Presidenten: Etter ønske fra familie- kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen – innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

May Hansen (SV) [12:44:17] (ordfører for saken): Vi behandler i dag lov om det offentliges ansvar for kulturvirksomhet, kulturloven. Jeg må få lov til å si at dette har SV sett fram til i mange år.

Regjeringa stadfester ved denne loven kunstens og kulturens styrke og egenverdi og sørger for at hele kulturfeltet er en naturlig og integrert del av alle samfunns- og po-litikkområder. Hele kulturfeltet styrkes på et overordnet plan gjennom en generell kulturlov. En generell kulturlov vil gi kultursektoren større tyngde og status som offentlig ansvarsområde og legge forholdene til rette slik at det kan utvikles et bredt spekter av kulturvirksomhet og et mangfold av kulturuttrykk over hele landet.

Flertallet understreker i sine merknader at man skal ha rett til et likeverdig kunst- og kulturtilbud over hele landet. Det er viktig at loven er generell, fordi lovens hensikt er å gi kultursektoren større tyngde og klarere status som et offentlig ansvarsområde. Loven er enkel og kommer ikke med detaljerte føringer på bevilgninger, prioriteringer eller organisering av kulturområdet i staten, i fylkeskommuner eller i kommuner. Men flertallet understreker likevel i sin merknad at det er viktig at det fins kulturfaglig kompetanse i alle kommuner.

En satsing på bredde lokalt er grunnleggende viktig for barn og unge. Det er også helt nødvendig for å sikre rekrutteringen og utviklingen av kunst og kultur. En kulturlov handler ikke bare om forholdet mellom stat, fylkeskommune, kommune og kulturliv, men også om de utfordringer kulturpolitikken møter gjennom en økende grad av globalisering og internasjonale avtaleverk som EØS og WTO.

Lovframlegget kan ses på som en oppfølging av UNESCO-konvensjonen fra 2005. Konvensjonens hovedmål er å sikre retten til at hvert enkelt land skal kunne føre en aktiv kultur- og mediepolitikk for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk.

En generell kulturlov vil ta hensyn til den internasjonale dimensjonen og samtidig sikre et godt handlingsrom for en nasjonal kulturpolitikk. I den forbindelse har en grunnlovfesting av kulturhensyn vært diskutert. Grunnlovfesting vil være en viktig markering av hvilken betydning kulturdimensjonen har i det norske samfunnet, ikke minst overfor de internasjonale utfordringene. SV har lenge ønsket en grunnlovfesting, og det vil komme en oppfølging av en eventuell grunnlovfesting senere.

Komiteen er delt i synet på kulturlov. Fremskrittspartiet og Høyre mener at det framlagte forslaget til kulturlov ikke vil ha nevneverdig betydning for kulturpolitikken, og de går imot forslaget. Flertallet mener i motsetning til disse partiene at denne loven vil styrke kunstens og kulturens egenverdi, og sørge for at forholdene legges til rette slik at det kan utvikles et bredt spekter av kulturvirksomhet og et mangfold av kulturuttrykk som alle i hele landet skal få kunne delta i.

Venstre og Kristelig Folkeparti støtter loven, men mener bl.a. at loven ikke er omfattende nok. De ønsket også at formålsparagrafen skulle sagt noe om betydningen av egenverdien av kunst og kultur.

Regjeringas og SVs visjon er at Norge skal være en ledende kulturnasjon som skal legge vekt på kulturdimensjonen i alle deler av samfunnslivet. En målrettet satsing på kultur har også stor innvirkning på andre samfunnsområder, som næringsutvikling og arbeidsplasser, integrering og inkludering, helse, læring og kreativitet. Målet for denne regjeringa er at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kultur innen 2014. Det er SV svært glad for etter mange års kamp for nettopp denne ene prosenten, og det er helt avgjørende med en større statlig satsing på kultur, slik at vi kan få den veksten vi ønsker over hele landet.

Britt Hildeng (A) [12:49:36]: Skritt for skritt innfris kulturløftet og løftet i Soria Moria-erklæringen. Forslaget til kulturlov er en del av dette. Beskrivelsen av loven som enkel og generell yter ikke loven rettferdighet hva gjelder betydningen av den. Kultur og kulturbudsjettene har ofte blitt salderingsposter i trange offentlige budsjetter. Med loven løftes kulturfeltet fram som en viktig og sentral del av den offentlige politikken.

Loven framhever det ansvaret offentlige myndigheter har for å legge forholdene til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få muligheter til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

Justisdepartementet har i sin høringsuttalelse pekt på hvilken praktisk og faktisk betydning loven vil kunne ha. Her heter det:

«Selv om lovutkastet ikke innebærer rettigheter eller plikter for innbyggerne, vil ikke Justisdepartementet fraskrive det enhver rettslig betydning. Lovutkastet vil kunne tenkes å styrke den rettslige relevans av kulturelle verdier ved forvaltningens skjønnsutøving i forskjellige sammenhenger.»

I forbindelse med høringen var det flere fra kulturlivet som etterlyste mer konkrete henvisninger til ressurser til kulturlivet, og flere mente at dette burde konkretiseres i lovteksten. Det er imidlertid et poeng at det ikke gjøres, men at det er det offentliges ansvar for kulturlivet som understrekes, og at konkretiseringen dreier seg om ulike tiltak og virkemidler som forvaltningsnivåene kan bruke for å oppfylle intensjonen i loven.

Bevilgningsnivåene og de organisatoriske løsningene må derimot hele tiden være gjenstand for politiske drøftinger og prioriteringer. Å utforme en mekanisk lov kunne komme til å melde kulturen ut av den kontinuerlige politiske debatt og dermed svekke det en ønsker å oppnå med loven, nemlig å sikre kulturen som et viktig politikkområde og gjenstand for debatt, en debatt som ikke har som utgangspunkt at kulturen er en salderingspost, men at kulturen nettopp er et viktig ansvarsområde for fellesskapet og det offentlige.

Lovforslaget tar også hensyn til at utformingen og gjennomføringen av kulturpolitikken ikke bare handler om forholdet mellom stat, fylkeskommune, kommune og kulturliv, men også om det forhold at utformingen og gjennomføringen av kulturpolitikken utfordres av internasjonale strømninger og avtaleverk.

Lovforslaget kan også ses som en oppfølging av UNESCOs konvensjon fra 2005 om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk. Et av hovedmålene med konvensjonen er å sikre den rett det enkelte land har til å utforme og gjennomføre en aktiv kultur- og mediepolitikk.

En generell kulturlov må således også ta hensyn til denne internasjonale dimensjonen og medvirke til å sikre handlingsrom for en nasjonal kulturpolitikk. Med et slikt bakteppe er det ikke urimelig å ta opp spørsmålet om grunnlovfesting av kulturen. Det er verdt å registrere at det i høringsrunden har vært støtte til å gå videre med utredninger om dette. Her er det imidlertid behov for å gå nærmere inn i en rekke problemstillinger, og departementet har varslet at de vil komme tilbake til dette spørsmålet på et senere tidspunkt.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:54:29]: Det er ikke fritt for at jeg blir relativt imponert når jeg hører hvor mye man greier å få ut av denne kulturloven. Fremskrittspartiet kan ikke se noen grunn til å støtte den. Grunnen til det er at dette må være en av de største symbollovene Norge noen gang har hatt.

Flertallet viser til Soria Moria-erklæringen, der det står at Regjeringen vil innføre en enkel – ja, den er svært enkel – og generell kulturlov som skal uttrykke det offentliges ansvar på kulturfeltet. Det betyr altså at det er nok for Regjeringen med en lov inneholdende seks paragrafer som utgjør en halv A4-side med dobbel linjeavstand, hvor den første paragrafen tar for seg målsettingen med loven, som for så vidt ikke er noe annet – ingenting nytt – enn det som allerede praktiseres i dag.

Den andre paragrafen definerer hva kultur er, noe som også alle for så vidt vet. Vet de det ikke, kan de nå bruke Norges Lover som oppslagsverk for å finne definisjonen på ordet «kultur».

Den tredje paragrafen sier noe om statens oppgaver. Akkurat dette er det vel ikke sikkert alle vet, men slik har det allerede vært i mange tiår, uten at man har trengt å lovfeste det av den grunn.

Den fjerde paragrafen sier noe om fylkets og kommunens oppgaver, og som med bare små endringer er repetisjon av § 3.

§ 5 lister opp noen felles oppgaver som stat, fylke og kommune har – som at kulturlivet skal ha forutsigbare utviklingsmuligheter, profesjonalitet og kvalitet, og at personer, organisasjoner og institusjoner skal ha tilgang på informasjon om ordninger med økonomisk støtte. Alt dette ligger som en premiss også i dag. Heller ikke dette er det nødvendig å lovfeste, det har fungert aldeles utmerket.

Den siste og sjette paragrafen handler om lovens ikrafttredelse.

Dette kan for mange av oss se ut som keiserens nye klær. Her er det ikke snakk om den økonomiske siden, ikke om sanksjonsmuligheter og rettigheter. Som representanten May Hansen sa, skal man ha «rett til et likeverdig kunst- og kulturtilbud over hele landet». Det står ikke ett sted i denne kulturloven at man har rett til lik behandling. Det er ingen rettighetslov. Det er egentlig ingenting – annet enn at Regjeringen er så febrilske etter å få oppfylt Soria Moria-erklæringen at de skriver ned noe, seks paragrafer, uten at det får konsekvenser for noen.

Regjeringspartiene hevder at målet med innføringen av denne loven bl.a. er å styrke kunstens og kulturens egenverdi. Det har vi sågar hørt fra denne talerstol. Ja, kan hende trenger regjeringspartiene en lov for dette. Men for Fremskrittspartiet blir dette et langt skritt fra et fritt og uavhengig kulturliv, som vi er veldig opptatt av. Jeg er av den oppfatning at det er kunsten selv som må skape sin egenverdi. Det har den klart hittil, og det er sørgelig at man på høringene fra de store organisasjonene kun hørte skryt og ros for denne loven. Det er ikke et sunnhetstegn, verken for kulturlivet eller for oss som politikere.

Jeg tror at Regjeringen har laget klær som bare keiseren kan se. Her kommer det ingen penger, penger som nok mange av kulturaktørene forventer. Det blir ingen rettigheter. Det blir en lov med seks paragrafer som det ikke hjelper noen å komme springende med. Hvis noen fremdeles er i tvil – vi stemmer imot denne loven.

Olemic Thommessen (H) [12:58:46]: Det ble nettopp sagt fra denne talerstol at vi har et blomstrende kulturliv her i landet. Det har vi, og det skal vi være glade for. Det kommer til å blomstre videre like frodig, og kanskje enda frodigere, uansett om vi får en kulturlov eller ikke. Så vidt jeg vet, finnes det ingen kommune og ikke noe fylke i dette land som ikke allerede romslig oppfyller det som vi opplever må være kulturlovens krav. Hvorvidt man i det lokale kulturlivet kommer til å få gode arbeidsvilkår framover, kommer fortsatt til å handle om lokale kulturpolitikeres prioriteringer og måten de stiller opp for det lokale kulturlivet på.

Jeg tror altså ikke at denne loven får noen særlig betydning. Den fremstår som en symbollov, som slik sett sier noe om at kultur er viktig. Det er bra, men det henger nok noe bekymringsfullt ved dette, sett med Høyres øyne, fordi dette også kan utvikle seg til å bli brukt som en legitimering for en sterkere politisk styring. Altså: En kulturpolitikk som har et instrumentelt innhold, vil kunne dekke seg under et offentlig ansvar, og slik sett vil man kunne få en dreining av dette som vil være et stort skritt i feil retning.

Loven er altså så tynn, som representanten Woldseth beskrev den, at den slik sett fremstår som harmløs. Høyre vil stemme imot den, og, for å si det slik, det er ikke så farlig om den blir vedtatt heller. Jeg tror ikke det spiller så veldig stor rolle. Det er til ettertanke at man kanskje fyller lovboken med den ene loven etter den andre som har et sterkere symbolsk innhold enn reelt innhold. Det tror jeg man skal tenke litt igjennom. Det er en måte å utøve politikk på som over tid vil være uheldig fordi det uthuler lovverkets innhold.

Vi kommer, som sagt, til å stemme imot loven. Den blir antakelig vedtatt, og så får vi se rundt om i kommunene og i fylkene om dette får en positiv betydning. Gjør det det, er det jo hyggelig. Gjør det ikke det, vil det ikke overraske. Jeg tror jeg for egen del heller vil stole på Høyres lokalpolitikere og regionalpolitikere, og i og for seg også på oss som sitter i denne sal, i forhold til å skape gode rammebetingelser for kulturlivet fremover, og å ha en offensiv kulturpolitikk som kan gjøre at vi fortsatt har et blomstrende og rikt kulturliv og en god vekst i kulturlivet i vårt land.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:02:14]: Kristelig Folkeparti har tenkt å stemme for loven. Når Kristelig Folkeparti støtter forslaget til kulturlov, er det for å sikre alle mennesker rett til et likeverdig kunst- og kulturtilbud, uavhengig av funksjonsnivå, geografi og inntekt. Vi vil sikre alle rett til å oppleve profesjonell kunst og rett til egenaktivitet.

Jeg håper at kulturloven kan være en drivkraft i kulturarbeidet over hele landet og bidra til å skape et mer inkluderende samfunn. Kristelig Folkeparti mener en forutsetning for å nå det målet er medarbeidere med god kulturfaglig kompetanse i alle landets kommuner.

I høringsnotatet fra LNU blir det understreket at det frivillige kulturarbeidet for og blant barn og unge må anerkjennes som en sentral del av kulturlivet, og ikke som viktig rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid. Dette er i tråd med Kristelig Folkepartis syn på egenverdien av kunst og kultur. Det er også derfor vi ønsker at formålsparagrafen til kulturloven skal si noe om betydningen og egenverdien av kunst og kultur, ikke bare spesifisere det offentliges ansvar.

Kulturell utfoldelse øker livskvaliteten for alle aldersgrupper. Begrepet «livskvalitet» omfatter ikke bare det materielle, men har også sosiale og åndelige sider. I kulturbegrepet ligger en verdiforankring som skaper trygghet, identitet og åpenhet for det ukjente. Kunst og kultur er en kilde til kreativitet, kunnskap og opplevelse for alle aldersgrupper. Kristelig Folkeparti vil legge vekt på at en levende kulturpolitikk både må bevare og fornye, videreføre verdier og tradisjoner og samtidig være på leting etter nye uttrykk og uttrykksformer.

Regjeringspartiene lover 1 pst. av statsbudsjettet til kulturformål gjennom sitt kulturløft. Kristelig Folkeparti er enig i at 1 pst. er et godt mål å jobbe for. Det er imidlertid viktig at vi ikke øremerker for mye, slik at kommunene kan prioritere midler til kultur etter lokale behov og forutsetninger. Samtidig har både kommunene og fylkeskommunene et klart ansvar for å gi tilstrekkelig økonomisk støtte til kunst- og kulturaktiviteter.

Kristelig Folkeparti vil at vedtak skal fattes så nært som mulig dem som blir berørt. Kommunene må bestemme hvordan tjenestetilbudet skal være for sine innbyggere, og hvordan de vil bruke ressursene til beste for dem. Det skjer ved at kommunene finansieres gjennom rammer og få øremerkede tilskudd. Det er viktig at aktørene i det lokale kulturlivet får være med og medvirke i politikkutformingen til hver enkelt kommune og fylkeskommune.

Vi opplever en vekst i kulturbasert næringsutvikling. Det er gledelig å konstatere at mange, ikke minst lokalt, er svært opptatt av en nærmere tilnærming mellom kultur og næring. Jeg vil i denne sammenheng få etterlyse den sektorovergripende handlingsplanen for kultur og næring som vi fremmet forslag om i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om kultur og næring.

Kristelig Folkeparti ønsker å virkeliggjøre kulturskolene som en kulturpedagogisk ressurs for skoleverket. Dette øker kulturskolens samhandling med skolene. I tillegg vil Kristelig Folkeparti utarbeide nasjonale retningslinjer for kulturskoletilbudet. Målet er at minst 30 pst. av alle barn får plass. Kristelig Folkeparti vil at kulturskolene skal utvikle det kunstneriske potensialet i befolkningen innenfor ulike kunstarter og uttrykksformer, med vekt på barn og ungdom.

Vi er inne i en høysesong for ulike festivaler og spill. Over hele Norge kan vi snart forsyne oss av all slags kultur, fra musikk til litteratur, mat, kunst, håndverk og trebåter. Festivaler og spill er gode eksempler på hva frivillig innsats betyr. Selv om offentlige myndigheter har et ansvar for finansiering av kunst- og kulturaktiviteter, noe som slås fast gjennom kulturloven som vi vedtar her i dag, representerer også frivillig innsats en kraft som er helt nødvendig for å skape et godt samfunn. Frivillig innsats skaper engasjement og gjør mennesker ikke bare til mottakere, kunder eller forbrukere av kultur, men til aktive deltakere til glede for andre og seg selv. Kristelig Folkeparti er opptatt av både det offentliges ansvar for finansiering og tilrettelegging av kulturaktiviteter og av rammebetingelser for frivillig sektor. Vi må finne en god balanse mellom disse to hensynene, for å gi alle innbyggere et godt kulturtilbud.

Erling Sande (Sp) [13:07:15]: Senterpartiet helsar velkomen ei lov om offentlege styresmakter sitt ansvar for kulturverksemd. Kultur er i brei forstand med på gje liva våre innhald. Musikk, film, biletkunst, frivillig arbeid og idrett er eksempel på aktivitetar som skjer rundt om i landet, og som dagleg gjer oss til publikum – eller andre til utøvarar av kulturell aktivitet. Gjennom språket vårt kommuniserer vi, men vi utøver òg kultur. Språk er kultur. Kultur er altså ikkje berre viktig for oss som enkeltmenneske, men òg for fellesskapen mellom menneska. Ja, vi kan seie at vi byggjer fellesskapen vår på kultur. Det er nesten umogleg å sjå føre seg kvardagen vår utan innslag av ei eller anna form for kultur.

Det er altså all grunn til å gje kultur både merksemd og vern i lovs form. Samtidig er det viktig å hugse at kulturen stadig er i endring. Kulturen finn stadig nye uttrykk og former, og slik skal det vere. Senterpartiet er særs nøgd med at vi i dag vedtek ei generell kulturlov, ikkje berre fordi Senterpartiet har ein sunn skepsis til detaljar frå staten på område som andre forvaltingsnivå er sette til å forvalte – ikkje fyrst og fremst derfor, men fyrst og fremst fordi kulturen må vere fri, fri til nettopp å finne nye former, nye uttrykk og nye satsingar.

Hadde vi t.d. laga ei detaljert lov på 1990-talet, hadde det vore vanskelegare å gjere det lyftet som Den kulturelle skulesekken representerer, fordi det offentlege hadde fokusert meir på dei oppgåvene og dei områda som var lovpålagde. Ei detaljert kulturlov hadde med andre ord hatt ein sementerande effekt på kulturen.

Senterpartiet har tillit til det arbeidet kommunane gjer på kulturområdet. Kommunane er det forvaltingsnivået som i dag brukar størst del av budsjettet sitt på kultur. Etter at den noverande regjeringa tiltredde, har kommunane nytta endå meir på kultur. Det gjer dei heilt utan å vere pålagde noka kulturlov. Når vi likevel ser at det kan vere behov for ei kulturlov, er det for å gje kulturen status i dei tider då kommunane har anstrengd økonomi og dei må vurdere kulturen opp mot andre lovpålagde oppgåver. Under den førre regjeringa opplevde ein i mange kommunar ein nedgang i løyvingane til kultur. Sjølv om den raud-grøne regjeringa har større ambisjonar enn den førre i kommuneøkonomien, veit vi jo aldri kva framtida kan bringe av regjeringar.

Lova er òg med på å gje norsk kultur eit vern mot dei kulturstraumane som kjem gjennom auka globalisering. Det er mogleg å la seg begeistre av kulturelt mangfald, samtidig som ein tek det ansvaret vi har for eigen kultur, på alvor. Det bidreg vi til i dag.

Trine Skei Grande (V) [13:10:41]: Jeg er i utgangspunktet ikke kritisk til symbollover. Jeg syns gjerne vi kan symbolisere mye av det som er viktig her i salen, men jeg syns også det er fint hvis lover kan vitne om arbeidsevne og generell vilje til å få gjort noe.

Jeg tror at det på landsmøtene har vært en lang debatt i de aller fleste partiene – fram og tilbake om kulturlov. Noe av det man lærer seg som voksen, er å skjule sin skuffelse når man av og til åpner pakker som ikke er akkurat slik som man tror. Da jeg fikk se utkastet til kulturlov, må jeg innrømme at jeg følte meg litt som om jeg var fem år igjen. Den skuffelsen var vanskelig å skjule.

Det Venstre trodde vi skulle få til da vi vedtok dette, var både å sikre de lovpålagte oppgavene, sikre de statlige forpliktelsene og samle og forenkle alle de lovene som vi har på kulturfeltet i dag. Hvis vi hadde laget en kulturlov som omfattet biblioteker, arkiver, museer, kulturskoler og andre viktige samfunnsinstitusjoner innen kultur, kunne det ha blitt en veldig spennende kulturlov, som lokale og sentrale kulturpolitikere hadde følt var et rammeverk de hadde stor mulighet til å sjonglere innenfor, men også et rammeverk som sikret dem i kampen mot andre.

Men det valgte altså ikke Regjeringa å gjøre. Regjeringa valgte å lage en liten pakke som sier noe om de gode målsettingene, og gjør ikke den store jobben det faktisk hadde vært å lage en slik større lov.

Ett av de områdene der vi i dag ligger litt etter på lovsiden når det gjelder kultur, er museumsområdet. Jeg lurer kanskje på om statsråden i sitt innlegg kan svare på hvorvidt han har vurdert om vi trenger en museumslov i framtida, eller om statsråden mener at hele museumsfeltet er dekket innenfor det lovverket vi har i dag. Om vi ser på alle de utfordringer vi har når det gjelder arkiver og andre museumsfelt, skjønner vi at utfordringene er ganske store.

Vi i Venstre hadde også ønsket at det hadde vært sagt noe mer om kulturens egenverdi med hensyn til det å delta, det å oppleve, det å skape, men også om frivillighet og den forpliktelse et samfunn har til å ha en elite innenfor de ulike kulturfeltene. For det er fellesskapets ansvar å sørge for at man ikke bare har bredden, men også å sørge for at man har en elite innenfor kulturfeltet, en elite som kan være drivkraft, som kan være utfordrer, og som kan være med på å påvirke.

Venstre ser ingen grunn til å stemme imot loven slik som den er. Vi kan som sagt også være for symbollover. Vi har også fremmet et annet forslag, som jeg gjerne vil ta opp, som går på at egentlig burde man ha jobbet videre med det som ligger her i dag, for å ha fått til en felles lov innenfor kulturfeltet, en lov som kunne ha samlet de utfordringene vi har i dag.

Det virker som om Regjeringa nå har haket av på «to do»-listen sin, uten å sørge for at de i det hele tatt fikk noe særlig mye å gjøre.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Trond Giske [13:14:35]: På mange måter er dette en historisk dag. For første gang får vi en kulturlov som slår fast det ansvaret offentlige myndigheter har for å skape gode og forutsigbare rammevilkår for et rikt, variert og bredt kulturliv.

Loven slår fast – grunnleggende – at ansvaret ligger hos offentlige myndigheter når det gjelder å legge til rette for kulturvirksomhet. Loven slår ikke fast noe krav om detaljerte bevilgninger. Det har aldri vært noen ambisjon å detaljstyre den lokale kulturpolitikken gjennom lov. Det ville være i direkte strid både med den lokale selvstyrefilosofien og med den dynamikken og endringsviljen som skal være i et kulturliv, å bruke en lov for å detaljregulere kulturlivet. Vi må ha en levende politisk debatt og politiske vurderinger som ligger til grunn for prioriteringen av ressurser. Samfunnet er ikke tjent med at det skal detaljreguleres herfra.

Likevel er det all grunn til å vente at kulturloven vil føre til at fylkeskommuner og kommuner i tiden framover vil styrke rammevilkårene for kulturen. Med kulturloven som utgangspunkt og romsligere økonomiske rammer under den rød-grønne regjeringen forventer vi at dette også viser seg i rammene til kulturlivet.

Så kommer det her fra talerstolen gode begrunnelser – ikke bare fra regjeringspartiene, men også fra Kristelig Folkeparti og Venstre – for hvorfor vi trenger en slik lov. Selv om man kanskje hadde ønsket at den loven skulle sett annerledes ut, er det bra at det er et så bredt flertall for en slik lov. Det var ikke mulig å få den vedtatt i forrige stortingsperiode.

Vi så på muligheten for å legge de ulike kulturlovene som finnes på ulike sektorer, inn i en felles lov, slik representanten Skei Grande ønsker seg – også som voksen, ikke bare som femåring. Det vi kom til, var at detaljeringsgraden på de ulike sektorene i kulturlivet var så enormt forskjellige i den lovgivningen vi hadde, at de rett og slett ikke passet sammen i én lov. På f.eks. biblioteksektoren har vi en ganske detaljert lovgivning, på andre sektorer har vi ikke det. Vi har døren åpen for at vi på et senere tidspunkt – når vi ser hvordan loven virker, og ved revidering av andre deler av kulturlovgivningen – kan se om det er andre ting som passer inn i denne loven. Men i utgangspunktet valgte vi ikke å gjøre det slik. Jeg har inntrykk av at dette egentlig har blitt møtt med en positiv holdning, også fra kulturlivet. Man var til dels bekymret for at en slik revisjon av ulike områder ville ha ført til dårligere lovgivning på en del av de mest detaljerte sektorene – eller motsatt, på andre sektorer i loven som man ikke har så veldig detaljert lovgivning på, man var bekymret for at den skulle bli for detaljert.

Så sier representanten Woldseth at dette blir en lov uten innhold, fordi det ikke følger penger med. Vel, man skal ha fulgt usedvanlig dårlig med i norsk kulturpolitikk det siste halvannet år hvis man ikke har oppfattet at det jammen følger masse penger med. Bare i 2007 økte statsbudsjettets kulturbevilgninger med nær 500 mill. kr – en halv milliard. Samtidig har altså den styrkede kommuneøkonomien ført til at kommunene bruker en halv milliard mer på kultur, altså et løft på 1 milliard kr til sammen til den statlige og kommunale satsingen – så jammen følger det penger med!

Så er det også interessant å registrere at et bredt flertall av høringsinstanser ønsker seg denne loven. KS støtter den, og de fleste kommuner som har uttalt seg, støtter den. Høyre- og fremskrittspartistyrte Oslo går riktignok imot, og Sandefjord, som vel også er styrt av de samme partiene, er kritisk. Men resten støtter den. Spesielt i kulturlivet har man jo ønsket seg denne loven i mange år, og endelig blir det ønsket oppfylt.

Jeg tror også vi har funnet den fornuftige balansen mellom hva vi som stat og lovgiver skal legge av rammeføringer i en slik lov, og den lokale handlingsfriheten som man må ha for å få et godt kulturliv til å fungere. Jeg tror denne loven, når Odelstinget og Lagtinget vedtar den, vil bli til stor glede for et enda rikere norsk kulturliv.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:19:48]: Vi hørte både SV og Kristelig Folkeparti si at dette er en lov som gir rettigheter. Kan statsråden bekrefte at dette er en rettighetslov – rettighet til hva da?

Og så er det et spørsmål til: Vi har sett det i høringer, og vi har sett at kulturlivet der ute har enorme forventninger til denne kulturloven. Er statsråden overbevist om at han greier å innfri de forventningene han har skapt?

Statsråd Trond Giske [13:20:21]: For det første er vel begrepet rettighetslov i juridisk forstand kanskje noe som er knyttet til individuelle rettigheter. Jeg vil nok ikke anbefale representanten Woldseth eller andre – når kulturloven har trådt i kraft – at man går til politianmeldelse etter en dårlig teaterforestilling. Det ville i så fall gi ordet teateranmeldelse en helt annen betydning enn det det hittil har hatt.

Men derimot gir det innbyggerne i en kommune den rettigheten at de lokale myndighetene har en forpliktelse til å føre en kulturpolitikk som er i tråd med denne loven – altså legge til rette for et bredt spekter av kulturtilbud og kulturaktiviteter i kommunen. Slik sett innebærer den en forpliktelse for myndighetene. Men det er vi som politikere sentralt og lokalt som må sørge for at denne loven blir innfridd, og slik sett legger den føringer for det tilbudet innbyggerne i Norge skal få når det gjelder kulturtilbud.

Olemic Thommessen (H) [13:21:30]: Jeg lurer på om statsråden kan gi meg et eksempel på en kommune eller en fylkeskommune som ikke oppfyller kulturlovens krav. Er det noe sted han ser at kulturlivet kan komme til å melde sine krav og forventninger til kommunen, og slik sett ha noe å hente? Er det noen kommune som i dag ikke legger til rette for organisasjonene sine, slik at de faller utenfor kulturloven? På hvilke punkter mener statsråden at det i så fall er?

Statsråd Trond Giske [13:22:13]: Det er mange kommuner der det kunne vært fristende å gå i detalj og kommentere kulturpolitikken, men det er slik i Norge at kulturpolitikken også skal bestemmes lokalt, av lokale velgere i valget som nå kommer til høsten, og av dem som blir valgt til kommunestyret. Jeg er ikke spesielt lykkelig over at høyrestyrte og fremskrittspartistyrte Oslo, f.eks., øker prisene i kulturskolen kraftig og har mange tusen på venteliste, og ikke satser nok på en del områder, men jeg har ikke tenkt å gå gjennom de satsingene og vurdere dem opp mot kulturloven. Det blir politikerne og innbyggerne i Oslo og andre kommuner som må gjennomføre dette.

Men vi vet at særlig i de periodene hvor kommuneøkonomien er trang, brukes argumentet om at lovpålagte oppgaver må gå foran. Her har altså kulturen et redskap til ikke å bli skviset i kampen mot andre viktige formål når knappe ressurser, eventuelt en gang i framtiden, skal fordeles. Forhåpentligvis sitter vi såpass lenge at kommunene fortsatt har rikelig økonomi.

Trine Skei Grande (V) [13:23:30]: Jeg vil benytte sjansen til å gjenta det spørsmålet jeg hadde i innlegget mitt om en museumslov. Dette er et av de områdene der lovgivningen i dag ligger litt etter sammenliknet med land vi ønsker å sammenlikne oss med på kultur. Har statsråden noen vurdering av det? Er dette noe han jobber med, eller synes han det er unødvendig?

Statsråd Trond Giske [13:23:51]: Vi har ikke noen umiddelbare planer om en museumslov.

Som representanten Skei Grande vet, har det nå vært gjennomført en stor reform innenfor museumssektoren, med mange store sammenslåinger. Det har i stor grad vært en kvantitetsreform, ved at målet har vært å redusere antall enheter, få styrket fagmiljøene, og da også øke bevilgningene og følge en opptrappingsplan som vi nå er i ferd med å gjennomføre. Jeg ser for meg at når den er fullført, som vi håper kanskje er en realitet allerede til neste år, må vi ha en kvalitetsgjennomgang, slik at vi sørger for at den reformen får et kvalitativt innhold. Spørsmålet om en museumslov kan være aktuelt å diskutere i den sammenheng, men vi har ingen umiddelbare planer om dette pr. i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H) [13:25:11]: I min tid som kommunestyrerepresentant i arbeiderpartistyrte Lillehammer, i en tid med arbeiderpartiregjering, hadde vi tøffe tak og måtte kutte i kommuneøkonomien. Det gikk litt ut over kultur, men det gikk jammen meg ut over andre ting også.

Jeg har merket meg at det er i trange tider dette skal få betydning. Det var senterpartirepresentanten inne på, og det var statsråden inne på. Ja, vel, så mye tro har man altså på det lokale selvstyret at man ikke i trange tider skal kunne stole på at kultur også er en del av lokale politikeres prioritering. Det overrasker meg ikke så mye når det gjelder Arbeiderpartiet, men det overrasker meg mye når det gjelder Senterpartiet, at man altså ikke har denne tilliten til lokale politikere.

Det som også overrasket meg i forhold til Senterpartiets innlegg, var vektleggingen på norsk kultur, og at dette særlig skulle bety noe for norsk kultur. Ja, vel, nå er vi allerede inne på det instrumentelle grep. Er det altså slik at Senterpartiet mener at kultur fra andre land, enten den kommer hit på den ene eller andre måten, ikke skal være en del av det kulturbildet som skal beskyttes gjennom denne kulturloven? Når man lokalt skal ta stilling til noe, skal man altså begynne å sortere på norsk eller ikke norsk. Det synes jeg var et meget oppsiktsvekkende innlegg som jeg gjerne skulle få utdypet litt nærmere.

Erling Sande (Sp) [13:26:56]: Representanten Thommessen veit svært godt at dette ikkje handlar om manglande tillit til lokalpolitikarar. Det handlar om dei erfaringane vi tileigna oss gjennom den førre perioden her i Stortinget, der ein hadde ei anna regjering som ikkje gav fleirtalet av kommunane noko anna val enn å kutte, ikkje berre på kultur, men også på dei lovpålagde oppgåvene. Derfor meiner vi i Senterpartiet at det er rimeleg at kulturen òg blir ei form for lovpålagd oppgåve, og får den same statusen som dei andre områda dersom kommunane skulle komme i ein slik situasjon igjen.

Når eg snakka om norsk kultur, var mitt utgangspunkt for det dei kulturutrykka og dei kulturformene som kjem til overflata her i landet, kontra dei vi opplever gjennom media, og som har sitt utspring i andre land. Eg sa ikkje noko negativt om kulturuttrykk som kjem frå andre land. Tvert om meiner eg det er viktig å ta vare på det kulturelle mangfaldet, svært viktig, både globalt og nasjonalt, men at vi har eit spesielt ansvar for å leggje til rette for at norsk kultur blir teken vare på – norsk tradisjonell kultur og dei kulturelle uttrykka som har sitt utspring her i landet.

Presidenten: Representanten Olemic Thommessen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Olemic Thommessen (H) [13:28:44]: Det kunne vært interessant å høre hvordan representanten Sande tenker seg at prioriteringen skal skje når alt er lovpålagt. Hvis alle ting blir lovpålagt, blir det nullstilt igjen. Når man snakker om lovpålagte oppgaver, er jo det spesifiserte, nøye regulerte oppgaver som beskriver hvordan ting skal utføres på et ganske detaljert nivå når vi snakker om helse, skole og slike ting. Her har vi jo en floskel av en lov som ikke kommer til å bidra med noen ting.

Tror virkelig representanten Sande, hvis han ser for seg at han sitter i kommunestyret hjemme der han kommer fra, og må velge mellom en lovpålagt, detaljert styrt skoleoppgave og en helseoppgave opp mot en kulturoppgave, at det da er lovens bokstav som gjør at han vil prioritere på den ene eller andre måten? Jeg tror det er den politiske viljen. Hvis vi ikke stoler på den, har vi et stort problem.

Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:30:00]: Jeg har lyst til å følge litt opp det som representanten Thommessen sa om lovpålagte oppgaver, for hver eneste dag i Kommune-Norge i dag brytes nemlig de lovpålagte oppgaver. Det står barn i barnevernskø som ikke får tilbud om institusjonsplasser fordi kommunene har for dårlig økonomi, og det finnes rusmisbrukere som ikke får det tilbudet de har rett til etter loven, fordi det er dårlig økonomi. Derfor følger jeg representanten Thommessens resonnement på dette, og det kan være veldig interessant å høre hva representanten Sande sier at han vil prioritere hvis han er nødt til det.

Men det var ikke derfor jeg tok ordet. Jeg tok ordet fordi statsråden sa at «jammen følger det penger med» denne loven. Det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Det er riktig at det statlige budsjettet på kultur har økt. Det er også riktig at kommunenes budsjetter har økt, men det forplikter ikke i det hele tatt. De pengene som denne regjeringen har overført til kommunene, er jammen ikke øremerket kultur, og dermed blir det jo opp til den enkelte kommune å foreta de prioriteringer som de mener er riktige. Dermed blir det, som jeg har sagt tidligere, en innholdsløs lov så lenge den ikke forplikter. Så lenge man ikke kan ha noen sanksjoner, blir det bare en stor såpeboble. Den dagen kulturlivet forstår at dette ikke får noen konsekvenser for noe som helst, tror jeg denne såpeboblen vil briste, og det med et alvorlig brak.

Erling Sande (Sp) [13:32:06]: Det som avgjer kva som blir utført av oppgåver og tenester i ein kommune, kultur eller andre ting, er kommunen sin økonomi. Det kan vere så mykje politisk vilje som helst, men dersom det ikkje er midlar, blir det kutta, same kva. Det opplevde altså fleirtalet av kommunene i førre periode, ikkje berre på kulturområdet, men òg på viktige område som eldreomsorg og skule. Det var altså i ein periode då Høgre inngjekk i regjeringa og Framstegspartiet inngjekk i det parlamentariske grunnlaget for regjeringa, i alle fall som støtteparti i tre av fire budsjett.

Til representanten Woldseth er svaret enkelt: Eg meiner ikkje det er riktig, eg. Blir det opp til meg og Senterpartiet, så slepp kommunepolitikarane å måtte kutte i eit tenestetilbod som innbyggjarane fortener, anten det er på kultur, omsorg eller helse, nettopp fordi vi vil føre ein annan politikk når det gjeld kommuneøkonomi, enn det den førre regjeringa gjorde.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 6.