William Engseth (A):
Jeg vil stille
helseministeren følgende spørsmål:
Det har ved tidligere anledninger fra
Stortingets side vært uttrykt ønske om at det blir lagt opp til en bedre
utnyttelse av kiropraktorers kompetanse i behandlingen av sykdommer i
muskel- og skjelettsystemet. Norge er i dag det eneste land som
opprettholder en ordning med legehenvisning for å oppnå refusjon.
Hva må til for at en slik
henvisningsordning kan oppheves?
Statsråd Werner Christie:
I
forbindelse med St.meld.nr.70 (1986-1997), Om autorisasjon av kiropraktorer,
vurderte Sosialdepartementet spørsmålet om legehenvisning for
trygderefusjon. Departementet uttalte den gang at ordningen i den norske
helsetjenesten med den allmennpraktiserende legen som førstelinjeinstans bør
opprettholdes. Stortingets flertall sluttet seg til dette synet. I det å
være en allmennpraktiserende førstelinjeinstans ligger også det å vurdere
behovet for henvisning til spesialisthelsetjenesten.
I
B.innst.S.nr.11
(1993-1994) ber sosialkomiteen departementet vurdere tiltak som kan bidra
til at en kan nyttiggjøre seg kiropraktorenes kompetanse på en mer
tilfredsstillende måte. Komiteen viser til at henvisningene fra lege til
kiropraktor er gått ned etter at autorisasjonen for kiropraktorer trådte i
kraft.
I møte mellom Sosial- og
helsedepartementet og Norsk Kiropraktorforening den 22. mars i år fremmet
Norsk Kiropraktorforening ønsket om at ordningen med legehenvisningsordning
for å oppnå trygderefusjon skulle avskaffes.
Prinsippet om at pasientene skal være
henvist fra lege baserer seg på at den allmennpraktiserende legen i
helsetjenestens førstelinje skal ha det generelle og koordinerende ansvar
for en helhetlig diagnostikk og behandling av pasientene. Det er for
eksempel helt avgjørende å hindre at andre diagnoser kan utelukkes, slik at
feilbehandling kan unngås når rygglidelser skal behandles.
Etter departementets mening kan dette
ikke overlates verken til kiropraktorer eller til for eksempel
fysioterapeuter, da de ikke har den utdanning og erfaring som er tilpasset
det å foreta en helhetlig vurdering av pasientenes eventuelle diagnose og
behandlingsbehov. Symptomer på rygglidelser behøver ikke å kjennes i
ryggen. Og enda viktigere: En rekke ulike sykdommer med utgangspunkt andre
steder i kroppen kan gi symptomer fra ryggen - jeg nevner spesielt for
eksempel kreftsykdommer og nervesykdommer. Dette illustrerer nødvendigheten
av at den pasienten først får kontakt med, har en tilstrekkelig bred faglig
bakgrunn før standpunkt til behandlingsform tas.
Ordningen med legehenvisning gir
allmennlegen ansvar for at pasientene får et nødvendig spesialisert
helsetilbud og en koordinering av dette, og herunder ligger henvisning også
til legespesialister, kiropraktorer, fysioterapeuter, psykologer m.fl., og
eventuelt ansvaret for koordinering og oppfølging av helheten i pasientens
situasjon.
En innføring av trygderefusjon for
behandling av pasienter uten henvisning fra lege vil føre til et tilsvarende
krav fra en rekke høyt spesialiserte og kvalifiserte helsepersonellgrupper.
Dette vil kunne føre til en uheldig oppsplitting av ansvaret for den enkelte
pasient, og antakelig også til en unødvendig merbehandling der hvor behovet
kan være uklart, slik vi ser det i en rekke andre land.
Helsemyndighetene legger opp til at
ordningen med at allmennlegens helhets- og samordningsansvar for
behandlingen av pasientene bør opprettholdes og eventuelt også forbedres
gjennom en fastlegeordning for å sikre at pasientenes behov ivaretas på en
helhetlig og best mulig måte, og for at helsevesenets ressurser også skal
utnyttes mest mulig rasjonelt, i samsvar med det såkalte LEON-prinsippet.
William Engseth (A):
Jeg takker
helseministeren for svaret og ser selvfølgelig poengene i hans
argumentasjon.
Det er også slik at blant de
langtidssykmeldte representerer gruppen med sykdom i muskel- og
skjelettsystemet ca. 45 pst. av tilfellene, ifølge budsjettproposisjonen for
1993-94. Denne gruppen representerer med andre ord en betydelig uttelling i
form av sykepenger. Jeg har også sett at det gjennom vitenskapelig
dokumentasjon er påvist 75 pst. større effektivitet i helbredelse av
kroniske rygglidelser ved bruk av kiropraktikk. Og så viser det seg, som
statsråden selv var inne på, at veldig få pasienter er behandlet hos
kiropraktor etter anvisning fra lege - antallet er faktisk gått ned etter at
kiropraktorbehandlingen ble akseptert. En fersk undersøkelse viser at kun 6
pst. av de pasientene som er behandlet hos kiropraktor, er anbefalt dette av
lege. Jeg har lyst til å be helseministeren svare på et spørsmål til i den
forbindelse: Hva mener helseministeren må gjøres for å få en mer effektiv
henvisningsordning, siden den tydeligvis ikke fungerer godt nok i dag?
Statsråd Werner Christie:
Representanten Engseth påpeker med rette muskel-/skjelettsykdommenes og ikke
minst rygglidelsenes store andel av den sykelighet og uførhet vi har her i
landet, og de kostnader som er knyttet til disse. Sosial- og
helsedepartementet har derfor satt i gang en rekke prosjekter for å vurdere
muskel-/skjelettsykdommenes utbredelse og ikke minst behandling, slik at det
vi svært ofte ser i dag, at disse blir tilbudt en passiv tilværelse på
sykemelding og trygd uten at det blir satt inn tilstrekkelige
behandlingstiltak, kan endres.
Vi har, som representanten Engseth vil
vite, lagt inn hele 70 mill. kr i årets statsbudsjett for å bidra til at
rehabiliteringsinnsatsen økes. I tillegg til disse 70 mill. kr har vi en
rekke prosjekter som går nærmere inn på muskel-/skjelettsykdommenes
behandling, herunder også ryggprosjekter. Vi er også innstilt på at Statens
helsetilsyns fagråd for høyspesialiserte tjenester skal se nærmere på
nettopp ryggproblemer og deres behandling hjemme og ute, fordi dette er et
spesielt vanskelig og komplisert område hvor vi antakelig har mye å hente.
Det som vil være grunnleggende i
enhver sammenheng, er at vi kan sikre en effektiv behandling, og at vi ikke
åpner for behandling på et område uten at vi er sikre på at resultatene er i
samsvar med innsatsen.
William Engseth (A):
Ganske kort: Det
er slik at de som henvises til kiropraktikk av lege, særlig folk i
distriktene som har lange reiser, ikke har samme refusjonsordning selv om de
henvises av lege. Så lenge dette er akseptert som en kostnadseffektiv
behandlingsform, og også er en behandlingsform anvist av lege, som kan spare
samfunnet for betydelige beløp i form av reduserte sykepengeutgifter - og
jeg forstod det slik at helseministeren deler det synet - har jeg følgende
tilleggsspørsmål: Mener helseministeren at det er et rimelig forhold mellom
slik behandling og de refusjoner pasientene i dag tilbys for behandlingen?
Kan det gjøres noe på den siden - jeg tenker da i forhold til for eksempel
fysioterapibehandling?
Statsråd Werner Christie:
Når vi har
kommet noe lenger i vurderingen av rygglidelser og deres behandling, vil vi
selvfølgelig også komme til neste spørsmål: Hvordan kan vi forbedre det
behandlingsapparatet vi har i dag? I den sammenheng vil samarbeidet mellom
primærlege og kiropraktorer trekkes inn, og seleksjon av de pasienter som
vil ha nytte av behandling hos kiropraktorer, bør da utredes nærmere, slik
at vi kan få klarere kriterier for hvem som kan ha nytte av slik behandling,
hva som kan oppnås, og hvem som ikke kan ha nytte av slik behandling, eller
endog kanskje skades av den - for det er også viktig å unngå bivirkninger av
denne behandlingen, som går på manipulasjon av ryggen, og som i mange
sammenhenger også kan skade hvis ikke diagnosen er nøyaktig og riktig stilt.
I forlengelsen av dette vil vi selvfølgelig komme inn på
finansieringsordningene som knytter seg til behandlingen, og hvordan vi kan
stimulere til en riktigere bruk av denne behandlingsformen i sammenheng med
andre typer behandling av rygglidelser.