Øystein Hedstrøm (Frp):
Jeg har
følgende spørsmål til kommunal- og arbeidsministeren:
Kommunal- og arbeidsministeren uttalte
til Aftenposten 6. november 1993 at « Nye Fredrikstad » vil spare 30 prosent av
administrasjonskostnadene etter sammenslutningen. De som er engasjert i
sammenslåingsprosessen, stiller seg uforstående til det høye
innsparingspotensialet, og i budsjettforslaget legges det til grunn en
innsparing på 17 prosent.
På hvilket grunnlag bygger statsråden
sine uttalelser?
Statsråd Gunnar Berge:
Grunnlaget for
mine uttalelser til Aftenposten er hentet fra den informasjonen som er
kommet fram i den lokale sammenslutningsprosessen i Fredrikstad-området.
Det er verken hentet ut av løse lufta eller sugd av eget bryst. Når mine
uttalelser likevel har vakt reaksjoner, ser jeg det altså som nyttig å
forsøke å rydde litt opp i terrenget. Det krever en liten talleksersis:
For det første er ikke tallet 30 pst.,
slik det kom fram i Aftenposten, helt presist. Innsparingen er 27 pst. Det
vi snakker om da, er innsparing i administrasjonen i Nye Fredrikstad i 1994
sammenlignet med summen av administrasjonen i de fem tidligere kommunene i
1993. Men tallene refererer seg ikke til innsparing i
administrasjonsutgifter, målt i kroner og øre. Og dette er en viktig
presisering. Jeg snakker om innsparing i antall stillinger.
Innsparingen i kroner og øre blir en
god del mindre enn 27 pst. Representanten Hedstrøm brukte tallet 17, og
refererer meg bekjent til opplysninger som er framkommet i media. Jeg tror
vi skal være veldig forsiktige med å bruke tallet 17 pst. før
budsjettbehandlingen for Nye Fredrikstad er avsluttet i kommunestyret. Da
kan vi komme tilbake til de endelige tallene i kroner og øre for 1994. Når
jeg har holdt meg til tallet for innsparinger i stillinger på 27 pst., er
det fordi det har vært brukt av Nye Fredrikstad sjøl i år. Jeg kan nevne at
tallet ble brukt så sent som i oktober - i den informasjonsavisen om Nye
Fredrikstad som er delt ut til samtlige husstander innenfor grensene til den
nye kommunen.
Når det er sagt, vil sikkert mange
reagere på forskjellen i innsparing mellom antall stillinger og kroner og
øre. Hovedårsaken til forskjellen ligger i de store utgiftene Nye
Fredrikstad har i forbindelse med at de etablerer et nytt, felles
informasjonsteknologisystem. Dette er kjente og nødvendige
investeringskostnader i forbindelse med kommunesammenslutninger som også
staten delvis kompenserer for.
Etter denne forhåpentligvis
oppklarende runden om de forskjellige tallstørrelser som har vært involvert
i saken, vil jeg benytte anledningen til å understreke at hovedpoenget mitt
fortsatt står fast: At den innsparingen Nye Fredrikstad oppnår allerede
første året, er et eksempel på at det foreligger økonomiske
innsparingsmuligheter i kommunal administrasjon, og at disse - gitt visse
forutsetninger - kan hentes ut ved sammenslutninger og for eksempel byttes
om i mer og bedre tjenesteyting.
Øystein Hedstrøm (Frp):
Jeg takker
statsråden for svaret. Det kom en del oppklarende momenter inn nå som jeg
håper kan berolige en del av dem som har jobbet i denne prosessen, og som i
utgangspunktet var motstandere av kommunesammenslåing, men som har stilt seg
lojalt bak det kravet som er kommet fra Stortinget i så henseende.
Det er jo delte meninger om hvor mye
man kan spare inn på administrasjon. Nylig ble det publisert i Tidsskrift
for samfunnsforskning en undersøkelse om hvor lite forskjell det er på store
og mindre kommuner. Hvis man kommer over 5000 innbyggere, er det nesten
ingen forskjell i det hele tatt. En kommune på Fredrikstads størrelse
bruker 16,3 pst. til administrasjon, mens kommuner med mellom 11000 og 14000
innbyggere bruker 16,6 pst. Det er altså ingen betydelige besparelser for
Fredrikstad.
Hvilke kommentarer har statsråden til
tallenes klare tale?
Statsråd Gunnar Berge:
Jeg vil først
gjenta det jeg sa, at jeg tror vi skal være forsiktige med å bruke tallene
før vi ser resultatet av budsjettbehandlingen, og kanskje i enda større grad
når vi har regnskapet på bordet. Dessuten må vi huske at ikke bare
kommunaløkonomiske innsparinger og stordriftsfordeler var hovedbegrunnelsen
for vedtaket om sammenslutning i byområdene. Den viktigste årsak var å
legge til rette for mer helhetlig og samordnet arealdisponering i områder
med felles bolig- og arbeidsmarked, der kommunegrensene har gått på kryss og
tvers og gjort det vanskelig å finne fornuftige og overordnede løsninger.
Det var hovedbegrunnelsen også i forbindelse med denne saken. Og så er det
selvfølgelig bra det man i tillegg kan spare inn økonomisk for å få mer
penger, mer ressurser til andre viktige oppgaver i kommunen.
Øystein Hedstrøm (Frp):
Jeg takker
igjen statsråden for svaret og vil minne om at når det gjelder Fredrikstad,
er det han sier ikke helt korrekt, for der hadde man mulighet for ekspansjon
og utbygging i mange år fremover. Det var altså ikke trangt i denne
regionen, slik det var i mange andre regioner, hvor man brukte det som
argument for sammenslutning.
Men det er positivt at statsråden nå
legger opp til en debatt om kommunesammenslåinger i forkant av
stortingsvalget 1997. Det vil selvfølgelig bli et stridstema hvis man må
regne med tvang. Hvis samtlige kommuner som er aktuelle, deltar i en
folkeavstemning og sier nei til sammenslåing som i Fredrikstad-distriktet,
mener statsråden det da foreligger et reelt grunnlag for bruk av tvang? Bør
ikke befolkningen i det tilfellet selv ta konsekvensene av eget valg?
Statsråd Gunnar Berge:
Dette er et
tilleggsspørsmål som går litt utover Fredrikstad bys grenser - både den
gamle og den nye. Det jeg kan si i den forbindelse, er at Regjeringen
tidligere har bebudet at det skal legges fram en stortingsmelding blant
annet med utgangspunkt i Christiansen-utvalgets utredning. Jeg går ut fra
at det kanskje kommer til å skje en gang i løpet av 1994, og da vil
Stortinget få et solid grunnlag, tror jeg, til å diskutere og vurdere
prinsippene for kommunesammenslåing og i hvilken grad det skal skje,
frivillig eller på annen måte.