Ansgar Gabrielsen (H):
Jeg skal få lov
å stille helseministeren følgende spørsmål:
Oppfatter statsråden den praksis som i
dag utøves når det gjelder innvilgelse og gjennomføring av senaborter ved
norske sykehus, å være i overensstemmelse med abortloven § 2 siste ledd?
Statsråd Werner Christie:
I henhold
til § 2 tredje ledd bokstavene a, b og c i lov om svangerskapsavbrudd kan
det gis tillatelse til svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke dersom
fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for
kvinnens psykiske eller fysiske helse. Videre kan det foretas
svangerskapsavbrudd dersom fødselen eller omsorgen for barnet kan sette
kvinnen i en vanskelig livssituasjon. For øvrig kan det foretas
svangerskapsavbrudd dersom det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig
sykdom som følge av arvelig anlegg, sykdom eller skadelig påvirkning under
svangerskapet.
Avgjørelsen om hvorvidt det skal gis
tillatelse til svangerskapsavbrudd etter 12. svangerskapsuke, skal foretas
av en nemnd. Loven § 2 fjerde, femte og sjette ledd fastsetter de
vurderingstemaer som nemnden skal bygge sin avgjørelse på. Ved vurderingen
av om tillatelse skal gis, skal nemnden ta hensyn til kvinnens samlede
livssituasjon, herunder hennes muligheter til å dra tilfredsstillende omsorg
for barnet. Nemnden skal videre legge vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer
sin situasjon. Kravene som skal legges til grunn for innvilgelse av
svangerskapsavbrudd, skal øke i takt med svangerskapets lengde. I henhold
til abortloven § 2 siste ledd kan et svangerskap ikke avbrytes etter
utgangen av 18. svangerskapsuke med mindre det er særlig tungtveiende
grunner for det. Er det grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan
tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.
Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser
at det i 1992 til sammen ble avbrutt 15164 svangerskap i Norge. 14715 av
disse ble avbrutt før 12. svangerskapsuke og 358 etter. 240 av disse hadde
en varighet på mellom 13 og 16 uker, og 101 svangerskap hadde en varighet på
mellom 17 og 20 uker. 17 svangerskap hadde en varighet på over 20 uker. Av
disse igjen hadde 8 svangerskap en varighet på 22 uker og 9 en varighet på
23 uker. Statistisk Sentralbyrå har i 1992 ikke registrert
svangerskapsavbrudd etter 23 uker. Tall for 1993 foreligger foreløpig ikke.
Av søknader som ble innvilget av
abortnemndene etter 12. uke, ble 55 søknader innvilget på grunnlag av
« urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse », altså § 2
tredje ledd a. 165 søknader ble innvilget i henhold til kvinnens vanskelige
livssituasjon, § 2 tredje ledd b, og 108 søknader ble innvilget på grunn av
fare for alvorlig sykdom hos barnet, § 2 tredje ledd c.
Etter anmodning fra Sosial- og
helsedepartementet foretok Statens Helsetilsyn i 1993 en undersøkelse av
praksis i abortnemndene vedrørende vurdering av alvorlighetsgrad og
eventuelle behandlingsmuligheter ved søknader om svangerskapsavbrudd etter
18. svangerskapsuke. Undersøkelsen viser at de fleste sykehus allerede
nytter forholdsvis omstendelige prosedyrer når det er påvist alvorlige
fosterskader, eller når det er tvil om levedyktigheten. Men i forbindelse
med de opplysninger som fremkom i programmet Dokument 2 i TV2 om senaborter
den 7. februar, har Sosial- og helsedepartementet bedt Helsetilsynet om
ytterligere en undersøkelse av praksis ved landets sykehus når det gjelder
senaborter. Men de opplysninger som nå foreligger fra Statens Helsetilsyn
og Statistisk Sentralbyrå, gir ikke grunn til å anta at dagens praksis er i
strid med lov og regelverk på dette området.
Ansgar Gabrielsen (H):
Med all respekt
for statsråden må jeg vel si at han i bare liten grad svarte på det jeg
spurte om. Det jeg spurte om, gjaldt abortloven § 2 siste ledd om
senaborter.
Mange av dem som jobber på
fødeavdelingene, oppfatter de senabortene som utføres, som et problem. I
det programmet som statsråden refererte til, var det en del som sågar følte
at de kanskje var med på noe som var lovstridig. Det er denne utvanningen
av levedyktighetsbegrepet i abortloven § 2 siste ledd som jeg egentlig er
litt bekymret over - at det er lagt til grunn en del andre kriterier enn det
som ligger i lovens bokstav. Men utviklingen når det gjelder nyfødtmedisin,
gjør at stadig flere av de tidligst for tidlig fødte overlever, og grensene
for når fosteret er levedyktig, flyttes derved stadig nedover.
Mener statsråden at denne utviklingen
med hensyn til nyfødtmedisin skal komme fosteret til gode, i relasjon til
abortloven § 2 siste ledd?
Statsråd Werner Christie:
Utviklingen
av den medisinske omsorg i prenatalperioden og for for tidlig fødte barn er
selvfølgelig ment å komme fosteret og det potensielle barnet til gode.
Grensen for levedyktighet er, som representanten Gabrielsen riktig påpeker,
skjøvet fremover i mange tilfeller. Poenget er imidlertid at dette ikke kan
gjelde generelt for alle barn, det har sammenheng med hvilken situasjon som
gjelder i hvert enkelt tilfelle. Det vil derfor være umulig på det
nåværende tidspunkt uten nærmere undersøkelser å fastslå hvorvidt de
rapportene som nå er gitt, er relevante i forhold til levedyktighetsgrensen
for det enkelte foster som det er snakk om. Denne vurderingen må alltid
være knyttet til det enkelte fosters situasjon, for levedyktigheten vil ut
fra forskjellige forutsetninger være forskjellig for hvert enkelt foster.
Ansgar Gabrielsen (H):
Jeg takker for
svaret. Det jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om til slutt, er: Hvis
det skulle vise seg at en del av det som kom fram i blant annet det
TV2-programmet det ble referert til, og som det i ettertid har vært skrevet
en del om, er riktig og korresponderer med de undersøkelser departementet
selv gjør nå, vil Stortinget da kunne forvente at Regjeringen tar et
initiativ til å prøve å harmonisere med loven den praksis som eventuelt
måtte være nedfelt og ikke i tråd med loven?
Statsråd Werner Christie:
Jeg har
dessverre ikke hatt anledning til å se det omtalte TV2-programmet ennå og
kan derfor ikke ta stilling til de påstander som der er fremkommet.
Men jeg har på basis av de referater
som er gitt, iverksatt en ekstra undersøkelse for å sikre at praksis på
dette området er i samsvar med den lov som er gitt i denne sal. Det er det
min plikt som statsråd å gjøre. Når den undersøkelsen foreligger ferdig,
vil jeg ta standpunkt til hvilken oppfølging dette forutsetter, og hva som
er rimelig i den sammenheng. Jeg vil da også ta standpunkt til på hvilken
måte det er naturlig å orientere Stortinget om resultatet av undersøkelsen,
og hvordan vi vil følge den opp.