Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 30 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 30 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter og Venstre 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Eva Kristin Hansen (A) [11:16:52] (ordfører for saken): I dag har vi til behandling lov om arbeids- og velferdsforvaltningen. Stortinget har gjennom flere år ønsket en reform av hele det området. Nå tas de nødvendige grep for å få den organisatoriske delen av reformen på plass.
Hovedgrepet som tas, er at det statlige ansvaret som i dag er delt på to etater, Aetat og trygdeetaten, nå samles i en ny etat. Sammen med kommunene skal denne etaten opprette kontorer i hele landet og gjennom det sørge for at både kommunale og statlige virkemidler samles for å oppfylle formålet med loven. Og formålet med hele denne reformen, og loven, er å få flere i arbeid og aktivitet, og færre på stønad. I dag har vi rundt 800 000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Mange av disse både ønsker og har mulighet til å være aktive og med i arbeidslivet, og da må vi legge til rette for at det faktisk kan skje. Det handler om å sikre folk like muligheter og sikre alle økonomisk og sosial trygghet, det handler om å møte folk med respekt, og det handler om å satse på arbeidslinjen.
Jeg vil i den sammenheng presisere at det er helt klart at det ikke er alle som faktisk kan være i arbeid, og derfor er det viktig at de som ikke kan være det, også sikres et verdig og godt liv. Derfor er det nødvendig at en sentral del av reformen blir å få en inntektssikring for dem som faktisk ikke kan være i arbeid. Jeg vil da minne om at selve virkemidlene, som skal bli en viktig del av NAV-reformen, kommer i en egen stortingsmelding til høsten – i den varslede meldingen om arbeid, velferd og inkludering.
Å samle virkemidler og dagens etater skal føre til at brukerne får et godt og likeverdig tilbud i hele landet. Nå lovhjemles det at det skal etableres felles kontorer, det vi omtaler som NAV-kontorer, for alle kommuner – med en helhetlig førstelinje. Disse kontorene skal ivareta oppgavene for den nye statsetaten og, som et minimum, kommunenes oppgaver i forhold til den økonomiske sosialhjelpen. For mange kommuner vil det være naturlig og helt opplagt at også andre tjenester legges til kontorene, og her legger loven opp til at det skal avtales mellom stat og kommune. Jeg vil presisere at en minimumsløsning ikke må ses på som en begrensing eller noen norm, men som et absolutt minimum.
Et mindretall, bestående av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmer forslag om at introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger og innvandrere skal legges inn i minimumsløsningen. Det er helt åpenbart at mange steder vil det være en selvfølge å legge det inn, og det er også et godt eksempel på hva som faktisk bør legges inn. Men flertallet mener at det bør være lokal frihet til å velge det, og ikke et pålegg.
Det har vært et stort engasjement fra mange ansatte i de berørte etater og i flere organisasjoner med hensyn til hvordan disse kontorene skal ledes. I lovforslaget legges det opp til stor valgfrihet også på dette området, at stat og kommune avtaler hva slags ledelse det skal være. Det som da er viktig å poengtere, er at det i loven åpnes for å ha enhetlig ledelse. Det vil ikke være en plikt å ha det, men veldig mange steder vil det være en fornuftig løsning. I den sammenhengen er det viktig å si at hvis det skal være delegering til én leder, må vedkommende sikres de faglige og administrative fullmakter som trengs for faktisk å kunne klare å ha den enhetlige ledelsen.
Da Stortinget behandlet ny arbeids- og velferdsforvaltning sist, ble det presisert at større kommuner kunne bli gitt ansvar for arbeidsmarkedstiltak for personer som har sosialhjelp som viktigste kilde til livsopphold. Jeg mener at det er viktig å få erfaringer gjennom den muligheten, og at det er behov for å bruke de erfaringene i den videre utviklingen av NAV-kontorene. Det er også naturlig å se på kommunestørrelser i den sammenhengen og vurdere det i tiden framover. Utgangspunktet mitt er at det er kompetanse som bør være det avgjørende, ikke nødvendigvis hvor stor en kommune er.
Samarbeidet mellom stat og kommune skal, som sagt, reguleres gjennom lokale avtaler. Disse avtalene vil ha bestemmelser om organisering og drift, hvilke kommunale oppgaver som legges til kontorene, og hvordan kontorene skal jobbe i forhold til det øvrige tjenestetilbudet i kommunen. Det åpnes også for at man kan ha en bestemmelse om å utføre oppgaver for hverandre som også sier hvordan lokalisering og utforming skal være. Altså: De lokale avtalene vil ha stor betydning for hvordan tilbudet til innbyggerne vil være. Det er da viktig at stat og kommune er likeverdige partnere i utformingen av de lokale avtalene, og at man i fellesskap kommer fram til de beste lokale løsningene.
Fremskrittspartiet fremmer i dag forslag om at ansvarsområdet de kommunale sosialkontorene har, overføres fra kommunen til staten og legges inn under NAV-kontorene. Jeg mener at en løsning med et nært samarbeid mellom stat og kommune er bedre enn å begynne å flytte over ansvarsområder fra kommune til stat. Kommunene sitter på en unik kompetanse i forhold til lokale forhold og i forhold til sine innbyggere, som de følger gjennom et helt liv.
Kommunene vil være en viktig samarbeidspartner for staten også på de områdene som ikke reguleres gjennom denne loven og ikke nødvendigvis er en del av reformen. Nettopp det at vi ikke ser staten på en side og kommunene på en annen, gjør at vi kan lykkes med å se hele mennesket. Vi kan benytte oss av all den kompetansen som finnes lokalt, for å sikre innbyggerne et godt liv.
Komiteen har i forbindelse med arbeidet med odelstingsproposisjonen fått mange tilbakemeldinger, bl.a. gjennom høringene, om viktigheten av at de nye NAV-kontorene sikrer en tilgjengelighet for alle, og at de kontorene må være utformet etter prinsippet om universell utforming. Det er jeg helt enig i. Det er også presisert i innstillingen. Det er helt åpenbart at det skal skje, og jeg forventer at stat og kommune i fellesskap oppretter kontorer som er tilgjengelige for alle, både for de ansatte og for brukerne.
Til slutt vil jeg si at jeg er klar over at det er mange, både ansatte og brukere, som er litt bekymret med tanke på gjennomføringen av denne reformen. Da er det viktig å si at jobbtrygghet, kompetanseheving og innflytelse fra både ansatte og brukere er viktige forutsetninger for å lykkes med reformen. Jeg ser fram til at den loven vi behandler i dag, skal settes ut i livet, og at vi får en god reform av arbeids- og velferdsforvaltingen til beste for alle landets innbyggere.
Kenneth Svendsen (FrP) [11:24:39]: Velferdsreformen er en gammel fanesak for Fremskrittspartiet som nå endelig blir realisert. Selv om det ikke skjer helt og fullt, er vi et stykke på vei. Som sagt er dette en gammel fanesak for Fremskrittspartiet, hvor de andre partiene nok en gang kommer noen år etterpå og samfunnet må ta de tap som ligger i det.
I Innst. S. nr. 198 for 2004-2005 fremmet Fremskrittspartiet forslag om en bredere velferdsreform, hvor også de kommunale sosialkontorene ble et statlig ansvarsområde og fullt ut integrert i den nye reformen. Jeg mener det er særdeles viktig at hele kjeden som denne reformen omhandler, og som er reformens utgangspunkt, er så enhetlig som mulig.
En reform hvor de kommunale sosialkontorene ikke fullt ut er integrert, vil føre til ekstra utfordringer og problemer både under selve sammenslåingen av de forskjellige etatene og under det videre arbeidet når organisasjonen er sammenslått. Det vil være store utfordringer å slå sammen Aetat og trygdeetaten, med de forskjellige kulturer de har, selv om disse er statlige og under én ledelse. Sosialetaten som en delvis frittstående etat underlagt kommunale vedtak, budsjett og avgjørelser vil kunne medføre at reformen ikke blir slik at det gis et enhetlig tilbud i de forskjellige kommunene. Fremskrittspartiet mener det er særdeles viktig at alle ledd er så samkjørte som mulig, slik at intensjonen med reformen oppnås.
Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at
«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag for Stortinget slik at ansvarsområdet de kommunale sosialkontorene har overføres fra kommunen til staten, og legges inn under NAV-kontorene».
Bakgrunnen for at det legges fram et slikt forslag, er at det har vært umulig å få lovteknisk bistand fra departementet i behandlingen av denne saken. Dette fører selvfølgelig til at det i flere lover er henvist til kommunene som eier av sosialkontorene. Når det gjelder disse lovendringene, er Fremskrittspartiet enig i lovens intensjon, men ikke i at det er kommunen som skal fortsette å eie sosialkontoret. Fremskrittspartiet vil derfor, med henvisning til forslaget som jeg har referert, stemme for disse forslagene.
Det er særdeles viktig at arbeidslinjen føres fullt ut. En av hovedgrunnene til reformen er at flere skal komme i arbeid, og at de som har restarbeidskraft, skal kunne utnytte denne. Dette vil ikke bare spare skattebetalerne for store beløp i form av lavere trygde- og stønadsutbetalinger, men, vel så viktig, gi brukerne et bedre liv. Mange som i dag er utestengt fra arbeidsplassen fordi de ikke får bruke sin restarbeidskraft, er også utestengt fra kanskje den største sosiale arenaen – som arbeidsplassen er. Dette kan reformen gjøre noe med hvis vi lykkes.
I lovens formålsparagraf omtales brukernes rettigheter, mens brukernes plikter i liten grad nevnes. Selv om det er viktig å lovfeste de rettigheter brukerne har, er det også viktig å synliggjøre at brukerne også har klare plikter. En av pliktene er selv å ta initiativ til både å skaffe seg arbeid og å utnytte den restarbeidskraften den enkelte har. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om at dette tas med i formålsparagrafen.
Selv om vi fremmer forslag i formålsparagrafen om brukernes plikter, er det nødvendig å slå fast i loven at arbeidssøker har en selvstendig plikt til å stille sin arbeidskraft/restarbeidskraft til disposisjon når denne personen mottar stønad basert på at personen er arbeidssøkende, har en restarbeidsevne som følge av uførhet eller mottar sosialtrygd. Derfor fremmer Fremskrittspartiet forslag om en ny § 17 om arbeidssøkernes plikter, hvor det også framkommer at det skal stilles strenge krav til unntak.
I forbindelse med vårt forslag til ny § 17 på side 23 i innstillingen gjør jeg oppmerksom på en feil. Følgende skal ikke stå i lovteksten: «Behandling av personopplysninger ved det felles lokale kontoret skal lyde:». Dette er dessverre kommet med ved en inkurie og har ingenting der å gjøre.
En reform som NAV-reformen vil som sagt kunne gi flere mennesker en bedre hverdag med arbeid, og gi dem som har en restarbeidskraft, muligheten til å få den utnyttet på en langt bedre måte enn i dag. Reformen vil etter Fremskrittspartiets mening også gi brukerne en langt bedre oppfølging slik at de får de tilbud og ytelser de har krav på, og samtidig gi betydelige muligheter for besparelser for skattebetalerne. Fremskrittspartiet mener derfor at det i loven bør stilles krav til resultatoppnåelse. Fremskrittspartiet legger til grunn at hvis mål ikke nås eller politiske vedtak ikke gjennomføres, vil dette ha konsekvenser for dem det gjelder. Derfor legges det inn krav til resultatoppnåelse i vårt forslag til ny § 3.
NAV-reformen baserer seg på at flere kontorer skal slås sammen, og at flere kundebehandlere får tilgang til informasjon om persondata. Under høringen kom det fram flere synspunkter som gjaldt innføring av et loggsystem. Et slikt system baserer seg på at kundebehandlerne må loggføre hver gang de er inne og henter informasjon, og begrunne hvorfor de gjør det. Fremskrittspartiet mener innføring av et slikt system vil trygge at informasjon og persondata ikke havner hos uvedkommende. Et slikt system må utarbeides på en slik måte at det effektivt skal kunne brukes og uten større kostnader.
Det vil være behov for tilpasninger slik at alle de som har behov for å benytte seg av de nye NAV-kontorene, skal kunne gjøre dette uten problemer. Dette kom også fram under høringene, hvor flere organisasjoner pekte på at det i formålsparagrafen burde tas med krav om universelle løsninger. Siden en av hovedgrunnene til opprettelsen av NAV-kontorene er at man ønsker å legge til rette slik at flest mulig skal få benytte mest mulig av sin arbeidskraft, er det etter vårt syn avgjørende at kontorene er konstruert på en slik måte at de forskjellige brukergruppene kan benytte seg av de tilbudene som gis fra de forskjellige NAV-kontorene. Derfor fremmer vi forslag om det i en ny § 13, der det stilles krav om at det skal være slik.
Gjennomføringen av introduksjonsordningen for innvandrere ligger i dag til kommunene. Denne ordningen har som målsetting at innvandrere skal integreres i det norske samfunnet. Den beste formen for integrering av innvandrere er etter Fremskrittspartiets syn gode språkkunnskaper og at de raskest mulig kan forsørge seg selv og sin familie gjennom lønnet arbeid. Det er Fremskrittspartiets syn at NAV-kontorene er bedre egnet til å gjennomføre dette enn kommunene er, og jeg viser i den forbindelse til vårt forslag til ny § 13.
Jeg tar herved opp det forslaget jeg har referert, forslaget vedrørende § 17 med den rettelsen jeg har pekt på, de øvrige forslagene fra Fremskrittspartiet og det forslaget vi er medforslagsstiller til.
Presidenten: Representanten Kenneth Svendsen har tatt opp de forslagene han viste til, med den rettelsen han også har gjort rede for.
Martin Engeset (H) [11:31:38]: Jeg registrerte med interesse at representanten fra Fremskrittspartiet startet sitt innlegg med å vise til at dette var en sak som Fremskrittspartiet hadde kjempet for lenge, og at vi andre nærmest bare kom diltende etter. Jeg må jo si at det er en meget spesiell historiebeskrivelse av denne saken, som må bygge på en meget selektiv hukommelse fra Fremskrittspartiets side.
Jeg skal la historien ligge med det. Jeg kunne selvfølgelig også dratt lange utredninger om hvem som foreslo hva på hvilket tidspunkt, men jeg tror det viktigste nå er å være opptatt av innholdet og av hvordan denne reformen skal bli en suksess.
Med dette lovvedtaket som gjøres i dag, på plass, blir det tatt et viktig skritt i retning av å gjennomføre en stor reform. Som det fremgår av innstillingen, vil den nye etaten kanalisere stønader og tjenester som beløper seg til ca. 265 milliarder kr hvert år, og den vil ha et antall ansatte som tilsvarer om lag 16 000 årsverk. Tidligere selvstendige etater skal slås sammen og blir nødt til å jobbe på tvers. I det ligger det en ganske betydelig kompetanseutfordring.
I tiden forut for denne lovbehandlingen har arbeids- og sosialkomiteen brukt tiden godt, ikke minst til å reise mye rundt i landet for å se og lære av ulike prosjekter. Vi har sett på pilotkontorer som har tjuvstartet, og på innspillene de har kommet med. Jeg har i hvert fall gjort meg den erfaring og fått den kunnskap at det med kompetanse kanskje er den aller største utfordringen i forbindelse med etableringen av den nye etaten – enkeltmedarbeidere, f.eks. i trygdeetaten, som gjennom et langt arbeidsliv har jobbet med kanskje bare én eller et fåtall paragrafer i folketrygdloven, må nå forholde seg til å jobbe på tvers – på områder hvor man overhodet ikke har erfaring. Det er en veldig viktig problemstilling å være klar over, og jeg føler meg trygg på at det vil bli tatt på alvor i gjennomføringsarbeidet. Jeg tror muligheten for suksess er helt avgjørende i forhold til akkurat det å løse kompetanseutfordringen.
Saksordføreren var på en god måte innom formålet og intensjonen med denne reformen. For egen del vil jeg understreke dette med å ta brukerne på alvor – man må unngå at brukerne opplever å bli behandlet som kasteballer og sendt fra kontor til kontor. I stedet skal vi nå få én dør som gjør at man får et mer brukervennlig system, hvor folk kan føle at de blir sett og møtt med respekt.
Jeg er også veldig glad for at formålsparagrafen i den nye loven er så tydelig på at det er et mål å få flere fra trygd til arbeid. Det er et faktum at over 800 000 står utenfor arbeidslivet, og mange av disse både vil og kan bidra med sin arbeidskraft og sin kompetanse. Denne reformen bør resultere i at flest mulig av dem får en ny sjanse og nye muligheter til et interessant liv og til å kunne forsørge seg selv.
Den kanskje aller mest spennende politiske diskusjonen får vi til høsten når stortingsmeldingen legges frem. Da skal denne reformen fylles med et innhold, og man skal velge virkemidler. Det er gjerne i valg av virkemidler at den politiske diskusjonen kanskje kan bli mest opphetet. Det har vi mange eksempler på. Likevel tror jeg ikke det er noen grunn til å overdrive uenigheten og forskjellen mellom partiene, men jeg må si at jeg føler at det er litt uklart hvor regjeringspartiene står i forhold til dette med aktivitetsrett og aktivitetsplikt når den nye reformen skal fylles med innhold. Det er mulig at man så langt bare velger å trå vannet og komme tilbake til dette når stortingsmeldingen kommer.
Jeg har registrert ulike begreper i debatten, bl.a. i forhold til velferdskontrakter. I merknadene står det fint lite om det. På sidene 17 og 18 i innstillingen toner i hvert fall opposisjonspartiene flagg på noen områder i forhold til aktivitetsplikt. Jeg kunne gjerne tenke meg at statsråden i sitt innlegg senere i debatten kommer litt nærmere inn på hvilke tanker han har omkring dette. Det må være slik at det skal være et mål å få flest mulig ut i arbeid, og at man da skal ha både plikt og rett til å kunne jobbe eller bidra på annen måte.
Så til slutt litt om kommunestørrelsen. Saksordføreren var inne på at det var kompetansen som var avgjørende, ikke kommunestørrelsen i seg selv. Det er helt sikkert riktig. Her er vi jo akkurat ved noe av poenget. Med den meget uensartede kommunestrukturen vi har i Norge, er jeg bekymret for at det i en del av de minste kommunene kan bli vanskelig å rekruttere tilstrekkelig kompetanse til å kunne gi denne nye velferdsetaten og NAV-kontorene tilstrekkelig – og bred nok – bemanning til å kunne gi et fullverdig og likeverdig tilbud over hele landet. Derfor peker vi fra Høyres side i innstillingen på at nettopp kompetansen og den meget uensartede kommunestrukturen vi har, kan gjøre dette vanskelig. Heldigvis legges det da opp til at det i gitte situasjoner kan være mulig å få til interkommunale løsninger. Det er jeg glad for. Det tror jeg kan bli nødvendig i møtet med virkeligheten.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.
Karin Andersen (SV) [11:39:34] (komiteens leder):Da jeg kom inn på Stortinget i 1997, var Grimstad-forsøket noe av det første jeg som medlem av kommunalkomiteen, som hadde ansvaret for arbeidsområdet, kom i kontakt med. Grimstad-forsøket var en av forløperne til NAV der man hadde gjort et ganske omfattende samordningsforsøk, og der resultatene, etter mitt og manges syn, var forbløffende gode. Men det tok tid før man fikk i gang arbeidet med å få på plass en omfattende reform, en reform som vi nå er i ferd med å fullføre. Det er SV glad for.
Når vi går tilbake og ser på ulike initiativ i denne saken, tror jeg at mange partier i utgangspunktet har hatt akkurat den samme intensjon; man har sett at hjelpeapparatet har vært minst tilgjengelig for dem som trenger det mest. De har måttet gå i en labyrint som mange av dem ikke har funnet fram i. Det har vært komplettert – for å si det slik – med et regelverk som har vært for ensidig basert på sine egne premisser og ikke på brukernes. Det tar vi fatt på nå. Det er SV veldig glad for, og vi er veldig glad for at vi får en så bred tilslutning til alle hovedlinjene i det lovforslaget som foreligger i dag.
Jeg har lyst til å understreke noe som en enstemmig komite sier i innstillingen, nemlig at vi «vil påpeke at denne arbeidslinjen», som er en viktig del av denne reformen, «må ha et bredt nedslagsfelt hvor alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne, skal inkluderes». Det er et veldig viktig politisk utgangspunkt, som hele Stortinget deler.
Tilbake til formålet: Det er viktig å understreke det som saksordføreren sa, nemlig at denne reformen har et bredt formål. Den skal ikke bare sikre at flere kommer i arbeid, men den skal også sikre økonomisk og sosial trygghet for veldig mange mennesker som ikke vil komme i arbeid, enten fordi de har gått av med alderspensjon – de skal jo også være inne i dette systemet framover – eller fordi mange ikke vil kunne klare å komme i arbeid. De skal ha trygghet, både økonomisk og sosial, og de skal behandles med respekt i systemet.
Videre tror jeg det er viktig å understreke og snakke litt om arbeidslinjen. Det er viktig å definere arbeidslinjen bredt, og det er viktig å få på plass en arbeidslinje som faktisk virker. Fremskrittspartiet og Høyre har i debatten i dag, og også i innstillingen, snakket om plikter. De sier at denne loven ikke inneholder noen nye plikter. Nei, den gjør ikke det. Slik lovverket er i dag, er det regulert i de særlovene som gjelder for områdene som NAV-kontorene nå skal administrere. Men det er riktig at vi kommer til å gå gjennom dette i arbeidet med stortingsmeldingen som kommer. Det er ingen uenighet om at det skal være plikter i systemet. Men poenget er at det må korrespondere med rettigheter og med tiltak som er funksjonelle og individuelt tilrettelagt, slik at man faktisk får en arbeidslinje som virker, ikke bare en arbeidslinje som vifter med pisk, som ikke skaffer noen arbeid hvis man har dårlig helse, mangler kompetanse eller trenger annen bistand for å komme i arbeid. Det er viktig.
Det har vært gjort mange forsøk rundt omkring i landet. Jeg må si at noe av det mest positive jeg har gjort de siste årene, er å besøke noen av de stedene der forsøkene har vært gjort. Der ser man på en måte entusiasmen hos dem som har fått lov til å forsøke å jobbe på tvers, slik som alle nå etter hvert skal gjøre. Da ser man at man faktisk får til en løsning når det gjelder behovet for både bistand og arbeidsretting på en langt bedre måte enn det vi har gjort til nå.
Det er én side ved disse forsøkene som jeg tror vi er nødt til å være oppmerksom på. Det er den kasteballproblematikken som har vært fram til i dag, nemlig at noen personer har blitt sendt rundt i systemet i årevis og ikke funnet noen løsning for seg. Noe av grunnen til det kan være at de har fått for dårlig oppfølging, men noe av grunnen kan også være at de faktisk er for syke til å få jobb og egentlig skal ha trygd. Det har vi sett ved disse forsøkene. Når man har satt seg ned sammen, har man funnet disse menneskene som man har skjøvet mellom seg – og så har de fått trygd. Det tror jeg alle må være oppmerksom på. Når vi får i gang dette arbeidet, vil noe av det første som skjer, være at man finner disse menneskene og sikrer dem en økonomisk trygghet. Det er rett. Så skal man bruke kreftene, pengene og tida på å sikre at de som kan og vil, skal komme inn i et arbeidsrettet løp.
Så har det også vært noen diskusjoner rundt store og små kommuner, og jeg deler helt saksordførerens syn at det er kompetanse som er det viktige. Jeg vil nok nyansere mer enn det Høyre gjør i sin tro på at det bare er store kommuner som kan inneha kompetanse på dette området. Kompetanse er så mangt – jeg har truffet mange mennesker med kompetanse på brede områder i små kommuner, og ikke minst har de vært svært kompetente på det arbeidsmarkedet som eksisterer lokalt. De har hatt en oversikt som har gjort dem i stand til å legge et løp som har fungert for det enkelte menneske, og det er kanskje det viktigste.
Vi har hatt diskusjoner rundt universell utforming av NAV-kontorene, og det er viktig. Når det er én dør for alle, kan det ikke være sånn at det er én dør for de fleste og kjøkkenheisen for andre. Men det er viktig også å minne om at for funksjonshemmede og folk med ulike typer funksjonsnedsettelser, er det jo ikke livet på NAV-kontoret som er det viktigste, det er samfunnet ellers. Det er en selvfølge at NAV-kontorene må være slik at de kan brukes av alle, men det er en enda større og viktigere oppgave for oss å sikre at diskriminering og mangelfull tilrettelegging i samfunnet ellers forsvinner.
Så har det også vært pekt på at kanskje den største suksessfaktoren i denne reformen er at man greier å bygge opp kompetanse og kultur internt i den nye etaten, og det er jeg enig i. Vi må huske at i disse etatene sitter det mange mennesker som har et langt liv bak seg, som flere har sagt her, og med en yrkesforståelse og en yrkesetikk som er knyttet til fortolkningen av det underliggende lovverk. Og det er sterke følelser hos mange fordi det på en måte går på rett og galt. Vi må ha forståelse for at det er vanskelig, men det betyr at vi må legge enda større vekt på å bygge opp en felles kultur, og på å gi folk den kompetansen som skal til for at de skal kunne takle de nye arbeidsoppgavene. Det blir krevende, fordi det ikke nødvendigvis er sånn at alle må kunne alt, men at man må kunne mer om bredden, og at man må håndtere et mye større sett av virkemidler som etaten nå skal bruke – på tvers. For hele poenget her er jo at man nå skal slutte å sende folk mellom etatene, slutte å si at det er ikke mitt bord. Nå er det NAVs bord å finne løsninger.
Så har det også vært nevnt under debatten at man ønsker å få på plass noen slags parametre for resultatoppnåelse. Det synes jeg er en interessant diskusjon, for det er absolutt et behov for det, men spørsmålet er hvordan det skal gjøres. I NAV-etaten vil det være svært mange mennesker med helt ulike forutsetninger, og det vil også være ulike forutsetninger i det lokale og regionale næringsliv der folk skal finne sin plass etter hvert. Derfor er jeg positivt innstilt til ideen og til at vi jobber med det, men jeg synes det er ganske vanskelig å tenke seg hvordan dette skal gjøres, fordi det er vanskelig å sammenligne ulike mennesker med ulike typer vansker og behov. Å si at man lykkes bra når man greier å formidle et menneske med høy kompetanse inn i et arbeidsmarked som skriker etter kompetanse, er jo bra, det, men hvordan jobber man med personer som kanskje har store sosiale vansker, og målet med NAV-reformen er å sikre at disse menneskene får et verdig og godt liv? Det er ikke lett å måle slike resultater og sette tall på det, verken på statistikken eller i kroner og øre, men det er et viktig verdispørsmål når det gjelder en del av måloppnåelsen for denne reformen. Derfor får vi gå inn i en diskusjon om hvordan vi eventuelt skal måle disse resultatene. Men ett av målene som alle er enige om, er at flere som er på trygd og som vil jobbe, skal få muligheten til det, og på det området er det jo mulig å måle det. Men jeg vil advare mot en rangering av ulike NAV-kontorer ut fra en slik måloppnåelse, fordi det er mennesker vi snakker om, og dem skal vi behandle med verdighet og respekt.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [11:49:59]: I dag tas et nytt og viktig skritt på veien mot en bedre og mer helhetlig oppfølging av dem som i dag bruker trygdeetaten, Aetat og sosialkontoret. NAV-loven inneholder administrative bestemmelser for den nye etaten og er et viktig fundament for det videre arbeidet med implementering av NAV-reformen.
NAV-loven innebærer at vi får et klart lovmessig skille mellom organisatoriske og materielle regler i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Bestemmelsene om ytelsenes innhold skal fortsatt finnes i folketrygdloven, arbeidsmarkedsloven og sosialtjenesteloven, og jeg ser fram til en bred gjennomgang av virkemiddelapparatet i stortingsmeldingen som kommer til høsten. Jeg ser også fram til Regjeringens redegjørelse om hvordan hovedmålene med reformen skal nås. En slik redegjørelse skal ifølge brev fra statsråden komme i statsbudsjettet for 2007.
En hovedmotivasjon for NAV-reformen er bedre oppfølging av den enkelte bruker. Oppretting av lokale NAV-kontorer, nær der folk bor, er i den sammenheng viktig. Loven gir NAV-etaten en stor grad av frihet til selv å beslutte lokalisering. Jeg vil imidlertid legge inn over statsråden og NAV-etaten at Stortingets klare intensjon er at det skal finnes et NAV-kontor i nærheten av der folk bor. Dette forutsetter at man legger opp til en vesentlig desentralisert organisasjonsmodell.
Hovedformålet med det kommunale integreringsarbeidet overfor innvandrere og flyktninger er å muliggjøre fremtidig yrkesdeltakelse. Kristelig Folkeparti mener at kommunenes integreringsarbeid vanskelig kan drives på en god og helhetlig måte uten tett samarbeid med den nye arbeids- og velferdsetaten. For Kristelig Folkeparti er det derfor vanskelig å forstå at Regjeringen ikke ønsker at tilbudet etter introduksjonsloven, kapitlene 2 og 3, skal inngå som en del av minimumsløsningen for NAV-kontoret.
Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet foreslår dette i innstillingen. Når det ikke ser ut til å bli flertall for dette forslaget, vil jeg peke på at en samlet komite presiserer i innstillingen at lovens minimumsløsning for hva NAV-kontorene må inneholde, ikke skal forstås som en ønskelig begrensning. Det vil i mange tilfeller være naturlig at også andre kommunale oppgaver utover minimumsløsningen legges til NAV-kontorene. Det vil etter min mening f.eks. kunne være fornuftig at sosialkontorenes økonomiske rådgivningstjeneste legges dit.
Det er svært viktig at NAV-kontorene gjøres tilgjengelige for alle brukere og ansatte – også for dem som har ulike funksjonshemninger. Det er også nødvendig å utforme kontorene slik at brukerne kan formidle sine behov i mottaksskranken på en måte som ivaretar personvernhensyn og krav til taushet. Det er ikke tilfredsstillende om brukerne henvises til å fortelle om sine behov der utenforstående kan lytte.
Mange vil hevde at skrankene som dagens praktisering av taushetsplikten setter, er blant de største hindrene for et helhetlig og tilfredsstillende tjenestetilbud. Personvern og taushetsplikt er etter Kristelig Folkepartis mening grunnleggende forhold som må ivaretas i NAV-etaten. Vi mener imidlertid at taushetsplikten ikke bør praktiseres så strengt i etaten at den reelt sett hindrer samarbeid. Etter min mening avveier proposisjonene disse hensynene på en god måte.
Alle som nå arbeider med å implementere NAV-reformen, må ha fokus på brukerne og brukermedvirkning. Lokaliseringsdebatter, profesjonskamp og andre organisatoriske problemstillinger som naturlig kommer opp når en så stor reform skal gjennomføres, må tas på alvor og løses. Men løsningen må aldri være innadvendt. Alle løsninger skal bidra til et godt resultat for brukerne og for samfunnet.
Jeg representerer et parti som fullt ut støtter opp om NAV-reformen. Jeg representerer imidlertid også et parti som erkjenner reformens kompleksitet.
Skal vi nå målene som er satt for NAV-reformen, er det avgjørende viktig å ha et godt samarbeid med de ansatte. Fra Stortingets side vil Regjeringen møtes med velvilje og støtte. Vi forventer imidlertid at statsråden prioriterer reformarbeidet og fortløpende informerer om utviklingen. NAV-reformen skal bli en suksess – det fortjener alle framtidens brukere av NAV-etaten.
Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:55:20]: At loven om en ny arbeids- og velferdsforvaltning har et så bredt flertall bak seg her i Stortinget, må være uttrykk for at endringene er etterlengtet, og at det er gjort et godt forarbeid – både gjennom det arbeidet som er gjort i partiene, av denne regjeringen og av foregående regjering. Det er likevel all grunn til å være åpen for de utfordringer vi står foran, nå som loven skal omsettes i handling og de over 400 nye velferdskontorene skal etableres i kommunene etter hvert. NAV representerer en formidabel organisatorisk utfordring, og vi er ikke gjennom denne behandlingen garantert den suksessen vi alle ønsker. Det skal jobbes hardt fra alle hold.
Fra Senterpartiets side vil vi fortsatt ha et sterkt fokus på at NAV-reformen skal bli en desentraliseringsreform. Flere avgjørelser skal fattes nærmere brukerne og på den måten bli bedre tilpasset den enkelte. Vi vil etterse at reformen også blir en desentraliseringsreform, gjennom at kommunene trekkes sterkere inn i utøvelsen av arbeidsmarkeds- og trygdepolitikken, og at disse velferdsoppgavene ses mer i sammenheng med oppgaver som ligger til den kommunale sosialtjenesten.
Enkelte vil være redde for at reformen, når det kommer til stykket, får preg av at de reelle beslutninger flyttes oppover – til det nye Arbeids- og velferdsdirektoratet. Slik må det ikke få lov til å utvikle seg! Lovparagrafene 5 og 6 skal etterleves. Der heter det at Arbeids- og velferdsdirektoratet kan – og jeg sier bør – delegere sin myndighet til underliggende organer i arbeids- og velferdsetaten, og at det skal sørges for at representanter for brukerne trekkes aktivt inn i gjennomføring og evaluering av etatens tjenester.
Arbeids- og sosialkomiteen har gjennom flere besøk i kommuner som prøver ut modeller for samarbeid mellom trygde-, arbeids- og sosialetaten, registrert stor entusiasme for NAV-reformen. Det tegner veldig positivt. De mange brukerne som har behov for tilbud og tjenester fra flere av etatene, har opplevd å gå fra skranke til skranke. Verre enn det er at tjenestene de tilbys, ikke tar fatt i brukernes ofte sammensatte problemer. Vi har nok i for stor grad regelbundne mer enn individtilpassede velferdstjenester å tilby. Etablering av NAV-kontor lokalt betyr en endring på dette ved at tre mottak og tre sett saksbehandlere i mottaket blir byttet ut med ett. Men vi må samtidig erkjenne at den viktigste del av jobben kanskje likevel gjenstår. Det skal vi drøfte når meldingen om arbeid, velferd og inkludering legges fram for Stortinget. Det er først når vi får brutt ned skrankene mellom tiltakskjedene innen arbeids-, trygde- og sosialetaten, at vi kan snakke om en gjennomført reform. Vi er langt fra ferdige med dette, og Stortinget skal få nye debatter.
NAV-kontoret er et felles førstelinjekontor mellom stat og kommune. Det at brukerne skal møte ett enhetlig kontor, som forvalter både statlige og kommunale velferdstiltak, blir en utfordring. Da det forrige storting behandlet grunnlaget for dette gjennom St.prp. nr. 46, ble det lagt til grunn delte ledelseslinjer mellom statlig og kommunal forvaltning av NAV-kontorene. Regjeringen har fulgt høringsuttalelsenes mange råd, og åpner gjennom forslagene for delegasjon av myndighetsoppgaver mellom stat og kommune, slik at det kan etableres en enhetlig ledelse av kontoret. Vi må håpe at det inngås lokale avtaler der en bruker denne muligheten. Men de må inngås lokalt.
All den stund det lovverket vi i dag behandler, lager et rammeverk som gir stor mulighet for valg av lokalt ønskede løsninger, både når det gjelder organisering og drift, kan vi komme til å oppleve en god del variasjon fra NAV-kontor i én kommune til NAV-kontor i en annen. I NAV-organiseringen er stat og kommune likeverdige parter. Derfor må det bli slik. La meg likevel få uttrykke håp om at kommunene generelt sett velger å inkludere flere tjenester enn de lovpålagte i NAV-kontorene. La meg også få si at det inntrykk vi har fått når vi har vært ute i landet, er at de alle steder sier at ambisjonen må være at flere tjenester enn de lovpålagte skal inn i NAV-kontorene. Vi må stimulere til det. Men jeg tror faktisk det er riktig, som flertallet her gjør, å ikke lovpålegge det. Det er en likeverdig søyle mellom kommune og stat her som bør være reell. (Presidenten klubber.) Vi mener at kommunene selv må få lov til å ha ansvar for denne vurderingen. – Da må jeg vel slutte.
André N. Skjelstad (V) [12:01:03]: Venstre har store forventninger til arbeids- og velferdsforvaltningen fordi vi ser at det kun er et skikkelig samarbeid på tvers av etatsgrensene som kan sikre brukerne en helhetlig tjeneste.
NAV-reformen er, som flere har påpekt i dag, en av de store velferdsreformene. Denne reformen representerer en nytenkning, hvor systemet skal tilpasses brukeren og ikke omvendt.
Det ligger store utfordringer i denne reformen. To etater skal slås sammen med kommunale sosialkontor. Men skal denne nye etaten tilpasse systemet rundt brukeren, er det viktig at både Aetat, trygdeetat og sosialkontor klarer å jobbe sammen mot et felles mål, som er å møte brukeren med respekt og forståelse for å få ham heller henne tilbake i aktivitet eller arbeid. Og skal man være i stand til å arbeide som en samlet enhet, må den interne organiseringen av kontoret ligge til rette for det. Det må være enighet om bruk av virkemidler.
Både ansatte i Aetat, trygdekontor og sosialkontor må forholde seg til et nytt regelverk, nye kollegaer og nye arbeidsforhold. Dette er noe som ikke lar seg regulere gjennom lovverket, men som må etableres gjennom utvikling av en samarbeids- og driftskultur som ivaretar og sikrer de nye oppgavene NAV-kontorene skal utføre. De 19 pilotkommunene vil gi en viktig erfaring med hvordan man kan samarbeide for å utvikle gode rutiner.
Samarbeidet med og integreringen av den kommunale sosialtjenesten er en meget viktig og sentral del av reformen. Flertallet i komiteen peker på at avtalene som inngås, skal baseres på et likeverdig samarbeid mellom kommune og stat, og ved konflikter skal denne likeverdigheten ivaretas.
Å ha en enhetlig administrativ ledelse for disse kontorene tror Venstre er viktig for organiseringen og driften av NAV-kontorene, selv om det fremdeles skal være en klar ansvarsfordeling mellom de kommunale og statlige oppgavene. I tillegg er det viktig å ha en ledelse som kan kontrollere at personvernet blir ivaretatt. Venstre mener at det er veldig viktig å utvikle et system som ivaretar personvernet, slik at opplysninger om brukerne ikke misbrukes, og etterlyser derfor en oversikt over hvor mange som skal få tilgang til de ulike personopplysningene.
Venstre mener at skal man kunne bygge et system rundt brukeren, må det også være fleksibilitet i systemet, noe denne loven legger til grunn for. Kommunene kan påta seg oppgaver staten egentlig har ansvar for, og vice versa. Venstre vil også understreke at andre oppgaver utover minimumsløsningen legges til de lokale kontorene, som f.eks. økonomisk rådgivning og kommunens integreringsarbeid for innvandrere og flyktninger. NAV-kontorene må også kunne samarbeide med andre nærliggende etater for å kunne gi brukeren et helhetlig tilbud.
Brukermedvirkning gjennom brukerrepresentantenes organisasjoner lokalt skal også være med på å bygge, videreutvikle og kvalitetssikre tjenestetilbudet til NAV-kontorene.
Det er gledelig for et Venstre-hjerte at også andre partier har tatt inn over seg den sosialliberale tanken om å sette brukeren i sentrum. Denne reformen er laget for brukeren. Derfor står prinsippene for en helhetlig behovsavklaring og rett til en individuell plan sentralt. Dagens brukere har ofte sammensatte problemer. Derfor er det viktig at etatene og sosialkontorene klarer å samarbeide – for å finne en helhetlig løsning på et sammensatt problem.
Venstre har som sagt lenge arbeidet for å innføre en borgerlønn, noe som vi kommer tilbake til også til høsten, en garantert minsteinntekt som kan erstatte sosialhjelp f.eks. Med den følger borgerkontrakter, som vi velger å kalle det, som arbeids- og inkluderingsministeren etter min mening kaller for individuell plan, hvor både stat/kommune og mottaker forplikter seg. Venstre mener at borgerlønn er ett av midlene som kan brukes for å bekjempe fattigdom.
Jeg vil benytte anledningen til også å advare mot den ensidige fokuseringen på å få alle i arbeid, noe som til en viss grad kan virke demoraliserende. Jeg sier ikke at vi ikke skal stille krav, men vi må stille de rette kravene som kan gi de gode resultatene.
Til slutt vil jeg inn på kompetanse, som flere har berørt. Det er ingen tvil om at det her stilles store krav til kompetanse. Men dette må ikke bli en reform for sentralisering for å oppnå den type kompetanse.
Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:05:55]: I dag runder vi en viktig milepæl i NAV-reformen. Gjennom lov om arbeids- og velferdsforvaltningen vil Stortinget klargjøre de ytre formelle rammene for reformen. Det rammeverk som stat og kommune trenger for i fellesskap å gjennomføre reformen, vil være på plass.
Forberedelsene til gjennomføringen av reformen er i gang i tråd med den framdrift Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av St.prp. nr. 46 for 2004-2005. Oppstarten skjer ved etablering av arbeids- og velferdsetaten fra 1. juli. De første NAV-kontorene kommer 2. oktober i år. Kontorer i alle kommuner skal være på plass innen 2010.
NAV-reformen slik den nå gjennomføres, har hatt bred og tverrpolitisk støtte i Stortinget. Jeg er glad for at det også gir seg uttrykk i komiteens behandling av lovforslaget. Det er en styrke for reformen og en støtte i gjennomføringsarbeidet, som er en omfattende, kompleks og utfordrende jobb. Det var min forgjenger, Dagfinn Høybråten, som fremmet stortingsproposisjonen som danner grunnlaget for loven, og som også startet opp lovarbeidet gjennom høringsnotatet til loven.
Høringsrunden på lovutkastet gjorde at jeg fant grunn til å gjøre noen mindre, men viktige endringer i lovforslaget.
For det første ble jeg overbevist av de massive høringssvarene om at vi burde legge bedre til rette for enhetlig ledelse ved de felles lokale NAV-kontorene. Mange påpekte at todelt ledelse ville være en betydelig utfordring når en skal skape et kontor som opptrer samlet, og møter brukerne som en enhet. Telemarksforskning har i sin evaluering av de lokale samordningsforsøkene kalt det for en godværsmodell.
Loven setter ikke enhetlig ledelse som et krav, men som noe som kan avtales mellom partene. Muligheten hjemles i at det i loven åpnes mulighet for å delegere myndighetsoppgaver mellom stat og kommune. Det er viktig å understreke at det fortsatt fra det felles kontoret skal være to ansvars-, rapporterings- og instrukslinjer – en til kommunen og en til Arbeids- og velferdsetaten. Delegasjonen kan endres eller trekkes tilbake ved behov om den ikke fungerer i praksis, eller det er nødvendig fordi det f.eks. skjer endringer i kommunestrukturen.
Et annet punkt jeg vil trekke fram, er at tilgjengelighet til de lokale NAV-kontorene understrekes ved at det er lagt inn et krav om at kontorene, så langt det er mulig og rimelig, skal utformes ut fra prinsippet om universell utforming. Kravet er absolutt for nybygg. For eksisterende bygg har komiteen lagt til grunn at dette prinsippet bare kan fravikes hvis kommunestyret og Arbeids- og velferdsdirektoratet godkjenner det.
For det tredje understreker nå lovforslaget enda sterkere likeverdigheten mellom staten og kommunene ved at det legges opp til en tvisteløsningsmodell der departementet ikke får det siste ordet, men det legges opp til en nemndbasert løsning.
Tvisteløsningsmodellen understreker at NAV-reformen er et samarbeidsprosjekt mellom staten og kommunene som likeverdige parter. På mange måter er det en forvaltningspolitisk nyvinning vi nå er i gang med, og som jeg har stor tro på at vi skal lykkes med. Da bygger jeg bl.a. på det gode samarbeidet vi har etablert med KS i forbindelse med arbeidet med rammeavtalen mellom KS og Arbeids- og inkluderingsdepartementet.
NAV-reformen står helt sentralt i Regjeringens arbeid med å utforme en helhetlig arbeids- og velferdspolitikk. En samling av det statlige ansvaret og et formalisert samarbeid mellom stat og kommune er etter min mening et helt nødvendig organisatorisk grep for å realisere målet om å få flere i arbeid og hindre at personer som har falt utenfor arbeidslivet, blir stående utenfor unødig lenge. NAV er mulighetenes hus.
Manglende samordning fører både til at for mange blir kasteballer mellom offentlige instanser og ikke minst til at altfor mange blir «innelåst» – de blir gående altfor lenge på passive stønader før de kommer i gang med rehabilitering og arbeidsrettede tiltak. Vi må raskere gi den enkelte nødvendig veiledning og støtte for å komme inn i eller tilbake til arbeidslivet. Gjennom den nye forvaltningen vil vi kunne gi innbyggerne en helt annen samordnet og helhetlig støtte og hjelp enn det som har vært mulig tidligere.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kenneth Svendsen (FrP) [12:11:19]: I NAV-reformen legges det opp til at det skal være to forvaltningsledd som har ansvar. Den ene delen er staten, og de kommunale sosialkontorene er det kommunene som skal styre. De skal styre dette gjennom kommunale vedtak, kommunale budsjetter, dvs. at de har full kommunal handlefrihet.
Statsråden sa at dette var «en forvaltningspolitisk nyvinning». Det er det ikke tvil om at det er, men et av spørsmålene mine blir da: Hvor lurt er det, når man gjennomfører en så stor reform, med de store kulturforskjellene som er mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten, samtidig å legge byrder til gjennom en forvaltningspolitisk nyvinning ved at også en annen etat skal inn, som også er styrt fra et annet forvaltningsledd?
Saksordføreren sa også i sitt innlegg at det skulle være et likt tilbud i landet. Hvordan kan det bli et likt tilbud når det blir forskjellige lokale satser på sosialhjelpen rundt omkring i landet?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:12:29]: Det første spørsmålet er jo et viktig og sentralt spørsmål, og det er ingen tvil om at en av hovedutfordringene vi står overfor, er å greie å bygge en ny felles kultur som tar med seg det beste i tre ulike eksisterende kulturer. Greier vi det, greier vi å bygge en ny og bedre forvaltning enn vi har i dag. Jeg tror at noe av det som er grunnleggende i forhold til å trekke med kommunene, er at ved å trekke kommunene inn i NAV-kontorene får vi også ansvarliggjort kommunene for helheten i utfordringene. Skal f.eks. en funksjonshemmet komme seg i jobb, trenger man et nært samarbeid med kommunens pleie- og omsorgstjeneste, man må da samarbeide med hjemmesykepleien om f.eks. det å komme seg opp om morgenen. Ved å trekke kommunene med i NAV-kontorene vil kommunene få fokusert sterkere på helheten også i sine utfordringer, og jeg tror at i sum vil det være bedre enn om kommunene var holdt utenfor.
Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [12:13:58]: Meldinger til Kristelig Folkeparti fra kommunene tyder på at NAV-etaten i mange tilfeller inntar en holdning som innebærer at lokale NAV-kontorer blir såkalte minimumskontorer. I innstillingen om NAV-loven i dag framgår det tydelig at Stortinget gjerne ser at NAV-kontoret inneholder mer enn lovens minimumsløsning. Hva vil statsråden gjøre for å sikre at NAV-etaten ved etablering av enkelte NAV-kontorer er åpen for lokalt tilpassede løsninger som går utover lovens minimum?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:14:45]: Mitt klare inntrykk er at NAV, og det er jo fylkesleddene som nå fører samtaler med kommunene, er veldig åpen for å finne løsninger som gjerne inkluderer mer enn minimumsløsningene. Det har, i hvert fall fra min side, vært understreket veldig sterkt at vi skal møte kommunene som likeverdige partnere. Vi skal med det utgangspunktet ha en god dialog som åpner for kloke, lokale løsninger.
Så tror jeg det er viktig at man også har en debatt om hvor lurt det er å gjøre NAV-kontorene for store, for vi møter også en del kommuner som har lyst til å legge hele eldreomsorgen, hele pleie- og omsorgssektoren – i det hele tatt – inn i NAV-kontoret. Da synes jeg det er rett at de møter en statsetat som stiller noen kritiske spørsmål knyttet til det, ut fra formålet med NAV-reformen. Men jeg føler meg veldig trygg på at NAV-fylkene nå ikke promoterer minimumsløsningene. Det håper jeg ikke skjer, og det tror jeg ikke skjer.
André N. Skjelstad (V) [12:16:04]: Flere var i sine innlegg inne på kompetanseutfordringene. Jeg ønsker å høre hvordan statsråden ser på dette, for en del av utfordringene i forhold til NAV-kontorene vil nok ligge i at det blir en kompetanseutfordring. Da kan det også, som en del har tatt kontakt med meg om, fort komme en misvisende sentraliseringseffekt, som kanskje er noe utilsiktet, ut av det. Jeg lurer på hvordan statsråden ser på det.
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:16:44]: Det er et stort og viktig spørsmål, og jeg skulle gjerne hatt mye mer enn ett minutt til å svare på det.
Jeg tror det er veldig viktig at vi greier å skille mellom kompetanseutfordringene, som er store og viktige, og som jeg vet NAV jobber mye med, og det at man samtidig ser på å effektivisere mer tradisjonelle forvaltningsoppgaver på en slik måte at man får frigjort tid for det NAV-kontorene egentlig skal holde på med, nemlig god brukerkontakt.
Det er viktig at disse to ulike formålene ikke rotes i hop. Jeg sier ikke at replikanten gjør det, men det er viktig for meg, i hvert fall, å understreke at det holdes fra hverandre. Kompetanseutfordringene er noe av det vi er aller mest opptatt av, og det vil koste en god del å få til gode nok kompetanseprogram i NAV. Jeg er nå veldig opptatt av å jobbe med både årets budsjett og kommende års budsjett for å sørge for at bevilgningene er tilstrekkelige.
Robert Eriksson (FrP) [12:17:56]: Velferdsreformens hovedtanke var jo å få færre på stønad og flere i arbeid. I dag har vi ca. 320 000 som går på uføretrygd. Mange av disse har en restarbeidsevne, men kanskje enda viktigere, en restarbeidslyst, altså at man ønsker å gå ut i arbeidslivet.
Næringslivet etterspør i dag flere i arbeid, og mitt spørsmål til statsråden blir da: På hvilken måte og med hvilke incitamenter ønsker han å tilrettelegge i de nye NAV-kontorene slik at man kan få kvalifisert disse folkene til å gå ut i det ordinære arbeidsmarkedet etter hvert?
Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [12:18:47]: Det er et stort og viktig spørsmål, men det har i grunnen veldig lite med den saken vi nå behandler, å gjøre, for nå behandler vi det lovmessige rammeverket for etablering av NAV-kontorene og samarbeidet mellom NAV-kontorene og kommunene.
Jeg har flere ganger i Stortinget sagt at vi vil gå løs på de utfordringene som Eriksson nå nevner, gjennom at vi nå gjennomgår hele virkemiddelapparatet, innretningen på de ulike ordningene som NAV-kontorene vil ha hånd om, rydder opp i verktøykassa og skal stille en enhetlig og godt utstyrt verktøykasse til disposisjon for NAV-kontorene. Det kommer vi med i en stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering i høst. Da tar vi trinn to. Nå har vi NAV-kontorene på plass, loven på plass, og nå skal vi gå løs på innholdet i framtidens velferdspolitikk.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.
Lise Christoffersen (A) [12:20:11]: Jeg vil starte med et spørsmål: Kan en forvaltningsreform være spennende? Er ikke det bare noe tørt og kjedelig, der nye bokser og piler avløser gamle, men ellers blir det akkurat som før?
Ny arbeids- og velferdsforvaltning er den største forvaltningsreformen i norsk historie, på flere måter. Den omfatter 16 000 årsverk og 265 milliarder kr og berører halvparten av befolkningen – spennende nok, men likevel ikke hovedpoenget.
Det virkelig spennende med denne reformen er at den er første ledd i en flertrinnsreform. 5,5 pst. av innbyggerne i verdens rikeste land er fattige. Det kan vi ikke leve med. NAV-reformen gir det nye redskapet – én dør der det før var tre, færre brukere som kasteballer, større frihet i virkemiddelbruken, nye måter å jobbe på, større ansvar ute – i førstelinja og hos brukerne selv. Derfor er reformen spennende. Den er også spennende fordi den varsler en ny politikerrolle – fra deltaljfokus i storting og regjering til økt vekt på måloppnåelse gjennom styring på resultatnivå.
Vi har i årevis bekymret oss for alle de milliardene som overføres over statsbudsjettet til såkalte passive stønader. Resultatet av den bekymringen har vært nye lovparagrafer, nye forskrifter og rundskriv på et detaljeringsnivå der politikken aldri burde ha vært. Motebølger i den politiske debatt har svingt fra å stigmatisere mottakere til å utvise så stor forståelse at folk har blitt sittende bom fast i en evigvarende passiv situasjon. Begge deler gir en følelse av nederlag i et samfunn der velferd og selvbilde er bygd opp rundt deltakelse i verdiskapende arbeid.
Nå snur vi perspektivet. Fra å betrakte de 200-300 milliarder kr som en ren utgiftspost for stat og kommune velger vi å se dem som en samfunnsmessig investering i økt verdiskaping, og det er spennende. Arbeidslinja skal stå i fokus. Alle mennesker, uavhengig av funksjonsevne, skal inkluderes – ikke av veldedighet, men i samfunnets egen interesse. Da gir vi samtidig et viktig signal til brukerne – samfunnet trenger deg og det du kan bidra med. Mye eller lite, ditt bidrag teller. Det er et viktig verdimessig signal. Det handler om menneskesynet som ligger til grunn for denne reformen, og det er spennende.
Vi skal ha med dem som hittil har falt utenfor eller – rettere sagt – mellom alle velferdsordninger. Vi snur perspektivet, og det er spennende. Brukeren skal ikke tilpasses regelverket, regelverket skal tilpasses brukeren. Vi snakker egentlig om en demokratireform, tydelig forankret hos den hjelpeapparatet er til for. Det er spennende. Forpliktelsen blir tydeligere både på det offentliges og på brukerens hånd. Minste motstands vei forsvinner. Mulighetene for å skape seg et bedre liv blir større. Man skal ikke lenger bli fortalt, men fortelle og etterleve det man selv har valgt.
Reformen varsler nye arbeidsmetoder, større ansvar ute i linja og økte krav til resultater. For noen kan det kanskje bli i overkant spennende. Derfor må vi skape trygghet for de ansatte, også trygghet til å vite at det er lov å gjøre feil. Det siste er ikke minst viktig. Trygge ansatte våger mer, skaper bedre resultater og formidler positiv energi til brukerne. De skal motivere og bygge selvtillit hos folk som ofte har en lang rekke opplevde nederlag bak seg. Redde ansatte er dømt til å mislykkes. Vi har sett det ved komitebesøk ute i forsøkene: Trygge ansatte melder om positive resultater, og vi møtte stolte brukere som mestret utfordringer de selv ikke trodde de kunne klare. Men de klarte det.
Ledere på ulike nivåer får derfor en nøkkelrolle som er spennende – skape nødvendig trygghet gjennom avlæring og kompetansebygging, spre entusiasme, gjøre det morsomt å gå på jobb, fordi resultatene kommer. For første gang skal staten jobbe i tett partnerskap med kommunene, finne løsninger der og da, bygd på gjensidig tillit mellom etatene, uten muligheter til ansvarsfraskrivelse, som er kasteballproblematikkens egentlige navn. Det er spennende.
En særdeles viktig side ved de sammenslåtte kontorene er nettopp tilknytningen til kommunen og de lokale folkevalgte. Vi må utnytte den fordelen dette gir oss som folkevalgte ombud. Lokale folkevalgte er nærmere brukerne. Vi må finne gode rapporteringsrutiner som gir folkevalgte, både lokalt og sentralt, muligheten til å følge med på vegne av brukerne. Dette er en ny og spennende måte å ivareta ombudsrollen vår på, på tvers av nivåene.
Så til slutt tilbake til spørsmålet: Kan en forvaltningsreform være spennende? Soria Moria-erklæringens viktigste løfte er helhet og plan for avskaffelse av fattigdom. Med dagens reform etableres gjennomføringsapparatet. Over sommeren kommer virkemiddelapparatet. Så svaret er et ubetinget ja, reformen er spennende. Den bringer Soria Moria innen rekkevidde.
Robert Eriksson (FrP) [12:25:35]: NAV-reformen og den lovgivning vi behandler i dag, er det første skrittet i riktig retning når det gjelder en ny velferdsforvaltning for å få færre på stønad og flere ut i arbeid.
Jeg viser til det som Fremskrittspartiet har tatt opp i innstillingen, som går på at man fra flertallets side ikke ønsker å innlemme sosialkontorene fullt og helt. Det hadde etter mitt skjønn vært en fordel om man hadde gjort det, for situasjonen i dag er at det er veldig mange mennesker som har det tøft, og vi ser rundt omkring i Kommune-Norge at man opererer med forskjellige satser for sosialhjelp. Vi vet også at det rapporteres om at enkelte har det så tøft at de bruker hele sin tid og alle sine ressurser på å finne ut hvordan de skal klare å brødfø seg dagen etterpå. De menneskene vil mest sannsynlig ikke ha det overskuddet som skal til for å bruke sine ressurser på å søke arbeid. Derfor tror jeg at det hadde vært langt bedre og mer helhetlig og hensiktsmessig om man hadde fått også den biten inn i en statlig ordning som kunne ha ivaretatt mulighetene for å få også denne gruppen ut i arbeidslivet. Jeg er overbevist om at mange av dem har en restarbeidsevne som kunne ha vært benyttet.
Så til dette som jeg var inne på i replikken til statsråden som går på kvalitetsheving av arbeidskraft. Jeg er klar over at det er loven vi behandler i dag, men det er dermed enda viktigere at man, når loven blir vedtatt, ikke lager forskrifter som er av en slik art at det blir vanskeligere å få de instrumentene som skal til, på plass for å få folk ut i arbeid. Vi har fått en del rapporteringer fra enkelte som møter et rigid system i dag. Poenget og hovedmålet med den nye lovgivningen må bli slik at systemet blir mindre rigid, og at man klarer å nå målgrupper mer spesifikt.
Jeg har også store forhåpninger og forventninger – og ser også utfordringer – når det gjelder kompetanseheving i selve NAV-reformen. Men det vil være utrolig viktig at man lykkes med den kompetansehevingen, at man lykkes 100 pst., slik at man unngår at folk blir gående på feil stønadsordninger på feil premisser og kanskje også i perioder, som vi vet har vært tilfellet i dag, blir gående på uføretrygd på grunn av lang saksbehandlingstid. Det må også være en overordnet målsetting at man ved denne reformen klarer å få ned saksbehandlingstiden for å hjelpe flest mulig folk tilbake til arbeidslivet.
Tore Hagebakken (A) [12:29:05]: Jeg håper NAV-reformen på alle nivå vil framstå som et lysende eksempel på godt og – gjerne mer enn det – optimalt samarbeid mellom stat og kommune, fritt for unødvendig byråkrati og tidsbruk.
Jeg vil se et reelt likeverdig samarbeid kjennetegnet av helhetlig tenkning, felles holdninger og visjoner, der en sammen ser de mange nye mulighetene som NAV gir, at en evner å være fleksibel seg imellom og ikke minst overfor dem en skal betjene. Slik må det være nå i etableringsfasen og når alt er på plass i det ganske land. Denne fokuseringen må være der hver dag hvis vi skal få til de gode løsningene i et godt tempo.
Tempo er viktig av mange grunner, men særlig for at vi ikke skal tape den entusiasmen vi har i mange av landets kommuner knyttet til denne reformen, noe antallet søknader om å bli piloter var en klar indikasjon på. Denne entusiasmen, som ofte er kombinert med mye godt forberedende arbeid, utgjør en svært verdifull kraft framover.
Alle kunne ikke bli piloter. Alt kan ikke skje samtidig, sjøl om det er mange til å gjøre jobben rundt omkring, og veldig mange er veldig klare. Når proaktive kommuner må vente, er det i det minste viktig at de forstår hvorfor de må vente, at de ikke må vente lenge, og at de «pleies» mens de venter. De må i hvert fall ikke få følelsen av å være på utsida i forberedelsene til det som skal skje.
Finansieringen er også selvsagt viktig, her som ellers. Det er det tatt hensyn til i den vekst Regjeringen legger opp til i frie inntekter neste år. Men hvordan kompensasjonen endelig vil bli utformet, vil som kjent bli presentert i statsbudsjettet for 2007. Først må vi få oversikt over de merutgifter som dette representerer for kommunene, og fordeling kommunene imellom, noe som skjer gjennom konsultasjonene med KS om saken.
Jeg vil trekke fram noe jeg mener er et eksempel på god arbeidsform og godt samspill, ubeskjedent nok hentet fra Oppland. I høst skal det i Oppland være på plass en etableringsplan som skal gjelde alle kommuner i fylket. Planen utarbeides i regi av noe som heter NAV Forum, som fylkesmannen prisverdig og tidlig tok initiativ til å etablere. Forumet består foruten av fylkesmannen av lederen i NAV-interim, de to tidligere etatslederne, leder i KS Oppland og en representant for rådmannsutvalget i fylket. Med denne sammensetningen og gjennom aktivt arbeid har forumet fått en viktig rolle i å sikre god koordinering, forankring og framdrift. Forumet støtter også opp under kommunenes delaktighet i reformarbeidet.
Oppland kan for øvrig skilte med den eneste regionpiloten i landet. Prosjektet som de seks kommunene i Nord-Gudbrandsdalen har gått sammen om, er veldig spennende, ikke minst med tanke på samordningen av den faglige kompetansen. Prosjektet vil forhåpentligvis etter hvert ha god nytteverdi for kommuner på andre kanter av landet.
Forumet har også fokusert på kompetanseoppbyggingen som må skje og rettes inn mot både nåværende og framtidige medarbeidere ved NAV-kontorene og virksomheten for øvrig. Dette bør så absolutt være attraktive arbeidsplasser, noe som utdanningstilbudet også må understøtte. Foruten de høyskoletilbud som allerede finnes, og som må benyttes i denne sammenheng, trengs det noe nytt, noe skreddersøm i forhold til de nye tjenester, den nye kulturen, arbeidet på tvers av fagområder osv. som her skal etableres. I den sammenheng samarbeider NAV Forum Oppland med Høgskolen i Lillehammer. Jeg vil mene at også dette arbeidet bør være av nasjonal interesse.
Ambisjonene må klart være at NAV-reformen skal bli mer enn en skrankereform. Mye av samhandlingspotensialet for å kunne hjelpe folk best mulig ligger jo i baklandet, hvor de statlige medarbeiderne, med all sin erfaring og innsikt, møter den sosialfaglige og øvrig breie kompetanse som kommunene besitter. I det daglige må det være nær kontakt, noe det må stimuleres til herfra.
Slik skulle reformen ha de beste odds. Når en vet hvor mye det betyr for tusenvis av mennesker at dette kommer på plass, og at vi lykkes, er det lett å bli litt ivrig. Enhver iver, og til og med direkte utålmodighet, er i så henseende utelukkende å betrakte som et gode.
Britt Hildeng (A) [12:34:33]: En kan være fristet til å si endelig – endelig en reform som setter klienten, brukeren, i sentrum. I over 30 år har ulike deler av velferdsforvaltningen vært bevisst på at en del klienter, brukere, trygdede og arbeidsledige er blitt kasteballer mellom ulike forvaltningsnivåer og forvaltningssektorer.
Jeg vil si at det vedtaket Stortinget er i ferd med å gjøre i dag, ikke bare er et resultat av et langsiktig arbeid, men hva jeg vil karakterisere som et resultat av et revolusjonært politisk tålmodighetsarbeid, et tålmodighetsarbeid som er båret fram av entusiaster og idealister ute i felten, idealister som i praksis og gjennom en rekke prosjekter og prosjektforsøk har utviklet en helhetlig tilnærming til brukernes behov.
Utgangspunktet deres har vært erfaringer av å komme til kort når det gjelder å hjelpe brukere som har behov for flere av velferdsforvaltningens ytelser. De har opplevd at administrative grenser har definert tiltak og tjenester ikke ut fra den enkeltes behov, men ut fra hva den enkelte sektor eller det enkelte administrative nivå disponerer av virkemidler. Slik har brukeren blitt tilpasset virkemiddelapparatet istedenfor omvendt.
En rekke forsøk fra hele landet på 1970- og 1980-tallet og fram til i dag har i forsøksperioder fått disponere virkemidler fra flere sektorer og erfart at en både kan utnytte ressurser bedre og gi bedre og mer tilpassede ytelser. Erfaringene fra de fleste av disse forsøkene og prosjektene har vært gode. Allikevel har mange av dem hatt det til felles at de er blitt avviklet. Årsaken har stort sett vært at de administrative skillene høyere opp i hierarkiet har bidratt til budsjettmessige og faglig kulturelle konflikter og gjort videreføring av de konkrete prosjektene på lokalt nivå umulig.
Således har det i velferdsforvaltningen vært en strukturell innebygd hindring i forhold til å kunne møte brukeren ut fra et helhetsperspektiv. Denne forvaltningsreformen bidrar til å fjerne de strukturelle hindringene.
Riktignok får vi ikke én administrasjon av alle de tre velferdsetatene, men reformen er et klart skritt i retning av en mer helhetlig velferdstjeneste. Vi får en felles statlig etat samlokalisert og i nært samarbeid med kommunenes velferdstjeneste – et samarbeid som i stor grad er basert på fleksibilitet, der stat og kommune kan disponere ressurser og utføre myndighetsoppgaver for hverandre når det er hensiktsmessig. Denne tilnærmingen gjør det mulig å bygge videre på de erfaringene en rekke kommuner og fylker allerede har gjennom sine prøveprosjekter. Den fleksibiliteten gjør det også mulig over tid å utvikle den beste praksis, slik at en kan realisere målet om en helhetlig tilnærming til brukerens behov og hjelp til selvhjelp.
Reformen baserer seg på en annen type samarbeid mellom tre tidligere selvstendige etater, som hver for seg har sin etatskunnskap og -kultur. I det videre arbeid er det viktig å vie tid og ressurser til kompetanseoppbygging og utvikling av en felles kulturforståelse. Både trygdekompetansen, arbeidsmarkedskompetansen og den sosialfaglige kompetansen er nødvendig i det videre arbeidet. Men jeg vil understreke det siste – den sosialfaglige kompetansen er helt nødvendig for en helhetlig tilnærming til brukerne der målet om hjelp til selvhjelp er satt i fokus.
Helt til slutt (presidenten klubber) har jeg lyst til å berømme flere statsråder for å ha evnet å overta stafettpinnen etter hverandre. Den er blitt overlevert gjennom ulike politiske regimer. På den måten har man gitt Stortinget et beslutningsgrunnlag, og det er stor oppslutning (presidenten klubber) om den reformen vi nå inviteres til å vedta.
Presidenten: Presidenten minner om respekt for taletiden, selv om det ble gitt ros på slutten av innlegget.
De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Karin Andersen (SV) [12:40:27]: På slutten har jeg behov for å understreke at den nye NAV-etaten skal representere noe kvalitativt nytt og gis mulighet til å fungere fleksibelt ved bruk av statlige og kommunale tjenester. Det er nødvendig for de målsettingene vi har, men også fordi dette er en svært dyr reform. Den administrative omleggingen vi gjør nå, koster svært mye, og det krever at brukerne vil oppleve noe kvalitativt nytt.
Helheten har mange vært inne på. Jeg vil fra SVs side understreke det flere har sagt, at helheten betyr ikke bare at man greier å samarbeide innenfor den nye etaten og med de kommunale sosialtjenestene, men at man også skal samarbeide med andre etater, både statlige, kommunale og eventuelt fylkeskommunale, slik at hver enkelt bruker skal få de sammenhengende tjenestene de har behov for.
Det er svært viktig at det nå ikke blir nye, vanntette skott mellom NAV og f.eks. den kommunale rehabiliteringstjenesten, den statlige rehabiliteringstjenesten eller utdanningsinstitusjonene. Det vil være veldig vesentlig for å oppnå målsettingen om at flere skal komme i arbeid.
Til slutt: NAV skal være et av de viktige virkemidlene i fattigdomsbekjempelsen, slik representanten Lise Christoffersen sa i sitt utmerkede innlegg. Representanten Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet var også inne på sosialhjelpen og problemene i den forbindelse. Ja, det er bare å lese Sosial- og helsedirektoratets rapporter på dette området, som viser at her er det problemer og store forskjeller. Ikke minst er konsekvensen av økonomisk fattigdom til hinder for arbeidslinja. Folk kommer ikke ut av fattigdommen fordi de har for store økonomiske problemer til å makte snuoperasjonen. Derfor blir det en av de viktige oppgavene som vi skal ta for oss til høsten, når vi skal gå igjennom stortingsmeldingen og virkemidlene knyttet til den og til handlingsplanen mot fattigdom, slik at vi kan få en helhet i dette, og slik at vi kan gjøre det realistisk for alle å lykkes. Da snakker vi om arbeid, og vi snakker også om ytelser som gjør at folk ikke skrus ned i fattigdom og problemer, men at de får mulighet til å løfte seg opp og ta imot de tilbudene som en ny NAV-etat skal kunne gi dem, slik at de kan få et bedre og mer aktivt liv, og slik at muligheten til å arbeide, som nesten alle har, blir realisert til beste for både dem sjøl og samfunnet.
Olav Gunnar Ballo (SV) [12:43:41]: Det er på mange måter en historisk dag. Vi som satt i sosialkomiteen i de foregående åtte årene, har opplevd denne saken fra dens spede begynnelse i 1997–98 og utviklingen videre.
Denne reformen er kanskje en av de mest betydelige som er gjennomført i Stortinget i løpet av den siste åtte–tiårsperioden. Sykehusreformen var en stor reform, men den velferdsreformen vi nå vedtar, vil ha store konsekvenser for en rekke brukere. Det er grunn til å gi honnør både til arbeids- og sosialministeren og til arbeids- og sosialkomiteen for det arbeidet som er utført.
Dette er kanskje også en av de sakene der Stortinget i størst grad har engasjert seg i sluttresultatet. Flere dokumenter har kommet fra ulike statsråder underveis, men man har hatt en hånd med på rattet i Stortinget, og etter mitt syn er resultatet vi nå ser, et godt resultat.
Jeg har tidligere jobbet i trygdeetaten som rådgivende lege og har opplevd at enkeltbrukere blir kasteballer. Først søker de om ytelser fra trygdeetaten og tror at de skal få innvilget det. Så blir arbeidsmarkedsetaten ansvarlig for gjennomføringen, men reserverer seg fordi de mener at avgjørelsen er gal. Så må man tilbake til trygdeetaten, og kanskje opplever man at man ikke kommer videre der. Og så må man i tredje instans til sosialetaten. Det er uverdige forhold. Alt dette handler om offentlige instanser, der kasteballproblematikken ikke tjener noen når det kommer til stykket, og det har ofte som sluttresultat at mange ender opp med uførepensjon. Derfor må man håpe at dette fører til mye mer målrettede tiltak for den enkelte brukeren på en slik måte at man blir bedre hjulpet, og at det apparatet man har til rådighet, samordner tjenestene.
Så har flere vært inne på, og det er viktig å understreke, at selv om man nå er kommet et betydelig skritt videre, ligger det betydelige utfordringer i sosialetaten. Det at sosialetaten pr. dato er en kommunal etat, mens de to andre er statlige etater, gjør at det blir spennende å se på hvordan man kan få til et samarbeid under samme tak. Men det reiser også nye utfordringer med hensyn til sosialytelsene og hvor de naturlig over tid vil høre hjemme. Jeg må for min del si at jeg har reflektert mye rundt om det ikke kan være gode argumenter for at de på sikt skulle vært på andre hender enn på kommunens. Dette har man ikke diskutert ferdig i regjeringspartiene, heller ikke i SV. Men en slik reform legger vel til rette for at man over tid kunne ha sett enda et skritt videre.
Uansett er det en historisk dag. Jeg vil ønske alle til lykke, ikke minst de brukerne som nå skal nyttiggjøre seg det felles kontoret. Så får vi alle i spenning følge med på de resultatene som reformen kommer til å gi.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 305)
Votering i sak nr. 1
Presidenten: Kenneth Svendsen har bedt om ordet til stemmeforklaring.
Kenneth Svendsen (FrP) [13:48:51]: Som en følge av denne loven skal
det skje forandringer i mange andre lover. Fremskrittspartiet
har lagt fram et forslag som går på at Stortinget
ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag for Stortinget
slik at ansvarsområdet de kommunale sosialkontorene har,
overføres fra kommunen til staten og legges inn under NAV-kontorene.
Bakgrunnen for dette er at vi har bedt departementet om lovteknisk
bistand. Det har vi ikke fått.
Så kommer vi til det problemet
at flere av de lovene som skal forandres i forbindelse med dette,
inneholder henvisning til at sosialkontorene er kommunale. Vi er
som sagt imot at det er kommunale sosialkontor, men vi er enig i
intensjonen i loven. Vi kommer til å stemme for lovendringsforslagene,
og vil komme tilbake til en total endring av hele
loven i forbindelse med at vi får svar fra Regjeringen – hvis
vi får det.
Presidenten: Under debatten er det sett fram i alt seks forslag.
Det er
forslag nr. 1, frå Kenneth
Svendsen på vegner av Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti
og Venstre
forslaga nr. 2–6, frå Kenneth Svendsen
på vegner av Framstegspartiet
Forslag nr. 5, frå Framstegspartiet,
lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen fremme de nødvendige lovforslag for Stortinget
slik at ansvarsområdet de kommunale sosialkontorene har
overføres fra kommunen til staten, og legges inn under
NAV-kontorene.»
Forslag nr. 6 , frå Framstegspartiet,
lyder:
«Stortinget
ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag som ivaretar
muligheten til å skifte saksbehandler i de tilfeller der
det er et åpenbart behov for dette.»
Desse forslaga blir i samsvar med forretningsordenens § 30
fjerde ledd å sende Stortinget.
Komiteen hadde rådd Odelstinget
til å gjere slikt vedtak til
lov
om arbeids- og velferdsforvaltningen (arbeids-
og
velferdsforvaltningsloven)
Kapittel 1 Formål og virkeområde
§ 1
Formål
Formålet med loven er å legge
til rette for en effektiv arbeids- og velferdsforvaltning, tilpasset
den enkeltes og arbeidslivets behov og basert på en helhetlig
og samordnet anvendelse av arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven
og andre lover som forvaltes av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Arbeids- og velferdsforvaltningen skal møte det
enkelte mennesket med respekt, bidra til sosial
og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og
aktiv virksomhet.
Presidenten: Her ligg det føre eit avvikande
forslag, nr. 2, frå Framstegspartiet. Forslaget lyder:
Ǥ 1
Formål skal lyde:
Formålet med loven er å legge
til rette for en effektiv arbeids- og velferdsforvaltning, tilpasset
den enkeltes og arbeidslivets behov og basert på en helhetlig
og samordnet anvendelse av arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven,
sosialtjenesteloven og andre lover som forvaltes av arbeids-
og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal
møte det enkelte mennesket med respekt, bidra til sosial
og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og
aktiv virksomhet. Den enkelte mottaker av stønad har en
selvstendig plikt til å stille sin arbeidskraft/restarbeidskraft til
disposisjon.»
Votering:
Ved alternativ votering mellom tilrådinga
frå komiteen og forslaget frå Framstegspartiet
blei tilrådinga vedteken med 60 mot 17 røyster.(Voteringsutskrift kl. 13.50.58)Vidare var tilrådd:
§ 2
Arbeids- og velferdsforvaltningen
Arbeids- og velferdsforvaltningen består
av Arbeids- og velferdsetaten og de delene av kommunens tjenester som
inngår i de felles lokale kontorene, se § 13.
Votering:
Tilrådinga frå komiteen
blei samrøystes vedteken.Vidare var tilrådd:
Kapittel 2 Arbeids- og velferdsetaten
§ 3
Arbeids- og velferdsetaten
Arbeids- og velferdsdirektoratet leder
Arbeids- og velferdsetatens virksomhet. Arbeids- og velferdsdirektøren har
den daglige ledelsen av direktoratet.
Etaten skal være representert
på de stedene som direktoratet bestemmer, likevel
slik at representasjonen på lokalt nivå skal være
i samsvar med § 13, jf. § 14.
Direktoratet er behandlingsansvarlig etter
personopplysningsloven § 2 nr. 4 og for tilrettelegging
og gjennomføring av internkontrollsystemet etter
personopplysningsloven §§ 13 og 14 i forhold til
etaten. Departementet kan gi forskrift som nærmere
regulerer behandlingsansvaret i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Presidenten: Til § 3 ligg det føre
eit avvikande forslag, nr. 3, frå Framstegspartiet. Forslaget
lyder:
Ǥ 3
Arbeids- og velferdsetaten skal lyde:
Arbeids- og velferdsdirektoratet leder
Arbeids- og velferdsetatens virksomhet. Arbeids- og velferdsdirektøren
har den daglige ledelsen av direktoratet, og har ansvaret for at
mål om effektivitet og utnyttelse av arbeidskraft nås.
Etaten skal være representert på de
stedene som direktoratet bestemmer, likevel slik at representasjonen
på lokalt nivå skal være
i samsvar med § 13, jf. § 14. Direktoratet
er behandlingsansvarlig etter personopplysningsloven § 2
nr. 4 og for tilrettelegging og gjennomføring av internkontrollsystemet etter
personopplysningsloven §§ 13 og 14 i forhold til
etaten. Når det hentes ut informasjon fra brukernes saksmapper
skal dette loggføres, og begrunnes. Departementet kan gi
forskrift som nærmere regulerer behandlingsansvaret
i arbeids- og velferdsforvaltningen.»
Votering:
Ved alternativ votering mellom tilrådinga
frå komiteen og forslaget frå Framstegspartiet
blei tilrådinga vedteken med 60 mot 17 røyster.(Voteringsutskrift kl. 13.51.49)Vidare var tilrådd:
§ 4
Arbeids- og velferdsetatens hovedoppgaver
Arbeids- og velferdsetaten har ansvaret for
gjennomføringen av arbeidsmarkeds-, trygde- og pensjonspolitikken.
Etaten skal forvalte arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven
og andre lover hvor oppgaver er lagt til etaten, og sikre
rett ytelse til den enkelte. Etaten har ansvaret for å følge
opp og kontrollere tjenester, ytelser og utbetalinger.
Etaten skal stimulere den enkelte stønadsmottakeren til
arbeidsaktivitet der dette er mulig, og gi råd og veiledning
til arbeidsgivere og arbeidstakere for å hindre
sykefravær og utstøting fra arbeidslivet. Etaten
skal videre bistå arbeidssøkere med å få jobb,
bistå arbeidsgivere med å skaffe arbeidskraft,
forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet og innhente
informasjon om arbeidsmarkedet.
Etaten driver vederlagsfri arbeidsformidling.
Departementet kan pålegge etaten andre
oppgaver enn dem som følger av denne paragrafen.
Departementet kan gi forskrift som
i særlige tilfeller overfører ansvaret for arbeidsmarkedstiltak
til enkelte kommuner. I slike tilfeller gjelder bestemmelsene i
loven om etaten tilsvarende for kommunen. Departementet kan i forskriften
fastsette nærmere regler om organisering, styring og forholdet mellom
statlig og kommunalt ansvar i slike tilfeller.
§ 5
Delegering av myndighet
Arbeids- og velferdsdirektoratet kan delegere
sin myndighet til underliggende organer i Arbeids- og velferdsetaten.
§ 6
Brukermedvirkning
Arbeids- og velferdsetaten skal sørge
for at representanter for brukerne får mulighet til å uttale
seg i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering
av etatens tjenester.
§ 7
Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller
arbeid for Arbeids- og velferdsetaten etter denne loven,
har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13
til 13 e. Taushetsplikten gjelder også fødested,
fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand,
yrke, bosted og arbeidssted. Dette er ikke til
hinder for at opplysninger om en person brukes ved formidling av
arbeid eller ved gjennomføring av arbeidsmarkedstiltak.
Opplysninger til andre forvaltningsorganer,
jf. forvaltningsloven § 13 b første
ledd nr. 5 og 6, kan bare gis når det er nødvendig
for å fremme etatens oppgaver eller for å forebygge
vesentlig fare for liv eller alvorlig skade
på noens helse. En brukerkontakt som nevnt i folketrygdloven § 15-12
femte ledd, kan uten hinder av taushetsplikten få oppgitt
navn og adresse på enslige forsørgere som mottar
overgangsstønad innenfor brukerkontaktens
virkeområde.
Departementet kan bestemme
at opplysninger kan utleveres til offentlige myndigheter uten hinder
av taushetsplikten når det er godtgjort at opplysningene
er nødvendige for at disse myndighetene skal kunne løse
pålagte offentlige oppgaver. Dette gjelder likevel ikke
opplysninger om etnisitet, politisk eller religiøs
oppfatning, helseforhold, misbruk av rusmidler eller seksuelle
forhold.
Taushetsplikten etter første
ledd er ikke til hinder for utveksling av informasjon
som forutsatt i lov 6. juni 1997 nr. 35 om Oppgaveregisteret eller
annen utlevering av opplysninger til forvaltningsorganer som har
hjemmel til å kreve opplysninger uten hinder av taushetsplikt.
§ 8
Gjensidig bistand mellom Arbeids- og velferdsetaten og
sosialtjenesten
Arbeids- og velferdsetaten skal gi sosialtjenesten
bistand i saker som gjelder den enkelte brukeren.
Etaten skal i sitt arbeid være
oppmerksom på forhold som bør føre
til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi
sosialtjenesten opplysninger om slike forhold. Opplysninger kan bare
gis etter samtykke fra brukeren eller med hjemmel
i lov.
Opplysninger om stønadssaker, ytelsessaker
og arbeidsforhold kan gis uten hinder av taushetsplikt.
Reglene i denne paragrafen gjelder tilsvarende
for etatens rett og plikt til å gi opplysninger til kommunen
til bruk i saker om introduksjonsstønad etter
introduksjonsloven.
Sosialtjenesten plikter å gi opplysninger
og bistand og avgi uttalelser til etaten uten hinder av taushetsplikt,
jf. arbeidsmarkedsloven § 19 og folketrygdloven § 21-5.
§ 9
Statens partsstilling
Arbeids- og velferdsdirektoratet opptrer på vegne
av staten i søksmål der gjenstanden for tvisten
skriver seg fra vedtak etter de lovene som forvaltes av
Arbeids- og velferdsetaten. Det samme gjelder i øvrige
søksmål som er knyttet til etatens virksomhet.
Departementet kan opptre på vegne av staten i enkeltsaker.
Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral, eller det
organet i etaten som direktoratet bestemmer, opptrer på vegne
av staten ved tvangsforretning for namsmannen og annen rettslig
inndriving og sikring av krav som skriver seg fra etatens
virksomhet, samt forhandlinger etter gjeldsordningsloven.
§ 10
Beredskap i Arbeids- og velferdsetaten
Arbeids- og velferdsdirektoratet skal påse
at det utarbeides beredskapsplaner for å sikre
virksomheten i etaten ved krise i fred eller krig. Planene
skal inneholde krav til opprettholdelse av driftssikkerhet for behandling
av krav om ytelser og for utbetaling, til lagring av materiell og
utstyr, og til øvelser og opplæring av personell.
Direktoratet har ansvaret for å samordne
tiltak etter første ledd med berørte
organer for å sikre behandling og utbetaling
av ytelser som utbetales gjennom Arbeids- og velferdsetaten.
Direktoratet skal sikre arbeidskraftbehovet
til samfunnsviktige virksomheter ved krise i fred eller
krig, samt opprettholde systemer for
kartlegging av samfunnsmessige bedrifter og deres behov.
Direktoratet skal påse at avtaler
med leverandører av varer og tjenester inneholder krav
til leveringsdyktighet og informasjonssikkerhet ved krise i freds-
og krigstid.
§ 11
Beordring ved krise i freds- og krigstid
I situasjoner som nevnt i folketrygdloven § 25-17
første og annet ledd, jf. femte ledd, kan Arbeids- og velferdsdirektoratet
pålegge ansatte i Arbeids- og velferdsetaten å utføre
arbeid ved andre organer i etaten.
Pålegg om å gjøre
tjeneste i helse- og sosialtjenesten etter lov 23. juni
2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap § 4-1
kan også omfatte ansatte i etaten.
§ 12
Forskrifter
Departementet kan gi forskrifter om Arbeids-
og velferdsetatens organer og deres virksomhet, herunder
bestemmelser om egne utvalg, råd og nemnder.
Kongen kan gi forskrifter om gjennomføringen
av bestemmelsene i §§ 10 og 11.
Votering:
Tilrådinga frå komiteen
blei samrøystes vedteken.Vidare var tilrådd:
Kapittel 3 Arbeids- og velferdsetatens og kommunenes felles
lokale kontorer
§ 13
Felles lokale kontorer
Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal
ha felles lokale kontorer som dekker alle kommuner.
Kontoret skal ivareta oppgaver for
etaten og kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven
kapittel 5. Etaten og kommunen kan avtale at også andre
av kommunens tjenester skal inngå i kontoret.
Kontoret skal så langt det er mulig
og rimelig utformes ut fra prinsippet om universell utforming.
Presidenten: Til § 13 ligg det føre
eit avvikande forslag, nr. 1, frå Framstegspartiet, Kristeleg
Folkeparti og Venstre. Forslaget lyder:
Ǥ 13
Felles lokale kontorer skal lyde:
Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal
ha felles lokale kontorer som dekker alle kommuner. Kontoret
skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens oppgaver etter
sosialtjenesteloven kapittel 5 og etter introduksjonsloven
kapitlene 2 og 3. Etaten og kommunen kan avtale at også andre
av kommunens tjenester skal inngå i kontoret. Alle
NAV-kontorer skal utformes ut fra prinsippet om universell utforming.»
Votering:
Ved alternativ votering mellom tilrådinga
frå komiteen og forslaget frå Framstegspartiet
blei tilrådinga vedteken med 51 mot 24 røyster.(Voteringsutskrift kl. 13.52.42)Vidare var tilrådd:
§ 14
Samarbeid og oppgavedeling
Kontoret skal opprettes ved avtale mellom
Arbeids- og velferdsetaten og kommunen. Avtalen skal inneholde bestemmelser
om lokalisering og utforming, organisering og drift av kontoret,
hvilke kommunale tjenester som skal inngå i kontoret, og
hvordan kontoret skal samhandle med representanter for kontorets
brukere og kommunens øvrige tjenestetilbud.
Avtalen kan inneholde bestemmelser om å utføre
oppgaver på hverandres myndighetsområder. Departementet gir
forskrift om rammene for slike bestemmelser.
Hvis kommunen delegerer sin myndighet til et
interkommunalt organ eller en vertskommune, kan avtalen inngås
med dette organet eller vertskommunen.
Departementet kan gi forskrift om
løsning av tvister mellom etaten og kommunene.
§ 15
Samarbeid med brukeren og individuell plan
Enhver som henvender seg til kontoret, har
rett til informasjon om arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester
og ytelser.
Kontoret skal tidligst mulig avklare brukerens
helhetlige behov. Tjenestetilbudet skal så langt som mulig
utformes i samarbeid med brukeren.
Den som har behov for langvarige og koordinerte
tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell
plan. Planen skal utformes i samarbeid med brukeren.
Kontoret skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen
for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder.
Departementet kan gi forskrift med
nærmere bestemmelser om hvem retten til individuell
plan gjelder for og om planens innhold.
§ 16 Behandling
av personopplysninger ved det felles lokale kontoret
Taushetsplikt etter denne loven eller etter
sosialtjenesteloven er ikke til hinder for at opplysninger
er tilgjengelig for andre ansatte innen kontoret
i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, blant
annet til bruk ved veiledning i andre saker.
Votering:
Tilrådinga frå komiteen
blei samrøystes vedteken.Presidenten: Presidenten vil da ta opp forslag nr. 4, frå Framstegspartiet.
Forslaget lyder:
Ǥ 17
skal lyde:
Behandling av personopplysninger ved det
felles lokale kontoret skal lyde:
Arbeidssøkeren har plikt til å stille
sin arbeidskraft til disposisjon. Det stilles strenge krav for å få unntak fra
denne plikten.
Departementet kan gi forskrift med
nærmere bestemmelser om hvilke unntak som kan gis.
Lovforslagets §§ 17, 18 og
19 blir §§ 18, 19 og 20.»
Presidenten vil gjere merksam på ein
feil i teksten i dette forslaget. Følgjande skal ikkje vere
med i forslaget:
«Behandling
av personopplysninger ved det felles lokale kontoret skal lyde:»
Votering:
Forslaget frå Framstegspartiet – med
den refererte endringa – blei med 51 mot 26 røyster
ikkje vedteke.(Voteringsutskrift kl. 13.53.47)Vidare var tilrådd:
Kapittel 4 Sluttbestemmelser
§ 17
Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tiden Kongen bestemmer.
§ 18 Overgangsbestemmelser
Inntil Arbeids- og velferdsetaten har inngått
avtale med den enkelte kommunen etter §§ 13
og 14 og felles lokale kontorer er etablert, gjelder bestemmelsene
i loven her, inkludert de endringene i arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven
og andre lover som følger av § 19, bare
så langt de passer.
Departementet kan i forskrift fastsette
nærmere overgangsregler. Det kan herunder bestemmes at
Statens innkrevingssentral skal foreta innkrevingen av feilutbetalte ytelser etter
arbeidsmarkedsloven og etter folketrygdloven kapitlene
4 og 11 og opptre på statens vegne ved innkrevingen i samsvar
med tidligere §§ 23 og 24 i arbeidsmarkedsloven.
§ 19
Endringer i andre lover
Fra den tiden loven trer i kraft oppheves lov
17. juni 2005 nr. 61 om interimsorganisering av ny arbeids-
og velferdsetat.
Fra samme tid gjøres følgende
endringer i andre lover:
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet»:
§ 1 annet ledd annet punktum, § 2
annet, tredje og femte ledd og § 35 nr. 1 annet
ledd annet punktum.
§ 3 nr. 3 tredje
ledd første punktum skal lyde:
Når det finnes rimelig, kan det tilstås sykepenger til person
under 18 år.
§ 8 annet punktum skal
lyde:
Det kan også ytes bidrag til vedlikehold og fornyelse av
slike hjelpemidler.
§ 9 første
punktum skal lyde:
Invaliden kan tilstås bidrag
til utdannelse, yrkesopplæring eller
hjelp til erverv, når det antas at invaliden kan få varig
nytte av dette og han selv ikke har midler til å bekoste
det.
§ 13 sjette ledd annet
punktum skal lyde:
Når særlige grunner taler
for det, kan det tilstås hel eller
delvis pensjon selv om ekteskapet ikke har vart
i fem år.
§ 13 åttende
og niende ledd skal lyde:
Blir hun igjen enke eller blir det
nye ekteskap oppløst ved skilsmisse, og gjør hennes økonomiske
forhold det rimelig, kan hun tilstås pensjon
med inntil forskjellen mellom enkepensjonen etter
bestemmelsene i denne lov og underhold eller pensjon
hun måtte være sikret gjennom seinere
ekteskap.
I særlige tilfelle kandet ytes enkepensjon
helt eller delvis til kvinne som før skaden inntraff
har levd sammen med avdøde og har barn med ham.
§ 20 første
og annet ledd skal lyde:
Krigspensjoneringen administreres
av Arbeids- og velferdsetaten.
Vedtak etter
denne loven fattes av Arbeids- og velferdsdirektoratet, som kan
delegere vedtaksmyndighet til underliggende organer.
§ 23 tredje
og fjerde punktum skal lyde:
Ytelsene regnes i så fall fra den
dag han gjør kravet gjeldende for Arbeids-
og velferdsetaten. Når det finnes rimelig, kan detgjøres unntak
fra denne regel.
§ 25 første
punktum skal lyde:
Det kan bestemmes at
barnepensjoner og barnetillegg skal utbetales til den som har omsorgen
for barnet.
§ 26 skal lyde:
Rett til pensjoner eller
andre ytelser etter denne lov faller bort hvis
det ikke er reist krav overfor Arbeids- og velferdsetaten innen
tre år etter at skaden er inntruffet.
Det kan ses bort
fra denne fristen når særlige
grunner foreligger.
§ 27 første
punktum skal lyde:
Midlertidig utbetaling av hel eller
delvis pensjon kan settes i verk før pensjonskravet
er endelig avgjort, når Arbeids- og velferdsetaten finner det
overveiende sannsynlig at vilkårene for pensjon
er til stede.
§ 30 nr. 2 skal lyde:
§ 31 oppheves.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet»:
§ 1 nr. 1 annet ledd, nr. 2 annet
og tredje ledd og nr. 3.
§ 3 Gruppe 2 skal lyde:
Gruppe 2.
Fiskere og andre sivilpersoner i yrke eller
bedrift som antaså ha vært
særlig utsatt for krigsulykker.
§ 6 nr. 2 første
punktum skal lyde:
§ 10 første
ledd annet punktum skal lyde:
Det kan også ytes bidrag til vedlikehold og fornyelse av
slike hjelpemidler.
§ 14 første
punktum skal lyde:
Invaliden kan tilstås bidrag
til utdannelse, yrkesopplæring eller
hjelp til erverv, når det antas at invaliden kan få varig
nytte av dette og han selv ikke har midler til å bekoste
det.
§ 17 nr. 3 første
til femte ledd skal lyde:
Rett til enke- eller enkemannspensjon
inntrer ikke hvis ekteskapet er inngått etter
at avdøde ble skadet, og ekteskapet ikke har
vart i minst fem år. Når særlige grunner
taler for det, kan det tilstås hel eller
delvis pensjon selv om ekteskapet ikke har vart
i fem år.
Enkepensjonen faller bort hvis enken gifter
seg igjen.
Blir hun igjen enke eller blir det
nye ekteskap oppløst ved skilsmisse, og gjør hennes økonomiske
forhold det rimelig, kan hun tilstås pensjon
med inntil forskjellen mellom enkepensjonen etter
bestemmelsene i denne lov og underhold eller pensjon
hun måtte være sikret gjennom seinere
ekteskap.
Bestemmelsene gjelder tilsvarende for enkemannspensjon.
I særlige tilfelle kan
det ytes enkepensjon helt eller
delvis til kvinne som før skaden inntraff har levd sammen med
avdøde og har barn med ham.
§ 28 skal lyde:
Krigspensjoneringen administreres
av Arbeids- og velferdsetaten.
Vedtak etter
denne loven fattes av Arbeids- og velferdsdirektoratet, som kan
delegere vedtaksmyndighet til underliggende organer.
§ 31 tredje
og fjerde punktum skal lyde:
Ytelsene regnes i så fall fra den
dag han gjør kravet gjeldende for Arbeids-
og velferdsetaten. Når det finnes rimelig, kan det gjøres unntak fra denne
regel.
§ 34 første
ledd første punktum skal lyde:
Det kan bestemmes at
barnepensjoner og barnetillegg skal utbetales til den som har omsorgen
for barnet.
§ 35 skal lyde:
Krav på pensjoner eller
andre ytelser etter denne lov må snarest
mulig meldes til Arbeids- og velferdsetaten på vedkommendes
bosted med nødvendig legeerklæring.
Arbeids- og velferdsetaten kan
nekte ytelser etter kapitel II dersom krav ikke
er fremsatt uten ugrunnet opphold.
Rett til pensjoner
og andre ytelser etter kapitel III og IV faller
bort hvis det ikke er reist krav overfor Arbeids- og velferdsetaten innen
tre år etter at skaden er inntruffet.
Det kan ses bort
fra denne fristen når særlige
grunner foreligger.
§ 36 første
punktum skal lyde:
Midlertidig utbetaling av hel eller
delvis pensjon kan settes i verk før pensjonskravet
er endelig avgjort, når Arbeids- og velferdsetaten finner det
overveiende sannsynlig at vilkårene for pensjon
er til stede.
§ 39 nr. 2 skal lyde:
2. Arbeids- og
velferdsetaten kan, når det finnes nødvendig
for avgjørelsen av en sak etter denne lov, la
innhente forklaringer gjennom bevisopptakelse etter reglene
i lov om rettergangsmåten for tvistemål eller ved
politiet.
§ 40 oppheves.
3. I lov 27. juni 1947 nr.
10 om ulykkestrygd for arbeidere ved norske bedrifter
på Svalbard § 5 skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet» og «Sosialdepartementet» endres
til «departementet».
4. I midlertidig lov 29. juni 1951 nr. 34 om tillegg
til lover av 13. desember 1946 om 1) Krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell
og sivilpersoner og 2) Krigspensjonering for militærpersoner
skal III nr. 3 lyde:
3. Det kan tilstås barnetillegg
og barnepensjon til og med den måned da barnet fyller 21 år,
når barnet fortsetter sin opplæring eller
utdannelse.
5. I lov 26. november 1954 nr. 3 om lov om stønad
ved krigsskade på person gjøres følgende
endringer:
I § 4 Gruppe 2 skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten».
§ 5 skal lyde:
§ 5 Administrative organer
Stønadsordningen administreres
av Arbeids- og velferdsetaten.
Vedtak etter
denne loven fattes av Arbeids- og velferdsdirektoratet, som kan
delegere vedtaksmyndighet til underliggende organer.
§ 6 oppheves.
§ 11 nr. 3 første
punktum skal lyde:
Når det finnes rimelig,
kan det også tilstås pensjon
til den som ennå ikke har fylt 18 år.
§ 12 nr. 2 skal lyde:
§ 15 annet punktum skal
lyde:
Vedlikehold og fornyelse av slike hjelpemidler
ytes etter Arbeids- og velferdsetatens skjønn.
§ 16 første
ledd skal lyde:
Arbeids- og velferdsdirektoratet kan
med samtykke av departementet yte stønad til utdannelse,
yrkesopplæring eller
hjelp til erverv, hvis det må antas at dette vil være
til varig nytte for den som helt eller delvis har tapt ervervsevnen
og han selv ikke har midler til å dekke utgiftene.
§ 19 nr. 3 innledningen
skal lyde:
§ 19 nr. 5 annet punktum
skal lyde:
Når særlige
grunner taler for det, kan det likevel tilstås hel eller
delvis pensjon i slikt tilfelle.
§ 20 nr. 2 og 3 skal lyde:
2. Blir hun på ny enke eller
blir det nye ekteskap oppløst ved skilsmisse, kan hun, hvis hennes økonomiske forhold
gjør det rimelig, tilstås
pensjon med inntil forskjellen mellom enkepensjonen etter
denne lovs regler og underhold eller pensjon
som hun måtte være sikret gjennom senere
ekteskap.
3. Er det i medhold av § 19,
punkt 7 tilstått pensjon til enkemann, får
foranstående regler tilsvarende anvendelse.
§ 22 nr. 5 tredje
punktum skal lyde:
For barn over 18 år avgjør Arbeids- og velferdsetaten hvor lenge
pensjonen skal løpe.
§ 23 skal lyde:
§ 23 Forlengelse av pensjonen
Det kan bestemmes at
barnepensjon skal løpe ut over barnets 18. år,
hvis det finnes rimelig av omsyn til
barnets utdannelse.
§ 30 skal lyde:
§ 30 Bopel i utlandet
Den som har bopel i utlandet har ikke
rett til stønad. Er han norsk statsborger, og bosetter
han seg senere her i riket, har han rett til stønad fra
og med den dag han gjør kravet gjeldende for Arbeids- og velferdsetaten.
Når det finnes rimelig, kan Arbeids- og velferdsdirektoratet med samtykke
av departementet gjøre unntak fra regelen i første ledd første
punktum.
§ 31 første
ledd skal lyde:
Stønad kan helt eller
delvis inndras for den som soner frihetsstraff eller
lignende i mer enn 30 dager.
§ 32 skal lyde:
§ 32 Uriktige opplysninger
Krav om stønad etter
denne lov kan avslås eller stønaden
kan helt eller delvis inndras eller holdes tilbake,
hvis den som har krav på den forsettlig eller
grovt uaktsomt gir uriktige opplysninger, fortier vesentlige omstendigheter eller
unnlater å etterkomme pålegg
om noe som har betydning for saken.
§ 33 skal lyde:
§ 33 Melding
1. Krav om stønad må snarest
mulig meldes til Arbeids- og velferdsetaten på stedet.
2. Stønad under sykdom, jf.
kapittel 3, kan nektes hvis krav ikke er framsatt
uten ugrunnet opphold.
3. Retten til stønad faller bort hvis
krav ikke er reist innen tre år etter
at skaden eller sykdommen oppsto. Det
kan ses bort fra denne bestemmelse
hvis særlige grunner foreligger.
§ 34 skal lyde:
§ 34 Arbeids-
og velferdsetatens vedtak
Så snart Arbeids-
og velferdsetaten har fått de nødvendige
opplysninger skal den fatte vedtak om
utbetaling av stønad og på betryggende måte
gi underretning om resultatet. Avgjørelsen
skal kort grunngis.
§ 35 skal lyde:
§ 35 Betaling av stønad
1. Pensjoner med forsørgingstillegg
betales forskuddsvis for hver måned, eller for
hvert kvartal når Arbeids- og velferdsetaten finner
at dette høver best.
Faller pensjonen bort i løpet
av måneden eller kvartalet, plikter ikke
den som har fått for meget utbetalt, å tilbakebetale
dette.
Overgangsstønad etter § 19,
punkt 2, betales i slike terminer og på den måten
som Arbeids- og velferdsetaten bestemmer.
Sykepenger betales etterskuddsvis ukentlig eller hver
fjortende dag. Gravferdshjelp betales så snart
råd er etter dødsfallet.
2. Arbeids- og velferdsetaten kan
bestemme at barnepensjon og forsørgingstillegg
for barn skal betales til dem som har omsorgen for barnet uten omsyn
til om dette er den berettigede. Også ellers
kan det, når særlige grunner foreligger, bestemmes at stønad betales til
en annen enn den berettigede.
§ 37 skal lyde:
§ 37 Bistand fra myndigheter
1. Kommunale og andre offentlige
myndigheter plikter å bistå Arbeids-
og velferdsetaten.
2. Finner etaten det påkrevd,
kan bevis opptas i samsvar med lov om rettergangsmåten
for tvistemål av 13. august 1915.
§ 38 oppheves.
§ 2 nr. 2 annet punktum
skal lyde:
Krav settes fram overfor trygdens
organer straks vilkårene for trygdeplikt foreligger.
§ 3 nr. 1 annet punktum
skal lyde:
Krav herom og innbetaling av medlemspremie
må skje til trygdens organer innen
tre måneder etter utløpet av kalenderåret.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet»:
§ 22 første punktum, § 24
nr. 1, § 30 nr. 2 første punktum og § 33
nr. 2 første og annet ledd.
§ 2 nr. 1 bokstav e annet
og tredje punktum skal lyde:
Arbeidstakeren har likevel rett til
sykehusbehandling etter denne lov, såfremt slik
behandling ikke skjer for folketrygdens regning.
Likeledes har rederen rett til å få godtgjort
av Arbeids- og velferdsetaten utlegg
til begravelse etter reglene i folketrygdloven dersom
han etter sjømannslovens § 30, jfr. § 7,
har måttet bekoste begravelsen.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet»:
§ 3 tredje ledd, § 4
nr. 5 og § 5 nr. 2.
§ 4 nr. 4 første
ledd første og annet punktum skal lyde:
En kommunes vedtak om å nekte noen
tatt opp eller strøket i manntallet kan vedkommende
klage inn for Arbeids- og velferdsdirektoratet.Direktoratet kan av eget tiltak eller etter
henvendelse fra et underliggende organ omgjøre
et slikt vedtak.
§ 7 skal lyde:
§ 7
Administrasjon
Trygden administreres av Arbeids-
og velferdsetaten.
Utgiftene til trygdens administrasjon
utredes av statskassen med refusjon av folketrygdens midler.
§ 8 oppheves.
§ 12 nr. 4 fjerde punktum
skal lyde:
Dersom særlige grunner taler for det,
kan det gis hel eller delvis
uførepensjon fra et tidligere
tidspunkt.
§ 15 annet ledd skal lyde:
Utløsningsbeløpet kan betales
i en sum eller i terminer etter Arbeids-
og velferdsetatens bestemmelse
i det enkelte tilfelle.
§ 17 første
ledd første punktum skal lyde:
Den skadede kan tilstås bidrag
til utdannelse, yrkesopplæring eller
hjelp til erverv.
§ 19 nr. 3 innledningen
skal lyde:
§ 19 nr. 5 annet punktum
skal lyde:
I slike tilfeller kan
det tilstås hel eller delvis pensjon dersom særlige grunner taler for det.
§ 19 nr. 6 første
ledd annet punktum skal lyde:
Det kan tilstås delvis
pensjon eller i særlige tilfeller hel pensjon til enkemann
som ved hustruens død var delvis ervervsufør og
var avhengig av underhold fra hustruen.
§ 20 annet ledd skal lyde:
Blir hun igjen enke eller blir det
nye ekteskap oppløst ved skilsmisse, og gjør hennes økonomiske
forhold det rimelig, kan hun tilstås pensjon
med inntil forskjellen mellom enkepensjonen etter
bestemmelsene i denne lov og underhold eller pensjon
som hun måtte være sikret gjennom senere
ekteskap.
§ 22 nr. 2 skal lyde:
2. Det kan tilstås barnepensjon også etter
barnets 18. år, men ikke utover den måned
da det fyller 21 år, dersom det finnes
rimelig av omsyn til barnets utdannelse. Det samme gjelder
når den trygdede dør etter at barnet
er fylt 18 år.
§ 32 skal lyde:
§ 32 Melding av virksomhet
Arbeidsgiveren skal straks hans virksomhet
begynner, gi skriftlig melding om dette til det
organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Skjer det i en virksomhet endringer som kan
ha betydning for trygdeplikten eller premieberegningen,
skal innehaveren straks sende melding om
dette.
Ved påmønstring av mannskap
og forelegg av mannskapslister (jfr. lov om mønstring
av arbeidstakere på skip m.v. 18. juni 1971 § 2)
plikter mønstringsmyndigheten å påse
at fartøyet er meldt til trygden. Er ikke dette
gjort, skal den straks varsle Arbeids-
og velferdsetaten.
I § 33 nr. 2 skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet».
§ 34 skal lyde:
§ 34 Melding om skade
1. Blir en trygdet påført
legemsskade eller sykdom som kan medføre stønad etter
denne lov, skal arbeidsgiveren eller hans representant
straks melde skaden til Arbeids- og velferdsetaten. Skipsfører
skal dessuten ta inn i skipsjournalen en beskrivelse av skaden og
de nærmere omstendigheter ved den. Utskrift av journalen sendes sammen med skademeldingen. Skademelding
for utenlandsk sjømann som ikke er medlem av folketrygden, sendes til det
organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
2. Har den trygdede ingen arbeidsgiver, skal han selv eller
hans pårørende melde skaden.
3. Arbeids- og velferdsetaten skal
straks gi det stedlige arbeidstilsyn melding om yrkesskader som
vedrører tilsynets arbeidsområde.
§ 35 skal lyde:
§ 35 Arbeids-
og velferdsdirektoratets vedtak
Så snart Arbeids-
og velferdsdirektoratet har fått de nødvendige
opplysninger, avgjør det om skaden gir rett til stønad etter
denne lov og i tilfelle dens størrelse. Arbeids- og
velferdsdirektoratet kan helt eller delvis overlate
sin avgjørelsesmyndighet til underliggende
organer.
Arbeids- og velferdsdirektoratet
kan omgjøre underliggende organers vedtak. Det samme gjelder
for et annet overordnet organ i Arbeids- og velferdsetaten på de
saksområdene som hører inn under dette.
§ 36 skal lyde:
§ 36 Utbetaling av pensjon
1. Pensjon utbetales etterskuddsvis
for hver måned, eller for hvert kvartal dersom Arbeids- og velferdsetaten bestemmer det.
Terminbeløp avrundes til nærmeste hele
krone. Overgangsstønad etter § 19 punkt
2, utbetales i slike terminer som Arbeids-
og velferdsetaten bestemmer.
2. Dersom retten til pensjon faller
bort, løper pensjonen ut måneden. Ved dødsfall
løper pensjonen ut måneden etter vedkommendes
død.
3. Bor pensjonisten i utlandet, kan det
bestemmes at løpende pensjon skal utbetales
i andre terminer enn nevnt foran, eller at han
istedenfor løpende pensjon skal få engangsstønad.
Departementet kan gi nærmere regler om slik engangsstønad.
4. Dersom særlige grunner foreligger, kan detbestemmes at
pensjonen helt eller delvis skal utbetales til en annen
enn pensjonisten.
5. Barnepensjon utbetales til den som har omsorgen for barnet. Dersom særlige grunner foreligger,
kan det bestemmes at pensjonen skal utbetales til en annen.
§ 36a første
punktum skal lyde:
Er det grunn til å anta
at arbeidsgiver, pensjonsordning eller offentlig myndighet
har grunnlag for å kreve refusjon i ytelse etter
loven her kan trygdens organer, i den
utstrekning Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer, uten
hinder av bestemmelsen i § 46 gjøre vedkommende kjent
med den skadedes rettigheter.
§ 39 skal lyde:
§ 39 Foreldelse
Krav på stønad etter
denne lov faller bort dersom det ikke er reist overfor
Arbeids- og velferdsetaten innen
ett år etter at yrkesskaden eller døden
er inntruffet.
Det kan ses bort
fra denne frist dersom særlige grunner foreligger. Stønad
kan i tilfelle bare ytes for tiden etter at krav
herom er fremsatt.
§ 40 skal lyde:
De vedtak som Arbeids-
og velferdsetaten treffer etter denne lov, kan ankes inn for Trygderetten.Det samme gjelder vedtak etter
de lover som er nevnt i § 53.
§ 42 oppheves.
§ 44 skal lyde:
§ 44 Opplysningsplikt
mv
1. Til bruk for avgjørelsen
av saker etter denne lov, er offentlig og kommunal myndighet
pliktig til å gi Arbeids- og velferdsetaten de
opplysninger vedkommende i kraft av sin stilling sitter inne
med.
2. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan
kreve at arbeidstilsynet undersøker og gir uttalelse om
virksomhet som går inn under lov om arbeidervern.
§ 45 skal lyde:
§ 45 Rettslig forklaring
Arbeids- og velferdsetaten kan,
dersom den finner det nødvendig
for avgjørelsen av en sak etter denne lov, innhente
forklaring gjennom bevisopptak etter
reglene i lov om rettergangsmåten for tvistemål.
§ 46 oppheves.
§ 53 nr. 1 tredje
ledd skal lyde:
Når særlige forhold tilsier
det, kan det istedenfor ascendentrente gis ascendentpensjon etter bestemmelsene
i § 23.
§ 53 nr. 5 skal lyde:
5. I saker som går inn under
lovgivningen som nevnt i punkt 1 a til c og hvor invaliditetsgraden
er endelig fastsatt, kan renten etter
søknad fra den skadede løsesut en gang for alle med et beløp
som svarer til kapitalverdien med fradrag av 20 prosent. Dette gjelder
dog ikke dersom uføregraden etter punkt
3 b fastsettes til 30 prosent eller mer.
Utløsningsbeløpet kan betales i en sum eller
i terminer etter Arbeids- og velferdsetatens bestemmelse
i det enkelte tilfelle.
8. I lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten
gjøres følgende endringer:
§ 11 første
og tredje ledd skal lyde:
Anke til Trygderetten
over vedtak etter lovgivning som hører under
Arbeids- og velferdsdirektoratet skal settes fram for det felles
lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen, med mindre
Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer noe annet. For øvrig
skal anke settes fram for den institusjon som saken hører
under. Anken kan settes fram skriftlig eller muntlig.
Det felles lokale kontoret eller
vedkommende annen institusjon som mottar muntlig anke, skal sørge
for å sette den opp skriftlig og underskrive den sammen
med den ankende part.
§ 12 skal lyde:
1. Dersom et vedtak kan påklages
etter folketrygdloven § 21-12, barnetrygdloven § 15 eller etter bestemmelser
i andre særlover, kan saken bringes inn for Trygderetten
først etter at klageadgangen er nyttet.
2. Det organ som har truffet det påankede vedtaket,
skal, med de unntak som departementet bestemmer, være ankemotpart
ved behandlingen av anken i Trygderetten. Arbeids-
og velferdsdirektoratet skal likevel være ankemotpart
for vedtak truffet av det felles lokale kontoret
i arbeids- og velferdsforvaltningen etter andre lover
enn folketrygdloven og barnetrygdloven.
§ 23 tredje
ledd første, annet og tredje punktum skal lyde:
For såvidt søksmålet
reises mot offentlig myndighet skal det reises mot det forvaltningsorgan
som var ankemotpart ved sakens behandling for Trygderetten. Dersom et organ underlagt Arbeids- og velferdsdirektoratet var ankemotpart,
skal søksmålet rettes mot Arbeids-
og velferdsdirektoratet. Direktoratet skal også anses
som part i relasjon til bestemmelsen i annet ledd.
§ 23 fjerde ledd oppheves.
Nåværende femte ledd blir fjerde ledd.
§ 2 annet og tredje
ledd skal lyde:
Når særlige grunner taler
for det, kan det dispenseres fra kravet
om seks måneders varighet av tjenestetid eller fangenskap.
Var vedkommende ikke norsk statsborger
under tjenesten eller fangenskapet, kan han bare
tilstås ytelser hvis Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer
det. Vedtak etter foregående punktum kan påklages
til departementet.
10. I lov 18. juni 1971 nr.
90 om mønstring av arbeidstakere på skip m.v. § 4
første ledd skal betegnelsen «arbeidskontor» endres
til «felles lokale kontorer i arbeids- og velferdsforvaltningen».
11. I lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav
ved konkurs m.v. § 10 første ledd annet punktum
skal betegnelsen «arbeidsformidlingen» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten».
12. I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) § 6-13
nr. 4 annet punktum og § 6-16 bokstav c skal betegnelsen «Trygdeetatens
innkrevingssentral» endres til «Arbeids-
og velferdsetatens innkrevingssentral».
13. I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp
gjøres følgende endringer:
§ 11 annet ledd nr. 7
skal lyde:
7 i klagesaker etter folketrygdloven § 21-12.
§ 11 annet ledd nr. 8 oppheves.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «fylkestrygdekontoret» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet»:
§ 6 fjerde punktum, § 7 annet
punktum, § 11 overskriften, § 11 første
ledd første punktum, tredje ledd, fjerde ledd
første, annet, tredje og fjerde punktum, femte
ledd første punktum og sjette ledd og § 13
første og tredje ledd.
§ 4 annet ledd bokstav
b skal lyde:
Overskriften til kapittel 3 skal
lyde:
Kapittel 3 Oppgåvene til Arbeids- og velferdsetaten i farskapssaker
I § 10 første ledd
fjerde punktum skal betegnelsen «fylkestrygdekontoret» endres
til «det organ i Arbeids- og velferdsetaten som Arbeids-
og velferdsdirektoratet bestemmer».
§ 10 tredje
ledd skal lyde:
Tilskotsfut er det organ
i Arbeids- og velferdsetaten som Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer. Departementet kan fastsetje noko anna.
§ 77 skal lyde:
Avgjerd om fostringstilskot til barn fastsett
av tilskotsfuten kan klagast inn for næraste
overordna organ eller det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer.
15. I lov 17. desember 1982 nr. 86 om
rettsgebyr § 10 nr. 9 skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet».
16. I lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling
og konkurs (konkursloven) skal § 85 første
ledd nr. 9 lyde:
9) å gi melding så tidlig som mulig til det felles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen
der skyldneren holder til konkursen og om hvilke arbeidstakere som
har krav i boet, dersom det er arbeidstakere i skyldnerens virksomhet.
17. I lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes
dekningsrett (dekningsloven) § 7-11 fjerde ledd fjerde punktum
skal betegnelsen «arbeidsformidlingen» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten».
18. I lov 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt
under permittering gjøres følgende endringer:
I § 3 nr. 2 tredje ledd
skal betegnelsen «arbeidsmarkedsetaten» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten».
§ 3a skal lyde:
§ 3a Meldeplikt til offentlig
myndighet (Arbeids- og velferdsetaten)
Før permittering skal arbeidsgiver
gi melding til offentlig myndighet (Arbeids-
og velferdsetaten) i henhold til arbeidsmarkedsloven § 8.
19. I lov 24. juni 1988 nr.
64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her
(utlendingsloven) § 45 første ledd bokstav
e skal betegnelsen «arbeidsformidlingen» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten».
20. I lov 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger
for avtalefestet pensjon gjøres følgende endringer:
I § 2 første ledd bokstav
d annet ledd skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet».
§ 3 skal lyde:
§ 3 Administrasjon
Tilskottsberettiget pensjonsordning skal administreres av Arbeids- og velferdsetaten for så vidt
gjelder tilståelse og utbetaling av pensjoner, registrering
av pensjonister og liknende. Spørsmålet om en
arbeidstaker er omfattet av pensjonsavtalen skal likevel
avgjøres av administrativt organ etablert av
avtalepartene. Dette organ – eller eventuelt annet
organ etablert av partene – skal også forvalte
pensjonsordningens midler. Det skal legges stor vekt på å sikre
en rask saksbehandling og en forsvarlig forvaltning av pensjonsordningens
midler.
Vedtak truffet av Arbeids-
og velferdsetatenkan ankes inn
for Trygderetten etter reglene i lov 16. desember 1966 nr.
9 om anke til Trygderetten.
Tilskottsberettiget pensjonsordning skal ha
en offentlig oppnevnt tilsynsmann.
Utgiftene ved Arbeids-
og velferdsetatens arbeid bæres av staten. Det samme
gjelder utgiftene ved Trygderettens arbeid med ankesakene.
§ 9 tredje ledd
skal lyde:
Vedtak etter loven her treffes av
bidragsfogden. Vedtak kan påklages
innen 6 uker til nærmeste overordnede organ eller
til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
§ 11 oppheves.
Bidragsfogdens vedtak kan påklages
til nærmeste overordnede organ eller
til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Kommunens myndighet etter
denne lov kan etter reglene i kommuneloven delegeres til
et interkommunalt organ eller annen kommune.
Pensjonsordningen skal administreres av Arbeids- og velferdsetaten for så vidt
gjelder tilståelse og utbetaling av pensjoner. Spørsmålet
om en arbeidstaker er omfattet av pensjonsavtalen avgjøres
av departementet.
Vedtak truffet av Arbeids-
og velferdsetaten skal kunne ankes inn for Trygderetten etter
lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke
til Trygderetten.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Aetat» endres
til Arbeids- og velferdsetaten»:
§ 4-8 første ledd, annet
ledd annet punktum og tredje ledd, § 4-9 første
punktum, § 4-10 femte ledd, § 4-20 syvende ledd, § 4-28
første ledd første punktum
og § 10-8 fjerde ledd.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «arbeidskontoret» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten»:
§ 4-20 første ledd
bokstav e, § 11-7 annet ledd og § 11-16
tredje ledd.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «arbeidsformidlingen» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten»:
§ 11-9 annet ledd bokstav c, § 15-6
fjerde ledd tredje punktum, § 15-8 første
ledd bokstav c og annet ledd og § 15-11 første
ledd bokstav b og annet ledd.
I § 12-12 tredje ledd bokstav
a skal betegnelsen «arbeidsmarkedsetaten» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten».
I følgende bestemmelser skal betegnelsene «trygdeetaten» og «trygdeetatens» erstattes
med henholdsvis «Arbeids- og velferdsetaten» og «Arbeids-
og velferdsetatens»:
§ 2-7 femte ledd første
punktum, § 2-8 femte ledd første punktum, § 8-8
første ledd, § 13-14 første
ledd og fjerde ledd første punktum, kapittel
24 innledningen annet strekpunkt, § 24-2 overskriften,
første ledd, annet ledd første punktum
og tredje ledd, kapittel 25 innledningen niende strekpunkt, § 25-9
overskriften og bestemmelsen og § 25-17 første
ledd første punktum, annet ledd første og
annet punktum og fjerde ledd.
I § 22-3a første
punktum skal betegnelsen «Trygdeetatens innkrevingssentral» erstattes
med «Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral».
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» erstattes
med «Arbeids- og velferdsdirektoratet»:
§ 2-9 annet og tredje ledd, § 3-25
tredje ledd annet punktum, § 13-14 tredje
ledd, § 21-6 tredje punktum, § 23-11, § 25-6
første punktum, § 25-7 første
punktum, § 25-12 tredje ledd og § 25-17
tredje ledd.
I følgende bestemmelser skal betegnelsene «trygdekontoret» og «trygdekontorets» endres
til henholdsvis «Arbeids- og velferdsetaten» og «Arbeids-
og velferdsetatens»:
§ 8-7 sjette ledd første
og annet punktum, sjuende ledd og åttende ledd første
punktum, § 8-9 tredje ledd annet punktum, § 8-20
første ledd tredje punktum, § 8-34
tredje ledd første og annet punktum, § 8-36
annet ledd første punktum, § 8-37 første
ledd bokstav a, § 8-38 tredje ledd første
og annet punktum, § 8-39 annet ledd første
punktum, § 9-6 fjerde ledd, femte ledd annet punktum og
sjette ledd annet punktum, § 10-3 tredje ledd
annet punktum, § 10-8 annet ledd fjerde punktum
og sjette ledd tredje punktum, § 12-12 tredje
ledd bokstav b første punktum, § 12-16
første ledd, § 14-21 annet ledd annet
punktum, § 15-8 annet ledd, § 25-1 første
ledd tredje punktum, § 25-2 annet ledd, § 25-4
første ledd første og annet
punktum og § 25-5 første ledd.
I følgende bestemmelser skal ordene «gjøre», «gjøres» og «gjort» endres
til heholdsvis «fatte», «fattes» og «fattet»:
§ 4-28 første ledd
første punktum, § 8-7 sjette ledd annet
punktum, § 21-6 første og annet punktum, § 22-4
fjerde ledd og § 22-14 annet ledd.
§ 2-14 tredje
ledd bokstav b skal lyde:
§ 4-6 første
ledd sjette strekpunkt skal lyde:
§ 8-5 annet ledd skal
lyde:
Det er et vilkår for rett til sykepenger etter
denne paragrafen at medlemmet har meldt seg som arbeidssøker hos Arbeids- og velferdsetaten, og at
et eventuelt arbeidsforhold har opphørt i samsvar
med arbeidsmiljølovens bestemmelser.
§ 8-22 tredje
ledd skal lyde:
Bestemmelser om anke over sykepenger
i arbeidsgiverperioden finnes i § 21-13.
§ 11-7 første
ledd skal lyde:
For å ha rett til attføringspenger
og attføringsstønad må medlemmet som
hovedregel melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten hver
fjortende dag (meldeperioden).
§ 13-2 tredje
ledd skal lyde:
Et felles lokalt kontor
i arbeids- og velferdsforvaltningen kan bare godkjenne en
skade eller sykdom som yrkesskade
i forhold til de særytelser som kontoret kan innvilge.
§ 13-11 første
ledd første punktum skal lyde:
Medlemmer som deltar i arbeidsmarkedstiltak,
attføringstiltak, kurs eller lignende i regi
av Arbeids- og velferdsetaten, eller
deltar i program i henhold til introduksjonsloven,
er yrkesskadedekket.
Kapittel 20 oppheves.
§ 21-2 skal lyde:
§ 21-2 Hvor kravet skal
settes fram
Krav om ytelser etter
denne loven skal settes fram for det felles lokale kontoret i arbeids-
og velferdsforvaltningen der vedkommende bor, med mindre
Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer noe annet.
§ 21-3 skal lyde:
§ 21-3 Medlemmets opplysningsplikt
En person som krever en ytelse, plikter å gi
de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige
for at Arbeids- og velferdsetaten skal
kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen. Den som mottar
en ytelse, plikter å underrette etaten om
endringer i forhold som kan være avgjørende
for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen eller
for å kunne kontrollere ytelsens størrelse.
Arbeids- og velferdsetaten kan
kreve at den som mottar eller har mottatt en ytelse, gir
de opplysninger og leverer de dokumenter som er nødvendige
for å kontrollere ytelsens størrelse eller
vilkårene for rett til ytelsen.
Arbeids- og velferdsetaten kan
kreve at den som krever eller mottar en ytelse, lar seg
undersøke eller intervjue av lege eller
annen sakkyndig dersom den finner at
det er nødvendig.
§ 21-4 skal lyde:
§ 21-4 Innhenting av opplysninger
og uttalelser
Ved behandling av krav om ytelser eller
kontroll av løpende ytelser og tidligere utbetalte ytelser etter
denne loven har Arbeids- og velferdsetaten rett
til å innhente nødvendige opplysninger fra behandlingspersonell
og andre som yter tjenester for trygdens regning. Det
samme gjelder i forhold til arbeidsgiver, tidligere arbeidsgivere,
offentlig myndighet, bank, forsikringsselskap, privat pensjonsordning,
utdanningsinstitusjon, samt Statens lånekasse for utdanning.
De som blir pålagt å gi opplysninger, plikter å gjøre
dette uten godtgjørelse.
De som gir behandling eller yter
tjenester for trygdens regning, plikter etter krav fra Arbeids- og velferdsetaten å gi
de erklæringer og uttalelser som er nødvendige
for at etaten skal kunne vurdere rettigheter
og plikter etter denne loven. Det samme gjelder andre
særskilt sakkyndige. I en legeerklæring om sykefravær
plikter legen å opplyse om en sykdom eller
en skade kan ha sammenheng med arbeidssituasjonen.
Arbeids- og velferdsetaten kan
pålegge helseinstitusjoner, fengsler og boformer for heldøgns
omsorg og pleie å gi rutinemessige meldinger om innskriving
og utskriving av klienter.
De som blir pålagt å gi opplysninger,
erklæringer og uttalelser, plikter å gjøre
dette uten ugrunnet opphold og uten hinder av taushetsplikt.
Arbeids- og velferdsetaten har
videre rett til å innhente nødvendige opplysninger
ved bevisopptak etter reglene i tvistemålsloven, eller
ved politiet.
§ 21-5 skal lyde:
§ 21-5 Bistand fra barnevernstjenesten,
sosialtjenesten og kommunale organer etter introduksjonsloven
Barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter introduksjonsloven plikter å innhente
opplysninger og gi uttalelser til Arbeids-
og velferdsetaten om forhold som har betydning for behandlingen
av saker etter denne loven.
Departementet gir forskrifter om
samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten
og barnevernstjenesten, sosialtjenesten og kommunale organer etter introduksjonsloven.
§ 21-9 oppheves.
§ 21-11 skal lyde:
§ 21-11 Vedtak etter
loven
Vedtak etter
denne loven fattes av Arbeids- og velferdsdirektoratet, som kan
delegere vedtaksmyndighet til underliggende organer.
Arbeids- og velferdsdirektoratet
kan omgjøre underliggende organers vedtak. Det samme gjelder
for et annet overordnet organ i Arbeids- og velferdsetaten på de
saksområdene som hører inn under dette.
§ 21-12 skal lyde:
§ 21-12 Klage og anke
i trygdesaker
Vedtak etter
folketrygdloven kan påklages til nærmeste overordnede
organ eller til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer. Etter at denne klageadgangen er benyttet, kan
klageinstansens vedtak ankes inn for Trygderetten etter
reglene i lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke
til Trygderetten.
Departementet kan bestemme
at visse vedtak skal kunne bringes direkte inn for Trygderetten.
Overprøving av en sak skal i sin helhet skje i Trygderetten dersom
hensynet til sammenhengen i saken tilsier det.
Klage eller anke
settes fram for det felles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen
der vedkommende bor, med mindre Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer noe annet. Ved klage etter første ledd
gjelder lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til
Trygderetten § 10, § 11 andre, tredje
og fjerde ledd, § 13 første ledd første og
andre punktum og § 14.
Departementet kan bestemme
at visse vedtak skal unntas fra anke til Trygderetten.
Slike vedtak kan påklages etter reglene i forvaltningsloven
kapittel VI til nærmeste overordnede organ eller
til det organsom Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer.
Fristen for klage og anke
er seks uker, også i saker som nevnt i fjerde
ledd.
Et vedtak etter
folketrygdloven kan ikke bringes inn for de alminnelige
domstolene før mulighetene til å klage og anke
er nyttet fullt ut.
§ 21-12 A oppheves.
§ 21-13 skal lyde:
§ 21-13 Ankenemnda for
sykepenger i arbeidsgiverperioden
En tvist mellom arbeidsgiver
og arbeidstaker eller mellom arbeidsgiver
og Arbeids- og velferdsetaten om rettigheter
og plikter i arbeidsgiverperioden (§ 8-19) kan bringes
inn for Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden. Ankefristen er tre uker fra det tidspunktet meldingen
om vedtaket er mottatt.
Ankenemnda skal ha tre
medlemmer, som oppnevnes av departementet. Lederen av nemnda skal
ha særlig innsikt i trygderettslige spørsmål.
Ett medlem oppnevnes etter forslag fra Næringslivets
Hovedorganisasjon og
ett medlem etter forslag fra Landsorganisasjonen i Norge.
Ankenemndas vedtak kan ikke påklages
til et overordnet forvaltningsorgan eller ankes til Trygderetten,
men kan bringes inn for domstolene, som kan prøve om vedtaket
er i samsvar med loven.
§ 21-14 oppheves.
§ 21-15 skal lyde:
§ 21-15 Dagpenger under
arbeidsløshet for fiskere og fangstmenn
Dagpenger under arbeidsløshet for
fiskere og fangstmenn etter § 4-18 behandles
av de organer og etter de regler som departementet
bestemmer.
Lovhjemlet taushetsplikt er ikke
til hinder for nødvendig utveksling av opplysninger i ytelsessaker mellom Arbeids- og velferdsetaten og de organer
som er fastsatt med hjemmel i første ledd.
§ 22-15 skal lyde:
§ 22-15 Tilbakebetaling etter
feilaktig utbetaling
Dersom et medlem har mottatt en ytelse etter
denne loven i strid med redelighet og god tro, kan beløpet
kreves tilbakebetalt. Feil utbetalt ytelse kan også kreves tilbakebetalt dersom et medlem eller noen
som har handlet på medlemmets vegne, uaktsomt har gitt
feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Det samme gjelder
dersom utbetalingen skyldes feil fra Arbeids-
og velferdsetaten eller annet organ som foretar utbetaling
på etatens vegne, og mottakeren burde ha forstått
dette.
I andre tilfeller enn nevnt i første
ledd kan det som er utbetalt for mye, kreves tilbake dersom særlige
grunner gjør det rimelig. Ved vurderingen av om det foreligger særlige
grunner, skal det blant annet legges vekt på hvor lang
tid det er gått siden den feilaktige utbetalingen fant sted,
og om vedkommende har innrettet seg i tillit til utbetalingen. Kravet
om tilbakebetaling etter dette leddet er begrenset til
det beløp som er i behold når vedkommende blir
kjent med at utbetalingen var feilaktig.
Dersom det etterbetales
lønn eller erstatning for lønn for tidsrom
det allerede er utbetalt dagpenger under arbeidsløshet
for, kan det som er utbetalt for mye kreves tilbakebetalt. Dersom
ytelser etter folketrygdloven kapitlene 4 og 11 utbetales
som forskudd, kan det som er utbetalt for mye kreves tilbakebetalt.
Et beløp som blir krevd tilbakebetalt etter første eller tredje ledd, kan
enten dekkes ved trekk i framtidige trygdeytelser eller
innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven.
Vedtak om tilbakekreving
er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkreving skjer
gjennom Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral.
Dersom feilutbetalingen har medført
høyere utlignet skatt, herunder trygdeavgift, kan beløpet som kreves tilbakebetalt reduseres
med den merskatten som skyldes feilutbetalingen.
Kapittel 25 innledningen syttende
strekpunkt skal lyde:
§ 25-1 annet ledd tredje
punktum skal lyde:
Meldingen skal sendes dit
Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
§ 25-10 oppheves.
§ 25-10a oppheves.
§ 25-12 tredje ledd annet
punktum oppheves.
§ 25-16 oppheves.
§ 25-17 nytt sjette ledd
skal lyde:
Kongen gir forskrifter
om gjennomføringen av bestemmelsene i paragrafen her.
§ 25-18 oppheves.
§ 25-19 oppheves.
§ 9 første
ledd første punktum skal lyde:
Kontantstøtte utbetales månedlig
av det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer.
I § 11 første ledd tredje
punktum skal betegnelsen «trygdeetatens» endres
til «Arbeids- og velferdsetatens».
§ 12 skal lyde:
§ 12 Støttemottakers
opplysningsplikt
Støttemottaker plikter straks, og
senest innen 14 dager, å underrette Arbeids- og velferdsetaten om alle
endringer som kan ha betydning for retten til kontantstøtte
og størrelsen på denne.
Støttemottaker skal straks, og senest
innen 14 dager, sende melding om flytting til det organ som har utbetalt støtten
fram til flyttingen.
§ 13 innledningen skal
lyde:
En søknad
om kontantstøtte kan avslås og en løpende kontantstøtte
kan stanses dersom:
§ 14 annet ledd skal lyde:
Med mindre Arbeids-
og velferdsdirektoratet bestemmer noe annet, skal søknaden
settes fram skriftlig for det felles lokale kontoret i arbeids-
og velferdsforvaltningen på søkerens bosted, eller
søkerens oppholdssted dersom vedkommende ikke
har fast bosted. Har søkeren ikke fast bosted,
settes søknaden fram for det lokale kontoret på søkerens
oppholdssted. Det felles lokale kontoret som
søkeren henvender seg til, plikter å gi ham eller
henne nødvendig veiledning.
§ 15 skal lyde:
§ 15 Hvem avgjør
søknad om kontantstøtte
Søknad
om kontantstøtte avgjøres av det organ som Arbeids-
og velferdsdirektoratet bestemmer. Avgjørelse om
kontantstøtte er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.
§ 16 skal lyde:
§ 16 Opplysningsplikt
Søkeren plikter å gi de opplysninger
og levere de erklæringer og attester som er nødvendige
for at Arbeids- og velferdsetaten skal
kunne avgjøre om vedkommende har rett til kontantstøtte. Arbeids- og velferdsetaten fører kontroll
med de opplysninger søkeren har gitt, jf. barnehageloven § 8.
§ 17 skal lyde:
§ 17 Saksbehandling
Ved behandlingen av saker etter loven her gjelder
reglene i forvaltningsloven, likevel slik at reglene i folketrygdloven § 21-4, § 21-10 første
ledd og § 21- 11 gjelder så langt de passer.
§ 18 skal lyde:
§ 18 Administrasjon
Kontantstøtteordningen administreres av Arbeids- og velferdsetaten.
§ 19 skal lyde:
§ 19 Forholdet mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene
Overføring av informasjon fra kommunale
registre til Arbeids- og
velferdsetaten, jf. barnehageloven § 8, skjer hver
måned. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan
gi nærmere regler om dette.
§ 20 skal lyde:
§ 20 Finansiering
Arbeids- og velferdsetatens utgifter
til utbetaling av kontantstøtten og til administrasjon
av kontantstøtteordningen dekkes av statskassen.
§ 21 skal lyde:
§ 21 Hvem som disponerer
tilskuddet på vegne av staten
Staten stiller forskuddsvis og senest på betalingstidspunktet
de nødvendige midler til rådighet for Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Arbeids- og velferdsetaten skal
holde kontantstøttens midler regnskapsmessig adskilt fra
andre midler som etaten har til rådighet.
§ 23 tredje
ledd skal lyde:
Arbeids- og velferdsdirektoratet eller
den det gir fullmakt begjærer påtale.
27. I lov 17. juli 1998 nr.
61 om grunnskolen og den vidaregåande
opplæringa (opplæringslova) skal § 4A-3
femte ledd annet punktum lyde:
28. I lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven)
gjøres følgende endringer:
§ 12 skal lyde:
§ 12 Utbetaling av barnetrygd
Barnetrygden utbetales etterskuddsvis hver
måned av det organ som Arbeids- og
velferdsdirektoratet bestemmer. Barnetrygden utbetales til
den som har rett til stønad. I de tilfeller der barnetrygden
tilstås automatisk etter reglene i § 14,
utbetales barnetrygden til barnets mor hvis ikke foreldrene
har gitt Arbeids- og velferdsetaten melding
om at barnetrygden skal utbetales til barnets far. Hvis foreldrene
bor sammen og begge søker om barnetrygd, utbetales stønaden
til moren.
Det kan i særlige
tilfeller bestemmes at barnetrygden skal utbetales til en
annen som skal sørge for at den kommer barnet til gode.
Dersom vilkårene i § 2 tredje
ledd er oppfylt, kan hver av foreldrene få utbetalt barnetrygd
med 50 prosent av den stønaden hver av dem utløser
rett til.
I § 13 første ledd tredje
punktum skal betegnelsen «trygdeetatens» endres
til «Arbeids- og velferdsetatens».
I § 14 annet ledd innledningen skal
betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet».
§ 15 første
ledd skal lyde:
Krav om barnetrygd avgjøres
av det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer. Vedtak etter barnetrygdloven
kan påklages til nærmeste overordnede organ eller
til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer. Vedtak i
klagesak kan ankes inn for Trygderetten.
§ 16 skal lyde:
§ 16 Saksbehandling
Ved behandlingen av saker etter loven
her gjelder reglene i forvaltningsloven, likevel slik
at reglene i folketrygdloven § 21-4, § 21-10 første
ledd, § 21-11 og § 21-12 gjelder så langt
de passer.
§ 17 skal lyde:
§ 17 Stønadsmottakerens
opplysningsplikt
Den som mottar barnetrygd plikter straks, og
senest innen 14 dager, å underrette Arbeids- og velferdsetaten om endringer
i forhold som kan ha betydning for retten til barnetrygd
og størrelsen på denne.
Arbeids- og velferdsetaten kan
kreve at stønadsmottakeren gir de opplysninger og leverer
de erklæringer og attester som er nødvendige for
at etaten skal kunne vurdere om vedkommende
fortsatt har rett til barnetrygd.
§ 19 skal lyde:
§ 19 Administrasjon
Barnetrygden administreres
av Arbeids- og velferdsetaten.
§ 20 skal lyde:
§ 20 Finansiering
Arbeids- og velferdsetatens utgifter
til utbetaling av barnetrygd og til administrasjon
av barnetrygden dekkes av statskassen.
§ 21 skal lyde:
§ 21 Hvem som disponerer
tilskuddet på vegne av staten
Staten stiller forskuddsvis og senest på betalingstidspunktet
de nødvendige midler til rådighet
for Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Arbeids- og velferdsetaten skal
holde barnetrygdens midler regnskapsmessig adskilt fra andre
midler som den har til rådighet.
I § 23 annet ledd skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet».
29. I lov 4. juli 2003 nr.
80 om introduksjonsordning og norskopplæring
for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) § 12 annet
ledd skal betegnelsen «Aetat» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten».
30. I lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester
(arbeidsmarkedsloven) gjøres følgende endringer:
I følgende bestemmelser skal betegnelsene «Aetat» og «Aetats» endres
til henholdsvis «Arbeids- og velferdsetaten» og «Arbeids-
og velferdsetatens»:
§ 2 tredje ledd, § 7
første ledd første punktum, tredje ledd
(to steder) og femte ledd annet punktum, § 8 overskriften,
første ledd første og annet
punktum, annet ledd, tredje ledd første, annet
og tredje punktum og fjerde ledd første
og annet punktum, § 10 første og annet ledd (to
steder), § 11 første ledd første
punktum, annet ledd første og annet punktum og
tredje ledd, § 16 annet ledd første
og annet punktum, § 19 overskriften og første
ledd (to steder) og § 25 første ledd.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Aetat
Arbeidsdirektoratet» endres til «Arbeids-
og velferdsdirektoratet»:
§ 8 femte ledd og § 29 annet
ledd.
§ 2 første
ledd skal lyde:
§ 2 Virkeområde
Kapittel 1 til 7
gjelder for alle personer med lovlig opphold i riket og
for alle som driver lovlig virksomhet i Norge. Arbeids- og velferdsetaten skal også yte
tjenester etter denne loven til
andre rettssubjekter når dette følger
av internasjonale forpliktelser.
Kapittel 2 oppheves.
Kapittel 4 overskriften skal lyde:
Kapittel 4 Registrering og
behovsvurdering
§ 9 oppheves.
§ 14 annet ledd oppheves.
§ 15 skal lyde:
§ 15 Hvor krav om stønad
skal settes fram
Krav om stønad i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak etter
kapittel 5 i denne loven, settes fram for detfelles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen
der søkeren bor eller oppholder seg, med mindre
Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer noe annet.
§ 17 skal lyde:
§ 17 Klage
Enkeltvedtak etter
loven kan påklages til nærmeste overordnede organ eller
til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Fristen for å klage over enkeltvedtak
er seks uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet
fram til vedkommende part. Klage settes fram
for det felles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen
der klageren bor eller oppholder seg, med mindre
Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer noe annet. For Arbeids- og velferdsetatens tildeling
av tiltaksplass hos en arbeidsgiver
gjelder likevel tre ukers klagefrist fra det tidspunkt underretning
om vedtaket er kommet fram til arbeidssøker.
§ 20 annet ledd skal lyde:
Lovhjemlet taushetsplikt er heller ikke
til hinder for nødvendig utveksling av opplysninger i ytelsessaker mellom Arbeids- og velferdsetatens organer og
det eller de organer som er fastsatt med hjemmel i folketrygdloven § 21-15 første ledd.
§ 21 oppheves.
§ 22 skal lyde:
§ 22 Tilbakebetaling
mv.
Ved krav om tilbakebetaling
av feilutbetalte ytelser gjelder folketrygdloven §§ 22-15
og 22-17 tilsvarende.
§ 23 oppheves.
§ 24 oppheves.
§ 28 skal lyde:
§ 28 Utestengning
Arbeidsgivere og arbeidstakere som ikke oppfyller rimelige krav som
Arbeids- og velferdsetaten stiller i forbindelse med sine
tjenester, kan for en tidsavgrenset periode utestenges
fra hele eller deler av Arbeids-
og velferdsetatens tilbud etter
denne loven.
31. I lov 28. mai 2004 nr. 29 om register
over opplysninger om valutaveksling og overføring av betalingsmidler
inn og ut av Norge (valutaregisterloven) § 6 første
ledd første punktum skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet».
32. I lov 29. april 2005 nr. 20 om innkreving av underholdsbidrag
mv. (bidragsinnkrevingsloven) gjøres følgende
endringer:
I § 1 annet punktum og § 4
første ledd første punktum skal
betegnelsen «Trygdeetatens innkrevingssentral» endres
til «Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral».
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet»:
§ 4 første ledd
annet punktum, § 21 fjerde ledd og § 31 tredje
ledd.
§ 24 første
ledd skal lyde:
Enkeltvedtak som fattes av innkrevingssentralen og som ikke
går ut på tvangsfullbyrdelse, kan påklages
til nærmeste overordnede organ eller
til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmeretter reglene i forvaltningsloven kapittel VI.
§ 29 første
ledd annet punktum skal lyde:
Vedtaket kan påklages til nærmeste overordnede organ eller
til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
§ 35 skal lyde:
§ 35 Folketrygdens
midler
Reglene om plikt
til å holde folketrygdens midler skilt fra øvrige
midler mv. etter folketrygdloven § 23- 11 gjelder tilsvarende.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «trygdeetaten» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten»:
§ 13 annet ledd første
punktum, § 14 første og tredje punktum, § 16, § 18
første ledd første og annet
punktum, annet ledd (to steder) og tredje ledd første
punktum og § 19 første ledd
første punktum og annet og tredje ledd.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Rikstrygdeverket» endres
til «Arbeids- og velferdsdirektoratet»:
§ 14 annet punktum, § 16, § 17
første punktum og § 21 første
ledd.
§ 17 skal lyde:
§ 17 Søknad
Søknad om supplerande stønad
skal setjast fram for det felles lokale kontoret
i arbeids- og velferdsforvaltninga på bustaden til
søkjaren på skjema fastsett av Arbeids-
og velferdsdirektoratet. Søkjaren skal møte
personleg på det felles lokale kontoret. Søkjaren skal få hjelp til
utfyllinga av skjemaet så langt dette er naudsynt.
I § 21 annet ledd annet punktum skal
betegnelsen «trygdekontoret» endres
til «det felles lokale kontoret».
§ 23 skal lyde:
§ 23 Andre reglar
om saksbehandling
Reglane i folketrygdlova§§21-10,
21-11, 22-1, 22-6 og 22-18 gjeld tilsvarande så langt dei
høver.
§ 5-1 fjerde ledd skal
lyde:
(4) Arbeidsgiver
skal føre statistikk over
sykefravær og fravær ved barns sykdom etter
nærmere retningslinjer fra Arbeids-
og velferdsdirektoratet, jf. folketrygdloven § 25-
2 første ledd.
I følgende bestemmelser skal betegnelsen «Aetat» endres
til «Arbeids- og velferdsetaten»:
§ 14-9 første ledd
bokstav d, § 15-2 tredje ledd tredje punktum,
fjerde ledd, femte ledd første og annet punktum og § 15-11
fjerde ledd.
35. I lov 17. juni 2005 nr.
64 om barnehager (barnehageloven) skal § 8 fjerde ledd
lyde:
Hver kommune skal opprette og føre
register til bruk for Arbeids- og velferdsetaten i
forbindelse med kontroll av beregning og utbetaling av kontantstøtte etter
kontantstøtteloven. Registeret kan samkjøres mot Arbeids- og velferdsetatens register over
mottakere av kontantstøtte. Departementet gir forskrifter
med utfyllende bestemmelser om føringen av registeret,
hvilke opplysninger registeret skal inneholde og behandlingen av
disse opplysningene.
36. I lov 17. juni 2005 nr. 65 om endringer i
lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester og lov
13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven)
m.v. skal barnevernloven § 9-2 annet, tredje
og fjerde ledd lyde:
Krav om bidrag eller endring
av fastsatt bidrag etter første ledd, sendes
til bidragsfogden. Bidragsfogd etter
denne bestemmelsen er det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet
bestemmer, og dette organ avgjør
kravet og fastsetter beløpet. Den bidragspliktige kan sette
fram krav overfor bidragsfogden om å få endret
bidraget eller ettergitt bidragsgjeld. Bidraget kan fastsettes eller
endres med virkning fra inntil tre måneder før
kravet ble mottatt. Bidrag som er fastsatt etter barneloven
faller bort fra det tidspunkt bidrag kan fastsettes etter denne
bestemmelsen. Barneverntjenesten skal, uten hinder av taushetsplikt,
gi bidragsfogden de opplysninger som er nødvendige i den
enkelte sak.
Bidragsfogdens vedtak kan påklages til nærmeste overordnede organ eller
til det organ som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.
Bidrag etter denne bestemmelsen innkreves av Arbeids- og velferdsetatensinnkrevingssentral etter bidragsinnkrevingsloven.
Bidraget skal innbetales til kommunen.
37. I lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og
innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) § 5-9 første
ledd bokstav b skal betegnelsen «Trygdeetatens innkrevingssentral» endres
til «Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral».
Votering:
Tilrådinga frå komiteen
blei samrøystes vedteken.Presidenten: Det blir votert over overskrifta til lova og lova
i det heile.
Votering:
Overskrifta til lova og lova i det
heile blei samrøystes vedtekne.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.