Mai Gythfeldt (RV):
Sosialkanalen
spurte den 15. november i år om Regjeringen bryter FNs barnekonvensjon. De
tok opp saken til Norah Wamala fra Uganda og hennes to barn.
Moren kom til Norge i 1991. De to
barna kom etter høsten 1993 ... (presidenten klubber).
Presidenten: Presidenten må få gjere
representanten merksam på at representanten har fått ordet til å stille eit
konkret spørsmål til justisministeren, og ber om at ein går rett på
spørsmålet.
Mai Gythfeldt (RV):
Unnskyld! Da må
jeg ta spørsmålet - jeg glemte det. Beklager!
FN-komiteen for barnets rettigheter
har bedt Norge endre lovanvendelsen når det gjelder barn som søker asyl.
Komiteen kritiserer også politiets utsendelse av flyktningbarn og at
flyktningbarn som oppholder seg i landet, ikke har blitt innrømt en rettslig
adgang til helsetjenester og skole.
Vil Regjeringen foreslå lovendringer
og andre tiltak i samsvar med de mange merknadene og anbefalingene fra
FN-komiteen?
Statsråd Grete Faremo:
Våren 1994
behandlet FNs barnekomite Norges første rapport om etterleving av FNs
barnekonvensjon. I sine merknader til rapporten gir komiteen Norge mye ros.
Komiteen verdsetter Norges sterke engasjement for å fremme barns rettigheter
både nasjonalt og internasjonalt. Blant de mange positive forhold komiteen
trekker fram, er tildeling av økte økonomiske ressurser til barnevelferd og
tiltak mot rasisme og fremmedhat.
Komiteen har også forslag til
forbedringer i norsk barnepolitikk på forskjellige områder. Enkelte av
disse forslagene gjelder barn i asylsaker.
Spørrerens uttalelse om at komiteen
ber Norge « endre lovanvendelsen når det gjelder barn som søker asyl », og at
komiteen « kritiserer politiets utsendelse av flyktningbarn og at
flyktningbarn som oppholder seg i landet, ikke har blitt innrømt en rettslig
adgang til helsetjenester og skole », er en svært unøyaktig gjengivelse av
komiteens uttalelser.
Det komiteen gjør i sine merknader, er
å foreslå at norske myndigheter vurderer å foreta en gjennomgang av
politikken i forhold til barn i asylsaker, ut fra Barnekonvensjonens
bestemmelser og prinsipper.
I denne forbindelse peker komiteen
særlig på at myndighetene må finne løsninger for å unngå at familier
splittes ved uttransportering fra riket.
Fra utlendingsmyndighetenes side
legges det opp til at familier skal uttransporteres samlet. Barnekomiteen
er imidlertid særlig opptatt av tilfeller der familier frivillig splitter
seg selv ved at enkelte familiemedlemmer går i dekning før uttransportering.
I slike tilfeller gis familien rimelig tid til å samles igjen. Skjer ikke
dette, har norske myndigheter likevel valgt å gjennomføre uttransporteringen
av de familiemedlemmer som er i politiets forvaring. Dette er selvsagt ikke
noen enkel avgjørelse å fatte. Spørsmålet vil her være hvorvidt norske
myndigheter ved en slik praksis kan sies å gjøre seg skyld i uakseptabel
inngripen i familielivet. Spørsmålet knytter seg særlig til
Menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8. For meg er det av vesentlig
betydning at Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i en sak der dette var
vurderingstema, konkluderte med at i tilfeller der familiemedlemmene
frivillig skiller lag, kan ikke staten lastes for at ikke alle
familiemedlemmene reiser ut sammen. Med de retningslinjer som gjelder for
uttransportering i utlendingssaker, skulle vår praksis være fullt forsvarlig
og godt i samsvar med våre internasjonale forpliktelser.
Komiteen tar også opp spørsmålet om
rettigheter for mindreårige som har fått avslag på søknad om asyl, og som
oppholder seg ulovlig i landet. Komiteen slår fast at barna i praksis, men
ikke som følge av noen juridisk rett, har fått medisinsk hjelp og
undervisning. Videre uttaler komiteen at slike tjenester bør gis av
prinsipielle grunner og i tråd med ordlyd og ånd i konvensjonens artikler 2
og 3. Komiteen foreslår at Norge ser på dette spørsmålet på nytt. Den
påpeker at det ville være uheldig om det utvikler seg forskjeller mellom de
enkelte kommuner med hensyn til praksis overfor barn med ulovlig opphold.
Selv om barnekomiteens uttalelser ikke
er rettslig bindende, tillegges de selvsagt betydelig vekt ved utforming og
praktisering av regelverket som berører barn i asylsaker. Jeg kan
imidlertid ikke se at det er behov for umiddelbare tiltak for å endre
regelverk eller praksis.
Mai Gythfeldt (RV):
Sosialkanalen
spurte den 5. november i år om Regjeringen bryter FNs barnekonvensjon. De
tok opp saken til Norah Wamala fra Uganda og hennes to barn. Det var sånn
at Norah stakk av fra politiet for å slippe utsendelse, og ifølge
justisministeren er det sånn at hun har frivillig splittet seg fra sin egen
familie. Den frivilligheten består i at hun var livredd for å bli drept og
livredd for å bli sendt tilbake til Uganda, og det har ikke noe med
frivillighet å gjøre i det hele tatt.
Det som skjedde i dette tilfellet, var
at Justisdepartementet brukte barna bevisst i sitt spill for å få moren til
å stå fram. De ble varetektsfengslet i to uker i asylfengslet på Fornebu.
Men denne gangen ble faktisk ikke barna sendt ut, fordi domstolen sa stopp.
Domstolen dømte staten for maktmisbruk mot disse barna og lot dem få
opphold. Men dersom familien gjenforenes, vil fortsatt det gamle
utsendingsvedtaket være gyldig. Og da skal jeg sitere FNs komite for
barnets rettigheter:
Komiteen er bekymret
over enkelte sider ved lovanvendelse og politikk som praktiseres i forbindelse
med barn som søker asyl. ... Komiteen er videre bekymret over at politiet ikke
kan pålegges å utsette en utsendelse av enkeltstående medlemmer av en familie,
slik at familien kan holdes samlet og en unngår unødig belastning på barna.
Er ikke dette en ganske skarp kritikk,
og er det ikke på tide at justisministeren gjør noe for å endre sin praksis?
Og hvilke konsekvenser får denne nevnte dommen for justisministerens
framtidige praksis?
Statsråd Grete Faremo:
I mitt svar
redegjorde jeg for hvordan Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har
vurdert saker hvor familien frivillig splitter seg selv. Jeg unnlot likevel
heller ikke å gjøre oppmerksom på at dette er saker som er uhyre vanskelige.
Og i den konkrete saken som gjaldt de to barna fra Uganda, var det faktisk
også justisministerens ønske å bidra gjennom fri rettshjelp til å få saken
belyst i norske domstoler. En del av de beskrivelser, kommentarer og
karakteristikker som her ble gitt både av utlendingsmyndighetene og
justisministeren og den konkrete saken, skal jeg la ligge, men jeg vil
likevel ta avstand fra den form for generalisering som ble gjort.
Presidenten: Mai Gythfeldt får ordet
til ein kort tilleggsmerknad, avgrensa til 1 minutt.
Mai Gythfeldt (RV):
Kjære
justisminister! Dette er dessverre ikke det eneste eksemplet, selv om jeg
også forstår at det er vanskelig. Jeg har et annet eksempel: Den 15 år
gamle kosovoalbaner, Sherif Bucevic, fikk etter avslag på asylsøknad opphold
på humanitært grunnlag. Men forutsetningen var at foreldrene ikke skulle
komme tilbake til Norge og søke asyl her. Dette er stikk i strid med
anbefalingene fra FNs komite for barnets rettigheter.
Komiteen foreslår at parten vurderer
om den skal foreta en ny, samlet gjennomgåelse av sin politikk i forbindelse
med barn som søker asyl, i lys av konvensjonens prinsipper og bestemmelser.
Det foreslås i denne forbindelse at en også bør søke å finne løsninger der
en unngår utsendelse som fører til at familiemedlemmer blir skilt fra
hverandre. Skal denne oppfordringen følges?
Etter det jeg forstår på
justisministeren, har de ikke tenkt å gjøre noe med det. De bare sier det
er uhyre vanskelig, og dermed lar de det ligge.
Sherifs familie er faktisk kommet til
Norge nå. Betyr det at han vil bli sendt ut?
Vil justisministeren la Norah og
hennes to barn bli gjenforent og få opphold her i landet for å gi familien
oppreisning for all den frykt, engstelse og alle de overgrep
justisministeren har påført dem?
Presidenten: Presidenten konstaterer
at det nok her er snakk om at nye spørsmål blir stilte. Viss
justisministeren ønskjer å svare på dei, vil justisministeren få høve til
det. Men presidenten vil gjere merksam på at det er utvist stor grad av
romslegheit når dette spørsmålet likevel fekk bli stilt.
Statsråd Grete Faremo:
Jeg ser også at
det her er introdusert nye spørsmål, og vil avstå fra å gå inn i dem. Men
jeg kan selvsagt ikke gå god for den faktabeskrivelse som er gitt, og heller
ikke den regelanvendelse som synes å ligge bak de påstander som ble
fremsatt. Jeg syns likevel det er grunn til å understreke at vi har en
utlendingsforvaltning som går gjennom hver eneste sak og vurderer de ulike
spørsmål så grundig som mulig og tar vare på individuelle hensyn, men ikke
minst de generelle regler som må anvendes likt overfor de mange flyktninger
og asylsøkere som kommer hit til landet.