Presidenten: Etter ønske frå familie- og kulturkomiteen vil presidenten føreslå at debatten
blir avgrensa til 1 time og 10 minutt, og at taletida blir fordelt slik på
gruppene:
Arbeidarpartiet 20 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Høgre 10 minutt,
Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Kristeleg Folkeparti 5 minutt, Senterpartiet 5
minutt og Venstre 5 minutt.
I tillegg blir det føreslått inntil 5 minutt til statsråden.
Vidare vil presidenten føreslå at det blir gjeve høve til replikkordskifte på
inntil fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innanfor
den fordelte taletida.
Vidare blir det føreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den
fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er å sjå på som vedteke.
Trond Lode (Sp) [00:08:37] (ordførar for saka): I dag skal me gjera nødvendige lovvedtak for å gje kommunane
eit heilskapleg ansvar for barnehagesektoren. I år har me innført rett til
barnehageplass for alle som ønskjer det. Når me har oppnådd full behovsdekning,
skal finansieringa overførast til kommunane sitt rammetilskot. I proposisjonen
føreslår Regjeringa at så skal skje frå 2011. Dagens lovvedtak legg nødvendige
føringar for føreseieleg finansiering av den ikkje-kommunale delen av
barnehagesektoren. I innstillinga blir det føreslått endringar i § 8 om forholdet
mellom statlege og kommunale tilskot og i § 14 om kommunalt tilskot.
Komiteen føreslår at kommunane får finansieringsplikt av godkjende ikkje-kommunale
barnehagar. Vidare føreslår komiteen å oppretthalda dagens rettstilstand når det
gjeld likeverdig behandling av kommunale og godkjende ikkje-kommunale barnehagar i
forhold til offentlege tilskot. I tillegg varslar komiteen ei opptrapping frå
2010, med sikte på å fullfinansiera sektoren i løpet av maks fem år.
Det er svært gledeleg å kunna presentera ein slik opptrappingsplan. Likeverdig
behandling er allereie lovfesta i dagens § 14. Men på grunn av forskjell i
kostnadsbiletet mellom kommunale og ikkje-kommunale barnehagar har ikkje
likebehandling blitt praktisert så langt, bortsett frå i nokon få av landets
kommunar.
Fleirtalet slår i innstillinga fast at likeverdig behandling skal definerast som
at kommunen skal sørgja for kostnadsdekning i alle godkjende barnehagar.
Eg vil òg understreka viktigheita av at me no lovfester kvartalsvis
forskotsutbetaling av dei kommunale tilskota. Det vil bidra til at drifta blir
føreseieleg og betre likviditet for dei ikkje-kommunale barnehagane. Alle dei
endringane er viktige for at ikkje-kommunale barnehagar skal kunna levera eit godt
barnehagetilbod til ungane, og for at dei tilsette skal ha gode løns- og
arbeidsvilkår. Me veit frå fleire undersøkingar at så er tilfellet allereie i dag,
at dei tilsette er dyktige og dedikerte, og at foreldre med ungar i
ikkje-kommunale barnehagar er veldig godt fornøgde med tilbodet. Men me veit òg at
ein del ikkje-kommunale barnehagar slit økonomisk.
Med denne innstillinga forsøkjer me å leggja til rette for ei positiv utvikling i
så måte. Det er takk vera dei ikkje-kommunale barnehagane at me har så god
barnehagedekning som me har i dag. Meir enn halvparten av ungane i barnehage går i
ein ikkje-kommunale barnehage, det er ein styrke for sektorens mangfald.
Ytterpunkta i mangfaldet av alternative barnehagetilbod finn me i den
ikkje-kommunale delen av sektoren.
For å gje kommunane høve til å forvalta barnehagesektoren heilskapleg, er det
nødvendig å gje kommunane fri skjønnskompetanse i forhold til om dei skal
finansiera ikkje-kommunale barnehagar som blir etablerte etter at sektoren blir
rammefinansiert. Dette har til mi store forundring blitt kritisert av
opposisjonen. Om den frie etableringsretten skulle stå slik som i dag, ville det
lagt til rette for kaos rundt om i Kommune-Noreg. Det ville ført til at kommunane
måtte akseptera overetablering av barnehageplassar, og dermed at kommunen ville
måtta bruka atskilleg meir pengar på barnehagar enn nødvendig, eller at alle
barnehageplassane i kommunen ville bli underfinansierte – med dårleg kvalitet som
følgje av det. Det er viktig at det blir føreseieleg for godkjende ikkje-kommunale
barnehagar at kommunen har fri skjønnskompetanse i fiansieringsspørsmålet etter
rammefinansiering. Alternativet som opposisjonen føreslår, er etter mitt skjønn
oppsiktsvekkjande dårleg.
Gunn Karin Gjul (A) [00:13:24]: Vi er i ferd med å bryte målstreken, om kort tid er vi i havn med full
barnehagedekning. Dermed har vi på plass den største velferdsreformen i nyere tid.
Den rød-grønne regjeringa har bygd barnehageplasser så remmer og tøy kan holde. Om
lag 97 pst. av barna som starter på skolen i høst, har gått i barnehage. Fra å
være et gode for de få, er barnehagen blitt et tilbud til det store flertallet av
barn mellom ett og seks år. I 1975 hadde 7 pst. av barna en barnehageplass. I dag
går 87 pst. av hele aldersgruppa ett–fem år i barnehage.
Barnehageforliket fra 2003 og den påfølgende massive utbyggingen av barnehager er
en stor reform som betyr veldig mye for småbarnsforeldre. Nybakte foreldre slipper
nå å miste nattesøvnen på grunn av manglende barnehagetilbud til den lille.
Det er ingen liten reform som er gjennomført. Siden 2003 har over 60 000 flere
barn fått plass i barnehage. Vi bruker i dag 13,8 milliarder kr mer på barnehager
enn vi gjorde i 2003. Dette innebærer en økning på 170 pst.
Samtidig med den massive utbyggingen er prisen på barnehageplass blitt redusert.
Vi har innført en makspris som nå er på 2 330 kr. I kommunale barnehager er prisen
for en barnehageplass redusert med 37 pst., mens i private barnehager er prisen
nesten halvert. Disse prisreduksjonene har resultert i at foreldre nå har råd til
å ha barna sine i barnehage, noe som har ført til en betydelig større etterspørsel
etter barnehageplass enn det vi overskuet i 2003.
Barnehageforliket er ennå ikke på plass. Nå gjenstår det å sørge for at de private
barnehagene får like god finansiering som de kommunale. Det var en av
forutsetningene for barnehageforliket, nemlig at vi skulle ha en likeverdig
behandling av de kommunale og private barnehagene.
Telemarksforskning dokumenterte i sin rapport, som ble lagt fram i januar, at
ansatte i private barnehager har dårligere lønn og pensjonsvilkår enn ansatte i de
kommunale barnehagene. I tillegg får barna et dårligere tilbud fordi det er færre
voksne i forhold til barn i de private barnehagene.
Denne rapporten og det at vi har fått en økonomisk avklaring allerede nå på at
Regjeringa vil foreslå en innfasing av likeverdig behandling av kommunale og
private barnehager i budsjettet for 2010, gjør at regjeringspartiene i Stortinget
har valgt å endre forslaget fra Regjeringa. Vi har valgt å endre lovforslaget,
slik at likeverdig behandling tas inn i den nye lovbestemmelsen, og at det
fortsatt skal være nasjonale forskrifter som legger føringer for hvordan
likeverdig behandling skal forstås. På denne måten sikrer vi at private
barnehager, både juridisk og økonomisk, blir garantert en likeverdig behandling
med de kommunale barnehagene. Innfasingen vil skje fra januar 2010, og vil være
sluttført innen fem år.
Samtidig beholder vi ambisjonen om at barnehager skal inn i den kommunale
rammeoverføringen fra 2011. Vi legger også til grunn at det fortsatt skal være
øremerket statstilskudd fram til full barnehagedekning er nådd. Ved at kommunene
nå er juridisk forpliktet til å gi alle foreldre som ønsker det, en barnhageplass,
mener regjeringspartiene at det er viktig at kommunene får et helhetlig ansvar for
sektoren. Vi tror at kommunene vil ha en sterk interesse i å sikre en balansert
utbygging og dermed en mer effektiv bruk av de økonomiske ressursene. I en sektor
som er fullt utbygd, mener de rød-grønne partiene at det er både viktig og riktig
at kommunene har styring på nyetableringene.
Kommunene må ha myndighet til å styre, slik at man unngår overetablering. Et fritt
kommunalt skjønn sikrer at kommunene ikke forpliktes til å finansiere barnehager
som nettopp vil føre til overetablering. Mange ubesatte barnehageplasser vil være
kostbart og en lite effektiv utnyttelse av ressursene. Det kan også føre til at
eksisterende barnehager må drive med ledig kapasitet. Økonomisk vil dette være
verst for de private barnehagene, og konsekvensene for dem kan bli nedleggelse.
I takt med at barnehagetilbudet er blitt bygd ut og prisene er senket kraftig, har
stadig flere foreldre etterspurt barnehageplass. I en situasjon hvor den store
majoriteten velger å ha de aller minste barna sine i barnehage, mener jeg vi skal
vokte oss vel for å komme med den moralske pekefingeren. Til tross for at et
enstemmig storting har støttet den massive barnehageutbyggingen, fortsetter
opposisjonen, med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen, å moralisere over bruken
av barnehage for de minste. Gjennom sin retorikk om at barn oppholder seg hele sin
barndom i en institusjon, og at de sår usikkerhet om det er bra for barn under tre
år å være i barnehage, skaper de et inntrykk av at dette er et stort sosialt
eksperiment. Hva er høyresidens motiv? Angrer de på at de ble med på
barnehageforliket, eller misliker de foreldrenes valg?
For Arbeiderpartiet er det nå viktig å ikke gi foreldrene dårlig samvittighet,
eller først og fremst mor dårlig samvittighet – for det er det det dreier seg om.
Vår oppgave nå er å sørge for et barnehagetilbud av høy kvalitet og samtidig
akseptere at når foreldrene får muligheten til å velge, velger de aller fleste
barnehager framfor andre omsorgsløsninger.
Arbeiderpartiet ser på barnehagen som en viktig sosial arena og en viktig
læringsarena. I en ny forskningsrapport fra Kunnskapsdepartementet og
Folkehelseinstituttet framgår det at barn i alderen 18–36 måneder som går i
barnehage, har et bedre språk. Spesielt store er utslagene for minoritetsspråklig
barn og for barn med foreldre med lav utdanning. Annen norsk og internasjonal
forskning sier det samme. Barn i alderen 18 måneder til tre år kan ha et stort og
positivt utbytte av barnehagen dersom kvaliteten er god.
Dessuten konkluderer Fordelingsutvalget med at å satse på barnehager er den
viktigste medisinen for å redusere sosiale forskjeller senere i livet. Til og med
OECD mener den norske barnehagen er viktig for å utjamne skiller blant norske
barn.
Etter å ha vært gjennom fem år med massiv utbygging av barnehageplasser, beveger
vi oss nå over i en ny fase. Vi retter nå fokus mot kvaliteten i barnehagene, og
kveldens vedtak om å sikre at den halvparten av barna som går i private
barnehager, får en like god finansiering som barn i kommunale barnehager, vil bli
et viktig bidrag for å sikre kvaliteten i barnehagene i tida framover.
Per Rune Henriksen hadde her overtatt presidentplassen.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [00:21:05]: Fremskrittspartiet er av den oppfatning at familien er en av de viktigste pilarene
i dagens samfunn. Det er vår oppfatning at dersom det føres en aktiv og riktig
familiepolitikk, vil dette gi betydelige samfunnsgevinster både på kort og lang
sikt. Det er svært viktig å gi familiene en betydelig frihet i hverdagen, mulighet
for valgfrihet og råderett over egen familiesituasjon.
Fremskrittspartiet vil på det sterkeste advare mot dem som forsøker å svekke
foreldrenes rolle i forhold til barna, herunder ønsker enkelte politikere har om
at barnehager skal være obligatorisk.
Det offentlige kan aldri fullt ut erstatte foreldrene når det gjelder å skape
trygge rammer og tilhørighet for barn. Vi vil derfor sterkt advare mot at stadig
flere av familiens oppgaver blir veltet over på staten eller andre offentlige
organer. Fremskrittspartiet vil også påpeke at Regjeringen bør sette i gang en
evaluering av barnehagetilbudet, og samtidig da se på konsekvensene av at svært
små barn tilbringer mye tid i barnehage. Er det slik at det for de minste kan være
bra å være hjemme litt lenger med mor eller far, og bør vi da kanskje legge til
rette for dette gjennom en forbedring av kontantstøttemodellen?
Fremskrittspartiet vil bemerke at for å gi full valgfrihet for foreldrene må man
gjennom ulike tiltak sørge for at det blir full barnehagedekning. Når vi snakker
om full barnehagedekning, definerer vi det som plass for alle som ønsker det, til
en pris de har råd til. I tillegg må det legges til rette for et marked som gir
pedagogiske valgmuligheter gjennom mangfold.
Det kompromiss som Stortinget i sin tid vedtok om barnehager, vil, om det følges
opp på en skikkelig måte, kunne legge grunnlag for full barnehagedekning og lavere
foreldrebetaling.
Gjennom reell likebehandling av offentlige og private barnehageplasser kan det
sikres en utvikling av flere plasser, lavere kostnader og pedagogiske
valgmuligheter. Det er nettopp en reell likebehandling som sørger for en
kostnadseffektiv og levedyktig barnehagesektor.
Fremskrittspartiet tror det beste system for likebehandling er en statlig
stykkprismodell, hvor den enkelte barnehage får betalt fra staten pr. barn –
selvfølgelig korrigert for noen barn med spesielle behov, eller ved
funksjonshemning. Det kan også vurderes om det skal være et eget grunntilskudd for
å sikre de minste barnehagene. Med reell likebehandling vil alle barnehager ha
motivasjon til å drive kostnadseffektivt, samtidig som det fokuseres på tilbudets
kvalitet.
Jeg merker meg at Fremskrittspartiet står alene om sitt grunnsyn, og at de øvrige
partiene mener at kommunene skal være mellomledd mellom stat og barnehage.
Fremskrittspartiet har derfor også vært en konstruktiv bidragsyter i
barnehageavtalen og i barnehageforliket for å sikre utbygging, lav pris,
valgfrihet, likebehandling og kvalitet.
Fremskrittspartiet merker seg at mens den forrige regjeringen – Bondevik II –
snakket om å innfase likebehandling av offentlige og private barnehager, har den
sittende regjering sluttet å omtale likebehandling, inntil pressekonferansen den
27. mai, der man plutselig var blitt tilhenger av reell likebehandling, og man
skulle fase dette inn over en tidsperiode.
Jeg fester ikke lit til regjeringspartienes løfter på dette feltet. Jeg tror det
er en ren valgkampbløff for å berge noen av stemmene blant foreldre og ansatte i
private barnehager. Jeg tror mange vil gjennomskue dem. Når man er imot
likebehandling i nesten fire år, og så hevder at man er for rett før et
stortingsvalg, er det ikke troverdig.
Man har i lang tid nå hatt forskjellsbehandling mellom kommunale og private
plasser samt forskjell i hvordan kommuner regner ut tilskudd til private plasser.
Dette har skapt stor usikkerhet og økonomiske utfordringer for de private
barnehagene. I tillegg vil flertallspartiene ha en lovformulering som gjør at det
er opp til kommunestyrenes skiftende flertall å avgjøre om nye private barnehager
skal få starte opp. Denne politikken har ført til at private barnehager har måttet
legge ned virksomheten eller at færre nye plasser er blitt bygd ut. Dermed har det
bidratt til den mangelen på plasser som fortsatt er i noen få kommuner.
Helt til slutt noen korte kommentarer til de foregående innlegg. Spesielt merket
jeg meg saksordfører Trond Lodes påstand om at man skal innfase denne
likebehandlingen over fem år. Jeg må si at mer uforpliktende er det neppe mulig å
bli i politikken. Ellers merket jeg meg også hans påstand om at fri etablering vil
føre til kaos. Nå vet vi jo at Senterpartiet i de siste årene har beveget seg
kraftig til venstre, men at fri etablering innenfor et marked fører til kaos,
trodde jeg i og for seg det bare var slike som Rødt, og liknende partier, som tok
til orde for. Det vil heller ikke føre til, som representanten Lode hevdet, at
kommunene vil bruke mer penger. Det blir jo ikke flere barn selv om det blir en
fri etableringsrett, og selv ikke de ikke-sosialistiske partiene har tenkt å
betale noen private barnehager for barn som ikke eksisterer. Det er relativt
åpenbart.
Man skal ikke fra denne talerstol karakterisere kollegaer i denne sal, men slik
jeg forstår det, er det åpenbart noen matematiske ferdigheter som mangler hos
flertallspartiene.
Når det gjelder representanten Gjul, holdt hun et flammende innlegg, som hun
pleier i saker som denne. Det som verken hun eller representanten Lode var inne på
når de bl.a. lovpriste private barnehager, er det faktum at de går til valg sammen
med et parti som har programfestet at de er motstandere av private barnehager. Det
kan jo bli en utfordring som de må løse hvis de skulle få flertall etter kommende
valg, men det er det heldigvis ikke stor sjanse for.
Med dette tar jeg opp de forslag som er fremmet i innstillingen.
Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslagene han refererte til.
Olemic Thommessen (H) [00:28:03]: Etter å ha grublet over Regjeringens forslag i snart ett år, har
regjeringspartiene i Stortinget – heldigvis, får jeg si – kommet til at dette var
et ganske dårlig forslag, noe som det i og for seg ikke tok fullt så lang tid for
oss andre å konstatere. De har et stykke på vei imøtekommet rasende – som jeg vil
si er berettiget – foreldre i de private barnehagene landet over. Denne
kuvendingen bærer sterkt preg av tilstundende valgkamp. De lovnadene som er gitt,
tilfredsstiller jo først og fremst dagens foreldre, mens de foreldrene som skal ha
barn i barnehage etter 2011, i og for seg ikke har kommet så veldig mye lenger når
det gjelder det å ha trygghet for rammene om det å skape og drive en privat
barnehage.
Høyre mener det er viktig at vi har en ganske stor andel med private barnehager.
Det gir dynamikk i tilbudet. Det gir en tilvekst der det trengs, både når det
gjelder antall plasser og plasseringen av disse, og det gir kort og godt et bedre
tilbud til foreldrene ved at man har et korrektiv til de kommunale plassene som,
som regel, er godt planlagt og plassert der de er, og med en stor treghet i
forhold til hvordan befolkningen ellers utvikler seg.
Det gir også et bredere pedagogisk tilbud, og dermed også en kvalitet i den
totaliteten barnehagene representerer, altså gir det kort og godt valgfrihet for
foreldrene både i det praktiske og i det kvalitative og pedagogiske.
Regjeringens politikk vil gjøre at det blir mye strammere å drive og etablere
private barnehager. De kommunene som ønsker det, og det er det grunn til å tro at
de rød-grønne gjør, har alle kort på hånden for mer eller mindre å fase ut det
private tilbudet. Hvis man vil skvise ut og stoppe private fra å etablere seg, vil
man ha full mulighet til å gjøre det etter 2011. Etableringsretten er et viktig
poeng her, i tillegg til finansieringen. Deri ligger også Høyres hovedkritikk.
Høyres grep om barnehagepolitikken er klart. Vi går inn for kommunal stykkpris.
Det betyr at kostnaden pr. barn må være den samme innenfor en kommune, enten
barnet går i en kommunal eller i en privat barnehage. Når vi ikke går inn for den
statlige løsningen som Fremskrittspartiet gjør, er det fordi vi mener at det er
store forskjeller i Kommune-Norge, og at vi ikke tror at det blir enkelt å finne
frem til en statlig nøkkel å styre etter, uavhengig av kommunene. Før vi går inn
for å flytte dette over i den kommunale rammen, er det en klar forutsetning fra
Høyres side at vi skal ha på plass et system som sikrer likebehandling. Det dreier
seg om sentrale forskrifter, med en nøkkel for hvordan dette skal beregnes. Det er
helt sentralt for oss å ha en lovfestet rett til lik behandling. Uttrykket «lik
behandling» er viktig til forskjell fra regjeringspartienes forslag om «likeverdig
behandling», som for oss rett og slett fremstår som ullent. Her ligger
selvfølgelig en oppjustering av den nøkkelen som i hvert fall gjelder mange
steder, nemlig 85 pst. dekning til de private barnehagene i forhold til 100 pst.,
som er utgangspunktet for de offentlige. Det arbeidet har Høyre begynt på. I de
siste to budsjettene har vi kommet med ekstra bevilgninger og foreslått en økning
på noen prosent hver gang. Det er et arbeid vi selvsagt er innstilt på å
videreføre og jobbe frem til full 100 pst. dekning i løpet av kommende periode.
Det ble sagt herfra – jeg tror det var fra saksordføreren – at fri etableringsrett
ville føre til kaos og store vanskeligheter for kommunene. Det tror jeg kanskje er
å ta munnen en smule for full. Realiteten er at vi snart har full
barnehagedekning. Det skal vi være glad for. Det betyr at det er ganske marginalt
i hvilken grad det vil være rom for å skape nye barnehager.
Ønsker man å opprettholde kvaliteten på og tilfang av bredde i de private
barnehagene, er vi avhengig av at det er tilflyt av nye. Det vil alltid være noen
som gir seg av forskjellige årsaker. Hvis vi ikke gir godt rom for å komme i gang
og trygghet for å investere og satse på å drive barnehager, vil vi langsomt, men
sikkert trappe ned det private initiativet, noe som vil ha en negativ smitteeffekt
på de offentlige barnehagene, både i det arbeid kommunene må legge ned for å sørge
for at de har et godt pedagogisk tilbud og den bredden som de private
representerer knyttet til kvalitet og pedagogisk tilnærming. Vi har merket oss at
Regjeringen har kommet på en smule bedre tanker, men slett ikke så gode som de
burde ha vært.
Ellers vil jeg nok si at det er tankevekkende å se hvordan regjeringspartiene i
denne saken nå har stort behov for å flagge hvor høyt de setter de private
barnehagene, hvor flott det er å ha et rikt tilfang av private barnehager, og
hvilken verdi de mener det har at vi også skal ha private barnehager i fremtiden.
Det er kanskje påfallende å notere seg den inkonsekvensen som ligger i akkurat
dette, i forhold til alle de andre omsorgsoppgavene som Regjeringen ikke synes det
er så veldig god idé å ha private tilbud til – for ikke å snakke om spørsmålet om
friskoler, som jo bekjempes med nebb og klør. Hva er egentlig den prinsipielle
forskjellen på en privat barnehage og en friskole? Det er ikke så lett å se. Men
dette hører nok til en annen debatt, med utgangspunkt i skolen. Nå får vi holde
oss til etablering og drift av barnehager. Der har Høyre mer enn et toårs
perspektiv. Vi ønsker å sikre et mangfoldig barnehagetilbud også i fremtiden.
May Hansen (SV) [00:36:23]: Endelig behandler vi Ot.prp. nr. 57 for 2007–2008, Om lov om endringer i
barnehageloven (finansiering av ikke-kommunale barnehager). Behandlingstida har
vært lang, men nødvendig. SV er fornøyd med at vi nå får på plass en finansiering
av barnehagesektoren som er forutsigbar for driften både i kommunale og i private
barnehager.
Til representanten fra Fremskrittspartiet vil jeg si at jeg støtter representanten
i at det er viktig å forske på tiltak for barn, om det gjelder barnevern, skole,
barnehager osv., men jeg har ingen forståelse for at vi må forske på at det er bra
for mor å være hjemme. Vi vet at barnehager er bra for barn og foreldre.
Barnehager er et godt omsorgstilbud, en god fellesarena og et godt pedagogisk
tilbud. Barnehager gir også utsatte barn et nødvendig, supplerende omsorgstilbud
parallelt med foreldre og andre omsorgspersoner. Barnehager er også en god
språklig arena og viktig for integrering av barn med flerkulturell bakgrunn. Det å
utvikle språk og felles plattform gjennom barnehage før skolegang er viktig for
alle barn i Norge.
For foreldre er også barnehager bra. Jeg har jobbet med foreldre i
etableringsfasen i veldig, veldig mange år som jordmor og vet at mange barn i
dette landet hadde opptil fire–fem dagmammaer i året.
Dette gjør at både mor og far har muligheten til å være yrkesaktive, og så er de
trygge på at barna har et godt omsorgstilbud. Vi har nå fått på plass enda en
viktig bit i vår tids velferdsreform.
Jeg har selv jobbet som SVs barnehagepolitiske talsmann siden Fremskrittspartiet
og SV fremmet forslaget om full barnehagedekning til makspris, som førte til det
store barnehageforliket i Stortinget. Det er en av de viktigste sakene jeg har
jobbet med, og jeg har vært kjempeglad for å få lov til å være med på denne
utrolig lange reisen mot at vi nå snart har full barnehagedekning i dette landet,
og til lav pris. Unger får lovhjemlet rett til barnehageplass, og det er en
forutsigbar drift for både kommunale og ikke-kommunale barnehager. Det har vært
mange runder, men jeg føler at jeg nå har konkludert på nok en del.
I proposisjonen foreslår departementet at kommunene får det økonomiske ansvaret
for barnehagesektoren gjennom rammefinansiering fra 2011. Kommunene får dermed det
helhetlige ansvaret for barnehagesektoren. For å sikre de ikke-kommunale
barnehagenes videre drift foreslår departementet at kommunene skal ha
finansieringsplikt overfor eksisterende ikke-kommunale barnehager. Nærmere regler
for finansiering av de ikke-kommunale barnehagene foreslås fastsatt i lokale
forskrifter utformet av den enkelte kommune.
Nyetablerte barnehager vil ikke automatisk ha rett til finansiering. Dette mener
SV er svært bra fordi vi ville fått en uforutsigbar situasjon både for barn og
foreldre ved overetablering. Konsekvensen av en overetablering ville kunne bli
konkurser og føre til uforutsigbarhet også for de private barnehagene.
Regjeringa vil nå legge til rette for å nå målet om likeverdig behandling av alle
godkjente barnehager. SV stiller seg bak en endring av lovforslaget slik at
prinsippet om likeverdig behandling tas inn i de nye lovbestemmelsene, og slik at
det fortsatt skal være nasjonale forskrifter som legger føringer for hvordan
likeverdig behandling skal forstås. Vi mener at nasjonale forskrifter er nødvendig
for å definere nærmere hva som ligger i lovbestemmelsen om likeverdig behandling,
og forutsetter at hovedregelen for likeverdig behandling skal defineres som at
kommunen skal sørge for kostnadsdekning til alle godkjente barnehager.
SV forventer også at den endringen som nå gjøres, fører til at det blir
likeverdige lønns- og arbeidsvilkår også i de ikke-kommunale barnehagene – vi vet
jo at mange av dem som jobber i de ikke-kommunale barnehagene, ikke har dette på
plass.
Så vil jeg si helt til slutt til representanten fra Fremskrittspartiet: SV er ikke
imot private barnehager. Vi har faktisk vært med på det forslaget som førte til
det store barnehageforliket.
Dette mener vi vil gjøre tilbudet enda bedre.
Bjørg Tørresdal (KrF) [00:41:37]: Da regjeringspartiene kom med sin delvise snuoperasjon mandag 27. mai, framstilte
de det som en stor seier. Jeg spør: Seier over hvem? Jo, over Regjeringen. De
feiret en stor seier over seg selv, for det var ingen andre enn de selv som hadde
foreslått endringene i § 14. Det var disse endringene de private barnehagene kalte
katastrofale, og som regjeringspartiene altså endelig, etter mange måneder, klarte
å få bort igjen. Men greit, Regjeringen må gjerne feire seieren over seg selv, vi
skal ikke ta fra dem den gleden. Problemet er bare at seieren ikke er fullstendig,
bare delvis. For de endringene som vi i dag vedtar, gir ikke bedre rammevilkår for
alle private barnehager og for de barn og foreldre som i framtiden skal bruke de
private barnehagene. Dersom noen ønsker å starte en barnehage etter 2010, er de
altså avhengige av at kommunen ser verdien av at akkurat de starter opp, at
kommunen ikke er bekymret for konkurranse for de eksisterende barnehagene, og at
kommunen har råd til å finansiere enda en barnehage, selv om det kanskje ikke er
behov for flere plasser i utgangspunktet.
Dette er ikke helt enkelt. Kristelig Folkeparti mener at Regjeringens forslag om
fritt kommunalt skjønn innebærer at den frie etableringsretten ikke er helt reell.
Det er ikke bare Kristelig Folkeparti som frykter dette – flere høringsinstanser
er bekymret for at fritt kommunalt skjønn vil gi lite forutsigbarhet, mindre
mangfold, forskjellsbehandling og mer administrasjon, og at rettssikkerheten kan
bli truet.
Regjeringens løsning er at de sier at den frie etableringsretten skal videreføres,
men at barnehagene ikke automatisk skal ha krav på tilskudd. Fri etableringsrett
er verdiløst uten rett til driftstilskudd. Kristelig Folkeparti frykter en «dansk»
utvikling innen barnehagesektoren. Derfor er vårt forslag til ny § 14 annerledes
enn Regjeringens og regjeringspartienes. Den viktigste forskjellen er at vi mener
at kommunene ikke bare skal yte tilskudd til barnehager som var godkjent før
rammeoverføringen, men til alle barnehager. Kristelig Folkeparti ønsker en
offentlig finansieringsplikt som gjelder alle barnehager og vil sikre en reell
etableringsrett med offentlig tilskudd til alle godkjente barnehager. Vi mener at
§ 14 bør inneholde et forpliktende regelverk for hvordan kommunene skal gi
tilskudd til de ikke-kommunale barnehagene.
Staten må gi klare retningslinjer for beregning av kostnadene i barnehagene,
nasjonale føringer som sikrer lik økonomisk behandling. Derfor ønsker vi et
statlig fastlagt finansieringssystem som sikrer denne likebehandlingen. Alle
offentlig godkjente barnehager må få en grunngodtgjøring, uavhengig av barnehagens
størrelse, for å sikre at de minste barnehagene overlever.
Med et bedre finansieringssystem kan barnehagene gi sine ansatte bedre lønns- og
arbeidsvilkår. Vi vet at det er betydelige forskjeller i arbeidsbetingelsene. Det
er uholdbart at ansatte i private barnehager skal ha dårligere arbeidsbetingelser
enn ansatte i offentlige barnehager.
Også i Kristelig Folkeparti har vi hatt som utgangspunkt at ansvar for
finansiering av barnehager på sikt skal overføres til kommunene. Men vi ønsker
rammefinansiering først etter at full dekning er nådd og full likebehandling er
innført. Kristelig Folkeparti frykter at rammeoverføring før disse kravene er
innfridd, vil føre til at rammetilskuddene ikke gjenspeiler det reelle
kostnadsnivået. Da blir kommunene sittende igjen med ansvaret og med utgiftene, og
det uten at det reelle kostnadsnivået er kjent og har stabilisert seg på forhånd.
Kristelig Folkeparti frykter at kommunene nå får en økonomisk utfordring. Derfor
ber vi Regjeringen om å utsette overføringen av det økonomiske ansvaret for
barnehagesektoren til kommunene til målet om full behovsdekning er nådd og til
full økonomisk likebehandling av private og offentlige barnhager er innført.
Kristelig Folkeparti mener det er viktig å ha klare og tydelige regler om uttak av
utbytte fra barnehagene. Kristelig Folkeparti vet at en del private barnehager går
med underskudd, og det er veldig få som går med overskudd. Derfor er det synd når
store medieoppslag om noen få aktører som tar ut store utbytter, skaper et
inntrykk av at dette er en sektor det er lett å tjene penger i. For vi vet at det
ikke er sånn. Kristelig Folkeparti mener at en bør vurdere om det trengs tiltak
som begrenser urimelig utbytte eller godtgjørelse.
Til slutt: Kristelig Folkepartis utgangspunkt er at vi ønsker mangfold innenfor
barnehagesektoren. Vi ønsker mange forskjellige typer barnehager, barnehager med
alternativ pedagogikk, friluftsbarnehager og livssynsbarnehager. Vi frykter at
Regjeringens opplegg på sikt vil gi mindre mangfold og færre private barnehager.
Kristelig Folkeparti stemmer i dag mot flertallets forslag til ny § 14. Vi stemmer
for vårt eget forslag til ny § 14 og for de øvrige mindretallsforslagene som
foreligger.
Trine Skei Grande (V) [00:47:06]: Nå har jeg grublet i snart fire år på hva som skulle få denne regjeringa til å
snu, og endelig fant jeg ut hva det var. Det var at et av de mindre partiene ble
lurt av et av de andre mindre partiene – det var det som skulle til. For her er
det klart at Senterpartiet ikke helt har klart å henge med i svingene, når vi har
et regjeringsparti med ansvar på denne sektoren som er imot private barnehager,
som har en programformulering om at det ønsker man faktisk å jobbe imot – sjøl om
de benekter sitt eget program fra denne talerstolen.
Barnehager skal etter Venstres oppfatning være et godt pedagogisk tilbud som man
skal strebe etter å ha god kvalitet på. Men det er faktisk et like viktig poeng at
det skal være et frivillig tilbud.
Regjeringa skal faktisk ha skryt på ett område her, og det er at den har klart å
bygge så mange barnehager som den har klart i løpet av perioden. Problemet, som
gjør barnehagesatsinga til Regjeringa til et mageplask likevel, er at når lista er
lagt så høyt – man skulle både få ned prisen så mye, og man skulle bygge så mange
– klarer man å gjøre noe som man egentlig skulle kunne skryte høyt av, nemlig
bygginga, til et lite nederlag, det også.
Maksprisen som man skulle innføre, jeg husker forsida på Dagbladet, jeg lette den
fram i dag – 1 800 kr for alle – har vist seg i praktisk politikk, når den blir
satt ut i livet, å være ganske urettferdig og ganske usosial. I den byen vi er i
nå, betyr det at de aller fleste familier med en gjennomsnittsinntekt på 600
000–800 000 kr har kunnet reise på to ekstra Syden-turer, mens kommunen faktisk
måtte ha sponset for at en alenemor med under 150 000 kr i inntekt fortsatt skulle
ha sin lave pris. Det hadde kommunen måttet gå inn og betale ekstra. Så makspris
kan høres fint ut på forsida av Dagbladet, makspris kan også være veldig fint å
selge som et sosialt tiltak, men i praktisk politikk har jeg like stor tro på at
gode kommunepolitikere klarer å finne de gode sosiale grepene.
Og da er vi tilbake til Venstres posisjon i denne saken. Vi tror at det å overføre
ansvaret for dette området til kommunene faktisk kan føre til noe godt. Det er
faktisk slik at det er ikke staten som har funnet på en eneste barnehage. Det er
stort sett drevet fram av kommunepolitikere og av kommunale små gründere som er
aktive på det med sosialt entreprenørskap. Det er de som har drevet fram disse
barnehagene. Det å bygge fellesskap i Norge er det noen som tror at det er stat og
kommune som har gjort fra grunnen av. Men jeg kan faktisk ikke komme på noen av
våre sosiale fellesskapstiltak som ikke har begynt med enten sosialt
entreprenørskap eller frivillig innsats – så også barnehager. Barnehager er først
og fremst skapt av driftige husmødre som ville lage et godt tilbud lokalt, av
driftige sanitetsforeninger som ville lage et godt tilbud lokalt – det er ikke
staten som har laget barnehager, de er laget nettopp av de drivende ideene.
Jeg blir litt skremt når man påstår at det kommer til å bli sløsing av kommunale
penger hvis man skal få fri etableringsrett. Den frie etableringsretten betyr jo
at det egentlig er barna som bestemmer, og at det er de som bestemmer med sine
bein hvilken barnehage de faktisk går inn i. Og jeg tror nemlig at vettet er
ganske godt fordelt i landet. Derfor tror jeg at hvis vi hadde gjort slik som
Venstre har gjort nå gjennom en rekke budsjetter, prøvd å minske gapet mellom
private og offentlige barnehager i forhold til statlige tilskudd kjapt, kunne vi
ha brukt det kommunale vettet for å lage de gode løsningene lokalt. Da kunne vi
overført ansvaret til kommunene. Jeg tror at grunnen til alt det kaoset som har
vært i noen kommuner, og som mange private har vært oppgitt over, har kommet av at
man har laget for detaljerte regelverk og ikke har latt det kommunale skjønn få
muligheten til å finne de gode løsningene.
Så til det med overskudd helt til slutt: Jo da, det kan høres fint ut. Jeg var
blant dem som virkelig ivret for å få inn dette når det gjaldt friskoler. Det har
vist oss at det er mange hull i slike regelverk, og jeg tror ikke at det er mulig
å gjennomføre. Det er i hvert fall veldig lett å finne hull, og da får vi
overskrifter om barnehager vi i hvert fall ikke ønsker å ha.
Statsråd Bård Vegar Solhjell [00:52:39]: Den saka vi behandlar i dag, har nokre hovudpunkt. Det er for det første at vi
skal overføre ansvaret for å finansiere eller drifte barnehagesektoren til
kommunane, altså rammefinansiere han. Samtidig skal vi sikre ei føreseieleg
finansiering både for dei kommunale barnehagane og for dei ikkje-kommunale
barnehagane, og sikre ei reell, likeverdig behandling. For det tredje skal vi
finansiere slik at den likeverdige behandlinga faktisk kan setjast ut i livet, og
vi skal sikre ein god, praktisk handterleg måte å gjere det på, gjennom nasjonale
forskrifter, og gjennom eit lokalt system med f.eks. forskotsvis utbetaling til
barnehagane.
Dette er sluttpunktet i den største velferdsreforma vi har gjennomført i Noreg i
nyare tid. For i det tiåret vi no har bak oss, har vi gjennomført ei omfattande
opptrapping av heile barnehagesektoren. Vi er no i ferd med å kome i mål med full
barnehagedekning – eit mål som det har vore snakka om i Noreg i tiår, og som vi
har vore langt unna, men som ein massiv utbyggingsinnsats dei siste åra har gjort
at vi har nådd. Det har vi altså gjort samtidig som vi har senka prisen, slik at
det no er ein dekningsgrad på om lag 87 pst. – og om lag 95 pst. av alle barn i
grunnskulealder har vore innom eit barnehagetilbod. Vi har innført ein lovfesta
rett til barnehageplass som trer i kraft frå 1. august – første gong foreslått i
Stortinget for 20 år sidan – og no altså det siste punktet frå det gamle
barnehageforliket.
Dette er den største velferdsreforma i nyare tid, men det er òg ei stor
likestillingsreform, ei kunnskapsreform og ei inkluderingsreform. Det er
interessant å tenkje på at her i salen sit det folk som i mange tiår har slåst for
barnehagar i Noreg, f.eks. representanten Hildeng og representanten Hansen, som òg
var ein av forslagsstillarane bak barnehageforliket i Stortinget i si tid. Dei har
for det første opplevd diskusjonen om det i det heile er bra for familiar, for
likestilling og for samfunnet at vi har barnehagar i Noreg, med motstand frå
fleire av dei som no er for barnehagar i Noreg. Dei har vore gjennom diskusjonen
om det er bra for samfunnet og for arbeidslivet, om det kanskje kan ha ei større
betyding enn at det berre er eit sosial gode. Dei har vore gjennom slåstkampen om
å få prioritert pengar og plass til det i politikken, og no sist kanskje
slåstkampen for å vise at dette faktisk òg er eit enormt viktig tiltak for barns
utvikling og læring i småbarnsalderen. Kvar einaste gong har dei vunne, saman med
dei, etter kvart, mange av oss som òg meiner at barnehagar er eit viktig og stort
gode, som er grunnleggjande positivt.
Så er det slik med ei stor velferdsreform at sjølv om vi no snakkar om at vi er
ferdig med ho, så er det eigentleg berre byrjinga. Det vi no står framfor, er jo
byrjinga på ei tid med ein fullt utbygd barnehagesektor, der barnehagen er den
frivillige starten på utdanningsløpet, og nye utfordringar, ikkje minst
kvalitetsutfordringar, korleis vi skal heve kompetansen, rekruttere endå fleire,
utvikle innhaldet i barnehagane, korleis vi skal sørgje for at eit pedagogisk
tilbod før skulestart er eit tilbod som kan nå ut til alle, og korleis vi kan
sørgje for at foreldre som kjem til å vere meir opptekne av det som skjer inne i
barnehagane, får større innflytelse og moglegheit til å påverke det.
Med fare for å bli polemisk på slutten og forlengje debatten, kan eg likevel ikkje
unngå å bite meg merke i Framstegspartiet sine merknader om familiens viktige
rolle, som eg er heilt einig i, og koplinga til det problematiske med barnehagar,
som eg nok ikkje er like einig i. For det er jo ein skjebnens ironi at dei største
endringane i barnehagetilbodet dei siste åra er at dei yngste barna har kome inn i
barnehagane. Dersom dei verste spådomane i merknadene frå mindretalet, og som eg
har diskutert med Framstegspartiet i denne salen mange gonger, skulle slå til, er
det jo ein skjebnens ironi at det nettopp var Framstegspartiet som, saman med SV
og andre, var med på å drive fram det siste leddet i barnehageutbygginga.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Bjørg Tørresdal (KrF) [00:58:03]: Kristelig Folkeparti er opptatt av foreldrenes valgfrihet, og vi er veldig opptatt
av gode barnehager og gode tilbud for alle barn. Det er ikke tvil om at de siste
årene har vært preget av et viktig mål for hele Stortinget, nemlig å få til full
barnehagedekning. Det er et stort prosjekt, som denne Regjeringen har hatt veldig
stort fokus på. Dette prosjektet kom ikke i mål uten hjelp fra de private
barnehagene. Derfor er det litt rart for oss som har jobbet med dette lenge, at
man nå ser de private barnehagene nesten som en trussel, at det rett og slett kan
bli et problem hvis det blir for mange barnehageplasser. Ville det ikke være
veldig trist om full barnehagedekning ble et kortsiktig mål fordi de private
barnehagetilbyderne trakk seg ut på grunn av den uroen som er knyttet til
finansieringen av disse?
Statsråd Bård Vegar Solhjell [00:58:54]: Eg meiner nettopp at det er den uroa som no er borte. Eg kjenner godt til at den
uroa har vore der. Men eg går ut frå at det representanten siktar til, er den frie
etableringsretten, og det som mindretalet foreslår, at det med det skal følgje ei
automatisk forplikting til å finansiere nye barnehagar. På det punktet må eg berre
seie at eg er heilt ueinig. Eg har òg store problem med å skjøne standpunktet. For
det vil jo vere ein stor fordel for dei eksisterande private og kommunale
barnehagane at det ikkje automatisk kan løysast ut nye midlar til ein barnehage,
same kven, fordi ein då risikerer at ein skvisar ut eksisterande barnehagar. Det
trur eg verken foreldre, barn eller tilsette i dei barnehagane vil setje pris på.
Det kan heller ikkje vere slik i samfunnet at det er ein rett å få pengar til å
setje i gang utbygging av f.eks. ein ny barnehage eller ein annan institusjon
innanfor velferdssamfunnet. Det er jo nettopp kommunen som, i ein utbygd sektor,
skal få lov til å vurdere det sjølv.
Trine Skei Grande (V) [01:00:08]: Venstre og SV har jo stått sammen i kampen for å få flere barnehager, så den
konfliktlinjen som statsråden la fram i sitt innlegg, om at man er enten for eller
mot barnehager, er vel kanskje ikke den store konfliktlinjen akkurat i dag.
Konfliktlinjen akkurat i dag går jo på et ideologisk skille mellom hvorvidt man
syns det er best at det er det offentlige som eier barnehager, eller om det bør
være private aktører.
Da er spørsmålet mitt om statsråden er enig i det som står i SVs program, at man
ønsker å minske antallet private aktører i det markedet, og at man ønsker å gjøre
disse om til kommunale. Eller står man for et annet syn?
Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:00:56]: Eg la merke til at representanten Skei Grande sa frå Stortingets talarstol at SV
er imot private barnehagar, og det blei hevda frå ein annan at SV er eit parti som
vil forby dei. Så finn det programmet, les kor det står. Det står ikkje der.
Trine Skei Grande (V) [01:01:07]: Det står på side 15.
Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:01:11]: Ja, fint – kom bort med det, for det står ikkje. Vi er derimot opptekne av at vi
skal ha begge tilboda.
Ein annan ting er kva for uviklingstrekk ein ser føre seg i framtida. Men det er
klart og eintydig, frå SV, at vi ønskjer å ha både kommunale og private
barnehagar. Derfor har vi òg sagt i Soria Moria-erklæringa at vi skal jobbe for
likeverdige lønns- og arbeidsvilkår, og vi har i si tid inngått barnehageforliket
som òg hadde i seg likeverdig behandling av kommunale og private barnehagar. No er
vi altså i mål med ei finne ei løysing på korleis vi skal sikre det i framtida,
som vil gi trygge rammer både for kommunale og private barnehagar.
Olemic Thommessen (H) [01:02:04]: Jeg har lyst til å følge opp replikken fra representanten Tørresdal, for som svar
til henne sier statsråden: Hvordan skulle det gå hvis nye etableringer – han
brukte uttrykket – «skviser ut» barn fra de eksisterende barnehagene?
Ja, enn om det var slik da at de nye barnehagene kanskje gav et bedre tilbud?
Kanskje gav de et tilbud som noen foreldre faktisk ønsket å ha. Kanskje ligger de
bedre til fordi et byggefelt eller noe gjør at en kommunal barnehage viser seg å
være uflyttelig, av årsaker jeg ikke behøver å komme inn på. Kanskje er det rett
og slett rimelig at noen barnehager vinner i den konkurransen, og at den
konkurransen faktisk ville gi et bedre tilbud.
Er ikke statsråden redd for at en situasjon der nye i praksis ikke vil slippe til,
faktisk også vil gi et dårligere tilbud over tid?
Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:03:02]: Kanskje kan det skje, og det er jo nettopp derfor den enkelte kommune skal få
moglegheit til sjølv å gjere vedtak om korleis strukturen når det gjeld
barnehagar, i ein fullt utbygd sektor skal sjå ut. Ein har då full anledning til å
finansiere dei barnehagane ein synest er riktig å ha, og å byggje ut i den
storleiken på sektoren ein ønskjer.
Men det er ei heilt anna sak om det skal vere slik at ein har rett til å få eit
kommunalt tilskot når ein etablerer ein ny barnehage, heilt uavhengig, og gjerne i
motstrid til det kanskje eit politisk fleirtal i kommunen ville ønskje. Der har eg
store problem med å forstå at dei partia som vanlegvis legg stor vekt på at
kommunen skal ha betydeleg innverknad og moglegheit til å styre i
velferdspolitikken, no i realiteten seier at her innfører ein rettar til å motta
tilskot, som gir mindre handlingsrom for den enkelte kommune til å styre sektoren,
og som etter mitt syn gjer det vanskelegare å føle seg trygg på moglegheita til å
tenkje langsiktig for eksisterande barnehage.
Trine Skei Grande (V) [01:04:17]: La meg få sitere SVs program side 15. Der står det:
«SV vil arbeide for at en langt større andel av barnehagene blir offentlig eid
og drevet».
I helga var jeg på besøk i Lier kommune. Lier har tre kommunale barnehager og 26
private barnehager. Da vil jeg stille et spørsmål til statsråden. Hvis man er
driver av en privat barnehage i Lier, og statsråden har tenkt å fortsette i sin
posisjon som statsråd – jeg vet at han har svart belte i å bortforklare SV-vedtak:
Dette vedtaket kan vel ikke ses på noen annen måte enn at som privat
barnehagedriver i Lier må en forvente at Regjeringa skal gripe inn for å få flere
kommunale barnehager, og at de private må legges ned?
Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:05:14]: Dette var derimot ein god illustrasjon på at representanten Skei Grande må lese
det som står, som ho no gjer, og ikkje seie noko heilt anna frå Stortingets
talarstol, som ho gjorde i stad, der ho sa at SV var mot private barnehagar. For
det er ikkje det som står i programmet.
Så trur eg ho er kjend med gjennom mange år kva som står i Soria Moria-erklæringa.
Det som står der, er at vi treng både kommunale og ikkje-kommunale barnehagar i
Noreg, at vi skal jobbe for likeverdige forhold for dei. Ho er òg kjend med
barnehageforliket, som SV har inngått for mange år sidan, bl.a. saman med Venstre.
Der står det at vi skal jobbe for likeverdig behandling. No er det gjennomført.
Når vi har gjennomført det, kjem vi til å stå på dei forpliktingane i det vidare,
sikre ei trygg og føreseieleg finansiering både for kommunale og private
barnehagar i Noreg.
Trine Skei Grande (V) [01:06:08]: Jeg prøver en tur til, jeg.
Hvis man har tre kommunale barnehager og 23 private barnehager, og det skal bli en
langt større andel offentlig eide, hvordan skal man klare å få de private til å
bli kommunale uten å legge dem ned eller overta driften?
Statsråd Bård Vegar Solhjell [01:06:32]: Unnskyld meg. – For det første: lat oss berre rydde opp i dette først, slik at vi
no ikkje snakkar om det representanten Skei Grande sa i stad at SV er imot.
Så har vi rydda opp i at Soria Moria-erklæringa er krystallklar på dette, og at
politikken som vi no legg fram, skal vi stå ved vidare.
Så er jo det vi i dag vedtek, å overføre ansvaret for den problemstillinga til den
enkelte kommune. Så då kan SV og Venstre i Lier kommune vere ueinige om det,
diskutere det i kommunestyret sitt, og då vil eg tippe at SV i Lier vil gå inn for
at ein i framtida skal prioritere å byggje ut det kommunale tilbodet i Lier, mens
Venstre i Lier kanskje vil seie at det er viktigare å styrkje det private
tilbodet. Kva veit eg?
Det er jo nettopp det som ligg i overføringar i ramma til kommunane, at den
enkelte kommune skal ta ansvar for å utvikle sine tilbod innanfor barnehagane. Det
vi i Regjeringa no har gjort, er å sikre at vi, uavhengig av om den enkelte
kommune vel å prioritere kommunal eller privat utbygging, eller begge delar, skal
ha ei trygg og god finansiering innanfor heile sektoren.
Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.
Britt Hildeng (A) [01:08:10]: Med vedtaket i dag er vi endelig i ferd med å realisere barnehageforliket.
Barnehageforliket var historisk også fordi det uttrykte en politisk konsensus om
at alle barn skulle ha mulighet til en barnehageplass. Veien hit har vært lang.
Holdninger og argumenter har endret seg over tid.
I en årsberetning fra Christiania kommune fra forrige århundreskifte ble formålet
med barnehagene beskrevet slik:
«Børneasylerne danner Tilholdssteder for Børn af den fattige Befolkning (…)
hvor de under Tilsyn af dertil ansatte Damer kunne tilbringe Dagen med Leg og
passende Beskjæftigelse. Asylerne have et dobbelt Formaal: dels at lette
Mødrene Adgangen til å søge Arbeide udenfor Hjemmet (…) dels og hovedsagelig at
vænne Børnene til Lydighet, Renlighet og Orden og afholde dem fra at tilbringe
sin Tid paa Gaden.»
Dette er lenge siden. Men det er det også når jeg tenker tilbake på min tid som
politisk aktiv. Som ung feminist sloss jeg sammen med likesinnede som ville stifte
familie og samtidig ha en yrkeskarriere. Vi hadde tre måneders fødselspermisjon og
barnehageplasser som ble fordelt etter sosiale kriterier. Vi skrev politiske
programmer og utredninger om at det samfunnsøkonomisk ville lønne seg å bygge
barnehager, for også kvinner kunne da gå ut i arbeidslivet og bidra økonomisk i
samfunnet. Synspunktene ble latterliggjort av de mannlige kommunestyremedlemmene,
som argumenterte med hvor dyrt dette ville bli, og hvordan utgiftene ville tynge
de kommunale budsjettene. I dag vet vi bedre. Utredningene våre har vist seg å
holde mål. Den velferden vi i dag har, ville vi ikke hatt uten kvinner i
arbeidslivet.
Med kvinnekuppet ved kommunevalget i 1971 ble barnehageutbyggingen for alvor satt
på dagsordenen. Men det var mange år med gode intensjoner før reell utbygging
startet, noe som vi som begynte å få barn, opplevde. Sønnen min ble født i 1969.
Etter tre måneders permisjon fra jobb fikk jeg plass til ham i barnehage fordi jeg
samtidig sluttførte hovedoppgaven min. Stakkars, så liten han er. Har du ikke
dårlig samvittighet? Det var det jeg ble møtt med når jeg leverte ham i
barnehagen. Det er klart jeg hadde dårlig samvittighet, men tre måneders permisjon
var det vi hadde.
Etter at jeg var ferdig med studiene, mistet vi barnehageplassen. Det var mange av
oss som var fortvilte og stod uten noen barnehageplass. Fine ord om flere
barnehager hjalp oss ikke. Det måtte handling til. Vi okkuperte et gammelt hus. På
vinteren ble det kaldt og fuktig og ikke forsvarlig å ha barn der. Fordi mange av
dem som deltok i denne aksjonen, var knyttet til en og samme arbeidsplass og truet
med at de ikke kunne være i arbeid lenger, fikk vi midlertidig låne noen
ubenyttede lokaler. Dette varte til sønnen min begynte på skolen.
Veien fra kvinnekuppet og fram til i dag har vært brolagt med mye velvilje, mange
løfter og lite handling. Men de siste fire årene har vært annerledes. Det er en
bragd når denne regjeringen nå kan sette sluttstrek og si at til høsten har vi
full barnehagedekning. Alle barn som ønsker barnehageplass, kan få det. Det er
bare å glede seg. Det er bare å gratulere.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
May Hansen (SV) [01:14:28]: Mange av representantene har vært inne på dette med fri etableringsrett. Jeg mener
det er ekstremt viktig at kommunene får det ansvaret. Det er fordi vi skal ha en
forutsigbar drift framover. Det er kommunene som lokal barnehagemyndighet som vet
hvordan man skal vurdere framtida.
Når SV blir angrepet for at det står i vårt arbeidsprogram at vi ikke er for
private barnehager, er det feil. Det er ikke det som står. Men vi sier at i
framtida er det kanskje flere kommunale barnehager som blir etablert i de
kommunene hvor vi sitter ved makta. Hvis jeg hadde vært kommunepolitiker i Oslo,
vet jeg hvilke barnehager jeg hadde ønsket at kommunen skulle overta, og det
gjelder alle de ungene som er rundt i leiligheter, der man har brukt smutthull i
dette lovverket og etablert familiebarnehager som går på dispensasjon fra det å ha
førskolelærer. Det er den type barnehager i hvert fall jeg i framtida ønsker skal
bli kommunale. Men fordi vi sier at det ikke skal være fri etableringsrett
framover, har jo alle de private barnehagene som nå er etablert, som har gjort en
kjempejobb, og som er kvalitativt gode, en trygghet framover for at kommunen skal
finansiere dem. Jeg mener at dette er kjempebra for hele sektoren, ikke minst for
foreldre og barn, slik at man ikke får konkurser på grunn av at konkurransen blir
for stor.
Vi hadde nok av det for noen år siden, da det ikke var lukrativt å bygge
barnehager i kommunene. Jeg kommer selv fra en kommune hvor SV sa ja til alle
private etableringer av barnehager fordi det var så dårlig finansiering at vi
visste at dette ikke gikk på sikt, og kommunen måtte ta over disse barnehagene. Nå
er det mulig for private barnehager, på grunn av den gode finansieringsordninga vi
har, å etablere seg fram til 2011 og få en forutsigbar drift framover.
Når det gjelder makspris: Makspris har vært ekstremt viktig fordi så mange flere
har hatt råd til å bruke en barnehageplass. Forutsetningen for barnehageforliket
var at kommunene skulle fortsette med graderte satser og friplasser. Det er det
mange kommuner som har gjort, men det er også noen kommuner som ikke har gjort
det.
Så til danske tilstander. Vi i komiteen var på besøk der nettopp. Grunnen til at
det har gått så dårlig med private barnehager i Danmark, er jo fordi de har en
nasjonal stykkprisfinansiering, som Fremskrittspartiet ønsker. Det er jo ikke det
vi sier. Barnehager koster ulikt å drifte, og derfor må vi ha differensiert,
likeverdig behandling.
Bjørg Tørresdal (KrF) [01:17:38]: Det er veldig viktig å oppsummere denne debatten med å si at det er ingen partier
som er imot full barnehagedekning. Det er ingen partier i denne sal som er imot
høy kvalitet og en makspris. Det er flott at en er i ferd med å nå disse målene.
Bekymringen som har vært uttrykt i denne debatten, har handlet om at det er skapt
en usikkerhet. Vi trenger både de private og de kommunale barnehagene for å
beholde både kvaliteten og mangfoldet – og full dekning. Denne debatten har
handlet veldig mye om det er reell, fri etableringsrett når en ikke har sikret
finansieringen. Jeg skal la det ligge og peke på et par ting som ikke har vært
nevnt så mye i debatten.
Det er veldig viktig for Kristelig Folkeparti at det legges til rette for at en
kan få barn når en er student. Da er det viktig med et godt
studentbarnehagetilbud. Kristelig Folkeparti ønsker gode rammevilkår for
studentbarnehagene og ber om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med
forslag som sikrer akkurat dette.
Videre er det viktig at en ser på familiebarnehagene. De er ikke omtalt i
proposisjonen, men også for denne delen av sektoren er det viktig med gode
rammevilkår, forutsigbarhet og likebehandling. For å sikre kvalitet i
familiebarnehagene bør man etter Kristelig Folkepartis mening begrense bruken av
dispensasjon fra kravene om bemanningsnorm, lokale i bebodd hjem og ikke minst
pedagogisk tilsyn. Også barn i familiebarnehager skal ha et tilbud som har høy
kvalitet.
Til slutt: Kristelig Folkeparti ønsker at alle foreldre skal ha en mulighet – og
økonomi – til å kunne sende barn i barnehagen dersom de ønsker det. Dessverre har
ikke alle råd til det i dag til tross for en makspris. Kristelig Folkeparti er
opptatt av at alle kommuner skal ha inntektsgradert foreldrebetaling for
barnehageplasser, slik at ingen barn forhindres fra å gå i barnehagen på grunn av
foreldrenes økonomiske situasjon. Det var bra med makspris, men utfordringen med
makspris var at det ble mindre forskjell på de som har dårlig betalingsevne, og de
som har veldig god betalingsevne. Dette kan en rette opp med å sikre gradert
foreldrebetaling.
Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over
presidentplassen.
Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, sjå side 706)
Forslag nr. 1, frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
lyder:
Forslag nr. 2, frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre,
lyder:
Forslag nr. 4, frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, lyder:
Forslag nr. 5, frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, lyder:
Desse forslaga blir i samsvar med forretningsordenens § 30 fjerde ledd å sende
Stortinget.
I lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager blir det gjort følgende endringer:
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Tilrådinga frå komiteen til I § 8 sjette ledd og II blei samrøystes vedteken.