet. Og følger renten den utviklingen, er det mest sannsynlige forløpet at vi får en boligprisstigning igjen ned mot null. Men selv om vi skulle få en slik tilpasning av boligprisene, vil husholdningenes låneetterspørsel fortsette å øke en viss tid fremover, basert på det høyere nivået boligprisene nå har fått. Når slike beregninger indikerer at boligprisene vil kunne stabilisere seg med et stigende rentenivå, ligger det selvsagt også en vesentlig mulighet for at vi kan få en periode med fall i boligprisene.

For å komme litt tilbake til et spørsmål fra Lund: Boligpriser er pris på et formuesobjekt, og de prisene svinger mye mer enn prisene på varer og tjenester. Det har sammenheng med at på et gitt tidspunkt er tilbudet av boliger mer eller mindre gitt. Det bygges nye boliger, men det betyr lite i forhold til den eksisterende boligmasse. Får en da et skifte i etterspørselen etter boliger, håndterer boligmarkedet det ved endringer i boligprisene. Boligprisene er ikke egnet som et mål for pengepolitikken, også av den grunn at boligpriser svinger mye og kan være uforutsigbare. Det vi styrer mot i pengepolitikken, er prisene på en produksjonsstrøm av varer og tjenester og ikke på disse beholdningsstørrelsene.

Boligprisene kan altså svinge mye. Nå er det oppgang. Vi tror, med den type renteutvikling som markedet ser for seg, at vi vil kunne få en utflating senere av boligprisene. Det er jo viktig for dem som investerer i boliger, og som tar opp lån, at de er oppmerksomme på at boligpriser ikke er noe som går én vei og alltid oppover. Historien har vist oss at boligpriser kan svinge mye. Det vil de sannsynligvis gjøre også i fremtiden.

Våre anslag for det private forbruket er mer avdempet når vi ser noe frem i tid, enn dem Statistisk sentralbyrå har lagt frem. Statistisk sentralbyrå har basert seg på at vi får et internasjonalt konjunkturtilbakeslag igjen om et halvt års tid, og at det vil bidra til at de internasjonale rentene holder seg svært lave svært lenge. Det bidrar da til et høyere forbruk også lenger frem i tid i deres prognoser.

Møtelederen: Per Erik Monsen.

Per Erik Monsen (FrP): Takk, leder.

Jeg vil tilbake til globaliseringen, særlig fordi Statistisk sentralbyrå bruker ganske mye tid og plass på det i sine kommentarer. Jeg skal bare sitere litt av det de skriver, for jeg synes de skriver det ganske godt:

«Importen fra Kina og tilsvarende land består nå langt fra bare av «kinaputter og t-skjorter», men av et bredt spekter av industrielle ferdigvarer. Disse varene selges til svært lave priser og gjør at Kina vinner markedsandeler.»

Det er noe vi ser til daglig når det gjelder varer. Og det er vel ingen grunn til å tro annet enn at dette spekteret av varer fra Kina vil bli bredere, og at det vil bli mer avansert.

Så skriver byrået videre:

«Det er grunn til å tro at handelsliberaliseringen gjennom nye WTO-avtaler vil gi redusert skjerming av norske landbruksprodukter. Dette vil sannsynligvis bidra til en betydelig prisnedgang som kan sette i gang en prosess som trekker inflasjonen ned i lengre tid.»

Så kommer egentlig konklusjonen, som jeg gjerne vil ha en kommentar til: Spørsmålet som reiser seg, er om det i utformingen av pengepolitikken er tatt høyde for slike trekk ved den internasjonale økonomiske utvikling, eller om det forlanges for mye av pengepolitikken i en slik situasjon.

Svein Gjedrem: Det er viktig at norsk næringsliv er konkurransedyktig, og at kostnadsnivået ikke er for høyt når vi møter slike endringer i den internasjonale arbeidsdelingen. Men det er også viktig å være oppmerksom på at konkurranseevnen ikke over tid bestemmes gjennom pengepolitikken. Pengepolitikken kan over tid bestemme prisstigningstakten og prisnivået, men det er mer realøkonomiske faktorer som ligger til grunn for utviklingen i konkurranseevnen. Hvor effektivt produserer vi? Hvor sterkt press er det mot de ressursene som anvendes i det konkurranseutsatte næringslivet? Hvor sterkt må norske industribedrifter konkurrere med andre innenlandske sektorer om arbeidskraft og andre ressurser? Over tid er det den type realøkonomiske forhold som ligger til grunn for konkurranseevnen. Så det kan jeg love: Pengepolitikken kan ikke løse et konkurranseevneproblem over tid. Det beste bidrag pengepolitikken kan gi, er å holde lav og stabil inflasjon. Samtidig registrerer vi daglig, som du nevnte, at endringer i den internasjonale arbeidsdelingen får betydning for norske bedrifter. Jeg ser til og med at norsk tomatproduksjon ikke greier konkurransen med omverdenen, fordi tomater er blitt så billige i EØS. Jeg vet ikke om dere har merket dere at polske tomater koster 2,50 kr pr. kilo. Så legger vi på to og en halv gang med toll. Likevel greier ikke norske tomater produsert i Ryfylke å konkurrere med tomater fra Polen. Det er et konkret eksempel på en endring i den internasjonale arbeidsdelingen og en strukturendring som får betydning for norsk produksjon. Svaret på dette er at vi greier å omstille oss bedre til virksomheter som greier å tåle det norske kostnadsnivået. Og det er det andre deler av den økonomiske politikken enn pengepolitikken som særlig kan bidra med over tid.

Møtelederen: Det er godt å høre at også en sentralbanksjef er opptatt av de lokale forhold fra nærmiljøet.

Da er det Øystein Djupedals tur.

Øystein Djupedal (SV): Takk, leder.

Så vidt jeg husker i farten, er vel åtte av ti norskproduserte tomater fra Finnøy i sentralbanksjefens opprinnelige hjemfylke. Så det er klart at dette er dramatisk.

Jeg har egentlig to hovedspørsmål. Først bare en kort refleksjon. Både det sentralbanksjefen sier i dag i et veldig interessant foredrag, og også det som har framkommet i siste nummer av Penger og Kreditt, i en artikkel av visesentralbanksjef Bergo om fleksibel inflasjonsstyring og større vekt på det både sentralbanksjefen i dag og Bergo kaller realøkonomiske forhold, er etter mitt skjønn en veldig viktig tilnærming til pengepolitiske spørsmål. Det gjør også, synes jeg, at det som vi hørte i dag, sammenfaller veldig lett med det som har vært situasjonen i det siste året.

Mine to spørsmål går på hva pengepolitikken egentlig kan ordne opp i. Nå har vi en veldig spesiell situasjon, ved at vi har lav rente, vi har lav inflasjon, vi har et veldig høyt låneopptak, og, som sentralbanksjefen var inne på, boligprisene akselererer. Mange forhold i økonomien er ukjent, og mye av dette er blitt et litt vanskelig landskap, både for en sentralbank og også for politiske myndigheter. Og forholdet mellom den politikk som utøves her i huset, og sentralbanken skal ikke jeg spørre for mye om, men Statistisk sentralbyrå har vel i ulike publikasjoner antydet at deler av dette er det vanskelig for en sentralbank å håndtere, og i deler av dette er det finanspolitikken som må ordne opp. Uten å be om politiske ytringer fra sentralbanksjefen kunne det vært interessant å få en faglig vurdering av om det er mulig å tenke seg f.eks. en stabilisering av låneopptak, en stabilisering av gjeld, en utflating av boligpris, gjennom andre virkemidler enn det sentralbanksjefen rår over.

Mitt andre spørsmål er knyttet til litt av det samme, og litt i forlengelse av Flåttens spørsmål i stad. Det er at den situasjon som vi nå har, der boligprisene akselerer og svært mange borgere tar opp lån – kanskje enkelte også tar opp lån de saklig sett ikke burde ha tatt opp, både til bolig, til forbruk og til mange fristende produkter som alle butikker er stappfulle av, du kan jo godt ta med deg en hvilken som helst vare ut av en hvilken som helst butikk og slippe å betale den før om tre–fire måneder eller et halvt år eller sågar enda mer – kan føre til at svært mange husholdninger får en anstrengt økonomi, gitt en situasjon der man må sette opp renten igjen, eller kanskje også gitt en situasjon der renten bare vil fortsette ned, men låneopptaket er blitt for stort i forhold til den inntekt hver enkelt har. Dette kan jo skape stort ulage i norsk økonomi, som vi har hatt det på et tidspunkt tidligere. Kan sentralbanksjefen også si noe om dette? Hva kan så stor gjeldsbelastning i husholdningen føre til, gitt at man endrer noen av disse forholdene, som vil gjøre at mange familier kommer vanskelig ut?

Takk, så langt.

Svein Gjedrem: Hvis en ser på husholdningene, altså den sterke forbruksveksten, er det jo i tidligere tider gjennomført innstramming i budsjettpolitikken som kan ha hatt betydning for forbruksveksten, altså skatteøkninger, reduksjoner i overføringer til husholdninger mer generelt. Det SSB pekte på, var vel boligbeskatningen. Boligbeskatningen er jo blitt utredet i det vide og brede i mange, mange år i Norge. Vi hadde Sekse-utvalget på begynnelsen av 1970-tallet, og vi har nå Skauge-utvalget. Innimellom dem har det vært en hel rekke utredninger. Det har det blitt mye papir av, men lite penger i statskassen.

Det som jeg tror er viktig når en vurderer skattesystemet, er de langsiktige virkningene av endringer i skattesystemet på ressursutnyttelsen i økonomien. Det skal mye til at en treffer en endring i skattesystemet slik at det også akkurat passer i forhold til de stabiliseringspolitiske utfordringene eller konjunkturene, fordi det tar tid å endre skattesystemene. Og setter en i gang på et visst tidspunkt – det tar noen år – kan en like gjerne treffe i en nedgangskonjunktur som i en oppgangskonjunktur. Jeg vil anta i det store og hele, på rent faglig basis, at skattesystemet bør vurderes mest ut fra de langsiktige virkningene på ressursutnyttelsen i økonomien.

Ser en på husholdningenes låneopptak, tror jeg det er meningsfylt å skille mellom all den kreditten som genereres eller skapes med sikkerhet i bolig. Det er en vesentlig del av den samlede kredittilførselen til husholdningene. Kanskje 2/3 eller enda mer av de 1 200 milliardene som husholdningene har i gjeld, er knyttet til boliglån. Det har sin egen dynamikk, som jeg nevnte. Høyere boligpriser ser ut til å føre til at lånene vokser i etterkant når folk vil ta ut til annet bruk den egenkapitalen som ligger i boligen. Risikoen der ligger jo hvis en skulle få brå og sterke fall i boligprisene kombinert med økt arbeidsledighet, for da vil det være mange som vil ha behov for å justere ned sitt boligforbruk, som vil ha problemer med å få tilbake den verdien de opprinnelig satte inn i boligen, og som kanskje vil ha problemer med å betjene det lånet som de tok opp med basis i den gamle verdien på boligen.

Vi har ingen slik dynamikk akkurat nå. Nå er vi inne i den ekspansive fasen, og det mest sannsynlige med en renteøkning er, slik som det er anslått i markedene, at boligprisene vil utvikle seg relativt jevnt og komme tilbake på en relativt jevn måte. Men det ligger selvsagt i det en viss risiko også for at boligprisen kan falle. Men det er én type dynamikk. Og jeg vil gjenta at risikoen for at det går galt, er mye mindre under et inflasjonsstyringsregime enn dersom vi skulle forfølge en stabil valutakurs, for da kunne en i større grad risikere at rentene tok av, samtidig som ledigheten økte. Så vi har nå et mye mer robust system i forhold til den type problemstillinger enn vi hadde før.

Men så har vi en annen type dynamikk, som er mer knyttet til forbrukerlån, som du også var inne på. Men der er det jo slik at mesteparten av renten er bestemt av den risiko og rentemargin som de som låner ut, tar. En har i dette markedet effektive renter som med høye gebyrer kan komme opp i 30 pst. noen ganger, eller kanskje fra 15 til 30 pst. Mesteparten av renten er da bestemt av selve marginen oppå vår rente, som nå bare er 1 pst. Så der betyr vår rente relativt lite. Der er det andre dynamiske trekk ved samfunnsutviklingen som jeg tror påvirker misligholdene. Det er for øvrig ikke nytt at det er problemer med den type avbetalingslån. Det var også et problem på 1970-tallet, husker jeg, at folk kom i økonomiske problemer fordi de kjøpte for mye på avbetaling. Så det har ligget der, og ligger kanskje i større grad innenfor området forbrukerpolitikk, gode krav til hvilken type informasjon som gis av dem som låner ut penger på disse rentevilkårene.

Møtelederen: Takk for det. May Britt Vihovde – vær så god.

May Britt Vihovde (V): Sentralbanksjefen uttalte at ein høg lønnsvekst frå 1980 og 1990 og utover har vore med på å svekkja vår konkurranseevne. Denne lønnsveksten kom i ein periode med ein stram arbeidsmarknad.

Vi er no i den situasjonen at vår konkurranseevne er svekt. Næringslivet har teke ut effektiviseringsgevinsten. Men som sentralbanksjefen peikte på, går det no føre seg store omstillingar i dei landa som vi konkurrerer med, som òg vil gi auka produktivitet der. Vi er no inne i ein trend der sysselsetjinga stig, arbeidsløysa er på veg ned. Ser sentralbanksjefen den faren at vi igjen får ein stram arbeidsmarknad, som igjen kan medføra auka lønnsvekst og det som det medfører for vårt næringsliv?

Svein Gjedrem: Vi tror at lønnsveksten etter hvert vil ta seg noe opp, fra det nivået på rundt 3 pst. som det nå ligger på, etter hvert som arbeidsmarkedet utvikler seg og arbeidsledigheten går noe tilbake. Så i våre anslag bygger vi inn at lønnsveksten igjen tar seg noe opp. Vi tror ikke at vi det første eller andre året vil få en slik utvikling som den vi hadde på slutten av 1990-tallet. I 1996–1997 lå lønnsveksten på 4 pst. Så spratt den opp til godt over 6 pst. i 1998. I 1999 var oppgjøret litt moderat igjen, men i 2000 var det full rulle med sterk vekst i lønnskostnadene, og det varte ved også i 2001 og i 2002. Vi ser ikke for oss en så sterk økning i kostnadene. Da lønnsveksten skjøt fart på slutten av 1990-tallet, hadde man i 1996 en arbeidsledighet, målt med arbeidskraftundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå, på 4,8 pst. Så falt den til 4 pst., og deretter helt ned til 3,2 pst. i 1998. Lønnsdannelsen greide ikke å håndtere den innstramming i arbeidsmarkedet vi da fikk, og lønningene skjøt fart. Den sterke kostnadsstigningen la så igjen grunnlag for stigende arbeidsledighet senere hen. Men det var to elementer: Ledigheten kom ned på 3,2 pst., altså relativt langt ned i forhold til det nivå den hadde hatt, og det gikk veldig fort, det var en veldig sterk vekst i sysselsettingen. Nå er ikke sysselsettingsveksten så sterk, og vi har en noe høyere arbeidsledighet. Det er ikke grunn til å tro, basert på de erfaringene, at lønningene til de grader skal skyte fart som de gjorde den gang.

Møtelederen: Takk for det!

Torstein Rudihagen – vær så god.

Torstein Rudihagen (A): Takk for det, leiar.

Om eg kunne følgje opp eit tema som både Djupedal og Flåtten for så vidt har vore innom, nemleg den store kredittveksten i hushalda. Forstår eg sentralbanksjefen rett, er det vel kanskje ikkje nokon grunn til å frykte ei gjeldskrise som den vi hadde på 1990-talet, m.a. på grunn av at eit inflasjonsmål er med og reduserer faren for stor arbeidsløyse. Faktum er likevel at utlånsveksten til norske hushald aukar mykje meir enn lønnsveksten. Det gjer ein sårbar for ein renteauke. No ser ein ei enormt aggressiv marknadsføring frå bankane, det siste er at dei har begynt å marknadsføre lån på fjernsyn. Eg kunne likevel tenkt meg at du enda ein gong gjekk inn på ei vurdering av faren for ei ny gjeldskrise. Det viktige spørsmålet er: Dersom det no skulle skje, korleis er bankane sin situasjon i forhold til det å handtere eventuelle tap i framtida? Er bankane robuste i forhold til eigenkapital og situasjon, slik at dei, om det no skulle bli ein slik situasjon, greier å takle dette betre enn sist vi hadde ei bankkrise?

Svein Gjedrem: Det ligger jo en risiko i den sterke gjeldsveksten, og det ligger en risiko i at rentenivået nå er så lavt. Det er viktig, både for kreditorer og debitorer, å ta høyde for at renten over et boliglåns løpetid må antas å være vesentlig høyere enn det rentenivået vi har i dag. Jeg sa ikke at det er stor sannsynlighet som følge av inflasjonsstyringssystemet at vi unngår stor arbeidsledighet, men jeg sa at vi unngår kombinasjonen av stor arbeidsledighet og svært høye realrenter. Den kombinasjonen som vi hadde på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, som igjen egentlig var forårsaket av at vi hadde en så lang periode med høy inflasjon, er det vesentlig mindre risiko for med det systemet vi har. Men bankkrisens forløp den gang var ellers at både bedriftene som hadde overinvestert på midten av 1980-tallet, og husholdningene som hadde overinvestert, ble møtt av disse nedgangstidene. Det var en sterk nedgang i prisene på boliger, men ikke minst på næringseiendommer. Det var mange bedrifter som hadde sin formue i næringseiendommer, som gikk konkurs, og hvor næringseiendommen havnet på bankens hånd. I tillegg ble mange bedrifter i skjermede sektorer påvirket av at husholdningene reduserte kraftig sin forbruksetterspørsel. Bankene tapte ikke mye penger på lån til husholdningene, de tapte penger på lån til de bedriftene som var avhengige av at husholdningenes forbruksetterspørsel holdt seg oppe. Det var i det neste leddet tapene kom. Det tror vi vel også vil være tilfellet hvis vi nå skulle få en markert avdemping i den økonomiske veksten. Det skal en del til for at husholdningene gir opp å betjene sin gjeld. De prøver å betjene gjelden, mens det er på bedriftene de store tapene kommer. Men de store låneopptakene i husholdningene kan være en kime til ustabilitet i økonomien som kan påvirke bedriftenes situasjon, og dermed indirekte også tapene i bankene. Men igjen, bankenes soliditet er av en helt annet styrke nå enn hva den var på slutten av 1980-tallet. Noen problemer for den finansielle sektor av noen størrelse ligger ikke i kortene de nærmeste årene, så langt vi kan se. Tvert imot synes stabiliteten i vårt finansielle system å være ganske god.

Møtelederen: Heidi Larssen.

Heidi Larssen (H): Takk!

Jeg vil tilbake til oljeprisene. Du sa at en høy oljepris, og kanskje stigende oljepris, var et usikkerhetsmoment for verdensøkonomien. Men hvordan kan det påvirke kronekursen her? Vi ser kanskje en tendens til en viss styrking. Hvordan ser sentralbanksjefen på en vedvarende høy oljepris sett opp mot kronekursen?

Svein Gjedrem: Den erfaring vi har hatt når det gjelder sammenheng mellom oljepris og valutakurs, har vært at oljeprisen tilsynelatende ikke har hatt så stor virkning så lenge den har vært høyere enn 15–20 dollar pr. fat. Men i de periodene, og det er ikke så lenge siden, da den har falt under dette nivået, har kronekursen blitt påvirket, fordi investorer ser at velferdsstaten får litt mer gyngende føtter å stå på med en så lav oljepris. Da blir det usikkerhet om økonomien, og da har det vært en tendens til at kronen har blitt svekket. Mens andre endringer i oljeprisen, f.eks. når den varierte rundt 30 dollar pr. fat, ikke syntes å ha så stor virkning. Likevel er det nok slik, og vi er jo i et litt nytt terreng, at vi i sommer mener å ha kunnet registrere at valutakursen har blitt påvirket de ukene og de dagene da oljeprisen har vært særlig i bevegelse. Så på de nivåene vi nå har, kan det se ut til at det også har vært virkninger inn i kronekursen. Det synes som om de som plasserer pengene i penger, både i terminmarkedene, i oljemarkedet og i valutamarkedene, har hatt lett for å trykke på knappen for norske kroner de dagene oljeprisene har økt mye. Kanskje har de da undervurdert den stabiliseringsmekanismen som ligger i oljefondsordningen, for den innebærer jo at staten sender pengene ut av landet igjen når de får økte skatteinntekter. Akkurat den mekanismen ser det tidvis ut som markeder undervurderer litt, og de blir også overrasket når de får informasjon om hvor stor kapitalutgangen blir som følge av høyere oljepris. Så en viss skjerm ligger der. Men bildet har altså vært i sommermånedene at kronekursen har blitt påvirket en del enkelte dager og uker av bevegelsene i oljeprisen.

Møtelederen: Takk for det, da har jeg tegnet meg selv.

Sentralbanksjefen viste en plansje som indikerte relativt stabil konkurranseevne målt i forhold til et gjennomsnitt hos handelspartnerne. Men det sier veldig lite om hvordan konkurranseevneutviklingen er hos enkelte av våre handelspartnere, som kanskje kan ha større betydning for norsk konkurranseevne over tid enn bare sett i relasjon til gjennomsnittet. Kan du si noe om hvorvidt det er noen land som utmerker seg spesielt ned hensyn til å ha en avvikende utvikling i forhold til konkurranseevnen?

Svein Gjedrem: Det alminnelige bildet er jo at de nye landene i Sentral-Europa, altså Polen, de baltiske landene, Tsjekkia, Ungarn osv. kommer inn med full tyngde fordi de blir en del av EU og EØS-området, og de har jo på noen varer og tjenester betydelig konkurransekraft sammenlignet med de etablerte EU-landene. Det andre elementet er de asiatiske landene, som også kommer inn med full tyngde. Ellers illustrerte de kurvene vi la frem, utviklingen i konkurranseevnen i forhold til våre viktigste handelspartnere. Det er særlig de industrialiserte landene som er med i denne oversikten. For min del har jeg trodd og ment lenge at det forhold at Sverige har hatt sterk konkurranseevne, har hatt betydning for norske bedrifter utover det som følger av grensehandelen. Med den verdien svenske kroner og norske kroner nå har, er jo lønnsnivået i Sverige 20–30 pst. under det norske. Det ligger nær og er på nesten alle måter et samfunn som er nokså likt vårt, så hvis jeg skal trekke frem et spesielt land hvor næringslivet kan bety noe for norske arbeidsplasser, har altså svensk næringsliv hatt en veldig sterk konkurranseevne som følge av at svenske kroner har vært lavt vurdert ganske lenge i forhold til Sveriges økonomiske stilling.

Møtelederen: Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): Ja takk, leder, det siste var jo uhyre interessant. Men det er ikke det jeg skal stille spørsmål om videre, jeg har et spørsmål om arbeidsledigheten.

De fleste parametrene burde jo nå peke i retning av at arbeidsledigheten gikk markant tilbake. Vi har en sterk økning i produktiviteten, vi har lav rente, vi har lav inflasjon, men til tross for dette har vi lave investeringer i næringslivet, og den ene plansjen som sentralbanksjefen la fram, viser at vi nå er på et nivå som er tilbake til 1994, hvis jeg forstår plansjen rett. Det betyr altså at vi i disse ti år innimellom har hatt sterkere investeringer i næringslivet enn det vi nå har. Og da er jo spørsmålet: Vil de lettelser som har skjedd gjennom pengepolitikken, etter sentralbanksjefens mening være tilstrekkelige for å få hjulene i gang, for å få investeringer i gang, for å få ledige hender i gang, for å bruke den hjernekraften som finnes blant folk som i dag ikke har arbeid, eller er det slik at man i sterkere grad må finne kombinasjonen mellom finans- og pengepolitikk for å få økt aktivitet, og at for stor vekt nå har vært lagt på pengepolitikken? Finnes det her en balanse som sentralbanksjefen vil anbefale eller vil gi noen faglige vurderinger av? En av de store utfordringene for alle land, ikke bare for Norge, er jo hvordan en skal klare å få arbeidsledigheten ned.

Svein Gjedrem: Ja, hvis en ser på tilpasningen i vårt arbeidsmarked, hadde vi altså et veldig stramt arbeidsmarked fra 1997–1998 og fram til og med 2002 og inn i 2003. Utviklingen i kostnadene indikerte at det ikke var opprettholdbart, fordi vi fikk en veldig sterk lønnsvekst, og den lønnsveksten vil i seg selv gjennom vanlige mekanismer i arbeidsmarkedet og i bedriftene og offentlig virksomhet bidra til lavere etterspørsel etter arbeidskraft. Så det lå elementer i den lønnsutviklingen som pekte klart i retning av et svakere arbeidsmarked, som vi også fikk. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at utslagene i vårt arbeidsmarked er vesentlig mindre enn ellers, f.eks. i våre nordiske naboland. Det som er den vanskelige vurderingen, er hvor sterk vekst vi kan ha i sysselsettingen før lønnsveksten igjen begynner å stige. Og det er det kritiske, når lønnsveksten igjen begynner å tilta. Da får vi en indikasjon på om vi nærmer oss grensen for hvor mye strammere arbeidsmarked økonomien tåler. Og det ligger der som et usikkerhetsmoment når det vil inntre, altså når lønningene igjen vil begynne å stige mer markert. Det ligger en kraftig etterspørselsstimulans i den pengepolitikken vi har. Vi har selv i denne spørrerunden nå vært igjennom en runde om man ikke burde bruke budsjettet til å stramme inn i etterspørselen, fordi den samlede etterspørselen blir ganske sterk, altså samlet sett er det en ganske betydelig etterspørsel. Vi mener at det vil bidra til at veksten i norsk økonomi blir god i inneværende år og god neste år, at sysselsettingsveksten vil tilta, og at arbeidsledigheten gradvis vil falle – ikke ned til det nivået den var på i 1998, og heller ikke i det tempoet som vi opplevde på slutten av 1990-tallet, men det endte da også i en for sterk kostnadsstigning.

Møtelederen: Da er det siste inntegnede spørsmål, fra Svein Roald Hansen.

Svein Roald Hansen (A): Takk for det.

Vi har nå et rentenivå på linje med verden omkring oss. Før lettelsen i pengepolitikken begynte, lå vi betydelig over. Så forventer man, som sentralbanksjefen nevnte, at rentenivået internasjonalt må normalisere seg. Det er vel det uttrykket som ofte brukes.

Er det grunn til å tro at vi framover vil ligge nærmere det internasjonale rentenivået, eller ligger det noen faremomenter der som tilsier at vi igjen kan oppleve å ligge betydelig over? Kunne du si litt om det?

Svein Gjedrem: Våre langsiktige renter ligger nokså nær internasjonale langsiktige renter, hvis vi et øyeblikk ser på dem og ikke bare på det kortsiktige rentenivået. Vi har et mål for inflasjonen og inflasjonsutviklingen som er om lag på linje med inflasjonsutviklingen i andre land, og det burde tilsi at våre langsiktige renter ikke avviker så mye fra det langsiktige internasjonale rentenivået over tid.

Når det gjelder det kortsiktige rentenivået, er det litt spørsmål om norsk økonomi blir utsatt for andre forstyrrelser, eller om internasjonale forstyrrelser virker på en annen måte i norsk økonomi enn i andre økonomier. Det kan jo tenkes forstyrrelser i den internasjonale økonomien som f.eks. vil stimulere etterspørselen her og redusere etterspørselen internasjonalt, noe som kan føre til at vi periodevis får et annet rentenivå hos oss enn i andre land. Så ja, vi kan tenke oss forhold som kan føre til at det kortsiktige rentenivået periodevis kan avvike en del fra det internasjonale rentenivået både den ene og den andre veien. Men vi tror vel at med de målene som gjelder for pengepolitikken hos oss og i andre land, vil ikke forskjellene være så store når det gjelder det langsiktige rentenivået.

Møtelederen: Da takker vi sentralbanksjefen.