Carl I. Hagen (Frp):
Jeg beklager at
det er nødvendig å stille dette spørsmål til justisministeren:
I en domsavsigelse fra Oslo Byrett
omtaler retten fire identifiserbare personer som seksuelle overgripere mot
mindreårige uten at disse er siktet eller tiltalt for slike handlinger.
Vil statsråden overveie innskjerping
av regelverket med sikte på å forhindre at personer av en domstol stemples
som overgripere uten at de har hatt mulighet til å forsvare seg?
Statsråd Grete Faremo:
Som
justisminister kan jeg ikke kommentere den konkrete dommen representanten
Hagen viser til. Jeg kan bare kort nevne at dommen gjaldt en barnevernssak,
og at det dessuten er opplyst at saken er anket til Høyesterett.
En domstol som tar standpunkt til et
vedtak der barnevernet har besluttet omsorgsovertakelse, har en viktig og
vanskelig oppgave. I slike saker skal retten prøve alle sider av saken, og
hensynet til barnets beste gjør at alle relevante faktiske opplysninger må
tas i betraktning. I noen tilfeller vil man da komme opp i den situasjon at
det etter rettens oppfatning er grunn til å tro at barnet har vært utsatt
for seksuelle overgrep i familiesituasjonen.
I en slik sak er det ikke rettens
oppgave å vurdere om konkrete personer skal straffes, men om hensynet til
barnet tilsier at omsorgen fortsatt skal være hos barnevernet eller ikke.
Det ville være en vanskelig situasjon dersom retten ikke skulle ha anledning
til å legge vekt på slike forhold. Retten kunne da være tvunget til å avsi
en dom om tilbakeføring av omsorgsansvaret som retten selv mener vil medføre
stor fare for at et uskyldig barn kan bli utsatt for seksuelle overgrep i
fremtiden. En slik rettsstilling er det etter mitt syn ikke noen grunn til
å ønske seg.
Det er for øvrig ikke bare i
barnevernssaker dette prinsippet gjelder. Også i andre typer sivile saker
skal retten legge til grunn det saksforholdet den anser som mest sannsynlig
- retten er i en slik situasjon ikke engang bundet av en eventuell
frifinnende dom i en straffesak om det samme forholdet.
Når retten først har lagt til grunn at
det er sannsynlig at enkeltpersoner har begått klanderverdige handlinger, er
det nødvendig at dette oppgis i domsgrunnene, slik at partene vet hva retten
har lagt vekt på.
Dersom noen mener seg urettmessig
uthengt i en dom, kan det reises sak med krav om straff og erstatning. Det
er da viktig å være oppmerksom på at straffeloven § 249 nr. 3 sier at straff
for ærekrenkelser ikke kommer til anvendelse på den som har vært pliktig til
å uttale seg, og dette har skjedd med tilbørlig aktsomhet. Dommere vil
anses å være forpliktet til å uttale seg, slik at de vil kunne omfattes av
denne regelen.
Kirsti Kolle Grøndahl:
hadde her
gjeninntatt presidentplassen.
Carl I. Hagen (Frp):
Jeg takker
statsråden for svaret, som viser at det på dette området er meget vanskelig
å se hvordan rettssikkerheten egentlig kan ivaretas. Svaret skulle jo tyde
på at det i en barnefordelingssak omtrent er om å gjøre å være først ute med
å påstå at den annen part eller annen parts familie eller venner har begått
seksuelle overgrep ved å prøve å få dem til å bli trodd av barnevernet, som
man vet tror sånt veldig lett. Det betyr at de som blir påstått å være
overgripere, i realiteten i lokalmiljøet og i familiemiljøet kan bli dømt
uten at de har hatt noen sjanse, kanskje ikke engang i avhør, til å
usannsynliggjøre påstandene, eller fått anledning til å forsvare seg for en
domstol.
Anser justisministeren det for å være
en tilfredsstillende rettssituasjon at den eneste måte påståtte overgripere
kan sikre seg en offentlig frifinnelse på, er å begjære seg selv
straffeforfulgt etter straffeloven?
Statsråd Grete Faremo:
Jeg mener man
her på en god måte har balansert ut hensynet til rettssikkerheten og
hensynet til folks rettsfølelse.
For å få det fulle bilde nytter det
ikke bare å snakke om retten til å begjære seg siktet. Det er også
nødvendig å ta med muligheten til å kreve en sak ført for lukkede dører.
Det er behov for å ta med at for å kunne dømme så riktig og helhetlig som
mulig, må man ha alle opplysninger på bordet. Man har også et hensyn å ta
både overfor partene i saken og overfor en gjerningsmann og et offer, om det
skulle gjelde en straffesak.
Carl I. Hagen (Frp):
I slike
rettsavgjørelser hadde det selvsagt vært fullt mulig for domstolene å snakke
om « påståtte overgripere » og mildne denne fastslåingen.
Synes statsråden det hadde vært mer
heldig om domstolene i sin språkbruk unnlot å slå fast et forhold som ikke
har vært prøvd for retten? Og anser statsråden det for å være fornuftig om
det i slike saker også var foretatt grundige avhør og etterforskning og
undersøkelser i rettssystemet før en domstol på en bastant måte slår fast et
forhold som altså ikke har vært prøvd i noen rettssal?
Statsråd Grete Faremo:
Jeg mener jeg
gjennom mitt første svar gav opplysninger om hvordan denne type saker
behandles. Jeg oppfatter den tilleggsmerknaden representanten Hagen nå kom
med, som også et forsøk på en viss prosedyre i den konkrete saken. Det vil
justisministeren avstå fra å delta i.
Jeg synes også det er grunn til å
legge merke til at det i dag stilles to spørsmål om en sak som fortsatt
verserer for domstolene, ved at også barne- og familieministeren har fått
spørsmål om denne saken.