Presidenten: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det ikkje blir gitt anledning til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [13:10:58] (komiteens leder og ordfører for saken): Et område denne Regjeringen virkelig bør huskes for, er fokuset på og bekjempelsen av vold i nære relasjoner og styrkingen av voldsutsattes posisjon og situasjon.

For akkurat ett år siden ble Regjeringens handlingsplan mot vold i nære relasjoner lagt fram. Den inneholdt 50 tiltak. Nye tall i årets voldsmåling viser at behovet fortsatt er like sterkt for en innsats mot volden som rammer uskyldige så hardt.

Flere tusen lever med trusler og vold som en del av hverdagen. 1 382 barn bor i hjem der en voksen er utsatt for vold og overgrep. Årets voldsmåling viser en dobling i henvendelser om barn. I 218 av de 274 sakene som omhandler vold og overgrep mot barn, er det mor eller far som er voldsutøver. I 71 pst. av tilfellene finner volden sted i eget hjem, og 94 pst., altså nesten samtlige av ungene, har opplevd lignende vold fra samme person tidligere.

Men voldsmålingen signaliserer også at det sterke fokuset på dette området har ført fram. Statistikken viser at det ikke har vært særlig endring i hvor mange som utsettes for vold i løpet av årene, men at økningen i henvendelser betyr at hjelpeapparatet har blitt flinkere til å reagere.

Det som gjør volden i hjemmet så alvorlig, er at den rammer oss der vi skal føle oss aller tryggest. Mange unger opplever at det er mamma eller pappa som er den største trusselen. Vi har ansvaret for å bekjempe denne alvorlige formen for kriminalitet. Vi har ikke lov til å snu oss bort fra dette.

Som sagt er handlingsplanen mot vold nesten ett år gammel nå i desember. Og statusrapporten viser at viktige milepæler er på plass. I løpet av dette året vil vi ha barnehus i alle helseregioner, vi har skjerpet straffen for familievold, vi har familievoldskoordinatorer i full stilling i alle politidistrikt og egne team for etterforskning av vold og seksuelle overgrep – for å nevne noe.

Det andre viktige løftet er å styrke voldsutsattes stilling. Vi har utvidet retten til bistandsadvokat, vi har styrket ofrenes stilling i straffesaker, og vi har utvidet retten til voldsoffererstatning. Penger alene kan ikke lege sorgen og sårene etter vold og overgrep, men de kan gi en oppreisning og forhindre at man har økonomiske bekymringer i tillegg. Et viktig element i forrige runde var at barn som har vært vitne til vold i nære relasjoner, fikk rett til voldsoffererstatning. Dette er et kraftig signal til de voksne om hvordan man håndterer barn i en slik situasjon. Det å være vitne til vold er også et overgrep, sier vi med det.

Saken i dag er nok et skritt på veien for å bedre voldsutsattes posisjon. Det har vært noen skjevheter i hvordan erstatningsordningen slår ut, og vedtaket vi gjør i dag, vil gi større rettferdighet. Forslaget går ut på at den øvre grensen for utbetaling etter voldsoffererstatningsloven dobles fra 20 ganger grunnbeløpet i folketrygden til 40 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Endringen vil gjelde for de tilfellene der det blir søkt om voldsoffererstatning på grunn av straffbare handlinger som skjer etter at lovendringen tar til å gjelde. Forslaget vil bedre situasjonen både for de voldsutsatte og for de etterlatte der erstatningsutbetalingen blir delt mellom flere.

Da vi behandlet saken om voldsoffererstatning, var komiteen veldig opptatt av denne urimeligheten og behovet for å utjevne den forskjellsbehandlingen som vi så i enkelte tilfeller. Jeg er derfor glad for at justisministeren har tatt tak i og fulgt opp dette, og lagt fram det forslaget som ligger på bordet i dag, som vil føre til at vi tar nok et skritt på veien for å bedre situasjonen for etterlatte og for voldsutsatte.

Solveig Horne (FrP) [13:15:41]: Dette er kanskje en av de viktigste sakene som vi behandler. Det å bli et offer er noe du ikke velger selv. Likevel føler jeg at fordi om vi har debattert dette både i forbindelse med budsjettet og flere andre saker, er det så viktig at vi ikke kan debattere det ofte nok.

Jeg har likevel lyst til å si at for ca. to uker siden var jeg og statsråd Knut Storberget i Tabloid i en debatt om voldsoffererstatning. Det var i grunnen rørende å høre på statsråden, for han var veldig enig i alt det som offeret der sa. Han viste stor bekymring for dem som var blitt voldsofre, og lovet at dette skulle han virkelig ta tak i og gjøre noe med. Det var ikke måte på hva slags lovnader han kom med i den debatten, også å sette ned et eget utvalg som skulle se mer på dette.

Men i dag har altså Regjeringen, med Storberget i spissen, anledning til å vise at de virkelig bryr seg om dem som er blitt voldsofre, slik som han sa på tv, og å bevise at det ikke bare er ord.

Det er helt klart, som saksordføreren sa, at det har blitt en økning i summen, og det er Fremskrittspartiet veldig glad for. Men likevel er jeg veldig skuffet over at Regjeringen venter et halvt år før de iverksetter dette. Hadde de virkelig stått for det de mener, hadde de innført økningen fra 1. januar 2009.

For halvannen uke siden kunne vi lese en artikkel i Aftenposten der det stod om prisen på en mor. Det gjaldt den søskenflokken oppe i Tromsø som har mistet sin mor. Den lovendringen som vi i dag kommer med, vil ikke komme de søsknene i Tromsø til gode. Den gis ikke tilbakevirkende kraft. Deres erstatningskrav vil være foreldet med en drøy måneds margin.

Hvis Regjeringen virkelig mener det som de i dag sier, og når saksordføreren sier at vi skal huske Regjeringens satsing på voldsofre, bør vi gjøre et helt annet vedtak i dag. Derfor håper jeg at de i dag kan gå inn for Fremskrittspartiets forslag om å innføre økningen fra januar av.

Regjeringen skryter av at de nå øker dette beløpet. Det har jeg sagt er veldig flott. Men likevel er det urimelig at dette blir til én pott som flere søsken eller flere familiemedlemmer er nødt til å dele. Derfor setter Fremskrittspartiet fram et eget forslag om at begrensningen skal gjelde pr. offer og pårørende, og at de ikke skal dele det.

Med det vil jeg ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet har i saken.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har teke opp det forslaget ho refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [13:18:58]: Den saken vi har til behandling i dag, er på mange måter en gledelig sak, men det er vel rett av meg også å gjenta noe av det som den foregående representanten sa her oppe, at dette er en sak som har tatt veldig lang tid, til tross for at det har vært bred enighet om den urettferdigheten som er i systemet når det gjelder erstatning, og særlig i saker hvor det er flere etterlatte. Det er også en smule uforståelig hvorfor det ikke er mulig at denne lovendringen kan tre i kraft fra 1. januar. Saken er vel både utredet og gjennomtenkt, og det framstår nesten som litt kjipt av staten at man ikke greier å si at erstatningsordningen skal ha virkning fra 1. januar, men at man skal utsette den til 1. juli neste år.

Jeg tror det er viktig å understreke at uansett hvor god en erstatningsordning måtte bli, kan den aldri erstatte tapet som ofrene er påført, enten det er en mor eller far som er omkommet, eller det er andre alvorlige forhold og traumer som er bakgrunnen for erstatningen.

Det er vel også grunn til å si at denne regjeringen har fulgt opp der tidligere regjeringer har sluppet, for det har vært satt mye fokus på vold i nære relasjoner, og det er presentert nye handlingsplaner med nye tiltak, som er svært viktig.

Fra Høyres side har vi ved flere anledninger understreket at særlig barn er det viktig å være oppmerksom på får den støtte og oppfølging som de trenger, etter å ha opplevd kanskje de aller verste ting og hatt opplevelser som man bærer med seg resten av livet, og som man kanskje aldri greier å legge bak seg.

Representanten Anne Marit Bjørnflaten var opptatt av – og framhevet spesielt – det som var gjort når det gjelder barnehus. Men jeg tror det er viktig at vi i Stortinget og Regjeringen og statsråden også reflekterer over og evaluerer hvordan disse barnehusene faktisk fungerer, og om de blir brukt på den måten som Stortinget har forutsatt.

Jeg besøkte politiet i Ålesund i forrige uke. Der kunne politimesteren fortelle at de nå hadde oppsummert med at de hadde hatt 45 saker i 2008 hvor det hadde vært naturlig å bruke barnehuset. De hadde så langt ikke brukt barnehuset i Trondheim i én av sakene. Han hadde regnet ut at hvis de skulle tatt med seg barn, med de hjelperne som de skal ha med seg, inn i et slikt møte med barnehus, ville det ha kostet om lag 1 mill. kr. Han så altså ikke at han i sitt budsjett hadde mulighet for å bruke barnehuset i Trondheim, slik jeg mener at Stortinget har forutsatt, når vi vet at vi har laget barnehus i hver helseregion, og har tenkt at de politidistriktene og de fylkene som tilhører regionen, skal bruke det barnehuset som er etablert. Da tenker jeg at det er viktig å gå i seg selv og finne ut om de barnehusene vi har etablert så langt, er tilstrekkelige, eller hvordan vi skal sikre oss at barnehusene blir det tilbudet til barn som vi faktisk har tenkt.

Da skal jeg bare avslutte med å si, i likhet med representanten Solveig Horne fra Fremskrittspartiet, at det på mange måter er saken i Tromsø, med disse seks søsknene, som har satt denne erstatningsordningen skikkelig på dagsordenen. Da er det jo et paradoks at denne søskenflokken skal havne i en situasjon hvor de akkurat er for sent ute til å kunne dra nytte av denne ordningen. Så jeg appellerer igjen til regjeringspartiene og statsråden om å vurdere om ikke denne lovendringen kan tre i kraft på et tidligere tidspunkt. Vi har ikke mange slike saker. Det er kanskje litt spesielt å stå i Stortinget og være så opptatt av én spesiell sak, men nettopp fordi vi ikke har så mange saker, og nettopp fordi denne saken er så tragisk, skulle jeg ønske at vi kunne ha funnet en annen løsning enn den som regjeringspartiene sørger for i dag.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:23:42]: Vold er et alvorlig problem for de menneskene i vårt samfunn som blir utsatt for den. Og den er et problem for samfunnet, både fordi voldsutøvelse strider mot vårt menneskesyn, og fordi samfunnet taper på det. Det må ikke herske noen tvil om at samfunnet tar vold generelt og vold i nære relasjoner spesielt alvorlig.

Jeg er glad for at denne regjeringen har satt vold og overgrep, og særlig vold i nære relasjoner, på dagsordenen. Når et menneske er utsatt for vold, kan samfunnet dessverre ikke fjerne smerten og lidelsene. Samfunnet kan heller ikke erstatte en omsorgsperson eller en man er glad i. Samfunnet kan imidlertid stille opp for ofrene og de etterlatte slik at de slipper å få økonomiske problemer i tillegg til volden og savnet.

I fjor behandlet vi og vedtok endringer som utvidet ordningen med voldsoffererstatning. Det ble bl.a. vedtatt at barn som er vitne til vold, etterlatte og søsken til drapsofre og mennesker som får personskade på grunn av alvorlige trusler, skulle gis rett til voldsoffererstatning. Dette var en viktig endring. Trussel om vold kan etterlate alvorlige skader på barnets psykiske helse og mentale utvikling. For eksempel for et barn er en trussel om vold minst like reell som selve anvendelsen av vold.

Det var en enstemmig komité som i innstillingen til endringene som ble behandlet i fjor, påpekte at voldsoffererstatningens øvre grense er 20 G. Komiteen merket seg at i de tilfeller der det var flere ofre for samme hendelse, var det slik at de skadelidte måtte dele erstatningen seg imellom. Komiteen var av den oppfatning at bestemmelsen kunne virke urimelig i enkelte tilfeller, f.eks. når det var flere mindreårige søsken som var etterlatte. Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV og Høyre, sendte dette anmodningsvedtaket til Regjeringen:

«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 2008 om å komme tilbake med en nærmere gjennomgang av voldsoffererstatningsordningen.»

Jeg er glad for at Regjeringen har tatt en grundig rundt på dette og har framlagt et forslag som går ut på at maksimumsbeløpet for utbetaling av voldsoffererstatning skal heves fra 20 G til 40 G.

Igjen: Dette vil ikke fjerne smerten og lidelsene. Det vil heller ikke erstatte en omsorgsperson eller en man er glad i. Men dette vil gjøre at livet materielt sett ikke blir unødvendig vanskelig.

Statsråd Knut Storberget [13:26:54]: Jeg er glad for at justiskomiteen støtter Regjeringens forslag om å doble maksimumstaket for voldsoffererstatning fra 20 ganger til 40 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Dette er sentralt for oss, for i Regjeringas politiske plattform, Soria Moria-erklæringen, heter det at Regjeringa vil «bedre erstatningsordningene for volds- og kriminalitetsofre, deriblant de pårørende.»

Ofrenes stilling ble klart styrket ved lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2008. Da åpnet vi for at flere kunne få erstatning, bl.a. ved å utvide pårørendes rett til erstatning og ved å presisere, som også saksordføreren var inne på, at barn som har opplevd vold mot en nærstående person, og dette er egnet til å skade barnets trygghet og tillit, har rett til voldsoffererstatning. Vi gjorde det også enklere å få erstatning ved at kravet til rask anvendelse ble tatt bort og ved å åpne opp for at en part kan få dekket utgifter til innhenting av erklæringer fra lege, tannlege, psykolog o.l.

Nå får vi en ytterligere styrking for dem som er hardest rammet, ved at de kan få mer i erstatning. Lovforslaget som behandles i dag, vil bedre situasjonen både for de voldsutsatte, som er de fornærmede i strafferettslig forstand, og for de etterlatte, hvor erstatningen blir delt mellom flere. Dette betyr et kraftig løft for voldsofrene og de etterlatte.

Maksimumsgrensen gjelder bare for erstatning fra den statlige voldsoffererstatningsordningen. I forhold til skadevolderen, som er den primært ansvarlige, gjelder ingen slik grense som vi i dag diskuterer. Han eller hun plikter å betale full erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade, herunder oppreisning. Beløpet kan strekke seg utover det det offentlige betaler.

Det er et klart etisk og juridisk utgangspunkt at det er den enkelte skadevolder som skal stå økonomisk til ansvar for sine handlinger overfor skadelidte. I likhet med straffansvaret anses erstatningsansvaret å ha en viss preventiv effekt som sammen med andre virkemidler kan bidra til å begrense bl.a. voldskriminalitet.

I et konfliktløsningsperspektiv kan det være en viktig faktor både for voldsofre og for voldsutøveren å oppleve at voldsutøveren gjør opp for seg økonomisk i den grad det er mulig. Liv og tapt helse lar seg likevel aldri erstatte med penger. Det må ikke bli slik at samfunnet bare velger å bevilge penger til ofrene og abdiserer fra sitt ansvar for å hjelpe dem tilbake til et godt liv. Det er mange tiltak som må til. Det gjelder ikke minst spørsmålet om erkjennelse av skyld, og også bidrag for å dempe konflikter er helt avgjørende.

Den beste hjelpen vi kan gi ofrene, er, selvfølgelig, støtte og behandling, slik at de sjøl kan komme seg videre i livet, og i den grad det er mulig, legge «offerrollen» bak seg. Enkelte klarer sjøl å integrere erfaringene sine, mens andre sliter mer og trenger mer hjelp fra fellesskapet. Med dette lovforslaget skulle man være sikret bedre, slik at man ikke får økonomiske bekymringer i tillegg på grunn av denne skaden.

Så vil jeg si til slutt at jeg er veldig opptatt av at mange av de tiltakene som nå er satt i verk, særlig i forhold til vold mot barn og vold mot kvinner, blir gjort kjent, og også at særlig barn og kvinner benytter seg av ordningene som er etablert. Det er tatt betydelige skritt i løpet av denne perioden. Vi har stått sammen om det, både spørsmålet om utvidelse av bistandsadvokatordning, barnehusene og også spørsmålet om politiets organisering.

Når det gjelder barnehusene, må jeg samtidig si til representanten Aspaker at det er gledelig at man i Bergen har hatt et såpass stort omfang av barn som har brukt det huset. Men vi ser dilemmaene nå med at de politidistrikter som ikke har barnehus, får lange reiseveier og kostnader knyttet til dette. Nå er ikke barnehuset i Trondheim fullt ut åpnet ennå, så de problemer som man måtte ha i Ålesund, vil være noe vi kan møte i framtida. Men jeg ser behov for at vi må ha en større tetthet av barnehus, også utover de seks som vi har planlagt. Det betyr at vi går betydelig lenger enn det som Soria Moria-erklæringen legger opp til, at vi skal vurdere opprettelsen av ett barnehus.

Når det gjelder ikrafttredelse, har vi de siste dagene undersøkt muligheten for å få en raskere ikrafttredelse. Så sant vi får Lagtingets godkjennelse av denne loven og rask sanksjon, skal jeg gjøre hva jeg kan for å få ikrafttredelse 1. januar.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

(Votering, sjå side 231)