Ansgar Gabrielsen (H):
Det har i den
senere tid vært rettet kritikk fra flere hold for den mangel på
innsynsmulighet den enkelte borger har i egen sak som er til behandling i
forvaltningen. Praktiseringen av bestemmelsen om unntak for innsyn etter
forvaltningsloven kan synes å ha vært tolket utvidende i for stor grad. Et
eksempel på dette kan være « Arntsen-saken » i Ibestad kommune.
Mener statsråden at rettssikkerheten
er tilstrekkelig ivaretatt ved den praktisering som forvaltningen utøver med
innsynsmulighet i egen sak?
Statsråd Grete Faremo:
Det var
iallfall en hyggelig dialekt, om det ikke var så hyggelig underliggende
forståelse i spørsmålet fra Gabrielsen.
Et av de sentrale formålene bak
forvaltningsloven er å styrke rettssikkerheten til private parter i
forvaltningssaker. En viktig rettssikkerhetsgaranti ligger i partenes
adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter.
Etter forvaltningsloven § 18 er
hovedregelen at en part har en rett til å gjøre seg kjent med sakens
dokumenter. Denne retten til partsinnsyn går lenger enn publikums
innsynsrett etter offentlighetsloven. Blant annet kan opplysningene i en
sak gjøres kjent for sakens parter uten hinder av forvaltningslovens regler
om taushetsplikt. Partenes rett til dokumentinnsyn er altså i
utgangspunktet svært vid.
Forvaltningsloven inneholder enkelte
unntak fra retten til partsinnsyn. Dette er resultatet av lovgiverens
avveining mellom partshensyn og andre tungtveiende hensyn. Uttrykkelige
unntak gjelder blant annet for enkelte av forvaltningens interne
saksdokumenter og for opplysninger om blant annet rikets sikkerhet,
forretningshemmeligheter eller helseforhold.
Forvaltningsloven § 19 annet ledd
inneholder en mer generell unntaksadgang for opplysninger om andre forhold
som av særlige grunner ikke bør meddeles videre. Med mindre det er av
vesentlig betydning for parten, har han eller hun ikke krav på å få gjøre
seg kjent med slike opplysninger. Denne unntaksbestemmelsen dekker blant
annet opplysninger om intime familieforhold eller om personers vandel. I
forvaltningslovens forarbeider er det videre forutsatt at bestemmelsen kan
brukes for å beskytte forvaltningens kilder. Slike beskyttelsesbehov
medfører likevel ikke en automatisk unntaksadgang. Etter § 19 annet ledd må
det foretas en avveining mellom hensynet til parten og de hensynene som
tilsier at opplysningene ikke bringes videre.
I en vurdering av disse bestemmelsene
er det viktig å ha klart for seg at forvaltningslovens hovedregel er at en
part har rett til innsyn i dokumentene i sin egen sak. Denne hovedregelen
er reell og vidtrekkende. Det er derfor ikke treffende å si at den enkelte
borgers situasjon kjennetegnes ved mangel på innsynsmulighet i egne saker.
Forvaltningslovens unntaksbestemmelser har gjennomgående klare grenser og
gir ikke særlig rom for utvidende tolkninger. Jeg er ikke kjent med at
forvaltningslovens unntaksbestemmelser generelt har vært utsatt for kritikk.
Når det gjelder den mer spesielle
unntaksadgang i § 19 annet ledd, vil jeg peke på at det foreligger et klart
behov for en slik skjønnsmessig unntaksbestemmelse. Det er ikke praktisk
mulig i en lovtekst å regne opp alle tilfeller hvor det foreligger et
legitimt behov for unntak fra innsynsretten. På den annen side er det grunn
for forvaltningen til å vise varsomhet med bruken av denne
unntaksbestemmelsen.
En viktig side ved rettssikkerheten i
tilknytning til bestemmelsene om partsinnsyn er partenes adgang til å få
overprøvet avgjørelser om å nekte innsyn. Forvaltningsloven inneholder egne
bestemmelser om partenes adgang til å påklage slike avgjørelser til nærmeste
overordnede forvaltningsorgan. Avslag på begjæringer om innsyn kan dessuten
bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen, og de kan i siste
instans bringes inn for domstolene.
Presidenten: Før Ansgar Gabrielsen får
ordet til tilleggsspørsmål, vil presidenten bemerke at hyggelige eller
mindre hyggelige dialekter ikke bør få innflytelse på innholdet i spørsmål
og svar.
Ansgar Gabrielsen (H):
Jeg skal ta det
til etterretning, og jeg tror heller ikke statsråden la det til grunn for
sitt svar.
Jeg takker statsråden for svaret. Det
som var noe av hovedbegrunnelsen for innføringen av forvaltningsloven på
slutten av 1960-tallet, var nettopp dette å styrke rettssikkerheten til den
enkelte. Jeg må si at på det området som spørsmålet dreier seg om, føler
jeg nok at forvaltningen ikke har vektlagt rettssikkerhetsaspektet i
tilstrekkelig grad. Det er for mange eksempler på det motsatte.
Hovedregelen er, som statsråden sa, at
man har krav på innsyn i egen sak, men unntaket er altså at forvaltningen
kan nekte innsyn. Jeg synes det virker som om det i en del av disse
enkeltsakene har vært ført for dårlige argumenter, samtidig som innsyn er
nektet. Jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om en utvidet
undersøkelsesplikt i de tilfeller man nekter innsyn, kunne være en måte å
dempe de negative virkningene av en nektelse på?
Statsråd Grete Faremo:
Jeg oppfattet
tilleggsspørsmålet som et spørsmål om hva statsråden kan tenke seg å gjøre
for å motvirke at unntaksbestemmelsen i forvaltningsloven misbrukes. Jeg må
for min del si at jeg ikke har grunn til å tro at forvaltningen bruker
unntakene fra retten til partsinnsyn i utide. « Arntsen-saken » var et
enkeltstående tilfelle og neppe et uttrykk for synspunkter som generelt er
utbredt i forvaltningen. Bruk av unntaksbestemmelsen må avpasses etter
hvilke hensyn som gjør seg gjeldende på de enkelte forvaltningsområder, og
når det gjelder forvaltningens behov for å verne sine kilder, vil dette
kunne variere svært, fra saker under for eksempel barnevernet til
byggesaker. Det blir derfor de enkelte forvaltningsgrener som må gi nærmere
regler og retningslinjer for unntaket.
Presidenten: Neste spørsmål er fra
representanten Jon Alvheim til justisministeren, men så vidt presidenten kan
observere, er ikke Alvheim til stede i salen. Vi går da videre til spørsmål
23.