Presidenten: Etter ynske frå sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletida vert avgrensa til 10 minutt til Høgre og 5 minutt til kvar av dei andre partigruppene.

Vidare vil presidenten foreslå at det vert gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Fyrste talar er Gunn Olsen, som får ordet i staden for ordføraren i saka, som er medlem av Lagtinget.

Gunn Olsen (A): Mange av disse endringene vi her har til behandling, er det stor enighet om. Derfor er det ikke nødvendig med utfyllende kommentarer på vegne av saksordføreren på alle områder. Det kan likevel være behov for å uttrykke glede over at kiropraktoryrket nå endelig synes å bli mer likestilt med helseprofesjonene, ved at det nå også tas med ved fond til videre- og etterutdanning.

Når det gjelder sykelønnsordningen, må jeg understreke at det sjølsagt er ulemper ved et budsjettforlik, men det står vi inne for. Arbeiderpartiet er fornøyd med forliket, sjøl om vi her må stemme for lovendringer som vi prinsipielt er uenige i og tok høyde for å unngå i vårt alternative budsjett. For å repetere det: Vi aksepterer ikke endringer i sykelønnsordningen. Avtalen om et inkluderende arbeidsliv er basert på at sykepengeordningen ikke skal endres i avtaleperioden, fra 3. oktober 2001 til 31. desember 2005. Dette ser vi på som et prinsipp og ikke som noen liten justering. Arbeiderpartiet mener at det er uakseptabelt å la arbeidstakere som har en løsere tilknytning til arbeidslivet, få en mindre økonomisk trygghet ved sykdom.

Formålet med omleggingen av yrkesrettet attføring er godt. Endringene i reglene for rehabiliteringspenger skal sikre at de det gjelder, får best mulig bistand til å komme tilbake i arbeid så raskt som mulig. Det er jo også målet med IA-avtalen. Når denne skal evalueres, må vi se nøye på alle typer tiltak – på hva som virkelig virker for å redusere sykefravær, og hva som fører til best mulig attføringsinnsats. Finland har brukt en annen modell enn den Regjeringen legger seg på, og har oppnådd bedre resultater enn øvrige EU-land. De har i større grad ansvarliggjort arbeidsgiver for virkelig å legge gode attføringsløp, og har gitt arbeidsgiver et økonomisk ris bak speilet hvis innsatsen ikke er bra nok. Her hjemme bærer foreløpig den enkelte det økonomiske ansvaret for å gå inn for attføring i form av lavere ytelser enn ved uføretrygd.

Hva skal funksjonshemmede få lov til å drive med i fritida? Her må jeg si at Regjeringen har en noe merkelig tolkning. Det er innlysende at de som må ha offentlig støtte for å delta i fritidsaktiviteter, må nøye seg med et nøkternt nivå både i omfang og bredde. Slik er det med barnehjemsbarn, og slik vil det være med de trygdede. Alle kan ikke delta i alle mulige fritidsaktiviteter, men alle bør ha rett til noe fysisk fostring og avveksling, også når det offentlige er med på betalingen. I de fleste familier må vi av økonomiske grunner sette grenser for hva vi kan delta på, men det er sjelden at budsjettet enten er null eller opp til 500 mill. kr. Her burde det være mulig å beskrive hva som er fornuftig støtte til fritidsaktiviteter. Det er mulig å kombinere kriterier som avgrenses ut fra betydningen for den enkelte, og hva som er vanlig å delta på innenfor en nøktern familieøkonomi. Trygderegelverket er ellers så detaljert at her kan det vel hende det i en senere justeringsrunde er mulig å komme tilbake med bedre kriterier, både for dagliglivets gjøremål og for fritidsaktiviteter.

Når det gjelder tidsbegrensningen av rehabiliteringspenger, ser det ut som om 41 pst. har mottatt rehabiliteringspenger utover ett år. Det er derfor viktig å understreke at unntaksregelen om utvidet støtte må praktiseres liberalt, og det er betryggende å vite at vi vil få tilbakemelding om eventuelle uheldige konsekvenser.

Beate Heieren Hundhammer (H): De fleste lovendringene som er foreslått i denne odelstingsproposisjonen, er det bred enighet om, eller en enstemmig komite som står bak.

Den foreslåtte økningen av grunnpensjonen for gifte og samboende pensjonister fra 80 til 82,5 G er en oppfølging av budsjettavtalen med Fremskrittspartiet fra 2003. Økningen er en del av den gradvise opptrappingsplanen for å minske samordningseffektene av grunnpensjonen mellom ektefeller og samboere.

En rekke av de andre foreslåtte lovendringene følger opp Regjeringens ønske om å målrette støttetiltak mot dem som trenger det mest, og å få folk ut i arbeid. Derfor er det bra at trygdekontorene får plikt til å vurdere behovet for yrkesrettet attføring så tidlig som mulig. Videre foreslås det for å motvirke passivisering hos rehabiliteringspengemottakere en tidsbegrensning på 52 uker for den perioden som ytelsen etter unntaksbestemmelser kan forlenges med. Imidlertid tas det et viktig forbehold om at stønadsperioden kan forlenges ved meget alvorlige sykdomstilfeller. Rehabiliteringspenger skal være en midlertidig ordning, ikke en ordning som skal gjelde både seks og syv år, som det finnes eksempler på.

Når det gjelder visse grupper enslige forsørgere, foreslås det i proposisjonen at disse skal få utvidet perioden for overgangsstønad under nødvendig utdanning, fra to år til tre år. Dette kommer i tillegg til den ordinære stønadsperioden på tre år, slik at samlet stønadsperiode blir seks år. En forlenget stønadsperiode under utdanning vil forhåpentligvis gi forsørgere økt kompetanse og dermed økt mulighet til å få arbeid.

Når det gjelder stønad til bedring av funksjonshemmede i dagliglivet, støtter et flertall departementets forslag om at hjelp til dagligdagse formål ikke skal tolkes til også å omfatte hjelpemidler i forbindelse med fritidsinteresser, trening e.l. Skulle man åpne for dette, burde man inkludere hjelpemidler til alle typer aktiviteter som trenger spesialtilpasning. Å begrense det til noen få aktiviteter vil virke urettferdig overfor brukerne. En utvidet tolkning vil allikevel åpne for store begrensningsproblemer og få store økonomiske konsekvenser.

Gunn Olsen var i sitt innlegg inne på at barn og unge må få lov til å ha fritidssysler, slik som alle andre. Da er det viktig å understreke at det finnes regler i trygdelovgivningen som gir unntak for unge under 26 år, slik at de kan få hjelp og støtte til utstyr for å delta i fritidsaktiviteter og hobbyvirksomhet.

Endringene i sykepengeordningen som skal føre til en sterkere målretting av ordningen mot arbeidstakere med stabil tilknytning til arbeidslivet, ble tidligere debattert, under budsjettbehandlingen. Kravet om at en person skal ha vært i arbeid før han eller hun har rett til sykepenger, utvides fra to uker til fire uker, og perioden man har rett til sykepenger i inaktive perioder, reduseres fra tre måneder til en måned – det må ses på som justeringer. Det er ingen grunn til å se på dette som et brudd på avtalen om et inkluderende arbeidsliv.

Som jeg også sa i budsjettdebatten, er disse små endringene med på å bidra til at vi kan opprettholde verdens beste sykelønnsordning, med full lønn fra første dag. Jeg synes også at det skulle bare mangle at man f.eks. ikke skal kunne kreve at man må ha vært i jobb i minst fire uker før man har opptjent fulle sykepengerettigheter. Vi må kreve at det man yter og det man får igjen, står i rimelig forhold til hverandre.

I forbindelse med disse endringene er det på den annen side også viktig å se at det foreslås å utvide retten til sykepenger ved avbrudd av etterutdanning, og under etterlønnsperioden.

Harald T. Nesvik (FrP): I Ot.prp. nr. 10 foreligger det en rekke forslag til endringer i folketrygdloven samt en del endringer i bl.a. trygderettsloven. Det aller meste av det som foreligger av forslag til endringer, er en følge av statsbudsjettet og de forslag til endringer som der fremkommer. Det aller meste er derfor sagt i denne saken under debatten om statsbudsjettet tidligere i dag. Jeg vil derfor bare knytte noen korte kommentarer til en del av forslagene.

Det er gledelig at Regjeringen følger opp avtalen med Fremskrittspartiet om inneværende års budsjett, der vi etter mange års kamp endelig fikk gjennomslag for en opptrappingsplan hva angår den grunnpensjonen som gifte og samboende skal ha rett til, fra 1,5 G, som den var før 1. mai 2003, og til 1,65 G, som den skal være fra 1. mai 2004. Denne avtalen omfatter også en ytterligere opptrapping til 1,7 G i 2005. Vi ser det som en selvfølge at dette blir fulgt opp. Fremskrittspartiet vil imidlertid fortsette å arbeide med det for øye at gifte og samboende pensjonister skal ha hver sin fulle grunnpensjon uavkortet.

Når det gjelder kravet til en sterkere tilknytning til arbeidslivet for å kunne motta sykepenger, foreslår Regjeringen at denne perioden skal endres fra to til fire uker. Dette er et forslag som til de grader er med på å endre dagens sykelønnsordning, særlig med tanke på at dette vil ramme dem som har den svakeste tilknytningen til arbeidslivet fra før – i stor grad nyutdannede eller personer som har vært ute av yrkeslivet i en periode, f.eks. kvinner som har vært hjemmeværende.

Det er verdt å merke seg at det nå faktisk er Arbeiderpartiet som er med på å svekke sykelønnsordningen på tross av alle lovnader om at de aldri ville kunne finne på noe slikt, jf. siste stortingsvalgkamp. Dette må vi bare ta til etterretning. Fremskrittspartiet vil imidlertid stemme imot dette forslaget om svekket sykelønnsordning.

Regjeringen legger opp til en innstramming i praktiseringen av hvor lenge man kan motta rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsen. Fremskrittspartiet frykter at dette vil kunne skape stor usikkerhet hos denne gruppen, og at denne ordningen vil kunne medføre en for rask overføring til yrkesrettet attføring med fare for å falle tilbake til rehabilitering grunnet sykdom. Fremskrittspartiet vil derfor stemme mot dette forslaget.

Når det gjelder forslaget om en forlenget periode med overgangsstønad for enslige forsørgere under nødvendig utdanning, vil Fremskrittspartiet stemme mot Regjeringens forslag, da unge mennesker under 18 år også har et ansvar for egen utvikling og situasjon. Det er derfor slik at også enslige forsørgere under 18 år på lik linje med andre utdanningssøkende kan skaffe seg utdannelse ved å ta opp studielån.

I forbindelse med budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har man nå kommet til at en ønsker at stønad til barnetilsyn til enslig mor eller far skal utgjøre 64 pst. av dokumenterte utgifter, mot 66 pst. i dag. Fremskrittspartiet stiller seg litt uforstående til hva som ligger bak dette forslaget til endring, og vi ser frem til å få en nærmere forklaring på hvorfor det er ønskelig at man går fra 44 pst. til 66 pst., særlig når man tenker på at Arbeiderpartiet i fjor nærmest aggressivt var imot en reduksjon av denne stønaden.

Til slutt vil jeg ta opp mindretallets forslag som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har teke opp det forslaget han refererte til.

Olav Gunnar Ballo (SV): I innstillingen omtales en rekke endringer i folketrygdloven og også i en del andre lover som har med velferdsgoder å gjøre. En av de endringene som foreslås, er knyttet til rettigheter til sykepenger ut fra tilknytning til arbeidslivet.

Et flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til avtalen om inkluderende arbeidsliv, der det heter:

«Regjeringen vil ikke foreslå overfor Stortinget endringer i dagens sykelønnsordning verken for arbeidstakere eller arbeidsgivere i avtaleperioden.»

Flertallet – de partiene jeg nevnte – anser det fremlagte forslaget for å bryte med avtalen som er inngått med arbeidslivets parter. Flertallet vil i tillegg vise til at forslaget om å gi personer med løsere tilknytning til arbeidslivet en svakere økonomisk trygghet ved sykefravær vil kunne undergrave en politikk som har som mål å bekjempe fattigdom.

Det er altså et flertall som understreker det, og det skulle dermed gjøre endringene umulig. Man kan altså ikke fra Regjeringens side, mot Stortingets flertall, redusere sykelønnsordningen – og det i konflikt med avtalen som er inngått om et inkluderende arbeidsliv, en avtale som vi har sitert fra.

Flertallet understreker at dette vil være et brudd på avtalen. Likevel – og jeg vil si, svært oppsiktsvekkende – sier altså det ene partiet som er med og utgjør flertallet her, nemlig Arbeiderpartiet, følgende:

«Arbeiderpartiet har gjennom sitt budsjettalternativ gått inn for å opprettholde sykepengeordningen uforandret. Med bakgrunn i det budsjettforlik som ble inngått mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene, vil disse medlemmer stemme for den foreslåtte lovendring.»

Det betyr altså at Arbeiderpartiet – som er med i flertallet – som argumenterer med at dette er et brudd på avtalen om et inkluderende arbeidsliv, likevel vil stemme for endringen. Da kan man spørre hvor troverdigheten er i kritikken av Regjeringen om akkurat de samme forhold. For SV er det helt åpenbart at vi vil gå imot en endring som svekker sykepengerettighetene for nye grupper.

Det foreligger også andre forslag her. Når det gjelder definisjonen «hjelp til dagliglivets gjøremål» som Trygderetten har operert med, ser man altså at man trekker det utover det som bare måtte omhandle forhold i arbeidslivet eller forhold i hjemmet, til også å gjelde ulike aktiviteter. Det er ikke vanskelig å forestille seg at en som har en funksjonshemming, vil oppfatte at «dagliglivets gjøremål» handler om f.eks. å besøke nære slektninger, om å besøke kulturtilbud. Det handler om å komme seg ut, ha ulike fritidsaktiviteter, som nettopp gir mening i dagliglivet. Skulle man da tenke at det ikke skulle ha noe med dagliglivet å gjøre? Det er relativt absurd – som om det ikke handler om dagliglivets gjøremål for oss funksjonsfriske å gjøre noe annet enn å gå til og fra jobb eller å stå på kjøkkenet eller legge seg når det blir kveld? Naturligvis handler det om hele døgnet, om alle døgnets timer, om det som til daglig er en del av døgnet.

Men også her velger altså Regjeringen sammen med Arbeiderpartiet å gå for andre fortolkninger enn det trygderetten har gjort. Man ønsker heller ikke å være med på det forslag som mindretallet kommer med, der man ber Regjeringen om å fremme en sak der dekning av hjelpemidler i forbindelse med rekreasjon, fritidsinteresser, trening mv. for funksjonshemmede utredes nærmere, herunder de økonomiske konsekvensene. Man ber altså bare om at det utredes nærmere, og at man ser på de økonomiske konsekvensene, men heller ikke det har Arbeiderpartiet ønsket å gå inn for.

Vi ser at det oppstår tidsbegrensning i utbetaling av rehabiliteringspenger som en konsekvens av Regjeringens forlik med Arbeiderpartiet. Man skal ikke lenger enn i to år etter ett års sykemelding kunne få rehabiliteringspenger ut fra unntaksbestemmelser. Tidligere har vi diskutert i denne salen eksempler der kreftrammede har en så usikker prognose at de kanskje enten blir friske eller får en forverring av tilstanden – og dør i verste fall. Det skal nettopp være muligheter til å motta rehabiliteringspenger i stedet for å gå en ydmykende kanossagang og søke om uførepensjon! Mange står til og med i et arbeidsforhold der de delvis mottar rehabiliteringspenger i en slik situasjon. Det er Arbeiderpartiet med på å fjerne mulighetene for, gjennom å støtte Regjeringen i dette tilfellet.

Så skal man altså ikke få etterbetaling for uførepensjon når man tidligere har mottatt rehabiliteringspenger, yrkesrettet attføring eller andre ytelser fra trygden, med den differanse som måtte foreligge. Også her svekker man rettighetene til sykepengemottakere. Det er ille.

Jeg beklager at jeg har brukt opp tiden, men det er fordi jeg synes dette er ille.

Per Steinar Osmundnes (KrF): Ot.prp. nr. 10 omhandlar endringar i folketrygdlova og i enkelte andre lover. Endringane i folketrygdlova gjeld i hovudsak materielle endringar knytte til budsjettforslaget for 2004. Det er derfor ikkje det heilt store grunnlaget for ein heit debatt i denne saka.

Ved innføringa av folketrygda i 1967 blei det tidlegare systemet for alderstrygda, med differensierte satsar for ektepar og einslege, behalde. I pensjonssystemet for folketrygda blir ektepar framleis rekna som ein einskap. Dei avkortingsreglane som blei lagde til grunn, var bygde på ein tanke der ein hadde eit forsørgjaransvar basert på ei arbeidsinntekt, medan dette stemmer dårleg med røynda, då vi veit at dei fleste familiar i dag baserer seg på to inntekter.

Kristeleg Folkeparti har i mange år arbeidd for at grunnpensjonen til gifte og sambuande pensjonistar skulle auke. Vi er derfor svært tilfredse med at opptrappingsplanen blir følgd, og at ein samla komite stiller seg bak dette.

For å få rett til sjukepengar er det i dag eit krav om å ha vore i arbeid i minst to veker, før han eller ho blir arbeidsufør. Regjeringspartia meiner at denne ordninga i dag også omfattar mange som har ei svært svak og sporadisk tilknyting til arbeidslivet. Kristeleg Folkeparti meiner at det bør stillast krav om ei noko strengare tilknyting til arbeidslivet for å falle inn under sjukepengeordninga. Dette meiner vi nettopp fordi vi ønskjer å målrette sjukepengeordninga betre inn mot personar som har ei sterkare tilknyting til arbeidslivet. Dette må sjåast på som justeringar av kriteria og aldeles ikkje som ei svekking av sjukepengeordninga.

Sjukepengeordninga er uendra med tanke på full kompensasjon frå første sjukedag. Forslaget frå departementet om å auke oppteningstida frå to til fire veker bryt derfor ikkje med avtalen om inkluderande arbeidsliv. Dette er ei fornuftig justering med tanke på dei utfordringane ein har peika på i høve til velferdsordningar som følgje av EØS-utvidinga frå 1. januar 2004.

Departementet foreslår visse endringar i regelverket for sjukepengar og rehabiliteringspengar for å sikre at personar på desse ordningane får bistand til å kome tilbake i arbeid så fort som mogleg. Kristeleg Folkeparti er oppteke av at personar som er på attføring eller rehabilitering, kjem tilbake i arbeid så raskt som mogleg. Vi trur at slik rask tilbakevending kan hindre at vedkomande blir verande utanfor arbeidslivet, og stiller oss fullt ut bak Regjeringa sitt forslag.

Som hovudregel blir ikkje rehabiliteringspengar gitt samanhengande i meir enn 52 veker. Men det er gitt høve for unntak i visse situasjonar. Desse unntaksvilkåra har ingen tidsavgrensing. Departementet meiner at unntaksvilkåra bør vere tidsavgrensa for å stimulere til tidlegare avklaring og betre moglegheit for eit vellukka attføringsopplegg. Med slike tidsavgrensingar av unntaksvilkåra til 52 veker vil det vere mogleg å få sjukepengar og rehabiliteringspengar i tre år. Dette meiner vi er viktig og lenge nok. Vi viser også til at det i ulike situasjonar, m.a. ved trafikkskadar eller i andre særtilfelle, er mogleg å få forlengt ytinga. Kristeleg Folkeparti støttar derfor også dette forslaget.

Ei sak der komiteen har delt seg, er når det gjeld omgrepet «hjelp til dagliglivets gjøremål». Kristeleg Folkeparti meiner at dette omgrepet ikkje skal omfatte hjelpemiddel i samband med rekreasjon, fritidsinteresser, trening e.l. Ei utviding av omgrepet til berre å gjelde visse typar aktivitetar ville likevel ikkje verke rettferdig overfor brukarane. Alternativet blir derfor at alle fritidsaktivitetar som krev spesialutstyr, blir dekte dersom dei har mykje å seie for at den enkelte skal kunne utøve denne aktiviteten. Ei slik utvida tolking ville innebere betydelege avgrensingsproblem.

Departementet har opplyst i to brev – eitt særdeles detaljert brev – at slik omlegging vil innebere betydelege meirutgifter, mellom 250 og 500 mill. kr kvart år. Ei klar grense som er blitt trekt opp så langt, gjeld Rikstrygdeverket sine avslag på søknader om støtte til terrengkjøretøy for å komme seg ut i skog og mark – dette er det samtidig blitt gitt løyve til dersom vedkommande bur ulendt til og har behov for slikt transportmiddel for å kunne ta seg fram til eigen bustad. Kristeleg Folkeparti støttar ei slik tolking av omgrepet, og støttar derfor departementet sitt forslag.

Avslutingsvis vil eg berre understreke at Kristeleg Folkeparti støttar det som ligg i Ot.prp. nr. 10 som er knytt til budsjettet for 2004.

Ola D. Gløtvold (Sp): Ot.prp. nr. 10 for 2003-2004 er på stammespråket kalt samleproposisjonen. Før jul har vi en del slike. Det er nærmest en form for førjulskalender her i huset å åpne disse samleproposisjonene. Det kan være spennende å se hva som står bak hvert forslag til endring, men ikke alltid like hyggelig og positivt.

Én hyggelig melding i denne samleproposisjonen er at en fra Regjeringens side følger opp dette med å trappe ned samordningseffekten når det gjelder grunnpensjon for ektefeller og samboere, og at en har en tilsvarende opptrappingsplan for å øke grunnpensjonen for disse gruppene. Det er bra.

Det er også positivt å merke seg at kiropraktorer skal behandles på samme måte som andre sammenlignbare profesjonsgrupper når det gjelder å avsette penger til fellesformål for kiropraktorer. Det er for så vidt en oppfølging av det som vi har behandlet når det gjelder alternativ medisin og ulike godkjenninger for helsepersonellgrupper.

Så kommer vi til dette med krav om sterkere tilknytning til arbeidslivet for å få rett til sykepenger. Som flere talere har vært inne på, griper denne inn i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Det er forunderlig at Arbeiderpartiet er med på dette, synes jeg, ikke minst fordi at den regjeringen som inngikk avtalen om et inkluderende arbeidsliv, var jo nettopp Stoltenberg-regjeringen. At det nå er Bondevik II, sammen med Arbeiderpartiet, som går inn og endrer forhold i denne perioden, er nokså oppsiktsvekkende. Det rammer dem som har svakest tilknytning til arbeidslivet.

Så vil jeg kommentere forskriftshjemmelen i bestemmelsen om stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet. Den har blitt til dels festlig, synes jeg, når en her snakker om at en skal kjøpe terrenggående kjøretøy o.l. Jeg må si at jeg er veldig enig med representanten Gunn Olsen som sa at når det gjelder å delta i fritidsaktiviteter, dagliglivets gjøremål, spesielle interesser, hobbyer, trening o.l., begrenser det seg i enhver familie i noen grad til hva man har anledning til å satse på av utstyr. Det mener vi også skal være gjeldende her. Men det er veldig viktig å ha klart for seg at også de funksjonshemmede skal ha den samme rett og mulighet som de funksjonsfriske til rekreasjon, fritidsinteresser og trening. Dette med fysisk fostring og et sunnere Norge har vært presisert flere ganger det siste året i denne salen. Senest i dag sa representanten Bjarne Håkon Hanssen at det var en viktig markering og nærmest endring i budsjettering og prioritering i forbindelse med budsjetthåndteringen at man hadde fått en egen post for fysisk fostring og samarbeid med de frivillige organisasjonene. Men for de funksjonshemmede skal altså ikke dette gjelde. Jeg synes det er rart at ikke Arbeiderpartiet kan være med på det forslaget som fremmes av Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i denne forbindelse. Jeg mener at denne retten og muligheten til å delta, ikke minst i forhold til trening og fysisk fostring, også skal gjelde personer over 26 år. Jeg har vært med på å fremme et slikt forslag før, som ikke da fikk noen tilslutning. Men her bør det bli en endring og en positiv utvikling. Jeg mener at trygderettens tolkning her er riktig og forstandig.

Vi synes også det er feil å tidsbegrense den perioden hvor det skal gis rehabiliteringspenger etter unntaksbestemmelsen, og går imot den innføringen.

Når det gjelder stønad til barnetilsyn, er vi noe forundret over at den kom opp nå, og at denne stønaden skal reduseres fra 66 pst. til 64 pst. I likhet med andre talere synes jeg at bakgrunnen er uklar, og håper at vi får en forklaring på hva som ligger i dette forslaget fra regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringen har i denne proposisjonen lagt frem forslag til endringer i folketrygdloven og trygderettsloven. Endringene i folketrygdloven er hovedsakelig materielle endringer knyttet til budsjettforslaget for 2004.

For å opprettholde den gode sykelønnsordningen vi har i dag med full lønn fra første fraværsdag, er det nødvendig med mindre justeringer. Her har vi store utgifter – 30 milliarder kr i året. Det bør derfor stilles krav om noe sterkere tilknytning til arbeidslivet for å ha rett til sykepenger. Opptjeningstiden foreslås økt fra to til fire uker, og vi foreslår å redusere den inaktive perioden som gir rett til sykepenger. Dette betyr en bedre målretting av ordningen i forhold til dem med fast tilknytning til arbeid, og er etter min oppfatning ikke i strid med intensjonsavtalen. Forslagene må også ses i lys av den forestående utvidelsen av EØS-området.

Sjansene for å havne på varige passive ytelser øker jo lenger man mottar dem. Det er derfor viktig å få mottakere på passive ytelser så tidlig som mulig over på attføring og aktive tiltak. Regjeringen foreslår å lovfeste en plikt for trygdekontoret til å vurdere yrkesrettet attføring så tidlig som mulig under sykefraværet. Dette skal skje senest ved utløpet av sykepengeperioden, og det skal foretas ny vurdering etter seks måneder med rehabilitering. Rehabiliteringspenger er en korttidsytelse som gis når brukeren er under medisinsk behandling eller opptrening etter at sykepengeperioden på ett år har gått ut. Ytelsen kan som hovedregel gis i ett år med mulighet for forlengelse. Regjeringen foreslår at rehabiliteringspenger ikke utbetales i mer enn to år, bortsett fra ved meget alvorlig sykdom. Hensikten er å stimulere til tidlig avklaring av attføringsbehovet. Jeg merker meg flertallets støtte og også anmodningen om at dette følges nøye.

Etter folketrygdloven § 10-6 kan det gis stønad til tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet. Her er det lagt til grunn at hjelpemidler i forbindelse med rekreasjon, fritidsinteresser og trening ikke omfattes. Flertallet i komiteen har gitt sin tilslutning til Regjeringens forslag om å opprettholde tidligere praksis. Jeg er enig i at dersom funksjonshemmede skal ha en selvstendig plass i vårt samfunn, er det viktig at de får delta i fritidsaktiviteter. En utvidelse av anvendelsesområdet vil imidlertid få konsekvenser for andre spesialbygde hjelpemidler for tur og hobbybruk og vil innebære store kostnader. Rikstrygdeverket har anslått at en slik utvidelse vil medføre utgifter på 340–475 mill. kr pr. år.

Forslaget om at uførepensjon ikke skal etterbetales for tidsrom da medlemmet mottok rehabiliteringspenger eller attføringspenger, er i utgangspunktet begrunnet i administrative hensyn, men er anslått til å gi en innsparing på 95 mill. kr i 2004. Innsparingen vil gå betydelig ned etter hvert.

Erfaringer viser at perioden med overgangsstønad kan bli noe kort for enkelte grupper enslige forsørgere. I dag kan overgangsstønad under utdanning gis i opptil to år. Det viktigste tiltaket mot fattigdom er økt satsing på selvforsørging gjennom eget arbeid. Regjeringen foreslår nå å forbedre stønadsordningen nettopp for å øke muligheten til selvforsørging. Forslaget innebærer at disse gruppene kan få utvidet stønadsperioden under nødvendig utdanning med ett år, og jeg er glad for at det er oppslutning om dette.

Fra 1. januar 2003 var prosentsatsen for stønad til barnetilsyn 66 pst. Som en følge av budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene reduseres satsen for folketrygdens stønad til barnetilsyn fra 1. januar 2004 fra 66 pst. av dokumenterte utgifter til 64 pst. Stønaden ved inntekter over 6 G vil også bortfalle. Forslaget må ses i sammenheng med den sterke satsingen på barnehager i neste års budsjett. Dette vil gi lavere foreldrebetaling og lavere utgifter også for enslige forsørgere. De med så høye barnehageutgifter at de kommer over maksimalsatsene for stønad, berøres ikke av stønadsreduksjonen.

For enslig pensjonist utgjør grunnpensjonen 100 pst. av folketrygdens grunnbeløp, mens gifte og samboende pensjonister får redusert grunnpensjon. I forbindelse med fjorårets budsjettbehandling ble det enighet om en opptrappingsplan for grunnpensjon til gifte og samboende pensjonister. Dette innebærer økt grunnpensjon til 80 pst. av G fra 1. mai i år, og økes ytterligere fra 1. mai 2004 til 82,5 pst. av G. Regjeringen foreslår på denne bakgrunn at grunnpensjonen øker til 82,5 pst. fra 1. mai 2004.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP): Debatten i dag har vært underlig, særlig på ett område, og det går på at man skal utvide perioden for tilknytning til arbeidslivet før man får rett til sykepenger, fra to til fire uker.

Arbeiderpartiet sier at dette ikke er i strid med IA-avtalen, og at det ikke er en svekkelse av sykelønnsordningen. Statsråden sa nå at det er «mindre justeringer», at ordningen er mer målrettet, og at den ikke minst skal ses i sammenheng med utvidelsen av EU. Jeg har et spørsmål til sosialministeren, i og med at hun påstår at det ikke er en svekkelse av sykelønnsordningen.

La oss ta følgende eksempel: En servitør, nyansatt i en bedrift, har jobbet der i tre og en halv uke, faller og brekker foten og blir sykmeldt. Innenfor dagens ordning vil vedkommende ha rett til sykepenger, men innenfor den nye ordningen vil vedkommende ikke få rett til sykepenger. Skal vedkommende måtte gå til sak mot sin egen arbeidsgiver for å kunne få noe å leve av, eller skal vedkommende sendes på sosialen? Jeg vil be statsråden svare på følgende: Er dette en svekkelse av denne personens sykelønnsordning eller ikke?

Statsråd Ingjerd Schou: Regjeringen har inngått budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Dette er på dette området en justering av sykelønnsordningen. Spørsmålet er hvor lang tid det skal gå før man opparbeider fulle rettigheter. I dag er det 14 dager. Det tidsrommet har stått der i mange år. Dette er en justering, og Regjeringen har valgt å prioritere dem som har en sterkere tilknytning til arbeidslivet.

Regjeringen har også foretatt en evaluering av intensjonsavtalen med partene i arbeidslivet. Erklæringen er undertegnet. Avtalen blir videreført med enkelte presiseringer og justeringer som jeg ikke skal komme inn på nå. Det som gjelder sykelønn er ikke spesielt omtalt der, men er en forutsetning for det videre. Men det partene også er enige om, er at vi skal ha en kommunikasjon i fremtiden når det gjelder eventuelle justeringer og endringer, og da skal det være enighet om det.

Olav Gunnar Ballo (SV): I folketrygdloven heter det om en person som mottar rehabiliteringspenger, at vedkommende må være under «aktiv behandling med utsikt til å bedre arbeidsevnen». Det er jo et inngangsvilkår uavhengig av om man mottar rehabiliteringspenger i kortere eller lengre tid, og de færreste vil vel med stor sannsynlighet etter flere år være under behandling med utsikt til bedring. Da må man ta stilling til andre tiltak.

Men det fins grupper som kan være under behandling med utsikt til bedring. En slik gruppe kan være kreftpasienter med usikker prognose som til dels fortsatt kan ha tilknytning til arbeidslivet, men som i perioder, f.eks. under cellegiftbehandling, må ta pauser fra arbeidslivet. Da blir det helt kunstig å skulle sette vedkommende på yrkesrettet attføring, eller ta ut alternativet, en varig uførepensjon.

Vil sosialministeren bekrefte at den gruppen med disse reglene ikke vil kunne motta rehabiliteringspenger utover to år, eller ser sosialministeren at her kan det være behov for unntak?

Statsråd Ingjerd Schou: Ja, det ligger i forutsetningene – alvorlig sykdom. Kreft er alvorlig sykdom og er følgelig et unntak.

Jeg glemte en ting i svaret til representanten Nesvik på forrige spørsmål, og det er at yrkesskade er unntatt når det gjelder eksemplet som representanten tok opp.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg føler bare behov for å understreke at Arbeiderpartiet prinsipielt mener at de endringene som nå skjer i sykelønnsordningen, er et brudd på IA-avtalen. Grunnen til at vi stemmer for dette, er rett og slett at vi er nødt til å gjøre det som følge av budsjettforliket. Det er en stor kamel som må svelges i kjølvannet av budsjettforliket.

Men det som er litt interessant, er statsrådens begrunnelse for hvorfor hun mener at dette ikke er et brudd på IA-avtalen. Hun sier at dette ikke er en endring av IA-avtalen. Det er en justering av IA-avtalen. Da må jeg si at jeg ser fram til å få høre statsrådens definisjon av begrepet «endring» og av begrepet «justering», noe som gjør at det å endre er noe helt annet enn å justere. Den er det all grunn til å se fram til nå.

Statsråd Ingjerd Schou: Dette er ikke en justering av intensjonsavtalen, men en justering av sykelønnsordningen. Det handler om hva som skal være inngangsbilletten for at man skal kunne opparbeide seg fulle rettigheter. Der mener jeg at det er en justering av sykelønnsordningen. Det er ikke et brudd på IA-avtalen. Vi ser at det er store utgifter på dette området, og vi har ønsket å prioritere dem som har en sterkere tilknytning til arbeidslivet. Det er viktig med inkluderende arbeidsliv, og det er Regjeringen og partene som sagt enige om å videreføre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.