Presidenten: Etter ynske frå justiskomiteen vil presidenten føreslå at debatten blir avgrensa til 45 minutt, og at taletida blir fordelt med 10 minutt til Kristeleg Folkeparti og 5 minutt til kvar av dei andre gruppene.

Vidare vil presidenten føreslå at det ikkje blir gjeve høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Fyrste talar er Finn Kristian Marthinsen, som har ordet på vegner av ordførar for saka, Åse Wisløff Nilssen, som er medlem av Lagtinget.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Ot.prp. nr. 56, som vi nå behandler, er en oppfølging av St.meld. nr. 32 for 1997-98 og Innst. S. nr. 21 for 1998-99 om offentlighetsprinsippet i forvaltningen, som vi behandlet i november 1998.

Som nevnt har Åse Wisløff Nilssen vært saksordfører, og på vegne av henne vil jeg framføre saksordførers innlegg.

Prinsippet om offentlighet i forvaltningen er en viktig forutsetning for et demokratisk samfunn. Det offentlige forvaltningsapparatet er opprettet for å tjene fellesinteressene i samfunnet og samtidig interessene til den enkelte borger. Men på samme tid er dette apparatet gitt fullmakter til over et vidt spekter å gripe inn i rettssfæren og andre vitale interesser hos det enkelte private rettssubjekt. Som samfunnsborgere skal vi kunne kjenne oss trygge på at det offentlige følger spillereglene. Det må også legges til rette for et aktivt og opplyst ordskifte, basert på tilgang til informasjon.

Det offentlige har en særskilt plikt til å representere og forsvare de interessene som den enkelte har i forhold til både storsamfunnet og andre grupper som danner rammer om livet til den enkelte borger.

Åpenhet i forvaltningen skal bidra til at enkeltpersoner og allmennheten kan få innblikk i virksomheten og ta opp kritikkverdige forhold. Prinsippet om offentlighet styrker rettssikkerheten og skaper mulighet for kontroll med at lover og annet regelverk følges under utøvelse av offentlig myndighet.

Da Stortinget behandlet stortingsmeldingen om offentlighetsprinsippet i forvaltningen, var det klart at Regjeringen måtte komme tilbake med forslag i to omganger. Mange av de spørsmål som ble tatt opp i meldingen, krever nærmere utredning, og et lovutvalg som er oppnevnt, har frist til 1. juli 2002 med å avgi sin utredning. Komiteen forutsetter at Regjeringen påskynder arbeidet med å følge opp meldingen videre.

De viktigste endringene som kommer i denne odelstingsproposisjonen, er bl.a. en utvidelse av dokumentbegrepet for å kunne fange opp den teknologiske utviklingen. Samtidig er det gitt en fullstendig definisjon av begrepet «dokument» både i offentlighetsloven og arkivloven, for at ingen skal være i tvil om hva som menes. Jeg siterer: «dokument: en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring eller overføring».

Selve journalføringsplikten blir nå lovfestet i offentlighetsloven for å synliggjøre hvor viktig dette er for offentlighetsprinsippet. Forvaltningsorganene skal føre journal etter bestemmelsene i arkivloven med forskrifter. Komiteen er opptatt av at arkivloven og arkivlovens forskrifter om journalføring ikke må svekke de intensjoner som ligger i offentlighetsloven. Komiteen ser det som så viktig at vi har bedt om en redegjørelse om de problemstillingene som knytter seg til offentlighetsprinsippet og reglene om journalføring.

Da den nye kommuneloven kom, og kommunen ble betraktet som ett forvaltningsorgan, førte det til en unødvendig vid hjemmel for unntak fra offentlighetsprinsippet. Det blir nå rettet opp ved at det vedtas at saksframlegg med vedlegg som blir gitt til et kommunalt eller fylkeskommunalt folkevalgt organ, skal være offentlig.

Komiteen mener det er viktig med offentlig debatt i forkant av den politiske behandlingen av en sak, uavhengig av om det skal fattes endelig vedtak eller ikke.

Det skal også gis mulighet til å reservere seg fra å få navnet sitt på søkerlister. Bestemmelsen utformes slik at forvaltningen har adgang, men ingen plikt til å unnta opplysninger fra offentligheten. Søkeren selv må anmode om å unntas offentlighet. Det skal imidlertid framgå av søkerlisten hvor mange søkere det har vært til stillingen, og hvilket kjønn disse representerer.

Som det framgår av merknadene, har komiteen veid for og imot nettopp denne begrensningen av offentlighet ved bl.a. å peke på kontrolleffekten i reglene om partsinnsyn i ansettelsessaker. Dette er viktig for å kunne kontrollere at det ikke foretas utenforliggende eller usaklige hensyn ved ansettelser i det offentlige. Videre peker komiteen på at det ikke bør opplyses i utlysningsteksten at søker kan velge om navnet skal føres opp på den offentlige søkerlisten. Ved å bruke unntak fra offentlighet når det gjelder navn, kan det også bli aktuelt å bruke mer offentlighet – noe den aktuelle søker bør gjøres kjent med før søknadsfristen går ut.

SNDs virksomhet skal i utgangspunktet omfattes av offentlighetsloven, samtidig som det gjøres unntak for enkelte deler av SNDs virksomhet.

Komiteen vil understreke at det prinsipielle utgangspunktet bør være at all offentlig forvaltning skal følge offentlighetslovens bestemmelser. Komiteen har imidlertid forståelse for at det også kan være behov for å unnta deler av SNDs virksomhet, bl.a. i forbindelse med forretningsmessige forhold.

Til slutt kan nevnes at komiteen er tilfreds med at det skal komme klart fram i offentlighetsloven § 1 at det også gjelder regler om dokumentoffentlighet for Stortinget. Det er en oppfølging av at Stortinget i juni 2000 vedtok egne regler om dokumentoffentlighet for Stortinget og Stortingets organer. Dermed er epoken for generelt å unnta Stortinget fra offentlighetsprinsippet over.

Jan Petter Rasmussen (A): Den saken vi behandler i dag, er annen etappe i gjennomføringen av de føringer som ble lagt ved behandlingen av St.meld. nr. 32 om offentlighetsprinsippet i forvaltningen.

Første del behandlet vi da Stortinget før ferien vedtok regler om offentlighet for Stortinget og dets organer, noe som for øvrig foreslås presisert i offentlighetsloven § 1. Tredje del vil komme når Stortinget får seg forelagt de saksfelt som trenger ytterligere utredning fra Regjeringens side. Denne etappevise behandlingen i Stortinget som gjør at vi slipper å vente på hele lovrevisjonen, viser at Regjeringen tar offentlighetsloven og offentlighetsprinsippet på alvor.

Jeg er tilfreds med at vi nå slår fast at SND i utgangspunktet skal underlegges offentlighetsloven. For den delen av virksomheten som fremdeles kan unntas, vil jeg presisere at meroffentlighet hele tiden må vurderes. Det er interessant å registrere den holdningsendring som er skjedd i SNDs ledelse siden høringsrunden, ved at de nå selv er enig i dagens forslag.

Når det gjelder øvrige offentlig eide selskaper og selskaper som staten har eierandeler i, vil denne type selskaper bli vurdert i neste runde. Allerede nå vil vi fra Arbeiderpartiets side presisere at organisasjonsform i seg selv ikke skal være avgjørende for retten til innsyn.

Et viktig steg som tas, er at loven nå tilpasses den teknologiske utviklingen ved at informasjon som lagres på annen måte enn på det tradisjonelle papirdokumentet, også blir omfattet av loven.

Journalføringsplikten slås nå fast i offentlighetsloven. Vi tar på alvor de innvendinger som Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening kommer med og ber derfor om en redegjørelse om problemstillingene rundt offentlighetsprinsippet og selve reglene for journalføringen. I den forbindelse kan det bemerkes at Stortingets familie-, kultur og administrasjonskomite i disse dager behandler St.meld. nr. 22 for 1999-2000 om arkiv, bibliotek og museum i en IKT-tid. Og det de gjør der, samsvarer egentlig med det vi sier. Så får vi se når vi får en ny runde på dette.

Representanten Finn Kristian Marthinsens begrunnelse for å gi søkere til offentlige stillinger en rett til å reservere seg mot å bli satt opp på offentlige søkerlister, deler jeg fullt ut. Det er viktig å peke på den rett den enkelte selv gjennom forvaltningsloven har til å få innsyn i den aktuelle ansettelsessaken.

De øvrige forhold i denne saken er tatt opp av Finn Kristian Marthinsen og trenger ikke undergis ytterligere kommentarer.

Under mitt innlegg for temmelig nøyaktig to år siden, da vi behandlet offentlighetsprinsippet, la jeg stor vekt på regelen om meroffentlighet. Det vil jeg gjenta nå. Det skal vurderes om et dokument helt eller delvis skal kunne offentliggjøres selv om dokumentet i utgangspunktet kan unntas fra offentlighet. Dette er i virkeligheten en plikt for forvaltningen til å vurdere meroffentlighet. Jeg tror fortsatt at det for mange ansatte i den offentlige forvaltning som til daglig besitter stillinger der de skal vurdere om et dokument er offentlig eller ikke, trengs en styrking av holdningene til offentlighetsprinsippet og bedre kjennskap til offentlighetsloven. På de områdene Stortinget nødvendigvis fortsatt må vente en tid før eventuelle lovrevisjoner kan vedtas, er det spesielt viktig at meroffentlighet praktiseres i tiden framover.

Jørn L. Stang (Frp): Offentlighetsloven berører mange sider, men den har spesielt interesse for presse og media, som skal opplyse og orientere leserne og allmennheten på en objektiv og nøytral måte. Stat, fylker og kommuner arbeider på oppdrag fra helt alminnelige mennesker. Følgelig bør helt alminnelige mennesker ha en slags rett til å vite hva politikere og byråkrater steller med på deres vegne, og på hvilken måte deres skattepenger forvaltes.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond er lagt under offentlighetsloven, som fører til mer åpenhet rundt institusjoner som forvalter store pengebeløp – ja milliardbeløp. I dag er SND tuftet på Distriktenes Utbyggingsfond, Industrifondet, Småbedriftsfondet og Den Norske Industribank A/S. Når man kan være medlem av et styre og få et lån på flerfoldige millioner kroner til ymse prosjekt, sier det seg selv hvor viktig det er at offentligheten har mulighet til å få innsyn. Derfor er det viktig at alle opplysninger kommer på bordet når det drives butikk på vaklevorent fundament. Utviklingsmidler har i tidligere tider forsvunnet i konkurser, gjeldssaneringer, avviklinger og til selskaper med elendig styring. All offentlig forvaltning skal følge offentlighetslovens bestemmelser, som betyr større innsyn i statsforetak.

Medienes interesse for innsyn i departementenes saksdokumenter har økt betraktelig de siste årene. Av de 50 000 saksdokumentene som mediene bad om i fjor, ble rundt 8 000 unntatt offentlighet.

Reaksjonene på at det innføres gebyrer for ulike kopier av dokumenter, skaper reaksjoner, spesielt hos mediene, som er storforbrukere av slike dokumenter. Fremskrittspartiet mener det er riktig at avskrift og utskrift eller kopi av dokumenter i utgangspunktet skal være vederlagsfritt. Der det blir ekstrakostnader ved kopiering av lydbånd, film, videofilm og øvrige audiovisuelle medier, skal betaling etter vår oppfatning skje til kostpris og ikke noe annet.

Det er maktpåliggende å sørge for at tilgang på ny teknologi ikke begrenser dagens innsynsmuligheter basert på offentlighetsloven. Nå er det overhodet ikke meningen at eksempelvis NSB skal unntas fra å melde fra om uhell og nestenulykker til Jernbanetilsynet fordi offentlighetsloven gjør at mediene får tilgang til rapporten. Det vil være det samme som å bryte loven og intensjonene bak den.

Tidligere har det ikke vært mulig å få vite hvordan enkelte bomselskap bruker og brukte de tvungent innkrevde pengene fra bilistene. De har nektet allmennheten å kikke dem nærmere i kortene. Bompengeselskaper kan ikke nekte publikum innsyn når senere avsløringer viser at 10 pst. av pengene gikk til bare å drive stasjonene, og ikke til nye veiprosjekter som forutsatt.

Å bruke andre lover, som arkivloven, for å begrense mulighetene som offentlighetsloven gir, er helt urimelig. Forskrifter om journalføring i arkivloven skal ikke svekke intensjonene om åpenhet, som er gitt i offentlighetsloven, og som Fremskrittspartiet mener er et særs viktig prinsipp.

Tor Nymo (Sp): Prinsippet om offentlighet i forvaltningen er en viktig forutsetning for et demokratisk samfunn. Nå er det engang slik at vi som lovgivere må og skal ha en beredskap i forhold til behovet for endringer. Dette er også tilfellet når det gjelder offentlighetsloven.

I St.meld. nr. 32 for 1997-98 tok sentrumsregjeringen opp en rekke spørsmål om offentlighetsprinsippet i forvaltningen. Prinsippene i meldingen fikk i all hovedsak tilslutning i Stortinget. En viktig problemstilling i forbindelse med denne meldingen er offentlighetsloven i forhold til offentlig eide selskaper. Komiteen har understreket at valg av organisasjonsform ikke i seg selv skal påvirke retten til innsyn i offentlig eid virksomhet.

I Senterpartiet er vi tilfreds med at det skal komme klart fram i offentlighetsloven § 1 at det også gjelder egne regler om dokumentoffentlighet for Stortinget. Ved behandlingen av St.meld. nr. 32 for 1997-98 sa komiteen bl.a. at det var viktig at reglene om journalføring tilpasses den elektroniske utviklingen. Det er derfor all grunn til å være tilfreds med at departementet nå foreslår å gjøre loven teknologinøytral.

Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening har gitt uttrykk for at det er foretatt en innskrenkning av offentlighetsprinsippet gjennom arkivlovens forskrift. Komiteen ønsker ikke at arkivloven og arkivlovens forskrifter om journalføring skal svekke de intensjoner som ligger i offentlighetsloven. Dette har komiteen synliggjort også ved å be departementet komme tilbake til Stortinget og redegjøre for de problemstillinger som knytter seg til forholdet mellom offentlighetsprinsippet og reglene om journalføring.

Til slutt: I Senterpartiet er vi tilfreds med at departementet nå følger opp flertallets syn i Innst. S. nr. 21 for 1998-99, om at SNDs virksomhet som utgangspunkt skal omfattes av offentlighetsloven. Komiteen vil understreke at det prinsipielle utgangspunktet bør være at all offentlig forvaltning skal følge offentlighetslovens bestemmelser. Komiteen har imidlertid forståelse for at det også kan være behov for å unnta deler av SNDs virksomhet, bl.a. i forbindelse med forretningsmessige forhold.

Ågot Valle (SV): Som saksordføreren gjorde greie for, er det slik at når offentlighetsloven igjen diskuteres i Stortinget, er det for å følge opp de vedtak som er gjort tidligere. De endringsforslaga som foreligger nå, er i all hovedsak forslag som SV er enig i, og som styrker loven. Det er ett unntak, og det skal jeg komme tilbake til.

Offentlighetsloven er en av bærebjelkene i vårt demokrati. Den skal sikre innbyggerne innsyn i forvaltninga og er en forutsetning for en åpen og levende debatt rundt de beslutningene som skal tas. Den som krever innsyn, skal ha krav på innsyn. Det skal ikke være slik at myndighetene eller byråkratiet etter eget forgodtbefinnende skal avgjøre om folk bør eller ikke bør få vite.

Det er etter vår mening maktapparatet som tjener på å holde folk utenfor debatter og dermed holde avgjørelser og beslutninger i de lukkede rom.

Ut fra denne tankegangen er det også viktig at vi nå med endringene i forhold til lovfesting av journalplikten, ikke lager noe vi tror er en forbedring, men som vil være en innskrenkning. Jeg vil bare vise til Sivilombudsmannens refs av Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet fordi de ikke hadde journalført brev angående Vardø-radaren. Gjennom hardt arbeid fra Bergens Tidende og fra SV ser det nå ut til at praksis skal kunne bli bedre.

De innvendingene som er kommet fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening angående journalføring etter arkivlovens bestemmelser og forskrifter, er viktige. Det er derfor fornuftig når justiskomiteen nå har bedt om at det i løpet av våren 2001 gis en redegjørelse for Stortinget der problemstillingene knyttet til forholdet mellom offentlighetsprinsippet og reglene om journalføring blir belyst.

Når det gjelder den foreslåtte endringa i forhold til søkerlister, vil SV stemme mot den. Vi vil fortsatt ha full åpenhet rundt søkerlistene i forbindelse med offentlige stillinger. Det er ikke minst viktig – og det husker Stortinget sikkert at jeg la veldig stor vekt på siste gang vi diskuterte det – for å ivareta likestilling. I lukkede prosesser er det fremdeles altfor ofte slik at kvinner holdes nede, særlig når kvinner aspirerer til topplederjobber. Og jeg har lyst til å si at dersom noen skal ha noe sagt, så tilkaller man en mann, men dersom man vil ha gjort noe, så tilkaller man en kvinne. Med såpass mye sendrektighet som det finnes i det offentlige byråkratiet, mener vi at det bør være flere kvinner i topplederjobbene for å få noe gjort.

For SV er åpenhet viktig, både for muligheten for kvinner til å nå opp og for å hindre ansettelse på politisk grunnlag. Så lenge det foreliggende forslag til lovendring gir forvaltningen adgang til å unnta opplysninger, ligger det en mulighet til å gjøre dette, og det ønsker ikke SV å være med på. Vi vil minne om at forvaltningen på vegne av fellesskapet skal forvalte fellesskapets verdier og ressurser. Det må da også være viktig at allmennheten har adgang til å kontrollere at forvaltningen ansetter de best kvalifiserte personene.

SV vil stemme mot forslaget til § 6 første ledd nr. 4 nytt fjerde og femte punktum og ber om at voteringen blir lagt opp slik at det blir mulig.

Presidenten: Presidenten har merka seg ynsket frå SV når det gjeld voteringa.

Gunnar Kvassheim (V): Sentrumsregjeringen prioriterte arbeidet med offentlighetsmeldingen og la den fram bare et halvt år etter regjeringsskiftet, etter at den hadde ligget i lang tid uten at det ble framdrift i arbeidet under foregående arbeiderpartiregjering.

Etter at offentlighetsmeldingen ble lagt fram, er det tatt mange viktige skritt i retning av større åpenhet. Nye skritt tas i dag, og det generelle inntrykk er at det er en veldig positiv grunntone i komiteen i forhold til åpenhet – det går fram på en rekke konkrete områder. Det legges opp til at loven skal gjøres teknologinøytral, det skal bli større åpenhet når det gjelder SNDs virksomhet, og en vektlegger at arkivlovens forskrifter for journalføring ikke skal svekke offentlighetslovens intensjoner. Det er meget fornuftig at en legger opp til å få en orientering om denne problemstillingen til Stortinget våren 2001. Gode journaler og god journalføring er helt avgjørende når en skal kreve innsyn, og det at en gjør krav om innsyn gjeldende, er helt avgjørende for å få åpenhet og en god offentlig debatt.

På ett punkt er Venstre uenig med justiskomiteen. Det legges opp til at søkerlister ikke lenger skal være offentlige i den forstand at alle navn skal stå der. Dette er en endring som sentrumsregjeringen ikke la opp til, og jeg registrerer at en enstemmig komite og Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er med på dette punktet.

Da offentlighetsmeldingen ble diskutert i Stortinget, var det bare Venstre og SV som stemte imot. Venstre vil også, i likhet med SV, stemme mot i dag. Etter vår mening bør søkerlister til offentlige stillinger inneholde navn på alle som søker. Allmennheten skal ha mulighet til å kontrollere at det ikke tas utenforliggende eller usaklige hensyn ved ansettelser i det offentlige. Ikke bare er det en rett som andre som er part i dette, skal ha, men allmennheten skal være med og sikre at ikke utenforliggende og usaklige hensyn tas. Å søke en offentlig stilling er ingen privatsak. Det har Georg Apenes, som i alle sammenhenger går personvernets ærend, sagt. Dersom stortingsrepresentant Jan Petter Rasmussen søker på stillingen som havnesjef i sin hjemby, er det en offentlig sak, og derfor bør søkerlisten inneholde navn på alle som melder seg i aktuelle sammenhenger. Et eventuelt ubehag ved å stå på søkerlisten til en offentlig stilling har ikke noe med personvern å gjøre. Det er et galt signal til framtidige ledere i forvaltningen om verdien av åpenhet og offentlighet dersom det ikke engang skal være åpenhet rundt søkerlistene. Ufullstendige søkerlister vil oppfordre til journalistikk basert på antakelser, spekulasjoner og rykter. Dette understøttes av at det delvis skal gis opplysninger ved at en opplyser om kjønn. Den unntaksmuligheten som det her åpnes for, vil gjøre at offentlighetsprinsippet når det gjelder søkerlister til offentlige stillinger, vil forvitre.

Det pågår et viktig utredningsarbeid for å få større åpenhet på en del andre områder. Det har foregående talere vist til. Blant annet dreier det seg om innsyn i statsforetak, i kommunale og interkommunale selskaper som omdannes til AS osv., og som dermed løftes ut av det området som reguleres av offentlighetsloven. Venstre er av den oppfatning at det er ansvarsområde og arbeidsoppgaver som skal bestemme om det skal være innsyn, ikke organisasjonsform. Mens vi venter på at dette utredningsarbeidet skal bli avsluttet – det skal skje i 2002 – er Venstre opptatt av å understreke at statsforetak og andre selskaper har full anledning til å praktisere offentlighetslovens bestemmelser. Og det er viktig at vi politikere gir klare signaler om at det er en forventning.

Vi har hatt en debatt om åpenhet i forhold til NSB. Der mener jeg helt klart at NSB på egen kjøl ville hatt interesse av å vise den publikumsservice som ligger i å gi innsyn i journaler og dokumenter. Og det er mitt ønske at statsråden kan ytre seg om det er aktuelt å sende den type signaler til statsforetak hvor en understreker muligheten for å praktisere offentlighetslovens bestemmelser eller offentlighetsprinsippet, i påvente av at dette utredningsarbeidet skal bli avsluttet.

Så vil jeg til slutt understreke betydningen av det som enkelte har vært inne på: holdningsskapende arbeid og innsikt i loven. Vi vet fra den tiden Venstre var i regjering, at det at man hang opp en «Vær åpen»-plakat i departementet, som gjorde det vanskeligere å praktisere hemmelighold og lettere å være åpen og klargjøre regler og bestemmelser, førte til større åpenhet.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Statsråd Hanne Harlem: Åpenhet i forvaltningen er en viktig forutsetning for et levedyktig demokrati, og Regjeringen legger stor vekt på at forvaltningen skal være så åpen som mulig. På den annen side må også offentlighetsprinsippet avveies mot andre offentlige og private hensyn. Hvordan denne avveiningen skal foretas, kan og bør være gjenstand for en kontinuerlig debatt. Jeg er likevel glad for at det nå er en enstemmig komite – om ikke et enstemmig storting – som står bak både de utvidelsene og de innskrenkningene i offentlighetsloven som nå er foreslått.

Offentlighetsloven ble vedtatt i 1970, og det kan i dag stilles spørsmål ved om loven i tilstrekkelig grad tar høyde for samfunnsutviklingen de siste tiårene. De spørsmål som er stilt både av representanten Stang og av representanten Kvassheim knyttet til ny organisering av offentlig sektor og offentlige myndigheter, understreker nettopp det. Dette er i ferd med å bli utredet av det lovutvalget som ble nedsatt i desember 1999. Dette er et arbeid som også den nåværende regjering prioriterer høyt.

Men også dagens endringer vil bidra til en mer moderne offentlighetslov. Det gjelder særlig endringen av dokumentbegrepet, som medfører at alle lagringsmedier for offentlig informasjon vil omfattes av offentlighetsloven. Spørsmålet om adgangen for søkere til å reservere seg mot å stå på den offentlige søkerlisten er drøftet i Stortinget flere ganger, og det er tunge hensyn i begge retninger. Ved behandlingen av meldingen om offentlighetsprinsippet i forvaltningen gikk et flertall i Stortinget inn for at søkere skulle ha en slik adgang til å reservere seg. På bakgrunn av dette fremmet Regjeringen forslag om en slik reservasjonsadgang. Jeg har lyst til å understreke at det dreier seg om en reservasjonsadgang for enkelte søkere, det dreier seg ikke om et generelt unntak fra offentlighet ved offentlige tilsettinger. Det ble lagt avgjørende vekt på personvernhensyn, det bør være anledning til å søke en offentlig stilling uten at det skal ha negative konsekvenser for ens videre karriere andre steder. Og jeg tror vi må erkjenne at selv om vi skulle ønske at dette var en fullt ut offentlig sak og helt uproblematisk, så er det slik at det offentlige mister søkere som man ellers kunne fått, fordi realiteten for den enkelte søker er at dersom det blir kjent at han eller hun søker en annen stilling, får vedkommende problemer på sitt nåværende arbeidssted. Men det er viktig å merke seg at bestemmelsen bare gir en adgang til å unnta. Det både kan og vil være tilfeller hvor det er viktigere at offentligheten får vite hvem alle søkerne er, og dermed hvem tilsettingsmyndigheten har valgt mellom, enn å skjerme søkerne fra offentlighetens lys. I slike tilfeller bør dette normalt gjøres kjent for aktuelle søkere før søknadsfristen går ut.

Hvordan dokumenter journalføres, er av stor betydning for praktiseringen av offentlighetsprinsippet. Journalen er et viktig hjelpemiddel for å identifisere de saker en ønsker innsyn i. Jeg har merket meg justiskomiteens ønske om å få en redegjørelse for dette. Dette er et arbeid jeg i samarbeid med kulturministeren vil sørge for blir igangsatt.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg bad om ordet igjen i forhold til innlegget til Gunnar Kvassheim. Jeg tror det er viktig at jeg herfra nå sier at det ikke er noen umiddelbare planer fra min side om å søke havnesjefstillingen i min hjemby, slik at det ikke blir noen spekulasjoner i lokalpressen rundt det.

Jeg la også merke til at Kvassheim sa at grunntonen i det som komiteen nå gjør, er bra, og det er greit å registrere at det er enighet om det meste.

Så til dette med søkerlistene. Jeg trenger ikke utdype begrunnelsen for at vi gjør det vi gjør, annet enn det som justisministeren nettopp sa. Det er jo den samme begrunnelsen vi bruker i komiteen. Men når det gjelder sentrumsregjeringen og hva de gjorde og ikke gjorde, så la – hvis jeg ikke husker helt feil – sentrumsregjeringen opp til en drøfting av argumentene for og imot, som er tungtveiende på begge sidene, og da falt allerede i den første omgangen både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ned på den siden der de fortsatt har holdt seg.

Men jeg blir litt i stuss når jeg hører representanten Gunnar Kvassheim. Nå kjenner jeg Gunnar Kvassheim fra en annen virksomhet tidligere, som journalist og redaktør, og jeg er klar over at i Stortinget er det ingenting som heter habilitetsregler, men ut fra det kjennskapet jeg har til ham fra tidligere, ut fra tidligere politisk virksomhet, blir jeg litt i tvil om det er redaktøren Gunnar Kvassheim eller om det er stortingsrepresentanten Gunnar Kvassheim jeg hører her i dag.

Gunnar Kvassheim (V): Den smule forvirring som Rasmussen gir uttrykk for, må være et resultat av at når det gjelder demokratispørsmål, ytringsfrihet og åpenhet, tenker Venstre og andre folk som er opptatt av denne type spørsmål, veldig likt. Slik var det da jeg kjempet mot dem i Egersund kommune, inkludert Rasmussen, som ikke ønsket å åpne formannskapsmøtene, og slik er det i dag når en fortsetter kampen for større åpenhet på viktige områder. Og for å ha sagt det: Når det gjaldt eksemplet med havnesjefen i Egersund, var det utelukkende et eksempel, og jeg er på trygg grunn, for jeg vet at representanten Rasmussen i helgen høyst sannsynlig kommer til å bli nominert til å bli valgt for nok en periode i dette huset.

Jeg registrerer at ved denne anledning er en enstemmig komite mer opptatt av personvern enn Datatilsynets Georg Apenes, som altså har sagt at det å søke en offentlig stilling ikke er en privat sak. Og jeg synes ikke det er særlig betryggende at statsråden legger så stor vekt på at det må være opp til den enkelte å reservere seg. Poenget er at en åpner her for en forvitring av offentlighetsprinsippet knyttet til søkerliste.

Når det gjelder dette med rekruttering, tror jeg at den forestilling at folk blir skremt vekk fra offentlige stillinger hvis navnet deres blir kjent, er overdreven. Jeg tror det i mye større grad er et spørsmål om lønnsbetingelser når en i mange sammenhenger har problemer med å rekruttere folk til offentlige stillinger.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.