Per Olaf Lundteigen (Sp):
Jeg vil
stille følgende spørsmål til finansministeren:
Skattedirektoratet innførte i oktober
1994 fritak for investeringsavgift på hogstmaskin i skogbruket ved å anta at
bruk av hogstmaskin må anses som fabrikkmessig produksjon av tømmer.
Avgjørelsen fikk også tilbakevirkende kraft i 3 år.
Hvilke samfunnsøkonomiske argumenter
forsvarer en avgiftsmessig subsidiering av denne driftsform framfor manuell
hogst?
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
Dette
spørsmålet viser bredden i hva en finansminister må være opptatt av.
Etter gjeldende regelverk skal en
avgiftspliktig næringsdrivende svare investeringsavgift ved anskaffelse av
driftsmidler i den utstrekning den næringsdrivende har fradragsrett for
merverdiavgift.
I henhold til Stortingets årlige
avgiftsvedtak er egne driftsmidler som brukes til fabrikkmessig
vareproduksjon unntatt fra plikten til å svare investeringsavgift.
Skattedirektoratet har foretatt en
ordinær fortolkning av begrepet « fabrikkmessig vareproduksjon », og funnet at
skogsentreprenørvirksomhet med hogstmaskin som feller, kvister og kapper
trær, i et konkret tilfelle var omfattet av fritaket for investeringsavgift.
Skogsentreprenøren hadde således
ifølge Skattedirektoratets forståelse feilaktig innbetalt
investeringsavgift, og dette har på ordinær måte medført at
avgiftsmyndighetene har korrigert avgiftsoppgjøret innenfor den alminnelige
foreldelsesfrist på fordringer som er tre år. I motsetning til
merverdiavgiften, som er relativt unntaksfri, gjelder en hel rekke unntak
fra plikten til å svare investeringsavgift.
Ved siden av fritaket knyttet til
fabrikkmessig vareproduksjon, er det blant annet investeringsavgiftsfritak
for arbeid på bygninger og faste anlegg i Finnmark og Nord-Troms,
anskaffelse, reparasjon, vedlikehold m.v. av lastebiler, samt fritak for en
rekke driftsmidler til bruk i primærnæringene, blant annet for oppføring av
bygninger og anlegg samt en del arbeidsytelser med nær tilknytning til
næringene.
Uten å ha gått inn i vurderingen av de
samfunnsmessige konsekvenser av driftsformer basert på hogstmaskiner kontra
manuell hogst, vil jeg vise til at tolkningen av gjeldende regelverk, som i
dette tilfellet er fastsatt i Stortingets årlige avgiftsvedtak, fører til
juridiske avgrensninger som ikke nødvendigvis gir samfunnsmessig optimale
løsninger i ethvert tilfelle. Dette kan i enkelte tilfelle gi en vridning i
retning av mer kapitalintensiv produksjon framfor økt bruk av arbeidskraft.
Lavere rentenivå kan gi den samme vridningseffekten. Det viser at dette er
et sammensatt og vanskelig problemfelt.
Per Olaf Lundteigen (Sp):
Jeg vil
takke statsråden for svaret. Jeg lyttet med interesse til det. Det kunne
tyde på at statsråden ikke har lest spørsmålet på forhånd, for mitt spørsmål
var hvilke samfunnsøkonomiske argumenter han så for at en her skulle
premiere en driftsform framfor en annen. Det vi vet, er at det er en veldig
sterk konkurranse i dag mellom de ulike driftsformer i skogbruket.
Endringen fører til at de som driver med skogbrukets skurtreskere, for å si
det populært, her vil få en avgiftslette på anslagsvis 200000 kr - i en
situasjon hvor det er en knallhard konkurranse.
Jeg har lyst til å gjenta spørsmålet
og utfordre statsråden på om han ikke vil omgjøre vedtaket og samtidig frita
de driftsmidler som trengs ved manuell hogst, fra investeringsavgift. Dette
for å realisere det standpunkt at avgiftssystemet, som er et usedvanlig
viktig spørsmål, legges om med sikte på økt bruk av manuell arbeidskraft -
ikke det motsatte.
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
Det jeg
refererte til, og som må være utgangspunket for Skattedirektoratets konkrete
vurdering i en sak som denne, er de rammer som gis ved Stortingets
avgiftsvedtak de enkelte år. Dersom det er et ønske å gå i restriktiv
retning, må det gjenspeiles gjennom de føringer som blir lagt i
avgiftsvedtaket.
Når det gjelder de mer
skogbrukspolitiske sider ved dette spørsmålet, kan vi nok fort komme inn i
en diskusjon om hensiktsmessigheten av at det for eksempel gjennom
avgiftssystemet stimuleres til en bestemt bruksform framfor andre
bruksformer. Men det føler jeg er et diskusjonstema som kanskje ligger noe
utenfor finansministerens anliggende og mer på Landbruksdepartementet og
landbruksministerens bord.
Per Olaf Lundteigen (Sp):
Det vi
drøfter i dag, er investeringsavgiften og Skattedirektoratets praksis, og så
langt jeg vet, er det finansministerens ansvarsområde.
Ut fra det siste som finansministeren
nå sa, har jeg lyst til å stille spørsmål om statsråden vil ta initiativ til
å endre forskrift nr. 81, som heter Forskrift om delvis fritak for
investeringsavgift på driftsmidler, industri og bergverk, slik at en snur om
på det unntak som er i dag - hvor fabrikkmessig vareproduksjon blir unntatt
for investeringsavgift - og isteden får et unntak for investeringsavgift for
ikke-fabrikkmessig vareproduksjon. Derved blir forskriften tidsmessig - vi
vet at forskriften er fra 1979, da det var andre forhold med full
sysselsetting og en annen situasjon - i forhold til vår tids største
utfordring, nemlig full sysselsetting.
Statsråd Sigbjørn Johnsen:
Et problem
med investeringsavgiften er at den allerede i dag er uthulet gjennom en lang
rekke fritaksordninger. Det taler i retning av at en burde trappe ned
investeringsavgiften, noe som Regjeringen foreslo overfor Stortinget så sent
som i forbindelse med salderingsproposisjonen, uten at det fikk tilslutning
i Stortinget.
En annen diskusjon som jeg føler er
viktig, er forholdet mellom beskatningen av miljø og beskatningen av
arbeidskraft. Dette spørsmålet vurderes som kjent i en bredt oppnevnt
skattekommisjon for såkalte grønne skatter. Men jeg har forståelse for den
problemstillingen som representanten Lundteigen reiser, også ut fra min
valgkrets. Som kjent er det Hedmark, som er landets største skogfylke, og
hvor forholdet mellom hogstmaskiner på den ene siden og flere skogsarbeidere
på den annen side er en meget aktuell problemstilling som ofte kommer opp i
politiske fora.