Jan Tore Sanner (H):
Jeg vil stille
følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:
Ifølge Dagbladet 3. februar 1995
varsler avslaget på søknaden om å opprette en muslimsk grunnskole en
innstramning av privatskoleloven.
Hva er statsrådens begrunnelse for
avslaget, og vil statsråden nå foreslå en innstramning av privatskoleloven
for å kunne stoppe andre alternative skoler?
Statsråd Gudmund Hernes:
Det er mulig
jeg går noe utover tildelt taletid, hvis presidenten tillater det.
Presidenten: Ja, det er greitt.
Statsråd Gudmund Hernes:
Første del av
spørsmålet er gitt i begrunnelsen departementet har gitt i avslagsbrevet av
8. februar 1995. Det er for omfattende til å kunne gjengis i sin helhet
her. Avslagsbrevet understreker at departementet etter privatskoleloven
ikke uten videre gir rett til godkjenning med rett til statstilskudd.
Godkjenning « kan » gis, men først etter « ei samla vurdering », jf. § 25 nr. 1 og
3. Departementet har ikke vurdert godkjenning uten rett til statstilskudd
etter privatskoleloven § 14.
Etter privatskolelovens ordlyd er
altså departementet gitt et rom for utøvelse av skjønn. Selv om visse
skranker omgjerder skjønnet, blant annet i lys av lovens formål og ordlyd,
er likevel skolefaglige og skolepolitiske hensyn relevante for
departementets skjønnsutøvelse. Her vil også integreringshensynet være
relevant og viktig, ikke minst fordi et hovedmål i norsk utdanningspolitikk
er å fremme like muligheter for alle. Ideen om enhetsskolen har vært et
bærende element i hele etterkrigstidens politikk, nært knyttet til målet om
likhet i utdanning. Det er vektlagt å være integrert i det norske samfunnet
for skoler der godkjenning er gitt. Sentralt i en integreringsprosess er
deltakelse på ulike områder i samfunnet. I forhold til deltakelse i
utdanning og på områder som har betydning for skolegang, er innvandrerbarn
mindre representert i barnehager ifølge privatskolelovens forarbeider.
I forhold til integreringshensynet har
departementet vurdert om den aktuelle søkergruppe til skolen er mindre
integrert enn norske barn, de deltar i mindre grad i skolefritidsordninger,
de deltar i liten grad i organiserte fritidsaktiviteter sammen med norske
barn, og de tar i mindre grad videregående opplæring og høyere utdanning.
Undersøkelser viser at
fremmedspråklige elever som har fullført norsk grunnskole, i større grad
fullfører videregående opplæring enn fremmedspråklige elever som tas inn i
videregående opplæring på annet grunnlag. Det er tegn som tyder på at mange
barn med en fjernkulturell bakgrunn systematisk taper både når det gjelder
videregående opplæring, når det gjelder adgang til lærlingplasser, når det
gjelder høyere utdanning og dermed også når det gjelder adgangen til
arbeidsmarkedet. Dette svekker deres stilling og like muligheter i det
norske samfunn og kan resultere i sosiale konflikter. Skolen har i denne
sammenheng som en sentral oppgave å fremme likhet i levekår og å motvirke
sosiale konflikter. Skolen må bidra til å ivareta barnas tarv og like
muligheter der deres bakgrunn ikke strekker til, uansett om ulikheter i
forutsetninger skyldes nasjonalitet, sosial tilhørighet, etnisk gruppe,
kjønn, bosted eller funksjonsdyktighet.
Norsk språk og fortrolighet med norsk
væremåte og kultur er en forutsetning for integrering og aktiv deltakelse i
det norske samfunnet. Norsk språk og sosiale ferdigheter til å ta seg frem
i vårt samfunn utvikles særlig godt når det skjer i samvær med norske eller
norsktalende jevnaldrende. Å lære norsk i samvær med andre som heller ikke
har norsk som morsmål, blir en helt annen situasjon.
Departementet har dessuten vurdert om
skolegang i den offentlige skolen er et egnet middel til å fremme økt
integrering. Grunnskolen har fulgt opp landets innvandringspolitiske
målsettinger gjennom å legge til rette for at denne elevgruppen skal få en
dobbel mulighet « til å vokse inn i det norske samfunnet som likeverdige og
aktive medlemmer med den fortrolighet med norsk språk, norske tradisjoner og
normer det fordrer, og til å kjenne sitt eget språk og bevare rotfeste i sin
kultur. »
Jeg siterer her fra høringsutkastet
til Reform 97 i grunnskolen.
Hensynet til i hvilken grad den
offentlige skolen ivaretar språklige minoriteter hører også hjemme i
vurderingen. I Norge er det en betydelig innsats nettopp overfor
fremmedspråklige elever, for eksempel morsmålsopplæringen. For å gi skolene
en mulighet til å gi denne elevgruppen tilpasset opplæring, har
departementet beholdt et øremerket tilskudd til særskilt norsk- og
morsmålsopplæring. Det bevilges betydelige midler. For 1995 er det over
statsbudsjettet bevilget til sammen 558 millioner kr som tilskudd til
særskilt undervisning for fremmedspråklige elever. I tillegg bevilger den
enkelte kommune ekstra midler til denne opplæringen.
Konklusjonen bak avslaget er forankret
i en skjønnsmessig avveining basert på to overordnede hensyn: at norske barn
og barn i norske skoler gjennom sin opplæring skal få like muligheter for å
fungere, delta og virke i det norske samfunnet, uansett opphav og bakgrunn,
og at barnas tarv her må veie tyngst.
Til andre del av spørsmålet er mitt
svar at jeg vurderer behovet for endringer av privatskoleloven.
Jan Tore Sanner (H):
Statsråden har
med avslaget på søknaden om å etablere en muslimsk skole trukket et nytt
prinsipp inn i privatskoleloven: integreringsprinsippet. Og i denne saken
har integreringsprinsippet skjøvet foreldreretten til side. For hvilke
grupper skal denne integreringen settes fremfor foreldreretten - for
fremmedspråklige, for dem som har en annen religion eller en annen kultur?
Hvor annerledes skal en skole være i forhold til den såkalt rette normen? Og
hva med offentlige skoler hvor det går 95 pst. fremmedspråklige?
Jeg tror dette integreringsprinsippet
må forstås i lys av andre uttalelser fra arbeiderpartihold. Marit Nybakk
har slått fast at barn har rett til å gå i offentlig skole, og at denne
retten til å gå i Arbeiderpartiets enhetsskole går foran foreldrenes rett
til å velge ut fra sitt livssyn og oppdrageransvar.
Det settes fra Arbeiderpartiets side
klare grenser for foreldreretten. Hvilke grenser vil statsråden trekke for
det nye prinsippet i tolkningen av privatskoleloven: integreringsprinsippet?
Statsråd Gudmund Hernes:
Det er riktig
at barn som er i Norge, har rett til å gå i offentlig skole, så det kan vel
neppe være noe overraskende innhold i den uttalelsen fra representanten
Nybakk.
Når det gjelder spørsmålet om
integrering og hvor grensene skal settes, har jeg her slått fast at det må
være et hensyn som veier tungt, men selvsagt vil det i hvert enkelt tilfelle
her være en skjønnsavgjørelse. Det er også derfor denne loven gir rom for
utøvelse av slikt skjønn, og i denne saken er det skjønnet detaljert
begrunnet i avslaget som er gitt i forbindelse med søknaden.
Jan Tore Sanner (H):
Den holdning det
gis uttrykk for, passer godt inn i konstruksjonen av Hernes' A4-skole, både
i dette svaret og også i de angrep som har vært på de private skolene
gjennom de senere år, nemlig forsøk på å stoppe private videregående skoler,
forsøk på å stoppe nye Montessori-skoler, utspill fra arbeiderpartihold om å
stoppe nye kristne skoler og det grunnleggende spørsmålet om foreldreretten.
Nå gir statsråden uttrykk for at han
ønsker å endre privatskoleloven, og det tror jeg han er nødt til med de
utspill som er kommet og den holdningen som er kommet til syne. Spørsmålet
er: Hvilke innstramninger er det statsråden ønsker? Det er kommet klare
utspill fra arbeiderpartihold her i Stortinget, blant annet et ønske om å
stoppe det de kaller for « sektskoler ». Hvilke innstramninger er det
statsråden ser for seg? Er det nye angrep på Montessori, er det de kristne
skolene som nå står for tur, eller er det de private videregående skolene
som statsråden tidligere har forsøkt å stoppe den økonomiske støtten til?
Statsråd Gudmund Hernes:
Det er nok
slik at representanten her i sine spørsmål går utover det som er formulert
som spørsmål til spørretimen. Men det er et par bemerkninger jeg kan knytte
til dem.
Når det gjelder avslagene til
Montessori-skolene, skyldtes de at vi så et økende antall slike søknader som
så vidt vi kunne bedømme, var basert på et opportunistisk grunnlag i den
forstand at den primære målsettingen ikke var å etablere Montessori-skoler,
men andre grunner, som for eksempel opprettholdelse av skoler som kommuner
hadde vedtatt enten skulle nedlegges eller hvor elevene skulle flyttes. Det
som var det gunstige i forbindelse med Montessori-skolene, var at man fikk
tydeliggjort også fra Montessori-hold at det personalet som skulle undervise
her, måtte ha kvalifikasjoner som ikke lå inne i disse søknadene. Dermed
har man fått en tydeliggjøring som jeg så som gunstig.
Ellers er det heller neppe riktig å
karakterisere det rom som vi nå gir for variasjon innenfor den offentlige
skolen, også eksempelvis ved Montessori-pedagogikk, for en A4-skole.