Dag C. Weberg (H):
Jeg vil få stille
følgende spørsmål til helseministeren:
Det offentlige helsevesen har i dag to
spesialtilbud for lungesyke, Granheim lungesykehus og Glittre sanatorium.
Hvordan vurderer helseministeren disse
institusjoner innenfor et samlet tilbud til nevnte pasientgruppe?
Statsråd Werner Christie:
Det er
fylkeskommunene som har ansvaret for det spesialiserte tilbudet til
lungepasienter, slik som for andre pasienter. I likhet med andre
spesialiteter, har den akutte lungemedisinen i økende grad blitt avhengig av
samarbeid med andre spesialiteter, som for eksempel anestesi, indremedisin,
øre-nese-hals og røntgen. Utviklingen har derfor vært at tilbudet innenfor
akutt lungemedisin er bygd inn i de indremedisinske avdelinger, og det er
ikke lenger faglig tilrådelig eller rasjonelt å drive akutt lungemedisin ved
frittstående spesialsykehus.
Granheim Lungesykehus, som er et
sykehus på Oppland fylkes helseplan, og Glittre sanatorium som i 1991 ble
overført til Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, gir tilbud om
behandling av pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom, ofte med sterkt
og varig nedsatt lungefunksjon. De gir tilbud om langtidsopphold og kan
optimalisere behandlingen av pasienter som trenger lengre sykehusopphold for
kroniske tilstander, enn det akuttsykehus kan tilby. Granheim Lungesykehus
har i tillegg et tilbud om rehabilitering av lungetransplanterte, mens
Glittre sanatorium har satt i gang et prosjekt for yngre lungepasienter. I
prosjektet tar en sikte på å utvikle kompetanse, slik at en kan gi råd og
veiledning til fagpersonalet.
Det er fylkeskommunene - ut fra hvilke
tilbud de selv har for kronisk lungesyke - som må vurdere i hvilken grad en
ønsker å kjøpe behandling ved disse institusjonene. Belegget ved de to
sykehusene tyder på at de fyller et reelt behov. Begge sykehusene mottar
derfor pasienter fra hele landet. I 1993 var det på Granheim Lungesykehus
en beleggsprosent på 87, mens den ved Glittre sanatorium var på tilnærmet
100. Dette sykehuset har nå pasienter på venteliste.
Antall søknader om omstillingsmidler
og midler til rehabilitering som tilbud for lungesyke, tyder på at det er
behov for styrking av rehabiliteringstilbudet for denne gruppen, slik vi har
tatt til orde for også når det gjelder andre grupper. Spesielt kan det tyde
på et økt behov for barn og unge utover det som allerede gis på
Voksentoppen. Tilbudet ved disse sykehusene kan derfor komplettere det
tilbudet som er bygd opp i enkelte av fylkeskommunene.
Dag C. Weberg (H):
Jeg vil takke
statsråden for svaret. Jeg synes det var en grei gjennomgang av de
rammevilkår som disse to institusjonene arbeider innenfor. Jeg synes svaret
signaliserte en forståelse fra departementets side for at det kan være behov
for at slike institusjoner fungerer nettopp for å ta vare på dem som har mer
langvarig og kronisk behandlingsbehov.
Mitt tilleggsspørsmål blir: Vil dette
tilbudet ivaretas gjennom den langtidstenkning og strategi som man fra
departementets side vil legge inn i helseplanleggingen for denne type
pasienter?
Statsråd Werner Christie:
I
tilknytning til dette tilleggsspørsmålet er det naturlig for meg å henvise
til de signaler jeg har gitt, om at jeg føler det er nødvendig å satse mer
på tilbud om rehabilitering, særlig til kronisk syke pasienter, hvorav
lungepasienter selvfølgelig er en viktig undergruppe. Det andre signalet
jeg i mange sammenhenger har gitt, er at det ikke er tilstrekkelig at alle
kan litt om alt innenfor helsevesenet eller innenfor sykehusene, det er
nødvendig at noen kan alt om noe. Ergo trenger vi spesialiserte
kompetansesentre for enkelte funksjoner. Dem vil vi gjøre vårt beste for å
ivareta.
I denne sammenhengen er det for øvrig
slik at nevnte to sykehus opererer i nasjonal sammenheng, med en
betalingsordning som gjør at alle fylker kan bruke dem etter behov, og det
vil dermed kunne avspeiles i den etterspørselen som til enhver tid vil
foreligge.