Anders Anundsen (FrP) [18:01:20]: Vi nærmer oss det som kanskje er kunnskapsministerens stolteste øyeblikk i disse kveldstimer. Han har allerede skiltet med egen evne til å stanse det han karakteriserer som privatiseringen av norsk skole. På den måten forsøker kunnskapsministeren å stigmatisere alle som mener at private skoler er et godt supplement til den offentlige skolen. Kunnskapsministeren fremstiller det som om det er noen som er for en sterk og god offentlig skole, og andre som vil ofre den offentlige skolen på privatiseringens alter for privatiseringens skyld. Dette er et noe snevert politisk utgangspunkt og bidrar til en alvorlig fordumming av debatten.

Fremskrittspartiet har ett hovedmål med sitt skolepolitiske engasjement: Norge skal ha verdens beste skole. Jeg erkjenner at jeg blir nedtrykt på nasjonens vegne når vi presenteres for internasjonale undersøkelser hvor norske elever i det som skal være verdens beste land å bo i, presterer langt under middels. Det er ingen fornøyelse å lese Elevundersøkelsen for 2006, som viser at den gjennomsnittlige norske skoleeleven plages så mye av støy og bråk at det er vanskelig å arbeide brukbart i timene. Det er ikke trivelig å se avskiltingen av norsk allmennlærerutdanning: synkende søkning til lærerutdanningen, manglende oppfølging av yrkesveiledning for elevene, manglende etterutdanningsplaner for lærerne, eller fravær av skolepolitisk driv fra Regjeringens side.

Hva har nå det med friskoleloven å gjøre? Er det virkelig noen sammenheng mellom friskolelov og kvalitet i opplæringen? Ja, det kan nok være det. Men hovedårsaken til at jeg nevner dette i denne debatten er at kunnskapsministeren har hatt to hovedfokus i de to årene han har innehatt den skolepolitiske tronen. For det første har han fokusert på å redde sin partileder fra en brå politisk død. For det andre har han stoppet utviklingen av gode skoler, bare fordi de eies av private.

Fremskrittspartiet har sterk tro på kvalitetspotensialet i den offentlige skolen. Vi er trygge på at friskoler ville bidratt til å forløse en del av det uutnyttede potensialet som ligger i den offentlige skolen. Det er ingen grunn til å anta at konkurranse mellom skoler skulle virke annerledes enn konkurranse virker mellom andre som tilbyr ulike tjenester. Kvaliteten bedres, og den som etterspør tjenesten, settes i fokus.

Det er riktig at denne saken viser frem politiske skillelinjer. Men skillelinjene går ikke mellom dem som vil privatisere skolen, og dem som vil styrke den offentlige skolen. For alle vil styrke den offentlige skolen. Ingen vil fjerne eller redusere fokuset på den offentlige skolen til fordel for private skoler. Skillelinjene i denne saken går mellom dem som vil prioritere kvalitet i opplæringen, og dem som vil monopolisere kvalitet i opplæringen.

Fremskrittspartiet vil ha likebehandling av alle skoler uavhengig av hvem som eier dem. Vi vil at skolene våre skal sette kvalitet og elev i fokus, og ha som mål å gjøre våre unge borgere til verdens best utdannede folk. Vi skal hevde oss i den internasjonale kunnskapskonkurransen ved å fokusere riktig, ikke på uvesentligheter.

Sverige har lang erfaring med friskoler både på grunnskolenivå og på videregående nivå. I 1992 ble reglene for godkjenning av friskoler i Sverige forenklet, og fra 1997 ble tilskuddsandelen økt fra 85 pst. til 100 pst. av overføringene til offentlige skoler. Det er ikke noe forbud i Sverige mot å ta utbytte fra friskolene, men det er heller ikke lov for skolene å kreve elevbetaling for grunnskolenivå. Et fåtall frittstående videregående skoler har rett til å kreve elevbetaling for å dekke inn kostnader med driften. I dag er det nærmere 500 friskoler i Sverige som innbefatter både grunnskole og videregående skole. På grunnskolenivå går ca. 5 pst. av svenske elever i friskoler, på videregående nivå går ca. 10 pst. av de svenske elevene på friskoler.

Det viser seg at elevene ved de svenske friskolene har bedre faglige resultater enn den gjennomsnittlige svenske eleven. Det viser seg imidlertid også at de offentlige skolene som ligger i nærheten av en friskole, har bedre faglige resultater enn den gjennomsnittlige svenske eleven. Dette kan indikere at Fremskrittspartiet har rett når vi hevder at et visst innslag av friskoler faktisk vil bedre kvaliteten også i den offentlige skolen.

Når kunnskapsministeren roser seg av å ha stanset det som mange vil kalle kvalitetsutvikling i skolen, hevder han at hans fullmakter er fra folket, som har presset på for å få til et linjeskifte i norsk friskolepolitikk. Analysehuset gjennomførte en undersøkelse i januar 2006 som viste at 71 pst. av befolkningen støtter eller er positive til friskoler. Det kan antyde at den fullmakten kunnskapsministeren hevder å ha, ikke er så sterk og tydelig som man kan få inntrykk av.

Kunnskapsministeren har en tendens til å forklare sin motstand mot friskoler rundt noen argumentative hovedlinjer. For det første hevder han at slike skoler skaper eller forsterker sosial ulikhet, for det andre skal friskoler bidra til å tappe den offentlige skolen for ressurser. Nå er det slik at ifølge NIFU STEP Rapport 2/2005 er det ikke funnet tydelige tegn på at noe stort innslag av friskoler bidrar til å øke den sosiale segregeringen i de områdene friskolene er. Det er ifølge SØF-rapport nr. 05/06 heller ingen grunn til å frykte at friskoler skal trekke til seg de flinkeste av de flinke elevene, for en kan altså ikke påvise at elever i friskoler har særlig høyere kompetanse enn elever ved offentlige skoler i samme område. Imidlertid kan det være noen større forskjeller mellom skoler som har stort innslag av friskoler og skoler som ikke har det.

Det er også verdt å merke seg at statsviter Svein Tuastad har undersøkt om privateide skoler bidrar til å øke den sosiale segregeringen. Han sier til Stavanger Aftenblad 13. juni 2006:

«(…) de borgerlige siden 1960-tallet har hatt rett i sitt «værvarsel» om at vi ikke ville få et klasseskille mellom offentlige og private skoler. I dag går direktør- og arbeiderbarn sammen i både offentlige og private skoler.»

Det som nettopp er Arbeiderpartiets visjon i dette, hørte vi representanten Huitfeldt si tidligere i dag, er at det er viktig at alle skal gå på fellesskolen. Men disse friskolene er en del av fellesskolen, selv om de ikke eies av kommuner og fylkeskommuner.

Jeg synes det er litt festlig at den omtalte statsviteren er en ganske kjent SV-mann. Han gir følgende lille spark til sin egen politiske historie:

«Venstresiden har ikke bare bommet, men også skutt på feil blink.»

Tuastad er klar på at friskoleloven, som gjaldt frem til den såkalte frys-loven, ikke ville gitt de utslag som sosialistene har hevdet.

Argumentet om at friskolene vil bidra til å tappe den offentlige skolen for ressurser, fremstår som noe underlig. En skulle anta at kostnaden den enkelte skole har ved at eleven ikke lenger går på skolen, i det minste i en viss utstrekning ville redusere kostnaden i det offentlige skoletilbudet. Når det påstås at den offentlige skolen tappes for ressurser på grunn av innslag av friskoler, fremlegges det aldri dokumentasjon på at det er tilfellet. Sannsynligvis vil noen kommuner og fylker tjene på et visst innslag av friskoler, mens andre vil kunne tape noe. Dette kommer også frem i svenske undersøkelser om hvordan den offentlige skolens økonomi påvirkes av et innslag av friskoler.

Å hevde det som kunnskapsministeren ofte gjør, at resultatet av å ha et visst innslag av friskoler er en systematisk tapping av ressurser fra den offentlige skolen, finnes det ikke belegg for. Dersom kunnskapsministeren mener å ha belegg for den typen påstander, håper jeg at han bruker anledningen i dag til å legge frem den faglige dokumentasjonen for påstanden sin.

For Fremskrittspartiet står det helt klart at det forslaget Regjeringen la frem, ikke var ment å styrke kunnskapen i den norske skolen som helhet, ei heller å bidra til en styrking av den kommunalt eide skolen.

Forslaget fra Regjeringen har et politisk og ideologisk utgangspunkt, og mot ideologi står ofte saklige og faglige argumenter svakt. Da hender det at en lar seg blinde av det ideologisk perfekte, og mister evnen til å finne gode, praktiske løsninger på viktige utfordringer.

Selv etter forliket med Kristelig Folkeparti, som er et kapittel for seg, fremstår ideologien som det fremste argumentet for lovendringen. Da undrer det meg litt at Kristelig Folkeparti, som har vært en eksponent for friskoleloven, som ble vedtatt av Bondevik II-regjeringen, er tilfreds med å oppnå noen midlertidige løsninger som kan karakteriseres som nedskriblet på et ark.

Jeg synes Kristelig Folkepartis gjennomslag var begrenset, så begrenset at det faktisk kan tenkes at regjeringspartiene selv ville ha foretatt endringene etter den informasjonen som ble gitt under den åpne høringen om friskoleloven. Der ble det nemlig gitt klart uttrykk for at lovforslaget ville ramme også dem det ikke var ment å ramme, og jeg forutsetter at det ville ha ført til en viss tankevirksomhet i regjeringspartiene, selv uten Kristelig Folkepartis medvirkning.

Jeg er opptatt av praktiske resultater. Siden jeg ikke oppfatter Kristelig Folkepartis snuoperasjon i denne saken som noe varig linjeskifte i sosialistisk retning, vil jeg la innholdet i forliket og Kristelig Folkepartis manglende gjennomslag ligge, og bare henvise til innstillingen, som på en ganske god måte viser det som har skjedd.

Fremskrittspartiet fremmer forslaget om at det skal legges frem en helt ny friskolelov som åpner for en fullstendig likebehandling av alle skoler som tilbyr opplæring. Vi er, som tidligere nevnt, opptatt av kvalitet, ikke av hvem som eier skolen. Forslaget vi fremmer, vil bli oversendt Stortinget for behandling der.

Samtidig erkjenner Fremskrittspartiet at det er viktig å forsøke å vise frem hva som kan bli resultatet ved behandlingen av en ny friskolelov, dersom velgerne i 2009 skulle kaste den sittende regjeringen ut av regjeringskvartalet, hvilket vi naturligvis har et hederlig håp om.

Fremskrittspartiet var med på forhandlingene om friskoleloven i 2003, og vi mener fortsatt at det er en lov som er god i forhold til alternativet. Vi ser også at det kan være nødvendig med visse justeringer i loven for å ivareta dens opprinnelige intensjoner. Med det signaliserer vi verken at vi har forlatt vårt primære standpunkt om likebehandling av alle skoler uavhengig av eierskap, eller at lovforslaget fra Høyre og Venstre vil være resultatet av eventuelle fremtidige forhandlinger om en ny lov, dersom velgerne skulle oppfylle våre drømmer i 2009. Det vi signaliserer, er at forslaget fra Høyre og Venstre er så nært opp til det kompromiss som vi i dag ser for oss på ikke-sosialistisk side, når Kristelig Folkeparti unntas.

Jeg tar med det opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Anders Anundsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Freddy de Ruiter (A) [18:13:12]: Dette var jo ganske kjent fremskrittspartistil: å tegne et dystert bilde og så skyte fra hofta.

Jeg kunne gjerne tenkt meg å høre litt mer om Fremskrittspartiets primære standpunkter når det gjelder private skoler. Det kan kanskje være interessant både for velgerne og for folk flest. Jeg vil gjerne ha litt utdyping av to temaer. Vi har vært litt inne på dem ved tidligere debatter, men det gjør ikke noe å få en ytterligere utdyping.

Det gjelder utbytte. Mener Fremskrittspartiet at det skal være fritt fram for utbytte? Slik har i hvert fall vi forstått det.

Hvordan er det med elevbetaling? Er det riktig å forstå det slik som det er blitt sagt tidligere, at staten skal finansiere 100 pst., og så skal det være opp til skolene å kunne ta elevbetaling på toppen av det? Er det Fremskrittspartiets primære standpunkter når det gjelder private skoler?

Anders Anundsen (FrP) [18:14:10]: Jeg reagerer litt på måten de Ruiter innleder spørsmålet sitt på. Fremskrittspartiets politikk er rimelig kjent, men å hevde at en skyter fra hofta, synes jeg er litt i overkant, særlig når vi nå har forsøkt å få frem en del faglig dokumentasjon på Fremskrittspartiets primære ståsted, og har utfordret statsråden på å gjøre det samme. Kanskje burde Freddy de Ruiter konsentrere seg litt om å finne faglige argumenter for sin egen politikk også.

Når det gjelder utbytte, har ikke vi noen planer om å forby utbytte hvis Fremskrittspartiets primære politikk blir vedtatt.

Elevbetaling tror vi reguleres veldig godt av markedet selv, hvor eierne av skolene er opptatt av at kvaliteten på den enkelte skole skal være best mulig. Det er åpenbart at det koster penger. Vi er overbevist om at de som driver disse skolene, vil være opptatt av kvalitet. For å få elever må de også ha lave egenbetalingssatser, hvis de i det hele tatt ønsker det. Erfaring viser at egenbetalingen i de private skolene nå er lavere enn det Regjeringen la opp til i forrige runde.

Åsa Elvik (SV) [18:15:27]: Det var godt og frigjerande å høyre dei politiske forskjellane så tydeleg som det vi fekk her. Mens SV, og Regjeringa, vil satse ressursane på ein god offentleg fellesskole, der barna lykkast og der læring og mestring er i fokus, vil Framstegspartiet ha full foreldrebetaling i SFO – og no høyrde vi at dei vil tillate utbytte i private skolar – dei vil ha karakterbasert opptak, dei vil ha stykkprisfinansiering, dei vil ha fri etableringsrett for privatskolane, og dei vil ha null sentral regulering, f.eks. i forhold til lærarlønningane. Då snakkar vi ikkje om privatskolar som eit supplement, då snakkar vi ikkje lenger om eit visst innslag av privatskolar, som representanten kom i skade for å seie i innlegget sitt.

Spørsmålet mitt er: Ser ikkje representanten at kombinasjonen av karakterbasert opptak, fri etablering av privatskolar og stykkprisfinansiering nettopp er oppskrifta på auka forskjellar? Dei som har råd, har råd til å kjøpe seg kvalitet, mens dei som ikkje har råd, må ta til takke med dårlegare kvalitet.

Anders Anundsen (FrP) [18:16:31]: Dette er typisk SV-retorikk. Det som er realiteten, er at det i dag er fri adgang til å starte private videregående skoler. Helt uavhengig av denne loven er det fri adgang til det etter opplæringsloven, og de som starter skolene, kan altså kreve 100 pst. elevbetaling. Etter Fremskrittspartiets modell skal vi likebehandle alle tilbydere av opplæringstjenester, uavhengig av hvem som eier dem. Det er jo SV-politikken som fører til forskjeller innenfor skoleområdet.

I dag opplever vi at flere og flere får råd til å kjøpe seg bedre og bedre tjenester. Med SVs oppskrift er jeg helt sikker på at vi i løpet av få år vil få en ren privatskole med bare foreldrebasert betaling, fordi Sosialistisk Venstreparti begrenser valgfriheten til foreldre og elever.

Hvis en gjør som Fremskrittspartiet sier, og satser på kvalitet fremfor at det offentlige skal ha monopol på å drive opplæringstjenester, ville vi fått en mye, mye bedre skole enn det Sosialistisk Venstreparti og denne regjeringen er i stand til å levere. Dessverre er det slik at fasiten på dette får vi ikke før historien viser den. Jeg håper at jeg da får anledning til å si fra denne talerstol til representanten Åsa Elvik: Hva var det jeg sa?

Dagrun Eriksen (KrF) [18:17:45]: Det kunne vært fristende å forfølge dette med kommersielle skoler og utbytte, men jeg skal heller lese for Fremskrittspartiet fra innstillingen, for der står det:

«For Fremskrittspartiet er det viktigere at eleven får et best mulig tilbud, enn at politiske prinsipper rides.»

Det ble også sagt noe i innlegget om at man ikke måtte la seg blinde av ideologi og prinsipper.

Kritikken som har kommet mot Kristelig Folkeparti etter dette kompromisset, tyder vel på at dette er ganske tomme ord. Hvorfor gjelder ikke dette utsagnet for voksne uten rett til videregående opplæring, som nå vil få en ny sjanse, alle de 6A-skolene som er reddet, skolene for funksjonshemmede, som får en mulighet til å drive videre, pluss at skolene som nå kommer inn under godkjenningsgrunnlaget, får levelige vilkår og forutsigbarhet?

Det er viktig å si at Regjeringen kunne ha vedtatt hele det lovforslaget som ligger på bordet, alene – uten Kristelig Folkeparti. Er det ikke slik at det er Fremskrittspartiet som rir politiske prinsipper?

Anders Anundsen (FrP) [18:18:47]: Å fremme primærpolitikk ved å snakke om likebehandling av offentlige og private skoler, er neppe å ri prinsipper. Det handler om å finne praktiske løsninger. Vi har altså funnet praktiske løsninger. Vi har sittet i forhandlinger med Venstre og Høyre for å finne frem til gode løsninger i denne saken. Det er like viktig for oss, som det er for Kristelig Folkeparti, å finne gode og praktiske løsninger.

Jeg forstår at Kristelig Folkeparti har et sterkt behov for å forsvare sitt engasjement i denne saken i relasjon til Regjeringen. Men det er altså slik, som jeg også sa i mitt innlegg, at det var en viss mulighet for at selv regjeringspartiene ville igangsette en viss tankevirksomhet etter alle de opplysningene vi fikk i den åpne høringen. Poenget med åpne høringer, er at vi skal få frem opplysninger som igangsetter tankevirksomhet i Stortinget, noe som igjen fører til bedre resultater enn det som var utgangspunktet til Regjeringen. Jeg tror det ville ha skjedd uansett.

Når det gjelder utbytte og private skoler, har altså Sverige ingen begrensninger. Men det er ingen utbyttefest i Sverige. 5 pst. av grunnskoleelevene og 10 pst. av elevene i videregående skole går i private friskoler. Det er helt uproblematisk, selv uten et utbytteforbud.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [18:20:27] (komiteens leder): Det er avgjørende viktig med en god og sterk offentlig skole. Det var Bondevik II-regjeringa som utviklet, fremmet og startet innføringa av Kunnskapsløftet, som skal føre til mer og bedre læring for alle elever. Samtidig er det viktig å verne om foreldres og elevers rett til å velge et annet skoletilbud enn det offentlige, hvis de ønsker det. Friskoler bidrar til mangfold i skoletilbudet, samtidig som offentlige skoler og friskoler kan lære av hverandre og dermed gjøre skolen bedre for alle elever.

I et åpent og liberalt demokrati bør det være en selvfølge at vi har valgfrihet. Om det bare er ti elever som gjør bruk av muligheten til å velge annerledes, er ikke det et argument mot valgfrihet.

En av statens fremste oppgaver er å ivareta mindretallets interesser, enten den interessen er tuftet på religiøst grunnlag eller på et annet grunnlag. Vi har rett til å være, tenke og mene annerledes. Statens oppgave er å beskytte den annerledesheten, bl.a. mot overgrep fra majoriteten. Med andre ord er det de som i et åpent og liberalt samfunn vil innskrenke valgfriheten, som har bevisbyrden. Etter min mening må det være vanskelig for venstresida å forsvare at vi kan kjøre de bilene vi vil, vi kan se de filmene vi vil, på kino, og vi kan velge hvilken sofa vi vil kjøpe, mens det skal legges sterke begrensninger på muligheten til å velge noe av det som betyr aller, aller mest for mennesker – utdanning og framtid.

For Høyre er kunnskap viktigere enn eierskap. Om en god skole drives av det offentlige eller om den drives av en stiftelse, er ikke det viktigste, så lenge skolen gir en god utdanning og et godt tilbud til elevene.

En slik mulighet til å velge er avgjørende for å sikre foreldreretten til å velge utdanning for sine barn. Kjernen i denne retten er å kunne velge også noe annet enn det som det politiske flertallet til enhver tid velger. Testen på om vi lever i et åpent, liberalt og mangfoldig samfunn er nettopp om flertallet respekterer mindretallets rett til å velge også andre tilbud enn det flertallet syns er greit. Fins det respekt for at et mindretall kan få velge annerledes for sine barn enn det makthaverne selv ville ha valgt? Grunnleggende sett handler dette om å respektere og akseptere ulikheter. Respekt for denne retten innebærer at det skal gis godkjenning og økonomisk støtte også til skoletilbud som flertallet ikke ville ha valgt for sine barn.

Friskoleloven av 2003 representerte et viktig skritt i retning av større respekt for foreldreretten og vern om mindretallets rett. Loven inneholdt en rett til godkjenning dersom skolen oppfylte bestemte kvalitetskriterier, og den begrenset ikke adgangen til godkjenning av skoler med et bestemt formål. På den måten ble skoler med et religiøst eller pedagogisk alternativt grunnlag gitt en rett til godkjenning, samtidig som også andre skoler som drev opplæring etter offentlige læreplaner, ble gitt den samme retten.

Høyre er sterkt uenig i at den nye loven nå blir en skjønnslov, der det er opp til departementet å avgjøre om skoler som ellers fyller lovens vilkår, kan få godkjenning. At grunnlaget for godkjenning igjen blir formålsbestemt, er et tilbakeskritt for elevene.

Men loven av 2003 representerte også en innstramming. Det ble oppstilt et klart forbud i loven mot å ta utbytte og mot å sile elever. Slike forbud eksisterte ikke i den gamle privatskoleloven.

Elever og foreldre har sammensatte begrunnelser for å velge en friskole. Noen elever finner seg ikke til rette i den offentlige skolen, andre er nysgjerrige på alternative pedagogiske metoder. Noen ønsker at religiøse aspekter skal prege utdanninga, andre har bare lyst til å drive med fordypning i det de interesserer seg for. Noen elever har kanskje lyst til å ta byggfag eller rørleggerutdanning med en alternativ innretning. I noen tilfeller kan det som er best for barnet, ikke oppfylles innenfor rammene som det offentlige setter.

Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er derfor veldig kritiske til at muligheten til å velge annerledes nå skal begrenses til å gjelde bare de som har religiøse eller pedagogiske anfektelser i forhold til den offentlige skolen.

Dessuten innfører Regjeringa nå en skjønnslov som ikke skal føre til at man må gi godkjenning. Et av kriteriene departementet skal kunne ta i betraktning, er nevnt i fellesmerknadene til regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti. Er det behov for skolen? Det er da jeg stiller spørsmålet: Hvilket behov er det som er avgjørende – elevenes og foreldrenes behov, eller Regjeringas behov? Jeg tviler veldig sterkt på at en regjering som har som et av sine fremste politiske mål å begrense adgangen til å velge andre skoler enn de offentlige, faktisk kommer til å si at det er greit, og at det er behov for flere skoler.

Regjeringa vil tillate noen typer skoler, ikke andre. Innsnevringa undergraver foreldreretten, og den gjør mangfoldet mindre på utdanningsområdet. For meg er noe av det mest påfallende med denne Regjeringa at den har en ideologi – den er imot å løse problemer og finne gode løsninger for mennesker. Mitt synspunkt er at det ikke kan være skolen eller systemet som er det viktigste, men menneskene – og i dette tilfellet elevene.

Det er dessuten et stort paradoks at valgfriheten er ubegrenset for elever fra familier med sterk økonomisk bakgrunn. Det fins flere tradisjonsrike privatskoler i Norge som ikke får statsstøtte til driften, og som dermed tar høye skolepenger. De har eksistert side om side med den offentlige skolen i mange tiår, noen i over hundre år. Det er de såkalte kommersielle skolene. Disse skolene er det som altså nå får lov til å etableres – fritt fram, uten begrensninger. Det er et stort paradoks at en lov som tar mål av seg til å stoppe de såkalte kommersielle skolene, egentlig bare åpner porten på vidt gap for nettopp de kommersielle skolene.

Muligheten til å velge mellom offentlige skoler er også forbeholdt dem med sterk økonomisk bakgrunn. Nettopp fordi vi lever i et land der vi ikke har fritt skolevalg mellom offentlige skoler, med noen få unntak, er det slik at det er de med sterk økonomisk bakgrunn som kan flytte og ta med seg barna til en annen skolekrets, til en annen by, til et annet fylke eller til et annet sted i landet. Jeg syns ikke det er rimelig at denne rettigheten er forbeholdt dem med god økonomi.

Vi registrerer at retorikken Regjeringa har brukt mot de skolene som er startet – eller som har søkt om å få starte – etter friskoleloven av 2003, har vært meget aggressiv. Regjeringa har lagt til grunn at mange av søkerne i utgangspunktet ikke har hatt ærlige hensikter, og har kommet med svært sterke utfall mot enkelte av dem. Den retorikken har vi tatt avstand fra. Norge trenger flere, ikke færre, skoleentusiaster – idealister og folk som kan tenke nytt om skole. Vi må vise tillit til dem som har lyst til å skape en god skole. De som ønsker å starte et alternativt opplegg, enten det er fundert på religion, på alternativ pedagogikk eller på offentlige læreplaner, fortjener å bli behandlet med respekt.

To forskningsrapporter, fra henholdsvis NIFU STEP og Senter for økonomisk forskning, ble nylig lagt fram. Begge rapportene omhandler norsk forskning om norske skoler i Norge. Det er forskning som åpenbart ikke passer inn i regjeringspartienes virkelighetsoppfatning. Derfor blir de ignorert. Forskningsrapportene viser at friskoler ikke har noen segregerende effekt, og det viser seg at skolene er gode til å tilpasse undervisningen til elevene. Det er bra. I tillegg kan friskolene mange steder vise til bedre læringsutbytte enn den offentlige skolen, til tross for at bakgrunnen til elevene ved friskolene er akkurat like forskjellig som i den offentlige skolen. Dette burde være et interessant område for Regjeringa å forske nærmere på, for det er ingenting så langt i norsk forskning som tyder på at friskoler i Norge fører til segregering. Tvert imot er det innenfor den offentlige skolen at forskjellene i Norge er størst. Den forskningen har flertallet til nå ikke villet ta til seg. Derfor er de mer opptatt av å snakke om friskoler i alle andre land som ikke har relevans for norske forhold.

Jeg mener at Regjeringa burde forske mer på hvorfor det er slik at det i Norge, med stor likhet mellom skolene, er en enorm forskjell mellom elevene innenfor én skole og innenfor én klasse. Til gjengjeld er det mange land hvor det er mye større forskjeller mellom skolene enn det er i Norge, hvor det også er langt flere friskoler enn Norge, men hvor det er mye mindre forskjeller mellom elevene. Den store utfordringa i norsk skole er ikke et visst innslag av friskoler, men de enorme ulikhetene mellom elevene innenfor den offentlige skolen.

Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har kommet til enighet rundt visse sider av loven, men lovens hovedlinjer videreføres. Og det er ikke tvil om at Høyre selvfølgelig er skuffet over det de nå gjør i det tidligere regjeringspartiet Kristelig Folkeparti, som vi stod skulder ved skulder med nettopp mot de nåværende regjeringspartiene og kjempet igjennom foreldreretten.

La meg gå inn på noen av de sidene ved proposisjonen og avtalene mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti som jeg mener er mest uheldige: I tillegg til at det nå blir en skjønnslov og en formålsbestemt lov, er det slik at den nye loven setter full stopp for de tilbyderne som har lyst til å tilby f.eks. en rørleggerskole eller en byggfagskole. Situasjonen for de såkalte 6A-skolene, skoler for funksjonshemmede elever, og spørsmål om inntak av voksne elever uten rett til opplæring som trenger en sjanse til, er fremdeles like uavklart. Spørsmålet er egentlig bare skjøvet framover i tid, men har ikke fått noen endelig avklaring. Alt er avklart – inntil videre. De endelige beslutningene, muligheten til eksistens for disse skolene og et tilbud for disse elevene er ikke endelig fastslått. Etter min oppfatning er det merkelig at de eneste skolene som får spesialisere sitt tilbud etter elevenes interesser og talenter, er toppidrettsgymnasene. De gir et meget godt tilbud som er veldig viktig for Norge. Men hvorfor kan ikke tilsvarende tilbud gis innen språk, teknologi, realfag, dans? I likhet med alle andre friskoler ville selvfølgelig slike skoler ha forbud mot å sile elever. Men man kunne rett og slett få lov til å gå på en skole som ivaretok ens egne interesser og evner.

For alvorlig kronisk syke barn som på grunn av sykdommen sin bor kortere eller lengre perioder i utlandet, skal det ikke lenger godkjennes norske skoler på videregående nivå. Det gjør situasjonen for disse elevene, som i utgangspunktet har store belastninger forbundet med sykdommen sin, enda vanskeligere. De skal nå gå på utenlandske skoler, og det vanskeliggjør overgangen til norsk skole når de kommer tilbake igjen. Vi får en innskjerping i adgangen til å søke om å ta økte skolepenger der skolene har behov for det. Det har de ofte, nettopp fordi Regjeringen har fjernet kapitaltilskuddet som bidrog til å gjøre situasjonen litt lettere for skolene. Vi har heller ikke fått noen avklaring på spørsmålet om adgangen til fortsatt å gi søskenmoderasjon og friplasser.

For Høyre er det en stor gåte hvorfor det skal bli forbudt å starte grendeskoler som driver etter offentlig læreplan. Grendeskolene representerer et svært viktig tilbud i mange lokalsamfunn og er ofte bolverket mot full utflytting. Nå tvinges grendeskolene til å gå veien om religiøst eller pedagogisk alternativ for å få lov til å starte, sjøl om foreldrene egentlig bare ønsker å starte og drive etter offentlig læreplan.

Høyre og Venstre fremmer et helhetlig lovendringsforslag, der vi går tilbake til friskoleloven av 2003 slik den var før frysloven, som kom i 2006. I tillegg velger vi å tydeliggjøre ytterligere noen bestemmelser som allerede lå i loven, slik at f.eks. forbudet mot utbytte presiseres enda tydeligere enn før – ikke fordi noen av skolene har tatt utbytte eller fordi noen har påvist at noen har forsøkt å omgå utbytteforbudet, men rett og slett fordi vi ønsket å tydeliggjøre vår eksisterende politikk i en samfunnsdebatt som har vist seg ikke alltid å være like renhårig. La det være sagt – verken Høyre eller Venstre deler statsrådens og regjeringspartienes sterke, synsende og tidvis uetterrettelige karakteristikker av skolene som har drevet under friskoleloven. Jeg viser for øvrig til representanten Dørums innlegg senere i debatten om det helhetlige lovforslaget.

Det finnes ikke bare ett fellesskap. Høyre er av den oppfatning at fellesskap er noe mer enn i bestemt form entall. Fellesskap gjør seg best i ubestemt form flertall. I et liberalt demokrati må det være mulig å velge et annet fellesskap enn det offentlige fellesskapet. For noen elever som er på vei ut av et fellesskap og inn i et utenforskap, er det avgjørende at de isteden får velge seg et nytt fellesskap. Det kan friskolene i mange tilfeller tilby, og jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor elever skal nektes å velge det. Jeg nekter å godta at det lille mindretallet som av ulike årsaker ønsker å velge annerledes, ikke skal få respekt for og vern om sitt valg.

For Høyre er mangfoldet og foreldreretten grunnleggende verdier som vi former vår praktiske politikk etter. En sterk og god offentlig skole trues ikke av at minoriteten av elever velger en annen skole. En sterk og god offentlig skole trues av en politikk som er mer opptatt av å stoppe og forby alternativer enn av å utvikle og forbedre den offentlige skolen. Til tross for Regjeringas stopp av friskoler, er det vanskelig å se at den rød-grønne regjeringa har foretatt en merkbar styrking etter at den kom til makten. Så langt er det blitt mindre kunnskap i skolen, mindre åpenhet om skolen, og ikke minst – det er lite som tyder på at det er blitt mer ressurser til skolen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [18:35:12]: 15 000 plasser på videregående skolenivå ble godkjent av den forrige regjeringen. Nå sier Høyre og Venstre i sitt nye fellesforslag at etablering av friskoler som innebærer vesentlig svekking av det offentlige skoletilbudet, ikke skal godkjennes. Ble det for mange skoleplasser som ble godkjent på grunnlag av den forrige loven? Hva ville vært antallet skoleplasser som hadde blitt godkjent med denne nye lovformuleringen?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [18:35:42]: Hvor mange skoleplasser som ville blitt vedtatt etter denne loven, er helt umulig for meg å si, for det kommer an på hvor mange som søker om å få lov til å starte skole. Representanten Huitfeldt vet like godt som jeg at det i den loven som ble laget i 2003, eksisterte regler som kunne avskjære godkjenning av for mange skoler dersom det hadde vesentlige negative konsekvenser for lokalsamfunnet. Slik har det alltid vært, og slik ønsker Høyre og Venstre å tydeliggjøre at det også skal være i framtida.

Det jeg synes er mer interessant enn å diskutere antallet skoleplasser, er å diskutere en av de utfordringene som Arbeiderpartiet og de andre regjeringspartiene fortsatt ikke har klart å svare på – nemlig hvorfor det er slik at man er utrolig opptatt av å hindre at et lite mindretall velger annerledes, samtidig som det er store systematiske forskjeller som man ikke greier å utjevne innenfor den offentlige skolen. Det er, etter min mening, et langt større spørsmål enn om fem hundre, tusen eller fem tusen hadde søkt om å starte friskole.

Lena Jensen (SV) [18:36:52]: Jeg har forståelse for at representanten Søreide og partiet Høyre blir provosert av at den nye regjeringen har stoppet det store ideologiske prosjektet som Høyre hadde om å privatisere Skole-Norge. Det Høyre egentlig prøvde på, var et politisk prosjekt med ungene våre som var totalt uansvarlig. Vi vet av erfaringer fra andre land at et økt antall privatskoler fører til segregering.

Jeg vil utfordre representanten Søreide på hvorfor det er viktig for Høyre å være imot den offentlige skolen. Hvorfor er det så viktig for representanten Søreide å flytte ungene våre ut av den offentlige skolen og inn i den private skolen, slik det ville blitt med det lovforslaget Høyre la til grunn tidligere?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [18:37:47]: Det blir ikke, og det har ikke blitt, drevet ideologiske prosjekter når det gjelder ungene våre. Jeg har brukt 15 minutter på å forklare den ideologiske bakgrunnen for hvorfor jeg mener det er viktig at det skal finnes en mulighet til å velge. Men jeg reagerer på at regjeringspartiene ikke har et minstemål av etterrettelighet i måten de argumenterer på.

For det første har jeg nå forklart, og det burde også regjeringspartiene snart ta inn over seg, at norsk forskning og norske friskoler i Norge ikke påviser noen segregeringseffekt. Det er helt uinteressant å snakke om hva det eventuelt måtte føre til i England, som har et helt annet friskolesystem.

For det andre er det ikke slik at Høyre er imot den offentlige skolen. Det er med respekt å melde noe av det største tøvet jeg har hørt. Det vet representanten Lena Jensen også meget godt. Høyres fremste oppgave var, da vi satt i regjering, å utvikle, styrke og forbedre den offentlige skolen. Det fremste prosjektet til denne regjeringa er å stoppe, hindre og forby alt, og samtidig sørge for at det ikke blir noen utvikling av den offentlige skolen. Vi har fått mindre kunnskap i skolen, mindre kunnskap om skolen og mindre offentlighet om resultatene i skolen. Det kan ikke jeg se er noe stort framskritt for den offentlige skolen.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at bruk av ordet «tøvet» kanskje ikke er det beste parlamentariske uttrykket man kan bruke i denne debatten.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:39:11]: I representanten Eriksen Søreides innlegg bruker hun ofte ord som å velge annerledes, og å velge alternativt, men innimellom hører vi at det er en rett til å velge noe som er likt med det offentlige, og ikke det å kunne velge noe som er annerledes eller alternativt, når man snakker om foreldreretten.

Representanter for Friskole-Norge har vært veldig positive til det forliket som nå foreligger. Vi har bl.a. fått gode tilbakemeldinger fra alternative pedagogiske skoler, fra religiøse skoler og fra skoler som driver med voksne uten rett til videregående opplæring. Representanter fra Høyre, derimot, har karakterisert dette som skuffende, som svik, og som hyklersk. Likevel følger Høyre en del av de forbedringene og tydeliggjøringene i det alternativet som de legger fram sammen med Venstre i dag. Forskjellen er at Høyre får gjort dette på papiret, mens Kristelig Folkeparti har vært med og skapt noen resultater. I sitt alternativ har man også sett behov for innstramming i den rene rettighetstanken i friskoleloven. Hvordan kan dette egentlig henge sammen?

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [18:40:20]: Først vil jeg si at jeg ikke vet hvilke Høyre-representanter som har brukt ordene «svik» og «hyklersk». Det er iallfall ikke noen av Høyre-representantene som er i salen – og det er bare jeg. Jeg vil bare få presisere det.

At vi er skuffet, har jeg redegjort for, og det tror jeg også representanten Dagrun Eriksen forstår. Når en regjering legger fram et lovforslag sammen og det ene regjeringspartiet etterpå finner på å bryte ut av det, er det klart at det er skuffende politisk.

Vi er opptatt av foreldreretten, og for oss handler foreldreretten om mer enn å kunne velge religiøse eller pedagogiske alternativer. Det å velge alternativt handler ikke alltid om å velge noe som er helt annerledes, men det handler om å kunne velge andre rammer for opplæringen enn det den offentlige skolen kan tilby.

Det vi har gjort i lovforslaget som Høyre og Venstre fremmer, er å tydeliggjøre de bestemmelsene og den politikken som allerede lå i den friskoleloven som Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre la fram i 2003. Det gjør vi av de grunnene jeg nevnte i innlegget mitt i stad, nettopp fordi den offentlige samfunnsdebatten om friskoleloven og friskolene ikke alltid har vært like renhårig. Det har vært mange som har ønsket å tillegge friskoler hensikter de ikke har, og det har vært mange som har prøvd å forklare at friskolene gjør noe de rett og slett ikke gjør. Derfor fant vi det nødvendig å tydeliggjøre ytterligere det som lå i loven fra før, men det ligger ingen ny politikk i at vi nå plutselig har blitt for noe vi tidligere var imot.

Presidenten: Presidenten vil spørre representanten om hun vil ta opp forslag nr. 2 i innstillingen.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [18:41:40]: Det gjør representanten Dørum.

Presidenten: Representanten Dørum har fått det privilegium. Det er greit.

Replikkordskiftet er omme.

Lena Jensen (SV) [18:42:13]: Den offentlige fellesskolen er selve kjernen i den norske velferdsmodellen. Det er en viktig arena der alle barn kan møte hverandre. Barn møter andre som er lik en selv, og ikke minst de som har ulik oppvekst og kulturell bakgrunn.

Vi politikere kan ikke vedta et samfunn som bygger på trygghet og toleranse, vi kan ikke vedta forståelse og inkludering. Vi er nødt til å tilrettelegge for et samfunn som gjennom samhandling og erfaring vil gi muligheter til å skape dette. Selv om vi kommer fra ulike hjem, fra ulike kulturer, og har ganske forskjellig erfaringsbakgrunn eller ulik hudfarge, er vi alle sammen ganske like.

Alle ønsker det samme. Vi ønsker læring, toleranse, forståelse, trygghet og inkludering. I et samfunn som blir mer og mer fragmentert, og som det er vanskelig for mange å få en sammenheng i og føle en tilhørighet i, er det enda viktigere enn tidligere å hegne om den fellesskolen som ungene våre går sammen på. Den forståelsen og lærdommen som datteren min får ved å gå sammen med venninner fra Marokko og Kina, kan aldri tilegnes gjennom boklig lærdom.

Det er viktig at vi ikke utvikler et samfunn der de som er like, går sammen. Det vil bidra til et samfunn som vil skape større forskjeller. Dette mener SV, men vi er ikke alene. Forskere og forskning på dette området – og erfaring – viser akkurat det samme. Den offentlige fellesskolen er i vårt samfunn det eneste stedet der alle ungene våre møtes og går sammen.

Jeg er glad for at vi nå i dag vedtar en ny privatskolelov, som en gang for alle forhåpentligvis begraver Kristin Clemets privatskolelov. Loven som vedtas i dag, avløser den såkalte frysloven, som Regjeringen satte i gang umiddelbart etter at den kom i posisjon. Hadde vi ikke gjort dette, ville det blitt etablert rundt 22 000 nye skoleplasser, de fleste innenfor videregående opplæring, i kommersielle skoler. Samtidig ville dette ha skjedd i de største sentrumsområdene våre. Dette ville endret skolestrukturen vår dramatisk. Veldig mange skoler ville ha blitt tvunget til å legge ned, og mange linjer ville ha blitt tvunget til å legge ned. Disse linjene ville stort sett vært innenfor yrkesfaglig opplæring, fordi det er disse som koster mest, og fordi det var fylkene våre som skulle betalt for disse privatskolene, som den tidligere regjeringen skulle gjennomføre.

Det er vel egentlig ikke nødvendig å si det, men for ordens skyld: Disse skolene, som en kan omtale som kommersielle skoler, får ikke mulighet til å starte opp med den loven som i dag vedtas i Odelstinget. Fra i dag av heter den lov om private skoler med rett til statstilskot, privatskoleloven. Vi har valgt å gå tilbake til den gamle betegnelsen, fordi friskoler ikke er en god betegnelse på denne type skoler. Ny privatskolelov innebærer en innstramming i utbredelsen av nye privatskoler med rett til statstilskudd som ikke driver sin virksomhet på religiøst grunnlag eller etter en anerkjent pedagogisk retning. Samtidig har vi tatt hensyn til eksisterende skoler og elever ved disse skolene. Det innføres nå krav til grunnlag for å kunne søke om oppstart av en privatskole. Det vil være en mye smalere vei for å kunne bli godkjent. Dette er en lov som begrenser skoler med paralleller i det offentlige.

Den nye privatskoleloven er ikke lenger en rettighetslov. Selv om man oppfyller kriteriene, er det ikke en selvfølge at man får starte opp, men skoler kan godkjennes etter en samlet vurdering. Vurderingen skal legge vekt på bl.a. den offentlige skolestrukturen, og vertskommunene og fylkeskommunene skal kunne komme med sin mening.

SV vil understreke at det vil bli en helhetlig vurdering av skolene, selv om de oppfyller inngangskriteriene. I denne loven står Barnekonvensjonen veldig sterkt – dette fordi vi har en lov som setter ungene våre i sentrum, en lov som fokuserer på kvalitet, en lov som skal sikre at ungene våre går på en god skole – en skole som gjør dem godt.

De skoler som er i drift i dag etter friskoleloven, får fortsette selv om de ikke oppfyller de foreslåtte kravene til grunnlag i dag. Denne loven viser at Stortinget igjen tar ansvar for ungene våre. Vi vektlegger kvalitet og sikrer at ungene våre får en utdanning med god kvalitet og godt innhold, en skole som stimulerer til læring og til kreativitet. En god skole er avgjørende viktig for oppveksten til ungene våre.

Denne loven legger også til grunn de prinsipper som denne regjeringen hegner om: Tidlig innsats for livslang læring. Vi ønsker, som jeg har sagt tidligere, å være med på å ta ansvar for oppveksten til ungene våre.

SV er glad for at Regjeringen begrenser privatskolene. Flere privatskoler hever ikke kvaliteten, de er heller en fare for det motsatte. Når jeg viser til internasjonale undersøkelser og ser på land som vi liker å sammenlikne oss med, bl.a. våre naboland, ser man konsekvensene. Finland, f.eks., som skårer høyt innenfor PISA-undersøkelsene, og som er et land som vi liker å sammenlikne oss med kvalitetsmessig, har så å si ikke privatskoler. Så kan vi gå til vårt andre naboland, Danmark, som har en veldig høy andel privatskoler. Danske politikere er nå bekymret over denne utviklingen, der man har fått en veldig segregert skole, der barn fra samme nasjon og med samme kulturelle bakgrunn går på én skole, mens andre barn går på en annen skole. Det har vært mye diskutert i Danmark hva dette vil gjøre med tanke på integreringen, og man er bekymret over dette.

Denne utviklingen ønsker vi ikke i Norge. Samtidig har vi fått erfaringer med hensyn til hva som har skjedd i vårt tredje naboland, Sverige. Det har vært en dramatisk vekst i de frittstående skolene i Sverige. Det som skoleverket sier her, er at økt valgmulighet utgjør en risiko for elevenes kunnskaper. Man sier at på grunnlag av den erfaringen man har fått, er man veldig bekymret over den utviklingen som skjer innenfor de svenske skolene. Man sier også at konkurransen om elevene kan stimulere skolene, men den kan også redusere utdanningens kvalitet gjennom at man setter sammen utdanninger og lokale varianter som ikke er hva arbeidslivet eller høyskolene vil ha. Alle skoler forsøker å tiltrekke seg elever. Ofte prioriteres variasjon og et bredt tilbud på bekostning av kvalitet i Sverige. Dette sier Svenska Skolvärket.

Jeg vil også takke Kristelig Folkeparti for gode forhandlinger og et godt resultat på de forhandlingene som vi har gjennomført. Vi får nå en lov som signaliserer en ny retning, og vi håper at gjennom dette samarbeidet med Kristelig Folkeparti har vi fått en lov som vil stå seg over valg.

Etter denne debatten i dag og det som står i innstillingen, er jeg veldig bekymret over hva som vil skje innenfor Skole-Norge om Fremskrittspartiet og Høyre ved neste korsvei vil få makten. Dette vil føre til frislipp av private skoler, som vil komme til å endre hele den skolestrukturen som vi har i Norge i dag. Med Fremskrittspartiets og Høyres merknader i innstillingen og uttalelser i debatten i dag vil det virkelig bli «big business» å drive private skoler i Norge. Det mener jeg vil være en fare for kvaliteten i den offentlige skolen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [18:51:22]: Jeg har møtt SV i mange debatter om friskoler, hvor de har hevdet at det å drive opplæring i den kristne tro ikke er en oppgave som staten skal betale for.

I forliket med Kristelig Folkeparti forsvarer SV nå statlig finansiering av bibelskoler. Bibelskoler er skoler hvor Gud og kristendommen står i sentrum. På SVs hjemmeside understreker en smilende Lena Jensen at søknader om opprettelse av nye livssynsskoler nå må godkjennes av SVs kunnskapsminister. Betyr det at SV har lurt Kristelig Folkeparti? Eller betyr det at SV har skiftet syn på bibelskolene?

Lena Jensen (SV) [18:51:57]: For oss har det vært veldig viktig å gå inn i forhandlinger med Kristelig Folkeparti for å få et bredest mulig flertall i Stortinget. Det har vært en veldig konstruktiv og god dialog, og alle er veldig glade for at vi har kommet til enighet.

Hovedpunktene i loven ligger fast. Det betyr at dette er en skjønnslov, men innenfor denne skjønnsloven har vi selvfølgelig lagt til grunn at religion er et av de inngangskriteriene som vil være viktig for å få lov til å starte opp skole – dette på grunn av at vi setter foreldreretten veldig høyt.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [18:52:48]: Jeg registrerer at representanten Lena Jensen, som en del andre i regjeringspartiene, henfaller til ganske mange usakligheter når det ikke er noen substansielle argumenter igjen.

Jeg har spurt flere ganger, og jeg gjør et nytt forsøk nå. Vi har altså fersk, norsk forskning om norske friskoler i Norge. Hvorfor nekter regjeringspartiene og SV å ta den forskningen inn over seg?

Punkt to: Hvordan kan representanten Lena Jensen forklare at i land som Nederland, hvor det er et stort innslag av friskoler og valgfrihet, er forskjellene mellom elevene veldig små, mens i Norge, som har et lite innslag av friskoler og valgfrihet, er forskjellen mellom elevene enormt stor?

Lena Jensen (SV) [18:53:34]: Jeg kan godt gå inn på den rapporten fra Nederland, men det er et land som det er veldig vanskelig å sammenlikne Norge med. 70 pst. av Nederlands skoler er privatskoler, og veldig mange av disse skolene er religiøse skoler – et helt annet skoleperspektiv enn det som representanten Søreide og Høyre ønsker å åpne opp for, noe som denne loven vi behandler i dag, ikke vil sperre for.

Men hvis man skal sammenlikne seg med land som det er helt naturlig å sammenlikne seg med, som Eriksen Søreide også ønsker å gjøre, land som Finland, Sverige og Danmark, som jeg var inne på i mitt innlegg, ser vi at konsekvensene av et frislipp av private skoler er at man opplever segregering. Man opplever ikke inkludering, og man opplever at barn fra ulike kulturer går på ulike skoler.

Odd Einar Dørum (V) [18:54:39]: Den uro jeg hadde da jeg stilte replikkspørsmål til representanten Dagrun Eriksen om hva flertallsmerknader skal bety, er jo bekreftet nå. Representanten Eriksen sa at driver man en religiøs skole nå, driver man en alternativ pedagogisk skole, går veien omtrent rett i mål. Hører vi på representanten Jensen, skjønner vi at det skal være en helhetsvurdering. Det skal ikke være slik – ja, det nærmer seg nesten den rike mann som skal inn i himmelen, og det er vanskeligere enn for kamelen å komme gjennom nåløyet. Alle som kjenner sin bibelhistorie, vet hva det betyr.

Allerede så raskt i debatten har vi fått to forskjellige definisjoner av hvorvidt man skal være raus mot religiøse skoler og alternative pedagogiske skoler, eller ikke. Representanten kan få en sjanse til å avklare det.

Så skal representanten få det samme spørsmålet som jeg stilte tidligere til Arbeiderpartiet: Hvilke kommersielle skoler er det som etter den gamle friskoleloven skulle kunne ta utbytte? Hvilke skoler er det vi da snakker om? Hvilke skoler er det?

Lena Jensen (SV) [18:55:36]: Det er to spørsmål som jeg kan bruke ganske lang tid på, men jeg har bare ett minutt.

For det første må jeg si at vi har kommet til en god enighet med Kristelig Folkeparti, og vi er alle veldig fornøyd med avtalen. Vi har underskrevet en avtale, og den avtalen står alle parter ved. Men så er det slik, som representanten sikkert også har fått med seg, at dette er en skjønnslov, som betyr at selv om man har de kriteriene man skal ha for å kunne starte opp, er det ikke sikkert man får starte, for dette vil være en helhetlig vurdering av tilbudet. Da vil man legge til grunn hvordan skolen som helhet skal være.

Bare for å avslutte kan jeg også si at det ikke er noen uenighet mellom oss og Kristelig Folkeparti. Vi er helt enige om loven og hvordan denne loven skal håndteres til barns beste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [18:57:01]: Senterpartiet vil at alle barn skal ha likeverdige høve til utdanning, uavhengig av sosial bakgrunn, personlege føresetnader, bustad og økonomisk evne. Vi ynskjer å sikra ein god, offentleg grunnskule der folk bur. Foreldre skal likevel ha rett til å velja andre løysingar for eigne barn.

Senterpartiet sitt engasjement for ei ny privatskulelov er eit arbeid i seks trinn. Vi markerte djup usemje i forhold til den lova som Bondevik II la fram, og som vart sett i verk frå 1. oktober 2003. Vi var glade for at Soria Moria-erklæringa varsla ein gjennomgang av regelverk og støtteordningar for private skular for å stramma inn ved oppretting av skular som ikkje utgjer eit religiøst eller pedagogisk alternativ til den offentlege skulen. Vi stod bak ei mellombels fryslov som var streng, men nødvendig. Vi føretok ei nitid gjennomlesing og oppfølging av høyringsinstansar, som etter vårt syn skulle lyttast til ved utforminga av ei permanent lov. Vi var tilfredse med lova, slik ho vart lagd fram, og vi var ytterlegare tilfredse då komiteen hadde ferdigstilt arbeidet sitt og føreteke ei brei forankring av ei ny lov, som var endå meir i tråd med vårt syn – noko som altså inneber ei lov som vil stå seg over lang tid, fordi både regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti står bak.

Lat meg utdjupa dette noko. Det var jo ein forskjell på høyringsutkastet og det lovforslaget som vart lagt fram, på vesentlege punkt, f.eks. at minimumskravet til elevtal vart redusert frå 20 til 15 i norske skular og frå 15 til 10 i norske skular i utlandet. Vi oppfattar det siste som raust, og det var viktig, også det signalet som vart gitt om unntak. Då var f.eks. Mali-skulen, som etter kvart vart ei viktig symbolsak, sikra.

Vaksne utan rett er eit anna viktig tema. Det er mange vaksne som i dag manglar sluttkompetanse. Etter lovforslaget vil nokre av dei ha høve til å få ta utdanninga si, t.d. innan landbruk, gartneri og nokre handverksfag.

Så vart det føreteke viktige presiseringar både når det gjeld kjøp av opplæringstenester og i høve til det som ber nemninga «ambulerande skular».

Gjennom samarbeidet med Kristeleg Folkeparti i komiteen vil vedtaket i dag innebere ei større tydelegheit og føreseielegheit, både for dei elevane som det er aktuelt for med denne typen skular, og òg for dei skulane som har denne typen verksemd.

For vaksne utan rett inneber jo forslaget i dag at dei skulane som i dag driv denne typen viktige verksemd, kan fortsetja. For 6A-skulane var det varsla ei opprydding. No er det tryggleik for dei som naturleg høyrer heime under både fagskulelova og privatskulelova, anten dei har nemninga bibelskule, kunstskule, naturbruk eller har andre fag i sitt føremål.

Så er det òg bra at det er større fleksibilitet når det gjeld flytting på fag og timefordeling, men at ein samtidig har felles læringsmål.

Den lova som blir vedteken i dag, viser klare skiljelinjer i Stortinget. Framstegspartiet opna innleiingsvis med sitt mål om verdas beste skule. Vi kan då registrera at vi har heilt ulik inngang til kva det vil innebera med verdas beste skule. Både Framstegspartiet og Høgre er føreseielege i si tilnærming, kanskje noko meir overraskande med Venstre. Eg oppfattar heilt klart denne lova på same måten som det Anniken Huitfeldt gav uttrykk for. Ho kalla dette for ei sentrumsorientert privatskulelov. Det er eg einig i. Det kan sjå ut av innstillinga som om Venstre her har fått med Høgre på nokre innstrammingar i høve til Clemet-lova. I ei replikkveksling avviste Ine Marie Eriksen Søreide akkurat det. Det undrar oss at Venstre i dag er i det selskapet dei er i.

Det har vore mange debattar no over fleire år om kva for måte ein skal leggja til rette for eit lovverk på som over tid sikrar dei supplementa som bør vera i det norske samfunnet på skulefronten. I Senterpartiet har vi engasjert oss over lang tid. Vi er einige i det som Dagrun Eriksen i dag seier, at vi no er tilbake, i alle fall i store trekk, til Kjell Bondevik sitt grunnlag. Vi er tilbake til det lovverket som vi sjølve, saman med Jon Lilletun og Venstre, forfekta i Bondevik I-regjeringa. Vi er nøgde med Kristeleg Folkeparti, men òg med Arbeidarpartiet og SV, for den samarbeidsviljen som her er lagd til grunn. Vi trur at dette lovverket vil vera godt for mange enkeltelevar og for mange foreldre. Vi trur det er eit lovverk som vil vera godt for det norske samfunnet, og som vil gi føreseielegheit, tryggleik, god undervisning og opplæring over lang tid.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [19:05:43]: Dette var jo nesten en grenseløs tilfredshet fra Senterpartiets side med det som er blitt innstillingen. Det er jo bra for Senterpartiet.

Jeg trodde også at det fortsatt var viktig for Senterpartiet å føre en god distriktspolitikk. For å gjøre det er det, etter hva jeg har forstått på Senterpartiet tidligere, viktig å opprettholde bosettingen der folk bor, overalt i hele landet.

Jeg har bestandig vært overbevist om at det er en sammenheng mellom tjenestetilbudet som gis i et distrikt, og attraktiviteten i forhold til å bosette seg der. Nærmiljøkvalitet avhenger i stor grad av det tjenestetilbudet som er lokalt. Skolen er en veldig viktig lokal aktør. Den spiller en viktig rolle som samlingspunkt og er viktig for lokalsamfunnet, ikke bare som skole, men også i mange andre sammenhenger. Er Senterpartiet egentlig tilfreds med at de nå fratar foreldre og andre muligheten til å opprette friskoler for å beholde nærskolen sin i eget lokalmiljø?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:06:48]: Det er heilt rett forstått. For Senterpartiet er det viktig at ein god, offentleg grunnskule er ei basisteneste. Representanten Anundsen kan ikkje ha unngått å registrera vårt engasjement for å sikra ein kommuneøkonomi som gjer det mogleg, slik at vi kan unngå alle dei kutta og alle dei nedleggingane av grendeskular som skjedde i førre stortingsperiode. Vi er veldig glade for at dei grendeskulane som no er oppretta i ei slik vanskeleg tid, kan fortsetja. Samtidig er det overordna for oss at vi ikkje vil «outsourca» grunnskulane i eit lite lokalsamfunn. Vi vil tvert imot gi kommunane ein økonomi som gjer det mogleg for lokale folkevalde å ta dei prioriteringane i lag med foreldra og sikra ein god lokal nærmiljøskule.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:08:05]: Er det noen som har havnet i dårlig selskap her, så er det ifølge Senterpartiets Per Olaf Lundteigen nettopp Senterpartiet sjøl.

I Klassekampen 29. mai sier Per Olaf Lundteigen:

«Eg er ueinig i at ein tar vekk det høvet ein no har hatt til å oppretta foreldredrivne skolar utan å gå vegen om eit religiøst eller pedagogisk alternativ».

Han sier videre:

«Det vil vera heilt unaturleg at foreldra i slike situasjonar skal tvingast til å gå omvegen om eit pedagogisk eller religiøst alternativ for å oppretthalda grendeskolen.»

Jeg kunne ikke sagt det bedre sjøl, og jeg trodde også dette var en av kjerneverdiene til Senterpartiet.

Mitt spørsmål er todelt. For det første er spørsmålet: Hvordan kan Senterpartiet svikte grendeskolen på den måten de nå gjør, slik at foreldre som ønsker å opprettholde et skoletilbud i distriktene, faktisk må gå veien om et religiøst eller pedagogisk alternativ for å få lov til å gi barna sine undervisning? For det andre: Hvordan kan Senterpartiet være med på å sette en minimumsgrense på 15 elever for grendeskoler, en grense som Senterpartiet før sjøl har vært veldig kritisk til?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:09:04]: For det fyrste er det rett at vi ikkje har fått fullstendig gjennomslag for alle punkt. Vi hadde gjerne sett at det heller ikkje var minimumsgrenser for skular etter denne lova, men i motsetnad til Ine Marie Eriksen Søreide har Senterpartiet eit veldig sterkt engasjement for å sikra desse grendeskulane med ein betre kommuneøkonomi.

Per Olaf Lundteigen har eit eige engasjement nettopp for grendeskulane. For stortingsgruppa vår har det viktigaste i denne runden vore å sikra andre aspekt ved lova. Vi ynskjer ikkje at det skal blomstra opp mange foreldrestyrte skular rundt omkring i nærmiljøa. Vi vil ha ein god offentleg skule, ein god nærmiljøskule. Eg var leiar av kommunalkomiteen i førre periode, så eg såg alle meldingane som kom inn då med Høgre sin kommuneøkonomi.

Odd Einar Dørum (V) [19:10:19]: Den som har møtt representanten Lundteigen opp gjennom årene, vet at han er i stand til å uttrykke seg utrolig klart. Måten han er sitert på i Klassekampen, er ikke bare et uttrykk for et generelt engasjement for grendeskoler. Nei, det er et helt spesifikt engasjement fordi Senterpartiet har vært med på en lov som gjør at man ikke kan få en grendeskole med mindre man enten a) har et religiøst grunnlag, eller b) et spesielt pedagogisk anerkjent grunnlag.

Jeg kan svare representanten Meltveit Kleppa: Vannskillet for Venstre lå i at det skulle være en rett for folk lokalt å starte en lokal skole, en grendeskole, en nærmiljøskole, på et annet grunnlag enn nødvendigvis bare religiøst og anerkjent pedagogisk, og f.eks. lage en skole som kunne være framifrå bra, ved å opprette en yrkesfaglig studieretning i videregående, som vi ikke har i dag. Det man nå gjør, er jo at man avskjærer det.

Men det som er den største gåten for meg, siden representanten Meltveit Kleppa hadde en visitt til Venstre, er hvordan Senterpartiet svelger kamelen med grendeskolene med slikt behag, som det nesten kan virke i denne salen, for kamelsluking pleier som oftest å vises på politikere.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:11:21]: Eg vil då minna om at samanlikna med den regjeringa som Odd Einar Dørum var ein del av, har Senterpartiet i regjering, i lag med sine regjeringspartnarar, sørgt for til saman over tre år 26 milliardar fleire kroner til kommunane. Ingen kan vera i tvil om at det betyr at foreldra lokalt vil ha mykje større høve til å engasjera seg for ein god offentleg skule i sitt eige nærmiljø. Ingen kan heller vera i tvil om at det vil vera heilt andre høve for lokale folkevalde til å prioritera fleire av desse skulane. Samtidig sikrar denne lova at dei skulane som vart oppretta i ei veldig vanskeleg tid på dette feltet, får fortsetja med den statsstøtta som dei har behov for. Det synest eg totalt sett er ei god løysing.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Odd Einar Dørum (V) [19:12:42]: Slik Venstre gir uttrykk for i innstillingen, skal jeg også understreke fra denne talerstolen i dag: Venstre tror på og satser på en sterk offentlig skole. Vi har vilje til å prioritere den også økonomisk på en slik måte at den blir så god at den i åpen konkurranse vil være det naturlige førstevalg for det store flertall av elever.

Jeg tror at på dette punkt ligger ikke skillelinjene slik de trekkes av enkelte av regjeringspartiene i dagens debatt. Her går skillelinjene mellom de enkelte parti ved den konkrete viljen til å sørge for at den offentlige skolen får nettopp denne kvaliteten. Det er nemlig slik at hvis man velger å bruke 1 milliard kr til en gratis midttime på SFO, eller man velger å bruke et tilsvarende beløp til å bygge ut en heldagsskole, har man ikke de 2 milliarder kr for å gi norske lærere det kompetanseåret som de trenger for å sørge for at man får den kvaliteten som alle som jobber praktisk i skolen, er enige om at man skal ha, og som i vårt naboland Sverige nå gjøres til offentlig politikk.

Man skjønner jo da at når man satser på dem som er bærebjelkene i dette systemet, av respekt for elevene, så må man prioritere disse kronene. På disse punktene tror jeg vi kommer til å se reelle skillelinjer i tiden som kommer, fordi jeg tror regjeringspartiene – dette gjelder ikke Kristelig Folkeparti – kommer til å prioritere de kronene helt annerledes. Da må man stille spørsmålet: Gjør man da den offentlige skolen så konkurransedyktig som den skal være, slik at den ikke bare blir noe som man lever med fordi man er vant til den, men som man lever med fordi man er stolt av den, og fordi man også i vår tid og framover skal fortsette med å være stolt av den?

I dette ligger det, etter min mening, et klart politisk valg. Det er slik med kronene i budsjettene at man kan bruke dem én gang til ett formål, man kan ikke bruke dem til veldig mange formål samtidig, selv om det hørtes slik ut tidligere i dag. Venstre er helt krystallklar på det: Vi ønsker å bruke disse pengene til å styrke den offentlige skolen. Vi ønsker at de pengene som ligger i Kunnskapsløftet, skal videreføres for å styrke den offentlige skolen, og dermed står ikke de midlene til rådighet for prosjekter som en gratis midttime på SFO eller for å bygge ut en heldagsskole. Dette er de tingene som må gjøres først. Det er de tingene som er helt avgjørende for at den offentlige skolen skal være så god som omtrent alle talere til nå har sagt at man skal gjøre den. Fordi: I norsk politikk er et av de viktigste, men farligste øyeblikk når alle sier at de vil gjøre noe av det samme – da er det den reelle prioritering og de reelle kronene som er der. Man kan bare se på innstillingen til revidert nasjonalbudsjett, så ser man viljen til å prioritere ulikt når det gjelder å satse på den offentlige skolen innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

Så er det også slik at Venstre – som alle her – er for at vi skal ha skoler som er private, og som driver med et samfunnsmessig oppdrag. Det er de som går under den sjelløse tittelen 6 A, men som har eksistert i vårt land veldig lenge, og som det er veldig viktig å ta vare på. Venstre ser også på friskolene som en del av mangfoldet i skoletilbudet og som et supplement, og vi har aldri delt statsråd Djupedals eller regjeringspartienes – etter min og vår vurdering – aggressive retorikk om hva som er situasjonen på dette området.

Men la meg før jeg går videre, gi følgende anerkjennelse til Kristelig Folkeparti: Jeg mener at Kristelig Folkeparti i reelle forhandlinger har gjort den loven som ble framlagt, bedre på noen viktige punkter. Jeg mener at det gjelder voksne uten rett, selv om det ikke gjelder alle voksne uten rett. Men det som er beskrevet i innstillingen, er en reell forbedring. Jeg mener at det å få aksept for at man kan kjøpe enkelte opplæringstjenester som det er normalt fornuftig at man kan bruke for å styrke skolens formål, er en forbedring. Jeg mener at å få en forsøkshjemmel, er en forbedring, og jeg mener at å gi en bedre forutsigbarhet for 6 A-skolene er en forbedring. Så mener jeg også at det ikke er tilstrekkelig, av følgende grunn: For det første er jeg helt overbevist om at en skole som også skal eksistere som en friskole, må basere seg på rett og ikke på skjønn. Jeg er overbevist om at det ville vært riktig å oppheve frysloven. Jeg er overbevist om at det ville vært riktig å sikre 6 A-skolene enda mer forpliktende enn det som nå kan bli situasjonen etter et arbeid de kommende årene. Men jeg medgir at Kristelig Folkeparti også på dette punktet har oppnådd noe som de skal ha anerkjennelse for.

Når jeg tidligere i dag tok ordet i bekymring for en flertallsmerknad, gjentar jeg fortsatt fra denne talerstolen at representantene Dagrun Eriksen og Lena Jensen ikke uttrykte seg likt om det man angivelig var enige om. Det får jeg bare ta til etterretning. Jeg har intet ønske om å volde hodebry for representanten Dagrun Eriksen på dette punkt, men får bare ønske henne lykke til i den videre kamp i et utfordrende terreng.

Når det gjelder dagens lovgivning, bygger Venstre på at vi skal bygge på loven fra 2003, som bygger på rett. Vi mener at denne loven f.eks. sikrer grendeskoler i de situasjonene som er der. Hvis situasjonen er slik som representanten Meltveit Kleppa sa, at det er så god økonomi i alle kommuner nå at det er lett å beholde grendeskolene, hva er da trusselen mot å få dem etter en friskolelov? Neppe stor etter den beskrivelsen, neppe noen trussel i det hele tatt. Og for å ta en debatt som har vært et av mine yndlingstemaer lenge: Hva er problemet hvis man hadde klart å oppheve den systemklemma som består i at man legger ned en skole, for kanskje deretter å føre over omtrent det samme beløpet på skyssutgifter på et annet forvaltningsnivå i dette landet? Det er massevis av grep som man kan gjøre her, og jeg begriper ikke hvorfor da grendeskolene var det som en fransk konge sa en gang: Paris er vel en messe verd. Jeg får si det på den måten at å miste disse grendeskolene var vel en messe verdt for Senterpartiet i det totale bildet i det prosjektet som jeg har respekt for at de har, som er overordnet, nemlig det store regjeringsprosjektet, den rød-grønne koalisjonen. Men når man ofrer noe, er det helt redelig at man får si det, for da ligger det klart og tydelig på bordet.

Når det gjelder den loven som vi har, har Venstre gjort det klart at vi vil bygge på den, og vi ønsker å tydeliggjøre – slik som også representanten Ine Marie Eriksen Søreide tidligere har sagt – punkter der det er grunn til å gjøre det, på basis av den loven vi hadde, og også på basis av samfunnsdebatten vi har hatt.

Vi konstaterer at den sittende regjering har ført videre den forbudsbestemmelsen som eksisterer mot å ta utbytte. Vi har rett og slett skrevet inn i lovteksten det som ellers ligger i lovens forarbeider, nemlig at man må ha transaksjoner som er kontrollerbare og skikkelige. Man må kunne ta inn i loven at man kan lage en forskrift om å sørge for å definere hva som er «outsourcing» eller ikke, for å unngå at det nettopp blir «outsourcing». Det må være fullt mulig å sørge for at man ikke opererer med andre formål enn det som er skolens formål, og det må være slik at man må kunne sørge for at de tjenestene som kommer i tillegg, nettopp skal fremme kvaliteten på opplæringstjenestene. Det er å gjøre en tydelig lovbestemmelse overtydelig, nettopp av hensyn til den politiske debatten som vi har hatt rundt oss, og som vi bare får ta inn over oss har hatt den intensiteten som den har hatt. Og når det foregår politisk retorikk med stor intensitet, må vi forholde oss til at det foregår. Da må vi kommunisere like kontant tilbake.

Jeg mener at det som er blitt sagt om godkjenning av tusentalls av plasser, ikke ville skjedd, men det er en fri påstand som andre kan ha. For å tydeliggjøre det som etter vår mening var en hensikt, lager vi også det som er beskrevet som den bestemmelsen som inngjerder den eksisterende loven på det punkt. Høyre og Venstre sier rett ut i sakskommentaren at det aldri har vært intensjonen bak friskoleloven at det skulle eksistere en uforbeholden rett til å oversvømme en kommune med skoleplasser, dvs. at antallet friskoleplasser er likt med eller overstiger skoleplassene i den offentlige skolen. Vi sier at dette kan være et eksempel på en mulig «vesentlig svekking» på kort eller lang sikt av det offentlige skoletilbudet. Vi er veldig tydelige på dette.

Jeg må også si at jeg er blitt dypt forundret over at angrepet på friskoleloven av 2003 føres med en argumentasjon som om vi lever i Sverige. Nei, vi lever ikke i Sverige. Og den loven som kom i 2003, er ikke lik den svenske loven, som ikke kom under et borgerlig regime, men som kom under et sosialdemokratisk regime. Den er ultraliberalistisk i forhold til den loven som ble fremmet i 2003. Nei, vi lever ikke i Danmark. Vi lever ikke i Grundtvigs tradisjon, som nesten gjorde det til en norm å ha en friskole, og jeg skjønner at Bertil Haarder føler et behov for å korrigere den kursen. Og nei, vi lever ikke i Storbritannia, med det klassedelte skolesystemet som man har der. Man er altså nødt til å ty til eksempler fra andre land istedenfor å forhold seg til situasjonen i Norge. Og nei, det er ikke slik at de friskolene som skulle være der, skulle drive seleksjon. De skulle ta med en normalitet av befolkningen, nettopp fordi man skal ta med det som er den sosiale rettferdigheten og blandingen som vi er vant med i norsk skolepolitikk. Man bør holde seg til disse argumentene når man angriper det, for da vil man også se hvor skillelinjene ligger, hva som er forskjellen mellom de ulike lovutkastene.

Avslutningsvis vil jeg også understreke at jeg håper inderlig at det blir avklart hva som skal skje med 6 A-skolene. Det ville være helt merkelig hvis skoler som har eksistert i bortimot hundre år, og som driver på et samfunnsmessig oppdrag, ikke skulle være sikre. Jeg håper at alle de merkelige konstruksjonene om at de enten skulle komme inn i folkehøyskoleloven eller under en eller annen voksenopplæringslov, forvitrer på veien, slik at vi får en skikkelig, god og klar samfunnsmessig forankring. Jeg ønsker representanten Dagrun Eriksen hjertelig til lykke på den ferden. Hun vil få utmerkede tilrop fra Venstre i alt sitt arbeid på dette punkt, for det er et tankekors hvis man ikke skulle kunne gjøre det. Jeg er enig med dem som har sagt at dette var særdeles utydelig i det lovforslaget som kom fra Regjeringen.

På vegne av Høyre og Venstre tar jeg opp det lovforslaget som i innstillingen er omtalt som forslag nr. 2, og som er et helhetlig lovforslag basert på 2003-loven, med de tillegg som både representanten Ine Marie Eriksen Søreide og jeg har gjort rede for i våre respektive innlegg. Dette er herved tatt opp.

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har tatt opp det forslaget som han selv har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [19:22:42]: Det er et par forhold som er litt uklare for meg. Det ene er denne innstrammingen som foregår for at ikke loven skal føre til en vesentlig svekkelse av det offentlige skoletilbudet.

Spørsmål 1: Var det for mange friskoler som ble godkjent etter den forrige loven på videregående skolenivå?

Spørsmål 2: Dersom denne innstrammingen fra Høyre og Venstre i fellesskap hadde vært en del av den forrige friskoleloven, hadde vi da fått 15 000 nye elevplasser? Og er representanten Dørum enig med Ine Marie Eriksen Søreide i at dette egentlig ikke er noen forskjell fra den forrige friskoleloven, eller er dette en endring?

Odd Einar Dørum (V) [19:23:26]: Jeg skal svare representanten Huitfeldt her: Det er det det står i innstillingen. Det er klart og tydelig sagt at det er en tydeliggjøring av det som har vært en erklært hensikt. Det er helt klart at ingen har ment at man skulle oversvømme en kommune med et stort antall søknader. At noen trodde de hadde en mulighet til å gjøre det, får være deres rett. Venstre og Høyre tar til etterretning at dette er blitt et brutalt effektivt argument hos de rød-grønne partiene i den offentlige debatten. Da er det vår plikt, når vi mener at dette argumentet ikke er noe vi mener er riktig skal skje eller bør skje, at vi må fremme de tydeliggjøringer som også er fremmet i det forslaget som ligger her. Det har jeg gjort helt klart rede for. Jeg leste fra det i sted. Det har aldri vært meningen eller hensikten at man skal kunne oversvømme en kommune med elevplasser – selvsagt er det ikke det. Men vi sier samtidig at et departement som skal behandle denne gjennomskjæringsbestemmelsen, må gjøre det på en tydelig og etterprøvbar måte, slik at vi kombinerer det med den rettsbestemmelsen vi har.

Vi føler, for å si det rett ut, at vi har vært ute i en debatt hvor vi har vært utsatt for en intens karikatur. Hvis jeg skal ta selvkritikk på noe, er det for at vi kanskje har vært for defensive i å møte den karikaturen og det vi har stått for. Men det vi står for i denne innstillingen i dag, er tydelig presentert. Jeg vedkjenner meg det, og det gjør begge partiene, både på den måten representanten Eriksen Søreide har gjort det, og som jeg gjør akkurat nå.

Åsa Elvik (SV) [19:24:57]: Dette er ein politisk interessant debatt, fordi det er veldig tydelege politiske skiljeliner. Høgre og Venstre går hand i hand, men er på ein måte på same side som Framstegspartiet, som i denne debatten har markert ein etter mi oppfatning reindyrka liberalistisk ståstad i utdanningspolitikken, f.eks. når det gjeld utbytte og skulepengar. Så det er ikkje til å unngå at når Venstre på ein måte har valt side, er dei også i kompaniskap med Framstegspartiet om dette.

Det er litt merkeleg, synest eg, at Venstre ikkje slår følgje med Kristeleg Folkeparti i denne saka. Derfor er spørsmålet mitt til representanten Dørum: Korfor har Venstre valt å prioritere å bruke energien sin i denne saka på å jobbe for å trekkje Høgre til seg når det gjeld innstramminga av 2003-loven, i staden for å slå følgje med Kristeleg Folkeparti i forhandlingar med regjeringspartia?

Odd Einar Dørum (V) [19:25:54]: Skjæringspunktet ligger – kort og brutalt forklart i denne salen – i at vår gruppe sa at det må være rett å opprette en grendeskole, det må være rett å få til en utmerket videregående skole på yrkesfaglig grunn, uten at den må være religiøs eller bygge på anerkjent pedagogikk. Det er skillelinjen, og på det punktet kom det et brudd i forhandlingene som vi var invitert til. Det vedkjenner vi oss.

Så gjorde Kristelig Folkeparti den jobben de gjorde – det er en ærlig sak. Men Venstre ønsket ikke å fravike rett til fordel for skjønn. Venstre ønsker ikke å bli tillagt standpunkter som at vi er for at det skal tas utbytte. Det er vi ikke. Det har vi ikke vært før, og det er vi ikke nå heller.

Vi er heller ikke et liberalistisk parti, til orientering, like lite som jeg regner med at representanten Elvik er medlem av et kommunistisk parti. Det er forskjell på venstresosialisme og kommunisme, og det er forskjell på å være liberal eller liberalist. Vi står for det jeg har presentert her i dag: en sterk offentlig skole og vilje til å prioritere det.

Vi ser positivt på den åpne holdningen Fremskrittspartiet har vist ved å si at de stemmer subsidiært for det de står for. Men de har tydelig gjort klart at de prinsipielt ønsker noe helt annet. – Så hvis man først skal beskrive det slik, så er det tre forskjellige posisjoner her i salen i dag.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:27:10]: La meg først få takke for honnør og anerkjennelse for de faktiske endringene vi har gjort. Jeg setter også pris på representanten Dørums heiing i den videre prosessen.

Etter at friskoleloven ble vedtatt, opplevde vi fra Kristelig Folkeparti at det kom svært mange søknader om oppstart av videregående skole på allmennfaglige studieretninger. I etterpåklokskapens lys kan vi vel si at dette var noe vi ikke forutså ville komme i så store mengder, og det skapte en betydelig uro.

La meg gjengjelde noe av honnøren til Venstre for den jobben de faktisk har gjort i forbindelse med innstillingen som vi behandler i dag, der man har gjort et stykke arbeid for – og jeg opplever at det er av hensyn til skolene – å møte den kritikken som kom om oversvømmelse av en kommune med elevplasser og trusselen mot den offentlige skolen. Jeg tror dette var noe vi også måtte ha gjort hadde vi fortsatt sittet i regjering sammen, av hensyn til skolene. Er representanten Dørum enig i dette?

Odd Einar Dørum (V) [19:28:20]: Jeg vil starte med å si at jeg ønsker ikke på noen måte å forminske realitetene i det samarbeidet som har vært gjensidig mellom Venstre og Høyre. Jeg kjenner godt arbeidet med friskoleloven i Bondevik II.

Jeg vet at det var noen som søkte med den forhåpning at et eller annet skulle bli annerledes om noen år. Jeg kjenner ikke til at noen av mine samarbeidspartnere i den sammenhengen mente at det skulle bli slik. Jeg følte at jeg var med på en ærlig deal. Jeg har behov for å si det slik. Jeg holder meg til at folk mener det de sier, inntil det motsatte er bevist. Men at noen trodde eller ville satse på at det plutselig skulle bli slik som i Sverige, kjenner jeg ikke til. For å overtydeliggjøre at det ikke skal være slik som det er i Sverige, verken når det gjelder utbytte eller på andre måter, er tydeliggjøringene fremmet i et åpent og direkte og redelig samarbeid mellom Høyre og Venstre.

Jeg er overbevist om at det var det som var den ånd som lå bak det hele den gangen jeg jobbet med dette. Jeg har også hørt tidligere statsråd Clemet gang på gang si det samme som jeg sa på talerstolen: Vi lever ikke i Sverige, vi lever ikke i Danmark, og vi lever ikke i Storbritannia. Da får vi yte hverandre den gjensidige respekten at vi prøver å finne løsninger i Norge og ikke i noe annet land, men vi gjør det på egne premisser i Norge og ikke i noe annet land på andres premisser.

Presidenten: Tiden for replikkordskiftet er omme.

Statsråd Øystein Djupedal [19:29:54]: La meg først gi honnør til representanten Dørum for den måten han nå repliserte på, for i det ligger jo en betydelig erkjennelse av at den gamle loven ikke var en lov som tjente norsk skole. Man trodde ikke at man skulle få en oversvømmelse av skoler i norske kommuner, og derfor var det nødvendig, som representanten Dørum presiserer, med en tydeliggjøring i dagens innstilling. Det er jo denne tydeliggjøringen som vi burde hatt i 2003-loven, for vi ble oversvømt av skoler, noe som gjorde det nødvendig med den innstrammingen som her foreligger.

Da vi overtok regjeringsmakten, hadde vi en situasjon der det var vedtatt opprettet 22 500 skoleplasser. Mer enn 5 000 skoleplasser ble godkjent av daværende statsråd Clemet, mot direktoratets ønske, mens vi forhandlet fram en ny regjeringsplattform på Soria Moria. Dette gjorde man av rent ideologiske grunner, og mot faglige råd fra Utdanningsdirektoratet, som er faginstansen for departementet.

Vi stod overfor en situasjon med helt ukontrollert vekst som vi måtte finne en løsning på, simpelthen for å ivareta skolestrukturen i Norge. Det resulterte i at vi la fram en fryslov – en fryslov som det var vår hensikt skulle ha kortest mulig virketid, og derfor er jeg meget tilfreds med at vi i dag får vedtatt en ny helhetlig og permanent lov til erstatning for frysloven som gir en god og trygg og permanent ramme rundt privatskolene i Norge.

Jeg er meget tilfreds med at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har oppnådd enighet i dette viktige spørsmålet. La meg gi honnør til regjeringspartienes representanter i komiteen, og også til saksordføreren, Kristelig Folkepartis Dagrun Eriksen, for skikkelige, reale, harde, men også tillitsfulle forhandlinger, som gjør at vi nå får en lov som er bestandig, en lov som gjør at privatskolene ikke trenger å være usikre på framtiden, og en lov som vil tjene det samfunnet privatskolene er en del av.

Utdanning stod sentralt i valgkampen i 2005, og ingen enkeltsak viste klarere politiske skillelinjer mellom de ulike partiene. Hvis man ser på de lange linjene i norsk politikk, som man noen ganger skal gjøre, vil man se at fellesskolen har bred tilslutningen fra de fleste partiene, og det la våre partier som senere dannet regjeringsmakt, vekt på.

Også andre partier la vekt på fellesskolen i valgkampen, og det ble på mange måter et ideologisk spørsmål som da også våre partier fikk tilslutning til. Det betyr at da vi gjorde endringer i privatskoleloven, var det med velgernes votum i ryggen; velgerne hadde veldig klart sagt fra at de ønsket den gamle loven endret, og det er det vår regjering har gjort.

Jeg er glad for at dette sannsynligvis også har vært medvirkende til at Kristelig Folkeparti gikk inn i så konstruktive samtaler og senere forhandlinger. De så at utviklingen etter loven til Clemet hadde vært uheldig, men ikke minst at også velgerne i valg hadde gitt uttrykk for at man ønsket en endring.

Høringen i forbindelse med forslag til endringer i friskoleloven viste også bred støtte for regjeringspartienes syn. Spesielt er jeg glad for at flertallet av fylkeskommunene og ikke minst lærernes organisasjoner, elevene og andre viktige aktører i skolen gav støtte til Regjeringens syn.

Siktemålet med lovforslaget er å stoppe veksten og komme med en permanent lov, som i dag debatteres her i Odelstinget. Regjeringens forslag til endringer i privatskoleloven er helhetlige og balanserte, og bygger på hovedprinsippene i den gamle privatskoleloven som gjaldt fram til 1. oktober 2003. I tillegg til at lovforslaget innfrir løftene i vår regjeringserklæring og det vi sa til velgerne, har Regjeringen foretatt en gjennomgang av loven. Det foreslås derfor også lovendringer som vil bidra til effektivisering av tilsynet og ikke minst økning av brukervennligheten.

Forslaget til ny privatskolelov innebærer en innstramming i utbredelsen av nye privatskoler med rett til statstilskudd som ikke driver på religiøst grunnlag eller etter en anerkjent pedagogisk retning. Samtidig har vi også tatt hensyn til de eksisterende skolene og elevene i disse skolene.

La meg nevne noen av hovedtrekkene i lovforslaget som også er understreket av flere tidligere talere. Det innføres igjen krav til hvilket grunnlag en skole skal opprettes på: religiøst, anerkjent pedagogisk retning, internasjonalt, toppidrettsgymnas, norsk grunnopplæring i utlandet eller særskilte skoler for funksjonshemmede.

Det skal ikke lenger være en rett til godkjenning etter loven, men skoler kan godkjennes etter en samlet vurdering. I vurderingen skal det bl.a. være relevant å legge vekt på hensynet til den offentlige skolestrukturen, og som i dag skal det innhentes uttalelse fra vertskommune og vertsfylke. Kommune og fylkeskommune har dog ikke vetorett. Jeg vil i denne sammenheng også vise til at formålet med loven er å medvirke til at det kan opprettes og drives private skoler i Norge, slik at foreldre og elever kan velge andre skoler enn de offentlige.

La meg også understreke det som representanten Dagrun Eriksen sa i sitt innlegg, nemlig at vi i den lovtolkingen vi har, vil legge til grunn det forliket vi har inngått med Kristelig Folkeparti. Enkelte replikanter har vel antydet overfor Kristelig Folkeparti at dette er helt opp til statsrådens tilfeldige skjønn. Sånn er loven ikke å forstå. Loven er veldig tydelig, og premissene i merknadene fra flertallspartiene er tydelige, og det vil statsråden selvfølgelig lojalt følge opp.

De skolene som er i drift etter dagens friskolelov, får fortsette selv om de ikke oppfyller kravene til grunnlag i den nye loven. Regjeringspartiene har vært tydelig på at det ville være urimelig overfor elevene ved de etablerte skolene, dersom skolene måtte legges ned, og derfor har vi ikke gjort endringer på dette.

Finansieringssystemet er også videreført, med den trygghet det betyr for privatskolene, og jeg registrerer at det også uttrykkes tilfredshet fra privatskolene med dette.

Lovens navn går tilbake til det opprinnelige navnet denne loven har hatt i alle år, inntil den forrige loven, nemlig lov om privatskoler med rett til statsstøtte.

I lovforslaget ligger det også en opprydding av de ulike skoleslag som vi har et lovverk for. Jeg registrerer at mange i debatten har tatt fram 6A-skolene, som om regjeringspartiene har vært imot 6A-skolene. Men det har vært uttrykt et veldig klart ønske fra Stortinget ved ulike anledninger at vi skulle ha en opprydding i lovverket – at privatskolene fikk en separat lov, at fagskolene fikk en separat lov, og man skal nå prøve å tilpasse disse til lovverket. I den grad man ikke klarer det – og det finnes mange skoler som i dag har støtte, som ikke vil klare det – har vi sagt at vi i løpet av denne stortingsperioden vil komme tilbake med en lovforankring av de skolene, og at de ikke i noen grad trenger å føle utrygghet.

En opprydding i lovverket er en styrke for et lovverk, og det er også en styrke for de skolene som kommer inn under et slikt separat lovverk. Derfor er – og det tror jeg også 6A-skolene skjønner – en rydding i lovverket en styrke for privatskoler og andre skoler, og det er det vår regjering har tatt til orde for, men med bakgrunn i ønsker fra Stortinget.

Da den daværende friskoleloven ble vedtatt i 2003, var det et uttalt mål å øke mangfoldet av offentlige og frittstående skoler. Dette skulle angivelig medvirke til å heve kvaliteten både i frittstående og offentlige skoler.

I motsetning til den forrige regjering – og det er også uttalt fra enkelte her – finnes det ikke faglig belegg for å si at flere privatskoler bidrar til å heve kvaliteten i den offentlige skolen. Heller ikke finnes det forskning som underbygger den type påstander. Derimot finnes det mye forskning som viser det motsatte, også fra norske forhold. Jeg registrerer som en viss kuriositet at det vises til NIFU STEP-rapporten om frittstående skoler, som det heter, og at den brukes som belegg for at vår regjering ikke bryr seg om de resultatene som foreligger.

Denne rapporten viser – om den viser noe i det hele tatt – at det vår regjering gjør, er riktig. Den bygger på et elevgrunnlag tatt før Kristin Clemets lov fikk virkning. Derimot sier rapporten noe om at en lov som begrenser privatskolene til religiøse pedagogiske alternativ, sannsynligvis ikke vil føre til en sterk sosial segregering.

Det betyr at dersom man skal bruke denne rapporten til noe, er det et argument for den loven Regjeringen legger fram, og ikke det motsatte.

Det er også interessant å se at så sent som på mandag i Trondheim ble det lansert en OECD-rapport der man har hatt ti land som sammenlignende grunnlag for å se på hvordan innføring av fritt skolevalg, og dermed privatskoler, har innvirkning på skolesystemet. Konklusjonen er ganske entydig, nemlig at et segregert skolesystem, som vi får med privatskoler og dermed en friere grad av skolevalg, bidrar til svakere faglig resultat, samtidig som det bidrar til segregering av skolesystemet.

Det er interessant å se at man bl.a. skriver – jeg leser det i norsk oversettelse at land med fritt skolevalg og mange private skoler har «lavere gjennomsnittlig lese- og matematikkferdigheter» enn de som ikke har det.

OECD er vel en organisasjon som vanligvis har en annen politisk retning enn vår regjering, i den grad dette er politiske anbefalinger, men det er interessant å se at også OECD ser faren ved segregerte skolesystem, og dermed også advarer mot en slik utvikling.

La meg avslutningsvis si at jeg håper at denne loven vil tjene skoleslagene og det norske samfunnet godt. Av hensyn til både det norske samfunnet, skoleslagene og ikke minst de norske elevene, håper jeg at denne loven vil stå over valg og som sådan være en trygg grunnplanke for privatskolene i Norge i mange år framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [19:40:27]: Statsråden taler varmt om fellesskolen. Han omtaler den på en måte som om det bare er regjeringspartiene og til nød også Kristelig Folkeparti som er tilhengere av og sterke støttespillere for fellesskolen.

Målet for fellesskolen skal være at direktørdatteren og arbeidersønnen skal gå sammen, komme fra ulik sosial bakgrunn og lære av hverandre gjennom sosial utveksling i skolen. Det gjør de i dag, både i den offentlige skolen og i den privateide skolen. Jeg kan referere til statsviter Tuastad, som jeg også refererte til i mitt innlegg, som i tillegg er statsrådens partikollega. Konklusjonen hans er at privateide skoler også er fellesskoler.

Likevel hevder statsråden – nok en gang ganske tungt – at det er slik at friskoler bidrar til økte sosiale forskjeller. Da vil jeg gjerne vite hvilke faglige, konkrete og norske undersøkelser statsråden baserer seg på når han hevder at friskoler skaper sosiale forskjeller blant folk.

Statsråd Øystein Djupedal [19:41:39]: La meg først si at dagens innstilling viser med all mulig tydelighet at Fremskrittspartiet befinner seg på en egen planet i utdanningspolitikken. Det betyr at de definitivt har forlatt fellesskolen, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor heller ikke skolens folk tar Fremskrittspartiets utdanningspolitikk på alvor.

OECDs rapport, som kom så sent som i denne uken, og som nå bearbeides av OECD og skal legges fram i endelig versjon til høsten, sier tre ting. Jeg kan sitere på engelsk, hvis jeg rekker det i min tilmålte taletid:

«There are at least three reasons for thinking that social separation betweeen schools may be a problem.

1. It can certainly be argued that a sense of common culture and citizenship is most readily developed if children from different backgrounds are educated together.

2. Systems with a high level of school separation have worse results overall in maths and reading.»

Det siste punktet går på at man også får dårligere lærekrefter hvis man har separerte skoler.

Dette er OECDs anbefaling så sent som i denne uken i rapporten Equity in Education, bygd på ti land og en ganske omfattende landanalyse. Jeg vil tro at dette er en upartisk og upolitisk analyse av hvordan det kan gå med et segregert skolesystem.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [19:42:59]: Først må jeg få arrestere statsråden på en åpenbar feil. I NIFU STEP-rapporten som jeg siterte fra, heter det i forordet:

«Rapporten er del av et samarbeidsprosjekt med Senter for økonomisk forskning (SØF) ved NTNU etter oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Hensikten har vært å analysere virkningene av loven om frittstående skoler av 2003.»

Dermed burde det være nokså ettertrykkelig slått fast at rapporten sier at det ikke kan påvises segregerende effekter av loven av 2003.

Så vil jeg tilbake til OECD-rapporten, som har vært et tema opptil flere ganger i denne debatten. Den rapporten snakker ikke om det friskolesystemet vi har i Norge. Men det står:

«School choice may pose risks to equity since well-educated parents may make shrewder choices.»

Det eneste den sier, og det eneste vi kan trekke ut av det, er jo at vi i et skolesystem med lavt innslag av friskoler og nesten ingen valgfrihet mellom offentlige skoler, har enorme ulikheter, faglig og sosialt, mellom elever innenfor den offentlige skolen. Hvordan kan statsråden forklare det?

Statsråd Øystein Djupedal [19:44:04]: La meg først si at NIFU STEP-rapporten bygger på elevgrunnlaget fra 2004–2005. Det betyr at man ikke på det tidspunktet hadde grunnlag for å si at de endringene som skjedde i 2003, var implementert i norsk skole. Det betyr at veksten i antall elever i privatskolene ikke skjedde det første året, men årene deretter. Elevgrunnlaget i NIFU STEP-rapporten gir ikke grunnlag for å trekke den konklusjonen som jeg forstår at representanten Eriksen Søreide har gjort i tidligere innlegg, snarere det motsatte.

OECDs rapport bygger på en landanalyse av ti ulike land og peker tydelig på at sosial segregering i skolen er meget uheldig, både når det gjelder fritt skolevalg og ikke minst privatskoler som bidrar til fritt skolevalg. De advarer veldig tydelig mot det. Det mest interessante er jo ikke bare at advarslene mot hva dette kan bety i samfunnet, er sterke, men det advares altså mot at kvaliteten på skolen «in reading and math» – altså i lesing og matematikk – går ned.

OECD er i alminnelighet et organ som Høyre hører lojalt på, og jeg overraskes over hvorfor Høyre ikke også hører lojalt på denne rapporten.

Dagrun Eriksen (KrF) [19:45:16]: La meg først gi honnør til statsråden for klargjøringen av godkjenningsgrunnlaget – i den grad det var skapt tvil om det fra andre replikanter her i salen.

Men jeg har også et litt konkret spørsmål til statsråden.

Det var en del skoler som ble stoppet av den såkalte frysloven – skoler som etter det godkjenningsgrunnlaget som Odelstinget vedtar i dag, ville kunne hatt mulighet til å bli godkjent. Dette er skoler som er klare til å starte, som er veldig utålmodige når det gjelder tidsperspektiv, og har et ønske om å kunne begynne snarest mulig. Så mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden ta et initiativ, sånn at denne type skoler kunne få mulighet til å starte snarest råd?

Statsråd Øystein Djupedal [19:46:03]: Det er helt riktig at det var noen skoler som ble berørt av frysloven, som under normale forhold ville ha fått startet. Jeg vil nå i løpet av kort tid, når Odelstinget og senere Lagtinget gjør sine vedtak, sende et oppdragsbrev til Utdanningsdirektoratet og se om det vil være mulig at de skoler som ble stoppet eller berørt av frysloven, vil kunne få en raskere saksbehandling og på den måten kunne starte til høsten. Jeg vet ikke om det er praktisk mulig, men jeg vil anta at søknadsbehandlingen i Utdanningsdirektoratet vil gjøre dette mulig. Det var ikke mange skoler som ble direkte berørt av frysloven, som ikke var kommersielle, men enten religiøse eller pedagogiske alternativ. Men når Stortinget har gjort sine vedtak, vil jeg sende et brev til direktoratet, og jeg håper at direktoratet da vil være i stand til å imøtekomme disse skolenes ønske om oppstart allerede til høsten.

Odd Einar Dørum (V) [19:47:14]: Statsråden åpnet ganske friskt med å ta meg til inntekt for sin egen fortolkning av seg selv. Det bør han ikke gjøre, men han kan gjerne lytte til det jeg sier. Jeg sier det jeg sier, at når noen håpet på at man ut fra Bondevik II-regjeringen skulle få en lov som angivelig lignet på noe annet – f.eks. den i Sverige, som kom under et sosialdemokratisk regime – så var det en feil antagelse. Jeg prøver å vurdere det landskapet jeg var i da jeg jobbet med det. Det var ingen som skulle prøve å tjene penger eller omgå dette. Det var ikke slik at fordi om man hadde en stor produksjonskapasitet til å sende søknader, skulle det slå inn. Så jeg står fast på at det som Høyre og Venstre står sammen om i denne innstillingen, ikke er endring eller revisjon, men det er en tydeliggjøring, og tydeliggjøringen har vært framtvunget av den samfunnsdebatten som vi har hatt – en debatt som er god, fordi den fører til det.

Jeg vil spørre statsråden: Hvorfor er skjønn så utrolig mye bedre enn rett, når man både skal se på dette ut fra internasjonale konvensjoner og fremme viktige formål for foreldres rett i et samfunn som vårt?

Statsråd Øystein Djupedal [19:48:20]: Svaret på det ligger jo i representanten Dørums selverkjennelse, nemlig at han ikke ønsket at kommunene skulle oversvømmes av skoler, og at han i dag ønsker en innstramming av den loven som Kristin Clemet fikk vedtatt, fordi man ikke trodde at det kom til å bli så ille som det ble. Men det ble så ille som det ble, nettopp fordi man har en rett. Det betyr at man ikke har et skjønn for å begrense veksten i antall privatskoler.

Da vi kom inn, var vi inne i en ukontrollert vekstperiode, særlig på videregående skole-nivå. Hadde ikke vi overtatt, ville 150 pst. vekst i antall skoleplasser som lå klare til godkjenning, blitt godkjent. Det hadde endret norsk skolestruktur totalt, det hadde ødelagt den offentlige skolen på videregående skole-nivå. Derfor er det nødvendig med en skjønnslov og ikke en rettighetslov.

I all tid før Kristin Clemets lov var denne loven en skjønnslov, men selvfølgelig med veldig tydelig retning. Derfor må denne loven tilbake til sin opprinnelige form. Det vil være en lov som tjener privatskolene godt – de alternativene som finnes til den offentlige skolen, og som er anvist i loven. Jeg ser til min store tilfredshet at Privatskole-Norge er meget tilfreds med den loven som i dag blir vedtatt.

Det jeg nok er misfornøyd med, er at Venstre ikke står bak loven, hvilket Venstre burde ha gjort.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [19:49:39]: Jeg merket meg at statsråden slår fast at det som står på SVs hjemmesider om statsrådens skjønnsutøvelse, faktisk er feil.

Men det er en annen ting. Statsråden har snakket med store bokstaver om å stoppe frisleppet og hindre de kommersielle skolene. Ser ikke statsråden at de kraftige angrepene regjeringspartiene har kjørt mot friskolene, og den usikkerheten som nå innføres gjennom en skjønnslov – ikke minst i påvente av en ny lov – nettopp kan føre til at vi får en oppblomstring av helt private kommersielle eliteskoler hvor det er hundre prosent egenbetaling fra elevene?

Statsråd Øystein Djupedal [19:50:13]: Det vi nå innfører, er jo en trygghet for dette skoleslaget – i motsetning til en lov som hele tiden var politisk omstridt, og som var hovedsaken i en valgkamp. Vi vant valget ikke minst på at vi ønsket en innstramming av privatskoleloven. Det vi nå har gjort i et bredt forlik med Kristelig Folkeparti, som er omtalt i ulike innlegg, også mitt, gjør at vi nå har et bredt flertall bak en ny lov.

Privatskoleorganisasjonene i Norge gir støtte til den loven som i dag debatteres her i Odelstinget. Det gjør meg trygg på at vi er på riktig kurs. Det betyr at det nå vil være mulig å opprette skoler med alternativt innhold. De kommersielle skolene vil ikke lenger få anledning til å etablere seg, og på den måten er vi tilbake til de lange linjer i norsk utdanningspolitikk, der fellesskolen er arenaen der våre barn skal lykkes, og der det gis alternativ som har et innhold – ikke et kommersielt innhold, men et alternativt innhold til de læreplanene som finnes i det offentlige. I så måte er dette en svært god lov, men jeg har registrert både av innstillingen og av debatten at Fremskrittspartiet har stilt seg helt utenfor – ikke bare i denne debatten, men ikke minst også når det gjelder forsvaret av fellesskolen. Det er et valg Fremskrittspartiet har tatt. Det er et valg jeg er dypt uenig i.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [19:51:43]: Dagen i dag er en trist dag for Skole-Norge. Regjeringspartienes kraftige agitasjon før valget i 2005 og deres angrep på friskolene nærmet seg til tider det usmakelige. Når vi i dag ser hva som etter forliket med Kristelig Folkeparti er igjen av den argumentasjonen som ble brukt, er det uforståelig for undertegnede at regjeringspartiene fortsatt kan ta slike ord i sin munn som at de har stoppet frisleppet og stanset skoleprofitørene. Den gamle loven, på lik linje med den nye, har forbud mot å ta ut utbytte, så her er tilstanden altså status quo. Hvem skulle tro det hvis en spiller av gamle TV-sendinger fra valgkampen?

Et annet tragisk faktum ved dagens behandling er grendeskolenes endelikt. Hvem skulle trodd at Senterpartiet skulle kunne gå med på noe slikt? Senterpartiet er jo vanligvis kjent som gode hestehandlere og forhandlere, men her har de tydelig sviktet Bygde-Norge. Den politikken det her legges opp til, vil føre til at slagordet om å ta hele landet i bruk mister sitt innhold. Det kan da ikke være noen ved sine fulle fem som virkelig tror at vi nå får en oppblomstring av montessoriskoler ute i grisgrendte strøk.

Den tragiske konsekvensen av denne lovendringen vil trolig være at vi får en markant økning i antall små barn som presses inn i skolebusser. Vi har tidligere behandlet et forslag fra Fremskrittspartiet om skoleskyss, hvor det ble synliggjort hvilke helseskadelige effekter skoleskyss kan ha, og ikke minst hvilken potensiell fare barn og unge utsettes for med dagens lovverk for skoleskyss. Jeg vil passe på å minne samferdselsministeren og kunnskapsministeren om at de har lovet Stortinget å se på problematikken rundt skoleskyss. Så langt har vi ikke hørt noe fra dem på dette området, og med det lovforslaget som behandles her i dag, forventer jeg at de tar affære straks.

Samtlige partier ønsker seg en god skole. Men hva legger vi egentlig i det begrepet? Hvis en går ut fra at skolen skal være et sted å lære og ikke bare et sted å være, må det vel være fokus på læringsutbyttet som gir svaret på om skolen er god eller ikke. Det kan ikke ha noe å gjøre med hvem som eier skolebygningen, eller hvem som er ansvarlig for driften. For Fremskrittspartiet er det viktig at det må være fokus på det enkelte individ, at det ut fra sine forutsetninger får utviklet sin ansvarsfølelse, sin pliktfølelse, sin dannelse og sin selvtillit. Det er det som kan gi oss svaret på om vi har en god skole.

Det er mye godt i norsk skole, men resultatene står overhodet ikke i forhold til de ressursene som hvert år tilføres skolen. Dette kommer fram gjennom internasjonale undersøkelser. Vi sakker akterut i forhold til land det er naturlig å sammenligne oss med, og land vi skal konkurrere med. En av de viktigste årsakene til denne negative utviklingen er etter min og Fremskrittspartiets oppfatning den ensidige satsingen fra de sosialistiske partiene på enhetsskolen og fellesskolen. Gjennom en utstrakt tro på ensretting og ensartethet har norsk skole blitt innrettet mot en slags gjennomsnittselev som ikke finnes.

For Fremskrittspartiet er det grunnleggende at vi er født forskjellige, og vår ideologi går ut på at det enkelte mennesket skal ha mulighet til å kunne opprettholde sin individuelle egenart. Det skal være mulig å kunne realisere sine personlige drømmer og la seg berike av de impulser mangfoldet rundt oss bringer med seg, og ikke minst skal det være mulig å velge mellom ulike alternativer. Nettopp det faktum at hvert enkelt menneske er unikt, gjør at vi mener at likhetstankegangen var og er og vil bli feilslått. Fremskrittspartiet vil heller ha en samfunnsutvikling hvor en vektlegger at mennesker behandles som likeverdige. Det å behandle noen som likeverdige vil faktisk bety at de må behandles forskjellig ut fra sine ulikheter.

Sosialistene ønsker ikke en slik differensiering og et slikt mangfold. For dem synes det som om det er enda mer av den medisinen som ikke har virket, som er løsningen.

Heldigvis, får en si, har ikke departementets syn vunnet fram, for da hadde det blitt ekstra ille. Gjennom forliket med Kristelig Folkeparti har de såkalte 6A-skolene fått noe ekstra tid, men skoleeierne og vi skal vente i spenning på et nytt lovutkast fra Regjeringen, som skal komme i denne stortingsperioden.

Hva slags rammevilkår er det egentlig flertallet tilbyr disse skolene? Skoler er avhengige av å kunne tenke langsiktig, både i forhold til elever og ansatte. Med den løsningen som nå foreligger, virker det for meg som om regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti har hengt opp et damoklessverd over disse skolene. Damokles hadde som kjent et sverd som var festet med et hårstrå, hengende over hodet. Hårstrået kunne bære eller briste.

Fremskrittspartiet ønsker at vi får en ny lov som åpner for likebehandling av skoler, uavhengig av eierskap, når det gjelder økonomi og godkjenning av skoletilbud. Jeg håper selvsagt at vi kommer dit en gang, av hensyn til både elevene, mangfoldet og skoleeierne. Men jeg innser at det tar tid å få gjennomslag for fornuftige tanker. Derfor har jeg en oppfordring til regjeringspartiene, siden de helt sikkert kommer til å stemme imot Fremskrittspartiets forslag: Stem da i det minste for forslaget fra Høyre og Venstre, som i hovedsak vil bringe oss tilbake til den gamle privatskoleloven. For det var jo det de sa under valgkampen når de følte seg en smule presset.

Anna Ljunggren (A) [19:56:20]: Det er med stor glede vi i dag behandler Regjeringens forslag til endringer i friskoleloven. Det er spesielt gledelig at vi har sikret et bredt flertall i Stortinget for den nye loven, som nå skal hete privatskoleloven. Dette vil skape forutsigbarhet for skolene.

En grunnleggende tanke i arbeiderbevegelsen er og har alltid vært at utdanning skal være gratis. Utdanning til alle og ikke til de få har alltid vært vårt mål. Vi ønsker en skole der barn og ungdom på tvers av ulik kulturell og sosial bakgrunn går i samme klasse, på samme skole. Dette skaper gjensidig forståelse og toleranse for hverandre – hvor man kommer fra, og hvem man er.

Undersøkelser fra våre naboland har vist at et frislipp av private skoler skaper større forskjeller. I Sverige gjenspeiler foreldrenes utdanningsnivå valg av private skoler. Naturlig nok er det sånn at det er ressurssterke foreldre som sender barna sine på privatskoler – privatskoler som til og med tar en sum i elevbetaling. Det er klart det skaper forskjeller. Vi ønsker at alle skal ha lik rett til utdanning – tilbud om den samme type utdanning på tvers av økonomiske og sosiale forskjeller.

Hovedlinjene i den nye loven bygger på hovedprinsippene i den tidligere privatskoleloven fra 1985. Vi har vært sterkt imot friskoleloven, som ble innført av den forrige regjeringen i 2003, som vi så på som en kommersialisering av skolene, og som ville og var på vei til å undergrave fellesskolen og gi langt flere privatskoler – loven som åpnet for fri flyt og lite kontroll av hvilken type skoler som kunne opprettes.

Rundt 15 000 nye private skoleplasser i videregående skole ville betydd at den offentlige skolen hadde blitt tappet for ressurser, og vi ville helt klart fått større skiller i skolen. Lokalpolitikere i hele Norge sa nei til flere privatskoler, men de ble overkjørt. Nå er våre tillitsvalgte blitt hørt. I fylker med et stort distrikt og f.eks. bare én by, som Sør-Trøndelag, ville opprettelsen av mange privatskoler i sentrale strøk vært en trussel for hele skolestrukturen, spesielt skolestrukturen i distriktene. Fylkeskommunene ville av økonomiske grunner ha samlet skoletilbudene ved færre skoler. Det ville sannsynligvis skjedd i de sentrale områdene, og det hadde blitt vanskelig å opprette dyre yrkesfaglige utdanninger.

I mange fylker er den videregående skolen en sentral utviklingsaktør. Videregående skole er mer enn bare en utdanningsinstitusjon. Den støtter opp under offentlig sektor og næringsliv og gir mange arbeidsplasser, ikke bare innenfor sine egne vegger, men også utenfor.

Det åpnes i privatskoleloven for skoler bygd på et faglig-pedagogisk alternativ til den offentlige skolen, som montessori- og steinerskoler. Disse skolene mener vi er alternative skoler, på tross av at Kunnskapsløftet åpner for større muligheter i undervisningsformene i den offentlige skolen. Også kristne skoler og sertifiserte internasjonale skoler skal fortsatt ha muligheten til å etableres.

Det er ikke tillatt i Norge, verken med friskoleloven eller privatskoleloven, å kunne tjene penger på skoledrift. Men Fremskrittspartiet ønsker at det skal kunne være mulig å ta utbytte av statlig finansierte privatskoler. Da blir skolegangen til våre barn business. En situasjon der skoler opprettes for å tjene penger, ønsker ikke vi i Arbeiderpartiet. Vi har sett en rekke eksempler på skoler rundt omkring som drives på tvers av friskoleloven, der fylkesmannen ikke har grepet inn. Med den nye loven skal fylkesmannen ha et mer effektivt tilsyn med skolene. Det ser vi på som veldig positivt.

Den offentlige skolen skal være så god at private skoler ikke er et alternativ. Det er ingen tvil om at den offentlige skolen står overfor mange og store utfordringer. Det gjelder videreutdanning for lærere og drop-out, for å nevne noe, saker som vi debatterte i Stortinget tidligere i dag, og hvor det er politisk enighet om at vi har store utfordringer.

Det blir helt feil for meg å åpne for statlig finansierte kommersielle skoler som tar økonomiske ressurser fra det offentlige, når det finnes utfordringer som det er fullt mulig å løse i den offentlige fellesskolen.

Freddy de Ruiter (A) [20:01:20]: Jeg vil aller først takke representanten Anundsen fra Fremskrittspartiet for å ha vært veldig ærlig. I replikkvekslingen etter hans innlegg tidligere i dag gjorde han det veldig klart at Fremskrittspartiet ønsker å gå inn for utbytte, og ikke har noen planer om å si nei til utbytte. De ønsker også 100 pst. statlig finansierte skoler, men at skolene utover det skal stå fritt til å ta det de måtte ønske av skolepenger. Det blir også interessant når en hørte på hovedinnlegget til Anundsen, der han forfektet at vi baserte våre holdninger på ideologi, mens det i opposisjonen var mer fornuft og kvalitet som talte. Det å overlate skole til markedet er også i aller høyeste grad ideologi, men det er en motsatt ideologi av det vi står for.

Jeg merker meg også at Høyres representant mener at andre land har ingen relevans når en skal sammenligne skolesystemer. Jeg synes da det er litt rart at representanten fra Fremskrittspartiet bruker Sverige som et eksempel, og at OECD synes det er høyst relevant å sammenligne ulike lands skolesystemer.

Til Venstre vil jeg bare si at når det gjelder oversvømming, er det veldig mange gode eksempler på det. Det er bare å gå inn og se på statistikken hvor de store skolekjedene ville etablere seg høsten før stortingsvalget. Min hjemkommune, Arendal, hadde blitt oversvømt av John Bauer-plasser – 500 skoleplasser på videregående skole i studieforberedende løp, noe som tilsvarer over halvparten av skoleplassene i den største byen i fylket. Sånn var det i svært mange fylker. En kan bare tenke seg hva resultatene av det ville blitt.

Jeg har også lyst til å dele ut en verbal blomst til Kristelig Folkeparti, som har gjort det mulig å komme fram til et bredt forlik på dette krevende området. Vi har sammen lagt grunnlaget for en privatskolelov som er robust, og som kan vare over tid.

For oss i Arbeiderpartiet er fellesskolen en viktig grunnpilar i vår velferdsmodell. Når høyresiden, deriblant Fremskrittspartiet, som hevder å være for folk flest, angriper vår velferdsmodell, herunder fellesskolen, er det helt greit. På den måten får vi fram klare skillelinjer i norsk politikk. Høyre, Fremskrittspartiet og delvis Venstre har en annen agenda, hvor privatisering og markedsløsninger er melodien på svært mange grunnleggende velferdsordninger. En slik politikk vil uten tvil forsterke sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk.

Når det er sagt, ser vi det som viktig å være romslige overfor pedagogiske og religiøse alternativer på skolesektoren. De representerer et supplement til den offentlige skolen. De skolene representerer noe annet enn f.eks. de store utenlandske, kommersielle skolekjedene og andre kommersielle tilbydere. De kommersielle aktørene gjorde et iherdig forsøk på å oversvømme mange byer med studieforberedende tilbud på videregående skolenivå under den tidligere friskoleloven. Og de fikk god hjelp av tidligere undervisningsminister Clemet. Dette frisleppet ble heldigvis stoppet etter at den rød-grønne regjeringen overtok.

Den nye privatskoleloven har stor oppslutning i Skole-Norge. Både Utdanningsforbundet og elevorganisasjonen støtter de innstramningene som er foreslått. Vi er selvsagt glad for at vi nå får en politikk som er i tråd med synspunktene fra elevene og lærerne. Jeg har i den forbindelse lyst til å sitere litt fra siste nummer av Utdanningsforbundets blad «Utdanning», hvor lektor Liv Sætre ved Elverum videregående skole sier:

«Jeg har ikke i det hele tatt tro på privatskoler uten forankring i en spesiell pedagogikk. Friskoler er rent kommersielle aktører. Gjør heller den offentlige skolen enda bedre.»

For å få en god fellesskole må det imidlertid mer enn dette til. Jeg er stolt av den rød-grønne regjeringens kraftige satsing på kommuneøkonomien. Det har satt kommuner og fylkeskommuner i stand til å satse mer på skolen. De fleste kommuner og fylkeskommuner satser mer på skolen, men for en del har det rett og slett handlet om å unngå kutt og flere nedskjæringer etter mange magre år med borgerlig sultefôring av kommuner og fylkeskommuner. Så nå er det mange som er glad for at Høyres spareskole kombinert med en altfor liberal friskolelov er blitt erstattet av mer penger til kommunene og en ny privatskolelov som ikke svekker fellesskolen.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [20:06:20]: Jeg har registrert i løpet av debatten, og med det siste innlegget, fra representanten de Ruiter, at det ikke er mulig å få noen av regjeringspartiene til å svare på hvilke skoler som fikk godkjenning, som også tok utbytte. For det var ikke lov, og det er ikke lov. Norge hadde verdens strengeste friskolelov når det gjaldt forbudet mot å ta utbytte. Hvis det faktisk var sånn at det var mulig å ta utbytte etter den gamle loven, hvorfor i all verden har da ikke regjeringspartiene fremmet en proposisjon som endrer den lovgivningen dramatisk? Det er rett og slett fordi ingen tok utbytte, og ingen kunne ta utbytte.

Sånn som regjeringspartiene argumenterer, er det som å si at hvis jeg en gang i framtida skulle komme på tanken at jeg hadde lyst til å kjøre for fort, skal jeg straffes for det i dag. Jeg ville blitt straffet for det dersom jeg hadde kjørt for fort, men jeg har ikke kjørt for fort. Jeg syns den argumentasjonen som det legges opp til rundt elevene og elevenes bakgrunn, er veldig spesiell, for vi har altså forskning også fra OECD som viser at det i land som har lite innslag av friskoler, og ingen eller liten valgfrihet mellom offentlige skoler, er enorme forskjeller mellom elevene innenfor hver enkelt skole. Det er altså ikke slik at alle elever går på samme skole, slik som regjeringspartiene synes å tro. Men den argumentasjonen og den forskningskunnskapen passer ikke inn i virkelighetsbildet til regjeringspartiene, og derfor ønsker de heller ikke å ta stilling til den, og de ønsker heller ikke å bruke den.

Jeg kan heller ikke dy meg for å si noe om kommersielle skoler. Jeg syns det er et kjempeparadoks, og det burde også regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti synes, at de eneste skolene som det nå er fritt fram for å starte, fritt fram for å ta utbytte, fritt fram for å ta så høye skolepenger de vil, det er de skolene som er kommersielle, som er rene privatskoler, og som får fortsette akkurat som før. Hvis det var et ønske fra regjeringspartiene om å stoppe de kommersielle skolene, var det de skolene, med lange og gode tradisjoner i Norge, de skulle stoppet. De skulle ikke stoppet de skolene som hadde strenge restriksjoner på foreldrebetaling, strenge restriksjoner og totalt forbud mot utbytte, som ikke hadde lov til å sile elever. De skolene er ikke kommersielle. Jeg har ennå til gode å høre regjeringspartiene fortelle meg hvilke av de skolene som ble stoppet, og som nå ikke får startet opp, som er kommersielle, som tar utbytte, og som driver på en måte som jeg tror ikke så veldig mange i denne sal ønsker.

Jeg syns det er en interessant debatt. Den tydeliggjør forskjeller. Men la det være klart: Det helhetlige endringsforslaget som Høyre og Venstre har levert, og som vi står på, er en tydeliggjøring av den politikken som allerede eksisterte i den gamle loven. Det er vi stolt av å ha fått til i samarbeid, fordi vi står på samme linje, og vi verner om foreldreretten og retten til å velge annerledes.

Anniken Huitfeldt (A) [20:09:43]: Vi har ikke behov for å stramme inn loven på dette området fordi vi ikke ønsker å åpne for kommersielle aktører. Det er riktig at man med den gamle loven ikke kunne ta utbytte. Men som Terje Hansen, som er professor ved Handelshøyskolen, sier: Denne loven har vært laget av amatører, de har oversett at det er mulig å få avkastning på investeringer på andre måter enn gjennom aksjeutbytte til eierne.

Dette var jo også budskapet fra John Bauers folk, som ser på dette som en langsiktig investering. Så det finnes mange måter å tjene penger på uten å ta utbytte.

Men det mest alvorlige er jo Eriksen Søreides omgang med NIFU STEP-rapporten. Det er riktig som det står: «Hensikten har vært å analysere virkningene av loven om frittstående skoler av 2003.» Men hva står i neste setning? «Denne rapporten var tenkt å inngå i første fase i denne studien.» Skoleåret ble valgt fordi det var det siste året med privatskoleloven. Så skulle man altså lage neste undersøkelse, som skulle analysere konsekvensene av den nye friskoleloven. Dermed var det ikke grunnlag for å føre denne forskningen videre – vi fikk ingen friskolelov. Denne rapporten er jo en hyllest til den gamle privatskoleloven, at den ikke fører til store sosiale forskjeller, og det er denne privatskoleloven vi nå ønsker å videreføre.

Det er uklart for meg hvilke innstramminger Venstre foretar i denne loven. En Venstre-representant, Jarle Braut, bebuder at «Venstre vil ta initiativ til å se på friskoleloven på nytt ut fra at det nå viser seg at private aktører som f.eks. John Bauer-kjeden er ute etter profitt». Dersom denne innstrammingen som Venstre nå har fått med seg Høyre på, hadde blitt vedtatt, hadde vi da fått like mange privatskoleplasser i forrige periode? Det er uklart for meg om det egentlig er den gamle friskoleloven som nå gjelder for Venstre, eller om de nå har fått med seg Høyre på en slags dreining.

Jeg har også registrert at for noen år siden var Sverige et soleklart eksempel på hvor fantastisk det kunne gå med friskoler. Nå brukes ikke det svenske eksemplet lenger, og det svenske Skolvärket sier jo også nå at dette har utfordret den svenske skolens kvalitet og dybde. De nederlandske studiene viser jo også at det for elever i matematikk, når de er 15 år, har større betydning for deres prestasjoner hva slags utdanning foreldrene har, enn det f.eks. har i Norge.

Jeg vil vise til hva OECD sier i sin Equity-rapport:

«Hjertet i det norske utdanningssystemet er enhetsskolen (…). Dette fungerer utmerket for likeverdet (…).

Vi anbefaler at enhetsskolen hvor elevene ikke blir delt inn i grupper etter evner, bør fortsette.»

Det er også utgangspunktet for den nye og gode privatskoleloven.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [20:12:59]: For Senterpartiet er barneskolen som er for alle barna i skolekretsen, en stolpe i samfunnsbyggingen. Enhetsskolen står uhyre sterkt i Senterpartiet. Den bidrar til jambyrdige forhold uansett sosial eller religiøs bakgrunn, og for meg er eksempelvis Den Kristelige Menighet eller Smithianere som de kalles, et forbilde, for de bruker den offentlige skolen.

Jeg er svært glad for at Regjeringa avviste Bondevik II-regjeringas friskoleeksperiment med sterk fokusering på skole-AS.

I debatten har det vært en del kommentarer til spørsmålet om grendeskoler, altså skoler på barnetrinnet i lokalsamfunn i utkanten med sterkt sosialt fellesskap, egalitære forhold og gjerne sterk positiv lokalpatriotisme. Du er ikke fra Nes kommune, men fra Rukkedal – identitet og tilhørighet i jambyrdige forhold. Grendeskolen er en stolpe i lokalsamfunnet der alle møtes, og medvirker til kraftsentrum i det lokale liv, og de aller fleste grendeskoler er kommunale. Noen få er foreldrestyrte.

Det er kommuneøkonomien som er viktigst for skolestrukturen. Det er i dag mye lettere å argumentere mot skolesentralisering enn tidligere, fordi det er gjennomført en kraftsamling innenfor kommunesektoren og kommuneøkonomien. Likevel: Ringerike formannskap i Buskerud vil mandag ta stilling til nedleggelse av fire grendeskoler. Det er en lokal lakmustest på valgløfter, og det vil bestandig være noen som argumenterer for sentralisering – faglige eller økonomiske argumenter, fra skoleledere eller økonomer.

Det er de siste åra etablert flere foreldrestyrte grendeskoler, og det er viktig at disse kan drives videre som fullverdige skolealternativer, altså ha regelverk som ikke på noen måte virker diskriminerende i forhold til den kommunale barneskolen.

Ellers vil jeg beklage at adgangen til å etablere nye foreldrestyrte grendeskoler er tatt bort. Den sikkerhetsventilen burde vi hatt – og jeg understreker sikkerhetsventilen. Dermed ville kommunestyret blitt mer forsiktig med sentralisering, fordi forutsetningen for den nye sentralskolen mange ganger er bedre kapasitetsutnyttelse gjennom flere elever fra utkantkretsen.

For nye foreldrestyrte grendeskoler blir nå Montessori-pedagogikk aktuelt for å få dem godkjent. Det vil for mange være høyst aktuelt. Montessori-pedagogikken gir gode skoleresultater for ungdommen, god skole i å bli gagns mennesker. Jeg er glad for at denne pedagogikken i praksis i dag også blir mye brukt i den kommunale skolen. Det er bra og framtidsrettet.

Ellers vil jeg til slutt si at jeg er veldig glad for de manges lovord her i dag, uansett politisk farge, om grendeskolen. Det lover godt med hensyn til de kommende budsjettdiskusjonene rundt omkring i kommunene. Jeg regner med at det er samsvar mellom hva som sies i Stortinget, og hva som sies lokalt når det gjelder grendeskolenes framtid.

Hans Olav Syversen (KrF) [20:16:14]: Det var jo en av regjeringspartienes talspersoner som nå hadde ordet. Det var et øyeblikk litt uklart for meg om han faktisk beklaget noe av det Regjeringen hadde lagt fram, men det får vi komme tilbake til.

Det er en historisk dag på mange måter når Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti inngår et forlik i denne saken om privatskoleloven, for debatten om friskoler er en av de ideologiske klassikere i denne sal. Temaet har alltid skapt sterke fronter med tradisjonelle skillelinjer, med de såkalte borgerlige partier på den ene siden og sosialister på den andre. Som leder av utdanningskomiteen i Oslo er det ikke få debatter jeg har deltatt i når kommunen skulle gi sin anbefaling om etablering av friskoler, og hvor akkurat denne skillelinjen har vært svært markant. Særlig har jeg hatt gleden av å debattere dette mange ganger med SV-representanter, men det har vært en litt annen debatt enn den vi har hatt i dag, og det er jeg glad for, for mellom disse frontene er det faktisk friskolene som har måttet stå. De har måttet leve med usikkerhet foran ulike statsbudsjett og foran ulike stortingsvalg. Vil vi få kutt? Vil lovverket bli endret, eller skal vi ha forutsigbare rammer?

Friskolene fortjener bedre. De fortjener forutsigbarhet. De fortjener å kunne forholde seg til lover som varer utover en fireårsperiode, og de fortjener å ha økonomisk forutsigbarhet. De fortjener faktisk å bli behandlet som det de er: godkjente skoler.

Regjeringspartiene har nå en unik mulighet til å bidra til forutsigbarhet for dette skoleslaget. Om de legger gammel retorikk til side – som jeg har en følelse av at de faktisk gjør – og ser framover, og følger den avtalen som er inngått, vil Friskole-Norge ha en helt ny forutsigbarhet. Jeg er også glad for statsrådens forsikring tidligere i dag om godkjenningsgrunnlaget for friskolene.

I et av de mange brev vi har fått fra friskoleeierne etter at dette forliket kom i stand, heter det:

«Vi håper at det gode samarbeidet som har funnet sted nå vil føres videre, til det beste for elever og for foreldre.»

Det håper vi fra Kristelig Folkepartis side også. Vi kunne valgt å strekke hendene i været og si at nei, vi ønsker ikke noe forlik, og så heise fanen rank og fri. Men vi har valgt å søke innflytelse for å få en best mulig lov. Loven er ikke perfekt, men den duger. Den duger så absolutt.

Odd Einar Dørum (V) [20:19:40]: Å antyde at jeg ikke mener det jeg sier fra denne talerstolen, at man

«kan nekte en godkjenning dersom etableringen av en friskole vil innebære en vesentlig svekking av det offentlige skoletilbudet i vertskommunen på kort eller lang sikt»,

er det samme som at jeg skulle stå på talerstolen og si at jeg tror ikke på representanten Huitfeldt eller på statsråd Djupedal når de sier at de nå legger vekt på kunnskap i skolen. Jeg har tatt til etterretning at både statsråden og representanten mener det. Det å beskylde meg og Høyre her for å stå for AS Skole ville være omtrent like primitivt som om jeg skulle valgt en slik debatteknikk overfor representanten Huitfeldt og statsråd Djupedal. Jeg gjør ikke det.

Derimot sier jeg klart og tydelig at kampen om den offentlige fellesskolen fra nå av kommer til å stå om valget mellom å bruke kronene på den skolen eller å bruke dem på en rekke ulike sympatiske velferdstilbud. Da vil jeg våge å påstå at hvis man ikke nå bruker de kronene på skolen, undergraver man fellesskolen. Tidligere i dag stemte man altså ned et forslag om å sikre rekruttering til fellesskolen.

Så er det noen som spør: Er det AS i forhold til et AS? Det kan jo også være et AS etter den loven som flertallet nå vedtar. Men poenget med AS-metaforen, brukt av folk, er at man kan tjene penger på den, man kan jukse, man kan omgå eller hva man nå måtte gjøre. Så er det jo slik at både i den loven som ligger her nå, og i andre lover, er det vedtekter og bestemmelser som gjør at man kan gjerde inn det. For å overtydeliggjøre at man ikke skal ha dette, er det også fremmet et helhetlig forslag fra Venstre og Høyre, hvor vi står sammen om å gjerde inn for at ingen skal kunne omgå noe som helst.

Det er klart at vi inviterer gjerne Regjeringen til å stjele fra våre forslag dersom man senere kommer på at noen var lure eller sleipe, eller hvor vi hadde tenkt på en måte som man ikke hadde tenkt på i dag. For vi sier det vi mener, vi, at ingen skal tjene på dette. Det er mulig at noen håpet på det. Men det var ikke deres lov, verken i 2003 eller nå.

Jeg ber om å bli trodd, når vi har et fellesforslag med den teksten som står her. Hvis vi ikke kan ha det som utgangspunkt, kommer vi til å få en ganske brutalisert politisk debatt. Jeg har ikke noe problem med å ta på meg å ta den debatten. Jeg har både talent for og evne til å gå inn i den, men det kommer ikke til å bli veldig konstruktivt.

Så det å antyde at Høyre og Venstre ikke mener det de sier, er det samme som at jeg skulle si at representanten Huitfeldt ikke mener det hun sier, når hun mener at Arbeiderpartiet nå skal legge vekt på kunnskap. Jeg tror henne på det. Men jeg tror at kampen framover faktisk står om hvor kronene skal bli brukt. Jeg drar gjerne opp den frontlinjen med vilje. Og jeg gjør det med stor glede og omhu, fordi vi åpenbart har en regjering hvor barnehagesatsingen fører til at skolen, høyere utdanning og forskning taper.

At representanten Lundteigen vil ha en sikkerhetsventil, har han min dypeste sympati for. Jeg hadde det som en testsak i forhold til regjeringspartiene. De bestod ikke testen, men den debatten kan vi fortsette en annen gang. Jeg er glad for støtten fra Landslaget for nærmiljøskulen – LUFS – til det forslaget som Venstre og Høyre står sammen om her i dag.

Anders Anundsen (FrP) [20:23:02]: I dag har jeg følelsen av at vi har opplevd at statsråden har levd etter en «vil du ikke svare, så svar på noe annet»-filosofi. Så jeg har lyst til å ta opp noen konkrete spørsmål som jeg håper statsråden kan notere ned og svare direkte på fra talerstolen i dag.

A: Hvilke konkrete norske faglige undersøkelser viser at friskoler i Norge øker de sosiale forskjellene?

B: Frykter ikke statsråden en oppblomstring av private riksmannsskoler basert kun på egenbetaling, når åpningen for friskoler lukkes i kveld?

C: Et spørsmål fra Venstre: Hva er bedre med skjønn framfor rett?

D: Når statsråden snakker om fellesskolen, mener han da kun skoler eid av kommuner og fylkeskommuner?

E: Et spørsmål fra Høyre: Hvilke skoler som var godkjent etter den gamle loven, tok utbytte?

Det vil bli satt pris på om statsråden kan være konkret.

Så er det riktig at Fremskrittspartiet vil gjøre den offentlige skolen bedre, fordi vi tror at konkurranse mellom skoler vil ha den samme effekt som konkurranse på andre områder, nemlig at kvaliteten blir bedre. Jeg synes representanten Anna Ljunggren hadde et ganske interessant resonnement i den sammenheng, fordi hun sa at den offentlige skolen skal være så god at private skoler ikke er et alternativ. Men hun er tydeligvis så usikker på om den offentlige skolen kan bli så god at hun ikke vil tillate at de private skal bli etablert. Det er et merkelig utgangspunkt, for hvis hun hadde vært trygg på at den offentlige skolen var så god at private alternativer ikke ville være noe problem, kan det vel umulig være hensiktsmessig å forby de private alternativene.

Så takket representanten de Ruiter meg for ærlighet fra talerstolen her i stad. Jeg pleier å være ærlig, så det er neppe grunnlag for noen stor takksigelse i forhold til det. Men hvis vi først skal takke hverandre for å være ærlige, har jeg i grunnen lyst til å sende den takksigelsen til Senterpartiets Per Olaf Lundteigen, som beklager at Regjeringen og Kristelig Folkeparti nå lukker døren for muligheten for private grendeskoler, i motsetning til parlamentarisk leder for Senterpartiet, som her var helt tydelig i en replikkordveksling tidligere i dag på at det ikke var Senterpartiets prioritering.

Når det gjelder representanten de Ruiters stadige påpekinger om utbytte osv., er Fremskrittspartiets soleklare utgangspunkt at det skal være lov å tjene penger i Norge. Det det i tilfelle er snakk om, er et konkret forbud mot å tjene penger på å yte visse tjenester. Erfaringer fra Sverige viser at det blir ingen utbyttefester innenfor skoleområdet, så vi tror at utbyttedebatten er en skinndebatt som egentlig ikke er spesielt interessant. Og det markedet som de Ruiter i hvert eneste innlegg fra denne talerstolen framholder at han er så livende redd for, det er deg og meg.

Lena Jensen (SV) [20:26:12]: Den nye privatskoleloven som vedtas i dag, stopper de kommersielle skolene. Jeg mener det er helt korrekt å omtale skolekjeder som John Bauer, Sonans og Akademiet som kommersielle skoler. Skolene er kommersielle i den forstand at de ikke drives av idealistiske organisasjoner, og at de ikke har sitt utspring i et ønske fra foreldre og elever. De religiøse skolene er et eksempel på det motsatte. Skolene har ofte et utspring i et ønske fra menigheten og fra foreldrene. Det samme gjelder de skolene som går under betegnelsen alternative pedagogiske retninger.

Statsråden har redegjort godt for NIFU STEPs rapport, og for at den NIFU STEP-rapporten som representanten Eriksen Søreide hele tiden har henvist til, ikke taler mot den privatskoleloven som vedtas i Odelstinget i dag, men heller taler for, fordi den forskningen som har vært gjort på dette området, går tilbake til den tidligere privatskoleloven, før frislippet kom.

Jeg vil litt tilbake til Sverige, som også foregående taler var inne på, der de har hatt en utrolig høy vekst når det gjelder privatskoler, nærmest en eksplosjon. Det viste seg at i skoleåret 2005–2006 hadde man innenfor de private skolene lavere lærertetthet enn i de kommunale skolene. Det viste seg også at i 2005 og 2006 var andelen lærere som manglet lærereksamen, betydelig høyere innenfor de frittstående skolene, altså de private skolene. Som jeg var inne på litt tidligere: Skoleverket, som er faginstansen i Sverige, sier i en uttalelse at ofte prioriterer skolene variasjon og et bredt tilbud på bekostning av kvalitet.

Jeg er glad for at vi har en regjering som satser på kvalitet og på innholdet i skolen, og at vi sikrer oss at barna våre har en god skole som de kan gå på.

Statsråd Øystein Djupedal [20:28:35]: Representanten Anundsen utfordrer meg på en del spørsmål rundt privatskoler. La meg da si følgende:

Skoler som ikke har statsstøtte, driver alminnelig næringsvirksomhet. Å drive alminnelig næringsvirksomhet i Norge er tillatt. I det øyeblikket man får statsstøtte, er det legitimt for et samfunn å stille krav til hvordan den statsstøtten skal anvendes. Det er forskjellen mellom en vanlig kommersiell virksomhet, som mange skoler er når de ikke mottar statsstøtte. De er dermed ikke underlagt den samme lovbestemmelsen som Odelstinget i dag debatterer. Vi har ikke noe ønske om å hindre alminnelig næringsvirksomhet. Det er helt opp til den enkelte og til den enkelte familie om man ønsker å kjøpe en tjeneste fra en slik skole. Det vi i dag diskuterer, er de skolene som har statsstøtte og dermed er under et regelverk som gjør det helt legitimt for et samfunn å stille krav til dem.

Så langt har ikke jeg registrert at noen i denne debatten har sagt at noen skoler har tatt utbytte. Men det er klart at dette er kommersielle aktører i forhold til de gamle, idealistiske skolene som vi kjenner fra gammelt av, både de som har religiøst innhold og de som har et anerkjent pedagogisk innhold. I så måte er disse nye skolekjedene helt annerledes av natur og derfor kommersielle også i sin natur.

Når det gjelder rett og skjønn, svarte jeg utførende på det knyttet til representanten Dørums spørsmål, men jeg oppfatter ham dit hen at han er litt i tvil om følgende forhold: En rettighetslov har gitt en ukontrollert vekst som han ikke ønsket, og derfor har det vært nødvendig å presisere dagens lovtekst fra Venstres side. Det er en åpenhet fra representanten som jeg setter pris på, men det er derfor det ikke er mulig å lage en rettighetslov. Det er derfor denne loven er en skjønnslov – en skjønnslov som ikke hviler på tilfeldig skjønn, men som hviler på en omforent avtale der det gis trygghet for skoleslagene som omtales i loven.

Når det gjelder sosiale skiller, registrerer jeg – og jeg skal ikke være uærbødig – at det stadig henvises til en viss rapport som i realiteten viser det motsatte av det representanter som ikke inngår i forliket, viser til. Det betyr vel at man ikke har lest rapporten, garantert, for denne rapporten forholder seg til noe helt annet enn man later som. Det finnes så langt jeg vet, ikke omfattende forskning i Norge på kommersielle skoler all den tid vi har hatt få, men det vi kan lite på, er internasjonal forskning. Internasjonal forskning er noe vi i alminnelighet henviser til i Norge.

Equity-rapporten, som OECD la fram helt nylig, viser med all mulig tydelighet til internasjonal erfaring med dette. Her er utgangspunktet at et segregert skolesystem er et skolesystem som får mindre ut av befolkningen totalt sett. De fire hovedpunktene som oppsummeres både på den konferansen som var i Trondheim, og i rapporten, går på følgende: Land med fritt skolevalg og mange privatskoler har lavere gjennomsnittlig lese- og matematikkferdigheter. I disse landene betyr familiebakgrunn mer for læringsresultatet enn i andre land. OECD mener også at det kan være enklere å utvikle elevers følelse av tilhørighet til samfunnet dersom barn fra ulik bakgrunn går på samme skole, og at mer sosial segregering forverrer vilkårene ved skoler som tar imot de minst ressurssterke barna. Det er risiko for at de mest kvalifiserte lærerne rømmer fra disse skolene og dermed ytterligere forverrer situasjonen for barna.

OECDs rapport er veldig tydelig på at det Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene har gjort, er en klok politikk for framtiden til privatskolene.

Dagrun Eriksen (KrF) [20:32:06]: Jeg hadde bare behov for å komme med noen små kommentarer på slutten av denne debatten.

For det første er jeg glad for denne utrolige omtalen og plassen som friskoleslagene, som nå blir godkjent etter denne privatskoleloven, har fått i Stortinget. Det er viktige skoler, og det er bra skoler.

Så har jeg også lyst til å kommentere litt diskusjonen om kommersielle skoler kontra rene paralleller til de offentlige som driver med offentlige læreplaner. Jeg opplever etter denne debatten at det er en vesentlig forskjell mellom Høyre og Venstre på den ene siden og Fremskrittspartiet på den andre siden, hvor Fremskrittspartiet kunne ønske å tillate rene kommersielle skoler hvor statsstøtte også kunne gå til utbytte. Jeg opplever at Høyre og Venstre har hatt en veldig klar melding gjennom det de har gjort både før og i dag i denne sal på det punktet i denne saken.

Når det gjelder grendeskoler, kan Kristelig Folkeparti skrive under på alt det representanten Lundteigen sa om både de kommunale og de foreldrestyrte grendeskolene. Jeg skulle nok ønske at det engasjementet hadde resultert i at vi hadde kommet fram til en annen løsning på det punktet.

I forhold til godkjenningsgrunnlaget, der debatten også blir en del av forarbeidet til loven, og at både statsråden, representanten Jensen og andre har henvist til at vi står på avtalen, leser jeg for sikkerhets skyld opp det som står i avtalen:

«Flertallet har merket seg at uttalelsen fra vertskommunen eller vertsfylket ikke skal være avgjørende for om en søknad skal innvilges eller ikke. Det er lovens mening å legge til rette for alternative skoler. Flertallet mener at et nei til en søknad ikke kan begrunnes med budsjettsituasjonen.»

Og videre:

«Flertallet forutsetter at skoler gis godkjenning når det søkes innenfor det fastlagte godkjenningsgrunnlaget, og øvrige krav i loven. Departementet skal likevel kunne ta hensyn til den offentlige skolestrukturen, behovet for skolen og vurdere seriøsiteten til søkeren.»

Til slutt er det også naturlig å si noe om framtiden. Det vil fortsatt være en jobb å gjøre for avtalepartene, nemlig å utforme fremtiden og sikkerheten for de såkalte 6A-skolene. Jeg gleder meg til å klare å gi også dem en mulighet. Det er et skoleslag som er viktig for landet vårt. Det er et skoleslag som har fortjent sin rettmessige plass også innen et lovverk.

Med det vil jeg takke komiteen for den jobben vi sammen nå har gjort, og jeg ser fram til det videre arbeidet for de nye skolene som blir godkjent etter privatskoleloven.

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Odd Einar Dørum (V) [20:35:41]: Når man systematisk ikke blir trodd, i hvert fall av statsråden, er det veldig hyggelig å bli trodd av en gammel sentrumskamerat på at det man sier, det mener man, og at man har ment det hele tiden.

Det Venstre har lagt fram sammen med Høyre, er et helhetlig forslag, som vi står for. Det er ingen tilfeldighet. Det har en bakgrunn, og det er framlagt som en helhet her i dag. Vi må kunne ha den tonen. Jeg gjentar, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at hvis man først begynner med å si at dette var i grunnen ikke slik, da er vi inne i noe som er lite greit.

Jeg vil også til slutt si at med den alminnelige hyllesten av den offentlige fellesskolen i dette møtet forventer jeg dramatiske satsinger i kommende statsbudsjetter for å gi lærerne alminnelig videreutdanning. Jeg forventer en reform av allmennlærerutdanningen. Jeg regner med at det kommer begeistrede pressemeldinger fra Kunnskapsdepartementet om dette i nærmeste framtid, og at statsråden blir en suksessrik budsjettvinner på alle framtidige budsjettkonferanser, for ordene som er brukt om dette, forplikter.

Presidenten: Representanten Ine Marie Eriksen Søreide har hatt ordet to ganger før og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [20:36:59]: Jeg legger merke til at representanten Lena Jensen mener at vi nå endelig stopper de kommersielle skolene. Dette stopper altså ikke en eneste kommersiell skole. Men hvis vi skal legge representanten Jensens definisjon av kommersiell skole til grunn, er det altså en skole som ikke er ønsket av elever og foreldre. Derfor er den kommersiell. Det tror jeg ikke er den definisjonen verken jeg eller så veldig mange andre i denne salen har av kommersielle skoler.

Jeg registrerer også at verken statsråden eller andre kan henvise til forskning i Norge når det gjelder norske friskoler, som viser at de har ført eller fører til økt segregering. Det som derimot er interessant, er å se på den internasjonale forskningen som bl.a. viser at i land som har et mye høyere innslag av friskoler og større valg mellom offentlige skoler enn Norge, er det mindre forskjeller og sosial ulikhet mellom elevene. Det er noe som regjeringspartiene og statsråden ikke har ønsket å kommentere, antakeligvis fordi det ikke helt passer inn i virkelighetsbildet.

Jeg vil også bare helt kort til slutt nevne representanten Huitfeldts påpekning av at den norske enhetsskolen fungerer utmerket. Vel, jeg er ikke så sikker på om de 20 pst. av elevene som har gått ut av skolen uten å kunne lese og skrive ordentlig, mener at den norske enhetsskolen har fungert perfekt. Jeg er heller ikke sikker på at de enorme sosiale forskjellene vi ser innenfor den offentlige norske enhetsskolen i dag, er et veldig godt eksempel på en skole og et skoleslag som fungerer utmerket, snarere tvert imot. Vi har sett at mange rapporter og mye forskning viser at den norske enhetsskolen har spilt fallitt, og vi har behov for en skolepolitikk som tar større hensyn til at elever er forskjellige.

Presidenten: Representanten Anundsen har hatt ordet to ganger i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Anders Anundsen (FrP) [20:39:01]: Jeg merker meg at statsråden burde ha fulgt mitt råd om å notere ned spørsmålene. Han besvarte to av fem, men det er jo bedre enn ingen.

Jeg synes samtidig vi fikk en ganske interessant og grei avklaring. Vi har hørt representanten Lena Jensen, en rekke representanter fra regjeringspartiene, og også statsråden tidligere, si at noe av årsaken til at denne loven er som den er, er at man skal stanse de kommersielle skolene. Men i sitt siste innlegg sier statsråden det motsatte. Han sier jo tvert imot at han synes det er flott og greit med kommersielle skoler – bare de som skal gå der, har så rike foreldre at de kan betale alt selv. Hvis vi først skal snakke om at det skal være en målsetting å utjevne sosiale forskjeller, synes jeg det rett og slett er et resonnement som ikke er i nærheten av å holde logisk mål. Her sier altså statsråden at kommersielle skoler er greit, så lenge det er de rikeste av de rike som går der.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 677)