Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hvert parti og 5 minutter til statsråden, og at det ikke blir gitt anledning til replikker.
Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Elisabeth Aspaker (H) [13:57:29] (ordfører for saken): Atomulykker forekommer heldigvis svært sjelden, takket være den høye prioritet som etter hvert er gitt til sikkerhetsarbeid ved slike atomanlegg. Det er likevel bekymringsfullt at en del anlegg har nådd en veldig høy alder og har en teknologi som kanskje kan sies å være utgått på dato.
Vi kan trolig aldri gardere oss helt mot at det som ikke skal skje, likevel skjer, altså at ulykken er ute. Da vet vi at skadeomfanget av selv mindre ulykker kan være dramatiske – for ikke å snakke om den store katastrofen i Tsjernobyl i 1986, som sjokkerte en hel verden. Den dag i dag er vi fortsatt hjelpeløse vitner til uhyggelige etterdønninger i form av alvorlige helseskader hos befolkningen – bl.a. i form av misdannelser hos barn og en krefthyppighet langt utover det normale.
Dette bekrefter bare det vi har visst, at radioaktiv forurensning kan få uhyggelige følger både for helse og miljø. Det er et faktum at mange mennesker i Tsjernobyl-området har mistet levebrødet sitt og blir behandlet som om de var spedalske i de samfunnene de har flyttet til. Over en halv million hektar forurenset jord er forsvunnet ut av landbruksproduksjonen i Ukraina. Også i Norge fikk ulykken konsekvenser fordi reinlavet på Finnmarksvidda virket som en magnet på atomnedfallet, og reinen som hadde sine beiter der, kunne i en lang periode ikke benyttes som menneskeføde.
Tsjernobyl-ulykken lærte oss noe om skadepotensialet av alvorlige atomulykker. På samme måte medvirket ubåtulykken med «Kursk» i Norskehavet til å sette på dagsordenen faren for atomforurensning til havs og de konsekvensene det vil kunne få om de fiskerike farvannene i nord skulle bli forurenset ved en atomulykke – og norsk fisk verdiløs over natten.
Denne kunnskapen og erfaringen danner noe av bakteppet for det foreliggende forslaget om endringer i lov om atomenergivirksomhet og om forslag til samtykke til ratifikasjon av endringsprotokoller til Pariskonvensjonen om erstatningsansvar på atomenergiens område og Brusselkonvensjonen, som er en tilleggskonvensjon. Videre foreslås det endringer i lov om atomenergivirksomhet, hovedsakelig på kapittelet om erstatning og forsikring.
Atomkraft er en betydelig energikilde i mange land, og nye store atomenergianlegg er under planlegging og bygging i flere europeiske land, deriblant i et av våre nærmeste naboland, Finland.
En samlet komite mener derfor det er både viktig og nødvendig med gode erstatnings- og forsikringsordninger, og tilrår at Norge ratifiserer de aktuelle konvensjonene og tillleggskonvensjonene. Det innebærer konkret at den alminnelige ansvarsgrensen øker fra 60 mill. spesielle trekkrettigheter, SDR, til 700 mill. euro, og det innebærer utvidet foreldelsesfrist for erstatningsansvar som gjelder personskade og tap av menneskeliv, fra 10 til 30 år. Erstatningsansvar for eiere av atomanlegg i Norge er i dag sikret ved statsgaranti. Rammen for denne vil nå måtte økes til 700 mill. euro. Økte ansvarsgrenser medfører ikke høyere forsikringspremier, unntatt for utenlandstransporter som statsgarantien ikke omfatter. Det kan imidlertid bli aktuelt for Norge å bidra med mer midler enn før ved eventuelle atomulykker i andre konvensjonsstater, fordi beløpsgrensene for tilleggsytelser fra staten også nå øker.
Komiteen har med særlig interesse merket seg at Pariskonvensjonens jurisdiksjonsbestemmelser endres slik at Norge som kyststat får domsmyndighet over atomulykker som inntreffer i norsk økonomisk sone. Komiteen mener dette er av spesielt stor betydning for et land som Norge, som har en vesentlig del av sin verdiskaping knyttet til marine næringer og petroleumsvirksomhet til havs.
Komiteen støtter også Regjeringens forslag om at Norge skal ta forbehold til den reviderte Pariskonvensjonen, slik bl.a. Sverige, Finland og Tyskland har signalisert at de vil gjøre. Realitetene i dette er at det vurderes et gjensidighetsprinsipp når det gjelder erstatningsbeløp for stater som ikke er part i konvensjonen, med unntak av stater som ikke har atomanlegg på sitt territorium.
Komiteens innstilling er enstemmig.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 443)
Votering i sak nr. 3
Komiteen hadde innstilt til Odelstinget å gjøre
slikt vedtak til
lov
om endringer i lov 12. mai 1972 nr. 28 om atom-
energivirksomhet og om samtykke til
ratifikasjon av endringsprotokoller 12. februar 2004
til Pariskonvensjonen 29. juli 1960 og
Brusselkonvensjonen 31. januar 1963 om
erstatningsansvar på atomenergiens område
I
Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet endres
slik:
§ 1 bokstav e, h, j, k,
l, m og n skal lyde:
(e) atomanlegg:
atomreaktoranlegg;
fabrikk for framstilling eller behandling av
atomsubstans,
fabrikk for separasjon av isotoper i atombrensel,
fabrikk for opparbeiding av bestrålt atombrensel,
innretning for lagring av atomsubstans, bortsett fra innretning
som er bestemt til bare å brukes til
midlertidig oppbevaring under transport,
anlegg for deponering av atomsubstans,
reaktor, fabrikk, innretning eller
anlegg av nevnte slag som er under nedlegging,
og etter departementets nærmere bestemmelse
annen innretning der det fins atombrensel eller radioaktivt produkt;
(h) atomskade:
skade somfaller
under § 21 nr. 1 og som skyldes ioniserende
stråling som et resultat av radioaktive egenskaper eller
en forening av radioaktive og giftige, eksplosive eller
andre farlige egenskaper ved
(i) atombrensel eller
radioaktivt produkt i et atomanlegg,
(ii) annen strålekilde
i et atomanlegg
(iii) atomsubstans som kommer fra,
har opphav i eller er sendt til et atomanlegg;
(j) Pariskonvensjonen:
den konvensjon om erstatningsansvar på atomenergiens
område som ble inngått i Paris 29 juli
1960 og endret ved protokoller 28
januar 1964, 16 november 1982 og 12 februar
2004 ;
(k) Tilleggskonvensjonen:
den konvensjon til utfylling av Pariskonvensjonen som
ble inngått i Brussel 31 januar 1963 og endret
ved protokoller 28 januar 1964, 16 november 1982 og 12 februar
2004;
(l) Wienkonvensjonen:
den konvensjon om erstatningsansvar for atomskade som
ble inngått i Wien 21 mai 1963, og
som med virkning for noen stater er endret ved
protokoll 29 september 1997;
(m) konvensjonsstat:
stat som er tilsluttet Pariskonvensjonen;
(n) Fellesprotokollen:
den fellesprotokoll i tilknytning til Wienkonvensjonen og Pariskonvensjonen
som ble inngått i Wien 21 september 1988.
§ 8 nr. 2 skal lyde:
2. Departementet kan endre
oppstilte vilkår og sette nye vilkår for konsesjon eller løyve når
det finnes påkrevet av hensyn til sikkerheten eller
erstatningsvernet. Dersom de nye vilkårene medfører
urimelig endring i de økonomiske forutsetninger
for den som har fått konsesjon eller løyve, og de går ut
over det som følger av hans plikt til å holde
anlegg og utstyr i forskriftsmessig og forsvarlig stand og til å sikre
mot skade, kan domstolen tilkjenne ham erstatning av statskassen
i den utstrekning som finnes rimelig.
§ 12 skal lyde:
§ 12 (endringer i anleggs-
og driftsforhold)
Dersom en innehaver akter å gjennomføre
en endring i anleggets konstruksjon, drift eller
ledelse som avviker fra det som lå til grunn for godkjenning etter § 11 nr. 2, og som kan ha betydning for sikkerheten,
plikter han før endringen settes i verk å legge
saken frem for Statens strålevern til godkjenning.
§ 13 nr. 1 skal lyde:
1. Driften av et atomanlegg
står under løpende tilsyn av Statens strålevern.
Strålevernet skal påse at konsesjonsvilkårene
blir fulgt, og at kravene i § 11 nr. 2
til enhver tid er oppfylt, og at driften av anlegget (derunder anbringelse
av radioaktivt avfall) ligger innenfor driftsforskriftene
og for øvrig er forsvarlig.
§ 13 nr. 2 første
punktum skal lyde:
Statens strålevern kan gi de pålegg
som trengs for å sikre
at kravene i nr. 1 ovenfor blir oppfylt.
§ 14 nr. 3 skal lyde:
§ 16 første
ledd andre punktum skal lyde:
Tilsvarende gjelder for den som driver virksomhet
som er pålagt løyvetvang eller meldeplikt
i eller i medhold av § 5, likevel slik
at tilsynsmyndigheten etter § 13 nr. 3
i tilfelle trer i stedet for Statens strålevern.
§ 18 skal lyde:
§ 18 (stedlig virkeområde)
1. Reglene i dette
kapittel gjelder for atomskade som oppstår på et
geografisk område eller om bord i et skip eller
et fly der Pariskonvensjonen får anvendelse etter
konvensjonen artikkel 2 bokstav a.
2. Hvis en atomulykke
skjer her i riket og innehaveren av et atomanlegg
her er ansvarlig for ulykken etter
kapitlets regler ellers, kan det også kreves
erstatning for atomskade som oppstår i en stat som ikke
er konvensjonstat, og som ligger utenfor det området der
Pariskonvensjonen får anvendelse etter konvensjonens artikkel
2 bokstav a, eller om bord i et skip eller fly registrert
i en slik stat.
3. Kongen kan bestemme
a) at reglene i dette kapittel helt eller
delvis skal gjelde atomskade oppstått her i riket eller
i en annen konvensjonstat eller på det åpne
hav, selv om ulykken er skjedd i en stat som ikke
er konvensjonstat. Slik bestemmelse
kan gjøres betinget av gjensidighet mellom Norge
og vedkommende konvensjonstat der atomskaden er oppstått eller
der skadelidte hører hjemme,
b) at en stat som ikke er
konvensjonstat, helt eller delvis skal likestilles med
konvensjonstat etter reglene i kapitlet her.
4. Kongen kan videre bestemme
at det ikke skal ytes erstatning etter reglene
i kapitlet her eller etter andre erstatningsregler
for atomskade som er oppstått i en stat
som ikke er konvensjonstat, uten for så vidt
det etter denne stats lovgivning eller etter
overenskomst foreligger
gjensidighet. Slik bestemmelse kan
Kongen treffe generelt eller med virkning i forhold til
nærmere bestemte stater.
5. Uten hinder av bestemmelsene
i paragrafen her kan regresskrav gjøres
gjeldende mot vedkommende innehaver i samsvar med reglene i § 28.
Nåværende § 19 oppheves.
Nåværende § 20
blir ny § 19, som skal lyde:
§ 19 (innehaverens ansvar
for ulykke i atomanlegg)
Innehaveren skal erstatte atomskade voldt ved
atomulykke som skjer i innehaverens atomanlegg.
Dette gjelder likevel ikke atomskade som utelukkende
skyldes deltakelse av atomsubstans som bare midlertidig
er oppbevart i anlegget under transport, såfremt en annen
innehaver er ansvarlig for skaden etter
skriftlig avtale og slikt ansvar er forenlig
med reglene i § 22, jf. §§ 24
og 25.
Nåværende § 24
blir ny § 20, som skal lyde:
§ 20 (objektivt ansvar
m.m.)
1. Innehaveren er ansvarlig
selv om han er uten skyld i skaden.
2. Innehaver av atomanlegg her i riket
er ikke ansvarlig etter
reglene i dette kapittel, dersom atomulykken direkte skyldes krigshandling eller
liknende handling under væpnet konflikt, invasjon, borgerkrig eller opprør. Om ansvar
for innehaver av atomanlegg i utlandet i tilfelle
som nevnt gjelder anleggstatens lovgivning.
3. Erstatning for ikke-økonomisk skade skal bare
gis for så vidt anleggets innehaver er ansvarlig
for skaden etter reglene i lov 13 juni 1969
nr. 26 om skadeserstatning
kapittel 3.
Nåværende § 25
blir ny § 21, som skal lyde:
§ 21 (tapsposter
som omfattes)
1. Erstatning
for atomskade etter reglene i dette kapittel omfatter
følgende tapsposter:
a) skade på person eller
en persons død,
b) tap av eller skade på fast
eiendom eller løsøre,
c) ytterligere økonomisk tap
som følge av tap, skade eller død som
nevnt i bokstav a eller b, når den som kan kreve
erstatning etter bokstav a eller b kan kreve
dette etter alminnelige erstatningsrettslige regler,
d) kostnader ved rimelige tiltak til
utbedring av forringet miljø, med mindre miljøforringelsen
er ubetydelig, forutsatt at slike tiltak er eller blir
iverksatt av, eller etter vedtak av eller
samtykke av en forurensningsmyndighet etter forurensningsloven eller av
Statens strålevern,
e) tap av inntekt fra en direkte økonomisk
interesse i en bruk av eller
en fordel av miljøet, med mindre miljøforringelsen
er ubetydelig,
f) kostnader ved rimelige forebyggende
tiltak og tap eller skade som følger av slike
tiltak.
2. Reglene i kapitlet her gjelder ikke
skade på atomanlegget selv, andre atomanlegg
på samme anleggsområde, derunder anlegg under bygging, eller skade på ting
som på ulykketiden var på anleggsområdet
og ble brukt eller var der for å bli brukt i forbindelse
med noen av de nevnte anlegg, jf. likevel § 27
nr. 3.
3. Med den begrensning som følger
av § 30 nr. 3, omfatter ansvaret for innehaveren av
atomanlegg her i riket også skade
som under transport voldes det transportmiddel der den skadevoldende
atomsubstans befant seg da ulykken skjedde. Er innehaveren av
anlegg i en annen konvensjonstat ansvarlig
for ulykken, avgjøres spørsmålet om hans
ansvar for skade på transportmiddelet etter anleggstatens
lovgivning.
Nåværende § 21 blir
ny § 22.
Nåværende § 22
blir ny § 23, som skal lyde:
§ 23 (innehaverens ansvar
i andre tilfelle)
Er skadevoldende atomsubstans på ulykketiden ikke
i noe atomanlegg og heller ikke under
transport, skal ansvaret for atomskaden ligge hos den innehaver
av atomanlegg i en konvensjonstat
som på ulykketiden eller senest før
ulykken hadde atomsubstansen i sin besittelse, eller som
utrykkelig har påtatt seg ansvaret i skriftlig avtale. Men
hadde atomsubstansen vært under transport uten at noen
innehaver i en konvensjonstat hadde fått
den i sin besittelse mellom transportens avbrytelse og
ulykken, skal skaden erstattes av den innehaver eller
annen person som ved transportens avbrytelse var ansvarlig etter
reglene i § 22 for
atomulykke under transporten. Var atomsubstansen
på annen måte sist kommet fra en stat som ikke er konvensjonstat,
uten at noen innehaver i en konvensjonstat hadde
fått substansen i sin besittelse før ulykken,
gjelder § 22 nr. 5 tilsvarende.
§ 24 skal lyde:
§ 24 (krav
om økonomisk interesse ved
innehaverens overtakelse av ansvar)
Ansvar etter §§ 22
og 23 går bare over fra en innehaver av et atomanlegg
til en annen innehaverdersom den overtakende
innehaveren har en direkte økonomisk interesse
i den aktuelle atomsubstansen.
Nåværende § 23
blir ny § 25, som skal lyde:
§ 25 (fraktførers
overtakelse av ansvar)
Kongen kan etter søknad
fra en fraktfører eller liknende som utfører
transport som omhandlet i § 22,
bestemme at søkeren skal være
ansvarlig istedenfor innehaveren av et atomanlegg
her i riket for atomulykke som måtte
skje under transporten. Slik bestemmelse
kan ikke treffes uten innehaverens samtykke og ikke
uten at det foreligger garantierklæring
i samsvar med § 37. Treffes slik bestemmelse, skal det
som etter denne lov gjelder for innehaveren, isteden
gjelde for søkeren for så vidt angår
atomulykke under transporten. Det samme gjelder
dersom tilsvarende bestemmelse treffes etter
loven i en annen konvensjonstat med hensyn til skade som innehaveren
av atomanlegg i den staten ellers skulle være
ansvarlig for.
§ 27 nr. 3 skal lyde:
3. Erstatningskrav for atomskade som
innehaveren ikke er ansvarlig for etter § 20 nr. 2 eller § 21 nr. 2 eller 3 eller
tilsvarende bestemmelser i annen lovgivning eller konvensjon
som nevnt foran i nr. 1 eller 2, kan bare gjøres
gjeldende mot enkeltperson som selv forsettlig har voldt skaden.
For skade på transportmiddel i tilfelle som nevnt i § 21 nr. 3 annet punktum skal likevel dessuten innehaveren – uansett
bestemmelse om ansvarsfritakelse i
anleggstatens lovgivning – være ansvarlig
i samsvar med alminnelige erstatningsregler, når ikke
annet er avtalt.
§ 27 nr. 5 skal lyde:
§ 28 nr. 2 skal lyde:
2. Er atomulykken skjedd eller
skaden oppstått i en stat som ikke
er konvensjonstat, kan regress hos den innehaveren som bortsett
fra § 18 ville vært ansvarlig
for skaden, bare kreves av noen som har sitt
hovedforretningssted her eller i en annen konvensjonstat, eller
av folk i dennes tjeneste. Ved transport som omhandlet i § 22 nr. 1 til mottaker i en stat som ikke er konvensjonstat,
skal avsenderens ansvar likevel ikke
i noe tilfelle gjelde atomulykke som inntreffer etter
at atomsubstansen er blitt losset i bestemmelseslandets område
fra det transportmiddel som har ført substansen til dette
land. Ved transport som omhandlet i § 22 nr.
2 fra avsender i en stat som ikke
er konvensjonstat skal mottakerens ansvar ikke gjelde
atomulykke som inntreffer før atomsubstansen
er blitt lastet på det transportmiddel som skal føre
substansen fra avsenderstatens område.
§ 28 nr. 4 oppheves.
§ 30 nr. 1 skal lyde:
1. Innehaverens samlede ansvar for
atomskader som følge av en og samme atomulykke
er i alminnelighet begrenset til 700 millioner euro.
Kongen kan i særlige tilfelle under hensyn til anleggets
størrelse og art, omfanget av transport og forholdene ellers
fastsette et annet begrensningsbeløp, likevel ikke
under 80 millioner euro.
§ 30 nr. 3 skal lyde:
§ 30 nytt nr. 5 skal lyde:
5. Når
erstatning kan kreves for skade som oppstår i en stat som
nevnt i Pariskonvensjonen artikkel 2 bokstav a (ii) eller
(iv), jf. § 18 nr. 1, kan Kongen fastsette et lavere erstatningsbeløp
enn nevnt i paragrafen her, i den utstrekning denne staten ikke
på gjensidig grunnlag stiller tilsvarende ytelser til rådighet.
§ 32 nr. 4 tredje
punktum skal lyde:
Bestemmelsene i §§ 44 og 45 om stedlig myndighetsområde
gjelder tilsvarende for tingretten.
§ 34 skal lyde:
§ 34 (foreldelse)
1. Selv om et erstatnings- eller
regresskrav mot en innehaver eller
dennes garantist ikke er foreldet
tidligere etter alminnelige foreldelsesregler, faller
det iallfall bort dersom det ikke er anerkjent eller
gjort gjeldende ved rettslig skritt
a) innen
30 år etter vedkommende atomulykke dersom
det gjelder skade på person eller en persons
død, eller
b) innen 10 år etter vedkommende
atomulykke for annen atomskade
enn nevnt i bokstav a.
2. Foreldelsesloven § 9 nr.
2 gjelder ikke.
3. Er det etter konvensjon
domsmyndighet for erstatningskravet i flere konvensjonstater (jf. § 44), bevares kravet også såfremt
a) det foretas rettslig skritt til inntale
av kravet i en slik fremmed konvensjonstat innen de der gjeldende
frister og før domsmyndigheten måtte være
lagt utelukkende til et annet land ved beslutning
av Det europeiske atomenergitribunal, eller på annen
konvensjonsbestemt måte, eller
b) det settes fram rettidig begjæring til rette myndighet
i en konvensjonstat om å innlede skritt for å få truffet
avgjørelse om domsmyndighet i samsvar med Pariskonvensjonen.
Blir domsmyndigheten lagt til Norge ved avgjørelse
som nevnt under bokstav a eller b foran, faller virkningen
av den rettidige påtale eller begjæring
bort, dersom ikke kravet deretter blir gjort gjeldende
her i riket innen den frist som måtte bli fastsatt
av nevnte internasjonale domstol eller på annen
konvensjonsbestemt måte, eller – om noen
slik frist ikke blir fastsatt – innen
seks måneder etter avgjørelsen.
4. Paragrafen her gjelder ikke statens regressrett
mot innehavere i medhold av § 39 nr. 2 bokstav b eller § 43.
§ 39 nr. 1 skal lyde:
1. Innen grensen av ansvarsbeløpet etter § 30
nr. 1, jf. nr. 3, 4 og 5, innestår
staten for at det ansvar for atomulykker blir oppfylt som innehavere
av atomanlegg her i riket har etter
dette kapittel eller tilsvarende regler i annen konvensjonstat.
Dette gjelder likevel ikke mulig ansvar for
atomulykke som nevnt i § 20 nr. 2.
§ 40 nr. 1 skal lyde:
1. I den utstrekning erstatningskrav
mot innehaver av atomanlegg til fredelige formål
som ligger i Norge eller
annen stat tilsluttet Tilleggskonvensjonen, ikke kan
fyldestgjøres på grunn av ansvarsbegrensningen etter § 30,
jfr. § 31, men for øvrig kan gjøres – og
i tide er gjort – gjeldende mot innehaveren eller dennes garantist i samsvar
med reglene i kapitlet her, skal kravene dekkes av statsmidler,
innen de grenser § 41 setter, såfremt kravene gjelder atomskade oppstått
a) innenfor
territoriet til Norge eller en annen stat som
er tilsluttet Tilleggskonvensjonen,
b) i eller over havområder
utenfor territorialfarvannet til Norge eller
en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen, men ikke
medregnet andre staters territorialfarvann, og bare
dersom skaden har rammet
(i) en statsborger i Norge eller
en annen stat som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen, eller
(ii) om bord i eller på et
skip som fører flagget til en av disse statene, eller
(iii) om bord i eller på et luftfartøy
registrert i en av disse statene, eller
(iv) i eller på en kunstig øy,
installasjon eller byggverk under en slik stats jurisdiksjon,
c) innenfor eller
over den eksklusive økonomiske sone eller
kontinentalsokkelen til Norge eller en annen stat
som er tilsluttet Tilleggskonvensjonen, i forbindelse med utnytting eller
utforskning av naturressurser som er der.
Ansvaret for den norske stat etter paragrafen
her gjelder bare dersom norske domstoler har domsmyndighet
for krav mot innehaveren eller dennes garantist etter § 44,
og denne domsmyndigheten bygger på Pariskonvensjonen artikkel
13.
§ 40 nr. 2 første
punktum skal lyde:
Med statsborger likestilles i
paragrafen her staten selv, dens administrative inndelinger eller
enheter samt offentlig eller privat selskap, forening,
stiftelse, interessentskap eller enhver annen sammenslutning
som har sitt sete eller for øvrig hører
hjemme i slik stat.
§ 40 nr. 3 første
punktum skal lyde:
Uansett om innehaveren er ansvarlig, kan krav
i tilfelle atomulykke som nevnt i § 20 nr. 2 eller skade som nevnt
i § 21 nr. 2 og 3 ikke
kreves dekket av statsmidler etter paragrafen her.
§ 41 nr. 1 skal lyde:
1. De sammenlagte erstatningssummer
som kan kreves utbetalt for atomskader som følge av en
og samme atomulykke, dels fra den eller de ansvarlige
innehavere etter kapitlets regler, dels av statsmidler etter § 40,
skal ikke overstige 1,5 milliarder
euro, eller det høyere beløp som måtte
følge av tilleggskonvensjonen artikkel 12 bis. I
tillegg kommer renter og sakskostnader.
§ 42 nr. 1 skal lyde:
1. Erstatningsansvar som er bortfalt
på grunn av 10 års eller 30 års fristene i § 34 eller
tilsvarende regler i annen konvensjonstat, skal dekkes av staten
når kravet gjelder personskade oppstått her i
riket ved atomulykke som en innehaver av atomanlegg
her var ansvarlig for, såfremt det
er unnskyldelig at kravet ikke i tide ble gjort
gjeldende mot innehaveren eller dennes
garantist. For å bevares må kravet gjøres
gjeldende ved rettslig skritt mot vedkommende departement før
innehaverens ansvar ville ha vært foreldet etter
alminnelige norske foreldelsesregler, og senest innen 50 år etter atomulykken.
Dersom andre krav etter samme ulykke ikke
har fått full dekning på grunn av begrensningsreglene
i § 32 eller i tilfelle § 41 eller etter
tilsvarende regler i annen konvensjonstat, nedsettes erstatningen
av statsmidler etter paragrafen her i samme forhold.
Nåværende § 43 oppheves.
§ 44 blir ny § 43
og skal lyde:
§ 43 (statens regressrett)
Om ikke annet er særskilt
bestemt i medhold av dette kapittel eller overenskomst
med fremmed stat, kan staten for utlegg etter §§ 40 til 42 bare kreve regress
hos enkeltperson som selv måtte ha voldt skaden forsettlig,
hos den som måtte være ansvarlig
for ioniserende stråling som nevnt i § 29 nr.
2, eller i henhold til avtale hos noen som uttrykkelig
har påtatt seg å dekke skaden. Tilsvarende gjelder
om regress for ytelser som ellers er gitt i medhold av Tilleggskonvensjonens
bestemmelser i anledning atomulykke som innehaver
av atomanlegg her i riket eller i
annen konvensjonstat har ansvaret for etter lovgivningen i noen
slik stat.
Nåværende § 45
blir ny § 44 og skal lyde:
§ 44 (norsk domsmyndighet)
1. Søksmål om en
innehavers eller dennes garantists ansvar
for atomskade etter kapitlet her hører under norsk
domstol:
a) når atomulykken er skjedd
helt eller delvis innenfor
norsk territorium,
b) når atomulykken er skjedd
helt eller delvis i norsk økonomisk sone, uten også å ha
skjedd innenfor territoriet til en konvensjonstat,
c)når vedkommende atomanlegg
ligger her i riket og ulykken er skjedd utenfor noen konvensjonstats territorium, eksklusive økonomiske sone eller
annet område som er notifisert til OECDs generalsekretær etter
Pariskonvensjonens artikkel 13 bokstav b,
d) når vedkommende atomanlegg
ligger her i riketog ulykkesstedet ikke
kan fastslås med sikkerhet, og
e)i tilfeller
som nevnt i § 22 nr. 5, jf. § 23, hvis en atomulykke
skjer helt eller delvis på norsk territorium eller
i internasjonalt farvann utenfor norsk territorium.
2. Søksmål om krav mot en innehaver eller dennes garantist etter § 27
nr. 3 annet punktum, § 31 nr. 2, § 39
nr. 2 eller § 43 kan
dessuten reises i Norge når det er
verneting her etter alminnelige prosessregler.
3. Når Kongen treffer bestemmelse etter § 18
nr. 3, kan Kongen også fastsette særlige
regler om norsk domsmyndighet.
4. Søksmål
om ansvaret kan likevel ikke reises eller
fortsettes ved norsk domstol etter paragrafen
her, dersom
a) Det europeiske
atomenergitribunal beslutter at et annet
lands domsmyndighet gjelder, eller
b) Kongen for å etterkomme bestemmelser om domsmyndighet
i overenskomst med fremmed stat beslutter at
saken ikke skal høre under norsk domsmyndighet.
5. Vedkommende departement kan
av eget tiltak eller etter begjæring
av en interessert forelegge for den nevnte
internasjonale domstol spørsmålet om
i hvilken stat søksmål skal reises. For å etterkomme bestemmelser
om domsmyndighet m.m. i overenskomst med fremmed
stat eller for å få gjort gjeldende krav
mot innehaver her i riket eller dennes garantist
i samsvar med reglene i kapitlet her, kan Kongen beslutte at
søksmål om ansvar for atomulykke
skal høre under norsk domsmyndighet også i
tilfelle hvor dette ikke følger av eller i medhold av reglene i
nr. 1 til 3 foran.
Nåværende § 46
blir § 45 og skal lyde:
§ 45 (lokalt verneting
her i riket)
1. Søksmål som etter § 44 hører under norsk domsmyndighet,
kan bare reises i den rettskrets her i riket der atomulykken
skjedde, når ikke annet er sagt nedenfor i paragrafen
her.
2. Er atomulykken skjedd utenfor riket, kan søksmål bare
reises i den rettskrets der vedkommende atomanlegg
her i riket ligger, eller – når saken
gjelder ansvar for innehaver av atomanlegg i
utlandet – i samsvar med tvisteloven § 4-3 annet
ledd.
3. Kan søksmål om ansvar for samme atomulykke etter reglene
foran reises i mer enn en rettskrets, fastsetter vedkommende departement
hvor vernetinget skal være. Søksmål som
nevnt i § 44 nr. 2 kan likevel
reises i enhver rettskrets der det er verneting for saken etter
alminnelige prosessregler. Etter søknad
kan departementet også fastsette vernetinget
dersom det ikke kan bringes på det rene
i hvilken rettskrets søksmål skal reises etter
reglene foran. Domstollovens kap. 2 får anvendelse.
4. Søksmål mot staten etter §§ 39 til 42 skal reises i samme rettskrets
der det etter reglene foran i paragrafen her er verneting
for søksmål mot innehaveren i anledning samme
atomulykke.
Ny § 46 skal lyde:
§ 46
(representasjon på vegne av skadelidte mv.)
1. En stat kan
fremme krav om erstatning for atomskade på vegne av egne
statsborgere eller personer som er bosatt eller
har opphold på sitt territorium, og som har samtykket i
dette.
2. En person som har fått
overdratt til seg et krav om erstatning for atomskade eller
som har fullmakt fra den skadelidte til å fremme kravet,
kan fremme dette.
I §§ 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7,
8, 9, 10, 11, 13, 14, 15, 16, 17, 22, 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32,
33, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41, 42, 47, 48, 49, 50, 51, 52, 53,
54, 55, 56, 57, 58 og 59 sløyfes avsluttende punktum i
paragrafoverskriften.
II
1. Stortinget samtykker i ratifikasjon
av endringsprotokoll 12. februar 2004 til Pariskonvensjonen
29. juli 1960 og endringsprotokoll 12. februar
2004 til Brusselkonvensjonen (tilleggskonvensjonen) 31. januar 1963
om erstatningsansvar på atomenergiens område.
2. Ved ratifikasjonen av endringsprotokollen til Pariskonvensjonen
skal Norge ta følgende forbehold:
«Norge tar, uten virkning i forhold
til artikkel 2 bokstav a (iii), forbehold om retten til å anvende
lavere erstatningsbeløp enn minstebeløpet fastsatt
i artikkel 7 bokstav a for atomskade lidt i territoriet til, i havområde
etablert i samsvar med folkeretten av, eller
ombord på skip eller fly registrert
i, annen stat enn Norge, i den utstrekning denne staten ikke
på gjensidig grunnlag stiller tilsvarende ytelser til rådighet.»
III
Votering:
Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven
i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt Lagtinget.