Børre Rønningen (SV):
Eg vil stille
landbruksministeren fylgjande spørsmål:
Lillesand kommune har fått godkjent
eiga vedtekt til konsesjonslova § 5, for å sikre at heilårsbustader ikkje
blir kjøpte opp til fritidsføremål. I strid med lokale vedtak har
fylkeslandbruksstyret gjeve konsesjon for kjøp og bruk av eigedomen Kviviga
- gnr. 42 bnr. 29 - til fritidsføremål.
Vil statsråden medverke til ein fornya
gjennomgang av denne saka?
Statsråd Gunhild Øyangen:
Saken
gjelder erverv av en bebygd eiendom på ca 16 dekar. Ervervet er
konsesjonspliktig etter konsesjonslovens alminnelige regler. Også i slike
saker kan det legges vekt på bosettingshensynet. Myndigheten til å gi
konsesjon tilligger fylkeslandbruksstyret, som her gav konsesjon 24.
november 1993. Lillesand kommune bad i brev av 22. desember 1993
departementet om å overprøve vedtaket, men da var den frist som
forvaltningsloven setter for slik overprøving, ute.
Omgjøring kunne etter dette bare skje
dersom fylkeslandbruksstyrets vedtak ble ansett ugyldig, noe departementet
ikke kan se det er grunnlag for. Dette er Lillesand kommune underrettet om.
Mitt svar er derfor at det nå ikke er
mulig å endre fylkeslandbruksstyrets vedtak om å gi konsesjon.
Børre Rønningen (SV):
Eg takkar
statsråden for svaret, som var skuffande og byråkratisk.
Departementet for sin del har likevel
i sitt svar til Lillesand kommune gjeve dei medhald i at åtkomst til
eigedomen, vassforsyning og moglegheita for sal av eigedomen til
heilårsbustad er relevante moment, og det driv på den måten tilbake
fylkeslandbruksstyrets argumentasjon på desse punkta. Det einaste som står
igjen er ei vurdering av - som statsråden var inne på - om kommunen har
overhalde ankefristen.
Departementet meiner fristen er
overseten på grunn av at anken ved ein feil, men etter mitt syn i rett tid,
vart send fylkesmannen og ikkje rette vedkomande, nemleg departementet.
Landbruksavdelinga hos fylkesmannen
avslår faktisk òg i brev av 14. desember 1993 å bringe saka inn for
departementet. Fylkesmannen er statens forlengde arm i fylka. Er ikkje
forvaltningslova å forstå slik at fylkesmannen har eit objektivt ansvar for
å informere om rett ankeinstans eller eventuelt sende saka vidare? Kan
fylkesmannen avslå ein søknad om prøving av ei slik sak?
Statsråd Gunhild Øyangen:
Det kan sies
at svaret var byråkratisk, men det er faktisk slik at departementet er nødt
til å forholde seg til de lovverk som Stortinget til enhver tid har vedtatt,
og følge den vanlige praksis. Her er det foretatt en grundig vurdering av
hele saken, og det er konkludert med at det nå ikke er adgang til å omgjøre
vedtaket.
Jeg vet at det er ulike synspunkter i
denne saken, men det er også et folkevalgt organ som har fattet en
beslutning som vi må ta hensyn til.
Børre Rønningen (SV):
Eg fekk ikkje
svar på tilleggsspørsmålet. Eg vil gjenta det, fordi dette dreiar seg om
fristbehandling. Her har Lillesand kommune i rett tid sendt ei oppmoding om
ei overprøving, ein anke til fylkesmannen, gjennom fylkeslandbruksavdelinga.
Spørsmålet mitt blir da: Har ikkje fylkesmannen som statens forlengde arm
ute i fylka eit objektivt ansvar i å rettleie kommunar og andre om kva som
er rett ankeinstans, og eventuelt òg vurdere å sende saka vidare til rette
vedkomande?
Her er det på det reine at saka i rett
tid, etter dei fristar som galdt, vart send fylkesmannen til ei slik
prøving. Eg synest det blir litt sterkt at ein så hardt slår fast at her
har fylkesmannen rett til å avslå på eit tidleg tidspunkt ei prøving og òg
avslå å oversende saka til rette vedkomande.
Statsråd Gunhild Øyangen:
Det er vel
også verdt å understreke i denne saken at også kommunen selv har et ansvar
for å kjenne til den saksbehandlingsgang som skal følges.
I brev av 15. februar 1994 har
ordføreren hevdet at fylkesmannen utviste feil ved ikke å sende videre til
departementet et brev dit om omgjøring og for ikke å redegjøre for
forvaltningslovens regler på dette felt.
Dette er avvist i brev av 18. februar
1994, der det er anført at noen feil utført av fylkesmannen ikke i noe
tilfelle har betydning for treukersfristen i forvaltningsloven.